29. mai 2024

Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen

Den læstadianske vekkelse sprer seg til Petersburg og derfra til Estland

Den læstadianske vekkelse spredde seg på slutten av 1800-tallet til Petersburg og til Viborg, hvor de hadde egne menigheter. Det var mange der som omvendte seg til Gud, og som knyttet seg til vekkelsen i det området. På den tiden hadde de mange finskspråklige predikanter der, men også noen russiskspråklige. Via de kristne der, spredde læstadianismen seg videre til Estland. Etter hvert var det mange estlendere som omvendte seg, og de startet med estisk-språklig møtevirksomhet. Læstadianismen spredde seg til Estland i 1886.


Den læstadianske vekkelse sprer seg til Narva i Øst-Estland

Etter hvert spredde den læstadianske vekkelse seg til Narva. Bakgrunnen var at det var en kvinne fra Estland som hadde vært i Petersburg, og som ble omvendt i møte med læstadianere der. Da hun reiste for å besøke sine slektninger og venner i Narva, fortalte hun om sin egen omvendelse, og det brøt ut en forholdsvis stor læstadiansk vekkelse der. Denne vekkelse førte til at nesten alle som var predikanter i området, knyttet seg til læstadianismen. Og slik ble Narva til et senter for den læstadianske vekkelse i Estland. I 1893 var det ca. 250 personen som tilhørte menigheten i Narva. Og vekkelsen spredde seg også til andre områder i Estland, også til Tallinn. På det meste regner man med at det var ca. 400-500 personer som tilhørte den læstadianske vekkelse i Estland. Flere av predikantene fra Petersburg-området brukte å besøke de læstadianske menighetene i Estland, og de besøkte også de kristne i Narva. Siden de fleste der forstod finsk, ble forsamlingene holdt på det finske språket.


Sognepresten og de andre prestene var svært kritiske til læstadianismen

Prestene i Estland var svært kritiske til læstadianerne, slik de fleste av de finske prestene også var det på den tiden. Spesielt sognepresten anså læstadianismen for å være en sekt. Derfor stengte han også menighetshuset som de leide for en tid, slik at menigheten måtte leie lokaler et annet sted for å ha møter på. Han kritiserte vekkelsen på grunn av deres lære, men også for måten som de drev sjelesorg på.


Felles læreinnhold i alle de tre læstadianske retningene,  men på tross av det ble det store splittelser

På den tiden – selv om det ikke ennå var formelt – var den læstadianske vekkelsen i praksis delt i tre store  hovedretninger og bestod av gammellæstadianerne, de førstefødte og de nyvakte. På Læstadius tid og i tiden før og etter ham, virket det i Tornedalen mange ulike vekkelsesbevegelser som i større eller mindre grad påvirket og som satte sitt preg på den læstadianske vekkelse med en del typiske trekk fra pietismen: fra herrnhutismen, fra leserne og fra wiklundianerne (1). Ifølge Zidbeck kommer begrepet “nådens orden” fra andaktsbøkene til den svenske presten Henrik Schhartaun (1757-1825), som holdt strenge og kompromissløse prekener hvor omvendelse og krav om helliggjørelse kraftig ble holdt fram (1). Slik var det også senere for Læstadius, uten at det nødvendigvis trenger å være noen direkte sammenheng.


“Nådens orden”

I denne forbindelse kan nevnes det som også Læstadius kalte for “nådens orden”. Den bestod helt i korthet og i praksis av:

  • a) rett anger over sine synder etterfulgt av lengsel etter Gud.
  • b) Det andre var en sann omvendelse som inneholdt offentlig syndsbekjennelse etterfulgt av syndenes forlatelse, noe som virket gjenfødelse og rettferdiggjørelse og som ofte førte til stor glede og kraftige rørelser, og ofte sterke subjektiv opplevelser av å være forsonet med Gud. Noen ganger så de syner og opplevde ulike former for “nådetegn”.
  • c) Det siste var helliggjørelse som også iblant omtaltes som livets rettferdighet. Kraften skulle – på samme måte som når det gjaldt å få en rett anger og å gjøre rett bot – hentes ved å beskue den lidende Kristus i Getsemane og på Golgata.

Alt dette var felles for alle de tre nevnte læstadianske retningene, selv om betoningen av de ulike punktene var noe forskjellig.


Læstadianismen ble på kort tid delt i fire ulike retninger

Etter Læstadius død og særlig på slutten av 1800-tallet, oppstod det store interne spenninger og stridigheter om hvem som skulle vær vekkelsens leder etter Johan Raattamaa,  om dogmet om “de førstefødtes menighet”, om hvem som skulle være størst og mest betydningsfull internt i vekkelsen, og ikke minst om hvem som egentlig hadde samme lære som Læstadius og hvem som var de opprinnelige og rette læstadianere.

Etter Johan Raattamaas død førte alt dette til full og varig splittelse med dannelse av tre ulike grupperinger: Gammel-læstadianerne (SRK, LFF Tornedalen og Alta-retningen), de førstefødte (Gällevare) og de nyvakte (Kittilä), og litt senere til dannelsen av Lyngen-retningen.


“De nyvakte” læstadianere var de som var mest aktive i Petersburg og senere i Estland

Det var særlig de som ble kalt for “de nyvakte”, som mente seg å være de som sto for samme lære og liv som Læstadius opprinnelig hadde hatt. Alle tre hovedpersonene bak “de nyvaktes” etablering – predikantbrødrene Pietari Hahnivaara, Fredrik Paksuniemi (mine fjerne slektninger) og sogneprest K. A. Heikel – var oppfostret i strengt pietistiske hjem, og var uten tvil preget av det, siden de ønsket et klart mer pietistisk preg på læstadianismen enn det som Johan Raattamaa og Erkki Antti stod for innen “gammellæstadianismen”. De to sistnevnte ble av de nyvakte ansett å være alt for evangeliske, noe som for øvrig Johan Raattamaa og Erkki Antti selv avviste. For de mente nemlig at de forkynte  uvilkårlig syndenes forlatelse kun til de som loven hadde fått vekke en sann syndserkjennelse i, og som lengtet etter Guds nåde. Derfor ringeaktet de ikke loven og dens forkynnelse. Men loven skulle forkynnes for de som var under loven for at den skulle virke en sann syndserkjennelse og få lede de angrende til Kristus, til nåden og til å motta vitnesbyrdet om syndenes forlatelse. Derfor  ville ikke Raattamaa ta til seg kritikken fra “de nyvakte” eller gi etter på det harde presset og på kravet om en “ny vekkelse” for de som allerede hadde sluppet fri fra lovens anklager og inn under den Hellige Ånds ledelse i Kristi etterfølgelse og i troens lydighet.

I forskningsoppgaven ” “Aulis Zidbackin käsitys Lars Levi Laestadiuksen ja Juhani Raattamaan kristillisyydennnäkemyksistä” s. 92, av Janne Alakärppä leser vi:

“Av den forskningen som Zidback har gjort, kommer det fram at på tross av anklagene mot Raattamaa om at han var helt ytterliggående evangelisk, så var det viktig for han at utgangspunktet for en rett tro, var at man hadde gjennomgått fasene for “nådens orden”. Men når det derimot gjelder subjektiv medvirkning, var dette ikke noe han stod for. For ifølge Raattamaa’s teologi kan man bli inntatt i menigheten og delaktig av en rettferdiggjørende tro kun gjennom anger og absolusjonen (forkynnelse av syndenes forlatelse), noe som er betrodd til menigheten å forkynne”.

Men at det ble en tydelig polarisering mellom “de nyvakte” og “gammellæstadianerne”, er det vel ikke noen som helst uenighet om.


Særtrekk ved “de nyvaktes” lære

Kilde: Herätysliike kahden kulttuurin rajalla” s. 198.

Mauri Kinnunen skriver:  “Man (de nyvakte) opplevde det slik at den  pietistiske vektleggingen (den sterke opplevelsen man får når man får del i nåden, hjertets sønderknuselse og hjertets omskjærelse) innen den læstadianske vekkelse havnet i skyggen av en alt for ensidig forkynnelse av evangeliet, og dessuten av den menighetsetableringen som var knyttet til denne forkynnelse. Man (de nyvakte) var av den mening at hele vekkelsen derfor trengte en ny vekkelse.

De som fikk oppleve en slik ny vekkelse, kunne fortelle at de opplevde det som om de plutselig våknet opp, etter å levd som i en (åndelig) dvale. Og de krevde dessuten av de andre læstadianerne at også de måtte våkne opp til et nytt liv, slik at de også på nytt skulle kjenne “sine synder”.  For det var ikke nok at de en gang tidligere hadde våknet opp (av syndens søvn). De nyvakte poengterte veldig sterkt behovet for at “de kristne måtte våke” i sitt trosliv”
.  

De nyvakte poengterte dessuten sterkt det første punktet i “nådens orden”, nemlig angeren og boten  – mye strengere enn Raattamaa-linjen. Karakteristisk for dem var streng lovforkynnelse og meget sterk innskrenkning i bruk av syndsavløsningen. Dessuten stod de for “lovens tredje bruk” – noe som betyr at loven skulle være som rettesnor også for de gjenfødte kristne. Og de krevde at hele læstadianismen måtte gjennomgå en helt ny vekkelse for at det skulle bli samme kristendom som på Læstadius’ tid. For de påstod nemlig at Raattamaa-linja hadde blitt alt for evangelisk, noen påsto til og med at de var ultra-evangeliske. Og på grunn av alle disse beskyldningene, oppstod det sterke spenninger, “karikeringer”, falske beskyldninger, overdrivelser, onde mistanker , harde ord og fordømmelser – gjerne fra begge sider slik det alltid vil være når konflikter oppstår.


Lærestriden og spenningene sprer seg også til Petersburg og til Narva

I Petersburg og Viborg-området var det de nyvakte læstadianerne som klart var i flertall på slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Så siden konflikten mellom “de nyvakte” og  gammellæstadianerne fortsatt var som hetest på hjemmefronten i Lappland under Johan Raattamaas siste leveår og like etter hans død, preget dette forholdene sterkt også på misjonsmarken i både finsk og russisk del av Karelen. Dette ble de kristne i Petersburg-området og særlig i Narva i Estland dessverre sterkt skadelidende av.

  1. Kilde: “Aulus Zidbeckin käsitys Lars Levi Laestadiuksen ja Juhani Raattamaan kristilliisyydennäkemyksiä”.
  2. Kinnunen: “Narvalaisuus”

En ekstrem sekt oppstår blant læstadianerne i Narva i Estland og som spredde seg

En læstadiansk kristen fra Narva, Jüri Jegor, reiste til Petersburg, hvor han deltok på læstadianske møter. Han ønsket å bli ennå nærmere kjent med læstadianismen, og  den lære som de læstadianske kristne stod for.

Siden nesten hele menigheten i Petersburg bestod av “de nyvakte”, førte dette til at de fordømte stort sett alle andre kristne (gammellæstadianere) både i Petersburg og i nesten hele Sør-Finland. For at de skulle kunne bli “rette kristne” og av “de opprinnelige læstadianere”, måtte også de oppleve å bli “nyvakt”, og få del i den rette “nådens orden” som Læstadius stod for og som også de nyvakte krevde. Og derfor forlangtes det av de som allerede var kristne “noe nytt”, slik at også de skulle få “de indre opplevelsene” med alt som det innebar. Ellers kunne de ikke bli rette medlemmer i “de nyvaktes menighet”. Slik var det i Kittilä-området, så derfor er det svært sannsynlig at det også var slik der hvor “de nyvakte” drev misjon og hvor de grunnet sine egne menigheter, slik som i Petersburg.

Det var nettopp i en tid med stor omvendelses-nidkjærhet fra “de nyvakte’s” side som Jüri Jegor fra Narva-menighet i Estland besøkte læstadianer-menigheten i Petersburg. Men dessverre forstod han ikke finsk godt nok – slik tenker man i alle fall – noe som fikk meget katastrofale følger for de læstadianske kristne i hans hjemmemenighet i Narva. For selv om estlandsk og finsk er slektspråk og delvis ligner på hverandre, misforstod han helt sikkert en god del av det han hørte, og det som de forklarte for han. Så når han kom hjem til Narva og skulle informere dem om alt som han hadde opplevd og hvordan han oppfattet det, samt hvordan de lærte, så førte det sannsynligvis til store misforståelser. Dette fikk katastrofale følger for de kristne i Narva.

Kanskje var det slik at “de nyvakte” i Petersburg mente at menigheten i Narva heller ikke var rette kristne, og at deres anger ikke hadde vært stor nok. Så derfor måtte de også forkaste hele den kristendommen som de til den tid hadde hatt, og begynne helt på nytt, slik de nyvakte krevde av gammellæstadianerne i Tornedalen og andre steder der de var aktive? Og kanskje måtte også de kristne i Narva gjennomgå en helt ny vekkelse, bekjenne sine synder på nytt, få høre budskapet om syndenes forlatelse også for de syndene som de tidligere hadde mottatt tilgivelse for? Og så måtte de få oppleve større fryd og glede, og få se “det store åndelige lyset” ennå klarere og herligere en tidligere? Eller så begrunnet alt dette seg på direkte misforståelser på grunn av at Jüri Jegor ikke oppfattet finsk godt nok. Men store praktiske konsekvenser fikk det i alle fall for de læstadianske kristne i Estland!

De læstadianske predikantene og de kristne i Petersburg hadde tidligere vært som forbilder for de læstadianske kristne i Estland. Men nå hadde disse kristne som hadde vært som  gode forbilder, muligens fortalt at de tidligere hadde vært i en død sjelstilstand  – i alle fall slik de forstod det på Jüri Jegor som hadde vært på “studiereise” til Petersburg-menigheten hvor “de nyvakte” stort sett var enerådende. Og at Jüri Jegor fra deres egen hjemmemenighet var pålitelig og til å stole på, skjønner man meget godt når man ser hva hans budskap til dem om intern “fornyelse” førte til. Det var jo nemlig ikke spørsmål om noe mindre enn deres egen og hverandres evige frelse som stod på spill.  Derfor var det heller ikke noe rart at de kristne i Estland fikk nød både for sin egen og for de andre menighets-medlemmenes sjelstilstand, og at begynte å arbeide for at de også skulle få oppleve å bli vakt opp fra deres åndelige søvn og fra deres likegyldighet.

Dette førte til full kaos blant de læstadianske kristne i hele Narva menighet, en kaos som hurtig spredde seg over store deler av Estland, til Ingenmannsland og til Sør-Finland.


“Den indre sannhet” og “det indre lys” – ikke Skriften alene, men subjektive opplevelser

På grunn av kaoset som oppstod i deres egne trosliv – siden deres kristendom som de hadde hatt i flere år ikke lenger dugde til noe – ble det til at de mindre og mindre leste Bibelen som er Guds åpenbaringsord til oss mennesker. Derfor ble fokuset flyttet bort fra Bibelen som Guds Ord og fra dens ytre veiledning, til det såkalte “indre ordet” , “det indre lyset” og “den indre sannheten” som de nå hadde fått oppleve så sterkt i sitt indre .  For nå hadde de fått en helt ny åpenbaring av Gud, og de hadde fått motta en større sannhet enn hva kristendommen tidligere hadde kunne gitt dem.

Men på tross av alt dette nye,  ønsket de å ta vare på hovedelementene fra den læstadianske vekkelse, samtidig som de ville “foredle” og “videreutvikle” alle de gamle og velkjente elementene som hadde vært som særlige kjennetegn for hele den læstadianske vekkelse helt fra Læstadius’ dager av. Men egentlig var de ikke fornøyd med det heller slik som det var på Læstadius’ tid, og heller ikke blant “de nyvakte”. Men de ønsket å føre dette ennå lenger, nærmest helt til det ekstreme.


Velkjente læstadianske elementer i Narva-vekkelsen

Dette gjaldt særlig alle de velkjente elementene fra “nådens orden” om hvordan et menneske skulle bli en sann kristen og komme over fra mørket og fra en innbilt og død  kristendom til et liv fylt av glede og fryd, åpenbaringer, ekstatiske opplevelser og full hellighet og syndfrihet, noe de også trodde at de kunne oppnå. Men for å kunne få tillit innen den læstadianske vekkelse og blant sine trosvenner, ble hovedelementene fra vekkelsens begynnelse – og særlig fra de nyvakte – sannsynligvis tatt grundig vare på, nemlig:

  1. Sann og dyp anger over sine egne synder.
  2. En inderlig lengsel etter å bli forsonet med den levende Gud.
  3. Fullstendig syndsbekjennelse for mennesker, uten skjule noe. Og syndsbekjennelsen måtte være slik som i vekkelsens begynnelse og slik Læstadius krevde det. Den måtte være offentlig og i forsamlingen innfor hele menigheten. Dessuten måtte de ligge på kne under selve syndsbekjennelsen.
  4. Ingen andre enn de som selv hadde fått motta syndenes forlatelse av en kristen som de anerkjente, ble funnet verdige til å få løse en angrende synder fra sine synder eller å sette ham fri fra syndens lenker. Løsenøklene kunne kun forvaltes av “de rette og de åndsopplyste” kristne. Nøyaktig den samme tenkningen hadde man på 1970-tallet innen SRK, noe jeg personlig fikk erfare i 1973 som en 22-åring. Og den samme tankegangen finnes fortsatt innen visse deler av den den læstadianske vekkelse, og er fullt oppegående. For det læres fortsatt a de som ønsker tilgivelse av sine synder, er totalt avhengig av å få det av mennesker, siden Jesus ikke tok med seg himmelrikets nøkler til himmelen ved sin himmelfart. I praksis betyr det at en kristen ikke med frimodighet ikke kan be til av sin himmelske Far, slik Jesus lærer i Fader-vår bønnen: “Forlat oss vår skyld”.
  5. Syndenes forlatelse skulle forkynnes – men ikke restriktivt, slik som praksis var blant de nyvakte – men slik Johan Raattamaa gjorde det og slik praksis var blant gammellæstadianerne – uten noen forbehold eller begrensninger.
  6. De som nå – gjennom en offentlig tilsigelse av syndenes forlatelse – hadde blitt løst fra sine synder, skulle uttrykke  sin glede og fryd over å ha fått del i frelsen og i syndes forlatelse, og dette skulle være synlig og hørbart midt i menigheten. For nå hadde de fått del i “gjenfødelsen og i det nye livet”, med alt som det innebar. Nå først var de de rette “nyvakte”.

“Den gamle kristendommen” som agn, for å “spre” noe ekstremt og ytterlig karismatisk til vekkelsens folk

Siden Narva-vekkelsen langt på vei bygde på velkjente og på fullt ut aksepterte elementer fra hele den læstadianske vekkelses historie, tror jeg at dette førte til at det var så utrolig mange læstadianere både i Estland, i Ingermannsland og i Sør-Finland som kunne identifisere seg med denne “gamle og trygge kristendommen”, og som derfor sympatiserte med eller som gikk over til den. Faktisk spredde “Narva-vekkelsen” seg så høyt opp mot nord i Finland som til Nivala og til Ylivieska, og denne vekkelsen spredde seg i stor grad til allerede eksisterende læstadianere. Dette ville de aldri kunne ha lyktes med, uten at alle disse gamle og gjenkjennende elementene fra læstadianismen begynnelse hadde fått så stor plass innen Narva-vekkelsens teologi. Men på tross  av at Narva-vekkelsen i stor grad spredde seg blant læstadianerne, regnes ikke de som en gren av læstadianismen, men som en helt selvstendig vekkelse.


Narva-vekkelsen sper seg til Petersburg, og visse predikanter utestenges

Kilde: Mauri Kinnunen s. 209
Også i Petersburg var det innen Narva-menigheten krav om offentlig skriftemål og at de dessuten måtte felle en hard dom over de andre læstadianerne. Det var også vanlig med kraftige rørelser der. Predikant Juho Mikkonen fortalte følgende i et brev datert 19.2.1902:

“Mange vanlige mennesker skvatt skikkelig til å begynne med på grunn av den forskrekkelige fordømmelsen som forekom, og særlig siden også de som var ledere deltok i dette. I bedehuset vårt ble det en forferdelig nidkjærhet som rådet. Alle som ikke var av samme mening, ble plaget og presset. Til alle som gråt, sa de: “Bekjenn dine synder! For djevelen er ennå ikke drevet ut av dere!”

Det var mange av de som tilhørte menigheten i Narva som mottok åndens åpenbarelser. De av predikantene som ikke hadde gått over til Narva-vekkelsen, fikk ikke anledning til å forkynne Guds ord. Når man tok dette opp med de som var ledere i menigheten, sa de bare: “Det er vel ikke noe galt med det!”

På denne til var det mange særtrekk for pinsevennvekkelsen som ble vanlige innen Narva-vekkelsen: “Nå åpenbares det for oss samme slags kristendom som på apostelens tid. For her skjer det tegn og her gjør man under”. Intern i denne vekkelsen ventet man på at den Hellige Ånd skulle åpenbare seg, og at de skulle bli åndsfylte, slik som på pinsedagen.


Fenomenet med “Narva-sekten” kan absolutt gjenta seg også nå i vår tid, noe vi bør være våkne for

For meg er hele fenomenet med Narva-sekten en kraftig “vekkeklokke”.  Når vi skal vurdere hva som er Bibelsk og ekte, hjelper det ikke bare at vi kan gjenkjenne elementer fra “den gamle kristendommen” eller fra Læstadius’ tid. Dette ser man  tydelig når man leser om hvordan utallige læstadianere – både menighets-medlemmer og en stor del av predikantene – ble forført av “den gamle kristendommen”. Vi som regner oss som konservative kristne, kan lett bli forført av “den gamle kristendommen” i form av “gammeldags klesstil”, av påstand om at noen “lever som på apostlenes tid”, av påstand om “bibeltroskap”, av konservativ møteform, av bruk av “gamle salmebøker og bibeloversettelser” og av annet tilsvarende. Slike elementer som kan lett gi inntrykk av at slikt representerer en sunn og god kristen lære, kan utrolig lett forblinde oss i en tid med sterk liberalisering og med mange former for usunn “åndelig fornyelse”. Slike helt konkrete “forførelser” med en ubibelsk kristendomsform  i “gammel drakt” kunne man gitt mange eksempler på. Og slikt er det utrolig lett å bli forblindet av.

Derfor er det veldig viktig for oss som vil være bibeltroe kristne, at vi også i praksis følger Martin Luthers velkjente prinsipp “Skriften alene”. Alt må vi prøve i lys av den Hellige Skrift, både lærdommen, men også alle oss som forkynner Guds Ord. Skjer ikke en slik “prøving”, og ledes vi ikke kontinuerlig tilbake til Skriften og til Kristus, er det fare for at vi fort kan bli svermeriske, og at vi begynner å bygge på noe som er brennbart, og ikke på den trygge Skriftens grunn. 

Og da hjelper det ikke å rose seg verken av den Hellige Ånds opplysning, av store åpenbaringer eller av dyp åndelig innsikt, dersom det som blir lært ikke er i overensstemmelse med Guds Ord og om man ikke lever ledet av Ånden slik Bibelen lærer. Og da hjelper det heller ikke hvor mye man enn skulle rose oss over å ha “den gamle og opprinnelige kristendommen” eller at man representerer læstadianismen nøyaktig slik som det var på Læstadius’ tid. Dette er Narva-vekkelsen og dens sekteri et skremmende eksempel på! 

Vi mennesker har ofte en underlig tilbøyelighet. Dersom noen farer vill fra Guds Ords sannhet og avviker fra Kristi sunne lære, kan vi si at de har falt ned i en dyp grøft. Vi holder slikt for åndelig villfarelse og usunn og ubibelsk lære, slik det også er, og ønsker derfor å ta avstand fra slikt. For å sikre oss at vi ikke faller i samme grøft, tar vi så sterkt avstand fra slikt at vi for sikkerhets skyld går til den andre ytterligheten, og markerer det så tydelig vi kan. Så dermed kan også vi gå i vår egen selvlagde grøft. Det so er felles for dem begge, er at de begge leder bort fra en sunn og bibelsk kristendom, bort fra Skriften og fra dens Herre.


Kjente elementer fra den karismatiske bevegelse, og som ganske snart ledet dem til pinsevennene

Fenomenet med hovedfokus på “den indre, selvopplevde sannheten” og på “lyset inne i seg, som de erfarte” på grunn av at Kristus og Ånden ikke ved troen bodde i hjertet, er vel kjent særlig innen den ytterliggående karismatiske vekkelsen. Man tenker at siden man er kristne og siden Ånden bor i hjertet, trenger man ikke i så stor grad å vende seg til Skriften alene for å søke veiledning og trøst utenom seg selv, fra det forut skrevne Guds Ord, åpenbart ved den Guds Ånd. Deres trosliv er ikke avhengig av å bygge alene på Ordet. For siden de mener seg å ha Jesus og den Hellige Ånd i sitt indre, vender de seg direkte dit, i stedet for til Bibelen og dens veiledning. Og på den måte blir de svermere – slik Luther kaller slike navnekristne for – siden deres tro og trosliv ikke bygger på det faste og urokkelige Guds Ord. Dette har blitt kalt for ”den indre sannhet”, og virker som nevnt sterkt innen den ytterliggående karismatiske vekkelsen.

Det var nettopp dette som skjedde i forbindelse med “Narva-sekten”. Resultatet av dette ble at det oppstod en selvstendig vekkelse, og som var en meget kraftig og ekstatisk villfarelse. Hun som ble den karismatiske lederen for denne vekkelsen, var Katarina Olli fra Narva. Kjennetegnene for denne villfarelse var syner, opplevelser av ekstase, offentlig syndsbekjennelse og offentlig tilsigelse av syndenes forlatelse.


Noen læstadianisme-forskeres uttalelser om Narva-vekkelsen og Thomas Barratt og pinsevennenes komme til Finland

Både Pekka Raittila og Jouko Talonen konstaterer i sin forskning at Narva-vekkelsen egentlig var et uønsket fenomen som oppstod, og som hadde sitt utgangspunkt i “de nyvakte” læstadianerne.

Ifølge forsker innen læstadianismen, Mauri Kinnunen, har denne vekkelse oppstått i brytningstiden for “de nyvakte”. Det oppstod en kraftig, ekstatisk vekkelse, med en karismatisk kvinnelig leder, og det var nettopp de som ble inngangsporten for pinsevennenes komme til Finland i det første tiåret av 1900-tallet.

Ifølge forsker Oiva Virkkala kan Narva-vekkelsen anses som en vekkelse som pendler mellom “de nyvakte” og “gammellæstadianerne”. Slik Virkkala vurderer det, oppstod “de nyvakte” som en motvekt til den tidligere læstadianismen og deres menighetslære med fokus på det ytre (sannsynligvis Læstadius) på den ene side, og på den andre side den meget evangeliske grenen (som bl.a. Johan Raattamaa og Erkki Antti stod for). De nyvakte derimot – ifølge Virkkala – poengterte sterkt troens subjektive sider (subjektive opplevelser). Da Narva-vekkelsen oppstod, slo pendelen til den andre ytterligheten, sett med utgangspunkt i gammellæstadianismen (Virkkala, 145, 121).

Den gammellæstadianske predikanten Heikki Jussila uttrykker seg slik: “Narva-vekkelsen kan sammenlignes med en slegge. Uten noen form for barmhjertigheten slår den “de nyvakte”, og i stor grad knuste de også dem” (Jussila 1948, 104).


Offentlig syndsbekjennelse, forkynnelse av syndenes forlatelse og kraftig rørelse som varte helt til neste morgen

I et brev av 7.3.1935 er Narva-vekkelsen skildret med følgende ord, og bevitnet av to personer:

“Det som Narva-vekkelsen bygget på, var en meget dyp syndenød som tvang menneskene til å bekjenne deres synder. Og som følge av dette, og av at de fikk ta i mot forkynnelsen av syndenes forlatelse, var det en stor glede og fryd som fylte deres hjerter”…

Syndsbekjennelsen deres var helt generell og offentlig. Menneskene stod i kø og ventet på at de skulle få legge seg på kne innfor en annen kristen, slik at de kunne få bekjenne sine synder og for å få motta syndenes forlatelse av slike som selv tidligere hadde fått motta tilgivelse for sine egne synder. For de ville så gjerne få høre vitnesbyrdet om at alle deres synder var dem forlatt. Og etter at de hadde mottatt syndsforlatelsen, ble de fylt med en stor glede. Og så begynte de å takke Gud under stor rørelse. De klappet i sine hender, og hoppet rundt omkring. Og dette holdt de på med helt til neste morgen.

Kilde: “Herätysliike kahden kulttuurin rajalla”, Mauri Kinnunen


Guds Sønns brud hopper, danser og klapper i sine hender i prosesjon

Kilde: “Mauri Kinnunen s. 207”.
En gang var en gruppe av de troende fra Narva på vei til bygda Riigi for å holde møter. Sammen med dem var også Mihkel Vospert. Han gikk helt fremst i denne gruppen. Han danset og hoppet, og klappet i sine hender hele veien. Han fortalte at han var bruden til Guds Sønn.


Her feirer vi bryllup for den fortapte sønn

Kilde: “Mauri Kinnunen s. 207”.
En gang hendte det at en som var fra Narva, kom til gårdsplassen til en som hette Ropsu (en gårdsplass som en læstadianer fra Narva eide, og som lå i Narvusi i Ingermanland). Der får han øye på fire menn fra husfolket holder hverandre i hendene og hopper/danser rundt huset. Da han ville vite av den hvorfor de gjorde det, svarte de: “Her feirer vi bryllup for den fortapte sønn”.

 


Predikant Frans Silén (1839-1912) og andre læstadianske kristnes ønske om å få oppleve pinsens under på nytt med dåp ved den Hellige Ånd ble ikke det de hadde håpet på

Frans Silén kom opprinnelig fra Urajärvi i Sør-Øst Finland, men flyttet til Inari og til Kittilä, hvor han ble kjent med og ble også en betydningsfull del av de nyvakte, som er en gren av den læstadianske vekkelse. Etter hvert giftet han seg med Sofia Magdalena Erikkilä 25.6.1871 (hun var en tremenning til min oldemor Grata Kaisa Aidantausta, gift Arnesen). Blant de nyvakte ble han en sentral lederskikkelse. Som predikant var han svært nidkjær, og en tydelig representant for de nyvakte. Silén forkynte en streng omvendelsespreken til alle tilhørere, også til de andre predikantene. Sentralt i hans forkynnelse var behovet for en ny vekkelse og å omvende seg til Gud. 

Da Narva-vekkelsen oppstod i 1898-1899, hentet de elementer både fra læstadianismen, men også fra pinsebevegelsen, selv om den på den tid ikke hadde kommet verken til Finland eller til de andre nordiske land. Mange læstadianske predikanter gikk inn i Narva-vekkelsen, og en av dens hovedledere ble Aleksander Kumpulainen (1861-1919) fra Iisalmi. Narva-vekkelse var som sterkest i Käkisalmi, øst for Lappeenranta og ved Ladogasjøen, som på den tiden hørte til Finland. Senere da Narva-vekkelsen ebbet ut men fikk sterkere fotfeste i Helsingfors, flyttet familien Frans Silén dit.
Selv om han på den tiden var forholdsvis gammel, ble han en av lederskikkelsens i den læstadiansk-Narva-orienterte menigheten der. De holdt sine møter i bedehuset til læstadianerne. En annen person med bakgrunn i læstadianismen i Tornedalen, Hanna Castren fra Torneå (1862-1943), flyttet også til Helsingfors, og ble også en sentral del av Narva-vekkelsen. Andre sentrale læstadianske predikanter der var Johan Johansson, tidligere Backbacka (1864-1931), opprinnelig fra Purmu i Österbotn. 

På den tid var læstadianerne vant med kraftige rørelser under sine møter, og dette forekom ennå mer intensivt blant de nyvakte enn blant gammellæstadianerne. Men ytterlig ble dette mye sterkere vektlagt i Narva-vekkelsen, slik at de virkelig kunne komme i ekstase under rørelsene. Håpet var å “bli døpt med den Hellige Ånd”, etter mønster fra pinsedagen. Ca. år 1900 oppstod pinsebevegelsen som en sterk karismatisk rørelse i USA. De åndelige røttene var i helliggjørelsesbevegelsen til metodismen. Det var der de først opplevde seg som åndsdøpte, begynte å tale i tunger, men ikke som på pinsedagen da alle forstod Guds store gjerninger. Og de helbredet syke, og gjorde overnaturlige tegn og under. Dette leste de som først hadde vært læstadianere, men som senere gikk over til Narva-bevegelsen. Og det gjaldt særlig de som tilhørte menigheten i Helsingfors. Så derfor ønsket de å bli nærmere kjent med dette.

I 1906 reiste metodistpastoren Thomas Barratt til USA for å bli kjent med det nye fenomenet. Under møtene det ble også han åndsdøpt og fikk tungetale. Og da han kom til Oslo, som på den tiden kaltes Kristinia, ble han en ivrig talsmann for den pinsekarismatiske vekkelse.

Samme or reiste tidligere læstadianerpredikant Johan Johanson og Hanne Castrén til Oslo for å invitere han Finland. Man han var forhindret, og kunne ikke reise. I 1911  reiste de på nytt til Oslo, og den gangen lyktes de å få han å komme til Finland. Og der talte han i mange forskjellige læstadianske bedehus, men da blant Narva-vekkelse. Tolk under hans møter var nevnte Johan Johansson. Under møtet i Helsingfors, i Helsingfors Firidförenings bedehus, opplevde en læstadianerkvinne åndsdåp, og det skjedde også helbredelse der, bl.a. en kvinne som hadde en lungesykdom. 

Barratt reiste videre til Kuopio, Viborg, Petersburg, Tammerfors og til Åbo. På disse stedene holdt han møter i lokalene til Narva-vekkelsen. I Viborg møtte han læstadianerpredikanten Aleksander Kumpulainen. Og særlig i Petersburg deltok læstadianerne aktivt med under Barratts møter. De som arrangerte møtene for Barratt, var Hanna Castren og predikanten Johan Johansson, som også fungerte som tolk. Ytterlig en predikant med bakgrunn fra de nyvakte læstadianerne, var Hugo Sjöblom. Også han var med på i invitere Barratt til Finland.

Jeg startet med å fortelle om læstadianerpredikanten som var en av de som arbeidet for å få Barratt til Helsingfors, sikkert i håp og å få oppleve å bli døpt med den Hellige Ånd, slik som disiplene på pinsedagen. Men da Barratt holdt møter i Helsingfors, lå  Silén alvorlig kreftsyk hjemme i Tammisaari. Han hadde sikkert gitt uttrykk for å ha et ønske om å treffe Barratt. For under sitt besøk i Helsingfors, reiste Barratt hjem til Silén, slik at de der fikk treffe hverandre. Frans Silén ble værende som en del av Narva-menigheten helt fram til sin død i 1912. Selv om Barratt hadde opplevd tungetale og “åndsdåp”, ble han ikke døpt som voksen før et par år etter det.

Etter Barratts siste besøk i Finland, ble pinsebevegelsen etablert, med Hanna Castrén fra Torneå som primus motor. En del av læstadianerne knyttet seg til pinsevennene, mens mange forlot Narva-menigheten, og gikk tilbake til noen av de læstadianske retningene. De som særlig hadde sørget for å få Barratt til Finland, predikantene Johan Johansson og Hugo Sjöberg, gikk tilbake til de nyvakte. Deres håp om å få oppleve pinsens under med en ny form for dåp med den Hellige Ånd, ble ikke det som de hadde håpet på. Og det samme var også tilfelle med mange andre av læstadianerne.


Etterord

For Læstadius og mange andre i vekkelsens begynnelse var “nådens orden” og personlig opplevelse av ulike nådetegn kjennetegn på at rett hadde kommet til kristendommen, og at Guds Ånd hadde fått begynne verket i dem. Et av de viktige nådetegnene var glede i den Hellige Ånd, gjerne etterfulgt av sterke og intensive rørelser. Blant annet dette var tegn på at de var gjenfødte Guds barn, og at de hadde den Hellige Ånd. Særlig blant de nyvakte poengterte de sterkt forkynnelsen av loven, og at hjertet skulle bli skikkelig sønderknust før de forkynte syndenes forlatelse for dem. Kontrasten mellom å lenge ha levd under lovens fordømmelse og samvittighetens anklage til å få oppleve rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd ble ofte så stor at de i blant kunne komme i sterk åndelig henrykkelse. Men for mange, slik predikant Janne Marttiini forteller det like før sin død, fikk de ikke oppleve slike sterke følelser. Og det igjen førte til at de selv begynte å tvile på sin egen tro om den var rett, og om de hadde fått den Hellige Ånd, slik tilfelle var for Janne.

For andre igjen, ga de sterke opplevelsene av glede og rørelser, slik det antydes var tilfelle med predikant Frans Silén, så ga de sterke opplevelsene mersmak. Slikt ønsket de å oppleve mer av. Og derfor knyttet veldig mange læstadianere seg til den mer ekstreme Narva-vekkelsen hvor slikt var mye mer intensivt. Men for mange var ikke det heller nok, slik det var for Narva-menigheten i Helsingfors, hvor så mange hadde bakgrunn nettopp i læstadianismen. Så snart de fikk høre om den karismatiske vekkelse som begynte i USA  ca. år 1900, ønsket de å få opplever det som den hadde å by på, siden de så oppriktig ønsket å bli døpt med den Hellige Ånd, slik som på pinsedagen. Og det var det som var bakgrunnen for at de inviterte Thomas Barratt til Finland. Men på tross av at han kom, og de fikk delta i hans møter, ble det en besvikelse for veldig mange. Det ble ikke slik de så inderlig hadde håpet på.

I løpet av mine 50 år som aktiv innen den læstadianske vekkelse, har også jeg møtt kristne som ikke har vært fornøyd med tingenes tilstand når det gjelder å oppleve den Hellige Ånd i sine liv. Jeg traff en gang på en gruppe yngre læstadianske kristne som fortalte at de hadde fastet og bedd i lengere tid i håp om å få oppleve det de oppfattet som åndsdåp og tungetale. Og for dem skulle det være bevis på at de var sanne Guds barn, var gjenfødte og hadde den Hellige Ånd. Og jeg har også møtt på flere ikke-læstadianere som har håpet på det samme. Og strevet for å oppnå denne “klimaks” har bare blitt til en belastning og til et selvstrev for dem, til noe de bare må oppnå. 

Slik jeg er kjent med, er det også i vår tid særlig yngre kristne med bakgrunn i læstadianismen som har opplevd at den Hellige Ånd ikke er eller har vært nok merkbar i sine trosliv, og så derfor har begynt å søke etter å bli døpt med den Hellige Ånd, slik tilfelle var med så mange andre læstadianske kristne for litt over 100 år siden. Av den grunn fikk jeg lyst til å skrive litt om dette temaet og om Narva-vekkelse, i håp om at det skal kunne bli litt til hjelp og veiledning for noen.

Jeg forstår godt at særlig barndomskristne iblant kan få tanker om at egen tro ikke duger, og at den Hellige Ånd og dens nærvær og virkning er alt for svak og iblant virker helt fraværende. Eller så plager noen seg med sitater av Læstadius og Laitinen om at nesten ingen blir bevart i dåpens nådepakt, men behøver å fødes på nytt. Nettopp derfor må man få oppleve den Hellige Ånds dåp, slik så mange læstadianerkristne som jeg nevner om ovenfor tenkte. Personlig tror jeg det er helt feil å tenke slik! Å fornekte troen for så å komme tilbake, er en svært stor risiko å ta. Ingen vet på forhånd om man får nåde til omvendelse. 

Josef er et godt eksempel på at Gud kan bevare en ung som sitt barn, uten å miste den Hellige Ånd. Også den unge Timoteus kjente fra barndommen av de hellige skrifter som kunne gjøre han vis til frelse ved troen på Jesus Kristus. Og selv om troen er svak og det kjennes som om åndslivet er i ferd med å slukne, får vi be som David: “Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!” Og så får vi be, slik Jesus lærer: “Hvis da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham. Vi bør minnes at den Hellige Ånd, først og fremst er en Guds gave som han gir til alle som tror på Frelseren Jesus Kristus. Der er derfor ikke vi selv kan arbeide for å få, men noe som må gis oss. Derfor får vi tro slik Jesus selv lover og forsikrer: “hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.

Til sist vil jeg anbefale en vel lesbar artikkel som Jan Bygstad skrev 26.05.2023: “Den Hellige Ånd er en person, ikke en kraft” hvor han forteller at pinsedag er Babels tårn i revers. Altså består ikke åndsutgytelsen av noen mystisk kraft eller noe ufattelig og fjernt, men at Ordet skal bli gjort levende på våre hjerter, at troen på Jesu fullkomne verk skal bli styrket, og at Herren skal få være vår glede, kraft og styrke i den Hellige Ånd.

Alta 30.05.2023

Henry Baardsen




 

 

 

 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *