29. februar 2024

Kan en kristen bekjenne sine synder for Gud?

Innen vår gren av læstadianismen har det de siste årene stadig hørtes røster som svarer et rungende nei på dette spørsmålet. En kristen kan ikke bekjenne sine synder for Gud, siden Jesus ikke tok himmelrikets nøkler med seg til himmelen ved hans himmelfart, påstås det. For disse nøkler etterlot han til sin forsamling for å binde de ubotferdige i deres synder og for å løse de som angrer sine synder, og som søker nåde og  syndenes forlatelse. Så derfor er denne sak helt klar, påstår de. Gud kan ikke lenger tilgi synd, den makten har han gitt til sin menighet! Og slik ensidig og feil veiledes dessverre mange unge kristne i vår tid – og ikke i samsvar med den Hellige Skrift -, også av personer som er Ordets tjenere og som burde vite bedre. Selvsagt er det helt riktig dette med binde- og løsenøklene. Men det er tolket alt for snevert og er mer i samsvar med “tre-alens læra” hvor Gud gjøres liten og hjelpeløs, og hvor mennesket tar seg en alt for sentral plass, noe Johan Raattamaa og flere store predikantmøter bekjempet, og erklærte som ubibelsk.  Kanskje ville Jesus ha sagt: “Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft”, Matt 22:29. Eller som apostelen Peter sier: “Om noen taler, han tale som Guds ord” (1Pet 4:11).  Vil vi derfor vite om en kristen kan bekjenne sine synder for Gud eller om det bør frarådes og alle syndene må bekjennes for et menneske og tilgis av en kristen, må vi derfor gå til Skriften for å finne svar på dette viktige spørsmålet. Det forventer Herren av sine trofaste tjenere!  Vi får derfor ikke forkynne eller veilede unge og ubefestede sjeler med våre egne synsinger eller med egne eller andre sterke personers tanker og tolkninger, men kun med det faste og pålitelige Guds ord, siden “Skriften ikke kan gjøres ugyldig” (Joh 10:35), slik Jesus sier. For slik forkynte profetene, Jesus og alle apostlene: “Det står skrevet” og “Har dere ikke lest…?” Og Herren advarer sine tjenere alvorlig gjennom profeten: “Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, så er det ingen morgenrøde for dem”, Jes 8:20.

Ønsker du å vite Guds eget svar på spørsmålet “Kan en kristen bekjenne sine synder for Gud?” og hva han selv lærer gjennom den Hellige Skrift, kan du gjerne selv lese om hvordan Moses, Israels barn, profeten Samuel, kong Salomo, kong David, profetene Esra og Nehemias, Herrens tjener Job, Asaf, profetene Hoseas og Amos og den store Guds mann, profeten Daniel bekjente først sine egne synder for Herren, og deretter folkets synder. Og etter flere av disse syndsbekjennelsene innfor den allmektige og altseende Guds ansikt, svarte Herren: “Jeg har tilgitt dem etter ditt ord (4Mos 14:20)”. Og videre leser vi i Guds Ord: “…  da vil du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd” (1Kong 8:36).

Profetene hadde et sant og riktig gudsbilde. Kun han var hellig og rettferdig. De var klar over at han alene var allmektig, og at de var blottet og åpenbart innfor ham, med all sin synd og skyld som de ikke på noen måte kunne unnskylde eller flykte fra. De var klar at det kun var han som kunne tilgi deres synd. Så derfor våget de ikke å spille from eller falsk, men bekjente åpent og ærlig hvor ille det stod til både med dem selv og med folket. De var altså klar over at ikke noe kunne skjules, men at de måtte bekjenne sin store synd og skam slik det i virkeligheten var. Og det er nettopp slik en rett og bibelsk syndsbekjennelse skal være! Også Luther lærer klart i denne sak. Han sier noenlunde slik: Først og fremst skal vi bekjenne alle synder for Gud. Det er det viktigste! Også før vi skal bekjenne våre synder for den vi har syndet mot, eller for en skriftefar, så skal vi først bekjenne våre synder for Gud. Og selv om vi også bekjenner våre synder for en kristen eller for en skriftefar, bekjenner vi ikke våre synder for et menneske, men for Gud. Det viktigste under skriftemålet er ikke vår syndsbekjennelse, men forkynnelsen av syndenes forlatelse som er selve kjernen av evangeliet, og å tro sine egne synder tilgitt i kraft av Kristi navn og hans forsoningsblod. Eller vi kan si det slik: Dette er kortversjonen av Golgata-budskapet. Og når skriftefaren tilsier syndenes forlatelse, så er det ikke han som tilgir, men Gud. Men som Herrens sendebud låner han sin munn og forkynner slik som Skriften vitner, at Herren vil være nådig for sin kjære Sønn Jesu Kristi fortjenestes skyld slik at han tilgir dem deres synder og overtredelser. 

I vår tid har det dessverre gått slik at de som lærer at en kristen kan bekjenne sine synder for Gud, i tillegg til å gjøre opp med mennesker man har syndet mot, snart får et rykte på seg for å være upålitelige veiledere som lærer mot Guds Ord. For alle synder MÅ jo bekjennes for en kristen som på Kristi vegne har fullmakt til å løse en angrene fra sine synder, påstår de.

Av den grunn ser jeg det særlig viktig å granske denne sak grundig i Skriftens lys, noe som er like viktig for alle, om vi enn mener det ene eller det andre. For i Skriftens lys må alt prøves, både hva vi lærer, hvordan vi veileder og hvordan vi rett og kristelig skal leve våre liv. Gjør vi ikke det,  er det fare for at vi som kristne og som menighet kan utvikles til å bli sekteriske og eksklusive kristne.


Selvsagt kan vi og skal vi bekjenne våre synder for Gud

Hva lærer egentlig Bibelen om dette spørsmålet, spør flere bekymrede unge kristne og deres foreldre? Mitt svar er at Bibelen er entydig på at vi selvsagt skal bekjenne våre synder for Gud. For det gjorde Guds hellige. Moses bekjente egne og folkets synder for Gud (2Mos 32:32; 4Mos 14:19-20). Det gjorde Israels folk i dommertiden (Dom 10:10; 15-16). Og det kan vil lese klare eksempler på i Samuels bok (1Sam 7:5; 12:10; 12:23 24:10). Og særlig i 1Kong 8 og i 2Krøn 6 og 7 er det tydelig at de bekjente sine synder for Gud som er i himmelen hvor han bor, og at han vil høre og tilgi. Gode og entydige bibelske eksempler på syndsbekjennelse direkte for Gud, kan vi lese om i Esra 9 og 10. Guds tjener Nehemia ber slik:

  • “Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget dag etter dag. Jeg fastet og ba for himmelens Guds åsyn. Og jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dem som elsker deg og holder dine bud! La ditt øre være åpent og dine øyne opplatt, så du hører på din tjeners bønn! Både dag og natt ber jeg nå for ditt åsyn for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg! Både jeg og min fars hus har syndet. Vi har båret oss ille at mot deg og ikke holdt de bud og forskrifter og lover som du ga din tjener Moses”.

Hvorfor lærer da noen predikanter i læstadianismen ulikt om dette viktige spørsmålet? Ja, det kan man saktens spørre seg. Men en sak som i alle fall er klar: Bibelen er ikke uklar, siden det gis så utallige eksempler på det. Og vi bør alltid minnes at det er Guds Ord som er Sannhet, og som derfor bør duge som læremester og som øverste autoritet. Men derimot er det vi mennesker som vil forsøke å tvinge Skriften inn under slik vi tolker Skriften og slik vi mener Bibelens lærespørsmål skal forstås, og hvordan vi skal lære og veilede. 


Hvordan ble det lært før, både av Luther og tidligere i læstadianismen? 

Slik gamle predikanter lærte, og som jeg minnes så godt, var at man innen læstadianismen ikke lærte annet enn hva Luther lærer. En av de med bakgrunn i læstadianismen, var Uuras Saarnivaara. Han var en grundig Luther-forsker som oversatte mye av Luthers skrifter, og disse ble flittig studert av bl.a. predikant Kåre Suhr, av mange av de andre læstadianske predikantene og av de eldre kristne i vår vekkelse. En av disse bøkene var “Nøkkelmakten”, og en annen liten bok med mye av samme innhold “Veien fra syndens nød til Guds fred”, som begge bygget på Luthers lære og på Bekjennelsesskriftene. Etter veiledning fra bl.a. de enkle men bibelske lærdommene i disse bøkene, ble våre fedre og vi som kom til troen på begynnelsen av 1970-tallet veiledet. Sentrale spørsmål i denne lærdom er: “Hva er omvendelsen?“, “For hvem skal vi bekjenne syndene våre?”, “Hvilke synder skal vi bekjenne i det private skriftemål og hvordan skal vi gjøre det?”, “Hva er nøkkelmakten?” og “På hvilke måte får vi syndenes forlatelse og Kristi rettferdighet?”.  Denne veiledningen inneholder både gode og aktuelle spørsmål, og gir også svar på spørsmålene.

Jeg har i løpet av mitt over 70-årige liv møtt mange som har fungert som kristne sjelesørgere, og de absolutt fleste har holdt disse veiledningene som bibelske og pålitelige. Når det gjelder syndsbekjennelse for Gud, står det følgende:

“For Gud skal man si seg skyldig i alle synder, også i dem vi ikke kjenner, slik vi gjør i Fadervår. Men for skriftefaren skal vi bare bekjenne de synder vi vet om og føler i hjertet” (Luther, Lille katekisme). Og Luther fortsetter: “Først må man vite, at det i Skriften tales om tre slags skriftemål. Det første er det som skjer for Gud, og det David taler om i i Sal 32:5: “Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, og sa: Jeg vil bekjenne min misgjerning for Herren. Og du tok bort min syndeskyld”…

Dette skriftemål må skje således at du fordømmer deg selv som den der fortjener døden og helvedes ild. Slik kommer du Gud i forkjøpet, så ikke han får dømme eller fordømme deg, men må være deg nådig”. Og et av spørsmålene er: “Har du bekjent for Gud at du selv er skyldig i alle synder, og bedt ham om nåde?”

Slik jeg mistenker, er årsaken til at vi i våre dager delvis har blitt uklar i disse viktige lærespørsmål hvor de før var entydige og klare, er at “Bibelens og fedrenes lærdommer” ikke er godt nok kjente, eller muligens erstattet av “noe nytt”. Læstadius, Raattamaa og de eldste predikantene ønsket å være lutherske og å lære i overensstemmelse med Skriften og hva Luther lærte. Men i dag virker det som om en del av den læstadianske vekkelse vil frigjøre seg mer fra Luther, og heller søke sin egen vei. Man snakker om “den yngre og  mer uklare Luther”, og en del påstår at denne periode varte fram til bare noen få år før Luthers død.  De bøkene som Luther skrev i den perioden, er ikke pålitelig, kommer også fram i forkynnelsen noen ganger. Og under den perioden skrev Luther Den lille katekisme, Den store katekisme, Romerbrevs-forklaringen, Luthers store Galaterbrevs-forklaringen fra 1535 – som for Luther selv var hans viktigste skrift – , og dessuten mange andre bøker som blir nedsnakket. Det som da blir stående igjen, er faktisk nesten bare Kirkepostillen. Og heller ikke alt i den, kan de godta.

Slik var det ikke i min barndom og for predikantene på den tiden. Da ville de markere at de – i tillegg til å tilhøre den læstadianske vekkelse – også var lutherske. Som et eksempel kan nevne et brev de i 1961 sendte Departementet, hvor avsenderen ble definert som Den luthersk-læstadianske menighet i Finnmark, eller som predikant Hans Biedilæ og de andre på sitt hjemsted kalte deres menighet for Rafsbotn luthersk-læstadianske menighet. 


Hva de lærte for 50 år siden da jeg ble en kristen, og en del av den læstadianske vekkelse

Som ungdom kom jeg bort fra Gud noen år, og fikk etter hvert mange synder på min samvittighet. Heldigvis elsket Gud meg så høyt at han skapte en stor lengsel i mitt hjerte etter å få mitt gudsforhold i orden, og få vissheten om at jeg var et Guds barn. Loven anklaget, og min totale syndegjeld trykket tungt. For meg var den aller største synden vantroen, det at jeg hadde snudd ryggen til Gud. Han tuktet så hardt at jeg hadde ingen mulighet til å flykte fra hans kjærlige kall. Jeg verken klarte eller ønsket å stå i mot hans nådekall, jeg ble for svak, og slik vant han mitt hjerte. Etter at bindenøklene hadde vist for meg min fortapte sjeletilstand, innså jeg at alle veier til Gud var stengte, og jeg var totalt fortapt. Og alt dette skjedde, uten at noen fordømte meg eller konkret forkynte loven for meg. Guds Ånd åpenbarte for meg at loven er åndelig, og krever sannhet og kjærlighet til Gud og vår neste i det innerste av hjerter. Først og fremst innså jeg at jeg hadde syndet mot alle bud som er på den første lovtavlen. Og bare på grunn av det så jeg meg som fortapt. Synder som jeg hadde gjort mot den andre lovtavlen, kom da i skyggen. Det viktigste for mag var å få mitt gudsforhold i orden, få bli et Guds barn og at mitt navn skulle bli skrevet i livets bok i himmelen. Da hadde Moses og loven fått gjøre sin gjerning i meg, og den ble en tydelig tuktemester til Kristus. Jeg kjempet med disse spørsmål en god stund, inntil Gud sendte hjelpen, eller en som løste meg fra mine syndlenker ved å forvalte løsenøklene – bl.a. Jes 53, Matt 16:1, 18:18 , og Joh 20:23. Det fullverdig evangelium ble vilkårsløst forkynt for meg stakkars synder, og det var som ble min redning. Og det var virkelig som balsam for min syke sjel, og til en utrolig stor trøst for mitt hjerte. Ved evangeliets kraft ble jeg født på nytt og jeg fikk tilegne meg barnerett hos Gud. Ved troen gav Gud meg sin Hellige Ånd i mitt hjerte, og mitt navn ble skrevet i livsens bok. Selv fikk jeg på en måte stå ved sidelinjen og registrere den gjerning Gud gjorde i meg, uten at jeg overhodet selv var aktiv. Det eneste jeg gjorde, var at jeg bekjente meg som en fortapt synder, og at mitt livs største ønske var å få bli et Guds barn. Og etter det fikk jeg høre evangeliet om alt Jesus hadde gjort for å frelse nettopp meg, og så fikk jeg ved troen ta i mot Kristi fullbrakte verk til frelse og rettferdighet for meg. Slik er evangeliet en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Og merk: Jeg hadde ikke til da bekjent en eneste konkret synd mot noen mennesker, altså synd mot den andre lovtavlen. Men jeg bekjente bare et jeg tvers i gjennom var en fortapt synder som først og fremst hadde syndet mot Gud og var død i synder og overtredelser. Opplevelsen av å være en fortapt og fordømt synder var hovedsaken og det vondeste å oppleve, noe som tynget meg så usigelig mye mer enn mine gjerningssynder.

Og mer krevde heller ikke Gud for at jeg kunne få bli et Guds barn. For ved troen og ved evangeliets kraft, renset han mitt hjerte slik at jeg i samme øyeblikk opplevde at hele min syndegjeld var tilgitt i kraft av kjernebudskapet fra Golgata, om Jesu navn som er det eneste navn gitt til frelse, og om Krist  blod som er det eneste rensemiddel som kan rense en synder ren fra alle hans blodrøde synder. 

Slik var min første opplevelse av binde og løsenøklene. Loven bandt og fordømte meg, mens evangeliet satte meg fri. Om Gud hadde tatt meg bort nettopp da, hadde jeg blitt evig frelst. For siden jeg hadde blitt et Guds barn, Gud hadde gitt meg en levende tro, han hadde gitt meg den Hellige Ånd i mitt hjerte, var også mitt navn blitt skrevet i livets bok. Min syndsbekjennelse til da var å bekjenne det samme som Gud og hans Ord fortalte om meg, nemlig at jeg var en stor, fortapt synder som ikke hadde noe å berømme meg av innfor Gud. Min syndsbekjennelse var nemlig kun å si det samme som Gud sier i sitt ord, og å gi han rett i at jeg var en fortapt synder. Og den frelsende tro var for  meg å stole fullt og helt på at alle mine egne synder da var forlatt for Jesu navns skyld, i hans høye og hellige navn og ved kraften i hans blod. Og det er ved en slik enkel tillitsfull tro på Jesus Kristus som Gud rettferdiggjør en synder, helt uforskyldt og bare av nåde. Når jeg fikk oppleve denne Guds gjenfødende kraft, la Gud en stor takknemlighet og en lovsang i mitt hjerte som jeg håper aldri skal opphøre, heller ikke da når jordelivet tar slutt. 

Min erfaring og min konklusjon må bli at for en som ønsker å bli et Guds barn og å få hele sin store syndegjeld tilgitt, må man søke en nådig Gud der han er å finne, nemlig i evangeliet og  av Kristi sendebud som er satt for å forkynne forlikelsens budskap (2Kor 5). Det er i alle fall en trygg og god anbefaling som Guds Ord i alle fall viser oss.


Ta din seng og gå!

Etter hvert som tiden og årene gikk, dukket ulike synder opp i mine tanker, synder som jeg hadde gjort særlig før jeg ble en kristen. Og de begynte å plage min samvittighet, synder som jeg ikke fikk fred for. Og slik kristne i vår menighet på den tiden veiledet meg, var at man da kan velge ut en kristen som man har tillit til, det som de kalte for en skriftefar eller -mor. Og for denne personen som hadde taushetsplikt, fikk man under trygghet åpne sitt hjerte, og åpent og ærlig sette ord på hva som plaget samvittigheten. 

Det ble tydelig presisert at det aller viktigste var å få hele sin syndegjeld tilgitt, og utslettet ved Kristi fullkomne offer en gang for alle. Det er det som gjør at man blir himmelverdige. Når man tar i mot dette budskap i en levende tro, blir man rettferdiggjort. Og til dette duger ikke noe av vårt eget, men kun Kristi fullkomne verk. Og det er så fullkommen at ikke engang den rettferdige og hellige Gud har noe mer å kreve. Nettopp her må vår frelsesvisshet hvile, det var de tydelige på. For dette har med barneretten hos Gud og med rettferdigheten å gjøre. Og i den får ikke blandes inn noe eget. Siden rettferdiggjørelsen er Kristi verk, er den alltid fullkommen. Rettferdiggjørelse er Kristi verk for oss.

En annen sak er det som har med helliggjørelsen å gjøre, det som også kalles livets rettferdighet. Den får aldri blandes sammen med eller forveksles med rettferdiggjørelsen. De er av ulik art. Helliggjørelsen derimot er Kristi og Åndens verk gjennom oss. Og det kommer alltid til å være ufullkommen, siden vi på en måte er en part i dette. Alle som er kristne og som tror på og tilegner seg Kristi fullkomne frelsesverk som sitt eget, har også den Hellige Ånd. Ved denne Ånd leder og fostrer Gud sitt barn. Slik det var i mitt tilfelle etter at jeg ved troen hadde blitt rettferdiggjort, begynte Guds Ånd sin gjerning i meg. En av Åndens gjerninger, er å åpenbare om synd. Visse konkrete synder jeg hadde gjort i mitt liv som en ikke-kristen ble jeg spesielt sterkt påminnet om. Hadde jeg stjålet noe eller tilegnet meg noe på uærlig vis, påminte Ånden om at jeg burde bekjenne det for de som saken gjaldt, og godtgjøre det. Hadde jeg løyet eller syndet mot andre bud, måtte jeg snakke ut om det med de det gjaldt, og be om tilgivelse. Dessuten kunne jeg bekjenne det for en kristen, og få høre ordet om at også de syndene var tilgitt på grunn av Kristi fullbrakte verk. Slik jeg ble lært, skulle jeg ikke bekjenne disse eller andre av vandringens feiler for å duge for Gud eller for å bli en kristen, men fordi jeg allerede var et Guds  barn ved troen, men for å vise lydighet mot Åndes stille røst i mitt hjerte. 

Når det kom synder, feiler og anfektelser på samvittigheten, var det ingen krav om å bekjenne absolutt alt for en kristen. Men bare slikt som jeg ikke fikk fred fra og som jeg ikke klarte å tro tilgitt ved å høre om Guds løfter om tilgivelse gjennom evangeliet i dens ulike former: Forkynnelsen, kristen samtale om veien og vandringen og nådemidlene. Men samtidig ble jeg påminnet om hvor viktig det er å alltid beflitte seg om å ha en uskadd samvittighet som ikke anklaget (Apg 23:1; 24:16; 1Tim 1:5 m.fl.). 

Så langt jeg kan se, er dette en god og sunn veiledning som er i overenstemmelse med apostlenes lære, som også stemmer med hva Luther lærte. Det personlige og hemmelige skriftemålet fikk aldri være et påbud eller noe som var påkrevet for å bli frelst, men som et fritt tilbud som ville være til nytte og hjelp under vandringen. Min erfaring er at en slik god og sunn kristen sjelesorg er av stor og uvurderlig verdi, særlig i perioder med ensomhet og når livet er vanskelig.

En annen god veiledning som ble gitt, er at synder som er gjort og som er allment kjent, også bør bekjennes slik at det allment blir kjent at man har gjort opp for dem. Man kan derfor ikke bedra noen, lyve, ødelegge noens navn og rykte, drive hor, stjele eller gjøre tilsvarende åpenbare synder som budene særlig omtaler, og så bare be Gud om tilgivelse for det. Synder som er gjort konkret mot andre mennesker, må derfor så langt det er mulig bekjennes for disse menneskene og ordnes opp i. Det bør i alle fall være et mål vi bør etterstrebe. Og gjør man det, vil slikt alltid kunne bære gode frukter. Men en ting bør vi minnes: Vår  syndsbekjennelse har absolutt ikke noe med rettferdiggjørelsen gjøre, men det har med helliggjørelsen å gjøre. Og en slik syndsbekjennelse vil alltid være ufullkommen, og duger absolutt ikke til noe innfor Gud. 

Selvsagt får man dessuten bekjenne sine synder for en kristen sjelesørger, i tillegg til at man bekjenner det for den man har syndet ut, men krav om det får det ikke være. Men får man ikke fred i sin samvittighet med mindre, er kristens sjelesorg sterkt å anbefale. Det er i alle fall min erfaring og min anbefaling. Som Guds barn er vi kalt til frihet. Og derfor har vi som kristne frihet til å snakke ut om det som kjennes vanskelig, slik at man kan få andre til å hjelpe å bære byrdene. Og nettopp her kommer sunn, god kristen sjelesorg til uvurderlig stor hjelp.

Alta 2. juni 2023,

Henry Baardsen







 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *