Den uavbrutte nådestrøm til alle som tror ordet om syndenes forlatelse

 
 
Etter å ha gransket Luthers postille og Bibelen grundig, særlig Joh. 20, tok de frimodighet til å ta i bruk forkynnelsen av syndenes forlatelse helt personlig til hver og en som loven hadde fått sønderknuse. Og slik ble evangeliets brann tent, og den gikk fra hjerte til hjerte. Fort ble det til en livskraftig vekkelse som fort sprede seg som en kraftig skogbrann over hele Nord-Kalotten.
 
 
Kontrasten mellom å ha levd lenge under lovens fordømmelse og det å bli løst fra sine synder ved evangeliets frigjørende forkynnelse, ble så stor at de virkelig opplevde en stor glede i Herren, noe som også førte til rørelser. Derfor takket og lovpriste de Herren for hans nåde og kjærlighet, og for at de fikk tro alle sine synder forlatt av Guds nåde.
 
Forkynnelse av syndenes forlatelse i “Jesu navn og blod” har av noen blitt sammenlignet med “den lille Bibel”, altså Golgatabudskapet i “Joh 3:16-formen”, d.v.s. “kortversjonen” av Jesu frelsesverk. Det har i hele den læstadianske vekkelse blitt sammenfattet i ordene “tro dine synder forlatt i Jesu navn og blod”. For oss som tilhører vekkelsen og som kjenner  budskapet om Jesu fullkomne frelsesverk på Golgata, er det klart at det er det som man peker på med ordene “i Jesu navn og blod”, selv om det nødvendigvis ikke er like innlysende for alle. Men som en av vekkelsens forkynnere uttalte en gang, at siden “kortversjonen duger” og inneholder alt som er nødvendig til frelse, så må i alle fall “fullversjonen gjøre det”. Og det tror jeg han hadde fullstendig rett i. Forkynner vi Jesu navn som det eneste navn som vi kan bli frelst ved, og hans hellige blod som han i sin kjærlighet ofret på Golgata til soning for alle våre synder, og et menneske tror dette budskapet, så er det vel ikke tvil om at det menneske blir frelst når det tror frelsesbudskapet som blir forkynt. Da blir det også et Guds barn, ved evangeliets kraft, og ved tro tilregner Gud den personen Kristi fullkomne rettferdighet. Og ved troen renser Gud dette menneske ren fra alle dets synder – i Kristi dyrebare blod. Hvilke ordlyd som benyttes eller hvilke redskap Gud benytter, er ikke det avgjørende. Men Frelseren er personen Jesus Kristus, og det er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Vi kan ikke legge vår egen anger eller vår syndsbekjennelse som grunnvoll for frelsen. Og heller ikke er det ordene eller ordkombinasjonen som benyttes under absolusjonen, eller tilsigelsen av syndenes forlatelse. Gjør vi det, legger vi en annen grunnvoll enn den som er lagt, som er Jesus Kristus.
 

 
Johan Raattamaa og Juhani/Junnu Rautio om evangeliets kraft
 
For Johan Raattamaa og for Juhani Rautio – noen av de første predikantene i den læstadianske vekkelsen som jeg her skal fortelle om, var dette helt klart. De hadde en bibelsk og apostolisk lære om Guds tilgivelse. For dem var løsenøklene forkynnelsen av “det blodige evangelium”, av personen Jesus Kristus Guds Sønn, og hele hans frelsesverk. Når de forkynte syndenes forlatelse og ved evangeliet løste noen fra deres synder, brukte de faktisk “hele spekteret” av ord og ordkombinasjoner som de alle hadde hentet fra Skriften. Jeg har lest grundig gjennom det meste av det som de har skrevet, og laget en oversikt over når og hvilke ord eller ordkombinasjoner de brukte i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse, faktisk i løpet av ca. 50 års tid som vekkelsens første predikanter. Og det er utrolig hvor mange måter de forkynner det samme bibelske kjernebudskapet på, men alltid med nøyaktig samme innhold og virkning. Så her har faktisk vi “læstadianere” virkelig noe å lære av, så vi ikke fastlåser Guds tilgivelse til bare en måte å tilsi syndenes forlatelse på. Gjør vi det, prøver vi å begrense Guds allmakt ved å tilpasse han etter våre mål og begrensninger, noe de i vekkelsens begynnelse kalte for “tre-alens-læra”. Dette holdt Raattamaa for å være helt ubibelsk.
Vel er det nok slik at Raattamaa m.fl. brukte uttrykket “i Jesu navn og blod” litt oftere enn de fleste andre uttrykksmåtene, men særlig stor forskjell er det ikke. Enhver som på nytt leser gjennom brev og skrivelser skrevet av vekkelsens folk på 1800-talle, vil finne ut at dette stemmer. Og særlig var dette tilfelle med Læstadius, hvor underlig det enn kan virke, han brukte “i Jesu navn og blod” bare i noen få av sine 466 prekener. Men det er en annen sak som jeg ikke skal komme inn på her.
En del som i dag tilhører den læstadianske vekkelse, tenker og påstår at Gud tilgir noen deres synder kun når “en av de rette” personlig tilsier syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod”. Slik tenker en del enkeltkristne, og slik tenker og mener også visse grupper innen læstadianismen, og kanskje helst “de største”. Syndenes forlatelse og den Hellige Ånd kan man nemlig få del i gjennom deres forkynnelse. Også dette hører med til “tre-alens-læra”, noe Raattamaa aktivt motarbeidet og erklærte som ubibelsk.
I et par avsnitt som jeg har oversatt, kommer det meget klart fram at verken Raattamaa eller hans faste skysskar, predikanten Juhani/Junnu Rautio sto for et slikt syn, og lærte heller ikke slik. Selvsagt bekjente de også sine synder, og var begge takknemlige for skriftemålets velsignelse, og særlig at de ble trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Og når andre kom i sjelenød, forkynte de selvsagt for de som angret sine synder, at deres synder var dem forlatt “i Jesu navn og blod”, eller på andre likeverdig måter. Og denne formen for kristen sjelesorg verdsatte de utrolig høyt, uten at de på noen måter begrenset Guds tilgivelse bare til dette. Og også dette er det viktig at vi dagens “læstadianere” skal være oppmerksomme på. For er vi ikke det, blir vi å gjøre “vår tids læstadianisme” til en kristendomsform som Raattamaa verken forkynte elle holdt for bibelsk.
 
Henry Baardsen,
Alta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.