av Temaet «Skriftene vitner om Kristus» er noe som egentlig har opptatt meg helt siden jeg ble en kristen for godt over 50 år siden. Ved ulike anledninger har jeg søkt etter hefter og bøker som behandler dette temaet, og etter hvert har det blitt noen av dem: «Kristus er Bibelens Herre og konge» av Luther, «Skriften vitner om Kristus», av Jan Bygstad, «Kristus i gamla testamentet», «Kristus og Skriften», «Skriftens studium og inspirasjon och autoritet», av Hugo Odeberg og «Kristus Vanhassa testamentissa», en bok av flere finske forfattere på 520 sider. Ytterlig en annen bok med samme tema som jeg kan nevne, er «Bibelens røde tråd», av Leif Nummela. På ulike måter belyser disse bøkene temaet sett med ulike øyne, og litt fra ulike synsvinkler. For meg personlig har disse bøkene vært til stor berikelse, og har vist meg at Bibelens hovedperson er Jesus Kristus, og at hele Skriften – både GT og NT – vitner om ham. GT er ikke lenger bare en fjern historie og fortellinger som lenger ikke er aktuelle for oss i dag, men en rik kilde til oppbyggelse og velsignelse, særlig om vi oppdager Kristus i Skriften. Men virkeligheten er at dette ikke er noe vi med vår fornuft kan forske oss fram til, men at det er slik de to Jesu disipler på vei til Emmaus vitnet for hverandre: «Brant ikke vårt hjerte til oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss!»
Egentlig har Bibelen ikke bare en rød tråd, men den består av mange røde tråder som på en forunderlig måte er flettet sammen. For Jesus og apostlene var det GT som var deres egen Bibel – det som ble kalt Skriftene. I Joh 5 nevner Jesus flere i GT som vitner om ham: De er 1) Faderen, 2) Moses, 3) profetene, 4) Skriftene og 5) de gjerningene Jesus Guds Sønn skulle gjøre. Dessuten finner vi mange vitnesbyrd om den kommende Messias i Salmene og i de andre bøkene i GT. Videre inneholder GT mange forbilder på Kristus, alle de ulike blodofringene som peker direkte fram mot Jesu fullbrakte verk på Golgata, tempelet med alle dets hellige gjenstander, alle overnaturlige tegnene og undrene som Gud og Herrens Engel gjorde, og mye annet. Alt dette er hver for seg sterke Kristus-vitnesbyrd som viser tydelige spor etter Kristus i Skriftene. Men om vi tenker oss alle disse ulike røde bibelske trådene flettet sammen til et bånd, blir summen av alt dette til et meget sterkt bånd som vitner om Kristi fullbrakte frelsesverk for alle fortapte syndere som tar i mot Kristus som sin egen Frelser.
Når jeg nå skriver dette, kommer jeg på et bibelvers predikant Janne Marttiini fikk, og som ble til stor trøst og til frelsesvisshet for ham, noe som Abiga’il sa til David da han var i sitt livs aller dypeste krise. Hun var hustruen til den onde Nabal. Men etter hans bråe død, giftet David seg med henne, og hun ble hans hustru.
- «For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre strider Herrens strider, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet*. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes knippe hos Herren din Gud…. , 1Sam 25:28-29 (ifølge finsk Bibel 1876 og BGO).
For Janne Marttiini som på den tiden hadde vært predikant i den læstadianske vekkelse ganske lang tid – og som hadde blitt påvirket til å sette alt for stor fokus på ytre forhold som dyp anger, grundig syndsbekjennelse, sterke gledesfølelser og ytre rørelser – ble Abiga’ils ord en livsviktig rød tråd som helt tydelig for ham vitnet om Kristi fullbrakte verk på Golgata og på Guds uforskyldte nåde. For Janne Marttiini sier i sin selvbiografi: «Jeg begynte å grunne på Abiga’ils ord, og så utla jeg for meg selv hva dette Guds Ords stedet betydde, og tenkte: “Ja, også jeg er bundet inn i de levendes knippe med det band som er vevd på langfredagen. Og når denne knippe en gang skal bli løftet opp til himmelen, skal også jeg bli løftet opp og bli tatt med.”
Ved å følge disse bibelske spor gjennom hele GT – som sammen blir til et flettet sterkt bånd -, kan vi tydelig oppdage Guds ledning og hans stadig gjentatte løfter om Messias gjennom flere tusen år, helt fram til tiden da Jesus ble unnfanget ved den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria, og videre helt til hans lidelse for vår skyld, hans soningsdød som vår stedfortreder, og til sist hans seiersrike oppstandelse på påskemorgen til vår rettferdighet. Og alt dette skjedde for at Skriftene skulle gå i oppfyllelse. Jeg vil tro at det er flere enn meg som skulle ha ønsket å være til stede da Jesus holdt sin grundige bibeltime for de to Jesu venner på vei mot Emmaus, slik det fortelles om i Luk 24: «Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene«.
Herrens Engel – Bibelens viktigste røde tråd
En av Bibelens røde tråder – kanskje den viktigste – er «Herrens Engel«. Jeg skal først forsøke å skrive litt om a) hvem Herrens Engel åpenbarte seg for, og i hvilke sammenheng. Det neste er b) hva denne Engel hadde for oppgave, hva Han gjorde og hva Han lovet. Det tredje er c) hvorfor disse menneskene kunne møte og se denne Herrens Engel, og på tross av det få leve. For Gud sier nemlig: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve» (2Mos 33:20). Og en av de som fikk se Herren Engel, sier: «Nå må vi dø, for vi har sett Gud!» (Dom 13:22). Og dessuten sier Jesus selv: «Ingen har noensinne sett Gud» (Joh 1:18). Det siste jeg tenker å si noen ord om, er d) ulike navn Bibelen selv bruker på Herrens Engel.
a) Herrens Engel Åpenbarte seg synlig og ved mange tilfeller i GT, denne gangen for Abraham
En av de som personlig møtte Herrens Engel, var troens far Abraham. Allerede i Ur i Kaldea åpenbarte Herren seg for ham, utvalgte ham og kalte på han for at han skulle bli far til mange. På den tiden kjente ikke Abraham Herren, siden hans fars hus og slekt dyrket fremmede guder (Jos 24:2). Han ante heller ikke hva Guds kall innebar, hvilke vei han skulle gå eller hvilke land han skulle dra til. Men han var lydig til Guds kall, og vandret på den vei Gud selv ledet han. Dessuten tvilte han ikke på Guds løfter (Rom 4:20). Derfor vitner Skriften om Abraham: «Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet» (1Mos 15:6).
Gud hadde gitt Abraham et helt spesielt løfte: «Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet» (1Mos 12:3). Tiden fra Gud gav Abraham dette løfte til løftes sønnen Isak ble født, var svært lang. Han og Sara hadde ingen barn, noe som de i veldig mange år hadde håpet og ventet på. Til sist ble både han og Sara meget gamle og utålmodige av å vente på at Guds løfte skulle gå i oppfyllelse. Så i stedet tok de saken i egne hender. Sara hadde nemlig en trellkvinne, og hun ga henne til Abraham for at hun skulle føde dem en sønn. På den tiden hadde de allerede bodd ti år i Kanaan. Og vi leser: «Så tok Sarai, Abrams hustru, sin trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram» (1Mos 16:3). Som følge av at Hagar ble gravid, ble hun stolt, og hun begynte å forakte sin egen «sjef», husfruen Sarai. Men ennå verre ble det etter at Hagar hadde født Ismael. Spenningen, konflikten og sjalusien mellom Hagar og Sara ble etter hvert meget tydelig og plagsom. Og om ikke det skulle være nok, begynte også Ismael – etter at Isak var født og var ca. 5 år gammel – å spotte både sin bror Isak og hans mor Sara. Aldersforskjellen mellom Ismael og Isak var 13 år, slik at Ismael var 18 år gammel da – altså en voksen ungdom – da han mobbet og spottet sin egen lillebror Isak. Videre vi kan lese: «Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet, og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med sønnen min, med Isak» (1Mos 21:9-10).
For Sara og Abraham var Isak utrolig kjær og verdifull. Han var en stor Guds gave, og en rikdom og velsignelse for familien. Vel kunne de nok erfare at Guds tidsplan ikke stemte med deres, det vitner deres store utålmodighet om. Men etter at Isak ble født, ble deres tro til Gud styrket, selv om deres tålmodighet ble prøvet. Årene gikk fort, og snart var Isak midt i tenårene. Det var da Gud ønsket å sette Abraham på sitt livs aller største trosprøve. Derfor sier Herren til han: «Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg» 1Mos 22:2.
Siden Abraham tidligere hadde ofret mange ganger til Herren, skjønte han sikkert hva dette ville innebære for Isak. Og det skjønte nok også Isak, etter at han var blitt bundet, og lagt på offeralteret klar for å måtte gi sitt liv. Først hadde Sara og Abraham ventet et par tiår før løftets sønn Isak ble født. Og som teksten forteller, var denne deres eneste felles sønn, til stor glede for dem begge, slik ordene lyder: «ham som du har så kjær, Isak». Altså skulle hans sønn som var ham så kjær, bli ofret som en tenåring på alteret som brennoffer. Og for Abraham betydde det i praksis at Isak kom til å dø, slik at de ikke lenger hadde noen felles sønn. Underlig nok var Abraham lydig, og gjorde nøyaktig alt som Gud befalte. Da Gud utvalgte og kalte på Abraham mens han bodde i Ur i Kaldea, gav Herren ham den aller største gave. Han gav ham troen i hans hjerte. Å tro er egentlig å stole fullt og fast på Gud, på hans veiledning og på hans løfter, og å være trygg på at hva Gud har lovet, det vil han også holde. Paulus sier om Abrahams tro: «Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro» (Rom 4:20).
Da Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofte sin sønn, skjer det noe uventet. For Abraham hadde allerede bestått trosprøven. Innfor Gud hadde han ofret sin eneste kjære sønn, slik vi kan lese i NT:
- «Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde», Heb 11:17-19.
Men Herrens Engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham! Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg.» Han sa: «Legg ikke hånd på gutten eller gjør ham noe. For nå vet Jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte* din sønn, din enbårne, fra Meg,» 1Mos 22:12.
Nøyaktig det samme som skjedde med Isak, skjedde egentlig også med oss som har fått del i samme frelsende tro som Abraham, og som regnes som Abrahams rette barn (Joh 8:39, Gal 3:7, 14). Jesus tok vår synd på seg, for at vi skal få leve. Frivillig døde han i vårt sted, som din, min og hele verdens stedfortreder. Egentlig hadde vi fortjent en evig død og fortapelse, siden vi alle er syndere. Vi hadde fortjent å bli stilt til ansvar for hele vårt liv – for alt galt og alt unyttig vi har sagt og gjort (Matt 12:36), og for alle våre feiltrinn og synder – innfor den strenge, nidkjære og rettferdige Gud. Og en sak som er sikkert: Vi hadde alle blitt funnet som skyldige syndere, uten noen mulighet til å forsvare eller unnskylde oss, eller kunne bestå i dommen. Og da hadde intet annet enn en evig fortapelse vært den straff vi hadde måtte lide, adskilt fra himmelens herlighet. Men Gud være takk: Jesus tok frivillig alle våre og hele verdens synder på seg, og han alene bar den straff som vi hadde fortjent. Han kom som som vår Frelser, din og min. Han var vår stedfortreder som fullkomment sonet vår synd og utslettet hele vårt vårt skyldbrev med sitt blod. Det tok han bort da han naglet det til korset. Frivillig gikk Jesus i døden i stedet for oss. Kun ved troen på Ham kan vi få del i det evige liv og få en frelst sjel. Han er vår eneste retning og tilflukt.
Det var nettopp dette Herrens Engel fortalte Abraham. Like før han ofret Isak, så han Herren Jesu dag, slik Jesus selv sier: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg», Joh 8:56. Med troens øyne så Abraham Guds Lam Jesus Kristus på Golgata, ofret også for hans synders skyld. Han så at Herrens Engel var intet mindre enn Frelseren Jesus Kristus i sin preeksistens. Det var ham som kalte og utvalgte Abraham allerede da han bodde i Ur i Kaldea. Og det var også Gud som ved Herrens Engel ledet Abraham og de andre patriarkene under deres trosvandring. Og ved synet av Herrens Engel og «min/Jesu dag» , frydet og gledet Abraham seg (Joh 8:56). Og i troen på Herrens Engel som den kommende Frelser, døde han, og fikk flytte bort til den evige hvile. For han hadde himmelen som hovedmål for sin vandring, og ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Heb 11:10).
Gud gi at Herrens Engel, hans vei gjennom den Hellig Skrift og Hans verk for å frelse oss, skulle bli åpenbart også for oss. Han er den som vi bør ha troen blikk festet på, nemlig på Jesus og på ham alene (Heb 12:1-3). For han er trofast som kalte oss. Og han har også lovet å fullføre sitt verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Ham tilhører all takk, lov og pris fra evighet til evighet. Amen!
Alta 22.09.2024
Henry Baardsen
