18. juli 2024

Læstadianske kristnes ønsket å oppleve åndsdåp, og inviterte Thomas Barrett, men det ble ikke det de hadde håpet på

I vår vekkelses begynnelse – og særlig for Læstadius – var hovedfokuset på hjertet og på subjektiv opplevelse av Guds og den Hellige Ånds nærvær, og dermed også på egne følelser. Levende kristendom skulle nemlig ikke ha sitt sete i hodet, ikke på papiret og heller ikke bare i det skrevne Guds Ord og hva som Gud åpenbarte gjennom sitt ord, Bibelen. Også forkynnelsen skulle sikte mot folks følelser, og bibeltolkningen hadde ofte en åndelig innfallsvinkel, siden  de søkte det åndelige i bibeltekstene.  Og det var helt klart den Hellige Ånd som måtte forklare ordet og gjøre det levende på hjertene. For Læstadius var mottakelse av den Hellige Ånd selve forskjellen på levende og død tro. Det samme var gjenfødelse ved den Hellige Ånd. For han var gjenfødelse helt nødvendig for alle (Se Lars Levi Læstadius spiritualitet), det motsatte av hvordan mye av vekkelsens folk i dag tenker. I dag tenker mange at alle som regner seg som kristne og som tror, har den Hellige Ånd. Men det var absolutt ikke noen automatikk i det, og heller ikke for Læstadius. 

Som et av de viktigste nådetegn, var personlig opplevelse av glede i den Hellige Ånd, men rørelsene var også sentrale. Selv om rørelsene skapte offentlig kritikk, var slikt noe som både Læstadius og Raattamaa omtalte positivt, og også forsvarte, om ikke i sin mest ytterliggående form. Selv om sterke rørelser også forekom på slutten av 1800-tallet blant gammellæstadianerne og de førstefødte,  var det mye mer vanlig og de var mer intensive blant Kittilä-fraksjonen, de nyvakte. Helt på begynnelsen av 1900-tallet utviklet rørelsene seg innen den nyetablerte Narva-vekkelsen, som i stor grad hadde sin start i og som rekrutterte folk fra læstadianerne. Selv om ikke Narva-vekkelsen regnes som en gren av læstadianismen, tok de i alle fall vare på de viktigste elementene fra den læstadianske vekkelse når det gjelder det de kalte for nådens orden, slik som dyp anger, offentlig syndsbekjennelse i menigheten, tilsigelse av syndenes forlatelse av slike som selv hadde blitt løst fra sine synder av en “godkjent” kristen, og ofte etterfulgt av sterke ekstatiske rørelser. Men selv disse intensive åndelige opplevelsene var ikke nok for alle. For da de fikk høre om en ny sterkt karismatisk vekkelse som startet i USA og spredde seg til Norge i 1906-1907, sørget flere av predikantene omtalt av Pekka Raittila i hans oversikt over læstadianske predikanter for å få metodistpastoren og grunnleggeren av pinsebevegelsen, Thomas Barratt,  til å komme til Finland, i håp om å få oppleve åndsdåp, og sannsynligvis også tungetale. Så at læstadianerne ikke var engasjert i Narva-vekkelsen og i dette, virker ikke å stemme. For mange av dem kom fra læstadianismen, og vendte også tilbake etter noe år.


Læstadiansk nyvakte-predikant og mange andre med bakgrunn i læstadianismen møter Thomas Barratt

Frans Silén kom opprinnelig fra Urajärvi i Sør-Øst Finland, men flyttet til Inari og til Kittilä, hvor han ble kjent med og ble også en betydningsfull del av de nyvakte, som er en gren av den læstadianske vekkelse. Etter hvert giftet han seg med Sofia Magdalena Erikkilä 25.6.1871 (hun var en tremenning til min oldemor Greta Kaisa Aidantausta, gift Arnesen). Blant de nyvakte ble han en sentral lederskikkelse. Som predikant var han svært nidkjær, og en tydelig representant for de nyvakte. Silén forkynte en streng omvendelsespreken til alle tilhørere, også til de andre predikantene. Sentralt i hans forkynnelse var behovet for en ny vekkelse og å omvende seg til Gud. 

Da Narva-vekkelsen oppstod i 1898-1899, hentet de sine viktigste læreelementer fra læstadianismen, men også fra pinsebevegelsen, selv om den på den tiden ikke hadde kommet verken til Finland eller til de andre nordiske land. Mange læstadianske predikanter gikk inn i Narva-vekkelsen, og en av dens hovedledere ble Aleksander Kumpulainen (1861-1919) fra Iisalmi. Narva-vekkelsen stod veldig sterkt i Käkisalmi, øst for Lappeenranta og ved Ladogasjøen, som på den tiden hørte til Finland. Senere da Narva-vekkelsen ebbet ut men fikk sterkere fotfeste i Helsingfors, flyttet familien Frans Silén dit.
Selv om han på den tiden var forholdsvis gammel, ble han en av hovedlederne i den Narva-læstadiansk orienterte menigheten i Helsingfors. De holdt sine møter i bedehuset til læstadianerne. En annen person med bakgrunn i læstadianismen i Tornedalen, Hanna Castrén fra Torneå (1862-1943), flyttet også til Helsingfors, og ble også en sentral del av Narva-vekkelsen, og senere en nøkkelperson i pinsemenigheten. Andre sentrale læstadianske predikanter der var Johan Johansson, tidligere Backbacka (1864-1931), opprinnelig fra Purmu i Österbotn. Også han er omtalt av Pekka Raittila som læstadiansk predikant. 

På den tid var læstadianerne vant med kraftige rørelser under sine møter, og dette forekom ennå mer intensivt blant de nyvakte enn blant gammellæstadianerne. Men ytterlig ble dette mye sterkere vektlagt i Narva-vekkelsen, slik at de virkelig kunne komme i ekstase under rørelsene. Håpet var å “bli døpt med den Hellige Ånd”, etter mønster fra pinsedagen. Ca. år 1900 oppstod pinsebevegelsen som en sterk karismatisk rørelse i USA. De åndelige røttene var i helliggjørelsesbevegelsen til metodismen. Det var der hvor de først opplevde seg som “åndsdøpte”, begynte å tale i tunger, men ikke som på pinsedagen da alle forstod det de talte om Guds store gjerninger. Og de helbredet syke, og gjorde overnaturlige tegn og under. Dette leste de som først hadde vært læstadianere, men som senere gikk over til Narva-bevegelsen. Og det gjaldt særlig de som tilhørte menigheten i Helsingfors. Så derfor ønsket de å bli nærmere kjent med dette fenomen.

I 1906 reiste metodistpastoren Thomas Barratt til USA for å bli kjent med det nye fenomenet. Under møtene der ble også han åndsdøpt og fikk oppleve tungetale. Og da han kom til Oslo, som på den tiden kaltes Kristiania, ble han en ivrig talsmann for den pinsekarismatiske vekkelse., og ble også dens grunnlegger.

Samme år,  ved sankthanstiden,  reiste bl.a. tidligere læstadianerpredikant Johan Johanson og Hanne Castrén til Oslo for å delta på Barratts møter, og for å invitere han Finland. Men han var forhindret på grunn av en lengere reise til India, og kunne derfor ikke reise til Finland. I 1911  reiste de imidlertid på nytt til Oslo, og den gangen lyktes de å få han til å komme til Finland. Og der talte han i mange forskjellige læstadianske bedehus, men da særlig innen Narva-vekkelsen. Tolk under hans møter i 1911 var nevnte læstadianerpredikant Johan Johansson. Under møtet i Helsingfors, i Helsingfors Firidsförenings bedehus, opplevde en læstadianerkvinne “åndsdåp”, og det skjedde også helbredelse der, bl.a. en kvinne som hadde en lungesykdom. 

Barratt reiste videre til Kuopio, Viborg, Petersburg, Tammerfors og til Åbo. På disse stedene holdt han møter i lokalene til Narva-vekkelsen. I Viborg møtte han læstadianerpredikanten Aleksander Kumpulainen. Og særlig i Petersburg deltok læstadianerne aktivt med under Barratts møter. De som arrangerte møtene for Barratt, var Hanna Castren og predikanten Johan Johansson, som også fungerte som tolk. Ytterlig en predikant med bakgrunn fra de nyvakte læstadianerne, var Hugo Sjöblom. Også han var med på i invitere Barratt til Finland.

Jeg startet med å fortelle om læstadianerpredikanten som hadde vært en sentral og streng lederskikkelse i Kittilä-fraksjonen de nyvakte, og som var en av de mange som arbeidet ivrig for å få Barratt til Helsingfors, sikkert i håp og å få oppleve å bli døpt med den Hellige Ånd, slik som disiplene og 3000 andre sjeler på pinsedagen. Men da Barratt holdt sine møter i Helsingfors, lå  Silén alvorlig kreftsyk hjemme i Tammisaari. Han hadde sikkert gitt uttrykk for å ha et ønske om å treffe Barratt og å lære ham å kjenne. For under sitt besøk i Helsingfors, reiste Barratt hjem til Silén, slik at de der fikk treffe hverandre. Frans Silén ble værende som en sentral del av Narva-menigheten helt fram til sin død i 1912. Selv om Barratt hadde opplevd tungetale og “åndsdåp” da han besøkte Finland i 1911, ble han ikke døpt som voksen før noen år etter det.

Etter Barratts siste besøk i Finland, ble pinsebevegelsen etablert, med Hanna Castrén fra Torneå som primus motor. En del av læstadianerne knyttet seg varig til pinsevennene, mens mange forlot Narva-menigheten, og gikk tilbake til noen av de læstadianske retningene hvor de hadde kommet fra. De som særlig hadde sørget for å få Barratt til Finland, predikantene Johan Johansson og Hugo Sjöberg, gikk tilbake til de nyvakte. Disse kristnes håp om å få oppleve pinsens under med en ny form for dåp med den Hellige Ånd, ble ikke det som de hadde håpet på. Og det samme var også tilfelle med mange andre av læstadianerne.


Etterord

For Læstadius og mange andre i vekkelsens begynnelse var “nådens orden” og personlig opplevelse av ulike nådetegn som  kjennetegn på at de rett hadde kommet til kristendommen, og at Guds Ånd hadde fått begynne verket i dem. Et av de viktige nådetegnene var glede i den Hellige Ånd, gjerne etterfulgt av sterke og intensive rørelser. Blant annet dette var for dem tegn på at de var gjenfødte Guds barn, og at de hadde den Hellige Ånd. Særlig blant de nyvakte poengterte de sterkt forkynnelsen av loven i dens fulle tyngde, og at hjertet skulle bli skikkelig sønderknust før de forkynte syndenes forlatelse for dem. Kontrasten mellom lenge å ha levd under lovens fordømmelse og samvittighetens anklage til å få oppleve rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd ble ofte så stor at de i blant kunne komme i sterk åndelig rørelse, iblant på grensen til henrykkelse. Men for mange, slik predikant Janne Marttiini forteller det like før sin død i 1970, fikk de ikke oppleve slike sterke følelser. Og det igjen førte til at de selv kunne begynne å tvile på sin egen tro om den var rett, og om de i det hele tatt hadde fått den Hellige Ånd, slik tilfelle var for Janne. Frelsesvissheten for dem var i alt for stor grad knyttet til egne opplevelser og til erfaringer av å kjenne sterk glede, og å komme i ytre rørelse. Det at de trodde seg som Guds barn og at de ville holde fast ved troen og Guds løfter gitt i den Hellige Skift, føltes ikke alltid som nok, selv om Bibelen gir et tydelig vitnespyrd om det: “I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt”, Ef 1:13.

For andre igjen, ga de sterke opplevelsene av glede og rørelser, slik det antydes var tilfelle med predikant Frans Silén, så ga de sterke opplevelsene mersmak. Slikt ønsket de å oppleve mer av. Og derfor knyttet veldig mange læstadianere seg til den mer ekstreme Narva-vekkelsen hvor slikt var mye mer intensivt. Men for mange var ikke det heller nok, slik det var for Narva-menigheten i Helsingfors, hvor så mange hadde bakgrunn nettopp i læstadianismen. Så snart de fikk høre om den karismatiske vekkelse som begynte i USA  ca. år 1900, ønsket de å få opplever det som den hadde å by på, siden de så oppriktig ønsket å bli døpt med den Hellige Ånd, slik som på pinsedagen. Og det var det som var bakgrunnen for at de inviterte Thomas Barratt til Finland. Men på tross av at han kom, og de fikk delta i hans møter, ble det en besvikelse for veldig mange. Det ble ikke slik de så inderlig hadde håpet på.


Historien gjentar seg, slik det nesten alltid er

I løpet av mine 50 år som aktiv innen den læstadianske vekkelse, har også jeg møtt kristne som ikke har vært fornøyd med tingenes tilstand når det gjelder sitt eget trosliv og det at de ikke opplever den Hellige Ånd sterkt nok i sine liv. Jeg traff en gang på en gruppe yngre læstadianske kristne som fortalte at de hadde fastet og bedt i lengere tid i håp om å få oppleve det som de oppfattet som åndsdåp og tungetale. Og for dem skulle det være bevis på at de var sanne Guds barn, var gjenfødte og hadde den Hellige Ånd. Og jeg har også møtt på flere ikke-læstadianske kristne som har håpet på det samme. Og for mange har strevet for å få oppfylt denne bønn og å oppnå dette “klimaks”, bare blitt til en belastning og til et evig strev for dem, til noe som de følte de bare måtte oppnå, siden det var så viktig for dem. Og når de ikke fikk sitt ønske oppfylt, ble det til en skuffelse og en nedtur på troens vei. Så derfor oppsøker de kanskje åndelige karismatiske tilstelninger hvor slikt ofte skjer, slik tilfelle var i Helsingfors i 1900-tallets begynnelse for de kristne med bakgrunn i læstadianismen. For på de læstadianske møtene er det jo ingen som opplever åndsdåp og tungetale slik de håper på. Så om den drømmen skal oppfylles, må de jo nødvendigvis oppsøke møter hvor slikt skjer! Som jeg tenker og slik Bibelen lærer, tenker man nok i feil bane om man tenker slik jeg ovenfor har fortalt.

Slik jeg er kjent med, er det også i vår tid  blant kristne med bakgrunn i læstadianismen, noen som har opplevd at den Hellige Ånd ikke etter deres syn har vært nok merkbar i sine trosliv, og som skulle ville oppleve mer i møte med den Hellige Ånd. Så derfor har noen begynt å søke etter å bli døpt med den Hellige Ånd, slik tilfelle var med så mange andre læstadianske kristne for litt over 100 år siden. Av den grunn fikk jeg lyst til å skrive litt om dette temaet og om Narva-vekkelse, i håp om at det skal kunne bli litt til hjelp og veiledning for noen.

Jeg forstår godt at særlig barndomskristne iblant kan få tanker om at egen tro ikke duger, og at den Hellige Ånd og dens nærvær og virkning er alt for svak og iblant virker helt fraværende. Eller så plager noen seg med sitater av Læstadius og Laitinen om at nesten ingen blir bevart i dåpens nådepakt, men behøver å fødes på nytt. Nettopp derfor må man få oppleve den Hellige Ånds dåp, slik så mange læstadianerkristne som jeg nevner om ovenfor tenkte. Personlig tror jeg det er helt feil å tenke slik! Å fornekte troen for så å komme tilbake, er en svært stor risiko å ta. Ingen vet på forhånd om man får nåde til omvendelse på nytt. 


Josef og Timoteus som gode eksempler

Josef er et godt eksempel på at Gud kan bevare en ung som sitt barn, uten å miste den Hellige Ånd. Også den unge Timoteus kjente fra barndommen av de hellige skrifter som kunne gjøre han vis til frelse ved troen på Jesus Kristus. Og selv om troen ofte  er svak og det kjennes som om åndslivet er i ferd med å slukne, får vi be som David: “Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!” Og så får vi be, slik Jesus lærer: “Hvis da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham. Vi bør minnes at den Hellige Ånd først og fremst er en person, den tredje personen i guddommen. Dens hovedoppgave er å herliggjøre Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus. Og den er Guds gave som han gir til alle som tror på Frelseren Jesus Kristus. Det er derfor ikke noe vi selv kan arbeide for å få, men noe som må gis oss, helt uten egen fortjeneste. Derfor får vi tro slik Jesus selv lover og forsikrer: “hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.

Til sist vil jeg anbefale en vel lesbar artikkel som Jan Bygstad skrev 26.05.2023: “Den Hellige Ånd er en person, ikke en kraft” hvor han forteller at pinsedag er Babels tårn i revers. Altså består ikke åndsutgytelsen av noen mystisk kraft eller noe ufattelig og fjernt, men at Jesus ved Ordet og Ånden skal bli gjort levende på våre hjerter, at troen på Jesu fullkomne verk til vår salighet skal bli styrket, og at Herren skal få være vår glede, kraft og styrke i den Hellige Ånd.

Alta 30.05.2023

Henry Baardsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *