Konsekvensen av å feiltolke uttrykket “Kristi lære”

Sist søndag lyttet jeg til en tale holdt av den eldste predikanten i den såkalte Alta-retningen, noe jeg har gjort nå og da. Denne gangen ble jeg særlig urolig over en del av det som kom fram i hans tale, men også over alle hans gjentatte negative uttalelser om andre forkynnere. Hadde det vært en ung uerfaren predikant som hadde uttalt slikt, hadde jeg oversett det hele med et smil. Men i dette tilfelle er det snakk om en som offentlig har forkynt Guds Ord i nesten 50 år, som har stor autoritet i egne kretser og som burde vite at slikt absolutt ikke er i overensstemmelse med Kristi ånd og lære, så derfor er også saken alvorlig og ikke noe å bagatellisere eller å forsvare. 

Siden talen fortsatt ligger ute på nett, regner jeg med at han og muligens deler av  menigheten står for det som han uttalte. Så derfor velger også jeg å gi åpent uttrykk for min store bekymring. Jeg gjør det ikke bare for min del, men særlig med tanke på yngre predikanter og de mange som i alle grener av vår vekkelse som har blitt utsatt for ulike former for belastninger som gjør dem motløse og psykisk nedfor. Dem har jeg møtt en god del av faktisk fra de fleste grener av vekkelsen, og hver av dem har sine egne triste historier å fortelle. 

Avslutningsvis sa Alta-retningens eldste predikant følgende sist søndag:

“Hvis ikke vi får ha Kristi lære her, her og alle andre steder hvor Guds Ord predikes, så skal vi ta fram 5 toms spikeren. Det er bare å spikre fast bedehusdøra hvis vi ikke har Kristi lære!”

Dessuten kom han med flere nedsettende uttalelser om andre som forkynner Guds Ord offentlig i andre menigheter, blant annet at deres kristendom bare er i fornuften, tilegnet gjennom studier og er på papiret. Og hadde slike uttalelser bare kommet denne ene gangen, kunne man kanskje unnskylde slikt med å si at slikt kan settes på “alderdommens konto”. Men siden dette gjentas med jevne mellomrom og virker planmessig, kan ikke det være tilfelle. Direkte uverdige uttalelser, spør du meg! Og siden slike og tilsvarende uttalelser blir gjentatt nå nytt og på nytt, kan mange komme til å oppfatte det som  troverdig tale, og som en sannhet. Og slik blir disse gjentatte negative uttalelsene til en destruktiv surdeig som til sist syrer hele deigen (1Kor 5:6; Gal 5:9), og som målbevisst og effektivt spres i hele vår gren av vekkelsen i alle nordiske land, og til Amerika. Slik skapes det mistillit og mistanker både lokalt og regionalt, og usynlige murer skapes mellom kristne og kristne menigheter, helt til all kristelig virksomhet opphører. Det er nettopp en slik surdeig som Jesus og apostlene advarer for, og som vi som kristne må våge å ta kampen opp mot før vi blir fortært av hverandre (Gal 5:15).


Hva menes med Kristi lære?
Uttrykket “Kristi lære” er et bibelsk uttrykk, og er hentet fra 2Joh 1:9. Johannes bruker uttrykket i en helt spesiell sammenheng, nemlig i kampen mot vranglæren og all form for forførelser som allerede da hadde begynt å infiltrere de kristne menighetene. Det fantes nemlig forkynnere som direkte fornektet Kristi guddom. For dem var Jesus kun et menneske, og ikke Gud. De fornektet at Jesus var Kristus, kommet i kjød, dvs. at Jesus var både et sant menneske født av en jomfru, og at han var en sann Gud. Dessuten fornektet de Kristi soningsverk på Golgata, og dessuten mange av Bibelens grunnsannheter som er helt avgjørende for å bli frelst. Om dem sier Johannes: “Dette er forføreren og Antikrist. For de slår inn på avveier og blir ikke i Kristi lære, derfor har de ikke Gud” . En slik falsk forkynner skulle ikke kristne ta i mot i sine hus og ikke hilse ham velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger (2Joh 9-11).

Denne form for vranglære gikk under fellesbetegnelsen gnostisisme. Også i vår tid finnes det kristne forkynnere som fornekter den kristne treenigheten, nemlig at Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er ett. Også paraplyorganisasjonen New Age med alle sine ulike varianter, kan være og er også delvis noe som prøver å infiltrere hele den kristne tenkningen, og er heller ikke fremmed for å prøve å trenge seg inn blant læstadianske kristne i vår tid. Slikt finnes det flere konkrete eksempler på. Det er derfor viktig for kristne – og særlig for oss kristne forkynnere – å våke og å holde fast i Skriften alene. Apostelen Peter skriver: Om noen taler, han tale som Guds ord” (1Pet 4:11). Men vi får absolutt ikke legge inn våre egne tolkninger og tydninger i bibelutleggelsene og i forkynnelsen. Ellers kan vi komme til å tale mot Skriften. Dessuten kan vi da komme til skade for å definere andre bibelske og sanne lutherske kristne som slike som ikke har Kristi lære, ut fra det som vi personlig tenker og mener. Og så trekker vi snart den feile  konklusjonen at de som vi ønsker å stemple som falske forkynnere, ifølge 2Joh 1:9 ikke har Gud, og dermed er ugudelige, slik det kommer fram i talen fra 6.6.2021 som jeg refererer til. Og ikke bare nok med at noen forhastet kan tenke slik om andre kristne som de gjerne ikke kjenner til hjertet, men at de også våger og velger å si det direkte til andre kristne forkynnere slik det ved en del tilfeller dessverre har blitt gjort i våre sammenhenger, og som vi godt kjenner til. 


Hva hører ikke med til Kristi lære?
Til Kristi lære hører i alle fall ikke med at kristne skal oppmuntres til å spikre fast egen eller andres bedehusdører. Slikt kan derimot defineres som kjødets gjerninger. Vel spurte disiplene om tillatelse til å rykke opp ugresset fra åkeren. Men da svarte Jesus: “Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen” ( Matt 13:29).  Ved et annet tilfelle spurte Jakob og Johannes: “Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?” Men også det forbød Jesus. Oppmuntringen til å spikre fast bedehusdører er nok derfor noe som Jesus i klartekst ville ha gitt forbud om. For Jesus fortsetter og sier: “Dere vet ikke hva ånd dere er av. For menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men får å frelse (Luk 9:55-56).

Men dersom noen tross det velger å gjøre slikt som Jesus forbyr, blir de i alle fall ikke i Kristi lære. Og slik vil de selv komme under samme dom som de feller over andre (Matt 7:1-2). Derimot oppmuntrer både Jesus og hans apostler til Sannheten, til sann ydmykhet og til innbyrdes kjærlighet (2Joh 1:1-5).


Hvordan berge restene av, og få nytt liv i “Alta-retningen”, som nå er i sterk tilbakegang?
Den gren av den læstadianske vekkelsen som vi tilhører, kalles i Norge for “Alta-retningen”. Slik jeg tenker det, er den ovennevnte uttalelsen sammen med alle andre negative omtaler over mange år sannsynligvis adressert til nettopp denne retningen i Norge og kanskje særlig til ELM’s egne predikanter, men kanskje også delvis til visse menigheter i våre naboland. For bedehusene som tilhører andre misjobsorganisasjoner, har jo ikke vi fra vekkelsens side noen direkte påvirkning på. For tiden finnes det aktive predikanter kun i to menigteter i Alta-retningen, på Elvebakken og i Rafsbotn. Det er derfor lett å tenke seg  hvilke predikanter den negative kritikken retter seg mot og hvem som bør ta til seg denne kritikken. At slike uttalelser skader Guds rikes arbeid og virker nedbrytende inn på dem det gjelder, er innlysende. Men kanskje det er hensikten? Hvorfor ikke heller invitere til en grundig samtale om viktige lærespørsmål ut fra Skriften, slik Priskilla og Akvilas inviterte forkynneren Apollos. Han var sterk i Skriftene og opplært i Herrens vei. Brennende i ånden talte og lærte han grundig om Jesus, og han talte frimodig i synagogen. Men tross det var det noe av det han forkynte, som Priskilla og Akvilas ikke var helt fornøyd med. I stedet for å snakke negativt om han bak hans rygg eller å hindre han aktivt i hans forkynnergjerning, inviterte de han hjem til seg, og la Guds vei nøyere ut for ham. Og slik ble Apollos  ved Guds nåde til stor hjelp for de troende (Apg 18). Dette er virkelig et eksempel til etterfølgelse for enhver av oss. Slikt er god bibelsk sjelesorg og oppbyggelig veiledning. På den måte kan man fremme arbeidet i Guds rike.

Slik bør også vi i ELM og RLM vise felles ansvar for at Alta-retningen ikke skal dø helt ut på alle småstedene, før det blir for sent. Dette er primært ELM’s og RLM’s ansvar! For det er en reell fare for at det kommer til å skje, siden de ikke har egne predikanter som forkynner Guds Ord regelmessig. Og dessuten er det slik at utsendingen av predikanter har stoppet helt opp, siden Utsendingskomiteens  virksomhet er lagt på is på grunn av den interne uløste konflikten. Dette har Utsendingskomiteen gjort helt selvstendig, uten først å spørre noen av menighetene på forhånd og heller ikke andre predikanter enn noen få i RLM, så langt jeg kjenner til. Dersom vi kunne møtes til grundige samtaler, kunne vi dessuten få en helt nødvendig gjennomgang om alt som er årsaken til at situasjonen er så fastlæst som den har blitt. For det er dessverre ikke bare “overflateskrammer” det her en snakk om, men særlig dyptgående saker og langvarige og fastlåste personkonflikter som hittil bare har blitt oversett uten å ha blitt tatt på alvor. For å lese slike langvarige og fastlåste konflikter, trenges det profesjonell kristen sjelesorg, helst med en erfaren kristen sjelesørger med god kjennskap til konfliktløsning. Og dersom begge parter av hjerter virkelig ønsker en varig løsning på konflikten, er jeg rimelig sikker på at det finnes nøytrale og kompetente personer som kan være villig til å bistå. Det er i alle fall mitt håp!

For bare noen tiår siden var vår gren av vekkelsen meget livskraftig med minst 12-13 selvstendige menigheter med egne predikanter i de fleste av dem. Årlig ble det arrangert storforsamlinger og høstmøter på mange ulike plasser mellom Børselv i nord til Harstad i sør. Og kristne i de ulike menighetene hadde nær og god kontakt med hverandre, faktisk flere ganger i året. Og slik ble de tett knyttet sammen med troens og kjærlighetens bånd.  Men slik er det dessverre ikke lenger. Årsaken til nedgangen for Alta-retningen er sammensatt, og kan derfor ikke forklares med få ord.

Da jeg var barn på 1950-tallet og min far var redaktør for Sions Blad, var det 1500 abonnenter (i 1957), og i 1962 var antallet redusert til 1270. I våre sammenhenger var det utrolig mange som abonnerte på bladet. I 2013 -2014 opphørte dessverre utgivelsen av Sions Blad helt. Dette var sterkt beklagelig, siden det betydde så mye for så mange, særlig i distriktene. Tidligere redaktør for bladet Sions Blad, Kåre Suhr, ønsket sterkt ovenfor meg at jeg skulle overta som redaktør, og han foreslo også det for Utsendingskomiteens samtalemøte. Men han fikk kun sin egen stemme. Personlig tror jeg at andre sterke personer hadde bestemt premissene og utfallet på forhånd, og for meg ble det som forventet, siden jeg tydelig merket kreftene som styrte. Også her ble det nok også brukt “en spiker” for å stenge for en utvikling noen få helst ikke ønsket seg. Dette rammet selvsagt ikke meg personlig, siden jeg ikke hadde noen ambisjoner om å overta Sions Blad. Derimot rammet det alle de uskyldige, særlig eldre av vekkelsens kristne ute i distriktene. 

Den andre “spikeren” ble – slik jeg tenker det – brukt for å hindre uønskede predikanter fra ELM å bli benyttet i forbindelse med utsendingsvirksomheten i vår gren av vekkelsen fra etter Kåre Suhrs tid og helt til Utsendingskomiteen i praksis ble nedlagt for noen år siden. Også dette trekket kan defineres som usunn bruk av makt, slik jeg vurderer det. Ytterlig en “spiker” ble – etter som jeg  tror – brukt for å forsøke å  stenge ute ELM’s predikanter fra visse menigheter innen Alta-retningen, det har jeg rimelig gode signaler på. Og flere tilsvarende eksempler kunne også vært nevnt.

Det samme skjedde også i den vonde og konfliktfulle etterkrigstida innen den læstadianske menighet i Alta på 1950-tallet da det var en dyp personkonflikt og en intern kamp om makt med det resultat at menigheten ble delt i to og det ble bygd to uavhengige bedehus  i samme tidsperiode like i nærheten av hverandre. Men den historia er nok helt ukjent for de aller fleste.  Men for meg som kjenner en god del til dette, er likhetene skremmende slående. Også nå planlegges det bygget to helt uavhengige bedehus, et av ELM og et av RLM, begge i samme tidsperiode. Og slik det på 1950-tallet flyttet folk fra den ene læstadianske menigheten til den andre, virker det også nå å skje.  Så historien gjentar seg, dessverre!



Konklusjon
Ovennevnte oppmuntring til eventuelt å spikre fast andre menigheters bedehusdører, og dessuten all den negative og stadig gjentatte kritikken mot alle andre predikanter enn mot RLM’s egne predikanter, er offentlig tilgjengelig på nett for alle, og lyttet til av flere hundre personer fra hele den vidstrakte læstadianske vekkelse. Siden ingen fra RLM har valgt å beklage dette, og ingen av deres predikanter har tatt kontakt, har også jeg valgt å ta denne problematikken åpent opp i håp om at vi internt mellom ELM og RLM skal få en grundig debatt om hele denne problematikken. 

Mitt ønske er imidlertid ikke å bidra til å øke konflikten, men at vi sammen skal ta ansvar for at konflikten skal bli løst. Nettopp derfor har jeg også ovenfor foreslått at vi skal møtes for å finne en god og felles løsning på saken snarest mulig. Årene går, og før noen av oss aner det, kan livet være slutt for hvem som helst av oss. Det er et stort ansvar å være både menighetsledere og predikanter. For en gang skal vi alle stå til ansvar for Gud. Da kan ingen av oss unnskylde oss for Gud og si at vi ikke var klar over at det også var vårt ansvar å bidra aktivt og konstruktivt til at denne bitre  konflikten skulle bli løst. For det er nettopp vårt felles ansvar, og ingen andres. For ingen andre kan løse konflikten enn de involverte partene i konflikten.  La oss derfor ydmyke oss innfor hverandre, og ta til oss Jesu alvorlige ord. For innfor ham skal vi alle gjøre regnskap, og da kan ingen av oss unnfly vårt ansvar. Nedenfor gjør Jesus det klart for oss hva som er hans vilje og hva som også hører med til Kristi lære, kanskje noe av det viktigste av alt.  For da blir det ikke snakk om teologi og om ulike tolkninger og forståelser, men om bl.a. det  som Jesus nedenfor sier:

  • “Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!”, Matt 5:25-26.

Alta 13.6.2021,

Henry Baardsen

 


 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.