Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

I begynnelsen av januar 1844 fikk prosten Lars Levi Læstadius møte samepiken Maria i Åsele. Han hadde da vært prest i den svenske kirke helt siden han var ferdig med sin presteutdannelse i 1826. Uten at han selv var klar over det, hadde biskop Almqvist send inn en søknad om at Læstadius skulle bli utnevnt til prest i Karesuvando. Stillingen ble lyst ut i 1825, men da var det ingen søkere. Så den stillingen fikk han, og han var prest der fra 1826 til 1849 (Seppo Lohi 2000, 70), helt til han flyttet til Pajala.


Læstadius’ nærmeste medarbeider Juhani Raattamaa forteller om prost Læstadius’ møtet med samepiken Maria 1.1.1844
“Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft”.

Kilde: Juhani Raattamaa Sanomia og “Sydämen kristillisyys” s. 183


Seppo Lohi skriver følgende i “Sydämen kristillisyys”:
Møtet (med Maria) fikk en uventet vending. For da Maria “åpnet sitt hjerte” for ham, erfarte Læstadius at samepiken hadde funnet det som hadde blitt borte fra presten selv: den levende tro. Hun hadde nemlig erfaring i det som hørte til “nådens orden”, slikt som Læstadius aldri selv hadde hørt om engang. I dette lyset begynte inspektøren “å se veien”, den vei som hadde vært skjult for ham helt inntil da.

Marias vei hadde gått fra et liv i sorg på grunn av hennes synder, til å få del i gleden, i nåden og i barneskapet (hos Gud). “Hun hadde vandret lange strekninger” og søkt “lyset i mørket”. Og til sist kom hun fram til pastor Brandell. “Når jenta åpnet sitt hjerte for ham, løste Brandell henne fra hennes tvil”. Og “slik ble jenta gjennom hans veiledning ført til en levende tro”.

Men det begynte nå å lysne også for Læstadius. Når han lyttet (på samepiken Maria), opplevde han at det nå var han som var den vandreren som søkte etter lyset (slik Maria også gjorde det før hun møtte presten Brandell). Han var “en vakt prest” som Maria nå fikk veilede til “en levende tro”, til å få del i en “benådet sjelstilstand”.

Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium. For nå opplevde den bedrøvende vandringsmannen at han hadde fått del i den gleden som han hadde søkt etter, og at de skjulte drømmene som han hadde hatt helt fra sin ungdom av, nå hadde gått i oppfyllelse. Under Marias veiledning fant han sitt rette hjem i den lille skaren som bestod av “de sanne troende”. Prestene i Åsele hadde vært kritisk innstilte til ham, og de var som rake motsetningen til “de troende”. “De kjente heller ikke Marias hjerte”. Men Maria var klar over at de ikke hørte til “dette fårehus”.

Allerede da Læstadius var ung, hadde han kjent en skjult dragning til leserne. Og nå hadde han selv blitt en slik person som de var. Nå fikk han oppleve den samme “nådens orden” som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde “den oppvakte presten” å bli “benådet”. Han ble til et “gjenfødt” menneske og kom til en “levende tro”, på samme måte som det tidligere hadde skjedd med Maria gjennom (presten) Brandell.

Når denne sannhet lysnet for ham, fikk Lars Levi Læstadius oppleve et kraftig vitnesbyrd ved den Hellige Ånd om barnerett (hos Gud) . “Den kvelden som jeg var sammen med Maria, fikk jeg kjenne en forsmak på himmelens glede”.

Prosten satte så stor pris på den tjeneste som Maria viste mot ham, at han senere skriver: “Jeg kommer til å minnes den fattige Maria så lenge som jeg lever. Og jeg håper at jeg skal få møte henne på den andre siden av graven i en herligere verden”.

Seppo Lohi skriver videre om Læstadius’ møte med Maria:
Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. “Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius”.

Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: “Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet”.

“Samepiken Marias identitet var ikke viktig for Læstadius. Men det som virkelig betyr noe, er det budskapet som den samiske kvinnen formidlet. For Læstadius var de ordene som denne samiske delte med ham på kvelden nyttårsdagen 1844 som om de skulle ha vært Jesu egne ord. Læstadius så i Maria en ekte og en virkelig Jesu disippel , en som var delaktig av “en levende tro” (Seppo Lohi 2000, 196).


Martti E. Miettinens uttalelse om Læstadius’ møte med Maria
Seppo Lohi innleder: “Miettinen holdt Læstadius for å være “en vanlig sorgløs prest” før sitt møte med samepiken Maria.

Og Miettinen fortsetter: “Men som en gjenfødt person fikk han vende tilbake til sin menighet. Og da kunne man i hans prekener legge merke til en ny kraft, og etter den tid  begynte det å oppstå vekkelser. Først etter at Læstadius selv hadde fått møte frelsens vei, kunne han begynne å veilede andre også til den samme veien” (Miettinen 1942, 25, 39).


Seppo Lohi  skriver om Erik Bäcksbacka (Lohi 2000, 184).
Erik Bäcksbacka er av den oppfatning at da Læstadius ankom til Åsele, hadde han en oppvakt samvittighet. Selv om det under hans møte med samepiken Maria ikke var snakk om et formelt skriftemål og heller ikke om syndeavløsning, så var det dette som det var snakk om rent innholdsmessig. I sin fortale til Dårhushjonet gir Bäckbacka ennå tydeligere uttrykk for sitt syn: “Evangeliet slo ned som et lyn i hans sjel, og fra himmelen hørtes en røst, kanskje gjennom Marias munn: Dine synder er deg forlatt”.

Han (Bäckbacka ) antar at Læstadius kanskje ikke fullt ut forsto hva som hadde skjedd, siden Læstadius selv senere anså hans egen bursdag – den 10. januar 1844 – å være den dagen som han ble gjenfødt på.

Visitten i Åsele skjedde tidligere enn dette, altså 1. og 2. januar. Slik Bäcksbacka ser på saken, var det nettopp det som skjedde i Åsele som var en direkte årsak til at Dårhushjonet ble skrevet. Han begrunner sin påstand med paragraf 1246. Ut fra denne, konstaterer han at det var møtet med Maria som gav både navnet på verket verket, og også temaet. Læstadius nevner nemlig at han var sysselsatt med dette verk helt fra 1844. I verdens øyne blir enhver kristen sammenlignet med en som er innlagt i et mentalsykehus (Dårhus). Men i Dårhushjonet nevnes ikke Maria med et eneste ord (Seppo Lohi, 2000, 181-182)..


Forsker Kristian Nilsson om den dagen som Læstadius ble gjenfødt, den 1.1.1844
Ifølge Nilsson ble Læstadius gjenfødt på nyttårsdagen i 1844 i Åsele. For det bekrefter jo hans egen fortelling om det som skjedde den 10.1. Det at Læstadius tok et glass vin, skulle ellers ikke ikke ha ført til at han på grunn av det fikk så store samvittighetskvaler dersom han ikke da allerede hadde vært en gjenfødt kristen.  Men da fikk han oppleve sitt første fall.

Nilsson holder hendelsen i Åsele nyttårsdagen 1844 å være det øyeblikk når Læstadius bel gjenfødt (Nilsson 1988: 20, 60, 61 og Seppo Lohi 2000, 181, 184).


Gunnar Wikmark
I sin forskning har Wikmark konkludert med at det stedet som Læstadius selv oppgir når det gjelder den 10. januar, uten tvil kommer av at han mintes feil. Han er av den oppfatning at ifølge almanakken og dagboka, ikke lenger fantes noen gjester på prestegården i Åsele. Markedet i Åsele begynte nemlig allerede tirsdag 2. januar. Siden markedet varte i tre dager, så sluttet de på torsdag den 4. januar. Og da var det bare 6 dager igjen til Læstadius’ bursdag. Man kan derfor ikke tenke seg at prestene  skulle ha blitt igjen i Åsele. For på Hellig tre kongers dag, som er den 6. januar, skulle de jo holde gudstjeneste. Og dessuten var det jo søndag den 7. januar.

Sannsynligvis drøyde Læstadius i Åsele til onsdag den 3. januar for at han skulle få skrevet ferdig sin protokoll som skulle være på fire sider. Og på torsdag måtte han begi seg på den 70 km lange reisa til Wilhelmina. Med hestetransport klarte man å reise 50-60 km på en dag. Visitasen i Wilhelmina skulle begynne den 6.  januar og fortsette til den 7., så derfor kunne ikke Læstadius hatt mulighet til å drøye i Åsele til den 10. januar.

Wikmark er absolutt av den mening at Læstadius møtte Maria og samtalte med henne den 1. januar i Åsele, og at han på sin bursdag den 10. januar fikk en ny og sterk opplevelse i prestegården i Lycksele, og ikke i Åsele (Wikmark 1980: 189-1993). Ifølge Wikmark har Læstadius i begge sine skriv som det her er sitert til, holder sin bursdag som var den 10. januar 1844 også å være den dagen som han ble gjenfødt. Wikmark knytter samme de to dagene – dagen når Læstadius møtte Maria og hans fødselsdag, slik at opplevelsene på den siste datoen (10.1.1844) var sterkere enn på den første datoen (1.1.1844). Veien lysnet opp under hans samtale med Maria, men gjenfødelsen skjedde ført en og en halv uke etter det…

Merk: Dette stemmer ikke med det som Wikmark tidligere hadde kommet fram til. Derfor får han også kritikk av bl.a. Pekka Raittila, spesielt på grunn av hans terminologi. Tidligere kalte han Læstadius opplevelse den 1.1.1844 for en gjenfødelse, mens han senere endrer det til en sterk opplevelse (Seppo Lohi, 2000, 181-182).


En del forskere som mener at Læstadius ble gjenfødt i Lycsele 10. januar 1844
Alle de fem som er nevnt ovenfor, er av den klare oppfatning at Læstadius ble gjenfødt i Åsele under sitt møte med samepiken Maria den 1. januar 1866.

Men det er det ikke alle Læstadiusforskere som er enige i. De som mener at det skjedde i Lycksele den 10. januar 1844, er: Allan Sandewall, Gustaf Dahlbäck og Lilly-Anne Østtveit Elgvin. Dessuten nevner også Læstadius selv sin egen bursdag som var den 10.1.1844 som den dagen som han ble gjenfødt. Dette skriver han i Dårhushjonet. Senere skriver Læstadius selv at han er av den oppfatning at alle som er gjenfødte, også vet hvilke dag som denne åndelige fødsel skjedde på (Læstadius 1968: § 1078).

Men kanskje Læstadius selv tok feil av de to datoene. Det er i alle fall mange av de ovennevnte forskerne som mener det.

Seppo Lohi skriver:
Forskerne er tross alt vanligvis enige om at Læstadius opplevde en stor omveltning, enten det skjedde på nyttårsdagen eller den 10. januar 1844. Men i begge tilfeller hadde Læstadius anledning til å være sammen med leserne hørte til kretsen rundt Brandell. Læstadius fikk møte Fredrik Nordberg (1817-1858) i Wilhelmina, i Lycksele, i  Stensele og i Arjeplog. Under deres møter der ser det ut til å ha oppstått et vennskap mellom Nordberg og Læstadius. For i april 1844 skriver til Nordberg i Arjeplog, og minnes med lengsel etter de “kristne” i Åsele (Seppo Lohi, 2000, 181).


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.