Profetier i GT om et hellig, åndelige og kongelig presteskap i NT


Allerede på Mose’ tid lovet Gud at hans folk skulle være hans helt spesielt utvalgte folk som på mange områder skulle skille seg ut fra alle andre folk. De skulle tilhøre ham, og tjene ham med sine liv. Om de ville adlyde Herren, lovet han å hellige dem og å velsigne dem rikelig. Men da måtte de høre på hans røst og adlyde ham og hans ord, slik vi leser: 

  • “Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn”,  2Mos 19:5-6.

“Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, i 1885 i Ii og i 1909 i Torneå, og avvises som ubibelsk av Johan Raattamaa, Paul Rantala og av 100 andre predikanter. Men tross det lever den fortsatt sitt skjulte liv.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for “tre-alens læra om Gud”. Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil

Språket til Læstadius var for mange av oss vanskelig å forstå
Helt fra jeg var et barn på slutten av 1950-tallet har jeg fått høre på opplesning av Lars Levi Læstadius’ prekener. Som oftest var det fra hans Kirkepostille, oversatt av Andreas Brune.

For å være helt ærlig, var det svært mye som jeg ikke klarte å få tak i, heller ikke da jeg var en ungdom. Og særlig bedre ble det heller ikke da jeg ble voksen.

Fortsett å lese «Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil»

Læstadianske kristne i Hammerfest fra 1850 og litt ut på 1900-tallet

For de fleste av oss er det ukjent at den læstadianske vekkelse spredde seg til Hammerfest og Kvalsund i noen særlig stor grad. For min egen del kan jeg minnes flere fra de områdene som brukte å bo hos oss årlig i min barndom og min ungdom når vi hadde storforsamlig eller ved andre anledninger. Men at det hadde vært en av de største menighetene der og at de var såpass aktive og hadde så utrolig mange egne predikanter, var helt ukjent for meg helt inntil for relativt kort tid siden.

Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet9:

Fortsett å lese «Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten»

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

Jesus banker på din hjertedør og vil så gjerne slippe inn til deg


Tekst:  ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”, Åp 3:20.


Advent er en kristen høytid. Ordet betyr “ankomst” eller “komme”. For oss som kristne varsler det Frelserens eller Herrens ankomst, noe adventstekstene taler om. Første gang Jesus kom, var da han ble født, eller da Gud ble et menneske. Det var da englene sang: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by”. Og sammen med englene var det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: ” Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2).

Og engelen trøstet hyrdene – siden de ble redde – og sa: ” Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket”.

Kjære venn: Har du fått glede deg over Jesus og hans komme som din Frelser og som Herre i ditt liv? Og er Jesus fortsatt din lovsang og din glede?


Har Jesus kommet bort fra ditt hjerte og fra ditt liv?
Selv om Jesus en gang i livet har vært stor for oss og den viktigste personen i våre liv, kan det gå slik for oss at det blir noe annet som så fullt fyller våre liv at Jesus mister førsteplassen. Noe annet som blir viktigere for oss enn Jesus,  kan da fylle våre tanker og våre liv helt og fullt, slik at vi ikke engang merker at Jesus blir borte fra oss. Det samme skjedde med Jesu foreldre, Maria og Josef, da Jesus var tolv år gammel og han ble borte fra dem på hjemveien (Luk 2:44-49). Faktisk kan det gå så langt også for oss at det ikke blir plass til Jesus i våre hjerter. Enten kan det skyldes at vi blir så opptatt av alt det som hører denne verden til, eller så kan det skyldes åndelig stolthet, egen rikdom og selvopptatthet, slik det skjedde med menigheten i Laodikea. I den menigheten var det ikke lenger plass for Jesus, han ble skjøvet bort og ekskludert, og ble stående på utsiden av døren. Tenk! Døren adskilte menigheten og dens medlemmer fra han som sier om seg selv: “Jeg er døren” (Joh 10:9). 

Slik kan det gå også for oss som enkeltkristne.


Usunne maktpersoner eller maktstrukturer som stenger Jesus og noen av hans venner ute
Slik det kan gå for kristne som enkeltpersoner,  kan det dessverre også gå for en samlet menighet. Da får ikke Jesu, den Hellige Ånds ledelse eller Guds Ord alene lenger være det sentrale og det eneste til rettledning i liv og lære. I en slik menighet vil man selv, uavhengig av hva Bibelen lærer, bestemme hvordan man vil ha det, hva som skal forkynnes og hva som skal holdes for rett og galt. Eller så kan det være sterke og usunne maktpersoner som bestemmer og som “overstyrer” Guds Ord og dens autoritet. Og så blir mange i menigheten bare som stilletiende “offer” som må lide under usunne maktpersoner eller maktstrukturer i sin egen kjære hjemmemenighet.

Dessverre er nok slik ukultur mer utbredt også i kristne menigheter enn hva vi ønsker å innse eller å innrømme. Kanskje er det derfor så få våger eller ønsker å løfte slikt usunt opp i dagen eller å løfte frem klare bibelsteder som omtaler slike usunne forhold som en  menighet kan bli utsatt for. Men det gjorde derimot apostelen Paulus. Han satte ord både på hvordan Hymeneus og kobbersmeden Aleksander “huserte” i menighetene. Også apostelen Johannes vågde å ta et oppgjør med hvordan menigheten lot den onde, narsissistiske og mektige Diotrefes gjøre stor skade i de ulike urmenighetene.  Også vi får ta lærdom av disse apostlene!

Usunnheter som ovenfor er nevnt, virker på samme måte som kreften i en kropp. Det sprer seg og gjør til slutt  hele legemet sykt dersom det fritt får spre seg. Hvis det tveeggede Guds Ord ikke får skjære bort kreften så snart som den oppdages, vil den forårsake katastrofale følger, og i verste fall vil den åndelige død inntre. Og om man uten å reagere og å gjøre de nødvendige operative grep før ondskapens kreft får spre seg for lang, vil alt håp for liv være ute!


Opplevelse av mobbing og ekskludering generelt i samfunnet, men også i kristne miljøer
Generelt er mobbing et stort samfunnsproblem. Min erfaring etter 10 års arbeid med ungdom som har stått i fare for eller har falt ut av skole- og arbeidslivet og med ungdom som ikke går på skole, er at opplevelse av mobbing er et kjempeproblem for de som utsettes for det. Det fører med seg en følelse av å bli plassert på utsiden av venneflokken, noe som er særlig vondt for dem det gjelder. Det igjen gir dem dårlig selvtillit, opplevelse av ensomhet, emosjonelle plager som angst og depresjon, psykosomatiske plager, posttraumatiske stressyndrom og i verste fall selvmordsplager og selvmordsforsøk. I Norge er selvmord faktisk den største årsaken til død blant både kvinner og menn mellom 15 og 24 år. Faktisk har så mye som 40 % av de som har opplevd mobbing, tenkt på selvmord ifølge ung.no. Slike ungdommer har jeg møtt mange av, og hver og en av dem har hatt sine egne historier å fortelle om, selv om mye er likt.

For de som går på skole, medfører slikt stort skolefravær, ofte på grunn av sosial angst. Mange av disse faller etter hvert ut av skolen, og en del av dem er det svært vanskelig å  lykkes med å få til å begynne på kurs eller i jobb, selv om de får tilbud om det. 

Vi vet vi at de følelsesmessige problemene som de blir påført på grunn av mobbingen, ofte vil følge dem svært lenge i livet, siden all den skadelige mobbingen har ført til et sterkt nedsatt selvbilde. Siden mange av dem opplever at  de ikke blir lyttet til, trodd på eller tatt på alvor, mister de ofte tilliten til voksenpersoner. Derfor opplever de at de stort sett må bære alle belastningene selv, og ofte har de en følelse av skam og over å ha mislyktes med livet. Mange av dem føler at det egentlig er de selv som det er noe feil med, at det er de som er “det store problemet”. Og dessverre kan slikt føre til destruktive selvmordstanker. 

I mitt møte med mange av disse ungdommene, etter å ha lyttet til deres historier, og etter å ha hatt oppfølging av mange av dem over flere år, har jeg tenkt: Ja, slik er det dessverre også for mange barn og unge i de kristne miljøene. Også de kan ha opplevd å bli mobbet og satt utenfor “det gode selskapet”. Ofte kan barn og unge være mye tøffere med hverandre enn voksne. Det skal mange ganger svært lite til før mobbingen starter. Og ofte er det slik at de som selv har opplevd å bli mobbet, i neste omgang “gir tilbake” ved selv å begynne å mobbe andre som er “lavere i hierarkiet”. Det kan være snakk om at noen ikke bruker samme slags klær som alle de andre. Eller så er de tilflyttet, og har derfor ikke nøyaktig samme dialekt. I visse tilfeller kan noen bli mobbet siden de er for rund eller for tynn. Eller så er det noe feil med utseendet deres. Andre ganger kan de være for flink eller for dårlig på skolen.

Eller så kan mobbingen skyldes at en eller begge foreldrene opprinnelig ikke har tilhørt det samme kristne miljøet tidligere, men som de nå har blitt del av. Og derfor har de ikke blitt helt integrert i menigheten og i det kristne miljøet. Om de voksne bare en gang gir uttrykk for slike tanker mens deres barn og unge hører på, kan det i verste fall føre til at deres egne barn begynner å mobbe barn av slike “ikke-integrerte” foreldre. Også slike personer har jeg fått møte og lytte til, men først etter at de selv har blitt forholdsvis voksne og våger å samtale åpent og ærlig om deres vonde og traumatiske erfaringer fra sin barndom og ungdom knyttet mot det kristne miljøet. Og da har det ofte gått veldig lang tid,  iblant flere tiår. For det er ikke lett for slike å våge å åpne seg for noen i det samme kristne miljøet som de har blitt mobbet i og som de kanskje har mistet tilliten til, siden de på nytt og på nytt  har opplevd ikke å ha bli trodd eller tatt på alvor tidligere når det har tatt dette opp. Men selv om det har gått lang, lang tid siden mobbingen og kanskje ekskluderingen fant sted før de våger å fortelle om sine traumatiske opplevelser, kan man merke hvor skadelig mobbingen har vært for dem og i deres liv, også som voksne. Og da har de kanskje gått i terapi for dette i en lengere tid.

Selv om man ikke lenger kan gå tilbake i tid slik at mobbingen kunne ha blitt stanset, er det i alle fall godt for de som våger og som velger å fortelle om slike vonde minner til noen i det samme miljøet som de har blitt mobbet i og som de har tillit til, å bli lyttet til, trodd på, og tatt på største alvor. Og den muligheten bør vi absolutt gi dem! Og så må vi våge å be om tilgivelse på vegne av miljøet, hvem  mobberne enn har vært. For også det kan være med på å lege sårene og til å hjelpe dem med å legge slikt vondt bak seg, i den grad det er mulig. 

Mobberne finner alltid noe som gir dem legitimitet til å mobbe andre. Og slikt gir i visse tilfeller oppmerksomhet og en styrket posisjon i kameratflokken. Kanskje er det spirende narsissistiske behov som skal tilfredsstilles. Slik tenkte i alle fall en anerkjent barne- og ungdomspsykolog  som lenge hadde jobbet for barneombudet i Norge, og som en gang holdt kurs for oss som jobbet bl.a. med utsatte ungdommer. Og hans budskap var helt entydig: Slikt må tas alvorlig tak i og det må man få en definitiv slutt på senest når barnet er 6-7 år. I motsatt fall kan det bli for sent, og slikt kan da utvikles til ekte  narsissisme senere i livet. Slik jeg tenker, et dette noe som også vi som kristne skal være  skal være oppmerksomme på. Og dette temaet må vi også våge å løfte fram i lyset og aldri neglisjere eller  bagatellisere!

Om foreldre, voksne eller i visse tilfeller lærere får høre om slikt, kan kanskje noen av dem si: Du skal ikke bry deg om slikt! Og så lar man bare mobbingen stilletiende fortsette, for som det heter: Det som man ikke vet om, det har man heller ikke vondt av. Så derfor vil man helst vite så lite som mulig, og man er av den grunn ikke villig til å lytte til mobbeofrene eller til å ta dem tilstrekkelig på alvor slik at man får slutt på mobbingen.

Jeg er klar over at alle skolene i dag har tiltak mot mobbing og tar slikt på største alvor, men i praksis lever slikt tross alt videre ved at mobbinger blir flyttet til andre steder og til andre medier. Og det blir ofte ikke bedre med det. For da har problemet flyttet seg og blitt mer usynlig i fellesskapet, men har derimot flyttet seg til sosiale medier og har dermed blitt mer usynlig. 


Kristne barn og unge som har opplevd mobbing og utenforskap i det kristne miljøet
Dessverre er det ikke så helt sjelden at man kan møte på personer som gir uttrykk for at de har følt seg ekskludert og mobbet i sin barn- og ungdom, også i det kristne miljøet.

For en bevisst kristen, enten et halvvoksent barn eller en ung, som leser Guds Ord og som holder Ordet for å ha den høyeste autoritet i sine liv, kan usunn maktkamp føre til en utrolig stor konflikt inne i deres hjerte. De er på den ene side bevisste på at de ifølge Guds Ord som helhet og spesielt ifølge det fjerde bud selv  er skyldige til å adlyde sine foreldre, og også til det som læres i menigheten.  Men dessverre har de ofte bare fått høre den ene halvdelen av et viktig bibelsted som lærer om å underordne seg hverandre, slik Jesus underordnet seg under Faderen. Men da har det som oftest bare blitt sitert til hvordan de unge er skyldige til å underordne seg under de eldre. Og så stopper man der. Men i virkeligheten taler Peter like mye til både de yngre og de eldre, for det lyder:

  • “På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde”, 1Pet 5:5.

Men samtidig som de legger merke til at bare den ene delen av Guds Ord ofte blir poengtert, kan de registrere mye og mangt som Bibelen forbyr av slikt som virkelig er usunt og destruktivt både for enkeltindivid og for menigheten som helhet. Og spesielt har man i visse kristne miljøer kanskje vært blinde for hva som både på kortere og lengere sikt skader barn og unge når de vokser opp. Selvsagt er det nok slik at de fleste på den tiden ikke forstod hva som på sikt var skadelig, og derfor ikke tok slikt på alvor. Eller så hadde slikt bare blitt til en naturlig del av en dårlig kultur, og som man ble blind for.

Slikt virket dessverre å ha gått under radaren til de som burde ha øyne til å se det, og som samtidig hadde ansvaret for å reagere, slik at det usunne kunne blitt tatt tak i og at man hadde fått en definitiv stopp på slikt usunt. For det er nok den eneste måte som forholdet blant menighetens medlemmer og mellom generasjonene  kunne bli opprettet på og bli åndelig sunt. Og kun da kunne rettferdigheten seire, nemlig når Guds Ord som helhet, inklusiv alle dets formaninger, blir adressert til alle og enhver. For Paulus skriver:

  • “Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?”,  Rom 2:21.

Dessverre møter vi på alt for mange med bakgrunn i vår og i andre menigheter – ofte fra vår vekkelse –  som kan fortelle sine triste historier om slikt som de selv har måtte opplevde av uforstand, urettferdighet og av forskjellsbehandling.  Og vi som iblant får lytte til de som har opplevd seg ekskludert, kan registrere hvor mye slikt skader de som det gjelder.

Årsakene til “ekskluderingene” kan være så mange og så forskjellige. Som oftest har det nok ikke vært så mye til å begynne med. Kanskje kan det være at de ikke har blitt holdt som rette kristne, siden en eller begge foreldrene opprinnelig ikke hadde sin bakgrunn i samme menighet som de senere har blitt en del av. Og når slike i sin barndom og sin ungdom flere ganger får oppleve at de ikke blir integrerte, og i verste fall: At de vil gå fortapt, siden de ikke er “ektefødte” kristne, da forstår vi at slikt har blitt til en utrolig tung byrde for dem å bære. På min vei har jeg møtt flere av disse menneskene, og kjenner derfor til hvor mye slik åndelig uforstand har påført dem dem. At barn og unge i sin uforstand kan komme med slikt, er dypt beklagelig. Men så kan man kanskje spørre: Hvordan har de selv kunne kommet på slike tanker? 

Og hva som blir ennå vanskeligere for dem: Når de – etter å ha blitt godt voksen, kanskje middelaldrene – endelig våger å ta slikt opp med de som det gjelder, da blir det enten fornektet eller bagatellisert. Da opplever de at de ikke blir tatt på alvor, og at alt kanskje bare er deres feil. Og om de på grunn av de traumatiske  opplevelsene de har hatt, ikke lenger klarer å bli en del av den menigheten eller det kristne fellesskapet de lenge har vært en del av og har trivdes i, står de ofte innfor to valg. Det ene er å bryte med alt som kalles kristendom. Og det skjer ofte om de er opplært til at sanne kristne kun finnes i den menigheten de har forlatt. Og da lever de sine liv uten Gud og uten håp. For siden de har blitt så besvikne på kristne, identifiserer de Gud med kristne de har negativ erfaring med, og så tror de at Gud også er likedan. Altså har de interne menighetskonfliktene gitt dem et feil gudsbilde. Og siden de ikke har følt seg elsket av kristne, er det svært vanskelig å tro at verken Gud eller Jesus elsker dem. Ja, slik har faktisk mange det!

Den andre gruppen som har følt seg ekskludert og som har brutt med sin barndoms menighet, har 

men når ikke det skjer, … 

Andre ganger igjen er det gamle og fastlåste tradisjoner som fører til en åndelig død, og som stenger Jesus ute. I visse tilfeller kan det være at man svarer når Herren sier:

  • ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den” (Jer 6)

For slike kristne og for en slik menighet duger ikke Guds Ord lenger til lærdom og rettledning. Men da vil man selv være herre over sine liv og velge sin vei, selv om de ikke lenger vandrer på fredens vei, den som Herren vil at hans barn og hans menighet skal følge.

Menigheten i Laodikea var en slik menighet der det ikke lenger var plass for menighetens
grunnlegger og Herre. Jesus havnet på utsiden. Han ble stengt ute. Menigheten og dets
medlemmer var blitt stolte og så selvgode, og de var så rike at de ikke lenger trengte å be om noe. De hadde ikke behov for hjelp av andre kristne eller av Gud, siden de ikke lenger så sin egen fattigdom og sin hjelpeløshet. Når det gjaldt Guds og frelsen sak, var de blitt lunkne og likegyldige. For de var så overfornøyde med seg selv. Slik de var og slik de levde, slik burde også alle andre være. Ellers ble de ikke godtatte og integrerte. De som ikke underkastet seg, ble ekskludert og stengt utenfor det gode fellesskapet, slik også Jesus ble stengt på utsiden av den vellykkede menighets dør i Laodikea og han måtte banke på døren.

Det fortelles om en person som ble en kristen og som forsøkte å bli en del av den lokale
menigheten. Men den nyomvendte fikk stor problemer med å bli integrert, og følte å ikke
duge for de vellykkede i denne menigheten. Den nyomvendte klagde sin nød i bønn innfor
Herren, og bad: ”Herre Jesus, hjelp meg slik at jeg kan få del i fellesskapet og bli integrert
blant de kristne i denne menigheten”. Historien forteller at han fikk til svar av Jesus: ” Det er
faktisk lenge siden jeg også har fått slippe inn til dem”.

Menigheten i Laodikea er et bilde på selvgode kristne og på en menighet som anser seg som mye bedre og rikere enn alle andre. Men i Guds øyne var de både ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Men tross sitt frafall, ville Jesus gi dem mulighet til å omvende seg, slik at de igjen kunne få del i en bedre rikdom, en rikdom i Gud. Slik virker Guds kjærlighet!

Guds nåde er ny så lenge det heter i dag, og det fortsatt er nådens tid.
Nå er det våre hjertedører som Jesus vil banke på, og nå vil han vil være Herre i våre liv. Nå er det våre menigheter som han vil være Herre over, ved sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Nå er det våre øyne han vil åpne for å lede og fostre oss slik at vi kan leve i overensstemmelse med hans vilje. Han vil nå gi oss en levende tro og sin egen rettferdighets klær, slik at vi kan skjule vår nakenhets skam. Han vil gi oss sin Hellige Ånds øyensalve, slik at vi kan se hans vei og følge Åndens veiledning i troens lydighet. Og han vil gi oss del i den himmelske nattverd og i hans seier. Og om ikke dette er nok, vil han gi oss å sitte med ham på hans trone, likesom han og har seiret og satt seg med hans Far på hans trone.

Det får vi be om, Guds navn til ære og oss til frelse!

Henry Baardsen,
Alta

Profeten Malakia, Guds siste budbærer i GT. Han har også et viktig buskap til oss kristne i vår tid.

Profeten Malaki var den aller siste av alle profetene i GT. Han gjorde ingen vesen av seg selv. Egentlig vet man ikke om Malaki var et egennavn eller om det bare var en “tittel”. På hebraisk er hans navn “mal’ach” og på gresk “angelos”. Navnet betyr “min budbærer” og “engel”

Malaki hadde et dobbelt budskap til folket. Det bestod i å forkynne omvendelse og Guds nåde eller syndenes forlatelse. Han kan sammenlignes både med profeten Elias i GT og med døperen Johannes, han som var en “Malaki” eller en Guds budbærer og en veirydder for Jesus, og som virket i overgangen mellom GT og NT. 



Kort historikk over profeten Malaki’s samtid
Da jødene fikk anledning til å vende tilbake til sitt land etter 70 år i Babels fangenskap, var det bare en liten rest som valgte å reise hjem. De hadde sterke ledere, slike som Serubabel, Nehemias  og Esra. De var alle Guds menn som var preget av sterk gudstro og friskt pågangsmot. Dessuten var de dyktige ledere, hver på sine områder.  De inspirerte jødene til å bygge Jerusalems murer, portene, tempelet og de ulike alter beregnet for gudstjenesten og for Herren. Og de satte gudstjenesten i rett skikk slik at det behaget Gud, så Guds folk kunne tjene Herren både i sine hjerter og med sine liv. Disse Guds menn lyktes å få folket til å gjøre en viktig omprioritering ved å få dem til å prioritere Herren først, og først deretter kom deres egne behov og ønsker. Og det førte velsignelse med seg, i alle fall så lenge som de ledende og trofaste Guds menn levde og folket tjente Herren av et udelt hjerte.

Etter hvert som de gamle Guds menn og Herrens trofaste tjenere døde, vokste det opp nye generasjoner. De hadde ikke opplevd Guds alvor og hans vrede da han på grunn av folkets synd sendte dem til 70 års fangenskap i et fremmed land. Og de hadde heller ikke levd under de vanskelige kår i Babels fangenskap, og hørte heller ikke med til dem som fikk vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner. De hadde verken vært med på å bygge bymuren,  byens porter, alteret eller Serubabels  tempel. Og de hadde ingen minner fra gledeshøytiden da Herrens tempel ble innviet. Men de var et folk som manglet viktige livserfaringer og som ikke hadde lært seg å sette sin lit til Herren under alle livets omstendigheter. 
Tempelet ble innviet år 515 f.Kr., mens Malaki virket i andre halvdel av 400-tallet. 


Presteskapet på Malaki’s tid som dårlige forbilder for  prestene i de kommende 400 år
Presteskapet ble i sin tid gitt til Levi stamme. Gud gjorde en pakt med dem, og om dem  sier Herren: 

  • “Den pakten jeg hadde med ham, var liv og fred, det ga jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud”,  Mal 2:5-7.

Men når det gjelder presteskapet på Malaki’s tid og i tiden etter det, tegner profeten ett annet og meget dystert bilde av presteskapet. Deres gudstjeneste bestod bare i egen ytre fromhet. De kjente ikke sin egen og heller ikke folkets synder. Når Herren ved profeten oppmuntrer dem til å omvende seg, svare de: “Hva skal vi vende om fra?” (Mal 3:7).  Og konsekvensen av det var at de derfor ikke selv verken kunne eller ville forkynte omvendelse til Herren. Og siden de ikke kjente eller innså sine egne synder, kunne de heller ikke lære Guds folk hvor farlig synden i virkeligheten er, og heller ikke oppmuntret de folket til å bekjenne sine synder i anger og bot, samt viktigheten med å søke Guds nåde.

Tidligere fryktet prestene Herren og hadde ærefrykt for ham (2:5). De kjente Gud som en hellig Gud, og respekterte de klare grensene Gud selv i sitt ord hadde satt. Og det gjorde at de kunne skille mellom rett og galt, hellig og urent, hva som behaget Herren og hva som forårsaket Guds vrede. Men slike “gode” prester var en svunnet historie på Malaki’s tid. 

På tross av prestenes og folkets åndelige forfall kaller Gud dem til å vende om til Herren. Men om de vender Gud ryggen, taler Herren meget sterkt til presteskapet:

  • “Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjertet, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet. Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den”,  Mal 2:2-3. 

Profeten Malaki, den siste Herrens profet på 400 år, og før det levende Guds Ord ble borte fra folket
Etter at profeten Malaki avsluttet sin profettjeneste på 400-tallet f.Kr., opphørte all profeti. Ingen profet-røst hørtes i løpet av de neste 400 år, før døperen Johannes som den aller siste av GT’s profeter stod fram i ørkenen og ropte omvendelsens budskap til folket. Det var ingen bibelske bøker som ble skrevet, men kun de apokryfiske bøkene som dog ikke ble tatt med i de kanoniske skriftene.

Tenk! Det levende Guds Ord forsvant helt for 400 år, og det samme gjaldt sann gudsfrykt. Men religionen derimot, den levde og blomstret under gode vilkår. Prestene og folket tjente Gud, men ikke av et helt hjerte. De elsket ikke lenger Herren slik Moses hadde pålagt: “Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt”,  5Mos 6:5.


Prestenes ofringer behaget ikke Herren
På tross at prestenes og folkets gudstjeneste ikke behaget Herren,  hadde de fortsatt sine regelmessige ofringer og sin faste tempelgudstjeneste. Men offerdyrene deres hadde ofte ulike lyter, og oppfylte ikke de krav til feilfrie offerdyr som Gud krevde. Derfor var deres offer urene offer, og hele deres gudstjeneste unyttig. Derfor sier Herren:

  • “Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren“,  Mal 1:13.

Alle lyteløse offer i GT pekte fram mot Jesu fullkomne offer på Golgata
Vi bør merke oss at alle de rene lyteløse offerdyr som Herren hadde påbudt å ofre på alteret, pekte på Bibelens hovedperson, på Guds Lam Jesus Kristus. Intet annet offer duger for Gud! Og dette skjedde ved Kristi fullkomne offer da Jesus gav sitt eget liv som et fullkomment synd- og skyldoffer for våre og for hele verdens synder, og sonet dem fullkomment, slik at det behaget Gud.

Intet  annet enn Kristi dyrebare blod, blodet av et feilfritt og lyteløst lam, kunne kjøpe oss fri (1Pet 1:19) eller gi oss barne- og arverett hos Gud sammen med vår Frelser Jesus Kristus.  I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1:7). Denne forløsning kalles for “en evig forløsning” (Heb 9:12), og dette Kristi offer ble gitt “en gang for alle”. 

La oss derfor minnes: Dette offer duger for Gud! Vi bør derfor be Gud om nåde, slik at dette Gud-velbehagelige offer skulle være vårt eneste håp og vår trøst i liv og død. 


Ofring av dyr med ulike svakheter slik prestene gjorde, var synd innfor Herren
Prestene på Malaki’s tid gjorde ikke forskjell på offerdyr med lyter, d.v.s. med ulike feiler og mangler og på offerdyr uten lyter, slik Gud krevde. For disse troløse prestene var alt like bra. Det var spesielt når noen hadde syndet, eller for synd i sin alminnelighet, som de ofret til Herren. Og håpet var at Gud skulle ta imot disse ofrene og ha behag i dem, og heller ikke tilregne dem deres syder. Men dette var innfor Herren, og også for profeten Malaki, bare et tomt selvbedrag som ikke hadde noen  som helst åndelig betydning eller verdi.  Derfor sier Herren:

  • “Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin buskap og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene”,  Mal 1:12-14.


Ikke noe annet enn Krist offer og hans forsoningsblod duger innfor  Gud. Derfor burde  heller ikke noe annet enn Kristi fullkomne offer duge for oss!
Å komme fram for Herren med urene offer, er ensbetydende med å ringeakte Herren og å trampe Kristi verk under sine føtter. For oss er det ensbetydende med å søke Guds nåde og syndenes forlatelse i noe annet enn gjennom det fullkomne offer som Jesus Guds Lam ofret for våre synder på Golgata. For kun Kristi rensende blod kan utslette våre synder. Og det er bare det offeret som duger innfor den hellige og rettferdige Gud. Vår anger, vår oppriktighet, vårt alvor og vår syndsbekjennelse duger ikke innfor Gud som noen delbetaling for våre synder. Men det gjør bare Kristi frelsesverk på Golgata. 

Vi bør minnes at vår rettferdighet er personen Jesus Kristus, og han alene. Og når vi tar imot ham og alt som han eier ved troen – som også er en Guds gave – lyder Guds Ord:

  • “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens”, 1Joh 2:2. Dessuten vitner skriften:
  • “Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Apg 10:43.

Hvor er da vår ros og vår fortjeneste. Det er utesluttet! For vi bør minnes hva Skriften vitner om våre gjerninger:

  • “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.

Grov misbruk av nøkkelmakten, og farlig begrensning av den Hellige Ånds virkefelt
Også som kristne kan vi ta feil! Selv om  anger, syndsbekjennelse og ordet om syndenes forlatelse – eller nøkkelmakten – er svært nyttig og viktig, kan også vi som kristne gjøre det til “den trange port” som vi i vår uforstand prøver å kontrollere. Nøkkelmakten – hvor bibelsk og viktig den enn er – kan dessverre misbrukes, har blitt misbrukt og kommer mest sannsynlig til å bli misbrukt på noen måte. Slikt skjer dessverre også innen bibeltro og konservative menigheter. I verste fall kan vi legge inn ulike minstekrav og vilkår som var helt fremmede for Jesus og for apostlene, før vi velger “å slippe inn noen gjennom den trange port” og før vi lar dem fullverdig bli integrert i det kristne fellesskapet. Blant slike “tilleggskrav” kan nevnes a) hvilke personer som forvalter løsenøklene, b) hvilke kristne menighet det skjer i, c) hvilke gren av for eksempel en vekkelse det skjer i osv. Slike konkrete eksempler kunne jeg nevne flere på. Alle disse “egne tillegg” beviser bare at de som stiller slike tilleggsvilkår, ikke helt har fattet dypheten i Guds suverenitet og i hans nåde. Men i stedet fokuserer på egne snevre tradisjoner og sedvaner.  Slik er kristendommen for dem, og slik må det også være for alle andre!

Gud har for dem blitt til en relativ Gud, en som kan plasseres inn i sitt eget tankesett, og som virker å måtte begrense seg innen de rammene som de som begrensede mennesker setter. Det virker som om man ønsker å plassere den allmektige Gud i et bur for lettere å kunne ha oversikt og kontroll.

Men dessverre, en slik gud er ikke “den høyeste Gud (1Mos 14:8), “den allmektige Gud” ( 1Mos 17:1), “den veldige Gud” (Jes 9:6) og “hærskarenes Gud” (1Sam 1:3). For himmelens Gud kan absolutt ingen mennesker begrense eller kontrollere etter hva vi mener oss å forstå og å tenke.

Et argument som jeg ved flere konkrete tilfeller har støtt på, og som for meg virker å være noe av det aller farligste og mest skadelige, er når noen kristen påstår eller tenker følgende: “Den eller de som noen personer har blitt kristen gjennom, og som har stadfestet for dem evangeliets løfter og syndenes forlatelse, har ikke den Hellige Ånd”. Så dermed har de heller ikke fullmakt til å løse noen fra deres synder.

Ja dessverre, slik tenker og sier også noen. Og deres logiske argumentasjon går ut på følgende: Der hvor den Hellige Ånd ikke er nærværende, der er heller ikke den treenige Gud nærværende. Og da gjelder ikke syndsforlatelsen og løsenøklene innfor Gud. Etter en slik tenkning blir evangeliets løfter og nøkkelmaktens bruk bare til tomme kraftløse ord, uten noe reelt innhold. Så dermed har de som har trodd seg å ha blitt kristne ved å høre og å tro evangeliet, tross det ikke blitt rette Guds barn og er dermed ikke født av Ånden. Men de står fortsatt utenfor porten uten virkelig å ha del i det evige livet. 

For meg, som selv personlig har opplevd dette  helt konkret slik som jeg ovenfor beskriver, er slikt det absolutt farligste argumentet som vi kristne han ta i vår munn, og er en av de mest skadelige tankene vi kan tenke i vårt hjerte. For når vi gjør det, plasserer vi oss selv i Guds sted, og tror oss å kunne kontrollere den Hellige Ånds virkninger.

Dessverre har vi i flere omganger måtte kjempe mot en slik åndelig villfarelse i vår vekkelse. På 1800-talles andre halvdel fantes det flere nidkjære personer, og også noen predikanter,  som spredde en slik ubibelsk lære innen læstadianismen. Johan Raattamaa og de aller fleste predikantene på den tiden tok på nytt og på nytt opp kampen mot denne surdeigen, og de erklærte den som ubibelsk. De trodde at de hadde klart å sette en endelig stopper for denne villfarelsen, men dessverre. På tross av deres iherdige kamp mot denne villfarelse, har denne vranglære vist seg å ha en utrolig stor overlevelsesevne, og har dukket opp i ulike varianter med jevne mellomrom helt inntil våre dager og til våre områder. 

På 1800-tallet kalte de denne spesielle lære for “tre-alens læra”. De som framsnakker denne spesielle lære, forsøker på en måte å begrense Guds suverenitet. Og de tenker begrensninger a) i forhold til det skrevne og b) det leste Guds Ord, c) til Guds mulighet til å virke utenom det forkynte Guds Ord og til sist og det mest ytterliggående: d) Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare gjennom den læstadianske menighet. Og de tenker at det kun er der man kan bli rette Guds barn og få del i den Hellige Ånd og i frelsen. Ja, dessverre! Slikt finnes fortsatt, men heldigvis i svært begrenset grad.

Ved å følge lenkene nedenfor, kan du lese mer om den kamp som den læstadianske vekkelses første ledere kjempet mot denne villfarelse allerede på 1800-tallet og i 1909, men også om mine personlige erfaringer i mitt konkrete møte med slikt.


Argument for ikke å søke forsoning: “To ånder kan ikke forenes”
Når man tar i bruk et argument mot at kristne som av ulike grunner har vokst fra hverandre ikke kan forsones siden de ikke har samme ånd – eller i verste fall: de andre har ikke den Hellige Ånd – virker det som om de onde kreftene har overtaket. Da er likesom alle forsøk på forsoning nytteløst, uansett hvor sammenfallende det kristne læregrunnlaget er. Da rekker det ikke med at man lærer likt om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, lærer likt om omvendelsen og syndenes forlatelse og lærer likt om det kristne livet ledet av den Hellige Ånd. Bruker noen av partene argumentet om at man ikke har samme ånd og derfor ikke kan forenes, vil alt på en gang  blokkere seg og all håp for forsoning dør ut. 

Det virker for meg noen ganger som om det er en ulempe at man hører til samme vekkelse. Utrolig, men sant! Og det verste av alt: Da tenker man lett at den Hellige Ånd kollektivt er knyttet opp mot bare den ene gruppen, og at den ikke er virksom i den andre. Heldigvis er det svært få som våger å gi uttrykk for slike tanker, men tross det skinner det iblant i gjennom at noen tenker slik. Viljen til å søke forsoning er i alle fall ikke sterkt nok tilstede til at det kan bli forsoning. Denne usunne tenkingen kan vi dessverre møte på, og slike tanker om å begrense den Hellige Ånds virkeområde lever fortsatt, kanskje nærmere enn vi våger å innrømme.


La oss ta lærdom av Malaki’s bok
Etter å grundig har lest profeten Malaki’s bok, innser jeg at slikt som er nevnt ovenfor og som gjelder oss og vår tid, også bør regnes til de “urene offer” som ikke behager Herren, men som bør renses bort. Og slikt bør vi også våge å løfte fram og granske i Guds Ords lys.

Prestene og Guds folk på Malaki’s tid, valgte å fortsette med sine urene offer. De ville ikke omvende seg, for de våget til å med å spørre av Gud: “Hva skal vi vende oss om fra?” For dem var menneskebud, egenrettferdighet og gamle tradisjoner det viktigste å bevare. For det var nettopp i det som deres “kristendom” bestod i. Men konsekvensen av deres forherdelse var at Gud vendte dem ryggen. Så dermed fortsatte de med sin døde religionsutøvelse i 400 år, men til ingen nytte. Og til slutt utviklet det seg til den ytterliggående form for fariseisme og egenrettferdighet som Jesus måtte ta opp kampen mot. Og de var og ble Jesu aller bitreste fiender. Slikt bør også vi ta lærdom av, og å gjøre alt som står i vår makt for å unngå!

13.12.2020
Henry Baardsen
Alta


 

Andakt: Jesus banker på. Vil du åpne for å slippe han inn?

Vi har nå kommet inn i et nytt kirkeår. I dag er det første søndag i advent. Ordet advent betyr ankomst eller komme. Bibeltekstene forteller oss om Jesu komme. Først gangen kom han for litt over 2000 år siden. Han kom for å frelse. Men det var ikke så mange da som tok imot ham. Han var for de fleste ikke den frelser som de hadde håpet på. For han kom i ringhet og i ydmykhet, og fra det foraktede Nasaret, og det tok de anstøt av. De ekskluderte han fra de teologisk lærdes selskap, og utestengte ham fra sine hjerter og sine liv. Han kom  til sine egne, til jødene, men hans egne tok ikke imot ham. Men til alle som tok i mot ham, gav han rett/kraft til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Og noen av de som tok imot Jesus til frelse, var hedninger fra Laodikea i dagens Tyrkia. Og av Guds nåde ble de kristne og begynte sine liv i Jesu etterfølgelse. Men etter hvert svalnet deres kjærlighet til Jesus og det kristne misjonsarbeidet, og de fikk nok med seg selv og sine egoistiske liv. For de var meget rike! Og timelig rikdom førte med seg at de ble åndelig rike, noe som på sikt ble til en snare for dem. De kom bort i fra Gud og fra Frelseren Jesus og fra fellesskapet med ham!



Jesus ble utestengt fra menigheten og fra de kristnes liv
De kristne i menigheten i Laodikea var på mange måter en spesiell menighet. De kaltes for kristne, og var svært fornøyd med deres liv. Men hos dem var kristen ydmykhet helt ukjent. De trodde seg å være gode og vellykkede kristne, og følte at alt i deres liv og i deres menighet var slik det burde være. Men så feil kunne de ta. De trodde de så, men i virkeligheten var de blinde. Ydmykheten var byttet ut med åndelig stolthet og selvgodhet. Og de sa: Jeg er rik, jeg har overflod og ingen nød (Åp 3:17). 

Når Jesus, hans om har øyne som ser alt og som kjenner alles hjerter, vurderte dem, tegner han av dem  et helt annet bilde enn slik de selv vurderte det. Det var slettes ikke positivt, men derimot svært nedslående. De hadde kommet bort fra han som er Veien, Sannheten og Livet. De var egentlig blitt åndelig døde. I stede for å være innenfor, slik de selv trodde de var, var de havnet utenfor. Og i stedet for at Jesus var i deres hjerter og midt i blant dem i deres menighet, var han blitt stengt på utsiden av menighetens dør. Tenk hvor dramatisk det var for dem. Og hvor feil kunne de jo ikke ta. De hadde ikke bedt Gud om å ransake deres hjerter og å prøve dem (Salm 139:23). Og heller hadde de verken evne til selvransakelse eller kunne prøve seg selv. Og hva var grunnen? De hadde forlatt Guds Ord. De hadde glemt Jesus, han som først og aller mest hadde elsket dem. Og siden de ikke kjente sine synder, bekjente de dem heller ikke verken for Gud eller mennesker som de hadde syndet mot. Så dermed hadde de heller ikke behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Ordet nådetigger var et fremmedord for dem. De hadde det for bra til det. Siden Guds lov ikke hadde fått gjøre sin gjerning i dem, kjente de ikke sin synd. Og av den grunn smakte heller ikke evangeliet for dem, det som forkynner om Jesus, synderes venn. Han ble rett og slett stengt på yttersiden. De ønsket ikke å gi ham hedersplassen eller høyeste prioritet. For faktisk betydde Jesus så lite for dem at han i praksis ble ekskludert fra deres vellykkede menighetsliv. Den som har opplevd noe tilsvarende, hen kanskje tenke seg hvordan det måtte kjennes for Jesus. For slik det var for jødene, slik var det også for menigheten i Laodikea: Han kom til sinne egne, men hans egne tok ikke imot ham. 


Jesus vender tilbake til menigheten i Laodikea og banker på
Denne fortellingen kan vi lese i Åp 3:20-22. Det er Jesus selv som åpenbarer dette for sin apostel Johannes. I første del av vers 20 leser vi: “Se, jeg står for døren og banker”. Det var altså ikke plass for Jesus innenfor døren. Han hadde på utsiden, siden alt annet hadde blitt for viktig for dem, selv om han egentlig var menighetens Herre. Ja, slik kan det gå når vi kristne prioriterer feil. Da blir det ikke plass for Jesus i våre hjerter. 

De kristne i menigheten i Laodikea hadde blitt lunken, eller likegyldig. De levde på to veier samtidig, og med et delt hjerter. I stedet for å være kristne, var de blitt religiøse. Selv mente de at de var åndelig rike. De hadde alt i overflod, og trengte heller ikke til noe. Deres materielle rikdom smittet også over på det åndelige, og dermed ble Jesus og ydmyk kristendom helt borte. De opplevde ikke at de var syndere, og Guds pakt og Jesu verk på Golgata betydde etter hvert mindre og mindre for dem. Egentlig hadde de vendt Gud ryggen og kommet på avstand til Jesus. 

Men på tross av sitt frafall og sin bedrøvelige situasjon elsket Jesus dem, selv om han måtte stå på utsiden av døren. Og han håpet å få komme inn. Men, som noen har sagt det: Hjertedøren må åpnes fra innsiden. For Jesus tvinger ingen. Aviser noen han, respekterer han den. Men så brister han av kjærlighet til den som ikke vil ha noe med han å gjøre, og så søker han den bortkomne opp igjen. Og det skjer på nytt og på nytt. Invitasjonen fra Guds side står alltid åpen. For han er KJÆRLIGHET, derfor viser han også en hjertelig kjærlighet og omsorg. Og så banker han på hjertedøren på nytt og på nytt. Det gjorde han til meg i mange av mine beste ungdomsår, helt til han til slutt vant mitt hjerte. For da han med sin kjærlighet møtte lengselen i mitt hjerte om å bli et Guds barn, ble jeg for svak til å stå imot. Og denne lengselen etter Gud, virket til omvendelse. Og det takker jeg Gud for. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg lot Gud virke omvendelse i meg. Det var så stort som om jeg fikk begynne et helt nytt liv og bli født på nytt, og det var nettopp det som skjedde. Ja, Gud er i sannhet god. Hans navn være priset! 

Kjære venn som leser dette. Jesus elsker deg så inderlig, uansett hvordan du har mislyktes og prioritert Jesus bort. Det er aldri for sent, selv om du skulle  å si som en av mine elever en gang sa: “Jeg har tatt så dårlig vare på arven”! Slik var det også for den fortapte sønn. Men i sin kjærlighet speider hanns Far etter den bortkomne i håp om å få forbarme seg og å tilgi. Og det ble virkelig et velsignet møte! Slik er Jesus også overfor deg. Tro det! Ta til deg løftene i Guds Ord! Svar, når Jesus kaller på deg og banker på din hjertedør: Ja, jeg vil! Og da kan du være sikker på at det blir en gledesfest. Da vil all din urenhet og synd bli vasket bort. Alt, 100 %. Den kraften finnes i Ordet og i Jesu blod. Og da kommer Jesus inn til deg og vil holde nattverd med deg og du med ham. Når det skjer, vil evangeliets kraft virke en ny fødsel. Alt blir nytt! Du vil få nye kristne venner. Du vil få del i et kristent fellesskap. Hele livet ditt vil få en ny mening og et nytt innhold. Din livsretning vil da bli livets vei oppover, med himmelen som mål.

fortsetter..

 

“Bibelen fra perm til perm” – Åp 20:1-7 om de tusen år

“Raamattu kannesta kanteen”, eller på norsk “Bibelen fra perm til perm” er et finskspråklig program der den finske radiopastoren Jukka Nurvanto tar tilhørerne med på en reise gjennom hele Bibelen. Nurvanto er lutheraner, og ble vigslet til  prest i den finske evangelisk lutherske kirke i 1988. Hans bibelutleggelser sendes også regelmessig i radio DSF. Jeg har lyttet til hans program i en årrekke, og etter min vurdering er hans lærdommer både bibelske og pålitelige.

Personlig kjenner jeg ikke Nurvanto, men jeg har en gang vært på samme storforsamling i Kalajoki. Nurvanto er født i Posio i Nord-Finland, og hans onkel har jeg møtt flere ganger på møter i Luleå fridsförening. 


Jukka Nurvantos forklaring over Åp 20:1-7
I Åp 20 nevnes “1000 år” seks ganger i de syv første vers. Ut fra dette svært begrensede tekstmaterialet har kristne – men også svært mange andre religiøse trossamfunn – gjennom hele den kristne historien laget svært mange og spekulative alternativ for det som de kaller for “tusenårsrike”.  Et ytterliggående eksempel er Jehovas vitners lære om tusenårsriket. Som en parentes kan jeg nevne en datter av en kjent kristen dame fra menigheten vår som var på døra hos oss. Hun hadde allerede utsett vakre Mathisdalen i Alta for stedet hvor hun skulle bo. Illustrasjonene Jehovas vitner hadde laget og som hun ville gi meg, gjorde at hun helt vilt så for seg sin egen framtid her på jorden. For hun skulle nemlig ikke til himmelen, for dit var det bare de 144 000 som skulle få komme!

Bibelen selv nevner ifølge Nurvanto ikke noe som gir grunnlag for en slik lære. Derimot er Bibelen forbausende taus om denne sak. Nurvanto sier at når det står “1000 år” , er det ikke ensbetydende med et framtidig tusenårsrike her på jorden, slik svært mange så overbevisende gir uttrykk for. Men 1000 år gir uttrykk for en lang tidsperiode, som ikke trenger å stemme overens med vår tidsregning. Nurvanto gjør oppmerksom på at Åp 20 er et endetidssyn som Johannes fikk se, og som derfor ikke kan betraktes som et kronologisk hendelsesforløp som skal tolkes bokstavelig. Når han gjennomgår teksten, virker det ikke som om han har et forutfattet syn om at det vil komme, eller at det ikke vil komme en framtidig spesiell tid på 1000 år. Han bruker heller ikke gammeltestamentlige eller andre bibelsteder for å bevise  eller motbevise de ulike syn. Men han tar utgangspunkt i synet som Johannes fikk se i Åp 20, og forklarer ord og uttrykk fra teksten med klare skriftsteder, slik han forstår det.



Jukka Nurvantos forklaring av uttrykket “den første oppstandelse”
Når et mennesker lever et liv uten å ha del i frelsen i Jesus Kristus og “uten håp og uten Gud i verden” (Ef 2:12), kaller Bibelen dette for å være åndelig død. Men når et slikt menneske får høre evangeliet, og Gud gir en levende tro og den Hellige Ånd, blir dette menneske reist opp med Kristus (Kol 3:1), og blir et Guds barn. Det får da del i det nye oppstandelseslivet med Kristus, og begynner nå et nytt liv i Kristi etterfølgelse, ledet av den Hellige Ånd og fremfor alt i lydighet til Guds Ord. Ofte har dette blitt forklart som å ha del i ” den første oppstandelse”. 

Men når Jukka Nurvanto i “Raamattu kannesta kanteen” forklarer dette begrepet i forbindelse med Åp 20:1-7, kjenner også han ovennevnte forklaring, men sier at denne forklaringen ikke passer helt inn i tekstsammenhengen fra Åp 20 og med helheten i Johannes Åpenbaring. Derimot har han følgende forklaring:

 Åp 20 forbinder “den første oppstandelse” med martyrene som det fortelles om i vers fire:

  • “Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år”.

Ifølge Nurvanto fikk martyrene komme til himmelen samtidig som de døde. De fikk komme hjem dit Kristus var, der han satt ved Faderens høyre hånd. Det samme var dessuten tilfelle med flere andre som Bibelen forteller om, slik som for den angrende og troende røveren på korset.

  • “Og han (Jesus) sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!“, Luk 23:43.

Også Paulus hadde det syn at han skulle få være med Kristus like etter at han døde. Han sier i Fil 1:23:

  • Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre”, Fil 1:23.

Ytterlig ett bibelsitat viser Nurvanto til, og det er Jesu ord om den fattige Lasarus som fikk komme til Abrahams fang da han døde:

  • Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet”, Luk 16:22.

Med støtte i ovennevnte bibelsteder og fra tekstsammenhengen i Åp 20:1-7, gjør Nurvanto den tolkning at “den første oppstandelse” som det der siktes til, er når martyrene og andre som dør i Kristus får komme hjem til Kristus og til himmelen. Det er dette som siktes til når vi leser om de som hadde del i  “den første oppstandelse”.


Martyrenes sjeler ble levende, og de hersket sammen med Kristus i 1000 år
Når en kristen dør, blir legemet lagt i graven. Sjelen derimot flytter hjem til Gud, slik Nurvanto og mange andre tror.  Først ved de dødes oppstandelse, når Jesus kommer for å hente sine egne hjem til himmelen, blir sjelen forenet med det nye oppstandelses- eller herlighetslegemet. Dette kaller Bibelen for et “åndelig legeme” (Kor 15:44), for forvandling til å bli lik Jesu herlighetslegeme (Fil 3:21) og for å bli Jesus lik (1Joh 3:2). 

Da Lammet i Åp 6 åpnet det femte seglet, var martyrene  allerede blitt levende. Vi leser:

  • “Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde”.

De mintes alt de hadde måtte lide for Jesu navns skyld, og hvorfor de måtte dø ved halshugging av Jesu fiender og på grunn av Satans forførelser. Derfor ropte de med høy røst og sa:

  • “Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kappe. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv”, Åp 6:9-11.

I synet som Johannes fikk se i Åp 20, var tallet på martyrenes medtjenere og på deres brødre allerede fullt. Det skulle altså ikke bli flere martyrer. Dragen, den gamle slangen som er djevelen og Satan (Åp 20:2-3) var allerede innestengt i avgrunnen, og segl ble satt over han for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene, før de tusen år var gått. Derfor trengte ingen kristen lenger å frykte for martyrdøden. Nå var tiden endelig kommet for at Herren, den hellige og sannferdige, skulle hevne martyrenes blod på dem som bodde på jorden. Nå trengte ikke martyrene lenger å slå seg til tåls eller å være utålmodige. For nå skulle de selv få delta i denne hevnen sammen med Kristus. For de var nå blitt levende, og skulle herske sammen med Kristus i tusen år (Åp 20:4).

Ifølge Jukka Nurvanto er det intet som tyder på at martyrene hersket eller skal komme til å herske sammen med Kristus her nede på jorden, eller at det skjedde/skal skje i et framtidig jordisk fredsrike, slik det så ofte læres i våre dager. De gammeltestamentlige bibelstedene som i beste fall kan tyde på det, passer i alle fall like godt for evangeliets tid og for de som har tatt i mot Fredsfyrsten Jesus i sine hjerter og som ved Ånden lever sine liv i Kristi etterfølgelse. Derimot tror han at stedet hvor de og Kristus hersker fra, er himmelen.

Martyrenes døde legemer var ikke blitt levende, eller rettere sagt forvandlet. Dessuten var de jo blitt halshogd (Åp 20:4). Og sine nye herlighetslegemer hadde de ennå ikke fått, siden den endelige dom og de dødes oppstandelse hadde heller ikke vært. Men deres sjeler var allerede kommet hjem til himmelen, og nå så Johannes dem under alteret (Åp 6:9). Derfor var de Kristi meddommere som regjerte sammen med Kristus i 1000 år. Dette er Nurvanto rimelig overbevist om, slik jeg forstår han. Det er nemlig dette som i alle fall kan leses ut fra teksten i Åp 20. All annen utleggelse er derfor usikker.


Hva sier Bibelen om de som skal herske som Guds og Kristi prester?
I mange ulike sammenhenger nevner Jesus at hans apostler skal få sitte på 12 troner og få dømme Israels 12 stammer. 

  • “Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer“, Matt 19:28.

Og hos Lukas sier Jesus til sine disipler og apostler:

  • “Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer”, Luk 22:29-30.

Til menighetens engel i Laodikea lover Jesus:

  • “Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone”, Åp 3:21.

Noe av det samme som Jesus talte om i bibelsitatene ovenfor, skriver også apostelen Paulus et par steder, bl.a.:

  • “Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker?“, 1Kor 6:2.
  • “Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss”, 2Tim 2:12.

Når Nurvanto taler om det åndelige og det kongelige presteskapet, forklarer han at dette skjer her i Guds rike, og at forvaltningen av dette presteembetet skjer ved  evangeliet som blir forkynt. For det er ved evangeliet som Gud og Kristus regjerer. Slik tenker også Luther. Men samtidig forbinder Nurvanto det kongelige presteskap med Åp 20:4, og med de som skal herske/hersket sammen med Kristus i tusen år. 

Slik Nurvanto utlegger det, er det sannsynligvis ikke bare martyrene som skal herske og regjere sammen med Kristus, men også andre hellige, slik Jesus med klare ord sier til sine disipler og til de tolv apostlene. Også de ble martyrer som måtte gi sine liv for Jesu navns skyld, bortsett fra apostelen Johannes som døde en naturlig død. Men fortsatt – tenker Nurvanto – skal de ikke herske og regjere her nede på jorden i et framtidig tusenårsrike. Men de skal, slik Jesus sier det ovenfor, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Og som kjent sitter jo ikke Jesus på sin herlighets trone her nede på jorden, men ved sin Fars høyre side i himmelen. Og det er ved hans trone Jesu apostler skal sitte når de skal dømme Israels tolv stammer, slik Jesus sier i Matt 19.

Og det er noe helt annet enn at de skal komme ned til et jordisk tusenårsrike for å dømme Israels tolv stammer her. For heller ikke de har fått sine himmelske nye legemer. I så tilfelle  måtte de jo dømme Israels stammer uten legemer, men bare i sine sjeler.


Sluttord
I sluttordene til en artikkel om de ulike endetidssyn, skriver Guttorm Raen noen tankevekkende ord om hvor vanskelig  det er å få innsikt i hva og hvordan ting skal skje i den siste tiden før Jesus andre gangen skal komme tilbake:

“Jeg har stundom tenkt på et bilde i forbindelse med dette. Før de store oppdagelsesreiser omkring midten av det nittende århundre var det indre av Afrika ukjent land. En visste – eller ante – at det fantes en eller flere store innsjøer og fjell, men hvor mange og hvor de lå i forhold til hverandre, var det nokså mange ulike meninger om. Derfor er kart fra før den tiden svært ulike og unøyaktige. At det fantes høye fjell og store innsjøer, var klart, men plassering og størrelse ble først tydelig da noen reiste inn og fikk sett dem. Omtrent slik er det med endetidsbegivenhetene. Hovedtrekkene er klare ut fra Bibelen, men detaljene forstår vi ikke før tiden er inne. Vi skal ikke gi oss til å spekulere og komme med bastante påstander om detaljene, men holde fast ved og forkynne grunnelementene: Jesu gjenkomst, oppstandelsen, “livets to utganger” – evig død og evig liv – og det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord”.

Slik jeg tenker, har Gud med hensikt skjult de fleste detaljene som gjelder endetiden, kanskje derfor at vi kristne ikke skal ha for mye fokus på det. For detaljene er jo tross alt ikke viktige for oss. Helt sikkert ville Jesus og apostlene Johannes og Paulus kunne ha lært mye mer detaljert om endetidshendelsene, men det valgte de ikke å gjøre. Men en ting hadde de hovedfokus på, og det var at vi alle skal være rede når Jesus kommer tilbake, og at vi da skal finnes våkne og ikledde Kristi rettferdighet. Da spiller det ingen rolle i hvilke nattevakt brudgommen enn kommer, bare det at brud og brudgom skal få feire Lammets bryllup sammen i den himmelske bryllupssal. Det får også vi be om!


 

David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Fortsett å lese «David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset»

Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten

Andre sider med samme tema:

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Sarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Når Jesus taler om hendelsene ved sin andre gjenkomst, sier han:

Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop …”

Opprykkelsen av menigheten
“… Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet…

Fortsett å lese «Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten»

Tegn før Jesus andre komme: Antikrist, han som sier: “Jeg er Kristus”, og som krever tilbedelse av alle folk, også av de kristne

Andre sider med samme tema:

Jesu disipler spurte en gang av Jesus: “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende? (Matt 24:3)

Fortsett å lese «Tegn før Jesus andre komme: Antikrist, han som sier: “Jeg er Kristus”, og som krever tilbedelse av alle folk, også av de kristne»

Tusenårsriket – er det et symbolsk uttrykk for menighetens tid nå – eller er det noe som skal komme?

  • Andre sider med samme tema:

Tusenårsriket – er det nå i menighetens tid, en tid sammen med den oppstandne Kristus ledet av den Hellige Ånd – eller er det noe som skal komme helt til sist i endetiden, etter den store trengsel?

Ordet tusenårsriket forekommer ikke spesifikt i Bibelen. Men det som har gitt dette riket navnet “tusenårsriket”, bygger på Åp kap. 20, der 1000 år nevnes seks ganger:

Fortsett å lese «Tusenårsriket – er det et symbolsk uttrykk for menighetens tid nå – eller er det noe som skal komme?»

En av Bibelens mest innholdsrike forbønner

En av Bibelens mest innholdsrike forbønner finnes skrevet i Kolosserbrevets første kapittel. Denne bønnen ba apostelen Paulus for de nyomvendte kristne i Kolossæ, sannsynligvis mens han satt fengslet i Rom på begynnelsen av år 60. Paulus hadde selv aldri besøkt den menigheten, men tross det var de kristne der like kjære for han. Menigheten ble trolig grunnlagt da en av Paulus’ kjære medarbeidere  ved navn Epafras, som man mener kom til troen gjennom Paulus forkynnelse av evangeliet i fengselet i Efesos . Altså var han en Paulus’ medfange (Filemon 1:23).
 

Paulus’ medfange fra Kolossæ blir en kristen, og grunnlegger menigheten der 
Senere reiste han hjem til Kolossæ i dagens Tyrkia, for at han der skulle forkynne evangeliet om Kristus, og om frelsen i ham.
 
Tross at tilhørerne i Kolossæ i utgangspunktet var hedninger, ble de lydhør for evangeliet når det ble forkynt for dem. Deres ører var åpne og ordet som ble forkynt gikk rett til hjertet.  Og Ordet fant rom i deres hjerter og virket ved dets kraft (Rom 1:16). Slik ble de ved Guds under ble fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike (Kol 1:13). Ja, Gud er virkelig god! Nøyaktig det samme skjedde med meg for snart 49 år siden, og det samme har skjedd med mange andre. Omvendelsen er Guds verk. Først når han får omvende oss, blir vi rett omvendt (Jer 31:18).
 

 
Forbønn for de kristne i menigheten i Kolossæ,  og for deg og meg
Selv om de nyomvendte i Kolossæ hadde blitt Guds barn, hadde de tross det behov for de kristnes forbønner. Paulus skriver til dem: “Vi takker alltid Gud vår Herre Kristi Far, når vi ber for dere”. Og innledningen til hans hans forbønn lyder:
 
  • “Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet”, Kol 1:6-12.

Vranglæren i Kolossæ, var det gnostisisme?
Menigheten og de nyomvendte i Kolossæ var hardt angrepet av en helt spesiell vranglære. De hadde ubibelsk lære om Gud og om Jesus, og dermed hadde de feil gudsbilde. Etter deres syn fantes det en god Gud og en ond Gud. Og Jesus var ifølge dem ingen Gud, bare en profet. De fornektet treenigheten, slik mange også i dag gjør. 

Og de opphøyet egoet og menneskets egen mulighet til å kunne oppnå kontakt med “Gud” og å kunne bli frelst dersom man tilhørte de “innvidde” som de selv representerte, og ved det som de feilaktig kalte for “visdom” , “kunnskap” og “innsikt”. Disse vranglærere infiltrerte menighetene ved sin visdomslære (Kol 2:8), og kaltes for gnostikere.
 
I flere av Paulus’ brever, men særlig også i Johannes’ brev tar de opp kampen mot denne formen for vranglære. Og det samme gjorde også flere andre kristenledere i de første århundre, derfor at de med sin tildekte vranglære fanget mange godtroende kristne, som derfor lot seg forføre. En av dem var en av oldtidens mest betydelige teologer, biskop Ireneus (år 125-200). Jeg har 2-3 av hans kampskrifter mot dette kjetteriet.
 
I Paulus’ forbønn i teksten ovenfor, kan vi merke hvor viselig Paulus vil beskytte de kristne nettopp mot gnostisismens vranglære. De tilbød en dypere og mer åndelig innsikt og kunnskap enn det som Jesus og apostlene forkynte – trodde og påstod de. Og for å kunne få del i denne høye åndelighet, måtte de kristne først overgi seg til disse “overåndelige” menneskene, og åpne seg for “det nye”.
 

 
Deler av dagens vranglære påminner om forholdene på apostlenes tid
Hva er dette annet enn alt det som vi møter i dag gjennom New Age, gjennom skjult hinduisme, gjennom alt alternativt og gjennom all form for nyreligiøsitet som florere rundt oss i våre dager, også delvis i våre sammenhenger. Slik kan komme meget nært oss også gjennom alternativ medisin slik som Medisinsk Yoga, Mindfulnes og tilsvarende, til og med gjennom helseinstitusjoner, selv om alternativ religion kun kan bli en del av opplegget på videregående kurs utenom det offentlige helsevesenet. Så her gjelder det for oss kristne å ikke være blåøyde når vi blir tilbudt slikt. Vi må i alle fall være klar over farene med slikt så vi ikke blir “hekta” denne form for tilbud. 
 
Paulus’ forbønn var fylt med Guds visdom, med bibelsk kunnskap og med dyp åndelig innsikt. Dette var noe Gud hadde utrustet han med. Han går ikke helt konkret til angrep på vranglæren og forteller heller ikke direkte hva den gikk ut på. For siden Kolosserbrevet var tenkt til å være til nytte for kristne alle steder og gjennom alle tider, valgte han heller å gi en trygg motvekt og å lede oss til visdommens og kunnskapens opphav og kilde, slik at de kristne kunne bli bevart fra vranglærens alle forførelser, uansett i hvilke form den fremstår.
 
Vranglærerne  poengterte “visdommen”, “kunnskapen” og “forstanden”. Det var der de hadde sin overlegne styrke, tenkte de. Og det var nettopp dette som vranglærerne hadde hovedfokus på. Ifølge dem kunne de tilby noe mye bedre, noe som overgikk apostlene og deres lære. Og de lyktes også i å “selge sine produkter”, til og med til kristne menigheter og til nyomvendte som ikke var rotfestet i sannheten.  For i sin list tok de utgangspunkt i kjente kristne og bibelske begreper, og videreutviklet dem. Dette ble deres “agn” som “solgte”, siden de brukte kjent terminologi og kjente uttrykksmåter. Deres vranglære var imidlertid som en skarp og dødelig krok som fanget og drepte. Men for å få de nyomvendte kristne til “å bite på kroken”, tredde de en levende og lokkende beitemark over kroken slik at den skjultes, og som bød de den fram for de kristne. Og på den måte fikk de fanget mange uerfarne “ved kløkt i villfarelsens listige knep” (Ef 4:14). Og slik bruker den onde nye og nye knep etter hvert som han blir avslørt, for å forføre så mange som mulig av Guds folk.


Paulus avslører vranglærernes listighet, og viser oss hvordan vi kristne kan bli beskyttet fra å bli forført av all form for vranglære
Det er nettopp disse vranglærernes “salgstriks” Paulus tar utgangspunkt i. Han griper det onde ved rota, og lærer om “visdommen” og “kunnskapen”, men på en mye bedre og grundigere måte enn vranglærerne. For Paulus bygde sin lære om de bibelske begrepene – “visdom”, “kunnskap”, “innsikt” og “åpenbaring” – på Skriften alene og på Gud som all visdoms opphav og kilde. Men også på Jesus Kristus når han sier om ham: “I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede”, Kol 2:3. Kun ved å få del i denne gudsåpenbarte visdom, kunne en kristen komme til rett innsikt om hva som var Guds vilje. Men slik kunne de også komme til innsikt om sin egen synd, og om sin avhengighet av Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Men aller helst ville de kunne komme til en rett innsikt om Guds høyhet, men også om Guds visdom “åpenbart i kjød, om Jesus Kristus”, Frelseren. Det var dette Paulus ba om at Gud skulle gi dem. For det er kun Gud som kan beskytte mot vranglærer.
 
Kun når vi blir ett med Kristus, finnes i ham og får del av hans fylde, kan vi få et godt og sunt åndelig syn. For kun Gud kan gi oss den rette åndelige øyensalve som kan gi oss et rett kristens og bibelsk syn. Kun da kan vi også bli styrket, og kunne bli bevart i lyset. For det er kun lyset som kan drive mørket ut. Og kun ved å forbli i ham, kan vi bli beskyttet fra alle vranglærens forførelser. Dette var helt klart for apostelen Paulus, og dette benyttet han også som sin strategi i kampen mot villfarelsene som de ulike menighetene på hans tid ble utsatt for. 
 
Kun når vi er i Kristus og han i oss, kan vi på en rett måte takke Faderen som har gitt oss del i de helliges del i arven i lyset. Og ved å fokusere på håpet om den store arven som venter alle Guds barn, kan vi få  kraft og mot til å ta opp kampen mot alt det som prøve å hindre oss fra å nå himmel og salighet. Får lykkes den onde med å få oss til å flytte fokus, har vi tapt. Og kun når vi blir bevart i Jesus Kristus, har vi ved troen del i forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse (Kol 1:14). Og syndenes forlatelse får vi tro også nå, i Jesu høye og hellige navn, og i kraft av hans blod, dersom vi har samfunn med Jesus Kristus, vandrer i lyset, har samfunn med hverandre. For Johannes skriver: “Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd”. Og den samme Johannes fortsetter: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet” (1 Joh 1:7-9). 

Min fars slekt fra Kvalsund – var de norsk, samisk, finsk eller kvensk, eller en blanding?

Min far var Riktor Vilmar Baardsen. Han ble født i Klubbukt i Kvalsund kommune i 1921. Fars mor var Elen Serine Baardsdatter f. 1891, og hans far var Henrik Nils Baardsen, f. 1887. Om de var norske, samer, kvener eller finlendere, eller en blanding av disse, fortalte pappa egentlig oss ikke. Om han visste nok om det, er heller ikke så godt å si, siden begge hans foreldre  døde da han var en liten gutt. Han hadde ingen søsken. Men om noen av hans onkler eller hans tanter hadde fortalt han det, vet vi ikke. Av Ole Johan Nikodemussens slektsbøker for Kvalsund går det fram at noen av fars nære slektninger var ført opp som “sjøfinn”(sjøsame), slik han valgte å kalle dem. Og ifølge Folketellinga 1891 er noen av dem faktisk ført opp som sjøsamer, selv om de samme personene i Folketellingen 1865 er ført opp med “Nasjonalitet: Finnish” = finsk, noe som var tilfelle med farfar, hans søsken og deres far Baard Pedersen samt hans begge foreldre, Elen Baardsdatter og Peder Baardsen

Når de derimot skulle fortelle at noen var samer, brukte de “Lappish” og “Sami”, og ikke “Finnish”!

Siden deres nasjonalitet er “Finnish” eller finsk, betyr dette ifølge Terje Aronsen i Ruijan Kaiku: det nasjonale og etniske begrepet «finlender/finsk» er betegnelsen på folk og språk med nabolandsk/utenlandsk (finsk) tilhørighet“. Altså hadde disse og deres forfedre kommet fra Finland i sin tid. Og da de kom fra Finland til Norge var deres statsborgerskap finsk og de hadde finske pass. Siden Finland på den tiden var en autonom stat under Russland, er det kjent at mange flyktet fra landet, både til Norge og til Amerika for å unngå at de skulle bli innkalt i krig sammen med Russland.

Min hustru Gun som har bodd over 43 år i Norge, har fortsatt finsk statsborgerskap og finsk pass – blått og ikke rødt slik norske pass er. Derfor er hun finsk og ikke norsk. Det at hun er finsk, er noe hun er stolt over, og sitt finske statsborgerskap er noe hun aldri ønsker å gi fra seg. Og slik var det sikkert også på 1800 tallet for mange finlendere som kom til Norge. Mer komplisert behøver det ikke å være! 

At noen av de finskættede kunne bli regnet for å være samer og at det ble antatt at de hadde samisk etnisitet, var også forståelig  – kanskje også derfor at de snakket samisk flytende, siden det store flertallet av befolkningen i Hammerfest landsogn og i Kvalsund kommune og på 1800-1900-tallet var samer, langt under halvparten var nordmenn og en liten prosentandel på under 10 % var finskættede. Men hva våre fire besteforeldre på farssiden var, det kjente jeg ikke til da jeg gikk i gang med et “dypdykk i slektsforskning” for å finne ut hva fars slekt egentlig var.

Pappa vokste opp i Klubbukt, og hadde mange slektninger i Kvalsund og i Brennsvika. Da far vokste opp på 1920-tallet, stod samisk språk og kultur sterkt i Brennsvika og i Klubbukt. Så at vi hadde samisk innslag i slekta vår, antok jeg. Men i hvilke grad, det ante jeg ikke. Mange som vokste opp i Klubbukt og i Brennsvika i samiskspråklige hjem, lærte seg ikke å snakke norsk før de begynte på skolen, slik det var med Odin Juliussen fra Klubbukt, selv om han var 13 år yngre enn far.

Men pappa lærte seg som barn norsk veldig godt. Ut fra aksenten i fars norsk, tydet det ikke på at han hadde hatt samisk som morsmål, slik det var for mange som var vokst opp i samiske hjem. Og dessuten kunne han fra sin tidlige ungdom skikkelig godt både finsk og kvensk. Så det tydet på at han mest sannsynlig vokste opp i et miljø med norsk og finsk, der også finsk ble brukt i dagliglivet. Det er i alle fall hva jeg tenker. Men om han hadde finske gener, det ante vi ikke.  Det som jeg derfor ønsker å finne ut, er om far hadde noen finske forfedre, dessuten hvor stort innslag av norske forfedre han hadde, og hvem av hans foreldre eller forfedre som var samisk. Det blir spennende, for jeg aner jo ikke hvilke etnisitet disse personene hadde, selv om jeg allerede vet navnene på de fleste av dem.

Når det gjaldt mors slekt, klarte jeg rimelig greit å finne ut hvilke land de opprinnelig kom fra og hvilke nasjonalitet de hadde, og da var det jo mye enklere. Men når det gjelder fars slekt, har det vært veldig mye vanskeligere, siden jeg bare har klart å komme bakover i tid maks noen få århundre, og ikke det heller for alle, bortsatt fra Rechardt-slekta som kom fra Torneå, og før det fra Tyskland.  Men at far tilhørte den slekta, fant jeg ikke ut før lenge etter både min fars og min mors død, så derfor kunne jeg heller ikke spørre dem om de kjente til det.

Så derfor har jeg tenkt å gjøre et dypdykk i Folketellingene for å prøve å finne ut hvilke nasjonalitet og eventuelt hvilke etnisitet fars slektninger hadde. Og så vil jeg fortløpende og i konklusjonen presentere hvilke resultat jeg har kommet fram til. 


Begge fars foreldre døde da han var en liten gutt
Da far var 5 år gammel, døde hans far, og da han var 9 år gammel, døde hans mor. Far vokste senere opp hos en tante av seg, Inga Baardsen, og henne har vi truffet flere ganger. Hun var søster av hans far Henrik Nils. Dessuten hadde pappa en bror av sin far, gammelonkel Samuel Baardsen, og han kjente vi meget godt, siden han flere ganger for året bodde hos oss når han besøkte Alta, særlig i forbindelse med storforsamlingene. Han bodde da i Kvalsund.


Samuel Baardsen, sykkelreparatør og trankoker
Gammelonkel Samuel lærte meg å reparere sykler, t.o.m. å montere sammen et sykkelhjul av nav, en felg og løse ekerter som vi hadde demontert fra hjul jeg hadde funnet på Patomella søppelplass. Og det var litt av en kunst, men slikt kunne gammelonkel. Han brukte å skøye med å si at han av yrke var trankoker og sykkelreparatør. Samuel hadde ett glassøye, og før han gikk til sengs på kvelden, tok han ut glassøyet og gebisset – eller var det bare noe han brukte å skøye med oss barn om? Vi var i alle fall veldig glad i gammelonkel, han var en liten men veldig humoristisk mann.


På tur med far til Kvalsund, Klubbukt og Brennsvika
I sin ungdom hadde far en nesten-døden opplevelse da båten han var i gikk rundt, og han fikk i seg mye iskald sjøvann. På grunn av dette pådro han seg svært kraftig astma, og var mest hjemme fra midten av 1960-tallet. Det ble derfor ikke så mange turer til hans hjemtrakter, så derfor kjenner vi dessverre veldig få av våre slektninger. Men noen turer ble det heldigvis.

Etter at jeg i 1969 fikk bil, var jeg noen ganger i Kvalsund og i Klubbukt sammen med far for å besøke noen av fars slektninger og gamle kjenninger. Vi besøkte også Brennsvika. Siden far ikke hadde noen søsken, har vi ingen søskenbarn på farssiden. Men tremenninger og fjernere slektninger har vi, og mye flere av dem vet jeg av etter  at jeg begynte litt med hobby-slektsforskning. 


Lite informasjon om fars slekt og om hans oppvekst
Egentlig har vår far fortalt oss veldig lite om sin slekt og sin oppvekst. Jeg skjønner godt at det sikkert ikke var så lett å miste begge sine foreldre i sin tidlige barndom. Slikt setter alltid varige spor etter seg. Og fars ungdom, etter at begge hans foreldre døde,  vet vi egentlig veldig lite om. Vel har han fortalt oss litt, og han har mange ganger fortalt  fra den tiden da han gikk i konfirmasjonsskole i Hammerfest, bodde i et privat hjem alle de ukene konfirmasjonsskolen varte, og om de humoristiske minnene han hadde fra den tiden. 


Dramatisk forlis hvor to ungdommer druknet
Dessuten fortalte han fra den tragiske hendelsen  da han og tre andre ungdommer kullseilte med sin nordlandsbåt like utenfor Kvalsund, og alle fire havnet i den iskalde sjøen. Da var det to av hans kompiser som druknet. Av de fire som var i båten, var det bare far og en til som overlevde. De to som overlevde var så heldige å bli  skylt i land i Kvalsund, og at de straks ble oppdaget og båret inn i et nabohus, og brukt munn-til-munn metoden på. Jeg har vært så heldig å få møte dama i huset som  hjalp til med å ta seg av far og som lyktes å få sjøvannet ut av lungene hans. De første ord pappa sa da han kom til seg selv, var at han takket Herren Jesus for at han fikk beholde livet. Jeg mener far var 17 år gammel da, det betyr at dette skjedde i 1938.


Pappa som predikant og tolk fra tidlig i 20-årene
Av de få ord pappa sa, skjønner man at han var en kristen allerede da han var en ungdom. Da han var litt over 20 år gammel, var han allerede både predikant og en habil tolk i den læstadianske vekkelse, særlig siden han behersket alle tre Nordkalottspråkene og selvsagt Bibelen og den kristne terminologien godt. 
Kvalsund fikk etter hvert egne predikanter og de hadde forsamling regelmessig, noe de har hatt helt til våre dager. Og det var i menigheten i Kvalsund far begynte både som predikant og som tolk. Dessuten reiste han forholdsvis mye, kanskje mest i Porsanger for å forkynne Guds ord. Og svært mange eldre kristne som jeg har møtt, kunne fortelle gode minner fra den tiden da far besøkte dem.


Far hadde utrolig lett for å lære seg språk. Hvor hadde han arvet “språkøret” fra?
Far var veldig språkkyndig, og han hadde lett for å lære seg nye språk. Etter fars død i 1987 har vi funnet hans avgangsvitnemål fra grunnskolen, og han hadde toppkarakter i absolutt alle fag. Og hele sitt liv var han levende interessert i både matematikk og i språk, slik at vi barn fikk vokse opp i et “språkstudio” med språkkurs på sin gammeldagse Tandberg lydbånd, særlig i finsk språk, men vi fikk dessuten lytte til engelsk og tysk språk. Det var nok der jeg fikk min interesse for språk, og hvor jeg delvis lærte meg å forstå finsk og litt samisk. Far var en periode finsklærer, og da fikk jeg som barn noen ganger være med han for å lære meg finsk grammatikk og enkle setninger. Og det som man lærer seg godt som barn, det kan man også når man blir eldre. Det er noe med det!

Etter hvert lærte far seg både engelsk og tysk, selv om han neppe da kjente til at en av hans stamfedre, Innes Rechardt,  kom nettopp fra Tyskland på andre halvdel av 1500-tallet. En annen av fars fjerne slektninger – Tornbergslekten – hadde røtter i finsk Österbotn, også dem kan vi følge tilbake helt til 1400-1500-tallet. En tredje av fars fjerne slektninger – Chore-slekten – kan man faktisk følge tilbake helt til 1200-tallet. Grunnen til at disse kan spores tilbake så langt i tid, et at mange av dem var offentlige personer, slik som birkarler, prester, lensmenn og kjente handelsmenn.


Hvor hadde far lært seg både kvensk og finsk så godt?
Far behersket norsk språk fullstendig. Dessuten kunne han to varianter av finsk, nemlig både kvensk og finsk. Etter fars død, har jeg funnet et ganske langt brev som han har skrevet på finsk bokmål, og det er meget godt skrevet, nærmest uten noen språklige feil. Selv om jeg har Bachelor-grad i finsk, har jobbet i Finland i et finskspråklig firma i min ungdom, har vært lærer i finskspråklig videregående skole og i 9 år har undervist på videregående skole i finsk som andrespråk, mener jeg at far behersket både finsk skriftlig og muntlig kanskje vel så bra som meg, i tillegg til kvensk som han behersket godt, men som jeg bare forstår. Og det lærte han seg helt uten å ha studert språket annet enn litt på egen hånd, og uten at han hadde vært særlig mange ganger i Finland og fått eventuell språktrening der. Men hans opphold i Finland var alt for få og korte til det.

Så det som jeg har undret meg over, er hvordan far hadde lært seg flytende finsk i tillegg til kvensk allerede i sin barndom og sin ungdom, uten at vi barn i alle fall hadde blitt fortalt at han hadde noen finsk bakgrunn eller at han hadde finskspråklige som sine nære slektninger. Det er ikke umulig at han kunne fortalt oss noe om det dersom han hadde ønsket det, men det gjorde han ikke. Eller så kan det kanskje være at siden alle hans finske slektninger var døde lenge før han ble født, så derfor hadde kanskje ikke noen sett behov for å fortelle han om dem. Det var jo dessuten så vanlig at finlendere flyttet til Nord-Norge og bosatte seg her, det var vel ikke noe å fortelle om. Kanskje var det også fornorskningsperioden som han vokste opp i som gjorde at dette temaet  ble nedtonet? Men det er ikke tvil om at både kvensk og finsk språk ble brukt daglig under hans oppvekst og blant de folk som han ofte hadde kontakt med, ellers ville han neppe kunne ha klart å lære seg disse språkene så flytende. 

Om fornorskningen i Kvalsund kan man få et innblikk i ved å lese bl.a. i “Kvalsunds skolehistorie 1800–2007”

Kan det være at hans foreldre snakket kvensk eller finsk da han var et barn, det vet vi ikke noe om. Nå vet jeg imidlertid at de begge to hadde sterke finske aner, men det kjente jeg ikke til da far levde. Så det er absolutt ikke umulig at de også i hverdagen brukte språket aktivt, slik mange andre i området sikkert også gjorde, og dem var det ca. 7-10 % av i Kvalsundområde ifølge historiske dokumenter. 

Et annet svar på mitt spørsmål “Hvor hadde far lært seg både finsk og kvensk så godt?”, kan man finne i søknaden om lønnstillegg lærer Anders Larsen sendte til Skoledirektøren i Finnmark amt i 1905. Av hans skriv kommer det fram at elever av finsk herkomst og finske barn på den tiden langt overgikk 7-10 % av elevmassen, slik det var i 1832. Faktisk var prosentandelen helt oppe i 63,8 %, noe som var utrolig høyt. På den tiden virket ikke fornorskningen like strengt. Man kan derfor anta at det i Kvalsund skole også en god stund etter den tid var mye finske elever, sannsynligvis også i den tiden far vokste opp, og at han derfor på en naturlig måte lærte seg finsk av dem

Så til søknaden til Skoledirektøren:

Hr. Skoledirektøren i Finmarkens Amt

Undertegnede tillater sig herved ærbødigst at andrage om at komme i betragtning ved uddeling av ordinært finnefondstillæg for indeværende skoleaar. I den anledning oplyses, at jeg er født 1870 og har virket hele tiden i blandede sprogdistrikter, derav 4 1/2 aar i Kvalsund kommune, hvor jeg ogsaa for tiden virker. Av 47 børn i mine kredse er 30 (63,8 %) av finsk herkomst. I enkelte krædse er kun finske børn og skolearbeidet yderst tungvindt, men norsk læres efter haanden.

Næverfjord, 15.mai 1905.
Ærbødigst
A. Larsen”


Ny bølge av innvandring fra Finland – først  i 1865-70, og senere ved århundreskiftet
Ut fra disse opplysningene, kan man med rimelig stor sikkerhet kunne konkludere med at det også i tiden rundt århundreskiftet må ha vært en stor innvandring av finskspråklige familier til Kvalsund kommune, i tillegg til alle de som kom i tiden 1865-1870 da det var en serie av uår i etter hverandre i Finland. Det var nettopp på den tiden vår oldemor på morssiden kom, sammen med tre av hennes søstre. Også de bevarte det finske språket og den finske identiteten så lenge de levde. Og de klarte  seg faktisk bare med finsk, uten engang å lære seg så mye norsk. For også i Alta stod det finske språket sterkt.

Så er mitt neste spørsmål: Oppholdt de finske familiene seg i Kvalsund og i Hammerfestregioner bare i en kortere tidsperiode, i påvente av at de håpet på å få emigrere til Amerika noe senere? Ja, helt sikkert gjaldt dette en hel del familier, siden det kan dokumenteres at mange av dem emigrerte til Amerika etter noen års opphold  i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. Konkrete eksempler på dette kunne jeg nevne fra Martti E. Miettinens samling “Læstadiansk folkeminne – Intervjuesamling somrene 1931-32”. 

Selvsagt kunne far ha lært seg finsk fra disse familiene og deres etterkommere, det er mye trolig. Men det var nok ikke slik at alle foreldrene til de mange finske barna som nevnes i ovennevnte brev av 1905 emigrerte til Amerika.

Mange av de finske familiene bosatte seg helt sikkert fast i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. På den tiden var det vanlig med mange barn i familiene, og disse snakket utvilsomt finsk seg imellom siden det var det språket de hadde lært seg hjemme, i alle fall til godt opp i skolealderen. Jeg antar derfor at dette bidro til at far og andre finskspråklige fikk oppfrisket det finske språket, og også utviklet det. Dette kan – slik jeg vurdere det – ha bidratt til at far kunne finsk så godt allerede før han flyttet fra Kvalsund til Alta i tiden før andre verdenskrig.


“Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”, giftemål med samiske kvinner og krav om å integrere det samiske
Ut fra opplysninger i NOU 2001: 34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger, er det tydelig at samer og det samiske var det mest dominerende i de ytre fjordstrøkene, også i Kvalsund kommune. Der kan man lese:

“Giftemål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke – mens norske menn derimot ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den klare konsekvens at mennene ble en del av det samiske samfunnet. Det er et faktum at mange norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til”.

Mitt spørsmål blir: Kunne grunnen til at så mange av fars forfedre som var finsk, giftet seg med personer som også hadde finsk som nasjonalitet og finsk som språk, siden det var mer uvanlig at finlendere giftet seg med samer og med de norske personer i det samiskspråklige distriktet hvor de bodde, slik sitatet ovenfor forteller? Kan det ha vært noe i uttrykket “like barn leker best”, siden de hadde samme bakgrunn, språk og kultur?

Når det gjaldt Alta, var det derimot helt vanlig at finske menn giftet seg med norske kvinner, og at norske kvinner giftet seg med finske menn. Dette har jeg utallige eksempler på fra mors slekt. 


Folketellingen 1865
Ut fra hva jeg har klart å lese fra Folketellingene fra 1865 og senere, virker det som at det i ytre distrikter av Kvalsund kommune var mange som ikke kunne snakke så mye norsk, selv om sikkert de fleste delvis forstod språket. De dagligdagse språk der virket å være finsk og samisk, i alle fall når det gjaldt fars forfedre. At samisk var hovedspråket i det området, kommer klart fram av historiske dokumenter. I 1832 var Kvalsund en del av Hammerfest, og da bodde det 466 norske (29 %), 1011 samiske (63 %) og 118 finlendere/kvener i hele Hammerfest landsogn. Da utgjorde en finske/kvenske andelen bare 7,4 %. Også ut fra andre kilder går fram at prosentandelen kvener var godt i underkant av 10 % av befolkningen i Kvalsund. Ut fra Folketellingene – så langt jeg har klart å finne ut – tilhørte fars forfedre til denne lille finske minoriteten. Så det er derfor ikke utenkelig at de – for å ta vare på finsk språk og kultur – giftet seg med personer som tilhørte den samme minoriteten, som de selv tilhørte.

Ifølge Folketellingene var det – etter hva jeg har klart å dokumentere – ca. 15 av fars direkte forfedre som står oppført med finsk som nasjonalitet (Nasjonalitet: Finnish. Om definisjon, se ovenfor!) og som derfor naturlig nok hadde  finsk som i alle fall et av sine hjemmespråk.  Og jeg går ut fra at Folketellingene og notatene i dem er noe man må kunne stole på. De var jo tross alt offentlige dokumenter. 

Merk: Med betegnelsen “Finnish”  kunne det nok ikke menes same elle “sjøfinn”, siden det da bruktes betegnelsen “Sami” og “Lappish”, særlig i Folketellingene. 



Sjøsamisk og samisk språk Klubbukta, i Brennsvika og i andre steder av Kvalsundregionen, og dette språkets status
Også når det gjaldt samisk språk, snakket far språket godt. Dessuten kunne han lese samisk, og det var det absolutt ikke alle samer engang som kunne det på den tiden, og heller ikke lenge etter det. Fornorskingspolitikken hindret dem som kjent fra å lære seg og å bruke både samisk og finsk, uten at det kunne kontrolleres på små steder i samme grad som de kunne gjøre det der barna bodde på internat og hvor ivrige lærere fulgte det opp. Men til en viss grad ble samisk og kvensk brukt som hjelpespråk i skolen, kanskje også da far gikk på skole.

Det at far behersket samisk godt, gjorde at han i en periode ble brukt som rettstolk hjemme i Alta. Uten problemer kunne han også tolke kristen forkynnelse fra samisk til norsk og motsatt, det samme han også kunne når det gjaldt finsk språk.

At far hadde hørt samisk mye i sin oppvekst, er det vel ikke noen tvil om. Og at hans foreldre kunne samisk, var sikkert en naturlighet. Men at de brukte det språket seg i mellom og til han, har han aldri fortalt oss.  Brennsvika og Klubbukt i Kvalsund var mest trolig sjøsamiske bygder hvor språket ble brukt aktivt, selv også av dem som selv nødvendigvis ikke var samer.

På den tiden var de tre språkene, norsk, samisk og finsk/kvensk dagligdagse språk, slik det også var over hele Nordkalotten helt inntil min barndom. Og alle vi som tilhører den læstadianske vekkelse, kjenner godt til dette i praksis fra hele Nordkalotten. Vi har fått, og får fortsatt høre disse tre nordkalottspråkene på våre møter.


Kvalsundsangen av Georg Johansen fremhever også det sjøsamiske

Fra havet går Revsbotn mektig og bred,
i århundre lapper har bodd her i fred,
med havet de titt tar en drabelig tørn
for opphold av heimen og kone og børn.


Utdrag fra Andreas Arilds “Læreberetning fra Kvalsund” fra år 1900
“I dette distrikt er befolkningen næsten udelukkende af lappisk, kvænsk eller blandet herkomst. Kun undtagelsesvis findes en norsk eller norsktalende familie. Af 54 skolebørn er 10 norske (18,5 %), 4 kvænske (7,4 %) og 40 lappiske (74 %). I to af de 4 til distriktet hørende kredse er der udelukkende lappiske børn.”

Også ut fra dette, går det fram at det helt klare majoritetsspråket var samisk og kvænsk/finsk var kun et lite og marginalt minoritetsspråk. Dette var 20 år før vår far Riktor Baardsen ble født. 


40 % sjøsamer i Kvalsund kommune i 2019
Ifølge i Kvalsund, ordfører Terje Wikstrøm er det 40 % sjøsamer. Da far ble født, 100 år tidligere, var denne prosentandelen sannsynligvis betydelig høyere, slik de går fram av oversikten over antall samiske, norske og finske/kvenske skolebarn fra den tiden. 


 

Tippoldefar Peder Baardsen og hans bror  Israel Barsen
Far til de to ovennevnte personene var omgangsskolelærer Baard Samuelsen, og deres mor var Inger Pedersdatter. Hun hadde “Finnish” eller finsk som nasjonalitet, og det samme hadde hennes mann Baard/Bor. Derfor var også deres barn tippoldefar Peder Baardsen (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage) og Israel Barsen finsk (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage)

Ifølge Folketellingen 1865  bodde Peder Baardsen og Israel Barsen i Ytre Brændsvik da de vokste opp, hvor samisk språk var det dominerende språket. Derfor var det også helt naturlig at også de lærte seg samisk, og også selv brukte språket aktivt. Når barna er små, lærer de utrolig fort, særlig i lek med andre barn. Og det er helt vanlig at barn kan beherske flere språk nærmest fullstendig. Dette er også tilfelle med to av våre barnebarn, de snakker både norsk og finsk like godt. Og dette er også noe som bekreftes i boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen. Der kan vi bl.a. lese:

“Alle i de to Bårdsenfamiliene (familiene til brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen) snakket samisk”.

Men at de selvsagt også snakket norsk og også finsk, var helt naturlig, siden de begge to var av finsk opprinnelse, både på fars- og morssiden. I sin forpleining hadde toppoldefar og hans bror i 1875 to finsktalende kvinner, Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Selvsagt måtte brødrene Israel, Peder og deres familier beherske det finske språket, siden de kunne ha i forpleining helt finskspråklige kvinner.

Og at de også kunne norsk godt, bekreftes også av det faktum at deres far var omgangslærer og dermed sørget for at de lærte seg skikkelig norsk, man også det at Israel Barsen hadde svært mange politiske verv. I ovennevnte bok av Ragnvald Jakobsen, fortelles det videre om Israel Barsen, som var bror til tippoldefar Peder Baardsen:

“Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg”.


Vår gren av Rechardt-slekta – 15 slektsledd som kun består av menn (Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom)
Slik vi forstår, var Baardsen-familien fullstendig trespråklige, selv om de hadde finsk opphav. For meg virker det som om vår far Riktor Baardsen hadde arvet noe av “Rechardt-slektas gener”, både når det gjaldt å lære seg nye språk, men også evnen til å lære seg nye ting lett.

Når man studerer Rechardt-slekta helt tilbake til 1500-tallet, vil man kunne spore noe av det samme, slik jeg i alle fall har lagt merke til. Og det som for meg er veldig spennende og spesielt, er at fra den første mannsperson i denne slekta, Innes Rechardt som var født i 1470 og helt til vårt siste barnebarn som er født i 2020, er det kun menn, og det er ikke mindre enn 15 slektsledd til sammen. 

Både farfar Henrik Nils Baardsen og farmor Elen Serine Baardsdatter var etterkommere av denne slekten. De var tremenninger, og hadde samme oldeforeldre, Baard Samuelsen som kom av Rechardt-slekta, og Inger Pedersdatter.


 Storbøndene brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen

Boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen forteller:

“De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvit¬stjerne».

Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert”.


Læstadianismen som motvekt til fornorskningspolitikken som ville ha samisk og kvensk språk og kultur bort
På den måte kan man si at vekkelsen har vært som en motvekt til den nasjonale fornorskningspolitikken som vår foreldregenerasjon opplevde, og alt hva dette førte med seg. Så takket være læstadianismen, har minoritetsspråkene i alle fall delvis blitt bevart i de nordiske landene, men også i visse deler av Russland, slik som i Karelen. Men tross det har disse minoritetsspråkene hatt lav status sammenlignet ned de nasjonale språkene. Og muligens har sjøsamisk hatt aller lavest status, også sammenlignet med samisk. Derfor var det kanskje ikke med stolthet noen ville fortelle at de var sjøsamer. Uttrykket “sjøfinn” var nok ikke noe hyggelig å få ropt etter seg da  far og hans generasjon vokste opp, sikkert ikke i hjembygda, men kanskje andre steder. Og slike vonde følelser og minner kan nok føre til at mange heller valgte å skjule sin egen identitet og sin bakgrunn. Og  uttrykkene “lappisk” og “sjøfinn”, slik de kalles i historiske dokumenter, bare bekreftet deres egne negative assossiasjoner til disse  kallenavnene. Men jeg opplevde aldri at far selv så ned på “sjøsamer” eller på samer generelt, ellers hadde han nok ikke prøvd å lære oss barn noe av det språket. Og han skjulte aldri eller skjemtes ikke over selv å kunne samisk, kanskje heller var det motsatte tilfelle.

At samisk stod meget sterkt i Kvalsund, kan man lese i “Forfall og fornorskning, glimt fra Kvalsund kommune 1800-2007”. Der går det bl.a. fram at “så sent som ved Folketellinga  i 1930 var det så vidt flere norsktalende enn samisktalende”. Far var da 9 år gammel. Det er derfor ikke til å undre seg over at han lærte seg samisk som barn. Men fornorskningstiden begynte lenge før den tid, noe de som snakket samisk og finsk fikk kjenne på kroppen. I ovennevnte artikkel kan vi videre lese:

“Fornorskningspolitikken ramma hardt i Kvalsund og mange reagerte med å ville fjerne alt som kunne minne om ei samisk fortid. Fra Klubbukta i Repparfjord fortelles det at et eldre samisktalende ektepar på 1950-tallet sørga for å brenne alt de hadde som kunne minne om samisk kultur. Samtidig ba de sine barn innstendig om at de ikke måtte lære samisk videre til sine etterkommere”.

Slik var det sikkert også mange andre steder i Troms og i Finnmark. Det gjaldt i like stor grad også det kvenske, noe mor og hennes generasjon kunne ha fortalt mye om. Mor hadde ikke samisk bakgrunn, men finsk. Og i hennes ungdom var det også vanlig at de i visse deler av Alta mange ganger fikk ropt “kvener” og “kvenunga” etter seg. Men det gjorde egentlig ikke noe, siden de var så stolte av sin finske slektsbakgrunn. 


Hadde far sjøsamisk opphav?
I hvilke grad far hadde sjøsamiske eller samiske røtter, har han aldri fortalt oss om. Dette spørsmålet var derfor ubesvart for meg helt til jeg begynte denne lille “språkforskningen”. I alle fall var det neppe noe han med stolthet ville ha fortalt oss barn om, slik har nok jeg følt det, kanskje mest på grunn av statusen dette hadde i fornorskningstiden i hans ungdom, men kanskje også på grunn av ukvemsord som iblant de med sjøsamisk bakgrunn fikk ropt etter seg.

Vel fikk vi iblant nok høre at alle fra yttersiden av Kvalsund i større eller mindre grad var “sjøfinner”. På en måte kan man med rette gi finlendere som flyttet til ytre strøk av Finnmark betegnelsen “sjøfinner”, siden de opprinnelig var innflyttere med finsk statsborgerskap som bosette seg i ytre kyst- og fjordstrøk, eller ute ved havet. Men det er nok ikke denne definisjonen de aller fleste la i dette begrepet. Heller mente de nok etniske samer som bosette seg som fastboende ved kysten, og det var jo noe annet. 

Min mor hadde finsk bestemor, og det var virkelig noe hun og alle hennes slektninger var stolte av og er det fortsatt. Men samisk, og særlig sjøsamisk, det hadde nok ikke samme status som finsk, selv om mor og alle hennes søsken også hadde lært seg samisk slik at de klarte seg, slik mange andre også i trespråklige områder gjorde.


Kvalsund slektsbøker bekrefter feilene i Folketellingen av 1891
Når man leser slektsbøkene for Kvalsund, går det fram at far hadde sjøsamiske røtter, uten at det var så enkelt å finne ut av det eller å få bekreftet eller avkreftet det. Men i disse slektsbøkene kan man i klartekst lese at flere av fars direkte slektninger var “sjøfinner”, selv når det gjelder gjelder personer i den finske Rechardt-slekta som jeg her har dokumentert ikke stemmer, ut fra opplysninger i Folketellingene. Og særlig i Folketellingen 1865 står de ikke oppført med lappisk eller Sami som etnisitet eller nasjonalitet, men derimot som finsk (Finnisk). Et par av disse var direkte etterkommere av Rechardt-slekta fra Torneå, og de var absolutt ikke som nevnt “sjøsamer”. To av dem var samelensmenn, Samuel Israelsson Rechardt og Samuel Israelsen, og de ble utnevnt av Lappekonsilen. Disse måtte selvsagt kunne samisk, finsk/kvensk og norsk nærmest like godt som sitt morsmål. Det var en betingelse for å få jobben! Noen ganger måtte de megle i dype konflikter blant reindriftssamene på fjellet, og da var det helt avgjørende at de behersket samisk språk godt og kjente inngående til deres kultur.

En annen var omgangsskolelærer, tipp-tippoldefar Bor/Baard Samuelsen. Og kravet var at også de måtte beherske norsk, samisk og kvensk godt, siden skolebarna kom fra alle disse tre miljøene og de måtte kunne kommunisere både med elevene fra disse hjemmene og med deres foreldre. Og disse menneskene kunne helt uproblematisk bytte mellom alle disse tre språkene, slik mange faktisk både i Norge og på svensk side fortsatt kan gjøre det i dag  her på Nordkalotten. Og siden også disse kunne samisk språk og kultur like godt som sitt eget morsmål, og kanskje gjerne brukte det språket uoppfordret, ble de av mange holdt for å være samer, på tross av at de var finske, slik tilfelle var med disse tre ovennevnte, og med mange andre av fars slektninger. 


Hvorfor tidde far?
Hvorfor tidde far om en eventuell sjøsamisk bakgrunn, det kan jeg ikke svare på? Han pratet jo gjerne både samisk og finsk når det kom gjester på besøk som helst ønsket å prate et av disse språkene? Eller var det slik at alle disse språkene – og aller helst menneskene – var helt likeverdige for han, jeg tror faktisk det. Vi lærte i alle fall ikke å gruppere folk etter hvilke språk de snakket, for alle de var og er likeverdige som mennesker, selv om også vi som barn til en viss grad stod i fare for å bli smittet av den negative omtalen av sjøsamene, ikke i våre hjem, men kanskje av andre.

Vi som er kristne mener faktisk at innfor Gud er det ingen forskjell på oss mennesker, avhengig av hvilke etniske minoritet man tilhører eller hvilke språk man snakker. Språket er jo bare et kommunikasjonsmiddel, mens det er  menneskene og budskapet man formidler ved hjelp av språket, som er det som er det avgjørende. Slik var det i vårt hjem og i min oppvekst, og slik har det vært innen læstadianismen både i Norge og over hele Nordkalotten. Det har vært veldig bra, slik jeg ser på det. For vi er alle like verdifulle både som mennesker og innfor Gud! Og Jesu elsker oss alle like høyt, og Gud gjør ikke forskjell på folk!


“Lappisk” nasjonalitet ført opp i 1891,  mens foreldrene og alle besteforeldrene var etniske finske, ifølge forrige folketellingen fra 1865 – hva stemmer?

Farfar Henrik Nils Baardsen

Min bestefar, Henrik Nils Baardsen, står oppført i Folketellingen av 1891 med “Lappisk” som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har Myheritage), mens lappisk/samisk ikke et avmerket som språket som ble benyttet i deres hjem. Han bodde da hjemme sammen med sine foreldre Baard Pedersen og Karen Mathisdatter, og var da bare 4 år gammel.


Oldefar Baard Pedersen var opprinnelig finsk i 1865, men ble oppført som same i 1891. Hvorfor tok de ikke i 1891 hensyn til egen tidligere  Folketelling fra 1865?
I samme Folketelling fra 1891 står hans far, min oldefar, Baard Pedersen oppført med Sami/Lappisk som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage), noe som imidlertid ikke stemmer med Folketellingen fra 1865, for da var han finsk (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Hvordan kan en og samme person få forandret sin nasjonalitet fra finsk til samisk, hans begge foreldre hadde jo finsk nasjonalitet ifølge Folketellingen 1865! Dette stemmer også med opplysninger i geni.com, hvor fødested kommer fram. Så her er det noe som absolutt ikke stemmer. Siden både Baard Pedersen og hans hustru begge var finsk, slik Folketellingen 1865 klart bekrefter, hvordan kunne da farfar Henrik Nils Baardsen og alle hans søsken bli samiske/lappiske bare ved å gjøre endringer i Folketellingen, slik de er ifølge Folketellingen 1891.

Kunne dette skyldes at de i 1891 hadde tatt i bruk samisk, siden kanskje mange eller de fleste av sambygdingene muligens hadde samisk som sitt hjemmespråk? Og kunne eventuelt årsaken til det være at de for å få gunst hos og bli likeverdige med samene, slik det kommer fram av NOU 2001:34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger? Ifølge denne utredningen, måtte man identifisere seg med samene og det samiske og følge deres levesett for å bli likeverdige når det gjaldt retten til bosetning og til de rike naturressursene i de ytre kyststrøk i Finnmark, noe som også gjaldt ytre kyststrøk i Kvalsund kommune. Det kan muligens være en sammenheng her!

Ja, det kan kanskje være tilfelle. Og siden de personene som foretok Folketellingen i 1891 selv hørte at disse familiene kunne og snakket samisk, anså de muligens det som selvskrevet at de også var etniske samer, og derfor endret de 26 år gamle opplysninger i Folketellingen, uten å begrunne hvordan de hadde kommet til nytt resultat som gjorde at de forkastet sine egne tidligere notater som hadde vært rettsgyldige i 26 år.

Ytterlig ett argument for at far hadde sterke finske røtter: I følge gentesten, har jeg 65 % finske gener. Dersom mor hadde vært 100 % finsk – noe hun ikke var, kanskje maks 30-50 % – og far ikke hadde hatt finske gener, kunne jeg ha vært bare 50 % finsk.  Derfor er det helt innlysende at jeg har fått mye finske gener fra far. Men at prosentandelen steg til hele 65 %, overrasket meg.

Et annet moment er at jeg ikke har mer enn ca. 25 %  skandinaviske gener. Denne andelen består både av norske og svenske gener. Veldig mange av mine direkte forfedre kom fra Sverige, og fra dem har jeg fått svenske gener. Egentlig har jeg flere svenske enn norske forfedre, slik at det norske genmaterialet ikke er så veldig stort. Og siden far hovedsakelig hadde finske gener, kan jeg heller ikke ha arvet særlig mye norske gener fra han. Slik resonnerer i alle fall jeg!

Etter å ha studert Folketellingene, blir dette grundig og entydig bekreftet. Det er derfor helt innlysende at Klubbukt og Brendsvika i Kvalsund kommune ikke hadde like stor finsk innvandring som resten av Nord-Troms og Finnmark, men den kom i alle fall opp til nesten 10 %. Dette bekreftes også i Folketellingene.

Og at språkene finsk og kvensk daglig og aktivt ble benyttet i det distriktet er også helt innlysende, det er også for meg helt klart, men da i tillegg til samisk og norsk. Hvordan skulle far ellers kunne ha lært finsk, kvensk og samisk så godt som han gjorde helt fra barn og ungdommen av, det ville ha vært helt umulig. Det samme tror jeg imidlertid ikke var tilfelle i tettstedet Kvalsund, så langt jeg kjenner til.


Riktor Baardsen, min far, var finsk, selv om han ikke har fortalt oss det
Min oldemor, eller hustruen til Baard Pedersen, og mor til bestefar Henrik Nils Baardsen, var Karen Mathisdatter, ifølge geni.com.  Hun er oppført med finsk som nasjonalitet i Folketellingen av 1891, og hun snakket også litt norsk ifølge folketellinga (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage).  Dette bekreftes av Folketellingen 1900, og der går det klart at hun var gift med Baard Pedersen, og var mor til farfar Henrik Nils og til alle hans søsken (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Og som jeg ovenfor har dokumentert fra Folketellingen 1865, var både Karen Mathisdatter og hennes begge foreldre finsk og ikke samisk, slik også hennes mann Baard Pedersen var. Så ut fra dette er det godt dokumentert at farfar Henrik Nils Baardsen var finsk og ikke lappisk, slik det feilaktig er oppført i Folketellingen 1891. 

Det som også bekrefter at oldefar Baard Pedersens ikke var lappisk/samisk, er at hans far, min tippoldefar Peder Baardsen som altså var bestefar til Henrik Nils Baardsen,  hadde finsk som sin nasjonalitet (altså var finsk statsborger) og norsk som sitt hjemmespråk. Dette er for øvrig helt i overensstemmelse med hva jeg har funnet ut, og som entydig bekreftes i Folketellingen 1865. Han var en direkte etterkommer av slekten Rechardt som kom direkte fra Torneo/Haparanda, og som hadde røtter i Tyskland. 

Hustruen til  Peder Baardsen og mor til Baard Pedersen, Inger Pedersdatter, er også i Folketellingen av 1865 ført opp med finsk som nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk. (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage). På tross av at begge disse to, foreldrene til Baard Pedersen, er ført opp i 1865 med finsk nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk, har alle deres barn plutselig etter 26 år fått byttet nasjonalitet og hjemmespråk og blitt Lappiske med lappisk som hjemmespråk. Selv om begge  foreldrene er finske, blir barna deres tross det  ført opp som lappiske, og taper dermed sin finske etnisitet med et pennestrøk i 1891 av de som  gjorde endringer i Folketellingen. Og på den måte er det to ulike folketellinger som gir helt ulike opplysninger. Hva er mest pålitelig, den eldste eller den 26 år etter det? Selvsagt den eldste og opprinnelige!

Forstå det hvem som kan. Er dette det samme fenomen som når  finlendere som flyttet fra Finland over grensen til Norge – slik som min oldemor – og blir til en kven etter å ha bodd i Norge en tid? Jeg bare undrer! 

Selv om begge etnisiteter er likeverdige, finsk og samisk, skal rett være rett. Ellers vil jo etterkommerne få feil identitet eller kunne tro at de egentlig har en annen identitet enn den som de virkelig har, slik som i mitt tilfelle. Også det at min genetiske test viser at jeg er 65 % finsk og at jeg knapt har 25 % skandinaviske gener, bekrefter i alle fall for meg at folketellinga fra 1865 er rett, i motsetning til folketellinga i 1891. 


Kan bytte av hjemmespråk fra finsk eller norsk til samisk ha ført til at noen ble oppført med samisk nasjonalitet, slik tilfelle var med bestefar og med alle hans søsken?
Kan forklaringen til denne uoverstemmelsen skyldes at Brendsvika og Klubbukt i Kvalsund kommune med årene utviklet seg i større grad til å bli et sjøsamisk område, og at selv de norsk- og finskspråklige derfor i større grad gikk over til å bruke samisk som sitt hjemmespråk. Slik jeg ser det, er dette slettes ikke utenkelig. Tilsvarende har også skjedd andre steder. Flere i fars slekt – Rechardt-slekten – var birkarler som handlet med og krevde skatt av samene, og de måtte beherske alle tre språk på Nordkalotten like godt. Andre igjen i samme slekt var lensmenn og samelensmenn/reinpoliti, og disse måtte selvsagt beherske samisk språk og kunne samisk kultur godt. Derfor kunne de samisk, finsk og norsk like godt. For dem var det helt naturlig å bruke samme språk som de brukte der de bodde. Så for dem var det helt naturlig å gå over til å begynne å bruke samisk mer enn finsk og norsk, selv om de genetisk ikke var samer. Slik er det også med svært mange som jeg kjenner fra flerspråklige områder. Derfor er det også nærliggende for meg å tenke meg at siden språket de snakket mest var samisk, så kunne de dermed bli oppført med samisk som nasjonalitet. Samme fenomen har også jeg truffet på både når jeg har snakket finsk i Finland og i Russland, de har tatt meg for å være finsk. 


Min farmor, Elen Serine Baardsdatter, var finsk og hadde finske forfedre ifølge Folketellingen i Norge 1865

Mor til min far, Elen Serine Bardsdatter, er så langt jeg kan se, ført opp uten nasjonalitet og hjemmespråk i Folketellingen. Men derimot er hennes far, Baard Anotsen, ført opp med to forskjellige nasjonaliteter i to ulike folketellinger. Først er Baard Anotsen finsk i 1865, mens han i 1900 har fått forandret sin nasjonalitet til samisk. Nøyaktig det samme skjedde – slik jeg ovenfor har redegjort for, med min farfars foreldre og besteforeldre, selv om de hadde direkte røtter til Finland. 

Far til Baard Anotsen var Aanot Baardsen. Han var min oldefar på min farmors side.  Også han var finsk (Finnish), men snakket ifølge folketellingen godt norsk

Farmor til Elen Serine – min fars mor (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage) – var Regine Baardsdatter. Hun var finsk, og snakket litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage). Begge henne foreldre igjen hadde ifølge folketellingen av 1865 finsk nasjonalitet. Far hennes var Baard Samuelsen, og kom fra Rechardt-slekten i Torneå/Haparanda.  Slik det går fram av Folketellinga i Norge1865, var han ikke samisk, men derimot finsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Og han behersket godt norsk, selv om han helt sikkert kunne samisk, og selvsagt finsk.  Hans hustru var Inger Pedersdatter. Også hun var finsk, og forstod litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Hun var min tipp-tippoldemor. 

At farmor Elen Serine Baarsen var av finsk i stor grad, viser oversikten følgende finske personer i hennes slekt rekke: Elen Serine Baardsdatter (Kvalsund) > Baard Aanodtsen (Brennsvik) > Regina Baardsdatter (Brennsvik) > Stallogargo) > Bor/Bår/Baard Samuelsen (Neverfjord > Brennsvik) > Samuel Israelsen (Neverfjord)  > Israel Samuelsen Rechardt (Alta) > Samuel Israelsson Rechardt (Haparanda > Alta )> Israel Abrahamsson Rechardt (Haparanda) > Abraham Larsson Rechardt (Torneå) > Lars Larsson Rechardt (Haparanda) > Lars Hansson Rechardt (Vojakkala, Haparanda)> Hans Innesson Rechardt (Tyskland >Vojakkala, Torneå)


Valborg Aanetsdatter, Aanet Andersen og Marit Baardsdatter var finske og snakket finsk
Mor til farmor Elen Serine Baardsdatter var Valborg Aanetsdatter. Også hun var av finsk nasjonalitet, men forstod ikke norsk. (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Siden hun var finsk, er det helt innlysende at hennes hjemmespråk var finsk. Hennes far var Aanet Andersen. Også han var finsk, ifølge folketellingen (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Han snakket finsk, men kunne ifølge folketellingen litt norsk

Hans hustru var Marit Baardsdatter. Slik de aller fleste i min fars slekt – både på morssiden og farssiden –  hadde også hun finsk nasjonalitet(Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage), slik at hjemmespråket selvsagt var finsk, siden hun ikke forstod norsk ifølge folketellingen.


Konklusjon: Far var ifølge Folketellingene av finske forfedre med finsk som nasjonalitet og finsk etnisitet
Språkforskning generelt, og det at man med sikkerhet klarer å vite hvilke nasjonalitet (Se definisjon av nasjonalitet) egne forfedre hadde, er ikke alltid så enkelt.  At de fleste av mine forfedre var finske, har jeg fått bekreftet i gentesten ved at den slår fast at jeg er 65 % finsk. Av den grunn skjønte jeg at mine finske aner ikke bare kunne komme fra min mors side, men mest sannsynlig også i stor grad fra min fars side. Og dette har jeg også  fått bekreftet ved å studere Folketellingene i Norge. Ifølge Kvalsund slektsbøkene skal vi visstnok ha sjøsamiske røtter, noe som som ikke var så lett å få bekreftet ut fra Folketellingene. 

Men underlig nok gir Folketellingene i 1865 og i 1891 avvikende opplysninger. På farfars mors og fars side viser Folketellingen fra 1891 at de var av samisk opprinnelse, mens Folketellingen i Norge 1865 helt entydig viser at nøyaktig de samme personene var finske, og dermed ikke samiske. 

Jeg presenterer ikke dette arbeidet for å avkrefte for at vi har sjøsamisk aner, det har vi helt sikkert  lenger ut i slekta. Men så langt jeg har funnet ut og også her dokumentert ut fra opplysninger i Folketellingene, er verken farfar eller morfar, deres foreldre eller besteforeldre samiske, men derimot finske. Slik jeg tror, er det nok det som gjør at min gentest bekrefter at jeg har så høy prosentandel finske gener.

Uansett hvilke resultat jeg hadde kommet til, ville jeg selvsagt ha presentert resultatet. Det at resultatet viser at de aller fleste av fars forfedre er oppført med finsk som nasjonalitet – bortsett de som plutselig fikk samisk som sin nasjonalitet selv om deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre var finske – betyr slettes ikke at det ikke var personer av samisk opphav i fars slekt, for det var det helt sikkert. Noe annet ville være underlig så lenge man bor i et sjøsamisk område ot i et trespråklig fylke. Men for meg har det ikke vært så enkelt å dokumentere dette, slik tilfelle har vært med de som har finsk bakgrunn. Kan også dette bekrefte at finsk har hatt større status enn samisk, det er noe man kan reflektere over, selv om jeg ikke har noen god forklaring på dette fenomen. Men i alle fall. Slektsforskning er sannelig spennende! 


Litt om Israel Barsen, bror til tippoldefar Peder Baardsen

Utdrag fra Ken Rasmussen’s slektsbok:

NDIVIDUAL DATA RIN:24

Name:lsrael BAARSEN Jordeier Sex:M ID No:98/497-1

Birth: 7 Oct 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Chr:12 Nov 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Death:24 Feb 1921 Place:Halsen,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Burial: 1921 Place:Kvalsund kirke,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Father: Baar SAMUELSEN Lærer-40 Mother: Inger PEDERSDATTER Husmor.

MARRIAGE(S)

2 Jul 1997 Page 1

MRIN Spouse Name Marriage Date

6 Karen PAULSDATTER Husmor-25 Abt 1897

54 Regine NILSDATTER Husmor-213 9 Sep 1860

NOTES FOR ISRAEL BAARSEN JORDEIER

2 Jul 1997 Page 1

Israel var den yngste av Baar Samuelsens barn, han var mer enn tyve år yngre enn Peder, den eldste, og var bare fire år da faren døde i 1842. Han giftet seg med Regine Nilsdatter i 1860, og hun var av folket som stammet fra den opprinnelige Hals Gård(gml.matr.nr.22) ,som hadde hovedsete der Israel senere bygde sin gård. (M.nr.64). Han leide i første omgang M. 68, Myrland hos Henrik Paulsen, en rik og dyktig synkenoteier , og lærte antagelig forretningsmetoder hos ham. Ja, så godt at han til sist hadde overtatt alle Henriks eiendommer .

Men han led et betydelig tap i 1886 da både hovedbyggningen og fjøset brant ned og alle dyr omkom. Alt uforsikret. Israel eide i 1895 hele 6 gårder, matrikulert 61,62,63,64,65 og 68. (Halvparten av 62 hadde han overlatt brorsønnen Bård(etter Peder), til å bygge hus og fjøs på i 1886, og der bor fremdeles Irene(datterdatter av Bård». Myrland lot han Henrik Nilsen(far til Anders Henriksen, Klemetsten)styre, og på den gården hadde Israel 10 kyr, to hester og mange sauer.

Men på Halsen hadde han enda flere dyr, pluss avlsokse. Israel hadde på det meste to synkenøtter og mange Halv-lotts familier (nærmest slaver) . Han hadde to fembøringer og flere andre båter. Men han hadde fiender, ikke minst i aller nærmeste familie. ======

Og i 1906 ved den andre storbrannen som rammet ham, benyttet noen av dem sjansen til å stjele ei not pluss en fembøring. Det ble ikke anmeldt, men det oppstod en meget dårlig atmosfære mellom denne familikonstellasjon og Israels nye med Karen. Ved denne brannen var i det minste dyrene forsikret, og under gjenoppbyggingen brukte han tømmeret av de “halv-lotts husene” som enda var i god stand. Israel var nå blitt 68 år og halvlottstiden var over for ham .

Kanskje ikke minst fordi den driftige politikeren og forretningsmannen Karl Buck på Kvalsund Handelshus utrustet folk både bedre og billigere, og hadde gjort det allerede fra før 1890. 


Fra boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen:

I 1875 var i Israel Bårdsen husstand disse: han selv, gårdbruker og fisker, husfar, rettighetsmann siden 1862 og det år 41 år gammel, hans kone var Regina Nilsdatter, hun var 39 år. Hun var Nils Henriksens slekt på Halsen. Deres barn var da Nils Israelsen 12, Bård Israelsen 10, Henrik Israelsen 8 og Eli Regine Israelsen 3. Deres tjenestepike var Karen Regine Iversdatter 19. Leieboere var Peder Bårdsen fisker 55, hans kone Elen 54. Bård Pedersen gårdbruker og fisker, 25 år og ugift, og Marit Pedersdatter 22, i forpleining var finsktalende Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Alle i de to Bårdsenfamiliene snakket samisk. De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvitstjerne». Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert.

Israel Bårdsen reiste sitt bolighus i 1873. Israel Bårdsen var i skattelisten til 1904. Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg.


 

 

Luther: Arvesynden har besmittet oss totalt, både til sjel og legeme

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Salme 51:8: “Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp”.

Noen mennesker kan ha store tanker om seg selv og anser seg selv for å være både fromme og hellige. De tror at de er bedre mennesker enn det andre mennesker er. Men om de ikke kjenner sine egne synder, så er alt dette bare et stort bedrag og en løgn: “Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss”, 1Joh 1:8.

David taler her om “sannheten i det innerste av hjertet”. Med denne sannhet menes det at vi alle som en – på grunn av arvesynden – er tvers igjennom fordervet, både til sjel og legeme.

Av vår egen kraft, makter vi ikke det minste å hjelpe oss selv ut fra denne store elendigheten (som arvesynden har ført oss inn i). Slik er det, det er helt klart! Men tross det, er dette noe som er helt skjult, noe som vi mennesker av naturen ikke kjenner.

For største delen av oss mennesker, vil dette alltid forbli helt ukjent. Og siden saken er slik (at de verken kjenner arvesynden eller vedkjenner seg den), så vil også nåden forbli ukjent for dem.

Luther: Sammenhengen mellom arvesynden og gjerningssyndene. Læren om arvesynden.

Utdrag av Luthers forklaring over Salme 51.
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

David taler ikke her bare om en enkelt, eller om noen få ytre syndige handlinger. Han sier ikke: “Jeg bekjenner min synd og ber om nåde. For jeg har falt i hor, og jeg er årsaken til at Uria ble drept”. Men David taler om hele menneskets natur som har blitt fordervet (gjennom arvesynden). Og han ber også om tilgivelse for at “han ble født av syndig sæd”.

Her er det altså ikke tale om dårlig oppførsel når det gjelder hans ytre liv, eller om onde gjerninger. Men her er det snakk om det syndige opphavet til hele menneskeslekten. Her vil David si: “Den sæd som jeg er født av, er i seg selv syndig, uren og fordervet. Selve materialet som alle mennesker er gjort av, er helt og holdent ubrukelig, det er noe som kan føre oss i fortapelse.

Slik som jeg er, slik er også alle andre mennesker. For et menneskes unnfangelse og vekst i sin mors livmor – allerede før det blir født – er synd i seg selv, og intet annet.


Læren om arvesynden er svært problematisk for fornuften
Denne lære om arvesynden er en av de mest betydningsfulle lærestykker i den kristne lære. Men tross det, er dette noe som er helt skjult for menneskets fornuft, og dette er helt umulig for fornuften å kunne forstå. For de vise og forstandige kan ikke skjønne at det kan være noe annet som er synd enn det som vi tenker og det som vi taler, eller at vi med våre gjerninger gjør slikt som er mot Guds vilje.

Men en slik forståelse av hva som synd, er svært begrenset. Slikt er en bare en overfladisk oppfatning om hvor dypt ned (i mennesket) synden egentlig stikker. Med en slik forståelse vil man ikke kunne kjenne hvor stor og forskrekkelig synden virkelig er, og hvor stor makt den har over menneskes fordervede natur.


Hvordan tale rett og bibelsk om synd?
Derfor – om man skal tale rett om synd – så må man grave mye dypere. Og så må man vise til hvilke rot som all form for ugudelig liv vokser fram. Og da kan man ikke være fornøyd med å stanse opp for å granske bare noen enkelte ytre syndige gjerninger.

Men på grunn av denne feil som noen gjør, eller på grunn av den blindheten de lider av når de ikke helt skjønner hva synd egentlig er, og hvor dypt syndens røtter stikker i menneskeslektens (syndige) natur, om det vil jeg si: Derav følger vanligvis en annen blindhet eller en annen villfarelse, nemlig at man heller ikke forstår hva nåde er. Og på grunn av dette, er det svært få mennesker som egentlig skjønner at vantro er synd.


 

Læstadius: De nyfødte barna er urene. Derfor må de vaskes rene.

Kilde: www.laestadiustexter.se
Jäljennös /Pekka Raittilan kokoelma, Kuoksun kopiokirja / Oulun Maakunta-arkisto /
Toinen jäljennös / P. Raitti­lan kokoelma / Oulun Maakunta-arkisto /
Kolmas jäljennös /SKHS Kollerin kokoelma n:o 97/ Kansallisarkisto, Helsinki /

N:o 135 1 SUNN. UUDENVUODENPÄIVÄSTÄ
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Døperen Johannes sa: “Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes”, Matt 3:12.

La oss ved Guds nåde granske hvordan Gud ved den åndelige dåp renser sine barn rene fra den urenhet som har besmittet dem da de var i sin mors livmor. Det første som vi skal betrakte, er:

  1. Hvordan vasker foreldrene sitt barn, etter at det er født.
  2. Hvordan er det at den Hellige Ånd kommer ned fra himmelen over dem som blir døpt med Ånden.

Læstadius om arvesynden i barn, og om gjenfødelsens bad

Kilde: www.laestadiustexter.se

Alkuperäisen tuntuinen /Arkistoviittaus puuttuu. / Seppo Leivon valokopiokokoelma 
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 13 1. Søndag etter nyttår (utdrag)

I dagens hellige evangelium tales det om Frelserens dåp, noe som skjedde ved Jordans flod. Men vi vet at Frelseren selv ikke hadde behov for å bli døpt. For selv om han ikke hadde blitt døpt, var han ren og syndfri. Men tross det ville han med sitt eksempel hellige denne hellige handlingen, slik at dåpen skulle bli til et hellig sakrament.

Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor.

Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse

Kilde: “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og sammenfattet av Henry Baardsen, Alta

Antin Pieti, eller Per Anders Persson Nutti som han egentlig hette, var født 28.8.1825 og døde 22.2.1898. Han var en av Lars Levi Læstadius sine nærmeste medarbeidere. Bestefaren hans, Per Anderson Knuti var svensk same, men giftet seg med Anna Larsdotter Hermelin, som ifølge Hjalmar Westeson muligens hørte til den svenske adelsslekta Hermelin. Kanskje dette var årsaken til at utseendet hans var annerledes enn andre samegutter. Ifølge Westeson var han sjelden lang og tynn, hadde lyst langt hår og blåe øyne.


I konfirmasjonsskole hos Læstadius da han var 20 år
Samme år som Antin Pieti ble født, begynte Læstadius som prest i Karesuvando. Først da han var 20 år gammel, våget han å begynne i konfirmasjonsskolen. Slik det var for mange andre ungdommer, var årsaken at han hadde kjent frykt for Læstadius.

Året før Antin Pieti ble konfirmert, opplevde Læstadius sitt kjente og store åndelige gjennombrudd i møtet med samepiken Maria. Fra da av fikk Læstadius sin forkynnelse på mange måter et nytt innehold, og evangeliets betydning og viktighet kom mer tydelig fram. Dette påvirket helt sikkert også hans undervisning for konfirmantene.

På konfirmasjonsskolen fikk Antin Pieti merke dette, og han ble svært positivt overrasket over møtet og konfirmasjonstiden med Læstadius. Han beskriver hvordan Læstadius likesom stilte seg mellom konfirmantene og djevelens angrep, og med tårer i sine øyne fortalte han om Jesus – den korsfestede – som kjempet og vant, og gjenløste dem fra mørket, fra det evige helvete og fra døden.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti
Men tross det, var ikke Antin Pieti lykkelig da konfirmasjonen var ferdig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham. I to år levde han slik. 

Samme år som han var konfirmert, flyttet han med sine rein til Balsfjord i Norge. Da han var der, fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad, som også hadde blitt påvirket av Læstadius. På dette møtet kom han i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Antin Pieti så da et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før.

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet i hjembygda Balsfjord i 1856. Han forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. I 1862 utvandret han til Amerika. Mye tyder på at det var Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.


Antin Pieti ble iklædd Jesu Kristi rettferdighet
 I 1847 skjedde det en varig forandring i Antin Pietis liv da han var hjemme i Karesuvando. Westeson forteller om Antin Pieti: Han fikk møte oppstandelsen, lyset og livet. Og han fikk fred og opplevde glede. Han forteller videre hva Antin Pieti selv skal ha fortalt: “To år etter at han ble konfirmert, opplevde han vekkelse, fikk stå opp og ble ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Og Kristi kjærlighet begynte å “tvinge ham” til å tale til andre om den glede og fred som han nå hadde fått oppleve og erfare”. 


Læstadius utvelger Antin Pieti til diakon og misjonær
Som leder for vekkelsen og som pedagog var Læstadius helt spesielt dyktig. Han hadde øyne til å oppdage unge menn som var utrustet med spesielle gaver, og som han kunne bruke i Guds rikes store  arbeid til å spre evangeliet. Da sparte han overhode  ikke på arbeid og møye.  Læstadius ofret både tid og hvile, både natt og dag, for at han skulle kunne gi nødvendig  privatundervisning til dem. 

Slik han oppfostret brødrene Raaattamaa (Petter og Johan), slik skolerte han også Antin Pieti til kateket for samene. På den tiden var en (kristendoms)lærer nesten ensbetydende med en predikant. For i all undervisning var det jo den kristne lære som var og som forble hovedsaken. 

Og etter at de hadde fått den nødvendige opplæring, sendte han den ut i tjeneste. Allerede høsten 1848 sendte Læstadius ut sin kateket og elev, Antin Pieti, på sin første misjonsreise. Hans misjonsfelt ble særlig Nord-Norge. Og slik Jesus gjorde, så sendte også Læstadius ut to og to. Det var en annen av Læstadius sine “elever” som ble sendt til Lyngen-området, Matti Siikavuopio. Mye av det som disse to fikk oppleve til sammen er spennende lesning, og som hadde stor betydning for læstadianismens utbredelse i Nord-Norge.


 

 

Uenighet i synet på arvesynden og dåpen førte til varig splittelse i læstadianismen i Norge

Da jeg for en for en tid siden siden skrev innledningen til “Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930”, lovet jeg at jeg skulle forsøke å skrive litt om de ulike lærespørsmålene som livlig ble samtalt om i vekkelsen i Norge på den tiden, og som etter hvert førte til mange konflikter og til en varig splittelse. Stort sett var det de samme spørsmålene som vekkelsens folk på den tiden var opptatt av og som de drøftet i Norge, som de også gjorde på svensk og finsk side. Men det var særlig i ett lærespørsmål diskusjonene gikk livlig i Norge, og som avvek fra hva som var like aktuelt ellers i læstadianismen. Og det var – slik jeg ser på det – spørsmålet om arvesynden. Og som en følge av det, oppstod spørsmålet om dåpen var et absolutt vilkår for å bli frelst – også for kristnes barn som døde før foreldrene rakk å døpe dem – slik mange på gammellæstadianernes side hadde inntrykk av var Erik Johnsens syn.  Og når et barn døde før de rakk å døpe det, oppstod frykten: Tro om det gikk fortapt? Men dette trodde stort sett ingen på gammellæstadiansk side, men engstelige kunne nok mange være. Men tross det, overlot de barnet i trygghet i den nådige Guds hender. Slik jeg oppfatter det, var det i hovedsak disse to spørsmålene  som var kjernen til spenningene som oppstod f.o.m år 1900 mellom gammellæstadianere og Lyngen-retningen.

Uten tvil mente sikkert også gammellæstadianske kristne som ikke var enige med Erik Johnsen, at dåpen var meget viktig, siden Jesus hadde befalt å døpe. Derfor døpte de også sine barn så snart som de bare hadde anledning til. Og om det ikke var noen prest tilgjengelig, ble barnet hjemmedøpt.

De som har drevet litt med slektsforskning og som har lest litt i kirkebøkene,  har sikkert lagt merke til at barna vanligvis ble døpt veldig kort tid etter at de ble født. Også dette bekrefter at det var vanlig å døpe barna  så snart som mulig, og at de holdt dåpen for å være veldig viktig. Slik var det også for gammellæstadianske kristne. Også de holdt dåpen for å være både nyttig og viktig, og ønsket derfor ikke å utsette dåpen unødvendig lenge.


“De døpte hedningene” i  vekkelsens begynnelse trengte primært omvendelsens preken
På og før Læstadius tid, hadde størstedelen av menneskene i læstadianismens virkeområde sannsynlig vis brutt dåpens pakt, og dermed var de falt ut av nåden. Derfor var dåpen ikke til noen nytte for “de døpte hedningene” – slik Læstadius så ofte uttrykker det – siden de levde sine liv uten Gud og uten håp, enten i åpenbare synder eller i sin egen fromhet og i egenrettferdighet. Dette var – slik jeg tror det – grunnen til at man i vekkelsens begynnelse hadde hovedfokuset på å forkynne lov og evangelium, omvendelse og syndenes forlatelse, og ikke hadde så stor fokus på dåpen og dens betydning.


Ikke et helt entydig dåpssyn i vekkelsens begynnelse heller – heller ikke for Læstadius
Synet på dåpen og dens nytte, virket å være stilt noe mer åpent i vekkelsens begynnelse enn det var i Erik Johnsens tid, siden det heller ikke for dem var et helt enkelt spørsmål. Det som Gud virker i hjertet når noen døpes på Jesu befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og mottar dåpen, kjenner vi ikke helt til, og har heller ikke full oversikt over. Det spørsmålet må vi derfor i ydmykhet overlater til Gud, og ikke være så alt for allvitende og selvsikre på! Men vår oppgave er å døpe, slik Jesus befaler. For den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16:16), slik Jesus lærer. Derfor er troen et vilkår både for å ta imot dåpen (Apg 8:37) og for å bli frelst. For troen og dåpen hører helt uadskillelig sammen. Slik er det ifølge Skriften, og dette syn hadde også Luther. Så det får heller ikke vi glemme!

Selv hos Læstadius kan man underlig nok finne to ulike syn og to forklaringer på dåpen og dens nytte. Ved å følge linken under, kan du lese Læstadius egen forklaring om dåpen fra hans 3. postille.


Hva var Antin Pieti’s dåpssyn?
Når det gjelder predikantene Antin Pieti og Matti Naimakka, skriver Miettinen at de i Norge talte mye om barnedåpen, og han legger til: “De var av den sikre overbevisning at barna blir gjenfødt i dåpen”. Jeg gjør oppmerksom på at disse opplysningene var noe Erik Johnsen ga til Martti E. Miettinen i 1931-1932. De to reiste jo mye sammen, slik at man skulle tro at det Johnsen fortalte, stemmer med virkeligheten. 

Men læstadianismeforskeren Dagmar Sivertsen skriver helt motsatt av det som Erik Johnsen fortalte til Miettinen. Hun skriver:

“Sitt dåpssyn kom nok Johnsen stort sett til i O. S. Hansens prestetid. Men han opptrådte ikke med det som lærekrav så lenge som Antin Pieti levde. Intet peker mot at Antin Pieti på noen måte hadde avveket fra Johan Raattamaas lære om dåpen som et ikke-gjenfødende bad 48). Johnsen kan da ikke ha blitt så avklaret i sitt syn at han kunne eller turde i sette det (sitt dåpssyn) avgjørende opp mot sine egne, slik som han tidlig må ha gjort det mot gjendøperne”. 


Vi blir ikke frelst av å forstå, men ved å tro. Men om vi fordømmer andre, skal vi selv bli fordømt
For de tilhørte øst-/gammellæstadianismen, var Erik Johnsens dåpssyn veldig uvanlig. Men på tross av at en del av prestene og predikantene også hadde det synet at det var gjenfødelse i dåpen, ble det ikke splittelse på grunn av at noen forstod det litt forskjellig når det gjaldt dåpsspørsmålet. De lagde ikke så mye vesen eller oppstyr av det, og tenkte ofte mer enn de sa. 

Ingen av oss blir frelst av å forstå! For vi forstår alle stykkevis, slik Paulus uttrykker det (1Kor 13). Selv om vi som kristne ikke alltid tolker og forstår alle detaljene i Bibelens lærespørsmål helt likt, vil det ikke hindre oss fra å bli frelst. Men dersom vi begynner å fordømme og å forkaste andre kristne brødre og søstre som har forstått noe annerledes enn oss, da skal vi ifølge Jesu ord selv bli fordømt (Luk 6:37). Og dette gjelder selvsagt også både i spørsmålet om arvesynden og om dåpen. 


Arvesyndens konsekvenser
Når det gjaldt spørsmålet om arvesynden, så hadde de nok i  læstadianismens begynnelse rikelig med erfaringer av dens store skadevirkninger, og også når det gjaldt alle gjerningssyndene som ble gjort som en følge at de alle var underlagt arvesynden.  Dette var kanskje grunnen til at Læstadius hadde så stort fokus nettopp på arvesynden og på forsoningen i Dårhushjonet.


Kildehenvisninger til sitatene i denne artikkel
Jeg gjør oppmerksom på at det som jeg her skriver om arvesynden – og litt om dåpen – i hovedsak bygger på den 190 siders intervjue-samlingen fra 1931-1932 som den anerkjente finske læstadianerforskeren og historieskriveren Martti E. Miettinen har skrevet.  Dette gir nødvendigvis ikke det hele og fulle bilde av alle forholdene, og av hva hver enkelt predikant og menighet tenkte og lærte når det gjaldt disse spørsmålene. Men det gir i alle fall en god pekepinn på forholdene som rådet i læstadianismen i Norge i tiden 1870-1932. 

Jeg har også tatt med noe fra Læstadianismen i Norge, skrevet av Dagmar Sivertsen og også fra en del andre skriftlige kilder.

Slik jeg vurderer det, var Miettinen – som selv tilhørte den læstadianske retningen “de nyvakte” – ikke partisk, og virker heller ikke å ha noe spesielt ønske om å favorisere synet til den ene eller til den andre part. Men for meg virker det som om han var kanskje vel ukritisk til å la enkelte informanter få vel mye spalteplass, og at han lot dem få frihet til å omtale en del av predikantene på motsatt side vel ufordelaktig – til og med  om slikt som som hadde blitt fortalt i det private skriftemålet – uten engang å stille kontrollspørsmål til om det som ble fortalt, virkelig stemte med virkeligheten. Men jeg tror Miettinen noterte ned alt dette for å vise de store og reelle spenningene og motsetningene som fantes på den tiden, så derfor lot han alle fortelle det som de hadde på hjertet.  


Stridighetene i Norge eskalerte i 1907-1908
Det som etter hvert førte til den varige splittelsen mellom gammellæstadianerne og de som senere ble kaldt Lyngen-retningen, var hovedsakelig læren om arvesynden, og som følge av det, læren om barnedåpen og dens virkninger. Erik Johnsen hadde tidligere hatt mange gode venner i  Finnmark generelt, og i Hammerfest. Men etter at han sannsynligvis besøkte menigheten der siste gang i 1908, skar det seg totalt. 

Forut for dette,  hadde fire gammellæstadianer-predikanter besøkt Skibotn og Kvænangen, hvor de ifølge Erik Johnsen hadde forkynt vranglære, særlig i forhold til arvesynden og læren om dåpen.  Og dette så ikke Erik Johnsen med blide øyne på. Derfor refset han dem for vranglære, og prøvde også å overbevise dem ut fra Skriften om hva de lærte feil i spørsmålet om arvesynden og dåpen, uten at det hjalp noe, ifølge han selv. Jeg skal senere fortelle hva denne påståtte vranglæren gikk ut på – slik Erik Johnsen selv forteller det – og hvem disse fire predikantene var.

Sett med Erik Johnsens øyne og slik han forteller det, fikk han under sitt møte i Hammerfest erfare hvor langt splittelsen hadde kommet fra gammellæstadianernes side. Tidligere hadde han blitt mottatt i Hammerfest nesten som en engel, men nå ville de ikke la han tale – og dessuten hadde han problemer med å få nattlogi hos en tidligere god venn – dersom han ikke var villig til å be om tilgivelse for at han hadde forsøkt å hindre de fire ovennevnte predikantene i deres virke. Men dette så han ingen grunn til, siden de etter hans syn virkelig hadde forkynt vranglære.  Men etter oppmuntring fra predikant Petter Posti fra Alta fikk Erik Johnsen “holde sin siste tale” i Hammerfest, noe han også gjorde. Etter talen beklaget noen av hans tidligere venner at det hadde gått så langt at det hadde blitt splittelse. Men tross det, valgte de å bli på gammellæstadianernes side. Og etter hvert – sannsynligvis i 1909-1910 – stoppet samarbeidet mellom Vest-Finnmark og Lyngen opp, slik det også gjorte mellom Huru-tilhengerne i Vadsø og Lyngen-gruppen, ifølge Dagmar Sivertsen. 

Slik Erik Johnsen så på det, var det gammellæstadianerne (de som nå kalles Alta-retningen) som først begynte å baktalte han, og som sendte brev til menighetene for å advare for det som de definerte som Erik Johnsens vranglære. Og på den måte begynte de å bygge en partimenighet, slik Erik Johnsen så på det. Altså merker vi at beskyldingene om vranglære var gjensidig fra begge de to stridende parters side.

Det er ikke tvil om at en meget sterk polarisering allerede i 1907-1908 hadde kommet veldig langt, selv om Erik Johnsen og Lyngen-læstadianerne hadde en viss form for samarbeid med gammellæstadianerne, særlig med August Lundberg, faktisk helt fram til 1923-1924, før det også der skar seg totalt etter et forsoningsmøte på Fjelldal.

Ifølge Dagmar Sivertsen skjedde det et totalt brudd mellom Lyngen-retningen og gammellæstadianerne i Norge allerede i 1910.


Tross ulike syn i spørsmålet om arvesynden og dåpen, ønsket ikke gammellæstadianerne (senere Alta-retningen) i Norge å skille lag med Erik Johnsen og Lyngen-retningen
Siste gang Erik Johnsen talte i Hammerfest – sannsynligvis i 1908 eller litt senere – ble det foreslått at man i forbindelsen med en planlagt storforsamling i Alta like etter, burde komme sammen for å undersøke uenigheten i dåpsspørsmålet, noe Erik Johnsen også var enig i. Etter det ble han også per brev invitert til storforsamlingen i Alta for å komme for å delta i en felles læresamtale om dåpsspørsmålet. Men på tross av invitasjonen, svarte ikke Erik Johnsen på henvendelsen, og han kom heller ikke til den nevnte storforsamlingen i Alta for å drøfte den oppståtte uenigheten i dåpssaken. Også senere ble Erik Johnsen skriftlig invitert for å delta på storforsamlingene, men også da unnlot han å svare. Og han reiste heller ikke til disse storforsamlingene.

Videre skriver Miettinen: “På det hold (gammellæstadianerne i Norge) mente man at man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen.

Men slik gikk det dessverre ikke! 


Hva kunne årsaken være til at Erik Johansen ikke ønsket drøftinger om dåpen?
Egentlig tror jeg at det kan være flere grunner til det. En sak kan være at det etter hans syn var alt for stort sprik i mellom det som han og de andre predikantene som støttet han lærte,  og det som de fleste av predikantene blant gammellæstadianerne/Øst-retningen/Alta-retningen lærte. Kanskje han vurderte det slik at det derfor ikke var mulig til å få til en forsoning, og at det av den grunn ikke ville være noen hensikt å møtes?

En annen grunn kunne være at Erik Johnsen gjennom flere tiår personlig hadde kjent og hatt samarbeid med flere av de gamle predikantene på svensk side, helt fra Johan Raattamaas dager av. Her kan man spesielt nevne de gammellæstadianske predikantene Antin Pieti og August Lundberg, men også mange andre. I løpet av flere år var han i tjeneste for Svenska kyrkan som predikant for svenske samer på norskekysten , og da kom  han i nærkontakt med mange læstadianske predikanter og prester som virket blant øst-læstadianerne/gammellæstadianerne, og hadde sannsynlig samtalt med dem om mange lærespørsmål og lyttet til deres forklaringer. Muligens var også spørsmålet om arvesynden og om dåpen noe av det som de samtalte om. Og dessuten hadde han også lyttet til mange andre finske, svenske og norske predikanter når de hadde sine faste større forsamlinger i Lannavaara. Men han var ikke alltid like begeistrer for alt som han hørte, så en gang bestemte han seg for at han ikke ville dra dit flere ganger. Dette er også noe han selv forteller om i Intervjue-samlingen. Så Erik Johnsen var nok klar over at dersom han skulle søke støtte for sitt syn fra predikantene som virket blant øst-læstadianerne, ville det derfor ikke være så mye støtte å få fra det holdet. Av predikanter som ikke delte hans syn, kan nevnes bl.a. Pauli Rantala, Andreas Brune, Karl Huru, Petter Posti m.fl. Derimot hadde de nok et mer sammenfallende syn med gammellæstadianerne i Norge, noe som nok ikke favoriserte Erik Johnsen og hans krets. 

Erik Johnsens dåpsyn, og særlig hans uttalelser om de udøpte barna – og det at han erklærte kristne med et annet dåpssyn enn han selv for vranglærende – var han nok alene om innen læstadianismen. Slik jeg tror det, ville han nok ikke fått støtte for dette synet og for sin framgangsmåte verken fra de førstefødte, fra de nyvakte eller fra noen andre læstadianske retninger. Dette skjønte nok Erik Johnsen. Ifølge Store norske leksikon var det Erik Johnsen selv som tok avstand fra gammellæstadianerne i Finnmark og fra lundbergianernne i Nord-Troms. 

Kanskje det var grunnen til at han heller vendte seg til et samarbeid med den norske kirke, særlig siden hans syn på arvesynden og på dåpen var mer i overensstemmelse med hva kirken på den tiden lærte. 


Hvilke syn hadde egentlig Erik Johnsen i spørsmålet om arvesynden og dåpen?
Siden jeg ikke har Erik Johnsens prekensamlinger eller særlig mye av andre av hans skrifter – og for øvrig ikke har lest mer om hans syn på arvesynden og på dåpen – vet jeg ikke annet enn det som jeg har lest i “Brever og sanger under vandringen”, det som jeg har funnet på nettet og Intervjue-samlingen til Martti E. Miettinen hvor bl.a. Erik Johnsen ble intervjuet og grundig og mangesidig omtalt av de som levde i hans samtid. 


I Brever og sanger under vandringen” s. 108-109 leser  vi om bl.a. Erik Johnsens lære:

“”Om arvesynden tror, lærer og bekjender vi, at efter Adams fald er alle mennesker som fødes på naturlig måte, født med synd – det er: uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond begjærlighet, samt at denne sykdom eller arvelige brøst er virkelig synd, som fordømmer og påfører også nu dem den evige død som ikke gjenfødes ved dåpen og den Helligånd.

Vi forkaster alle der nækte at den arvelige brøst er synd og for at røve Kristi fortjeneste og velgjerning æren, påstå at mennesket ved fornuften kan blive rettferdig for Gud”.


Samsvar mellom Erik Johnsens syn og Augustana, Artikkel II
Det som var det spesielle med Erik Johnsens syn – også sammenlignet med de mange lutherske prestene som knyttet seg til læstadianismen – var at han utelukkende bygget sitt syn på Konkordieformelen og på Kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig på Artikkel 2 i den Augsburgske bekjennelse, som lyder:

  • Art. II — Om arvesynden
    Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.

    De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv.

Melanchton eller Luther?
Slik vi kan legge merke til, er det stor overensstemmelse mellom Augsburgske bekjennelse og det som Erik Johnsen stod for. Men når det gjelder den Augsburgske bekjennelse, er det greit å kjenne til at den ikke skrevet av Luther selv, men av Philipp Melanchton i 1530. 


Ulike dåpssyn var ikke selve årsaken til splittelsen, men sannsynligvis gjensidig fordømmelse av hverandre
Slik jeg tenker, var det ikke det at Erik Johnsen hadde samme syn på arvesynden og på dåpen som den Augsburgske bekjennelse som var selve årsaken til at vekkelsen på norsk side ble delt. For slik jeg skrev ovenfor, mente de som senere ble kalt for Alta-retningen, at “man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen”.

Men det som gjorde at saken særlig ble satt på spissen, var sannsynligvis tillegget fra Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”. 

Det jeg tenker, er at dersom Erik Johnsen kun hadde gransket Luthers dåpssyn og ikke hadde fokusert på ordene i Augustana “Vi forkaster alle som …” og “Vi fordømmer”, så hadde han mest sannsynlig ikke kommet til samme resultat. For slik jeg ovenfor nevnte at Læstadius hadde to syn på dåpen, så kan det samme også sies om Luther. Dagmar Sivertsen skriver i boka “Læstadianismen i Norge: “Deres (gjendøpernes) dåpssyn drev Erik Johnsen til et alvorlig studium av dåpen og av Luthers lære om dåpen.  Og hun fortsetter:

Nu er Luthers lære om dåpen såvidt upoengtert at det ikke er vanskelig å fortolke ham mot at udøpte barn blir salige, slik alle de øvrige fraksjoner innen læstadianismen lærer det
47).

Samme konklusjon kom også den finske teologen og Luther-forskeren Uuras Saarnivaara til. Saarnivaara hadde selv langvarig bakgrunn fra læstadianismen. Noe av det kan leses ved å følge Luther-linkene ovenfor. 


To grøfter og to skyttergraver
Jeg tror at dersom Erik Johnsen kun hadde holdt seg til Luther og til hans dåpssyn, så hadde tonen hans sannsynligvis vært mildere og mer ydmyk. Men siden han overfokuserte på arvesynden, dro han sin egen og helt spesielle konklusjon, nemlig at “udøpte barn grunnet arvesynden gikk fortapt” slik Dagmar Sivertsen skriver det. 

Slik jeg tenker, var det nettopp denne og tilsvarende uttalelser som gammellæstadianerpredikant Vilhelm Tuune  i 1907 – han som i 1918 overtok ledelsen i Alta etter Petter Posti – som gjorde at han og en del av predikantene samt noen av menighetslederne på gammellæstadianernes side overreagerte, og praktisk talt gikk i den andre grøfta. Da gikk begge parter i hver sine skyttergraver. og agerte derfra. Og på grunn av gjensidige fordømmelser og gjensidig forkastelse av hverandre over tid, var skilsmissen helt uunngåelig. Så dermed tok begge parter avstand fra hverandre, noe som ikke bidro til at de stridende parter fant sammen igjen.


Noen uttalelser av gammellæstadianerne om arvesynden
Ovenfor har jeg nevnt om fire predikanter som tilhørte gammellæstadianerne og om deres besøk i Skibotn. De fire var Vilhelm Tuune, Kristian Olausen (1860-1931), Karl Berg og Anton Holmgren (1849-1925). Ifølge Intervjue-samlingen lærte de:

  1. Barna trenger ikke å bli gjenfødt før de gjør synd med vilje. I praksis betydde det trolig at først måtte barna falle ut av dåpspakten, og falle bort fra Guds nåde.
  2. De skilte mellom sjel og ånd på den ene side, og legemet på den andre side. De lærte at alle menneskebarn fødes rene og uskyldige til ånd og sjel, og at de således av naturen er Guds barn.  Dette gjaldt ikke bare barn av kristne, men også hedningebarna. Barna var rene så lenge som de ikke gjorde forsettlige synder. Men på den andre side lærte de at barna ikke var rene fra legemets side, men at arvesynden bor i dem. Av dette kan man trekke den konklusjonen at de holdt gjerningssyndene som større synd enn arvesynden, selv om alle gjerningsyndene er en konsekvens av arvesynden.
  3. Dåpen er hovedsakelig et utvortes tegn.

Det var på bakgrunn av disse uttalelsene Erik Johnsen konkluderte med at de var vranglærende.


Pauli Rantala om arvesynden og om gjenfødelsen
I et møte i Vadsø ble Rantala konfrontert med at han fornektet arvesynden.  Da sa Rantala forundret at han kunne ikke fornekte arvesynden som han stadig kjempet med hver dag. Straks la han til: «Men det har jeg lært, er at barnet trenger ikke til gjenfødelsen før det gjør fortsettlige synder.»

Samme syn hadde de fire ovennevnte predikantene, Andreas Brune og Isak Raattamaa. Ifølge Erik Johnsen sa lærer og predikant Andreas Brune (1853-1942) at han kunne ikke godta den Ausburgske bekjennelses lære om arvesynden.


Noen gammellæstadianske predikanters syn på arvesynden ifølge Intervjue-samlingen
De gammellestadianske predikantene har ikke ansett arvesynden for å være en synd som fører til fortapelse. Først den forsettlige synd besmitter hjertet og gjør omvendelse og gjenfødelse nødvendig. Mennesket blir av naturen født rent til sjel og ånd, mens legemet er besmittet av arvesynden helt fra fødselen av. «Således som Gud blåste en ren og ubesmittet sjel og ånd i Adam og Eva, således har han blåst i alle menneskebarn, som derfor er rene til sjel og ånd og av naturen Guds barn.»


Menighetsforstander Morten Mathisen fra Alta uttalte seg slik:

  1. Arvesynden er mindre synd enn gjerningssyndene.
  2. Barna er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel, og følgelig Guds barn før dåpen.
  3. Arvesynden fører ikke barna i fortapelse.
  4. I dåpen skjer ingen gjenfødelse.

Andre uttalelser av kristne fra menigheten i Alta
Det er ikke blitt lært i Alta at alle mennesker fødes rene uten synd, og at vi av naturen er Guds barn. Man har forstått det slik at barnet trenger ikke gjenfødelsen før det blir større og gjør forsettlige synder. Spørsmålet om gjenfødelse i dåpen er blitt drøftet nærmere, men uten at man har gitt et sikkert svar. Man lar det spørsmålet stå åpent.


Min oldemor, Greta Kaisa Arnesens (født Aidantausta) syn

  • Arvesynden er mye verre enn gjerningssynden
  • I voksen alder av over 20 år fikk hun oppleve noe hun oppfattet som gjenfødelse. Synden åpnet seg da som virkelig synd for henne, mye viktigere enn før. Den hadde hun ikke før kjent som arvesynd (hun hadde menneskelig sett levd et ærbart, sedelig og rent liv som barn av kristne foreldre og oppvokst blant kristne), og fra da av erkjente hun arvesynden som en virkelig synd. Hun sier nå (i intervjuet i 1931-1934) at arvesynden er mye verre enn gjerningssynden).

    Nå ble arvesynden og alle gjerningssyndene en levende erkjennelse i samvittigheten. Hun så hvilken svær møye hun hadde påført Jesus, og det senket seg en stund en sønderknusende sorg i hennes hjerte, men likevel opplevde hun ingen fordømmelse. Det var ikke fordømmelsens blod, men Jesu blod, tilgivelsens og forløsningens blod, som falt på samvittigheten.

    Kommentar: 
    Etter 4-5 år i verden, fikk også jeg i 1972 oppleve omvendelsens og gjenfødelsens store under, da Jesus gav meg et nytt hjerte og et nytt sinn og tok meg til sitt barn. Han ga meg sin egen Hellige Ånd, som åpenbarte Kristus for mitt hjerte. Også jeg erfarte, slik oldemor gjorde, at arvesynden var modersynden, og kilden til alle gjerningssyndene. Derfor er arvesynden – slik jeg ser på det – en ennå større synd enn gjerningssyndene. Men dette kan vi ikke oppdage, dersom ikke Guds lov og Guds Ånd får åpenbare syndefordervet i oss, slik at vi ikke kan fly noe annet sted enn i Kristi nådige fang. Nettopp derfor har sann syndserkjennelse for meg vært ennå viktigere enn syndsbekjennelse, selv om begge deler er viktige.

Predikant Isak Raattamaa (1850-1934) om arvesynden og gjenfødelsen
Raattamaa hadde den mening om arvesynden at den besudler (gjør uren) legemet, men ikke sjelen, for Gud er den som innblåser livsånden i hvert barn i mors liv. Det som kommer fra Gud, kan ikke være urent og fordervet. Det er gjerningssynden som besudler sjelen, når den kommer under vantroens makt. Sjelen kommer til verden ren og feilfri, og derfor trenger barnet ingen gjenfødelse. Det kjød og blod som arvesynden har fordervet, arver ikke Guds rike.


Predikant Nikolai Nilsen i Nord-Troms om gjenfødelse og dåpen
Så langt Nikolai vet, har ikke læstadianere sagt nedsettende ord om dåpen (og heller ikke om nattverden). Man har trodd at dåpen virker gjenfødelse i barnet, men ansett barnet for å være et Guds barn også før dåpen, så barn som dør udøpt, er ikke dømt til helvetet. Man har ikke betraktet dem som Guds barn av naturen, men som besmittet av arvesynden og derfor trengt til gjenfødelsen. Likevel har man vært usikker på når gjenfødelsen skjer – i dåpen eller før den.

Derimot har den mening stått urokket, at den som er falt fra dåpens nåde, trenger gjenfødelse i Ånden, ved sann omvendelse og tro.


Noen utdrag fra analysen “Strukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske bevegelse”

I analysen kommer artikkelforfatteren inn på noen tanker om hva som eventuelt kunne føre til splittelsen:

  • “Hvordan kunne det ha seg at den rene lære alene havnet
    hos lyngenlæstadianerne, og ikke i noen av de andre læstadianske retninger, som Erik
    Johnsen i et skrift fra 1928 fordømte som vranglærende? ” Og videre kan vi lese:
  • “I begynnelsen av 1920 begynner det å gå rykter at Lyngspredikantene
    nå beskyldte Lundberg for å føre falsk lære, dette skulle særlig gå på arvesynden og dåpen (Brännström 1990: 171). 


Gammellæstadiandene mente at Lyngen-retningens predikanter var falske lærere

  • Lundberg hadde tenkt i 1917 å besøke Honningsvåg men fikk høre at det kanskje ikke var så lurt da også Erik Johnsen hadde “interesser” der. For å unngå strid skriver nå Lundberg til Johnsen og ber om hans syn på saken. Men Erik Johnsen svarer at han gjerne ser at Lundberg reiser dit og til Hammerfest. Johnsen forklarer at disse stedene hadde forkastet Lyngenretningen og anså disses (Lyngenretningens) predikanter som falske lærere. Kanskje ville de heller høre på Lundberg? skriver Erik Johnsen (Brännström 1990: 170).

Ifølge Erik Johnsen førte Altaretningen og gammellæstadianerne falsk lære
Da de fire predikantene fra “Alta-retningen”/gammellæstadianerne – Vilhelm Tuune, Karl Berg, Anton Holmgren og Kristian Olaussen – besøkte Lyngen, refset Erik Johnsen dem for å føre vrang lære når det gjaldt synet på arvesynden og på dåpen, og slettes ikke uten årsak, sett fra Erik Johnsens ståsted.


Konklusjon


 

Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930

Mine oldeforeldre på morssiden – Greta Kaisa (f. Aidantausta) og Ole Arnesen – ble i 1931-1932 intervjuet av den finske historieskriveren Martti E. Miettinen. Oldemor ble født 100 år før meg, i 1851, og flyttet med tre av sine søstre til Alta i 1871. Hennes foreldre var første generasjons læstadianere, og bodde ikke så langt fra Johan Raattamaa,  men på motsatt side av Muonio-elva.

I første halvdel av 1970-tallet fikk jeg kopi av intervjuet med henne, der hun ganske detaljert fortalte om sin tro, om den læstadianske vekkelsen i Alta, som da bestod bare  av ca. 20 personer, de fleste var finske innvandrere. Slik sett kjenner jeg og våre barn henne godt, for da de var barn, brukte jeg å lese om henne og om vekkelsen i Alta fra 1870-1930. Men med årene har de gamle kopiene blitt uleselige pga. at deler av teksten dessverre ble borte under kopieringen uten at jeg oppdaget det.  Det var jeg veldig lei meg for!

Men nå har jeg vært så heldig å fått tak i hele intervjuet med oldemor. Men ikke bare det, men også av alle de andre som tilhørte denne vekkelsen, og som også ble intervjuet somrene 1931 og 1932. Og det omfatter ikke mindre enn intervjuer med eller omtale av ca. 40 personer som alle har fortalt sine særegne historier, sett med deres egne øyne og ut fra hvordan de selv oppfattet det. Disse intervjuene omfatter stort sett samtlige av de aller første predikantene i vekkelsen som var virksom i Norge, allerede fra før vekkelsen ble splittet. Og de var det langt flere av enn hva jeg selv noen ganger har hørt eller lest om tidligere. Her fortelles  det om menigheter fra Ofoten, Lødningen, Evenskjer, Sandstrand, Trondenes, Tromsø, Lyngen, Nordreisa, Alta, Hammerfest, Kistrand, Lakselv, Brennelv, Masjok, Tana og fra Vadsø. Hele intervjue-samlingen består av tilsammen 190 sider.


Hammerfest, et sted hvor det var mange predikanter og stor læstadiansk virksomhet
Det som har vært ukjent for meg, var at læstadianismen stod så sterkt i Hammerfest, og at det var så mange predikanter der. Og dette på tross av at stedet ligger så nært som ca. 30 km fra min fars hjemkommune Kvalsund, og at jeg personlig har kjent godt mange kristne fra Hammerfest i 60 år, kristne som ofte besøkte vårt barndomshjem. Så så lite visste jeg, selv om jeg også lenge har vært interessert i vekkelsens historie. Og så lett kan verdifull historie fra vekkelsens første tid bli glemt, dersom ikke noen tar seg møie med å intervjue og å skrive om det. Det har jeg mange ganger vært lei for og også etterspurt av slike som burde kjenne vekkelsens historie. Hvorfor har ikke min far, Kåre Suhr eller andre av de gamle kristne predikantene fortalt noe om det? Kanskje var det at de heller ikke kjente så godt til det. For det som her fortelles, var jo fra gammel tid da de så vidt var født, og helst fra før den tiden. Men for meg var det i alle fall interessant lesning. Siden mange av de finske predikantene som var virksomme  der etter en tid dro videre til Amerika, var jo Hammerfest et godt egnet sted som “mellomstasjon” med åpent farvann året rundt. Og dessuten var det jo mat i havet og “kort vei” til Ishavet.


Lærespørsmål som Miettinen ønsket svar på
Det som gjør intervjuene særlig interessante, er at Miettinen – som selv var læstadianer og teolog – hadde en klar målsetning med intervjuene sine. Slik kan i iallefall jeg lese mellom linjene. Han ønsket å få belyst hva man i Norge tenkte om, og hva man lærte om ulike sentrale lærespørsmål som hadde blitt debattert innen læstadianismen i Sverige og i Finland helt fra vekkelsen begynnelse av, spørsmål som allerede hadde ført til store stridigheter og flere splittelser.  

De viktigste lærespørsmålene som går igjen i intervjuene var: Synet på arvesynden, på forholdet mellom arvesynden og gjernings syndene, om det var frelse eller ikke i barnedåpen, om barnet var Guds barn før dåpen eller ble det i dåpen, om gjenfødelsen skjedde før eller i dåpen, om man skulle kreve offentlig eller privat syndsbekjennelse eller om man skulle gi frihet til de som kom til troen, om læra om en “tre-alens”Gud” (noe som Johan Raattamaa holdt for vranglære og en “løsunge”, og det samme mente han om det neste lærepunktet), om den Hellige Ånd kun var virksom gjennom de læstadianske predikantene, om det bare er læstadianerne som er sanne kristne, om kristnes forhold til loven, om rørelsene, om bønnens plass og betydning for de kristne, om hørbar tilsigelse av syndenes forlatelse var et vilkår for å bli holdt for en kristen, om det finnes sanne kristne i andre vekkelser, om forholdet til statskirka, om noen kan bli en kristen “på tomannshånd” med Gud, om synet på det skrevne Guds Ord i forhold med det forkynte ord mm. 


Hva ble definert som vranglære?
Ytterlig et sensitivt spørsmål var hva som ble definert som  vranglære, noe som etter hvert førte til de varige splittelsene mellom Lyngen-retningen og den såkalte “Alta-retningen, mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne, og mellom Lyngen-retningen og de førstefødte. 

De to lærespørsmålene som hovedsakelig førte til disse splittelsene, var det for læstadianismen særegne og eksklusive synet på hva som er “den eneste rette menigheten og -ledelsen (hvem som var de rette lederne etter Johan Raattamaa)”, og dessuten synet på arvesynden og dåpens virkninger.

Så langt jeg har klart å lese, hadde de læstadianske kristne – og særlig predikantene og lederne – utrolig liten aksept for ulike syn. Det skulle lite til for at de som forstod  saken annerledes enn seg selv eller sin egen gruppe, ble definert som vranglærende. Og det la man slettes ikke skjul på. Og så kuttet man ut kontakten med hverandre. Og slik oppstod det markante grupperinger som tegnet ensidige og negative karikaturbilder av hverandre, ofte ut fra hva man hadde hørt eller blitt fortalt, selv om dette slettes ikke alltid var den hele sannheten. Da fikk ikke predikanter med avvikende syn i f.eks. dåps-spørsmålet tale i deres lokale menigheter. Og dette var gjensidig, stort sett helt fra 1907-1908 av!

Men ikke bare det: Noen av gruppene hadde sine egne “revir”, eller sine egne begrensede geografiske områder som de holdt for sine egne, og som  ingen med avvikende syn var velkommen til for å forkynne Guds Ord i. Og dersom noen trosset dette ønske, ble det ikke sett på med blide øyne, og det fikk også klare konsekvenser. For da søkte man fram med lys og lykt alt det negative som kunne sette “de uønskede predikantene” i dårlig lys, og man var ikke fremmed for å røpe sensitive opplysninger som hadde blitt bekjent i det private skriftemålet. Dette kommer dessverre tydelig til syne i det nevnte skriftmaterialet, noe som gjør at slikt ikke kan publiseres.


Mitt inntrykk, etter å ha lest gjennom tekstmaterialet og gjort meg noen tanker om det
Siden intervjue-samlingen omfatter så mange personer, og lærespørsmålene er såpass mange, er det en hel jobb å systematisere alt dette på en kort og lettfattelig måte. Heldigvis har jeg  et meget godt og effektivt dataprogram som jeg bruker, og som letter slikt arbeid mye. Jeg har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, og synes det er et veldig interessant og nyttig arbeid, i alle fall for meg og kanskje også for noen andre.

Jeg skal gå gjennom de ulike lærespørsmålene systematisk, og prøve å skrive litt om hva de ulike predikantene og menighetslederne har tenkt og uttalt om de forskjellige lærespørsmålene. Totalt er det predikanter og ledere fra 15-16 ulike menigheter pluss noen fra Sverige og Finland som uttalelsene er hentet fra. Så dermed sier det seg selv at synspunktene ikke er helt homogene, selv om de som uttalte seg, tilhørte samme gren av vekkelsen. Og slik vil jo det alltid være, særlig om det er frihet og når Guds Ord alene får gi svar på spørsmålene. For vi forstår og kjenner bare stykkevis, slik Paulus uttrykker det i 1Kor 13. 


Min bakgrunn i læstadianisnen og min tilhørighet som forkynner
Selv tilhører jeg den såkalte “Alta-retningen” eller Tornedal-/LFF-/Rauhan Sana-retningen, og har virket som predikant  i 35 år. Selv om jeg har hørt Guds Ord utlagt og forklart i 50-60 år, synes jeg at mange av disse spørsmålene har vært lite lært om av de gamle predikantene, i alle fall ikke systematisk og grundig. Men etter å lest denne intervjue-samlingen, skjønner jeg dem nå mye bedre. De har ikke ønsket å opptre som så kloke, eller å gi inntrykk av at det er bare de eller vår gren av vekkelsen som alene har hatt det rette Åndens lys over Guds Ord. Derfor har de heller holdt seg til det ydmyke, og konsentrert seg om selve kjernen i den kristne forkynnelse, som er omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus lærer. Og det tror jeg var klokt, nemlig at man heller skal ha fokus på hva som forener enn på hva som skiller. Og så får man heller ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, og la det skille mellom hva som er Bibelsk og hva som virkelig er falsk lære. Altså bør vi la Skriften selv få være sin egen tolk og dommer, og heller legge vinn på å forklare Skriften med Skriften selv. Det er nok det aller tryggeste, også for oss. For når alt kommer til sin slutt, er det alene Guds Ord som gjelder, også i de lærespørsmål som de i sin store iver og nidkjærhet drøftet i læstadianismen for 100 år siden, og som fikk så store konsekvenser for deres samtid og for generasjonene etter dem. Og konsekvensen av alle disse unødvendige stridighetene bør vi dagens kristne og læstadianere ta lærdom av, og legge vinn på ikke å falle i de samme grøftene som våre forfedre falt i.  For slikt fremmer ikke Guds ære!

Så når vi – dagens læstadianere fra de ulike grenene – skal forsøke å samtale om disse spørsmålene, så tror jeg at det er veldig uklokt dersom vi går ned i de gamle skyttergravene og bruker samme ammunisjon som “de gamle” brukte mot hverandre, det vil det ikke komme noe godt ut av det, men bare gjøre ondt verre. 

Slik jeg nå tenker, skal jeg om ikke så lenge forsøke å se på hva de ulike predikantene og menighetslederne lærte om arvesynden, og da gjerne hva de tenkte og lærte om gjernings syndene i forhold til arvesynden. Dette kan jo bli både spennende og interessant for mange av oss. Men samtidig kan disse spørsmålene fortsatt være både betente og sensitive. 


 

 

 

 

Intervjue med “en ekte Alta-kven”

 

Henry Baardsen forteller om sin slektsbakgrunn og om sitt forhold til finsk språk og til læstadianismen, intervjuet av Bente Immerslund

 

– Henry, du er jo en ekte Alta-kvæn. Fortell om dine finske røtter!

Litt om den finske innvandringa til Alta og om mine finske røtter

Jeg har drevet litt med slektsforskning på hobbybasis, og er egentlig overrasket over hvor sterk den finske innvandringa til Finnmark har vært. Det snakkes mye om den finske innvandringa, og at den skjedde over en lengre tidsperiode på flere hundre år. Og jeg er virkelig en del av den historien. Det er jeg takknemlig for! Jeg har tatt gentest, og de har funnet ut at jeg har 65 % finske gener, og nesten like stor andel svenske gener som norske. Slik sett kan man med rette si at jeg hører med til ”Nordkalottfolket”. I møte med folk i våre naboland, møter jeg stadig på personer jeg er fjerne slektninger av.

Fra 1600-tallet av er det så langt jeg har funnet ut, 26 av mine direkte forfedre som er finske innvandrere. På 1600 kom tre av dem, elleve av dem kom på slutten av 1600 og i begynnelsen av 1700-tallet, ni av dem kom på 1700-tallet og tre av mine finske forfedre innflyttet hit til Alta på 1800 tallet i. Og alle disse ble boende her resten av livet. Tre av dem kom fra Muonio, to kom fra Kittilä, tre fra Kolari, en fra Yli-Tornio, to fra Yli-Vojakkala og ni kom fra Tornio/Haparanda området. Disse kom opprinnelig fra Øst- og Sør-Finland, og noen kom fra Sør-Sverige, fra Tyskland, fra Frankrike og fra Novgorod.


21 av mine forfedre var birkarler
Av mine direkte forfedre var det 21 birkarler. Disse hadde spesialisert seg på handel med samene, og de krevde lappeskatt av dem. Birkarlene måtte selvsagt beherske både samisk og finsk, i tillegg til skandinavisk. Disse 21 kom fra kjente birkarler-slekter som Rahtu, Chore, Rechardt, Toolainen og Tulkki/Tulkkila. Birkarlene hadde hele Nordkalotten som sitt arbeidsfelt. Derfor besøkte de samene i innlandet på deres vinterboplasser, og kystsamene i fjordene langs Atlanter- og Ishavet. De etterspurte fremfor alt kostbart pelsverk, men også tørket kjøtt. Birkarlene hadde monopol på lappmarkshandelen, spesielt i den svenske handels-sværen.


Mine foreldres finske aner

– Fra min mors side har jeg røtter i Tornedalen, blant annet ifra Kätkäsuvanto, litt nord for Muonio. Oldemor kom derifra i 1872, og hun kunne jo ikke annet enn finsk. Hun pratet derfor bare finsk hjemme med sine barn og sine barnebarn – altså med min mor og hennes søsken. Og samme språk benyttet hun også blant sine venner og bekjente. På den måten har finsk vært en naturlig del av livet i Alta og i vår familie. Far min kommer fra Kvalsund, og har aldri fortalt oss barn at han hadde finske røtter. Jeg vet ikke om han selv var klar over det. Men i ettertid viser det seg at både hans mors og hans fars forfedre kom nettopp fra Finland og fra Torneå-området. Far fikk høre både norsk, samisk, kvensk og finsk i Kvalsund, og han behersket alle disse språkene fullstendig. Seinere lærte han seg også både engelsk og tysk. Hjemmet vårt var som et lite ”språkstudio” med kassettspiller og finske språkprogram som også vi barn lytta mye til og lærte mye av. I vårt hjem og i vårt område ble finsk mye brukt i hele min oppvekst, særlig bland mannfolka. De var stolte av sitt finske opphav, og tok virkelig godt vare på det finske språket og den finske kulturen.

 
 

 

Etter hvert fatta vi barn også interesse for finsk språk. I 1962, vil jeg huske, så kom noen av våre slektninger fra Nord-Finland opp til Alta for å søke opp sine slektninger her. Og da var det faktisk første gang jeg satt i en bil, det var stort for en 11-åring på den tiden.  Etter den tid har vi hatt meget god kontakt med dem – spesielt ifra 1969 da jeg selv skaffet meg bil. Og slik fikk jeg praktisert det finske språket, og fikk utviklet det.

Finsk har blitt brukt ganske mye i barndomshjemmet vårt. Foreldrene mine snakket egentlig ikke så veldig mye finsk seg imellom. Men spesielt når vi barn ikke skulle forstå, så brukte de det finske språket. Men etter at vi barn lærte å forstå finsk, begynte de å bruke samisk når de ønsket at vi ikke skulle forstå hva de snakket om. Slik var det i de fleste hjem her på Kronstad, på Elvebakken og også i Rafsbotn og andre deler av Altas østkant.

Ellers brukte de finsk hjemme hos oss når det kom finsktalende gjester på besøk. Det var jo mange naboer på Kronstad – Elvebakken området som benytta finsk til daglig. Dette er min slekts- og familiebakgrunn.

– Enn kona di, er ho også kvænsk?

Nei, men hun er finsk statsborger, hun er finlandssvensk. Men hun lærte seg finsk som barn. En av mine fjerne forfedre på min fars side er samtidig også stamfar til min kone, så verden er ikke så stor.
– Hvor traff du henne? Jeg traff henne første gangen i 1973, da jeg arbeidet som rørlegger i Karleby i Finland. Så tidlig som i 1961 var hennes far og hennes bror på forsamlings-reise til Norge. Det var læstadiansk storforsamling i Billefjord, der også min familie var. Der traff jeg dem første gangen. Og da jeg jobbet i Karleby i 1973, brukte jeg å besøke han som senere ble min svigerfar. Det var hjemme hos dem min kone og jeg lærte å kjenne hverandre – og så ble det oss to.
– Så romantisk, Henry.


Hva har læstadianismen betydd for ditt finske språk?

– Oldemor min, som kom fra Finland, tilhørte den læstadianske vekkelsen allerede før hun dro derfra. Svært mange av de andre som flyttet fra Finland til Alta, hadde også knyttet seg til den læstadianske vekkelse allerede før de flyttet hjemmefra. Da oldemor kom hit i 1872, var det ca. 20 personer som tilhørte den læstadianske menighet her, og en stor del av dem var finlendere. Derfor var finsk språk et helt naturlig valg for dem, også på de åndelige møtene. Enten ble det talt på finsk og oversatt til norsk, eller motsatt. Denne tradisjonen fortsatte helt til på slutten av 1960-tallet, så godt som hver søndag. Fortsatt har vi denne tradisjonen på bedehuset. Så når det er behov for tolking, tolker vi. Jeg har også selv tolket i ca. 45 år, både til og fra finsk. På denne måten har jeg fått brukt det finske språket en del, og fått utviklet det. Jeg har virket som forkynner i den læstadianske vekkelse helt siden 1985, og alltid når det er behov for det, taler jeg på finsk. Det skjer både i Finland, noen ganger i Sverige og i Russland, der vi møter finskspråklige og personer som kan tolke fra finsk til russisk.

Når vi som barn var sammen med våre foreldre på bedehuset, hørte vi jo begge språkene. Slik var finsk et levende språk i hele min oppvekst. Så derfor lærte også noen av oss finsk og fikk interesse for det. Slik var det i alle fall med meg. Vi har på en måte fått inn både læstadianismen og finsk språk med morsmelka. Mor min brukte å synge mye på finsk hjemme, det var gjerne sanger og salmer som hun hadde lært i det læstadianske miljøet. Og veldig mange av disse sangene i ”Siionin laulut ja virret” lærte jeg utenat, og husker dem fortsatt.


Noen finske sanger og salmer som ble sunget i min barndom og ungdom
Jeg har forsøkt å synge noen av de finske åndelige sangene og salmene som vi hørte mye som barn og som ung hjemme hos oss, og ellers her i Alta i det finske/kvenske miljøet, helt fram til slutten på 1980-tallet:


Denne tradisjonen har jeg tatt med meg til vårt hjem og til våre barn, og slik er det også for noen av våre barn igjen. Vår eldste sønn, som er gift med en kvinne fra Finland, snakker bare finsk sammen med henne, selv om de bor i Sør-Norge. Men med sine barn snakker han helt konsekvent norsk. Barnas mor snakker kun finsk med sine barn og leser finske bøker. Og på den måten har barna blitt fullstendig tospråklige. Så når de er i Finland, snakker de flytende finsk med sine besteforeldre og med sine slektninger. Skal et språk bevares, må det også brukes. Det gjelder også det finske språk. Og det som er spennende å registrere for meg som en tidligere finsklærer, er at det nødvendigvis ikke behøves flere enn en eller to personer for å lære et språk videre til sine barn, slik tilfelle er med våre barnebarn.

Slik jeg vurderer det, er læstadianismen også noe som i stor grad har bidratt og delvis bidrar til å bevare såpass mye av den finske tradisjonen og det finske språket som tilfelle er i dag. Unge møtes over lande- og språkgrensene på storforsamlinger og i andre sammenhenger, og i dette miljøet er finsk et aktivt og levende språk. Slik sett øyner jeg et lite håp om at det finske språk ikke skal dø helt ut i Norge.


–Tusen takk til deg, Henry Baardsen!