En gjenfødt kristen verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det som Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Kilde: Messun väärinkäyttämisestä s. 349. Lutherin Walitut teokset 2,274-381. Suom. Yrjö Loimaranta. Kuopio 1910. (SLS). Vom Missbrauch der Messe, 1521. WA 8,482-563.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Luther om en kristens forhold til Guds lov:

Den gjenførte kristnes  lov er troen, som er den åndelige flamme som ved den Hellige Ånd setter hjertene i brand. Og den antenner hjertet på nytt og omvender det, slik at man ikke lenger verken ønsker eller vil gjøre noe annet enn det Mose lov og lovens ord krever og befaler.

Jeremias skriver om dette i Jer 31:33 «Jeg skal gi Min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte osv. Og Paulus skriver i 2 Kor 3:3: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, innskrevet i våre hjerter…». Paulus kaller dette i Rom 3:27 for «troens lov», og i 2 Kor 4:13 for troens Ånd og troens forkynnelse. For når Kristi levende Ord blir forkynt, så gir det oss Ånden, som med en levende ild skriver Guds lov inn i våre hjerter, slik det skjedde for Kornelius i Ap 10:44.

Videre sies det i Gal 3:2: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Derfor kalles også evangeliet for det evige livs ord, Joh 6:68.


Den Hellige Ånd leder gjenfødte kristne, slik at de allerede her i livet begynner å oppfylle loven.

Kilde: Syntisen tie vanhrskauteen ja pyhyyteen III Lutherin mukaan, av Uuras Saarnivaara.
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

“Ved Guds nåde er vi frikjøpt fra loven og fra gjerningene. Ikke slik vi har frihet til gjøre det som er ondt, men slik at vi  er fri til gjøre gode gjerninger” (10, I, 2, 54, 27, KP, 1. s. adv. e,s.).

“Når Adam ble skapt, var loven ikke bare en mulighet for han, men noe som var noe flott (iucunda). Adam oppfylte lovens krav om lydighet helt og holdent, helt av fri vilje, med glede og fullkomment…  (før syndefallet)

Ved at Kristus ble underlagt loven og siden Han bar alle våre forbannelser, fortjente han og gav han den Hellige Ånd til alle som tror på Ham.

“Og når den Hellige Ånd får lede de som tror  i deres indre, så begynner de å oppfylle loven allerede her og nå, mens de ennå lever.

I det kommende liv skal lydighet til loven være noe vil bli satt aller høyest,   og denne lydighet vil da være helt fullkommen. Da skal de gjøre det av hele sitt legene og hele sin sjel, slik som englene gjør det nu” (39, I, 364, 10, disp. antin. vastaan, 1537).


Min personlige opplevelse av Guds kall, av min egen omvendelse 14.5.1972 , og av frelsen og rettferdiggjørelsen

 
Jeg vokste opp i et kristen hjem. Både mamma og pappa var kristne, det samme var alle mine tre søstre. Jeg hadde en fin barndom, med regelmessige kveldsbønner og matbønner, med mye kristen sang og musikk, og mye gode og oppbyggelige samtaler i hjemmet.
 
Helt fra barn av gikk jeg på søndagsskolen og på bedehuset. Den av søndagsskolelærerne jeg minnes best, var frisør-Tomas. På en enkel og barnlig måte lærte han oss barn om barnevennen Jesus, og slik fikk vi lære ham bedre å kjenne. På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet var vi ofte 50-70 barn til stede. Søndagsskolen var et trygt og godt sted å være og å lære, noe som gav god ballast for livet. På den tiden var det vanlig at barn av ikke-kristne hjem gikk i søndagsskolen, det var nesten fast hver søndag. For der fikk vi stempel i søndagsskolekortet og søndagsskoleblad. Samtidig var det mye barn fra andre kristne hjem som kun fikk gå på bedehuset, men ikke på søndagsskolen. Og en del av de kristne foreldrene tok stort sett aldri sine barn med på bedehuset, og heller ikke gikk de på søndagsskolen. Det er kanskje derfor svært få av dem som er kristne nå, tenker jeg noen ganger. Kanskje ikke alle skjønte hvor viktig det er å lære om Jesus til barna, og å så Guds Ords sæd – på barnas nivå – i barnas hjerter. For, som Jesus sier: “Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4:28). Slik ble det heldigvis for meg!
 
Som ung kom jeg bort fra troen og fra barneskapet hos Gud på grunn av vantro og mine egne synder. Verden der ute lokket og dro, og alt virket så spennende. Jeg hadde så mye jeg ønsket å oppleve da jeg var ung. Og dessuten: Kristendommen appellerte liksom ikke til de unge på den tiden, og slikt hørte kanskje ikke ungdomslivet til, slik tror jeg mange av oss tenkte. Og jeg følte nok ikke at alle voksne kristne var så flinke til å sette seg på barnas og de unges nivå, og heller ikke til å samtale med barna om Jesus, barnas venn på en naturlig måte. For ofte var det nok mye ovenfra og ned holdning. Kristendommen var nok til en stor del på de voksnes vilkår. Og vi barn fikk ikke alltid plass i “god stua” når det kom kristne på besøk. Så derfor syslet vi barn og unge med vårt, og på den måten kom svært mange av menighetens ungdommer lengre og lengre bort fra de voksne kristne og fra Gud. Og der er de fleste av dem fortsatt, dessverre. Jeg kan ikke påstå at det var slik, men slik opplevde jeg i alle fall det. Men jeg fornektet aldri min kristne tro med ord, men frafallet skjedde passivt, litt etter litt.
 
Men på tross av det tvilte jeg aldri på Gud eller på Jesu verk på Golgata, selv om jeg personlig lenger ikke hadde del i frelsen. For synden i mitt liv hadde skapt et skille mellom Gud og meg. Jeg var derfor selvforskyldt havnet utenfor – uten Gud og uten håp (Ef 2:12), og hadde selv sløset bort velsignelsen, førstefødselsretten og samfunnet med Frelseren, med han som er synderes venn, og med de kristne.
 
Heldigvis kalte Gud sterkt på meg, på tross av at jeg helt bevisst løp bort fra hans kall. Særlig under 6-dagers krigen i Israel i 1967 kalte Gud utrolig sterkt på meg, men også i en periode da jeg arbeidet sørpå i 1971-1972, selv om jeg da ikke hadde kontakt med noen kristne. Da jeg kom nordover, startet jeg min egen rørleggerbedrift. Min yngste søster gikk da på skole i Hammerfest, og var på et kristent møte som evangelist Steinar Harila holdt. Han spurte da om det var noen der som kjente en rørlegger som kunne montere varmeanlegget i det kristne ungdomssenteret som de bygget i Vestre Jakobselv, og min søster ba han ringe meg. Da han ringte, takket jeg ja til jobben, og arbeidet der i mange uker, helt til anlegget var montert ferdig.
 
I tillegg til Steinar, var det mange kristne ungdommer som jobbet der. Selv om jeg ikke var en kristen da, ble jeg med Steinar og noen av de kristne ungdommene forskjellige steder rundt Varangerfjorden hvor han holdt kristne møter og vitnet på en enkel men personlig og tydelig måte om Jesus og omvendelses nødvendighet. Det som var viktigst for han, var at menneskene skulle bli frelst og få del i det evige livet. Slik jeg lærte han å kjenne, var han en varm kristen person og en god forkynner. Hans forkynnelse, hans inderlige omsorg for meg, traff meg midt i mitt hjerte. Men det var nok trolig også mye for at Gud kalte meg så sterkt.
 
Samme kristne omsorg og Kristi kjærlighet hadde jeg også møtt hjemme, og det var som om Guds godhet og kjærlighet på nytt skapte en intensiv lengsel i meg etter å komme til forlik med Gud og å få mine synder tilgitt og utslettet. For jeg lengtet etter den fred som bare Jesus kunne gi. Jeg gråt på nettene, men skjulte min lengsel så godt jeg kunne da jeg var sammen med folk. Selv om jeg var så sterkt kalt av Gud, dro jeg tross det på festlokalet i Jakobselv – den siste gang i mitt liv – følgende lørdagskveld. Da vi satt der og samtalte rundt et bord, sa en ikke-kristen person høyt og tydelig til meg: “Det er best at du blir en kristen!” Kanskje det var Gud som la ordene i hans munn, jeg tror det? For etter det ble Guds kall ennå sterkere.
 
Også da – natt til 14.5.1972 – gråt jeg i en dyp lengsel etter Gud. Og da tenkte jeg: “Jeg våger ikke leve en eneste dag mer, uten at jeg får bli en kristen og får slettet ut min syndegjeld. Ellers kan nådetiden gå meg forbi. For synden trykket så tungt på min samvittighet, og loven anklaget meg med sin fordømmelse. På morgenen stod jeg på nytt opp, vasket gråten bort, spiste og gikk på jobb. Men heller ikke der unnslapp jeg Guds sterke kall. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå å komme i samtale med noen av de andre arbeiderne. Og så gråt jeg der under arbeidet i lengsel etter Gud, men i det skjulte.
 
På kvelden den 14. mai – nøyaktig for 49 år siden i dag – skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre Harila. I løpet av kvelden ba de til Gud, en etter en. Da det ble min tur å be, sa jeg: “Jeg er ikke et Guds barn, men lengter så etter å få bli det”.
Steinar og enn annen tok meg straks med på kjøkkenet. Der ba han for meg, og leste og vitnet om flere sentrale bibelsteder fra NT, bl.a. om da Jesus ga nøkkelmakten til å tilgi synder, fra Mt 16 og Mt 19, han leste og vitnet om omvendelsen i Kornelius hus i Apg 10 vil jeg minnes, og andre bibelsteder hvor det fortelles om mennesker som kom til tro og ble omvendt. Og sikkert leste han også Herrens velsignelse over meg. Slik vitnet han for meg om Gud som på grunn av Jesu soningsdød nå hadde tilgitt meg alle mine synder, tatt meg til et Guds barn og gitt meg del i det evige livet.
 
Og Gud gav meg troen og den Hellige Ånd som vitnet i mitt hjerte at jeg da virkelig var et Guds barn. Og jeg trodde også meg som et Guds barn, og at mine synder var utslettet. Og dette på tross av at Steinar ikke forkynte meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, slik jeg var vant til å høre blant læstadianerne. Men han forkynte Jesu navn og vitnet om renselseskraften i Jesu blod som han ofret for mine synder på Golgata, det som er selve kjernen i evangeliet. Og det er nettopp det som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og slik var det også for meg.
 
På morgenen dagen etter ringte jeg hjem for å fortelle om det store som hadde skjedd i mitt liv. Mamma ble utrolig glad, og hun stadfestet og vitnet også for meg at alle mine synder virkelig var tilgitt – i Jesu navn og blod.
 
Steinars far Osvald ble en god og nær venn av meg. Han var født i 1896. Osvald tok meg med til Paddeby utenfor Vadsø for at jeg skulle få fortelle den gledelige nyheten til en like gammel kvinne – til Hilja Hasti – som hadde vært gift med en bror av min bestemor. Da hun hørte hva som hadde skjedd, omfavnet hun meg midt på kjøkkengulvet. Og også hun vitnet for meg om Jesu verk, og at alle mine synder var meg forlatt i kraften av Jesu blod. Og slik senket himmelen seg ned, og vi fikk sammen erfare at Guds rike – som jeg like før hadde fått del i – består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Da gledet også mitt hjerte seg, slik det også ble glede i himmelen siden jeg som var en synder, hadde blitt omvendt.
 
På denne måte gav Gud meg omvendelsens nåde. Jeg fikk personlig høre og ta i mot evangeliet for egen del. Jeg fikk høre og tro forkynnelsen om alle mine synders forlatelse i Jesu navn og i kraften av hans blod. Og slik fikk jeg del i Kristi rettferdighet ved å bli renset ren ved troen (Apg 15:9), Ordet (Joh 15:3; Ef 5:26) og den Hellige Ånd – i Kristi blod (Rom 5:9). Slik fikk jeg ved troen del i hele frelsen ved at både den objektive og den subjektive rettferdiggjørelsen ble min. Jeg fikk i mitt hjerte erfare at Jesu rettferdighet var min, og hele den frelse som Jesus vant for meg på Golgata ved sin stedfortredende soningsdød.
Det at Gud godtok og godtar Kristi frelsesverk på Golgata, var ikke bare en generell sannhet som Bibelen entydig vitner om.
 
Men fra da av – 14.5.1972 – gjaldt Jesu verk også meg. Og slik er det fortsatt! For Kristus hadde også blitt min rettferdighet, og frelsen og barneskapet for Jesu skyld gjaldt også for meg personlig. Slik fikk jeg oppleve at Guds rike ikke består i egne gode gjerninger eller i det som vi gjør eller unnlater å gjøre, men består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd (Rom 14:17).
 
I dag er det nøyaktig 49 år siden Gud gav meg del i hele den åndelige velsignelsen i Jesus Kristus. For hver dag som går er jeg mer og mer glad og takknemlig for at Gud forbarmet seg over meg, fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav med barnerett og arverett.
Å være rettferdiggjort innfor Gud, innebærer at vi er ikledd Jesu Kristi rettferdighets kledning som skjuler all vår synd. Samtidig er Kristi rettferdighet som en meget vakker bryllupskledning som duger til Lammets bryllup i himmelen. Dette får vi takke Gud for, samtidig som vi får be om at Gud bevarer denne drakt ren, så lenge vi lever – i renselsen i Kristi blod.
 
Dette hadde jeg lyst å fortelle om, siden det i dag er min åndelige fødselsdag da Gud fødte meg på nytt ved Sannhetens Ord og gav meg del i frelsen og i det evige livet. Det er virkelig noe som er verd å takke for.
 

Læstadius: Et nyfødt barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem (disiplene) og ba dem bli som barn.

Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er det da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn?

Læstadius om arvesynden i barn, og om gjenfødelsens bad

Kilde: www.laestadiustexter.se

Alkuperäisen tuntuinen /Arkistoviittaus puuttuu. / Seppo Leivon valokopiokokoelma 
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 13 1. Søndag etter nyttår (utdrag)

I dagens hellige evangelium tales det om Frelserens dåp, noe som skjedde ved Jordans flod. Men vi vet at Frelseren selv ikke hadde behov for å bli døpt. For selv om han ikke hadde blitt døpt, var han ren og syndfri. Men tross det ville han med sitt eksempel hellige denne hellige handlingen, slik at dåpen skulle bli til et hellig sakrament.

Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor.

Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

Fortsett å lese «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria»

Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden

Kilde: Siionin Lähetyslehti, år 1914. Skrevet av predikant Juhani Rautio
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (Kun deler er oversatt).

Evangeliet kommer fra Gud i himmelen! Det kommer ikke fra Lappland
Noen sier at evangeliet har kommet fra Lappland, mens andre sier at det har kommet fra Gällevare. De tredje sier at det har kommet fra Kittilä, mens den fjerde gruppen sier at det har kommet fra Finland.

Fortsett å lese «Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden»

Grensen mellom Guds rike og verdens rike

Å være et menneske, handler om identitet. I snever betydning handler det om hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører. Vi har alle våre ID-kort med helt unike personnummer, som det kun finnes ett eksemplar av i hele verden. Så unike og individuelle er enhver av oss. Slik sett skiller vi oss fra alle andre mennesker i verden. Men identitet handler også om tilhørighet, hvem vi føler oss ett med, hvilke gruppe vi vil tilhøre, men også om hvem våre omgivelser identifiserer oss med. Vi blir likesom plassert i ulike grupper. Slik er det for oss alle! Som kristne har vi vår aller dypeste identitet i at vi er skapt i Guds bilde, at vi er Guds barn og at vi hører Herren til. Større åndelig rikdom og velsignelse finnes ikke! Og som Guds barn tilhører vi retten til å tilhøre Guds rike, som er vårt rette åndelige hjem.

Fortsett å lese «Grensen mellom Guds rike og verdens rike»

Luther: Gud utfører sitt verk ved nådemidlene

Kilde:  Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversett fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Guds verk og nådemidlene

Luther påminner ofte om at Gud (Kristus og Den Hellige Ånd) selv taler gjennom Ordet og virker gjennom sakramentene. De er ikke bare menneskeord og kirkelige handlinger. Men Kristus er selv virkelig til stede i dem. Menneskene virker bare som Guds arbeidsredskaper og som hjelpere for ham. Luther sier:

Fortsett å lese «Luther: Gud utfører sitt verk ved nådemidlene»

Tale over Rom. 14: 17-18: Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd (25 min.)

  • Bakgrunnen for teksten
  • Hva er det aller viktigste i Guds rikes kjernebudskap, og hva skal vi anse som sekundært og uvesentlig?
  • De “svake” og de “sterke” – og mangelen på å vise hensyn og forståelse for hverandre kan i verste fall føre i fortapelse
  • Litt historie om ulike syn inne læstadianismen i Alta når det gjaldt dåpen og gjenfødelse i tiden 1870-1930

Luthers dåpssyn og hans lære om gjenfødelsen

Kilde: “Voiko Raamattuun luottaa?” s. 946-947, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

 

Innen den lutherske kirke har man langt på vei et dåpssyn som er helt forskjellig fra Luthers syn og hvordan han lærte. Det er veldig vanlig at man vektlegger alt for lite det som Luther sier i Den lille katekisme: “dåpen virker syndenes forlatelse … og gir en evig frelse til alle som tror Guds Ord og hans løfter“.

Les mer på side 2!

Det forkynte Guds Ord – et nådemiddel til gjenfødelse og frelse

Det forkynte Guds Ord som nådemiddel – Hva sier Bibelen?

 

  1. Hva virker forkynnelsen av et helt Guds Ord?
    1. Vi blir renset ren fra all synd ved å høre og tro Ordet
    2. Vi blir frelst ved det forkynte ord
    3. Gud gir oss en levende tro ved forkynnelsen av evangeliet
    4. Ordet føder oss på nytt og vi blir Guds barn
    5. Den Hellige Ånd gis ved det forkynte ord
    6. Den Hellige Ånd formidles ved forkynnelsen

Fortsett å lese «Det forkynte Guds Ord – et nådemiddel til gjenfødelse og frelse»

Den Hellige Ånds vin omskaper hjerter, gir oss Kristus, og i Ham vi alt det som loven krever av oss.

Kilde: Matkaevästä av Luther, s. 74.
Oversatt av Henry Baardsen, Alta.

Så kommer det herlige evangeliet som gjør vann til vin. For når hjertet får høre at Kristus har oppfylt loven i vårt sted, og at han tok alle våre synder på seg og bar dem for oss, så bryr man seg ikke, selv om loven krever av oss – til og med det umulige. Og man mister heller ikke motet i fortvilelse, men man lar være å prøve på å gjøre det som er umulig.

Det føles godt at loven er så dyp og høy, så hellig, rett og god, og at den krever så mye. Vi elsker og opphøyer den, fordi den krever så mye. For alt som loven krever av oss, det gir evangeliet. I Kristus har et slikt hjerte som eier alt det som loven krever… Da forandres loven, slik at den dor oss blir både kjær og lett.

Men før var den hard, tung og umulig. Men nå er loven ved den Hellige Ånd innskrevet i våre hjerter. Det er ikke lenger vann i krukken, men vannet har blitt til vin. Og denne (Hellige Ånds) vin får vi nyte rikelig av. Den gir glede i sjelen.

Den som er gjenfødt ved den Hellige Ånd ønsker, vil, gjør og er slik som Mose lov og hans ord krever.

Utdrag av Luthers forklaring over Romerbrevet:
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

 

Rom. 3:27. Troens lov og Kristi lov.

Kristi lov er troen, som er en levende og åndelig ild. Denne ild antenner hjertet, den gjenføder det ved den Hellige Ånds kraft,
slik at

a) man ønsker;
b) man vil;
c) man gjør og
d) man er slik som Mose lov og hans ord krever.

Uten tvil har Paulus lånt dette uttrykket fra Es. 42:4. Ellers skulle det ikke ha hørtes så bra ut, når det sies: “Troens lov”. Men siden han har sett at troen på Kristus og
evangeliet blir kalt  for “Kristi lo­­v”
, så tar han den friheten at
også han også kaller den for Kristi lov, selv om han  bare gjør det i brevet til romerne og til galaterne.

Kun Kristi lov kan oppfylle Mose lov, ved den Hellige Ånd.

Luther i en forelesning over Romerbrevet:
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen.

Jeg er av den oppfatning at når det står: “Jeg skal skrive mine lover i deres hjerter”,
så menes det nettopp det at “Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved
Den Hellige Ånd
, som ble oss gitt, Rom 5:5″. Med dette menes Kristi lov
og “oppfyllelsen av Mose lov“. Dette er en lov uten lov, uten form,
uten noen ende, uten grense, en lov som strekker seg over alle ting,
som oppfyller alt som Mose lov befaler eller kan kreve.

Jesus pålegger ikke gjenfødte kristne noen annen lov enn Kristi lov, som er kjærlighetens lov

Luther skriver i boka «I livets kamp» s. 187
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

 
Kristi lov er kjærlighetens lov. Etter at Kristus har gjenløst oss, fornyet oss, kjøpt oss
til sine barn, til sin forsamling og til sin eiendom, så legger han ikke på oss noen annen lov som vi (som gjenfødte kristne som døder kjødets gjerninger med Ånden) skal bære enn dette: at vi skal elske hverandre innbyrdes
(Joh. 13:34-35). Men nå består kjærligheten ikke bare i at man ønsker alt godt til, andre, men også i at den ene skal bære den andres byrder; med andre ord;
At du tåler alt slikt hos din neste som irriterer deg, og som du helst ikke skulle ville tåle.

Nettopp derfor må en kristen ha sterke skuldre og sterke bein, slik at han kan tåle “kjødet”, dvs. alle svakheter hos sine kristne søsken.

 

Troens gode gjerninger, virket ved Guds nåde og av den Hellige Ånd

Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt, 1 Tim 3:14.

Om denne presentasjon

Bibelsitatene samlet av: Henry Baardsen

Bibeloversettelse: Bibel 87/07

 

  1. Hva lærer Jesus om viktigheten av å gjøre troens gode gjerninger

 

Matt 10:42

  • Og den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!

 

 

Matt 7:21

  • Ikke enhver som sier til Meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje.

Matt 7:24

  • Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.

Luk 8:21

  • Men Han (Jesus) svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.

Luk 11:27-28

  • Som Han (Jesus) sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til Ham: Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet! Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!

 

 

Joh 3:21

  • Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.

Joh 6:28

  • De sa da til Ham (Jesus): Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham (Jesus) som Han(Gud) har sendt.

Joh 8:39

  • De svarte og sa til Ham (Jesus): Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger.

Joh 14:12

  • Sannelig, sannelig sier Jeg (Jesus) dere: Den som tror på Meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.

Joh 15:14

  • Dere er Mine (Jesu) venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.

Åp 2:5

  • Husk derfor hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger!

Åp 3:2

  • Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For Jeg (Jesus) har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.

 

 

  1. Jesus gjorde bare gode gjerninger

 

Joh 10:32

  • Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger fra min Far har jeg vist dere. Hvilken av dem er det dere vil steine meg for?

 

 

  1. Apostlenes gjerninger om gode gjerninger

 

Apg 26:20

  • Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

 

 

  1. Apostelen Paulus om gode gjerninger

 

Rom 11:6

  • Men er det av nåde (man blir frelst), da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.

Ef 2:10

  • For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

2Tim 3:16-17

  • Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.

Tit 2:14

  • …Han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tit 2:7

  • Vis deg selv i alle ting som et forbilde i gode gjerninger, med uforfalsket lære, verdighet…

Tit 3:5

  • …frelste Han (Gud) oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd…

Tit 3:8

  • Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.

 

 

  1. Apostelen Jakob om troens gode gjerninger

 

Jak 1:22

  • Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.

Jak 2:14

  • Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen. Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde åndene tror det – og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig. Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene.

Jak 3:13

  • Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom.

 

 

  1. Hebreerbrevet om troens og Åndens gode gjerninger

 

Heb 10:24

  • Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger

Heb 13:21

  • …må Han (Gud) gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre Hans vilje, ved at Han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i Hans øyne.

 

 

  1. Vi skal alle dømmes etter våre gjerninger, enten til livets eller til dommens oppstandelse

 

Matt 16:27

  • For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal Han gi enhver igjen etter hans gjerning.

Matt 25:40

  • Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot Meg (Jesus).

Joh 5:29

  • Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.

Rom 2:6

  • For Han (Gud) skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal Han gi evig liv.

2Kor 5:10

  • For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.

1Pet 1:17

  • Når dere påkaller som Far Ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid.

Åp 20:12

  • Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.