23. april 2024

Bibelens røde tråd, del 2. Herrens Engel i GT – Kristus i Skriften

Temaet “Skriftene vitner om Kristus” er noe som egentlig har opptatt meg helt siden jeg ble en kristen for 50 år siden. Ved ulike anledninger har jeg søkt etter hefter og bøker som behandler dette temaet, og etter hvert har det blitt noen av dem: “Kristus er Bibelens Herre og konge” av Luther, “Skriften vitner om Kristus”, av Jan Bygstad, “Kristus i gamla testamentet”, “Kristus og Skriften”, “Skriftens studium og inspirasjon och  autoritet”, av Hugo Odeberg og “Kristus Vanhassa testamentissa”, en bok av flere finske forfattere på 520 sider. Ytterlig en annen bok med samme tema som jeg kan nevne, er “Bibelens røde tråd”, av Leif Nummela. På ulike måter belyser disse bøkene temaet sett med ulike øyne, og litt fra ulike synsvinkler. For meg personlig har disse bøkene vært til stor berikelse. GT er ikke lenger bare en fjern historie og fortellinger som mer ikke er aktuelle for oss i dag, men er rik kilde til oppbyggelse og velsignelse. 

Egentlig har Bibelen ikke bare en rød tråd, men mange. For Jesus og apostlene var det GT som var deres egen Bibel – det som ble kalt Skriftene. I Joh 5 nevner Jesus flere i GT som vitner om ham: De er 1) Faderen, 2) Moses, 3) profetene, 4) Skriftene og 5) de gjerningene Jesus Guds Sønn skulle gjøre. Dessuten finner vi mange vitnespyrd om den kommende Messias i Salmene og i de andre bøkene i GT.  Videre inneholder GT mange forbilder på Kristus, alle de ulike blodofringene som peker direkte fram mot Jesu fullbrakte verk på Golgata, tempelet med alle dets hellige gjenstander, alle overnaturlige tegnene og undrene som Gud og Herrens Engel gjorde, og mye annet. Alt dette er hver for seg sterke Kristus-vitnespyrd som viser tydelige spor etter Kristus i Skriftene.  Men om vi tenker oss alle disse ulike bibelske trådene flettet sammen til et bånd, blir summen av alt dette til et meget sterkt bånd som vitner om Kristi fullbrakte frelsesverk for alle fortapte syndere som tar i mot Kristus som sin egen Frelser.

Når jeg nå skriver dette, kommer jeg på et bibelvers predikant Janne Marttiini fikk, og som ble til stor trøst og frelsesvisshet for ham, noe som Abiga’il sa til David da han var i sitt livs aller dypeste krise. Hun var hustruen til den onde Nabal. Men etter hans bråe død, giftet David seg med henne, og hun ble hans hustru.

  • For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre strider Herrens strider, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet*. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes knippe hos Herren din Gud…. 1Sam 25:28-29 (ifølge finsk Bibel 1876/BGO).

For Janne Marttiini som på den tiden hadde vært predikant i den læstadianske vekkelse  ganske lang tid –  og som hadde blitt påvirket til å sette alt for stor fokus på ytre forhold som dyp anger, grundig syndsbekjennelse, sterke gledesfølelser  og  ytre rørelser  – ble Abiga’ils ord en livsviktig rød tråd som helt tydelig for ham vitnet om Kristi fullbrakte verk på Golgata og på Guds uforskyldte nåde. For han sier i sin selvbiografi: “Jeg begynte å grunne på Abiga’ils ord, og så utla jeg for meg selv hva dette Guds Ords stedet betydde, og tenkte: “Ja, også jeg er bundet inn i de levendes knippe med det band som er vevd på langfredagen. Og når denne knippe en gang skal bli løftet opp til himmelen, skal også jeg bli løftet opp og bli tatt med.”

Ved å følge disse bibelske spor gjennom hele GT – som sammen blir til et flettet sterkt bånd -, kan vi tydelig oppdage Guds ledning og hans stadig gjentatte løfter om Messias gjennom flere tusen år, helt fram til tiden da Jesus ble unnfanget ved den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, og videre helt til hans lidelse for vår skyld, hans soningsdød som vår stedfortreder, og til sist hans seiersrike oppstandelse på påskemorgen til vår rettferdighet. Og alt dette skjedde for at Skriftene skulle gå i oppfyllelse. Jeg vil tro at det er flere enn meg som skulle ha ønsket å være til stede da Jesus holdt sin grundige bibeltime for de to Jesu venner på vei mot Emmaus, slik det fortelles om i Luk 24: “Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene.

En av Bibelens røde tråder – kanskje den viktigste – er “Herrens Engel”. Jeg skal først forsøke å skrive litt om hvem a) Herrens Engel åpenbarte seg for, og i hvilke sammenheng. Det neste er b) hva denne Engel hadde for oppgave, hva Han gjorde og hva Han lovet. Det tredje er c) hvorfor disse menneskene kunne møte og se denne Herrens Engel, og på tross av det få leve. For Gud sier nemlig: “Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve” (2Mos 33:20). Og en av de som fikk se Herren Engel, sier: “Nå må vi dø, for vi har sett Gud!” (Dom 13:22). Og dessuten sier Jesus selv: “Ingen har noensinne sett Gud” (Joh 1:18). Det siste jeg tenker å si noen ord om, er d) ulike navn Bibelen selv bruker på Herrens Engel.


a) Herrens Engel Åpenbarte seg synlig og ved mange tilfeller i GT, denne gangen for Abraham

En av de som personlig møtte Herrens Engel, var troens far Abraham. Allerede i Ur i Kaldea åpenbarte Herren seg for ham, utvalgte ham og kalte på han for at han skulle bli far til mange. På den tiden kjente ikke Abraham Herren, siden hans fars hus og slekt dyrket fremmede guder (Jos 24:2). Han ante heller ikke hva Guds kall innebar, hvilke vei han skulle gå eller hvilke land han skulle dra til. Men han var lydig til Guds kall, og vandret på den vei Gud selv ledet han. Dessuten tvilte han ikke på Guds løfter (Rom 4:20). Derfor vitner Skriften om Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet” (1Mos 15:6). 

Gud hadde gitt Abraham et helt spesielt løfte: “Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet” (1Mos 12:3).  Tiden fra Gud gav Abraham dette løfte til løftessønnen Isak ble født, var svært lang. Han og Sara hadde ingen barn, noe som de i veldig mange år hadde håpet og ventet på. Til sist ble både han og Sara meget gamle og utålmodige av å vente på at Guds løfte skulle gå i oppfyllelse. Så i stedet tok da saken i egne hender. Sara hadde nemlig en trellkvinne, og hun ga henne til Abraham for at hun skulle føde dem en sønn. På den tiden hadde de allerede bodd ti år i Kanaan. Og vi leser: “Så tok Sarai, Abrams hustru, sin trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram” (1Mos 16:3). Som følge av at Hagar ble gravid, ble hun stolt, og hun begynte å forakte sin egen sjef, husfruen Sarai. Men ennå verre ble det etter at Hagar hadde født Ismael. Spenningen, konflikten og sjalusien mellom Hagar og Sara ble etter hvert meget tydelig og plagsom. Og om ikke det skulle være nok, begynte også Ismael – etter at Isak var født og var ca. 5 år gammel – å spotte både sin bror Isak og hans mor Sara. Aldersforskjellen mellom Ismael og Isak 13 år, slik at Ismael var 18 år gammel – altså en voksen ungdom – da han mobbet og spottet sin egen bror Isak. Videre vi kan lese: “Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet, og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med sønnen min, med Isak” (1Mos 21:9-10).

For Sara og Abraham var Isak utrolig kjær og verdifull. Han var en stor Guds gave, og en rikdom og velsignelse for familien. Vel kunne de nok erfare at Guds tidsplan ikke stemte med deres, det vitner deres store utålmodighet om. Men etter at Isak ble født, ble deres tro til Gud styrket, selv om deres tålmodighet ble prøvet. Årene gikk fort, og snart var Isak midt i tenårene. Det var da Gud ønsket å sette Abraham på sitt livs aller største trosprøve. Derfor sier Herren til han: “Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg”  1Mos 22:2.

Siden Abraham tidligere hadde ofret mange ganger til Herren, skjønte han sikkert hva dette ville innebære for Isak. Og det skjønte nok også Isak, etter at han var blitt bundet, og lagt på offeralteret klar for å måtte gi sitt liv. Først hadde Sara og Abraham ventet et par tiår før løftets sønn Isak ble født. Og som teksten forteller, var denne deres eneste felles sønn, til stor glede for dem begge, slik ordene lyder: “ham som du har så kjær, Isak”. Altså skulle hans sønn som var ham så kjær, bli ofret som en tenåring på alteret som brennoffer. Og for Abraham betydde det i praksis at Isak kom til å dø, slik at de ikke lenger hadde noen felles sønn. Underlig nok var Abraham lydig, og gjorde nøyaktig alt som Gud befalte. Da Gud utvalgte og kalte på Abraham mens han bodde i Ur i Kaldea, gav Herren ham den aller største gave. Han gav ham troen i hans hjerte. Å tro er egentlig å stole fullt og fast på Gud, på hans veiledning og på hans løfter, og å være trygg på at hva Gud har lovet, det vil han også holde. Paulus sier om Abrahams tro: “Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro” (Rom 4:20).

Da Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofte sin sønn, skjer det noe uventet. For Abraham hadde allerede bestått trosprøven. Innfor Gud hadde han ofret sin eneste kjære sønn, slik vi kan lese i NT:

  • “Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde”, Heb 11:17-19.

Men Herrens Engel ropte til ham fra himmelen og sa: “Abraham! Abraham!” Og han svarte: “Her er jeg.” Han sa: “Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte* din sønn, din enbårne, fra Meg,” 1Mos 22:12.

Nøyaktig det samme som skjedde med Isak, skjedde egentlig også med oss som har fått del i samme tro som Abraham, og som regnes som Abrahams rette barn (Joh 8:39, Gal 3:7, 14). Jesus tok vår synd på seg, for at vi skal få leve. Frivillig døde han i vårt stad. Egentlig hadde vi fortjent døden, siden vi alle er syndere. Men som en stedfortreder for oss, gikk Jesus selv i døden. Det var nettopp dette Herrens Engel forteller Abraham. Like før han ofret Isak, så han Herren Jesu dag, slik Jesus selv sier: “Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg”, Joh 8:56. Og det som Herrens Engel åpenbarte for Abraham, var følgende: “

Temaet “Skriftene vitner om Kristus” er noe som egentlig har opptatt meg helt siden jeg ble en kristen for 50 år siden. Ved ulike anledninger har jeg søkt etter hefter og bøker som behandler dette temaet, og etter hvert har det blitt noen av dem: “Kristus er Bibelens Herre og konge” av Luther, “Skriften vitner om Kristus”, av Jan Bygstad, “Kristus i gamla testamentet”, “Kristus og Skriften”, “Skriftens studium og inspirasjon och  autoritet”, av Hugo Odeberg og “Kristus Vanhassa testamentissa”, en bok av flere finske forfattere på 520 sider. Ytterlig en annen bok med samme tema som jeg kan nevne, er “Bibelens røde tråd”, av Leif Nummela. På ulike måter belyser disse bøkene temaet sett med ulike øyne, og litt fra ulike synsvinkler. For meg personlig har disse bøkene vært til stor berikelse. GT er ikke lenger bare en fjern historie og fortellinger som mer ikke er aktuelle for oss i dag, men er rik kilde til oppbyggelse og velsignelse. 

Egentlig har Bibelen ikke bare en rød tråd, men mange. For Jesus og apostlene var det GT som var deres egen Bibel – det som ble kalt Skriftene. I Joh 5 nevner Jesus flere i GT som vitner om ham: De er 1) Faderen, 2) Moses, 3) profetene, 4) Skriftene og 5) de gjerningene Jesus Guds Sønn skulle gjøre. Dessuten finner vi mange vitnespyrd om den kommende Messias i Salmene og i de andre bøkene i GT.  Videre inneholder GT mange forbilder på Kristus, alle de ulike blodofringene som peker direkte fram mot Jesu fullbrakte verk på Golgata, tempelet med alle dets hellige gjenstander, alle overnaturlige tegnene og undrene som Gud og Herrens Engel gjorde, og mye annet. Alt dette er hver for seg sterke Kristus-vitnespyrd som viser tydelige spor etter Kristus i Skriftene.  Men om vi tenker oss alle disse ulike bibelske trådene flettet sammen til et bånd, blir summen av alt dette til et meget sterkt bånd som vitner om Kristi fullbrakte frelsesverk for alle fortapte syndere som tar i mot Kristus som sin egen Frelser.

Når jeg nå skriver dette, kommer jeg på et bibelvers predikant Janne Marttiini fikk, og som ble til stor trøst og frelsesvisshet for ham, noe som Abiga’il sa til David da han var i sitt livs aller dypeste krise. Hun var hustruen til den onde Nabal. Men etter hans bråe død, giftet David seg med henne, og hun ble hans hustru.

  • For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre strider Herrens strider, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet*. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes knippe hos Herren din Gud…. 1Sam 25:28-29 (ifølge finsk Bibel 1876/BGO).

For Janne Marttiini som på den tiden hadde vært predikant i den læstadianske vekkelse  ganske lang tid –  og som hadde blitt påvirket til å sette alt for stor fokus på ytre forhold som dyp anger, grundig syndsbekjennelse, sterke gledesfølelser  og  ytre rørelser  – ble Abiga’ils ord en livsviktig rød tråd som helt tydelig for ham vitnet om Kristi fullbrakte verk på Golgata og på Guds uforskyldte nåde. For han sier i sin selvbiografi: “Jeg begynte å grunne på Abiga’ils ord, og så utla jeg for meg selv hva dette Guds Ords stedet betydde, og tenkte: “Ja, også jeg er bundet inn i de levendes knippe med det band som er vevd på langfredagen. Og når denne knippe en gang skal bli løftet opp til himmelen, skal også jeg bli løftet opp og bli tatt med.”

Ved å følge disse bibelske spor gjennom hele GT – som sammen blir til et flettet sterkt bånd -, kan vi tydelig oppdage Guds ledning og hans stadig gjentatte løfter om Messias gjennom flere tusen år, helt fram til tiden da Jesus ble unnfanget ved den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, og videre helt til hans lidelse for vår skyld, hans soningsdød som vår stedfortreder, og til sist hans seiersrike oppstandelse på påskemorgen til vår rettferdighet. Og alt dette skjedde for at Skriftene skulle gå i oppfyllelse. Jeg vil tro at det er flere enn meg som skulle ha ønsket å være til stede da Jesus holdt sin grundige bibeltime for de to Jesu venner på vei mot Emmaus, slik det fortelles om i Luk 24: “Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene”.

En av Bibelens røde tråder – kanskje den viktigste – er “Herrens Engel”. Jeg skal først forsøke å skrive litt om hvem a) Herrens Engel åpenbarte seg for, og i hvilke sammenheng. Det neste er b) hva denne Engel hadde for oppgave, hva Han gjorde og hva Han lovet. Det tredje er c) hvorfor disse menneskene kunne møte og se denne Herrens Engel, og på tross av det få leve. For Gud sier nemlig: “Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve” (2Mos 33:20). Og en av de som fikk se Herren Engel, sier: “Nå må vi dø, for vi har sett Gud!” (Dom 13:22). Og dessuten sier Jesus selv: “Ingen har noensinne sett Gud” (Joh 1:18). Det siste jeg tenker å si noen ord om, er d) ulike navn Bibelen selv bruker på Herrens Engel.


a) Herrens Engel Åpenbarte seg synlig og ved mange tilfeller i GT, denne gangen for Abraham

En av de som personlig møtte Herrens Engel, var troens far Abraham. Allerede i Ur i Kaldea åpenbarte Herren seg for ham, utvalgte ham og kalte på han for at han skulle bli far til mange. På den tiden kjente ikke Abraham Herren, siden hans fars hus og slekt dyrket fremmede guder (Jos 24:2). Han ante heller ikke hva Guds kall innebar, hvilke vei han skulle gå eller hvilke land han skulle dra til. Men han var lydig til Guds kall, og vandret på den vei Gud selv ledet han. Dessuten tvilte han ikke på Guds løfter (Rom 4:20). Derfor vitner Skriften om Abraham: “Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet” (1Mos 15:6). 

Gud hadde gitt Abraham et helt spesielt løfte: “Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet” (1Mos 12:3).  Tiden fra Gud gav Abraham dette løfte til løftessønnen Isak ble født, var svært lang. Han og Sara hadde ingen barn, noe som de i veldig mange år hadde håpet og ventet på. Til sist ble både han og Sara meget gamle og utålmodige av å vente på at Guds løfte skulle gå i oppfyllelse. Så i stedet tok da saken i egne hender. Sara hadde nemlig en trellkvinne, og hun ga henne til Abraham for at hun skulle føde dem en sønn. På den tiden hadde de allerede bodd ti år i Kanaan. Og vi leser: “Så tok Sarai, Abrams hustru, sin trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram” (1Mos 16:3). Som følge av at Hagar ble gravid, ble hun stolt, og hun begynte å forakte sin egen sjef, husfruen Sarai. Men ennå verre ble det etter at Hagar hadde født Ismael. Spenningen, konflikten og sjalusien mellom Hagar og Sara ble etter hvert meget tydelig og plagsom. Og om ikke det skulle være nok, begynte også Ismael – etter at Isak var født og var ca. 5 år gammel – å spotte både sin bror Isak og hans mor Sara. Aldersforskjellen mellom Ismael og Isak 13 år, slik at Ismael var 18 år gammel – altså en voksen ungdom – da han mobbet og spottet sin egen bror Isak. Videre vi kan lese: “Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet, og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med sønnen min, med Isak” (1Mos 21:9-10).

For Sara og Abraham var Isak utrolig kjær og verdifull. Han var en stor Guds gave, og en rikdom og velsignelse for familien. Vel kunne de nok erfare at Guds tidsplan ikke stemte med deres, det vitner deres store utålmodighet om. Men etter at Isak ble født, ble deres tro til Gud styrket, selv om deres tålmodighet ble prøvet. Årene gikk fort, og snart var Isak midt i tenårene. Det var da Gud ønsket å sette Abraham på sitt livs aller største trosprøve. Derfor sier Herren til han: “Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg”  1Mos 22:2.

Siden Abraham tidligere hadde ofret mange ganger til Herren, skjønte han sikkert hva dette ville innebære for Isak. Og det skjønte nok også Isak, etter at han var blitt bundet, og lagt på offeralteret klar for å måtte gi sitt liv. Først hadde Sara og Abraham ventet et par tiår før løftets sønn Isak ble født. Og som teksten forteller, var denne deres eneste felles sønn, til stor glede for dem begge, slik ordene lyder: “ham som du har så kjær, Isak”. Altså skulle hans sønn som var ham så kjær, bli ofret som en tenåring på alteret som brennoffer. Og for Abraham betydde det i praksis at Isak kom til å dø, slik at de ikke lenger hadde noen felles sønn. Underlig nok var Abraham lydig, og gjorde nøyaktig alt som Gud befalte. Da Gud utvalgte og kalte på Abraham mens han bodde i Ur i Kaldea, gav Herren ham den aller største gave. Han gav ham troen i hans hjerte. Å tro er egentlig å stole fullt og fast på Gud, på hans veiledning og på hans løfter, og å være trygg på at hva Gud har lovet, det vil han også holde. Paulus sier om Abrahams tro: “Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro” (Rom 4:20).

Da Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofte sin sønn, skjer det noe uventet. For Abraham hadde allerede bestått trosprøven. Innfor Gud hadde han ofret sin eneste kjære sønn, slik vi kan lese i NT:

  • “Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde”, Heb 11:17-19.

Men Herrens Engel ropte til ham fra himmelen og sa: “Abraham! Abraham!” Og han svarte: “Her er jeg.” Han sa: “Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte* din sønn, din enbårne, fra Meg,” 1Mos 22:12.

Noe av det samme som skjedde med Isak, har på en måte også skjedd med oss hedninger som har fått del i samme tro som Abraham hadde, og som regnes som Abrahams rette barn (Joh 8:39, Gal 3:7, 14). Jesus – Guds offerlam –  tok også vår synd på seg, for at vi skal få leve. Frivillig døde han i vårt stad. Vi hadde fortjent døden, siden vi alle er syndere (Sal 51:7; Job 15:14; Rom 3:12, 22). Men som en stedfortreder for oss, gikk Jesus selv i døden for å frelse oss. Det var nettopp dette Herrens Engel forteller Abraham. Like før han ofret Isak, så han Herren Jesu dag, slik Jesus selv sier: “Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg”, Joh 8:56. Og det som Herrens Engel åpenbarte for Abraham, var følgende: “Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se”,  1Mos 22:13-14.

Væren som Abraham fikk se, var et tydelig forbilde på Guds Sønn Jesus Kristus. Han var det sanne offerlam, Guds Lam som bærer og borttar verdens synder. Videre leser vi:

“Herrens Engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord”, 1Mos 22:15-18. 

Tenk hvilke nåde og velsignelse Herrens Engel lover også oss hedningefolk. Abraham og de andre patriarkene var jødefolket som Guds løfter og hans velsignelse opprinnelig var lovet til. Og også de fleste av Jesu apostler og de første kristne ble omfattet av disse Guds opprinnelige løfter. Men så lover Herrens Engel, og det gjelder også deg og meg: “i din ætt skal alle jordens folk velsignes” 

Når det her sies til Abraham “i din ætt”. Parallelteksten i NT i Apg 3:25 lyder også: “Dere er barn av profetene og av den pakten som Gud gjorde med våre fedre, da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes”, Apg 3:25. Ifølge gresk-norsk leksikon brukes det greske ordet “”sperma”, som er oversatt til “sæd”, “såkorn” eller “spire”. Dette stemmer bedre med eldre oversettelser hvor det brukes “i din sæd”. I den greske oversettelsen står ordet “spermati” i entall, noe som peker tilbake på Guds løfte i 1Mos 3:15 hvor ordet for “sæd” også står i entall. Slik Paulus tolker uttrykket, peker entallsformen helt entydig på Kristus (se Gal 3:16). Dessverre er det slik at de fleste norske oversettelser har valgt å oversette “spermati” med “ætt” og ikke med “sæd”, som ville ha vært det beste alternativet. På den måte ville det ha vært lettere å følge en av Bibelens røde tråder, men nå er det mye mer krevende uten å ha tilgang til grunnspråket eller god hjelpelitteratur.

 

Alta 3.2.2023

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *