Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann

Kilde: Bl.a. “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og kommentert av Henry Baardsen, Alta

Bønnene til Antin Pieti hadde kanskje aller størst påvirkning på dem som han møtte
Antin Pieti var av natur sjelden stille og from, slik vi allerede har forstått at han var helt fra hans barndom av. Det mest spesielle særtrekket med ham, var hans bønneliv. Hans bønner har helt sikkert gjort like stor virkning på de som han kom i kontakt med som hans predikninger og hans bibelforklaringer. Dette finnes det mange bevis på det.

Antin Pieti bad ofte høyt på nettene og tidlig om morgenen
En av medarbeiderne og reisekameratene til Antin Pieti gjennom mange år, fortalte at han brukte å våkne hver morgen av sang og bønn. Ofte våknet han midt på natten av at Antin Pieti bad (høyt). Og alltid brukte han med glede og takknemlighet i sitt hjerte synge både tidlig og sent, og på den måte lovpriste han Gud. 

Antin Pieti henviste ofte til Guds egne løfter om at han vil bønnhøre sine barn bønner
Også når Antin Pieti bad for andre, kunne man legge merke til at bønnene hans hadde en spesiell virkekraft, siden han ofte påminte Gud om hans egne løfter om bønnhørelse. Dessuten hadde han et helt spesielt barn-far forhold til sin himmelske Far

Antin Pieti forlater rommet hvor mye folk var samlet for å møte ham, går ut, og ble etter lang tid funnet i snøskavlen ved en stein – i  en intensiv bønn til Gud
 En gang kom Antin Pieti til et sted dit det hadde kommen sammen uvanlig mye folk. De var kommen for å se og høre ham, men også for å få møte en predikant som skulle tale. Da Antin Pieti våknet tidlig på morgenen, hadde tilhørerne allerede begynt å samle seg i huset der hvor han bodde. Noen begynte umiddelbart å samtale med ham om hvordan de led i sin sjel, men også om spørsmål angående evigheten. 

Da stod Antin Pieti opp i all stillhet, og forsvant ut fra rommet. Siden han ble lenge borte, dro også de ut. De ville ta greie på hvor han forsvant. Men de fant ikke han noen steder, verken på gårdsplassen, og heller ikke i bygda de var i. Men til sist lyktes det noen av de som søkte ham å finne han. Han ble da oppdaget i snøskavlen ute i skogen ved siden av en stein. Der lå han nedsunket på sine knær – i intensiv bønn. 

“Å hvor fattig og tom jeg var da jeg våknet opp av søvnet. Og siden alle hadde noe å spørre meg om, så føltes det for meg som at jeg ikke ville klart å bestått prøven (å klare å svare på alle de vanskelige spørsmålene de stilte ham), uten at jeg på forhånd hadde fått forberede meg”, svarte han til dem som fant ham – disse som ble så forskrekket (når de fant ham slik).

Antin Pieti blir dradd etter håret, men faller på kne og ber for den sinte husverten. Men  følgende  natt angrer husverten bittert, og han ble kristen – han og hele hans hus
Da Antin Pieti var på et annet sted, ble husets herre svært bitter på ham. Årsaken var at Antin Pieti begynte å påminne ham om nødvendigheten med å omvende seg. Og siden Antin Pieti ikke sluttet med det, tross at han ble truet, grep husverten samen (Antin Pieti) i håret, og leide ham ut.

Ies Pieti fortalte senere om denne hendelse følgende:
“Det var egentlig helt vilt å se på når Antin Pieti, den uvanlig lange og grovvokste samen, måtte bøye seg ned, slik at den kortvokste “gamle kua” (et negativt uttrykk om husverten) klarte å nå opp til håret hans. Og uten at han gjorde motstand, lot han seg føre ut på denne måten”.

Man da han var blitt ført helt ut i gangen, falt Antin Pieti ned på sine knær, og begynte å be (høyt) for den svært lite gjestfrie husverten. Men først da husverten hadde løsnet reinene til predikantene og truer med å slippe dem løs slik at de helt fritt kunne stikke av, da først drar predikantene fra huset og fortsetter videre  til nærmeste bygd. 

Men samme natt drar husverten – som nå angrer, og er kommet i en håpløs tilstand – etter dem, og når dem igjen. Os så ber han dem om å komme tilbake, slik at også han skulle muligheten til å omvende seg og få alle sine synder tilgitt. Og på denne måte kom både han og hele hans hus til tro på Kristus.

Antin Pieti på bønn bak vedstabelen
Antin Pieti var ofte som gjest i fjellhytta til sin venn Matti Siikavuopio når han  var på flytting over fjellet fra Norge og når han kom tilbake derfra. Grunnen var at hans vei gikk like forbi huset til Siikavuopio. Alltid når han kom dit, så hvilte han seg skikkelig ut der et par ukes tid. Slik han selv brukte å si, så hvilte han både til kropp og sjel. 

Men uansett hvor han kom, og hvor han enn var, så var det noe som var spesielt for ham: “jeg vil ikke være til belastning for noen. Men med mine egne henders gjerninger vil jeg gjøre nytte for meg så langt jeg kan, og jeg vil selv tjene til mitt opphold”.

Den nytte som en same kunne gjøre ovenfor fastboende, var ikke så stor, siden samene levde under helt andre forhold. Men det som Antin Pieti brukte å gjøre når han var hos Siikavuopio, var å klyve ved til den dagens behov.

En av sønnene til Matti Siikavuopio fortalte at samegubben (Antin Pieti) ofte forsvant bak ved dungen. Der brukte han å ligge på kne, og slik bad han, og slik takket han også Gud. Han bad med høy hørbar røst for sine egne barn som var der på andre siden av fjellet og han bar for sin egen hustru. Og dessuten bad han for alle som bodde i huset – både for store og små . Eller så samtalte han med Gud om alt som lå på hans hjerte. Deretter sang han en salme, og etter det tok han på nytt fatt i øksa. Det var derfor helt forståelig at bukseknærne hans både var opprevet, slitt og hadde huller (siden han så ofte lå på knær og bad).

Når han var alene på sine reiser, så samtalte han som oftest høylytt med den Usynlige, eller så sang han. Antin Pieti var en stødig og god sanger. Stadig oppmuntret han sine tilhører både til å be og til å synge. “En harpe som ikke blir brukt,  vil komme til å ruste, og da vil den bli helt ubrukelig”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.