Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil

Språket til Læstadius var for mange av oss vanskelig å forstå
Helt fra jeg var et barn på slutten av 1950-tallet har jeg fått høre på opplesning av Lars Levi Læstadius’ prekener. Som oftest var det fra hans Kirkepostille, oversatt av Andreas Brune.

For å være helt ærlig, var det svært mye som jeg ikke klarte å få tak i, heller ikke da jeg var en ungdom. Og særlig bedre ble det heller ikke da jeg ble voksen.

For meg virket det som om han talte til en folkegruppe med en annen kultur enn vår, et folk som hadde et helt annet vokabular og som kanskje var vant med helt andre språklige bilder. Jeg skjønte nok stort sett de fleste ordene og uttrykkene. Men å skjønne den åndelige betydningen og hvem han siktet til, var for meg slett ikke enkelt. 

Vi skjønte nok at Læstadius talte til folk som levde under helt andre forhold enn oss i våre dager. Mange av dem kunne nemlig ikke lese, men var helt avhengige av det muntlige språkbruket. De levde primitive liv omgitt av drukkenskap og ugudelighet, eller så var de, slik Læstadius vurderte det, egenrettferdige.

Men at han var rett mann på rett plass og i en rett tid, det skjønte vi. Og at hans forkynnelse virket til vekkelse og omvendelse og bar velsignede frukter, det tvilte vi ikke på. For vekkelsen spredde seg først over hele Nord-Kalotten, til nabolandene, til Russland og Estland og helt til Amerika.


Vanskeligere for menn enn for kvinner å innrømme at Læstadius kan være vanskelig å forstå
I løpet av årene har jeg møtt på mange av vekkelsens folk, særlig kvinner, som har tenkt og gitt uttrykk for det samme som jeg har nevnt ovenfor om at det kan være vanskelig å forstå Læstadius sitt språk og hans helt spesielle språklige bilder. Mange av dem er døde for lenge siden, for de var født tidlig på 1900-tallet. De gikk helt regelmessig i forsamlingene og hadde hørt på Læstadius prekener i mange tiår , slik at de absolutt ikke kunne regnes som “nybegynnere”, som ikke-kristne eller som ikke-læstadianere. For dem var ordene og uttrykkene ofte veldig spesielle og fremmede, og til dels for grove, slik at helhetsforståelsen kunne bli borte. Og det som de satt igjen med, var ofte spesielle sterke ord og uttrykk som brente seg fast i minnet. I denne forbindelse er det viktig å minnes at disse kvinnene var kristne mennesker og gjerne hadde vært kristne i flere tiår. De som Læstadius derimot skrev til, var  i største  grad ikke-kristne, og som han forkynte loven og omvendelse til. Derfor var det også vanskelig for dem å identifisere seg med mange av dem som Læstadius henviste seg til i sine prekener.

Mitt inntrykk er at det ofte er vanskeligere for oss menn enn for kvinner å innrømme at Læstadius mange ganger kan være svært utfordrende å forstå, særlig for oss som lever i dag og under helt andre forhold enn de som levde i vekkelsens begynnelse. Så dermed tolker vi kanskje Læstadius’ postille og hans utsagn på en måte som nødvendigvis ikke er i samsvar med hva han egentlig mente, og med det som var hans egen intensjon med det han skrev.


Inntrykket av hvem Læstadius er og hvordan hans språk var, avhenger i stor grad av oversetteren
Hvilke bilde vi får av Læstadius – slik jeg har erfart det – avhenger ofte om vi leser hans prekener på originalspråkene finsk eller svensk og om vi kjenner konteksten han talte i, eller om vi leser en oversatt versjon. Det forutsetter selvsagt at vi behersker originalspråkene og at vi kjenner de historiske forholdene fra den tid som Læstadius virket.

Når det gjelder oversettelser til norsk, er jeg voks opp med det som en del mener er den beste og eneste rette, nemlig Brunes oversettelse. Dessuten har vi en oversettelse av Andreas Børresen når det gjelder Læstadius III postille, og Prekensamling I, II og III oversatt av Raija Rustholkarhu-Sund. 

Jeg våger den påstanden at bilde av hvem Læstadius var og hvilke inntrykk vi får av hans språk, avhenger til en viss grad av hvilke oversettelse vi leser. En sak jeg i mange år er tenkt på, er hvorfor det er så mange flere på svensk side i Tornedalen som har et mer positivt bilde enn Læstadius enn hva vi møter på norsk side. Mens språket hans ofte er med på å forstyrre inntrykket av han, ser de mer det positive med han og virker å sette større pris på han enn vi kanskje gjør. Jeg tror faktisk det er slik! Det eneste fornuftige svar jeg kan tenke meg, er at de som har skapt dette bilde for meg, faktisk kan og også leser Læstadius på originalspråkene, i alle fall i mye større grad enn oss. Og grunnen til at jeg våger å tenke slik, er at også jeg kan finsk og svensk, og derfor kan registrere forskjellen.

Noen gang kan det være slik at de som best vet hva som er den beste oversettelse, ikke selv behersker originalspråkene. I alle fall kan de stille særlig store krav til oversettelsen for at den skal duge. Som eksempel kan jeg nevne to uavhengige oversettelser av Aatu Laitinens prekener til norsk. Den første oversatte min far, som virkelig var en dyktig språkmann og som var både predikant og tolk i vekkelsen. Etter å ha oversatt hele postille postillen, men før den ble trykket, fikk han bare kommentaren: “Den var ikke i Laitinens ånd”. Etter det oversatte Henry Johansen samme postille, men den ble heller ikke brukt annet enn når han selv i forsamlingen leste av den. Så det er ikke alltid så enkelt. Flere hundre timer gikk med til de oversettelsene, uten at det ble satt pris på, eller tatt vare på. Nå eksisterer ingen av disse oversettelsene.

Min far, som behersket norsk, finsk og kvensk, hadde lært sitt oversettelsesprinsipp av Janne Marttini, som han mange ganger tolket fra finsk til norsk: “Når du har forstått budskapet mitt når jeg taler finsk, skal du si det på norsk så godt du kan, slik at tilhørerne forstår det”. Det er jo det som er språkets funksjon, nemlig å bære fram et budskap. Finsk og norsk er veldig forskjellige språk. Det gjelder både setningsoppbygningen og grammatikken. Selv har jeg finskutdanning på universitetsnivå, her vært lærer i finsk skole, har folket fra og til finsk i 45 år og har også en god del erfaring med skriftlig oversettelsesarbeid. Så jeg vet at det iblant virkelig kan være krevende. Men rådet Janne Marttiini ga til min far, synes jeg var bra. Så derfor følger også jeg det prinsippet. For da forstår alle budskapet. 

For tiden leser jeg Aapeli Saarisalos bok “Laestadius Pohjolan pasuuna (Læstadius Nordens basun)”. Han har fått med seg utrolig mange fine fortellinger som omhandler Læstadius i et veldig positivt lys, fortalt av Læstadius’ samtidige og av hans egne barn. For meg er det med på å vise at Læstadius absolutt ikke bare var en lovforkynner, men en fin og varm kristen med et evangelisk syn og med et varmt hjerte. Selv om hans primære kall var å være en “Moses” og en “Døperen Johannes”, hadde også han fått oppleve Jesu kjærlighet, og Jesu forsoning samt forsoningens hemmelighet hadde blitt åpenbar for hans hjerte, og den gledet han seg stort over. Saarisalos gjengivelse av Læstadius’ sine siste tre måneder på sykeleiet, gir et gått og varmt inntrykk om hva Læstadius virkelig hadde fått del i og hva som var hans viktigste mål, nemlig å få komme hjem til den himmelske herlighet. Dette håper jeg å få skrive litt om senere.


Læstadius’ drøm om den som han ønsket å få til sin hustru.
Oversatt av H. B fra boka “Laestadius Pohjolan profeetta” 

Allerede da Lars Levi var 17 år gammel, var han helt bevisst på at han ikke ville velge til sin hustru noen som kom fra “de lærdes klasse”. Grunnen var at de – etter hans vurdering – ikke hadde noen religion/kristendom, men at de derimot heller forfulgte slikt.
Men hans egen mors ømhet og hennes kristne personlighet hadde derimot gjort et kraftig inntrykk på han allerede da når han selv knapt nok hadde noe dypere religiøst liv. Men Lars Levi håpet på en som “virkelig var mild, som kunne underdane seg, og en kvinne som hadde fått nåde”, nemlig en slik kvinne som hans egen mor var. Nettopp en slik kvinne var drømmekvinnen som denne gutten (Lars Levi) ønsket seg.
 
Lars Levi skildrer sin yndlingshustru med følgende ord:
“Hun som jeg håper på å få til min hustru, bør ikke komme fra en “høyere” slekt, siden hun da vil kunne komme til å stille alt for store krav. Hun bør heller ikke være rik. For det ville kunne føre til at mannen kunne bli avhengig av henne. Dessuten burde hun ikke være for lærd. For da ville den høye kunnskapen hennes kunne gjøre henne uavhengig av deres felles økonomi. Heller ikke skulle hun få være alt for fin, og heller ikke være for fin på seg. For en slik person skulle kunne komme til å kreve at andre måtte tjene henne i alt for høy grad. I tillegg skulle hun ikke få være en slik person som klagde og grinte for mye. For i så fall kunne hun bli helt uutholdelig (å leve sammen med). Men hun (Lars Levis drømmehustru) burde helst være fattig, slik at hun virkelig skulle kunne oppleve lykken sammen med hennes mann (nemlig med Lars Levi Læstadius). ..”.
 
 

Læstadius fikk sin drømmehustru Brita/Birgitta. Til sammen 15 barn, 12 som fikk vokse opp

Den kvinne som aller nærmest samsvarte med det idealbilde som Læstadius hadde, var en som han kjente helt fra sin egen barndom, nemlig Brita (Riitta) Catarina Alstadius (eller Birgitta Catharina Alstadia iflg. geni.com) fra Kvikkjokk, som var fem år yngre enn han….”

Birgitta/Brita og Lars Levi giftet seg i Finland 1. april 1827, men de feiret ikke noe bryllup, og det hadde kanskje en årsak, tenker jeg.  Det som nok er ukjent for de absolutt fleste og sikkert også kan overraske mange, er at deres første barn, Elenora, ble født allerede 9. juli 1827, altså bare litt over to måneder etter at de giftet seg. Da hun kom til Karesuando, var hun høygravid. Og som far til barnet hun ventet, men særlig han elsket henne så høyt, tok han ansvaret, og imot henne og giftet seg med henne så snart det var praktisk mulig. At det gikk slik for en anerkjent prest, var også noe han led av, og også gav uttrykk for i noe av det store skriftmaterialet han etterlot seg. Og helt sikkert skammet han seg over det, både ovenfor mennesker og innfor Gud, noe Aapeli Saarisalo og andre historieforskere forsiktig kommenterer. 

Til sammen fikk de 15 barn: 1. Elenora (1827-1872), 2. Emma Maria (14.10.-22.10.1828), 3. Carl Johan (1829-1890), 4. Sofia Vilhelmina (1831-1898), 5. Emma Kristina (1833-1888), 6. Elisabeth/Lisa (1836-1896), 7. Levi (1836-1839), 8. Lorens Wilhelm1839-1866), 9. Fredrika (1840-1902), 10. Hedvig Charlotta (1842-1900), 11. Lea Selma (1844-1872), 12. Gustaf Leonard (1847-1904), 13. Daniel (1851-1863), 14. Karl Gustav (1847-1872) og 15. Levi (1849-1850).

Seks av barna til Læstadius giftet seg med direkte, men fjerne slektninger til meg. Fem av dem er i samme slekt som min mor, og en er slekt med min far. Disse er Elenora, som giftet seg med Henrik Johansson Mäkitalo, Sofia Vilhelmina som giftet seg med Isak Isaksson Niva/Mettävainio, Emma Kristina som giftet seg med Johan Jakob Hansson/Lainio, Lorens Wilhelm, gift med Sofia Johanna Niemi, Fredrika, gift med Abraham Ferdinand Mustaparta (fars slekt), Hedvik Charlotta som var gift med Mikko Mikonpoika Jokela (sønn av en av vekkelsens kjente kvinner Maria Jokela som var Raattamaas medhjelper). 

Dette kunne jeg nok ikke kunne hatt oversikt over om jeg ikke litt på hobbybasis hadde holdt litt på med slektsforskning. Faktisk så mange som syv av de første og mest aktive kvinnen fra vekkelsens begynnelse, er jeg i direkte slekt med. Og av predikantene kan jeg nevne Olli Puljula, Isak Huhtasaari, Heikki Syväjärvi, Johan Ruonavaara, Pietari Hahnivaara, Fredrik Paksuniemi, Eero Anttila og Karl Erik Innala. Men at så mange som seks av barna til Lars Levi Læstadius sine barn var gift med mine helt direkte slektninger, overrasket virkelig meg.



gg

Det som Læstadius  adresserte til ikke-kristne, kan ved misforståelse bli brukt internt mot andre kristne, og følgene av det kan føre til splittelse
De kraftige  ord og uttrykk som Læstadius brukte mot forherdede gudsfornektere og vekkelsens fiender, kan i verste fall bli totalt misforstått, og bli brukt mot egne troens brødre og søstre, men også mot andre læstadianske grupperinger. Språket og tiltalelsesformene blir da preget av det, og da oppstår det lett interne spenninger, konflikter og nye gruppedannelser. I de nye gruppene som dannes, blir det snart nye konflikter som igjen fører til nye splittelser, og felles for alle er at de alle tror at det nettopp er de som står på sannheten og som er de opprinnelige læstadianere, eller det eneste rette Guds rike som alene har retten til å forvalte himmelrikets nøkler.

Og jeg tror nok ikke – om man reflekterer over årsakene til at læstadianismen er splittet i så mange grupperinger som den virkelig er, rundt 20 – kan se helt bort fra dette aspekter. For i den menigheten hvor man trives og opplever å bli oppbygget i sin tro, i den menigheten vil man bli. Da blir den menigheten sitt faste og kjære åndelige hjem. Men om man biter og eter hverandre, da er det også stor fare for at man kan bli fortært av hverandre! (Gal 5:15). Og da er også faren stor for at man søker bort fra en slik konfliktfull menighet, enten til en annen menighet, eller i verste fall, ingen steder. 


Læstadius uttaler seg om årsaken  til sitt grove språk og sine mange forskrekkelige lignelser
I boka “Lestadiolainen herätysliike” (s. 318) skriver Miettinen om årsaken til Læstadius’ sitt  grove språk.

  • ” Læstadius forteller selv at hans tilhørere – de samiske og de finske nybyggerne – hadde et veldig lavt utdannelsesnivå (eller at en stor del av dem egentlig ikke kunne verken skrive eller lese). Dette var den viktigste grunnen til at han benyttet et så grovt språk. Og det var også årsaken til at hans talemåte var totalt annerledes enn om han skulle ha gjort det samme til en svenskspråklig menighet”.

Men slik Læstadius selv vurderte det, måtte det et slikt grovt språkbruk til for å nå inn til tilhørerne som levde på hans tid. Læstadius skriver til en venn av seg:

  • “Du  skal vite det at jeg med mine forskrekkelige lignelser og med en slik ufattelig intensiv bjeffing har fått makt over brennvinshandlerne og over drankerne. Til å begynne med ble de forskrekkelig vrede. Men nå, etter at de har oppdaget hvilke stor skjult makt det var i de forskrekkelige ordene mine, har de forandret seg. Deres trusler har vendt seg til kjærlighet. Og årsaken er at de nå har innsett at jeg egentlig bare ønsket deres timelige og evige beste”.

Martti E. Miettinens kritikk av Læstadius og noen læstadianeres grove språk
(Info: Miettinen tilhørte selv en gren av læstadianismen, og var en Læstadius-forsker)

Etter at Miettinen har skrevet om Læstadius’ forsvar av sitt eget grove språk, fortsetter han:

  • “Selv om alt dette (det positive som Læstadius nevner ovenfor) kan være til forsvar for Læstadius, så gav det tross alt ikke rettighet til alle de ufine og dristige språkbildene som han brukte, og som også kommer fram i hans språkbruk”.

På den tiden var det vanlig at de som bodde i området hvor Læstadius virket, brukte et grovt og rått språk. Og også blant noen av vekkelsens folk forekom det dessverre tilsvarende grovt språkbruk, noe som er godt dokumentert i mange av de historiske kildene. Miettinen fortsetter:

Og Miettinen fortsetter:

  • “I lys av de ovennevnte eksempler (bare et par er nevnt her) er det nok sant at læstadianerne selv påvirket til at det ble gitt alvorlige anmerkninger på grunn av upassende språkbruk i deres tiltale med enkelte mennesker”

Boka “Lars Levi Læstadius’ spiritualitet”
I 2010 utgav Lilly-Anne Østtveit Elgvin ovennevnte bok. I en periode mens hun skrev sin doktorgradsoppgave, var jeg en av de som hun ønsket å ha samtaler med. Dessuten ble jeg brukt til å lese gjennom en del av manuskriptene etter hvert som hun skrev, og å gi henne tilbakemeldinger. Som hjelp fikk jeg et hefte der hun hadde laget en oversikt over betydningen av alle ord og uttrykk som Læstadius brukte, og betydningen av dem. Og det var til stor hjelp for meg. Et slikt minikurs ville sikkert kunne ha gitt mange en aha-opplevelse, og ha hjulpet dem til å forstå hans prekener bedre. For meg var det som en nøkkel til å forstå budskapet i Læstadius’ prekener bedre enn tidligere. 

Jeg hadde nok lest mye av det som var utgitt både på norsk, og særlig på finsk, både om og av Læstadius før den tiden, og kjente derfor godt til hele læstadianismens lange og mangesidige historie. Men tross det, ble Lilly-Anns hefte, og senere hennes bok, til stor hjelp for meg. 

Jeg skal nå prøve å skrive litt om språket og språkstilen som var typisk for Læstadius, og håper noen kan få nytte av det. 


Læstadius’ språklige bakgrunn, og språkene som han skrev og forkynte på
Helt inntil Læstadius ble voksen, var det svensk og samisk som var hans hjemmespråk. Sin utdanning foregikk selvsagt på svensk, slik at det nok var naturlig at det var svensk språk han var sterkest i. Først da han ble voksen, lærte han seg finsk. For å kunne være prest i Nord-Sverige på den tiden, var det helt avgjørende for han å lære seg å beherske både muntlig og skriftlig finsk. På den tiden var finsk kirkens offisielle språk oppe i nord, selv om de bodde i Sverige og han var prest i Karesuando hvor de fikk sin kirke i 1814. Der var han prest i 23 år, og senere flyttet han til Pajala, hvor han var prest i den svenske kirke fram til sin død i 1861.

For oss som lever i dag, er det sikkert spesielt å merke oss at betaling av tiende, var en del prestelønna på den tiden:
Av sine soknebarn skulle Læstadius i tiende få: 50 kg smør, 600 kg reinkjøtt, 200 kg tørrfisk, 140 reintunger, 90 reinoster og 188 par lapphansker.
Også katekismeundervisningen foregikk på finsk på den tiden. Lengere sør i Sverige var svensk selvsagt det offisielle språket. Men i Læstadius’ virkeområde var det stort sett ingen som behersket svensk.

I 1814 var det totalt 800 innbyggere i hele Karesuando distrikt. Kun 200 av dem var fastboende, og alle av dem var finskspråklige. Resten, til sammen 600 personer, var flyttsamer. Og alle samene var selvsagt samisktalende. Altså fantes det trolig ikke svenskspråklige innbyggere i hele Karesuando på den tiden. Og da Læstadius ble prest der i 1826, var situasjonen sikkert ikke så veldig annerledes.
Å inneha det åndelige læreansvaret for så mange samisktalende samer som store deler av året flyttet rundt med sine reinflokker, måtte sikkert være en stor utfordring. Delvis var de opp til 150 km borte fra sine hjem, og på somrene oppholdt de seg i Norge, hvor de gjette sine rein. For de var jo et nomadefolk.

Siden kirkens språk i Nord-Sverige var finsk, og både katekisme- og konfirmasjonsspråket var finsk, var det viktig også for samebarna å lære seg språket. Og her lå det et stort ansvar på de samiskspråklige foreldrene, særlig helt inntil Læstadius fikk i gang sin “barneskole” med Johan Raattamaa som den mest betydningsfulle og mest begavede “læremester” som sammen med hele sitt store team sørget både for tradisjonell leseopplæring, men også viktig åndelig oppfostring.
Det var nok ikke enkelte for de samiskspråklige foreldrene å gi barna basisopplæring, særlig ikke i finsk språk. For ikke kunne de finsk særlig godt selv heller, og de hadde ikke tid eller anledning til det heller. Og dessuten skapte det store og ukontrollerte alkoholbruket blant dem store hindringer i forhold til både barneoppfostringa og lese- og språkopplæringa av egne barn.

Vel kunne Læstadius og hans medhjelpere bruke samisk som hjelpespråk, men heller ikke det var enkelt og vanskeliggjorde opplæringa. Og ytterlig en annen utfordring: Samene på den tiden var et naturfolk. Få av de samiske barna og ungdommene, og heller ikke de voksne, behersket det skriftlige språket verken når det gjaldt verken samisk elle finsk. Så for dem var det muntlige som gjaldt, og da bed bruk av et enkelt språk og ved rikelig bruk av språklige bilder. I mangel på skriftlig kompetanse, var de derimot vant med den muntlige fortellertradisjon som var en gammel tradisjon innen den samiske kulturen, med språkbilder og metaforiske uttrykk. Og de lærte seg ting på en naturlig måte, på en helt annen måte enn man gjør i en kultur hvor det skriftlige står sterkt. Og dette skjønte og utnyttet Læstadius, derfor talte han til dem etter samenes egne forutsetninger og i samsvar med deres egen kultur, og brukte et språk og språklige bilder som var kjente for dem.

Totalt er det bevart 466 prekener av Læstadius, 304 av dem i originalmanuskript. 74 av den skrev Læstadius på svensk, 4 på samisk og resten på finsk.

Læstadius hadde gode og helt spesielle fortelleregenskaper
Læstadius regnes for å ha hatt særlig fremragende fortellergaver. Ifølge Læstadiusforsker Seppo Lohi var han derimot ikke en like god taler. Han var nemlig helt avhengig av sine skrevne konsepter. En periode av sine siste leveår da synet hans var veldig svekket i den grad at han ikke klarte å lese sine egne skrevne prekenkonsepter, skapte det store problemer for han i forbindelse med prekener som han skulle holde. Etter hva Seppo Lohi skriver i boka “Sydämen kristillisyys”, valgte Læstadius derfor å preke over de prekenkonseptene som han husket best, og som han langt på vei kunne utenat.

Læstadius forberedte alltid sine prekener veldig godt, ofte ned til minste detalj. Han benyttet alltid en form for manuskript. Blant et lite mindretall av predikantene innen læstadianismen har dette helt inntil våre dager ikke vært sett så positivt på, i alle fall innen visse kretser. Men et slikt syn hadde altså ikke Læstadius!

Men når det gjaldt hans muntlige fremføringer ut fra sine skrevne manuskripter, stilte det seg i et helt annet lys. Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin var hans muntlige fremføring noe som var langt mer levende og fengende enn når man i ettertid, og til tilhørere som lever helt under andre forhold enn de som Læstadius opprinnelig forkynte for.
 
Etter møtet med samepiken Maria fikk hans prekener “en högre färg”, slik han selv uttrykker det. Først etter at Læstadius – gjennom sin “åndelige jordmor” Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som i 1844 hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en “høyere farge”, slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. Tidligere hadde han nok forkynt loven, ofte innblandet med litt evangelium.
 
Læstadius talte til alle tilhørernes fem sanser: Til synet, hørselen, følelsene, luktesansen og smakssansen. Og han hadde god dialog med sine tilhørere og fulgte nøye med deres reaksjoner etter hvert som han talte, og han hevet og senket stemmen i takt med hvordan han opplevde menighetens reaksjoner. Men i løper av sine nesten 20 års forkynnelse i Karesuando nesten ingen frukter, verken når det gjaldt han avholdsarbeid eller hans forkynnelse. Og selv etter møtet med Maria gikk det ifølge 5 år før folket skikkelig hadde blitt vant med hans nye og spesielle talemåte, som fruktene virkelig begynte å bli synlige, og vekkelsen skjøt fart.
 
Lilly-Anne Østtvig Elgvin skriver en kommentar til Læstadius’ fremragende muntlige evne til å kommunisere muntlig med sine tilhørere:
 
“Det å kunne tale til de fem sansene, er en av hemmelighetene bak enhver god fortellerkunst, og som bidrar tile at det man kommuniserer, kan oppfattes og høres”.
 

 


Læstadius’ språklige effekter
At Læstadius var en begavet og lærd person, er ikke vanskelig å oppdage. Og at han også var en kyndig språkmann, er også like tydelig. Han behersket kanskje alle språklige sjangere, og utnyttet dem fullt ut i sine prekener. Det vitner hans varierte bruk av hele språkbildet. Han videreutviklet Bibelens fortellinger og lignelser ved bruk av språklige effekter som kun de som behersker språket på et høyere nivå kan mestre.



Bruk av metaforer, eller bruk av ord eller et uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning, var et av hans viktige virkemidler. Eksempel på det er “lyset”, “ormen”, “salt”, “gjeter” etc. Og hans prekener hadde en fortellende struktur, slik samene spesielt var vant med og kjente godt. Og de språkbildene som han benyttet, var tilhørerne som på den tiden bodde i Karesuando-området og i svensk Lappland  fortrolige med og kjente seg igjen i. 



Bruk av teleskopi
Et annet språklig virkemiddel som Læstadius utnyttet og videreutviklet, er det som innen litteraturen kalles for teleskopi. Det gjorde det mulig å se noe som var langt borte som om det var på nært hold. 

Elgvin skriver: 
“Hos Læstadius sammenveves samtiden med Jesu tid, med de gamle israelittenes tid og med all tid, helt tilbake til skapelsen og syndefallet, og like frem til endetid og nyskapelsen.

LLL svingte teleskopet midt under prekene, mellom å sette bibelske skikkelser inn i lytternes rom, og å sette lytterne inn i bibelfortellernes rom. Hans eget ståsted veksler, og dermed hans litterære synsvinkel. Effekten blir samtidiggjøring”.


Døperen Johannes sammenlignes med de vakte som forkynte omvendelse. Det var Jesus selv som drev brennevinshandlene  ut av tempelet. En kanskje tenkt eldre person blant tilhørerne var den gamle Simeon i tempelet som tok Jesus-barnet i sitt fang. Andre gamle ble identifisert med fortellingen om profetinnen Anna, Fanuels datter som var gammel og kanskje snart skulle dø. For ikke å glemme de bibelske Maria-skikkelsene som han så der blant tilhørerne. På denne måte han de bibelske skikkelsene inn i Tornedalen, samtidig som han tok med seg sine tilhørere fra Tornedalen inn i de bibelske fortellingene. 

Som nevnt var ikke dette som Læstadius var den første til å gjøre. For slikt har alltid blitt benyttet innen litteraturen. Og Læstadius behersket denne teknikken, og lyktes også med det. 


Påvirkning av samisk kultur preget Læstadius forkynnelse i en viss grad
Om Læstadius hadde lært dette med teleskopi eller samtidiggjøring bare fra litteraturen eller også fra den samiske muntlige fortellertradisjonen, er usikkert. Men i alle fall: Samene benyttet samme språklige effekt i sine muntlige fortellinger og i sine joiker. De kunne føre sammen tre ulike verdener: Den menneskelige verden, en høyere verden og de dødes verden.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.