For den læstadianske vekkelse må man vel kunne si at forkynnelse av syndenes forlatelse har blitt det mest framtredende kjennetegnet for hele vekkelsen, uavhengig av hvilke retning det gjelder. Slik har det faktisk vært helt fra 1853-1854. Men før den tid var det nødvendigvis ikke slik, altså fra vekkelsens begynnelse i 1845-1846. På den tid ble ikke syndenes forlatelse forkynt «i Jesu navn og blod», slik som senere har blitt tradisjon. Men de forkynte Golgata-budskapet slik Johan Raattamaa selv uttrykker det i 1853 i «Kirjeet ja kirjoitukset» s. 29 i forbindelse med at en troende kvinne døde:
- «… når hun ble ledet ved evangeliet for å se og beskue Guds Lam, han som tar/bærer bort verdens synd (Joh 1:29), da skjedde det at Herren Jesus, han som er hennes Frelser, gjorde henne fri, glad og salig. Dette førte til at en himmelsk glede og fryd lyste ut fra hennes ansikt under de siste stundene i hennes liv – her i sorgens dal».
Det var bl.a. Johan Raattamaa, Erkki Antti (Erik Anders Andersson, 1814-1900) og noen de kvinnelige medhjelperne i misjonsskolen som i 1853-1854 tok friheten til å forkynne det frigjørende evangelium personlig til mennesker som i lang tid hadde vært tynget og fordømt av loven, og som alt var blitt så mørkt og håpløst for siden deres syndebyrde trykket dem så tungt.
Etter å ha gransket Luthers postille og Bibelen grundig, særlig Joh. 20, tok de frimodighet til å ta i bruk forkynnelsen av syndenes forlatelse helt personlig til hver og en, etter at Moses og loven hadde fått sønderknust deres hjerte. Slik ble evangeliets brann tent ved den Hellige Ånd, og den gikk fra hjerte til hjerte. På kort tid ble det til en livskraftig vekkelse som sprede seg som en kraftig skogbrann over hele Nord-Kalotten.
Kontrasten mellom å ha levd lenge under lovens fordømmelse og det å bli løst fra sine synder ved evangeliets frigjørende forkynnelse, ble så mektig at de virkelig opplevde en stor glede i Herren, noe som også førte til rørelser. I glede over at Jesus frelste dem, at de av nåde hadde blitt Guds barn, takket og lovpriste de Herren for hans nåde og kjærlighet, og for at de fikk tro alle sine synder forlatt av Guds store nåde.
Syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod»
Forkynnelse av syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» har av noen blitt sammenlignet med «den lille Bibel», altså med Golgata-budskapet i «Joh 3:16-formen», d.v.s. «kortversjonen» av Jesu frelsesverk. Det har i hele den læstadianske vekkelse – uavhengig av hvilke retning det gjelder – blitt sammenfattet i ordene «tro dine synder forlatt i Jesu navn og blod». For oss som tilhører vekkelsen og som kjenner budskapet om Jesu fullkomne frelsesverk på Golgata, er det klart at det er dette som man peker på med ordene «i Jesu navn og blod», selv om det nødvendigvis ikke er like innlysende for alle. Men som en av vekkelsens forkynnere uttalte en gang, at siden «kortversjonen i Joh 3:16 duger» og inneholder alt som er nødvendig til frelse, så må i alle fall «fullversjonen gjøre det». Og det tror jeg han hadde fullstendig rett i. Forkynner vi Jesu navn som det eneste navn som vi kan bli frelst ved, og hans hellige blod som han i sin kjærlighet ofret på Golgata til soning for alle våre synder, og et menneske tror dette budskapet, så er det ikke tvil om at det menneske blir frelst når det tror frelsesbudskapet som blir forkynt. Da blir det også et Guds barn, ved evangeliets kraft, og ved tro tilregner Gud den personen Kristi fullkomne rettferdighet. Og ved troen renser Gud dette menneske ren fra alle dets synder – i Kristi dyrebare blod. Hvilke ordlyd som benyttes eller hvilke redskap Gud benytter, er ikke det avgjørende. Men Frelseren er personen Jesus Kristus. Og det er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Selv om vi som Kristi sendebud stadfester syndenes forlatelse og forsikrer den angrende om at Gud fortsatt er nådig, så er det ikke den som forkynner – verken som person eller i kraft av menigheten – som renser hjertet og tar bort synden. Det er Jesus Kristus, Guds Lam som gjør hele gjerningen. I sin store nåde tilgir og utsletter han synden, og renser hjertet. Fokuset må alltid være på han, og ikke på oss eller menigheten. Og dette på tross av at vi er Guds tjenere som forkynner syndenes forlatelse for den angrende. Men det gjør vi verken i eget navn eller i menighetens navn, men i Jesu navn slik apostlene gjorde (Se Luk 24:47; Apg 10:43; 1Kor 6:11; 1Joh 2:12). Og det gjør vi i Jesu blod, slik også apostlene gjorde (Se Matt 26:28; Apg 20:28; Rom 3:25; Ef 1:7; Kol 1:20; Heb 9:14; 1Pet 1:19; 1Joh 1:7; Åp 1:5; 5:9; 7:14).
Vi kan ikke legge vår egen anger eller vår syndsbekjennelse som grunnvoll for frelsen. Og heller ikke er det ordene eller ordkombinasjonen som benyttes under absolusjonen – eller tilsigelsen av syndenes forlatelse – som er det avgjørende for om Gud tilgir eller ikke. Som Kristi sendebud og som hans vitner er vi bare gjør det vi er pålagt, nemlig å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse. Og for at vi ikke skal ta Jesu plass eller frata han autoriteten ved å overfokusere på oss selv, sier Jesus:
-
«Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre«, Luk 17:10.
Misforståelser når det gjelder nøkkelmakten og synet på menigheten
Dersom vi fremhever oss og vår rolle i forbindelse med forvaltningen av nøkkelmakten, står vi i fare for å legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, som er Jesus Kristus. Selv om vi som kristne tilgir på Kristi vegne og som hans sendebud, er det egentlig ikke vi som tilgir eller som utsletter synden. Og vi kan heller ikke rense hjertet ren, ikke i oss selv eller i andre. For det er Jesus som renser hjertet, det en han som alene kan utslette synd, det en han som gir oss et nytt hjerte og nytt sinn. Ingen får ta Kristi plass, noe som vi absolutt kan gjøre dersom vi misbruker nøkkelmakten.
På 1870-tallet oppstod et eksklusivt menighetssyn i læstadianismen, noe særlig Raattamaa tok et kraftig oppgjør med.
En av påstandene var at «Den Hellige Ånd er ikke virksom utenfor den læstadianske menighet og gjennom deres predikanter». Slik Martti E. Miettinen skriver, ble denne oppfatning utbredt over store deler av Nordkalotten. Raattamaa holdt denne lære for å være vranglære og falsk forståelse av Guds ord, og at slikt vil komme til å splitte vekkelsen. Og han fikk absolutt rett. Synet på at «vi er de eneste rette, de andre læstadianske grupperingene er villfarne», «den Hellige Ånd er virksom bare gjennom oss og våre predikanter», førte til partidannelser og senere varige splittelser. Dette gjaldt særlig innen de to største grupperingene, SRK og de førstefødte.
Dessverre er et eksklusivt og ekskluderende syn ikke bare begrenset til disse to. Ønsket om å være størst og viktigst som menighet og som kristen – slik det var for Sebedeus-sønnene og deres mor – kommer nå og da til syne også innen vår gren av vekkelsen og i våre menigheter. Man sammenligner menigheter med hverandre, og uttaler seg om hvem som er de rette. Man sammenligner predikanter med hverandre, og uttaler seg om hvem som taler mest levende og har den Hellige Ånd. Man nedsnakker den femte bønn i Fader-vår, og gir uttrykk for bønn om nåde og tilgivelse er unyttig, siden Jesus overlot nøkkelmakten til disiplene. Man mener Jesus ikke lenger tilgir synd og at den siste han tilga, var røveren på korset. Og om ikke dette skulle være nok, strides man om hvilke gruppe som alene forvalter nøkkelmakten. Siden det kun er ett Guds rike og de som ikke hører til vår gruppe ikke er en del av «oss», kan jo ikke flere forvalte nøkkelmakten.
Hva er vel alt slikt alt annet enn selvopphøyelse og forakt for andre? Jeg har personlig møtt slike tolkninger og slike holdninger noen ganger, og kan ikke annet enn å beklage slik åndelig uforstand. Slikt forståelse stod verken apostlene, Luther, Læstadius, Raattamaa eller den første læstadianske vekkelse for. Og det er heller ikke læstadiansk. Men dette syn oppstod mye senere, først på 1870-tallet. Og denne lære tok vekkelsens første predikanter og eldste- og predikantmøter sterk avstand fra, uten at denne lære helt ble ryddet bort. Ifølge Olli Koskamo kalte Raattamaa den eksklusive menighetslæren for «lausunge» (MM2903), altså noe uekte som ikke hadde sitt opphav verken i Læstadius, Raattamaa eller i den andre læstadianske ledere i vekkelsens første 30 år.
Johan Raattamaa og Juhani/Junnu Rautio om evangeliets kraft
For Johan Raattamaa og for Juhani Rautio – noen av de første predikantene i den læstadianske vekkelsen som jeg her skal fortelle om, var dette helt klart. De hadde en bibelsk og apostolisk lære om Guds tilgivelse. For dem var løsenøklene forkynnelsen av «det blodige evangelium», av personen Jesus Kristus Guds Sønn, og hele hans frelsesverk. Når de forkynte syndenes forlatelse og ved evangeliet løste noen fra deres synder, brukte de faktisk «hele spekteret» av ord og ordkombinasjoner som de alle hadde hentet fra Skriften. Jeg har lest grundig gjennom det meste av det som de har skrevet, og laget en oversikt over når og hvilke ord eller ordkombinasjoner de brukte i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse, faktisk i løpet av ca. 50 års tid som vekkelsens første predikanter. Og det er utrolig hvor mange måter de forkynner det samme bibelske kjernebudskapet på, men alltid med nøyaktig samme innhold og virkning. Så her har faktisk vi «læstadianere» virkelig noe å lære av, så vi ikke fastlåser Guds tilgivelse til bare en måte å tilsi syndenes forlatelse på. Gjør vi det, prøver vi å begrense Guds allmakt ved å tilpasse han etter våre mål og begrensninger, noe de i vekkelsens begynnelse kalte for «tre-alens-læra». Dette holdt Raattamaa for å være helt ubibelsk.
Vel er det nok slik at Raattamaa m.fl. brukte uttrykket «i Jesu navn og blod» litt oftere enn de fleste andre uttrykksmåtene, men særlig stor forskjell er det ikke. Enhver som på nytt leser gjennom brev og skrivelser skrevet av vekkelsens folk på 1800-talle, vil finne ut at dette stemmer. Og særlig var dette tilfelle med Læstadius, hvor underlig det enn kan virke, han brukte «i Jesu navn og blod» bare i noen få av sine 466 prekener. Men det er en annen sak som jeg ikke skal komme inn på her.
En del som i dag tilhører den læstadianske vekkelse, tenker og påstår at Gud tilgir noen deres synder kun når «en av de rette» personlig tilsier syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod». Slik tenker en del enkeltkristne, og slik tenker og mener også visse grupper innen læstadianismen, og kanskje helst «de største». Syndenes forlatelse og den Hellige Ånd kan man nemlig få del i gjennom deres forkynnelse. Også dette hører med til «tre-alens-læra», noe Raattamaa aktivt motarbeidet og erklærte som ubibelsk.
I et par avsnitt som jeg har oversatt, kommer det meget klart fram at verken Raattamaa eller hans faste skysskar, predikanten Juhani/Junnu Rautio sto for et slikt syn, og lærte heller ikke slik. Selvsagt bekjente de også sine synder, og var begge takknemlige for skriftemålets velsignelse, og særlig at de ble trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Og når andre kom i sjelenød, forkynte de selvsagt for de som angret sine synder, at deres synder var dem forlatt «i Jesu navn og blod», eller på andre likeverdig måter. Og denne formen for kristen sjelesorg verdsatte de utrolig høyt, uten at de på noen måter begrenset Guds tilgivelse bare til dette. Og også dette er det viktig at vi dagens «læstadianere» skal være oppmerksomme på. For er vi ikke det, blir vi å gjøre «vår tids læstadianisme» til en kristendomsform som Raattamaa verken forkynte elle holdt for bibelsk.
Henry Baardsen,
Alta