29. mai 2024

Bibelens røde tråd, del 1: Kvinnens sæd

Bibelen, Guds hellige bok, består av 66 bøker. I hovedsak er den delt inn i to bøker, Det Gamle Testamente og Det Nye Testamente. Til sammen danner disse to bøkene en helhet, og de verken kan eller bør leses helt uavhengige av hverandre. Bibelen er Guds åpenbaring til oss. Ønsker vi å lære å kjenne den eneste sanne Gud, og den han utsendte, Frelseren Jesus Kristus, lar de seg aller best lære å kjenne gjennom Guds Ord, både det skrevne men også gjennom det forkynte Ord.

For det er i hele Bibelen, både i GT og NT, og i det forkynte og leste Guds Ord de de spesielt vil åpenbare seg. Det er altså ikke nok å lese bare NT, siden alt som er skrevet i NT og det som Jesus og hans apostler har gjort og lært, helt konsekvent bygger på GT og på det som er profetert der. Nettopp derfor henviste Jesus og apostlene nesten alltid til Skriftene (GT) og på dens mange profetier og åpenbaringer. GT og NT kompletterer altså hverandre. For best å kunne få tak i frelsesbudskapet i NT, må vi også parallelt lese og granske GT. Særlig viktig er det at vi gjør det i bønn om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, skal gi oss visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg (Ef 1:17). For det er bare denne “øyensalve” som kan la oss få se Kristus i Skriftene og som kan åpenbare for oss sammenhengen og helheten.

Slik jeg har nevnt ovenfor, slik har jeg alltid forstått det. Men det er ikke så enkelt – særlig når man er ung – å få tak i kjernebudskapet i GT og å oppdage de ulike Bibelens røde tråder. I Skriftene er det veldig mange små men viktige detaljer som er godt skjulte, og som er vanskelige å oppdage, selv om man også leser i bønn, i håp om å finne GT’s skatter om Kristus, den kommende Frelser. Til hjelp for å finne noen av disse verdifulle perlene og skattene har jeg skaffet meg god, kristen hjelpelitteratur, i tillegg til hovedboka Bibelen, bl.a.: “Skriften vitner om Kristus” av Jan Bygstad, “Kristus er Bibelens Herre og Konge” av Martin Luther, “Kristus och Skriften” av Hugo Odeberg, “Kristus i gamla testamentet” av Hugo Odeberg og en finsk
bok på ca. 500 sider som heter “KRISTUS Vanhassa testamentissa” med flere.

Jeg skal her forsøke å lage et lite sammendrag fra alle disse bøkene, men begrenser meg denne gangen til å skrive om kun en av Bibelens røde tråder, dens første og viktigste profeti om Kristus. Gud gav dette løfte og denne profeti umiddelbart etter det skjebnesvangre syndefallet som førte en trefoldig død over hele menneskeheten, og som bestod av:

  • 1. En timelig død (menneskenes levealder etter hvert ble sterkt begrenset).
  • 2. En åndelig død, dvs. at menneskene kom bort fra den levende Gud på grunn av sin ulydighet, sin synd og sitt frafall.
  • 3. En evig død, dvs. at ingen mennesker hadde muligheten til å bli frelst, men ville gå fortapt på grunn av sin synd og sitt frafall fra Gud.

Profetien like etter syndefallet lyder:

“Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt (egentlig: Sæd) og hennes Ætt/Sæd. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl,” 1Mos 3:15.

Dette var første gang evangeliet om Jesus Kristus og hans seier på Golgata ble forkynte for våre første foreldre, Adam og Eva. Men tross dette løfte, forårsaket syndefallet at alle som ble født etter Adam og Eva, kom inn under arvesynden og dens følger, og ble underlagt døden. Mennesket var og er helt fortapt i seg selv. Det var ikke mulig å reversere Guds definitive dom over synden. Derfor kunne ingen slippe fri fra Guds dom. Evig død og evig fortapelse var en realitet (1Mos 3:3). Og slik er det fortsatt, dersom man ikke vil omvende seg fra sin synd og ta imot Jesus Kristus ved troen som sin eneste redningsmann og Frelser. Men Guds gode og velbehagelige vilje er at absolutt ikke noen mennesker skal gå fortapt, slik det lyder i den lille Bibel (Joh 3:16). For Gud elsket deg og meg så høyt at sendte sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder. Og dette frelsesbudskapet vil han så gjerne at vi skal ta i mot, slik at vi kan bli frelst og en gang få komme til Guds himmelske herlighet.

I protoevangeliet i 1Mos 3:15 ovenfor presenterte Gud en unik frelsesplan. Han skulle selv komme ned for å frelse oss. Andre muligheter fantes ikke! Det var dette som Gud lovet til våre første foreldre, og det var noe han alene kunne og skulle gjøre. Han selv var selve garantisten for at denne frelsesplanen skulle komme til å bli en virkelighet en gang langt inn i framtiden, da han skulle sende sin Sønn som skulle fødes av en kvinne, totalt uten “mannens sæd”. For slik Paulus uttrykker det: Det var Gud selv som var i Kristus og forlikte verden med seg (2Kor 5:19).

Uttrykket “kvinnens sæd” benyttes for å utelukke at det her kunne være en mann med i bildet for å gjøre Jesu mor Maria gravid. Om det hadde vært tilfelle, ville ikke Jesus ha vært noe annet annet enn et helt vanlig menneske. Men da ville han ikke kunne ha frelst oss. Men for å kunne frelse oss, måtte Jesus være både Gud og menneske samtidig. Så derfor måtte også Maria bli unnfanget ved den Hellige Ånd, slik som det også var tilfelle. Og det ble vår eneste redning!

Mannens sæd kunne aldri bli opphavet til “kvinnens sæd”, og kunne heller ikke oppfylle profetien i 1Mos 3:15

For at en kvinne skal kunne bli gravid og kunne føde, behøves mannens sæd. Slik var det i begynnelsen, og slik kommer det til å bli for all framtid. Nettopp derfor har Gud skapt både mannen og kvinnen, velsignet dem og sagt: “Vær fruktbare og bli mange!”

Dette er det normale, og slik vil Gud også at det skal være. På denne måte blir alle vi mennesker unnfanget og født. Men siden alle vi menn er underlagt arvesynden og dens destruktive skadevirkninger, var det heller ikke Guds mening å frelse oss mennesker fra syndefallets skader ved “mannens sæd”. Men nettopp derfor profeterer han om “kvinnens sæd” som skulle bli vår Frelser.

For slik Jesus selv sier: “Det som er født av kjød, er kjød”. Og “kjød” betyr den syndige menneskenatur, det syndige menneske, det som verken vil eller kan elske Gud av seg selv. Og intet syndig menneske kan frelse verken seg selv eller andre, og skulle absolutt ikke kunne ha seiret over Satan – slangen som lokket Eva og Adam til synd . Og det var til henne Gud lovet at “kvinnens sæd” skulle knuse slangens, eller Satans hode. Og denne profeti gikk til fulle i oppfyllelse på Golgata. Under Jesus kamp mot slangen knuste den Frelserens hæl – noe som førte til at Jesus måtte dø, slik det var profetert. Men samtidig knuste “kvinnens sæd”, som er Jesus Kristus, djevelens hode. Dermed har han ikke mer makt til å forføre Guds utvalgte, eller til å føre en evig død og fortapelse over de som tror på Jesu fullbrakte frelsesverk!

Eva føder Kain. Tro om han er “mannen fra Herren”?

Eva trodde at hun kanskje hadde forstått Guds budskap profetert i Mos 3:15. Det var nemlig den listige slangen som hadde gjort henne og hennes mann til Guds fiender, og som var årsaken til den dårlige relasjonen som hadde oppstått mellom dem og Gud. Det var den bedragerske slangen som hadde lokket dem begge to til synd, noe som ville komme til å få særlig store og ødeleggende konsekvenser for dem selv, men også for alle menneskene på jorden som skulle fødes etter dem. Så derfor var det bare rett og riktig at Gud skulle straffe slangen , slik at dens hode skulle bli knust, tenkte hun kanskje? Men hun tolket trolig profetien slik at det var en kvinne – mest sannsynlighet hun selv – som skulle føde Han som skulle frelse menneskeheten, og som dermed skulle “sone” synden og få forholdet mellom Gud og menneskene i orden. Kanskje er det derfor hun sier, etter hun hadde født “håpets sønn” Kain: Jeg har fått en mann fra Herren, 1Mos 4:1. I fotnoten til BGO står det: “eller: en mann, det er Herren.

Men Kain – Evas førstefødte – ble absolutt ikke noen redningsmann eller frelser. Men derimot ble han en morder som kom til å slå i hjel sin eneste bror Abel, ham som Gud hadde behag i siden han trodde på den kommende Frelser, nemlig han som Gud lovet til hans mor Eva. På grunn av Abels tro ble han tilregnet Kristi rettferdighet, og erklært rettferdig innfor Gud (Hebr 11:4). For Kain var absolutt født av kjødet og var kjød (Joh 3:6). Han var skadet av synden og utførte derfor grov synd både mot sin bror, mot sine foreldre og mot Gud. Han var født av Adams sæd, og var dermed skadet av synden allerede da han ble født. Og bedre ble det heller ikke da han senere ble fylt av misunnelse og hat mot sin gudfryktige bror på grunn av sin misunnelse.

Men hva mente Gud egentlig med uttrykket “kvinnens sæd”? Hvordan skal det kunne forstås rett?


Bibelens røde tråd er ofte skjult pga. alternative ord som er benyttet, i stedet for det bibelske nøkkelordet “sæd”

For at vi lettere skal kunne forstå hva som menes med “kvinnens sæd”, hjelper det å vende oss til NT for å se hvordan Jesus og apostlene tolket profetiene. Apostelen Paulus tolket profetien om kvinnens sæd på følgende måte:

“Til Abraham ble løftene forkynt og til hans Ætt (grunnspråket: Sæd). Han sier ikke: “Og til ætter”, som om det var mange, men som til én: “Og til din Ætt,” som er Kristus, Gal 3:16. Altså peker Guds løfte om Ætten eller rettere sagt Sæden utelukkende på en unik person i hele frelseshistorien, nemlig på Kristus. Og “kvinnens sæd” igjen peker på at det var Gud selv som skulle komme ned (2Mos 3:8) for å knuse slangens hode og for å frelse oss syndere. I denne profetien tales det om inkarnasjonen, når Gud selv skulle bli et menneske og fødes av en jomfru, slik Jesaja profeterer: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El”. Og dette er selve Frelsernavnet som betyr: med oss er Gud.

Selv om vi vet at “sæd” og “kvinnens sæd” er bibelske nøkkelord, og ofte kalles “Bibelens røde tråd”, er det absolutt ikke enkelt verken å oppdage eller å følge denne tråd. Og selv om vi tror at Jesus Kristus er Bibelens hovedperson, og at alle 66 bøker og nesten alle kapitlene profeterer om ham, er det ikke alltid vi klarer å oppdage det. Dette kan skyldes oss selv, men årsaken kan også være at ulike bibeloversettelser ikke konsekvent bruker grunnspråkets eksakte betydning, heller ikke da når det profeteres om Sæden/Ætten, som da direkte peker på kun én person, nemlig på Kristus (Gal 3:16). For ofte er Sæd byttet ut med ætt, etterkommere, avkom og lignende. Og da blir det ytterlig vanskeligere for oss vanlige bibellesere å følge ovennevnte eller andre av “Bibelens tråder”, om vi da ikke har egnet hjelpelitteratur.

Jesu ættetavle etter jomfru Marias mann, Josef

Vi gjør neppe noen urett mot Skriften om vi sammenligner Jesu ættetavle med en kjede med mange lenker. Ifølge Matt 1:17 var det fjorten slektsledd fra Abraham til Daavid, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon, og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon til Messias fødsel. Til sammen blir det 42 slektsledd. Dette kan vi sammenligne med 42 lenker i en kjede. Josef er regnet som Jesu juridiske far. Jesus er dermed regnet som rettmessig eller juridisk arving til Davids trone, noe som var profetert i Jer. 9:7:

Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette”. Denne profetien ble oppfylt i på Jesus: “Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, Luk 1:32.

I Jesu slektstavle etter Matteus kan vi legge merke til mange lenker eller personer som den menneskelige fornuft vil kunne ha store betenkeligheter med å godta som verdige nok til å kunne være regnet med i Jesu direkte slekt . Flere av disse kvinnene var hedninger, og hadde en ganske belastet bakgrunn. I utgangspunktet hadde de ikke engang rett til å høre med til Herrens menighet. Men når Gud tilgir, renser hjertene og inneslutter dem i sitt fellesskap, hvem er da vi om vi skulle ønske at de ikke hadde vært tatt med. I den forbindelse kan vi nevne Tamar, moabittkvinnen Rut og skjøgen Rahab, hun som hang en skarlagenfarget eller rød snor ned fra vinduet sitt. Denne røde snoren berget hennes liv. Og Skriften gir henne godt vitnesbyrd på grunn av hennes tro og troens gjerninger/frukter som hun gjorde. Men menneskelig sett var disse lenker i kjeden både svake og sprøe. På en måte kan vi si at disse tre kvinnene var som en motpol til Jesu mor, Maria.

Hva om Abraham virkelig hadde ofret Isak, slik han var i ferd med å gjøre? Da ville ikke Guds løfte til Abraham kunne ha gått i oppfyllelse da Gud sa: “Nei, din hustru Sara skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham med navnet Isak. Jeg skal opprette Min pakt med ham, til en evig pakt med hans ætt etter ham”, 1Mos 17:19.

Eller hva ville ha skjedd dersom Jakob hadde velsignet sin førstefødte sønn Esau i stedet for Jakob, slik han var fast bestemt på å gjøre. Da ville “lenken” Jakob ikke ha fantes i Jesu slektstavle, slik det gjør nå. Og da ville heller ikke Messias ha vært Jakobs etterkommer, slik det er profetert i 4Mos. 24:17, og som fikk sin oppfyllelse i Matt 1:2 og 2:2.

Eller hva om den onde Haman hadde lyktes med å utrydde alle jødene på en dag, slik kong Ahaverus hadde gitt befaling om, men som Ester ved Guds hjelp fikk hindret (Esters bok). Også da ville det ha blitt brudd i Jesu slektstavle, og flere viktige lenker i kjeden som skulle lede frem til Frelseren, ville da ikke ha eksistert.

Eller om vi ennå nevner den onde Atalja (2Kong 11), datter av kong Akab og dronning Jesabel hadde lyktes å drepe hele kongeætten, og også den unge Joas som hun planla å drepe, kun for å skaffe seg selv kongemakten. Heller ikke da hadde det fantes noen fra Juda stamme som kunne sitte på Davids trone. Og heller ikke da ville Skriften kunne ha gått i oppfyllelse. Men Gud bevarte Joas, for at Skriften skulle gå i oppfyllelse. Etter at den lille gutten Joas var holdt skjult i sju år, ble han innsatt som konge. Men Atalja derimot – datter av Israels konge Akab og den onde dronning Jesabel – som hadde “kapret” makten i Juda, måtte dø på grunn av hennes onde gjerninger og hennes forsøk på å utrydde en av Bibelens viktigste tråder, sæden, eller den ætt som Jesus skulle komme fra.

Sluttord

Det som jeg ovenfor har skrevet, er bare noen få eksempler fra Skriftene, hentet fra Jesu og apostlenes egen Bibel. Disse eksemplene viser oss hvordan Gud selv våker over sitt eget Hellige Ord, og hvordan Han sørger for at hans løfter i detalj går i oppfyllelse. Går vi tilbake til Jesu egen ættetavle, husker vi at hver av de 42 personene som er tatt med, hver for seg representerer ett ledd i kjeden med til sammen 42 lenker. mellom Abraham, Juda og Jesus. Dersom Satan gjennom noen av Jesu fiender, f.eks. den onde Atalja – datter av kong Akab og Guds fiende Jesabel – hadde lyktes med å drepe Joasj slik hun brutalt drepte alle hans brødre, så hadde et viktig ledd i slektskjeden manglet fram mot Jesus. Etter at hennes sønn Akasja døde, tok hun selv livet av alle sønnene i Juda hus, men i siste øyeblikk rakk en som hette Josjabat å berge unne Joasj og å redde hans liv, og han ble holdt skjult i tempelet i 6 år inntil hun var død og han var trygg. Om det ikke hadde lyktes, hadde hun drept hele Juda kongeætt som Jesus skulle nedstamme fra. Og dersom det hadde skjedd, hadde heller ikke den sammenhengende kjeden mellom Juda og Jesus vært hel, så dermed hadde hele vår frelse stått i fare. Jesus skulle nemlig være av Davids ætt og av Juda stamme. (2Krøn 22:10-12; 2Kg 11:1-3). Så dramatisk var det faktisk, og så nær var det at kjeden fra Juda kongeætt hadde blitt brutt og at Jesus ikke skulle kunne ha kommet fra Davids hus og ætt, slik Herren hadde profetert.

Går vi tilbake til 1Mos 3:14, til det såkalte protoevangeliet, la vi merke til fiendskapet som ble satt mellom slangen (Satan) og kvinnens sæd (Kristus). Om vi grundig leser hva GT forteller om hver enkelt av alle disse personene i Juda stamme og i Davids ætt helt fra Abraham til Jesus, vil vi tydelig oppdage Satans raseri, og hans mange mislykkede forsøk på at Guds løfte og profetien i 1Mos 3:15 skulle gå i oppfyllelse.

Oppmuntring til å lese hele Bibelen, ikke bare det Nye Testamente.

Jeg tror absolutt ikke at det var uten grunn apostlene og de første kristne ransaket Skriftene, slik de første kristne i Berøa gjorde det. Både deres lære og bekjennelse bygdedirekte på Skriftene, og dette var den trygge grunnvollen de våget å bygge på. Også fr Jesus betydde GT svært mye, og han inspirerte derfor til studie også det som for han var Skriftene. Det inntrykk jeg har, er at apostlene virkelig gjorde det, særlig når jeg analyserer deres forkynnelse som inneholdt rikelig med henvisninger til Moses, profetene og Salmene. For dem var det selve grunnvollen i forkynnelsen. Også vi trenger samme grunnvoll som den, både apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Jesus Kristus selv (Ef 2:20). Gjør vi det, kan vi være sikre på at vi bygger på trygg grunn!

Alta 4. februar 2023

Henry Baardsen

j

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *