av Ulike syn på når og hvor Læstadius ble gjenfødt
På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria”, kommer det fram at de ulike Læstadius-forskerne ikke klarer å bli enige når det gjelder verken datoen eller stedet hvor Læstadius fikk oppleve sin gjenfødelse. De fleste er av den oppfatning at dette skjedde i Læstadius’ møte med samepiken Maria – eller Milla Clemensdotter, som hun hette. Og datoen for når dette møte skjedde, var 1. januar 1844, et møte som Læstadius selv satte en utrolig pris på. For det møtet ville han aldri glemme så lenge som han levde.
I Åsele fikk Læstadius møte Maria, hun som hadde personlig erfaring og god innsikt i “nådens orden”. Hun hadde selv blitt løst fra sine tvil ved presten Brandell, og hadde kommet til en levende tro. Nå var det hennes tur til å hjelpe presten Læstadius. For nå befant han seg nettopp der hvor Maria tidligere hadde vært, og hun hadde derfor både innsikt og erfaringer til å veilede prosten til fred med Gud. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet» av Gud.
Så langt er alle Læstadius-forskere enige. Men så er det en del av dem som mener at selve gjenfødelsen ikke skjedde den 1. januar i Åsele, men derimot den 10. januar 1844 på Læstadius’ bursdag i Lycksele. Og det er kanskje ikke så underlig at de har kommet fram til den konklusjonen, siden dette er noe som Læstadius selv også har skrevet, ikke mindre enn to ganger. De som mener at datoen for gjenfødelsen var den 10.1., heller stort sett til den oppfatning at han i sitt møte med Maria bare fikk kjenne “en himmelsk forsmak”, en sterk opplevelse eller et “nådetegn”. Andre igjen mener at selve gjenfødelsen skjedde den 1.1.1844 i Åsele, og at han dessuten den 10.1.1844 – på hans egen bursdag – hadde ennå en til sterk opplevelse. Og en del mener at Læstadius selv mintes feil, slik at han i sine egne skriv blandet de to datoene med hverandre.
Ja sannelig, hva skal da vi legfolk tenke og mene, siden de som er profesjonelle forskere og som virkelig har gjort sitt ytterste for å vurdere rett, trekker ulike konklusjoner.
Slik jeg tenker, kan det kanskje være at det er Gud som har latt slikt skje, særlig for at vi som tilhøre den læstadianske vekkelse ikke skal begynne “å avgude” personen Læstadius. Selv om han selv påstod at enhver som er gjenfødt, også må minnes sin “fødselsdag” og sitt “fødested”, så tydet dette på at også Læstadius bare var et vanlig menneske, underlagt samme skrøpelighet som alle vi andre.
Hva var det egentlig som skjedde under møtet med Maria?
Heller ikke dette er mulig å si helt med sikkerhet. Eneste kilde for å finne svar på det, er hva Læstadius selv og hans nærmeste medarbeider Johan Raattamaa har skrevet. At det var et mektig møte, er det vel ingen tvil om. For det endret i alle fall hele hans liv. Hans gudsbilde ble totalt forandret, og han fikk selv del i “nådens orden”, noe han tidligere bare hadde hatt en teoretisk og en begrenset innsikt i. Men nå fikk han virkelig oppleve et avgjørende vendepunkt i sitt trosliv. Etter at samepiken Maria hadde hørt Læstadius’ alterpreken, åpnet hun hele sitt hjerte for ham. Når hun fortalte om sitt liv og sin lange vei fra syndens nød til fred med Gud, gjorde det et dypt inntrykk på prosten. Han kjente seg igjen i hele hennes fortelling. Og de fikk begge stor tillit til hverandre. Læstadius tenkte: Nå ser jeg veien som fører til livet. Og han fortsetter: Nå begynner det å lysne også for meg, og jeg fikk kjenne en forsmak på himmelens glede. Og prosten forteller senere: Når jeg kom til min egen forsamling i Karesuvando, fikk mine prekener “en høyere farge”.
Men skjedde det noe mer under dette møtet? Og i tilfelle, hva skjedde? Var det snakk om et formelt skriftemål i form av syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse, slik prosten Brandell tidligere hadde løst Maria fra hennes tvil? Det vet man ikke med sikkerhet. Men en viss pekepinn får man tross alt av det som Læstadius’ nærmeste medarbeider Johan Raattamaa skriver, og det er egentlig nok:
- «Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».
Før møtet med Maria, var Læstadius et sorgløst menneske, på tross av at han hadde vært prest i 18 år og forkynt Guds Ord for andre, til og med med stor nidkjærhet. Han hadde ikke selv kommet til forsoning med Gud, og eide heller ikke fred i sitt hjerte. Derfor var han ikke ferdig for å dø, dersom døden skulle komme. Men Gud hadde nå fått virke sorg i hans samvittighet, og hans utilgitte synder anklaget ham. Dessuten hadde Gud fått begynne å virke en lengsel inne i hans kjerte, en lengsel etter å få del i Kristi forsoning, slik at han skulle få del i frelsen og kunne bli et Guds barn. Og i møtet med Maria forkynte hun muligens – slik Raattamaa uttrykker det – at han får tro sine synder forlatt slik som han er.
Og Seppo Lohi sammenfatter det som Maria talte til Læstadius slik: “Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium (Seppo Lohi 2000).
Kanskje man også kan si, ut fra det som Læstadius selv sier om at Maria, hun som hadde en slik innsikt i “nådens orden” som han selv ikke hadde: Siden “nådens orden” inneholder alt som behøves for å veilede en angrende synder fra syndens nød til fred med Gud, inneholder det også kjernebudskapet i hele den kristne forkynnelse, nemlig Kristi soningsverk på Golgata og hvordan en synder personlig skal kunne bli forsonet med Gud. For det var nok nettopp denne delen av “nådens orden” som til nå hadde vært skjult for Læstadius, og som han ikke hadde noen personlig erfaring i.
Men nå – i sitt møte med Maria – fikk han motta alt dette som forsoningen i Jesus Kristus gir. Så dermed fikk han også del i frelsen, og i alt som hørte til den. Slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse også for prosten Læstadius, ved den frelsende tro som Gud gav i hans hjerte. Og dette Guds evangelium styrket ham til å tro ordene om syndenes forlatelse, slik Raattamaa uttrykker det: “at han han får tro sine synder forlatt”. Så dermed fikk han også motta Kristi fred i sin samvittighet vad troen på Jesus, slik Raattamaa uttrykker det. Og siden han nå hadde fått bli et Guds barn, fått del i nåden og troen, fått del i syndenes forlatelse, gav også Gud sin egen Hellige Ånd i hans hjerte, slik at også hans forkynnelse fikk en “høyere farge”, eller som Raattamaa sier: “Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».
Forkynte Maria syndenes forlatelse for Læstadius “i Jesu navn og blod”?
Fortsetter…
