Tekst:
«Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil», Matt 26:36-39.
Jesus hadde nå kommet inn i sin siste leveuke her på jord. Slik engelen Gabriel sa til Jesu mor, jomfru Maria, skulle barnet som hun skulle føde være Guds Sønn, og hans navn skulle være Jesus. Navnet Jesus betyr Frelser, for han skal frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1:21). Nå var Jesus i ferd med å fullføre sitt frelsesverk, og frelsesgjerningen skulle fullbyrdes på Golgata kors. Det var dit han og hans 11 disipler nå var på vei, uten Judas.
Judas Iskariot – han som forrådte Jesus og uskyldig blod
Men den 12. av Jesu disipler, Judas Iskariot derimot, hadde helt andre planer, og prioriterte ikke å følge Jesus inn i sin lidelse gjennom Getsemane til Golgata. Derimot planla han hvordan han skulle lykkes med å forråde Jesus, bl.a. for å oppnå økonomisk vinning av det, noe han også gjorde like etter. Tenk: Judas var først en av de tolv Jesu nærmeste venner og hans etterfølger. Han var sammen med Jesus og disiplene da de holdt påskemåltidet (Joh 13). Men så for Satan inn i ham (Luk 22:3), slik Lukas uttrykker det. Evangelisten Johannes sier det derimot slik: «Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde (overgi forræderisk ved svik) ham«, Joh 13:2. Jesus sier det slik i vers 21: «Da Jesus hadde sagt dette, ble han rystet i ånden, og vitnet og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: En av dere kommer til å forråde meg«.
Deretter forteller Jesus hvem av den som skal forråde ham:
- «Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper. Han dypper så stykket, og tar og gir det til Judas, Simon Iskariots sønn. Og etter at han hadde fått stykket, for Satan inn i ham. Jesus sier så til ham: Det du gjør, gjør det snart!», Joh 13:26-27.
Etter å ha mottatt brødstykket ved påskemåltiden, forlot Judas Jesus og de andre disiplene. Hans plan om å forråde Jesus skulle nå realiseres, det var det aller viktigste for ham.
Judas dro til yppersteprestene – Skriften gikk i oppfyllelse, nøyaktig slik det var profetert i GT
- «Og Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til yppersteprestene for å forråde ham til dem. Men da de hørte dette, ble de glade, og lovte å gi ham penger. Og han søkte et beleilig tidspunkt til å forråde ham», Mark 14:10-11.
I forbindelse med Jesu lidelse, død og oppstandelse gikk alt som var skrevet om ham hos Moses, i profetene og i Salmene i oppfyllelse (Luk 24:27, 44). Også det som skjedde med Judas Iskariot og det som også Jesus forutså var profetert i GT:
- «Også den mannen som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg», Sal 41:10.
I Matt 26:15 ber Judas yppersteprestene om lønn for å forråde Jesus. Han var pengegrisk og en tyv. Det var han som hadde pengekassen (Joh 12:6), og han tok det som ble lagt i den. Derfor betydde penger og lønn mye for ham:
- «Og han (Judas) sa (til yppersteprestene): Hva vil dere gi meg for at jeg skal utlevere ham til dere? De veide da opp tretti sølvpenger til ham», Matt 26:15 konf. Joh 13:29.
Også dette var profetert: «Deretter sa jeg til dem: Om dere så synes, så gi meg min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de opp til meg min lønn, tretti sølvpenger«, Sak 11:12.
Dette var nøyaktig den lønnen Judas fikk for å forråde Jesus ved å overgi ham til dem:
- «Og han sa: Hva vil dere gi meg for at jeg skal utlevere ham til dere? De veide da opp tretti sølvpenger til ham», Matt 26:15.
Judas syndet ved å forråde uskyldig blod (Matt 27:4), slik Judas selv bekjenner. Han angret (Matt 27:3). Men han vendte seg til yppersteprestene med sin anger og for å bekjenne sin synd, men ikke til Jesus. Først da skjønte han at de 30 sølvpengene ikke kunne hjelpe ham. Derfor fikk han ingen tilgivelse for sin synd. Apostelen Peter forteller om den tragiske skjebnen til Judas Iskariot slik:
- «Brødre! Det skriftordet måtte bli oppfylt som Den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus. Han var jo regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. Han kjøpte en åker for den lønnen han fikk for sin ugjerning. Så styrtet han hodestups ned og revnet, og alle innvollene hans veltet ut.
Dette ble kjent for alle som bor i Jerusalem, og de kaller åkeren på sitt eget språk Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der! – og videre: La en annen overta hans tilsynsembete!», Apg 1:16-20.
Getsemane – smertenes vei – første fase av Via Dolorosa
Etter dette fortsatte Jesus og hans disipler veien til Golgata gikk gjennom Getsemane. Navnet betyr oljepresse, og der var en hage hvor man hadde oljetrær og en oljepresse som produserte olje til lamper og fakler, brukt bl. a. i tempelet. Jesus hadde mange ganger tidligere vært der sammen med sine disipler for å be, men nå var alt totalt annerledes og stemningen mye mer trykkende. Som et sant menneske, opplevde Jesus hvor vanskelig det var for ham innfor det som ventet ham av smerte, av lidelse, hån og spott. Han kjente tyngden av hele verdens synder som var lagt på hans skuldre, og han var klar over at døden på korset, på forbannelsens tre, ventet ham på langfredag. Mon om det kan finnes en mulighet til å unnslippe alt det som ventet ham?, tenkte han, slik han også ba. Men nei, sier han selv: «derfor er jeg jo kommet til denne time», Joh 12:27. Jesus var fullt klar over at om han ikke skulle ha gått smertens vei fra Urtegården til Golgata, ville alle mennesker gått fortapt og ingen ville ha blitt frelst og fått komme til Guds himmel.
Jesus visste alt om hva som skulle skje – allerede før det skjedde
Jesus sa til sine disipler:
«Dere vet at om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet«, Matt 26:2.
Like etter salvet en kvinne Jesu legeme, og helte meget kostbar olje over Jesu hode. Den rant ned over kroppen hans (Mt 26:6-13 og Mr 14:3). Og Jesus kommenterer det hun nå gjorde:
«For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd«, Matt 26:12.
Under påskemåltidet, på skjærtorsdag før sin lidelse, sier Jesus mens Judas ennå var sammen med ham og hans disipler:
«Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født», Matt 26:24.
Jesu bønnekamp i Getsemane
Jesus lot åtte av sine disipler bli igjen, mens han tok med seg Peter, Jakob og Johannes da han gikk litt lengre av sted for å be. Så lar han også de tre av disiplene bli igjen, så gikk han selv et steinkast lenger bort for selv å utkjempe sin bønnekamp.
Matteus forteller:
«Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.» Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg», Matt 26:37-38.
Hvorfor hadde Jesus det så utrolig vanskelig?
Var det derfor at han bekymret seg for de fysiske smertene som slag, mishandling og selve korsfestelsen skulle medføre? Eller var det kanskje på grunn av det enorme psykiske presset som han måtte gjennomgå i forbindelse med forhørene, lidelsene og den smertefulle død som ufravikelig ventet ham? Som et sant menneske var sikkert også dette noe som påvirket ham under hans bønnekamp i Getsemane. Men det var slettes ikke dette som var hovedsaken. Han var klar over at Gud skulle forlate ham for en kort tid, slik han selv utropte på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg«? Men ikke bare det: Han skulle selv måtte bli til en forbannelse, som vår stedfortreder, for at hver den som tror på ham skal unnslippe en evig forbannelse og evig død, men derimot få del i velsignelsen og det evige liv. Paulus skriver:
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.
Hele verdens alle synder ble lagt på Jesus. Han bar alle våre synder opp på forbannelsens tre, helt frivillig, der de sammen med ham ble spikret fast på forbannelsens tre. Av kjærlighet til deg og meg gjorde Jesus alt dette, for å frelse oss. Jesus var selv syndfri, og dermed var han den eneste som kunne frikjøpe oss fra lovens forbannelse, slik vi leser:
«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5:21.
Jesus alene
Jesus kjente alle profetiene om ham, og hva som skulle komme til å skje de nærmeste timene. Han var fullt klar over at kun han kunne gå Via Dolorosa, smertens vei. Ingen maktet å være med ham, ikke engang hans beste venner, disiplene som hadde lovet å gå både i fengsel og død med Jesus. Og de skulle i alle fall ikke fornekte sin kjære mester og herre. Dette gjaldt ikke bare den selvsikre Peter, men alle, slik vi leser i Mark 14:31: «Det samme sa de alle». Derfor sier Jesus:
«Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spres«, Mark 14:27.
Vi leser hos profeten:
«Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg. Da hjalp min arm meg, og min harme støttet meg», Jes 63:5.
Dette er bare litt av skjærtorsdagens hendelse og om den smertens vei Jesus måtte gå for å frelse deg og meg. Hva betyr dette for oss? Minnes vi det med glede og takknemlighet, og takker vi Gud for det i våre hjerter. Det håper jeg virkelig.
Velsignet påske 2026 til alle! Så får vi si med David: «Jeg gleder meg med dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus» (Sal 122:1).
Alta 2. april 2026,
Henry Baardsen