Antin Pieti møter fotograf Johan Henrik Wennberg i Tromsø

Fotograf Johan Henrik Wennberg, f 3.4.1856 Över-Kalix, d. 1914 i Tromsø.

Wennberg flyttet til Tromsø  fra Över-Kalix da han var 20 år gammel. Allerede i Kainu/Kalix kom han til troen ved Anton Haapavaara, mens predikant i den læstadianske vekkelse  Hedlund (Anders, 1838-1881,  eller Nils Henrik, 1840-1909) var predikant i Kainu/Kalix.


Wennberg likte ikke overfladisk syndsbekjennelse
Jonas Vettasjärvi eller Palohuornainen fra Korpilompolo forkastet barnedåpen. Straks han møtte noen, var han svært nøye med å spørre: «Har du bekjent dine synder?» Wennberg kritiserte kraftig den slags kristendom, som legger overfladisk vekt på syndsbekjennelse.


Antin Pieti: Er Wennberg en kristen?
Det fantes kristne i Tromsø da Wennberg kom dit ca. i 1876. Han møtte en gang Antin Pieti hos fotograf J. Vikstrøm (som senere ble Wennbergs svigerfar). Antin Pieti spurte om han var en kristen. Da ville Wennberg gjerne ha krøpet under bord. Det vanskelig å si, svarte Wennberg, men han hadde nok lyst til å være en kristen. 

Det var rett å si at det var vanskelig – slik Antin Pieti tenkte – og det han sa, var som et evangelium for Antin Pieti.


Fotograf Wennberg møter kaptein Melander i Stockholm
Da fotograf Wennberg senere besøkte kaptein og senere oberst Melander i Stockholm, ble han ønsket Guds fred mens Melander holdt ham om halsen.

Da Wennberg spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

Men det er en ting som jeg ikke forstår, og det er rørelsene.  Da sa fotograf Wennberg: «I denne sak må man legge merke til at Guds ord kan virke så kraftig på mennesket, så det ydmyker seg og lager rørelser». Men heller ikke da kunne Melander fatte det.

Wennberg sa (til Martti E. Miettinen) likevel at: Om han nu skulle ha svart på det spørsmålet, skulle han ha gitt et grundigere svar. For det første ville jeg si at rørelsen har påvirket mennesker mest i det utvortes.

Det finnes predikanter som legger stor vekt på rørelsene. For dem er kristendommen ikke helt rett, om det ikke forekommer ytre rørelser. Men jeg har fått mange vitnesbyrd om det, både av egne og av andres erfaringer, at det går ikke an å bygge kristendommen på følelsene.


Les gjerne mer om Antin Pieti, om hans liv som kateket, som predikant, som nykterhetsarbeider, som hjelpelærer og som misjonær – og om oberstløytnant Menander og fotograf Wennberg:
 

 

Det er Åndens lov som leder den kristne, og ikke Guds fordømmende lov

Kilde: Martti E. Miettinen’s intervjue med oldemor Greta Kaisa Arnesen (født Aidantausta) i 1931-1932.

Spørsmål: Hvordan er den kristnes forhold til loven?

Vi som er kristne og troende, er vi ikke under Guds dømmende lov (Rom 6:15). Men den angår derimot alle de som er under loven (Rom 3:19). Og av dem krever den omvendelse!


Det er kjærlighetens lov (1Kor 13; Joh 13:34-35) som lærer oss å forkaste ugudelig adferd (Tit 2:12).  Den kristne har en slik (guds)frykt at han ikke vil bedrøve Gud, og vil heller ikke gjøre Den Hellig Ånd sorg (Ef 4:30). Derimot har en kristen hjertets trang til Guds lov (som man med glede vil slutte seg til, se Rom 7:23; 7:25). Denne trang (etter å leve i samsvar med Guds vilje) står i strid med loven i våre lemmer, som ikke tillater oss å følge og å oppfylle vår trang til Guds lov (Rom 7:23).

Syndens lov får likevel ikke være den herskende lov for den kristne. En preken/kristen forkynnelse som gir råd, tukt (Heb 12:11) og rettledning (2Tim 3:16), får ikke betraktes som en lovpreken, og er heller ikke noe som ikke angår oss kristne. For en slik preken forsvarer ikke synden, som om den ikke skulle vedkomme den kristne. Det er kjærlighetens lov som lærer oss å forkaste (og å fornekte) ugudelig adferd (Tit 2:13). 

Slik er det hele tiden blitt lært (i den læstadianske vekkelse) om den kristnes forhold til loven!


Kommentar:
Oldemor som her ble intervjuet, var født i 1851. Hennes foreldre var noen av de første på finsk side som ble med i den læstadianske vekkelsen like etter vekkelsens begynnelse. Hjemme hos dem i Kätkäsuvando litt nord for Muonio brukte de å ha husmøter helt fra hun var liten. Johan Raattamaa var godt kjent hjemme hos dem, og bodde ikke så langt fra dem, men på svensk side av Muonio-elva. Hans datter Eva Sofia Raattamaa var gift med oldemors bror Karl Gustav Aidantausta. 

Oldemor var en søster til en av de første predikantene i vekkelsen, Johan Sirkanmaa. Hennes far druknet i Muonio-elva i 1863. Etter det fulgte det flere uår etter hverandre, noe som sannsynligvis gjorde at hun og tre av hennes andre søstre flyttet til Alta. Etter hvert ble alle fire gift her. Det er usikkert om deres mor lenger levde da de i 1870 flyttet hit. 

Allerede før hun flyttet hit, ble hun flere ganger velsignet av de kristne, og oppmuntret til å tro. Da hun kom hit, var det 20-30 læstadianske kristne her i Alta, og de fleste av dem var sannsynligvis av finsk avstamning.

Oldemor var i Muonio den gangen da Johan Raattamaa sammen med hennes bror Johan Sirkanmaa reiste til Gällivare i Sverige for å forhindre at lederen for de førstefødte, Jonas Purnu, skulle iverksatte sin plan om å begynne å forrette nattverd i vekkelsens regi. Hun ledsaget dem et stykke på reisen. Dette skjedde på vårvinteren i 1872.

Helt fra våre barn var små på 1990-tallet, har jeg hatt Miettinens intervjue med oldemor, slik at også de har blitt kjent med henne helt fra de var små. Mitt inntrykk av oldemor, er at hun hadde særlig god innsikt og forstand i hva som var  bibelsk og apostolisk kristendom. Det gjelder særlig i viktige spørsmål som angår frelsen: omvendelsen, syndsbekjennelsen, arvesynden, dåpen, gjenfødelsen, synet på Bibelen, bønnen, “tre-alens læra”  og det kristne livet.

Når Miettinen i 1931 og 1932 reiste rundt alle steder i Nord-Norge hvor vekkelsen var spredd, helt fra Ofoten i sør til Vadsø i nord, møtte han utrolig mange daværende predikanter og menighetsledere, men også mange andre sentrale personer. Hele intervjuesamlingen er på hele 190 sider, og det virker som om han stilte de samme spørsmålene til alle som han intervjuet. 

Spørsmålet denne gangen var: “Hvordan er den kristnes forhold til loven?” 

For å få så godt som mulig fram hva hun forteller og hva som var hennes budskap, har jeg valgt å skrive teksten noe fritt, men i innhold stemmer alt med selve intervjuet. For å få fram at oldemors kristendomsforståelse var i overensstemmelse med Guds Ord, har jeg valgt å sett inn bibelhenvisninger. Etter hvert tenker jeg å skrive ned mer fra intervjuene med henne angående de andre lærespørsmålene også.

Miettinen spurte henne både hvordan hun forstod spørsmålene og hva andre i den læstadianske vekkelsen her i Norge tenkte og lærte om disse spørsmålene i tidsrommet 1870-1930.

Les også om du vil:


 

Antin Pieti: “Golgata er mitt hvilested”

Kilde: Martti E. Miettinen samlinger

«Golgata er mitt hvilested, hvor lyset skinner i min sjel. Og ikke har jeg noe annet skjulested heller. Der får jeg den salighets forvissning, at jeg ved hans forløsnings- og forsoningsverk er beredt til å forlate denne verden.

I sytti år har det vært mitt hvilested. Dit oppmuntrer jeg ofte mine tilhørere og jeg vet nok at dersom de i ånden kommer så nær, at de begynner å se Herren Jesus på Golgata kors, så har de der et tilfluktssted og da er verken synden eller døden noen nød.

Det er som solen, som driver all skodde vekk, så luften klarner

 


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti: “Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss”

Antin Pieti brukte briller når han leste. En gang Antin Pieti skulle til å lese – sa han mens han pusset brilleglassene – at vår samvittighet er liksom brilleglassene. De må være rene og klare, uten smuss.


Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Oberst Melander: “Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!”

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”

Kaptein Melander – senere major og oberstløytnant  – var blitt kjent med Pieti på barnehjemmet i Lannavaara, og fra da av var han Antin Pieti’s venn. I Stockholm var han fremdeles en kristen, og gikk i samlingene der.

Melander sa om Antin Pieti, at han aldri hadde truffet en så begavet mann.

Melander hadde sittet bak bordet sammen med Antin Pieti og lest teksten for ham. Antin Pieti var særlig flink til å huske Guds Ord. Da Melander hadde lest teksten for ham og gitt Bibelen til Antin Pieti, så lukket han boka etter å ha lest et par vers, for så å utlegge teksten uten å se i boka.

Da fotograf Johan Henrik Wennberg (1856 -1914) spurte Melander om hva han syntes om de kristne i Lannavaara, da svarte han: «Alt hva Pieti forklarer av Guds ord, er så guddommelig rett og sant, så han hadde ikke noe som skulle stride mot Kristi lære.

  • Fotograf Johan Henrik Wennberg fotograferte Johan Raattamaa hjemme i Saivomuotka

 


 

Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 

 


 

Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer

Kilde: Martti E. Miettinens “Intervjue-samlinger fra somrene 1931-1932”
 
Predikant i den læstadianske vekkelse – en av Lars Levi Læstadius’ første medarbeidere –  Antin Pieti (Per Anders Persson Nutti, 1825-1898) fartet mye blant samene i Tromsø-distriktet, og dermed kom han ofte til Norge å holde samlinger i Tromsø.
 
Den siste gangen holdt han en lang forklaring om Livets Brød. Han begynte i 14-tida og drøyde helt til kl. 5 om morgenen etter å ha drukket kaffe bare fire ganger.
 
Les gjerne mer om Antin Pieti  og om hans liv som kateket, predikant, nykterhetsarbeider, hjelpelærer og misjonær:
 
 

Kristne fra Murmansk-regionen på læstadiansk møte i Vadsø i 1885, men ble dårlig behandlet av predikant Palovaara

I predikant Paulus Palovaara (1831-1903) var det hovmodsånd. Han dro ofte til den daværende lederen for den læstadianske vekkelsen, Johan Raattamaa, og bragte med seg brev fra ham når han kom – som bevis på at han var en pålitelig mann. Han prediket til helvetet dem som ikke trodde presis som han lærte. En gang han besøkte Vardø – i 1885 eller 1886 – hadde han med seg en brevsekk under bordet. Disse brevene fra Raattamaa leste han først før han talte.

Da begynte en kristen fra Murmansk-kysten å snakke til ham på denne måten:

  • «Hør nå, du eldste! Skal du ikke først la oss kristne fra Russekysten få tvette dine føtter, så skal vi etterpå sitte ned for å høre, så skal du få forklare Guds ord for oss?»

Da ble Palovaara sint, begynte å banne og ropte:

  • «Nu e det kommet så mye som 30 fembøringer (hver med 4-6 mann, dvs. 120-180 mann) fullasta med rene djevler fra Russekysten. De er som oppblåste pølseskinn, de holder seg i vannskorpa og farer hit og dit.»

Da dro tolken (Hans Helander som i 1887-1888 ble satt til predikant i Tana av Heikki Parkajoki) sin vei, tok Palovaaras brevsekk med seg og gikk ut gjennom vinduet (som stod åpent). Han dro med brevsekken direkte til «dampen», som tok av til Vadsø samme kveld. Da Palovaara endelig var klar til å tale og så rundt seg etter tolken sin, var også tolken forsvunnet. Da sa den gamle Paulus:

  • «Nå, djevelen tok han!»

Da så han etter brevsekken og så at også den var borte. Da sa han:

  • «Nå, djevelen tok den også!»

Da fòr også Palovaara sin vei, og siden har jeg ikke sett ham til denne dag…

 


 

Læstadius: Vi er alle underlagt den evige død pga. arvesynden, men kan få del i det evige liv ved troen på Kristus

Kilde: Jäljennös. Lars Petter Jakobsson, Palohuornas 1863 / P. Raittilan kokoelma / OMA
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 60, på Mariadagen

Tekst: “Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg”, 1Mos 3:16.

Vi har alle sammen har blitt underlagt synden gjennom ett menneske (den første Adam). Og på grunn av synden, har døden kommet over oss alle mennesker, siden vi alle har syndet . Men på samme måte har også det evige liv kommet til alle ved ett menneske (Kristus) – nemlig til alle som tror. For enhver som tror på Jesus Kristus, han skal få leve, selv om han også dør.

Altså har vi alle blitt syndere ved Adam, og på grunn av arvesynden har vi blitt underlagt den evige død. Men ved Kristus har vi fått arve det evige liv.

Derfor får vi ikke anklage våre forfedre på grunn av deres ulydighet. Og årsaken til det er at vi ved Kristi lydighet er frikjøpt fra den evige døden. Men la oss heller glede og fryde oss uten opphør.

Amen!


 

Læstadius: Et nyfødt barn har arvesynd, men ikke gjerningssynder. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem (disiplene) og ba dem bli som barn.

Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er det da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn?

Ord og uttrykk for å forkynne syndenes forlatelse, brukt innen læstadianismen i Norge på 1930-tallet og på Læstadius og Raattamaas tid

Innen vår gren av læstadianismen har det de siste ti-årene, men uformelt, gjentatte ganger vært drøftet hva som er de rette ord og uttrykk å bruke i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse. Aller mest vanlig har det nok vært å bruke ordene “i Jesu navn og blod”. Mange er av den oppfatning at kombinasjonen av “Jesu navn” og “Jesu blod” best gir dekning for hva som er Bibelens lære om dette.
 
 

Kall til å tjene Gud i det allmenne og kongelige presteskap

En prest var en som skulle stå innfor Guds ansikt for å gjøre en åndelig tjeneste for Gud og mennesker. For å være en rett Guds prest, måtte han være en person som Gud selv kalte og utvalgte, og han måtte ta imot kallet og utvelgelsen. Det var bare de som fikk tjene som prester i forbindelsen med gudstjenesten.


Prestene i GT måtte være av Levi ætt, de som Gud hadde kalt og utvalgt
Hovedvilkåret for at noen skulle få være rett yppersteprest eller prest for Gud i Det Gamle Testamente, var at de måtte tilhøre den ætten som Gud på en spesiell måte hadde utvalgt til å ivareta alt som hadde med gudstjenesten å gjøre. Den slekten hadde patriarken Jakobs sønn Levi som sin stamfar. Ingen andre av Jakobs 12 sønner eller noen etterkommere av dem kunne få bli innviet til prest. Dette var noe som Gud selv bestemte, og det var han streng på.

Det var spesielt Aron og hans sønner som ble utvalgt til å ivareta prestetjenesten. Dessuten forteller Bibelen om en annen gren av Levis stamme som Gud lot innsette som prester, nemlig de som var av presten Sadoks ætt (Esek 44).


Allmenne og kongelige prester i NT må også være kalt og utvalgt av Gud
Også når det gjelder forholdet til det allmenne og kongelige presteskapet i NT, kan det dras sammenligninger tilbake til GT og til de krav som ble stilt til de som skulle bli prester på den tiden.

Vilkåret for å kunne få bli regnet med til det allmenne presteskapet i NT (1Pet 2:9), forutsetter at man tilhører en helt  spesiell kongelig ætt eller slekt (Tit 2:14; 1Pet 2:9; Ef 1:14), en ætt som Gud selv ved sin Sønn Jesus Kristus har fått kalle og utvelge. Jesus sier følgende om sammenhengen mellom å bli kalt og å bli utvalgt i forbindelse med invitasjonen til kongesønnens bryllup: “For mange er kalt, men få er utvalgt”, Matt 22:14.

Alle i Jesu lignelse som mottok kallet og invitasjonen til kongesønnens bryllup (Matt 22), holdt saken for å være viktig. Men de holdt det tross alt ikke så viktig at de prioriterte kallet og invitasjonen til bryllupet høyere enn sine hverdagslige sysler. Så dermed var det de selv som takket nei til invitasjonen. Og derfor kunne heller ikke slike få høre med til det allmenne og det kongelige presteskapet. Og slik vil det alltid være. Den som avviser Guds kall, gjør det etter sitt eget valg. Gud gir oss kun to valg, enten å takke “ja” eller “nei” til kallet. For han vil ikke tvinge noen til å takke “ja”, men han respekterer også et “nei” fra de som mottar kallet, men som selv velger å avvise det. Men da er det de selv som velger å takke nei til å bli frelst og til å få del i det evige liv. Siden det kun finne to veier som vi kan velge mellom ifølge Jesus, den smale eller den brede, blir det nødvendigvis den brede vei de velger å vandre på. Om dem som velger den brede veien, sier Jesus:

  • “Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den”, Matt 7:13.

Mesteren er her og kaller på deg!
Jesus var en god venn til søstrene Maria og Marta fra Betania. En gang kom Marta til Maria og sa: “Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh 11:28). På samme måte kaller Jesus også på deg, slik som han også kalte på meg med et sterkt kall da jeg fikk oppleve omvendelse og gjenfødelse for snart 50 år siden. Og han kaller på nytt og på nytt og sier: “Kom til meg…!” (Matt 11:28). Slik er Jesu kjærlighet! 


Jesu inderlige kjærlighet mot en synder som har kommet bort
Jesus har en inderlig barmhjertighet og medfølelse med oss, og vil så gjerne ha oss som sine egne. Han vil gjøre oss til sine barn og gi oss del i sin evige velsignelse. Og Jesus kaller helt til det siste, så lenge som det er nådens dag og Gud er å finne.

Svarer vi “nei”, hviler ansvaret fullt og helt på oss selv. Men er svaret “ja” når Jesus kaller på oss, og om vi inviterer han inn i våre hjerter og i våre liv, vil vi få oppleve det samme som den bortkomne sønn fikk være med på etter å ha levd et utsvevende liv borte fra Gud (Luk 15:13). Men han angret på at han forlot farshjemmet og at han sløset bort hele farsarven. Og han angret også over sitt syndige og utsvevende liv. Og i håp om å få nåde og å bli tatt i mot,  dro han hjem til sin fars hus. Han ble virkelig tatt i mot med åpne og kjærlige armer.

Om også vi takker ja til å ta imot frelsen og til å bli Guds barn, vil også vi bli tatt imot med like åpne og kjærlige armer, og vil få oppleve Jesu nåde og kjærlighet slik som den bortkomne sønn når han intensivt ble kysset igjen og igjen (Luk 15:20). Så velkomne vil vi være!  Og så vil vi blir invitert inn i farshjemmet, eller inn i Guds menighet hvor evangeliet blir forvaltet og forkynt.


Jesu inviterer oss til den beste tenkbare byttehandel
Svarer vi “ja” på Guds kall, da blir alt det som Jesus er og alt hva han har gjort for oss og for vårt beste, samtidig vårt både for tid og for evighet. Han vil ta hele vår syndebyrde på seg, noe han gjorde på Golgata. Da bar han våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten (1Pet 2:24). Og da får vi del i barnerett hos Gud, i syndenes forlatelse og i hele Jesu fullkomne rettferdighet og hellighet (1Kor 1:30). Bedre byttehandel kan ingen tilby! For det som Gud lover oss er noe så stort som vi ikke kan ane rekkevidden av, slik Paulus skriver:

  • “Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham, 1Kor 2:9.

Når vi gjennom den smale port får komme inn til Guds familie og får bli en del av den kongelige ætt, gir dette oss rett til å kalles Guds barn (1Joh 3:1). Da får vi også rett til det “allmenne og kongelig presteskapet”, slik at vi kan tjene Gud og vår neste med våre liv, med alt som det kongelige presteskapet innebærer.

Og dette kongelige presteskapet opphører aldri. Når Jesus har blitt vår og vi har blitt hans, har han som er kongenes Konge og herrenes Herre, blitt vår konge og vår Herre. Og slik som hans kongedømme er et evig kongedømme, skal også vi få del i det evige liv ved ham hjemme hos Gud i himmelen. Det bør vi virkelig ha som mål for våre liv.

Det er i alle fall mitt håp og min lengsel!

Henry Baardsen, Alta

Ypperstepresten Josva ble kledd i høytidsklær – et bilde på Kristi rettferdighet

Et eksempel på en person i Bibelen som bli kledd i frelsens drakt og svøpt i rettferdighetens kappe (Jes 61:19), er ypperstepresten Josva (Sak 3). Siden han benevnes som yppersteprest, må man kunne anta at han allerede var i prestetjeneste, og at han dermed var innvidd av Gud til en hellig tjeneste. Men på tross av det var han en synder. Og derfor anklaget Satan ham for Gud. 

Det var ikke bare Satan som så Josvas synd og urenhet, for det gjorde også Gud. Satan – han som kalles anklageren (Åp 12:10) –  anklaget Josva innfor Herren, slik han alltid anklager alle Guds utvalgte. Men det gjorde ikke Gud. Han visste så vel at vi alle mennesker er syndere, og at vi derfor behøver en Frelser. Derfor gav han også løfte til Eva og Adam om at han skulle sende sin egen Sønn til verden, og som med et eneste offer – da Jesus ofret seg selv for våre synder – skulle frelse alle som tror på ham fra alle deres synder.

Og Jesu frelsesverk gjaldt også for ypperstepresten Josva. Derfor var  det at Gud selv lovet å rense Josva ren fra hans urenhet og fra hans synd med en renselse som var mye mer effektiv enn rent vann, noe han tidligere ble vasket med i forbindelse med innvielsen til prestetjenesten.

Josvas var som yppersteprest ikledd en ytre vakker presteskrud. Men den kunne ikke skjule hans indre synd og urenhet, eller fjerne dem fra Guds åsyn. Derfor måtte også han få del i en fullkommen syndenes forlatelse ved å se fram mot Jesu stedfortredende sonoffer på Golgata. Og ved å sette sin lit til renselsen i Jesu blod – ved Guds egen rådsslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus fra evighet av (2Tim 1:9; Tit 1:2; Ef 11:4) –  ble Josva vasket ren, og hans skitne klær ble tatt av han. Og så ble han iført høytidsklær, noe som  ikke var noe mindre enn Jesu Krist fullkomne rettferdighet. 

Ikke noe annet kan gjøre en synder verdig for Gud! For vår frelse kostet Jesu lidelse og død. Og det gjelder også både deg og meg.  Vi leser:

  • “Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der”, Sak 3:3-5.

Denne frelse vil Gud gi oss syndere del i gjennom evangeliet som han lar forkynne, men også gjennom sine nådemidler. Det er her i nådetiden vi må bli renset ren fra vår synd og bli kledd i Kristi rettferdighet.

Bibelen er tydelig på at en synder ikke blir rettferdiggjort på tomannshånd med Gud, og heller ikke etter døden. Men frelsesbudskapet har han sendt ut gjennom sine sendebud (2Kor 5), de som forkynner evangeliet, det som er Guds eneste kraft til frelse for hver den som tror. Alt dette vil Gud gi oss som gave, av bare nåde.

Det er virkelig noe å takke for!

Henry Baardsen, Alta

Profetier i GT om et hellig, åndelige og kongelig presteskap i NT


Allerede på Mose’ tid lovet Gud at hans folk skulle være hans helt spesielt utvalgte folk som på mange områder skulle skille seg ut fra alle andre folk. De skulle tilhøre ham, og tjene ham med sine liv. Om de ville adlyde Herren, lovet han å hellige dem og å velsigne dem rikelig. Men da måtte de høre på hans røst og adlyde ham og hans ord, slik vi leser: 

  • “Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn”,  2Mos 19:5-6.

“Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, i 1885 i Ii og i 1909 i Torneå, og avvises som ubibelsk av Johan Raattamaa, Paul Rantala og av 100 andre predikanter. Men tross det lever den fortsatt sitt skjulte liv.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for “tre-alens læra om Gud”. Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil

Språket til Læstadius var for mange av oss vanskelig å forstå
Helt fra jeg var et barn på slutten av 1950-tallet har jeg fått høre på opplesning av Lars Levi Læstadius’ prekener. Som oftest var det fra hans Kirkepostille, oversatt av Andreas Brune.

For å være helt ærlig, var det svært mye som jeg ikke klarte å få tak i, heller ikke da jeg var en ungdom. Og særlig bedre ble det heller ikke da jeg ble voksen.

Fortsett å lese «Læstadius’ postiller, og hans helt spesielle språkstil»

Læstadianske kristne i Hammerfest fra 1850 og litt ut på 1900-tallet

For de fleste av oss er det ukjent at den læstadianske vekkelse spredde seg til Hammerfest og Kvalsund i noen særlig stor grad. For min egen del kan jeg minnes flere fra de områdene som brukte å bo hos oss årlig i min barndom og min ungdom når vi hadde storforsamlig eller ved andre anledninger. Men at det hadde vært en av de største menighetene der og at de var såpass aktive og hadde så utrolig mange egne predikanter, var helt ukjent for meg helt inntil for relativt kort tid siden.

Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet9:

Fortsett å lese «Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten»

Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

Jesus banker på din hjertedør og vil så gjerne slippe inn til deg


Tekst:  ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”, Åp 3:20.


Advent er en kristen høytid. Ordet betyr “ankomst” eller “komme”. For oss som kristne varsler det Frelserens eller Herrens ankomst, noe adventstekstene taler om. Første gang Jesus kom, var da han ble født, eller da Gud ble et menneske. Det var da englene sang: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by”. Og sammen med englene var det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: ” Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2).

Og engelen trøstet hyrdene – siden de ble redde – og sa: ” Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket”.

Kjære venn: Har du fått glede deg over Jesus og hans komme som din Frelser og som Herre i ditt liv? Og er Jesus fortsatt din lovsang og din glede?


Har Jesus kommet bort fra ditt hjerte og fra ditt liv?
Selv om Jesus en gang i livet har vært stor for oss og den viktigste personen i våre liv, kan det gå slik for oss at det blir noe annet som så fullt fyller våre liv at Jesus mister førsteplassen. Noe annet som blir viktigere for oss enn Jesus,  kan da fylle våre tanker og våre liv helt og fullt, slik at vi ikke engang merker at Jesus blir borte fra oss. Det samme skjedde med Jesu foreldre, Maria og Josef, da Jesus var tolv år gammel og han ble borte fra dem på hjemveien (Luk 2:44-49). Faktisk kan det gå så langt også for oss at det ikke blir plass til Jesus i våre hjerter. Enten kan det skyldes at vi blir så opptatt av alt det som hører denne verden til, eller så kan det skyldes åndelig stolthet, egen rikdom og selvopptatthet, slik det skjedde med menigheten i Laodikea. I den menigheten var det ikke lenger plass for Jesus, han ble skjøvet bort og ekskludert, og ble stående på utsiden av døren. Tenk! Døren adskilte menigheten og dens medlemmer fra han som sier om seg selv: “Jeg er døren” (Joh 10:9). 

Slik kan det gå også for oss som enkeltkristne.


Usunne maktpersoner eller maktstrukturer som stenger Jesus og noen av hans venner ute
Slik det kan gå for kristne som enkeltpersoner,  kan det dessverre også gå for en samlet menighet. Da får ikke Jesu, den Hellige Ånds ledelse eller Guds Ord alene lenger være det sentrale og det eneste til rettledning i liv og lære. I en slik menighet vil man selv, uavhengig av hva Bibelen lærer, bestemme hvordan man vil ha det, hva som skal forkynnes og hva som skal holdes for rett og galt. Eller så kan det være sterke og usunne maktpersoner som bestemmer og som “overstyrer” Guds Ord og dens autoritet. Og så blir mange i menigheten bare som stilletiende “offer” som må lide under usunne maktpersoner eller maktstrukturer i sin egen kjære hjemmemenighet.

Dessverre er nok slik ukultur mer utbredt også i kristne menigheter enn hva vi ønsker å innse eller å innrømme. Kanskje er det derfor så få våger eller ønsker å løfte slikt usunt opp i dagen eller å løfte frem klare bibelsteder som omtaler slike usunne forhold som en  menighet kan bli utsatt for. Men det gjorde derimot apostelen Paulus. Han satte ord både på hvordan Hymeneus og kobbersmeden Aleksander “huserte” i menighetene. Også apostelen Johannes vågde å ta et oppgjør med hvordan menigheten lot den onde, narsissistiske og mektige Diotrefes gjøre stor skade i de ulike urmenighetene.  Også vi får ta lærdom av disse apostlene!

Usunnheter som ovenfor er nevnt, virker på samme måte som kreften i en kropp. Det sprer seg og gjør til slutt  hele legemet sykt dersom det fritt får spre seg. Hvis det tveeggede Guds Ord ikke får skjære bort kreften så snart som den oppdages, vil den forårsake katastrofale følger, og i verste fall vil den åndelige død inntre. Og om man uten å reagere og å gjøre de nødvendige operative grep før ondskapens kreft får spre seg for lang, vil alt håp for liv være ute!


Opplevelse av mobbing og ekskludering generelt i samfunnet, men også i kristne miljøer
Generelt er mobbing et stort samfunnsproblem. Min erfaring etter 10 års arbeid med ungdom som har stått i fare for eller har falt ut av skole- og arbeidslivet og med ungdom som ikke går på skole, er at opplevelse av mobbing er et kjempeproblem for de som utsettes for det. Det fører med seg en følelse av å bli plassert på utsiden av venneflokken, noe som er særlig vondt for dem det gjelder. Det igjen gir dem dårlig selvtillit, opplevelse av ensomhet, emosjonelle plager som angst og depresjon, psykosomatiske plager, posttraumatiske stressyndrom og i verste fall selvmordsplager og selvmordsforsøk. I Norge er selvmord faktisk den største årsaken til død blant både kvinner og menn mellom 15 og 24 år. Faktisk har så mye som 40 % av de som har opplevd mobbing, tenkt på selvmord ifølge ung.no. Slike ungdommer har jeg møtt mange av, og hver og en av dem har hatt sine egne historier å fortelle om, selv om mye er likt.

For de som går på skole, medfører slikt stort skolefravær, ofte på grunn av sosial angst. Mange av disse faller etter hvert ut av skolen, og en del av dem er det svært vanskelig å  lykkes med å få til å begynne på kurs eller i jobb, selv om de får tilbud om det. 

Vi vet vi at de følelsesmessige problemene som de blir påført på grunn av mobbingen, ofte vil følge dem svært lenge i livet, siden all den skadelige mobbingen har ført til et sterkt nedsatt selvbilde. Siden mange av dem opplever at  de ikke blir lyttet til, trodd på eller tatt på alvor, mister de ofte tilliten til voksenpersoner. Derfor opplever de at de stort sett må bære alle belastningene selv, og ofte har de en følelse av skam og over å ha mislyktes med livet. Mange av dem føler at det egentlig er de selv som det er noe feil med, at det er de som er “det store problemet”. Og dessverre kan slikt føre til destruktive selvmordstanker. 

I mitt møte med mange av disse ungdommene, etter å ha lyttet til deres historier, og etter å ha hatt oppfølging av mange av dem over flere år, har jeg tenkt: Ja, slik er det dessverre også for mange barn og unge i de kristne miljøene. Også de kan ha opplevd å bli mobbet og satt utenfor “det gode selskapet”. Ofte kan barn og unge være mye tøffere med hverandre enn voksne. Det skal mange ganger svært lite til før mobbingen starter. Og ofte er det slik at de som selv har opplevd å bli mobbet, i neste omgang “gir tilbake” ved selv å begynne å mobbe andre som er “lavere i hierarkiet”. Det kan være snakk om at noen ikke bruker samme slags klær som alle de andre. Eller så er de tilflyttet, og har derfor ikke nøyaktig samme dialekt. I visse tilfeller kan noen bli mobbet siden de er for rund eller for tynn. Eller så er det noe feil med utseendet deres. Andre ganger kan de være for flink eller for dårlig på skolen.

Eller så kan mobbingen skyldes at en eller begge foreldrene opprinnelig ikke har tilhørt det samme kristne miljøet tidligere, men som de nå har blitt del av. Og derfor har de ikke blitt helt integrert i menigheten og i det kristne miljøet. Om de voksne bare en gang gir uttrykk for slike tanker mens deres barn og unge hører på, kan det i verste fall føre til at deres egne barn begynner å mobbe barn av slike “ikke-integrerte” foreldre. Også slike personer har jeg fått møte og lytte til, men først etter at de selv har blitt forholdsvis voksne og våger å samtale åpent og ærlig om deres vonde og traumatiske erfaringer fra sin barndom og ungdom knyttet mot det kristne miljøet. Og da har det ofte gått veldig lang tid,  iblant flere tiår. For det er ikke lett for slike å våge å åpne seg for noen i det samme kristne miljøet som de har blitt mobbet i og som de kanskje har mistet tilliten til, siden de på nytt og på nytt  har opplevd ikke å ha bli trodd eller tatt på alvor tidligere når det har tatt dette opp. Men selv om det har gått lang, lang tid siden mobbingen og kanskje ekskluderingen fant sted før de våger å fortelle om sine traumatiske opplevelser, kan man merke hvor skadelig mobbingen har vært for dem og i deres liv, også som voksne. Og da har de kanskje gått i terapi for dette i en lengere tid.

Selv om man ikke lenger kan gå tilbake i tid slik at mobbingen kunne ha blitt stanset, er det i alle fall godt for de som våger og som velger å fortelle om slike vonde minner til noen i det samme miljøet som de har blitt mobbet i og som de har tillit til, å bli lyttet til, trodd på, og tatt på største alvor. Og den muligheten bør vi absolutt gi dem! Og så må vi våge å be om tilgivelse på vegne av miljøet, hvem  mobberne enn har vært. For også det kan være med på å lege sårene og til å hjelpe dem med å legge slikt vondt bak seg, i den grad det er mulig. 

Mobberne finner alltid noe som gir dem legitimitet til å mobbe andre. Og slikt gir i visse tilfeller oppmerksomhet og en styrket posisjon i kameratflokken. Kanskje er det spirende narsissistiske behov som skal tilfredsstilles. Slik tenkte i alle fall en anerkjent barne- og ungdomspsykolog  som lenge hadde jobbet for barneombudet i Norge, og som en gang holdt kurs for oss som jobbet bl.a. med utsatte ungdommer. Og hans budskap var helt entydig: Slikt må tas alvorlig tak i og det må man få en definitiv slutt på senest når barnet er 6-7 år. I motsatt fall kan det bli for sent, og slikt kan da utvikles til ekte  narsissisme senere i livet. Slik jeg tenker, et dette noe som også vi som kristne skal være  skal være oppmerksomme på. Og dette temaet må vi også våge å løfte fram i lyset og aldri neglisjere eller  bagatellisere!

Om foreldre, voksne eller i visse tilfeller lærere får høre om slikt, kan kanskje noen av dem si: Du skal ikke bry deg om slikt! Og så lar man bare mobbingen stilletiende fortsette, for som det heter: Det som man ikke vet om, det har man heller ikke vondt av. Så derfor vil man helst vite så lite som mulig, og man er av den grunn ikke villig til å lytte til mobbeofrene eller til å ta dem tilstrekkelig på alvor slik at man får slutt på mobbingen.

Jeg er klar over at alle skolene i dag har tiltak mot mobbing og tar slikt på største alvor, men i praksis lever slikt tross alt videre ved at mobbinger blir flyttet til andre steder og til andre medier. Og det blir ofte ikke bedre med det. For da har problemet flyttet seg og blitt mer usynlig i fellesskapet, men har derimot flyttet seg til sosiale medier og har dermed blitt mer usynlig. 


Kristne barn og unge som har opplevd mobbing og utenforskap i det kristne miljøet
Dessverre er det ikke så helt sjelden at man kan møte på personer som gir uttrykk for at de har følt seg ekskludert og mobbet i sin barn- og ungdom, også i det kristne miljøet.

For en bevisst kristen, enten et halvvoksent barn eller en ung, som leser Guds Ord og som holder Ordet for å ha den høyeste autoritet i sine liv, kan usunn maktkamp føre til en utrolig stor konflikt inne i deres hjerte. De er på den ene side bevisste på at de ifølge Guds Ord som helhet og spesielt ifølge det fjerde bud selv  er skyldige til å adlyde sine foreldre, og også til det som læres i menigheten.  Men dessverre har de ofte bare fått høre den ene halvdelen av et viktig bibelsted som lærer om å underordne seg hverandre, slik Jesus underordnet seg under Faderen. Men da har det som oftest bare blitt sitert til hvordan de unge er skyldige til å underordne seg under de eldre. Og så stopper man der. Men i virkeligheten taler Peter like mye til både de yngre og de eldre, for det lyder:

  • “På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde”, 1Pet 5:5.

Men samtidig som de legger merke til at bare den ene delen av Guds Ord ofte blir poengtert, kan de registrere mye og mangt som Bibelen forbyr av slikt som virkelig er usunt og destruktivt både for enkeltindivid og for menigheten som helhet. Og spesielt har man i visse kristne miljøer kanskje vært blinde for hva som både på kortere og lengere sikt skader barn og unge når de vokser opp. Selvsagt er det nok slik at de fleste på den tiden ikke forstod hva som på sikt var skadelig, og derfor ikke tok slikt på alvor. Eller så hadde slikt bare blitt til en naturlig del av en dårlig kultur, og som man ble blind for.

Slikt virket dessverre å ha gått under radaren til de som burde ha øyne til å se det, og som samtidig hadde ansvaret for å reagere, slik at det usunne kunne blitt tatt tak i og at man hadde fått en definitiv stopp på slikt usunt. For det er nok den eneste måte som forholdet blant menighetens medlemmer og mellom generasjonene  kunne bli opprettet på og bli åndelig sunt. Og kun da kunne rettferdigheten seire, nemlig når Guds Ord som helhet, inklusiv alle dets formaninger, blir adressert til alle og enhver. For Paulus skriver:

  • “Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?”,  Rom 2:21.

Dessverre møter vi på alt for mange med bakgrunn i vår og i andre menigheter – ofte fra vår vekkelse –  som kan fortelle sine triste historier om slikt som de selv har måtte opplevde av uforstand, urettferdighet og av forskjellsbehandling.  Og vi som iblant får lytte til de som har opplevd seg ekskludert, kan registrere hvor mye slikt skader de som det gjelder.

Årsakene til “ekskluderingene” kan være så mange og så forskjellige. Som oftest har det nok ikke vært så mye til å begynne med. Kanskje kan det være at de ikke har blitt holdt som rette kristne, siden en eller begge foreldrene opprinnelig ikke hadde sin bakgrunn i samme menighet som de senere har blitt en del av. Og når slike i sin barndom og sin ungdom flere ganger får oppleve at de ikke blir integrerte, og i verste fall: At de vil gå fortapt, siden de ikke er “ektefødte” kristne, da forstår vi at slikt har blitt til en utrolig tung byrde for dem å bære. På min vei har jeg møtt flere av disse menneskene, og kjenner derfor til hvor mye slik åndelig uforstand har påført dem dem. At barn og unge i sin uforstand kan komme med slikt, er dypt beklagelig. Men så kan man kanskje spørre: Hvordan har de selv kunne kommet på slike tanker? 

Og hva som blir ennå vanskeligere for dem: Når de – etter å ha blitt godt voksen, kanskje middelaldrene – endelig våger å ta slikt opp med de som det gjelder, da blir det enten fornektet eller bagatellisert. Da opplever de at de ikke blir tatt på alvor, og at alt kanskje bare er deres feil. Og om de på grunn av de traumatiske  opplevelsene de har hatt, ikke lenger klarer å bli en del av den menigheten eller det kristne fellesskapet de lenge har vært en del av og har trivdes i, står de ofte innfor to valg. Det ene er å bryte med alt som kalles kristendom. Og det skjer ofte om de er opplært til at sanne kristne kun finnes i den menigheten de har forlatt. Og da lever de sine liv uten Gud og uten håp. For siden de har blitt så besvikne på kristne, identifiserer de Gud med kristne de har negativ erfaring med, og så tror de at Gud også er likedan. Altså har de interne menighetskonfliktene gitt dem et feil gudsbilde. Og siden de ikke har følt seg elsket av kristne, er det svært vanskelig å tro at verken Gud eller Jesus elsker dem. Ja, slik har faktisk mange det!

Den andre gruppen som har følt seg ekskludert og som har brutt med sin barndoms menighet, har 

men når ikke det skjer, … 

Andre ganger igjen er det gamle og fastlåste tradisjoner som fører til en åndelig død, og som stenger Jesus ute. I visse tilfeller kan det være at man svarer når Herren sier:

  • ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den” (Jer 6)

For slike kristne og for en slik menighet duger ikke Guds Ord lenger til lærdom og rettledning. Men da vil man selv være herre over sine liv og velge sin vei, selv om de ikke lenger vandrer på fredens vei, den som Herren vil at hans barn og hans menighet skal følge.

Menigheten i Laodikea var en slik menighet der det ikke lenger var plass for menighetens
grunnlegger og Herre. Jesus havnet på utsiden. Han ble stengt ute. Menigheten og dets
medlemmer var blitt stolte og så selvgode, og de var så rike at de ikke lenger trengte å be om noe. De hadde ikke behov for hjelp av andre kristne eller av Gud, siden de ikke lenger så sin egen fattigdom og sin hjelpeløshet. Når det gjaldt Guds og frelsen sak, var de blitt lunkne og likegyldige. For de var så overfornøyde med seg selv. Slik de var og slik de levde, slik burde også alle andre være. Ellers ble de ikke godtatte og integrerte. De som ikke underkastet seg, ble ekskludert og stengt utenfor det gode fellesskapet, slik også Jesus ble stengt på utsiden av den vellykkede menighets dør i Laodikea og han måtte banke på døren.

Det fortelles om en person som ble en kristen og som forsøkte å bli en del av den lokale
menigheten. Men den nyomvendte fikk stor problemer med å bli integrert, og følte å ikke
duge for de vellykkede i denne menigheten. Den nyomvendte klagde sin nød i bønn innfor
Herren, og bad: ”Herre Jesus, hjelp meg slik at jeg kan få del i fellesskapet og bli integrert
blant de kristne i denne menigheten”. Historien forteller at han fikk til svar av Jesus: ” Det er
faktisk lenge siden jeg også har fått slippe inn til dem”.

Menigheten i Laodikea er et bilde på selvgode kristne og på en menighet som anser seg som mye bedre og rikere enn alle andre. Men i Guds øyne var de både ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Men tross sitt frafall, ville Jesus gi dem mulighet til å omvende seg, slik at de igjen kunne få del i en bedre rikdom, en rikdom i Gud. Slik virker Guds kjærlighet!

Guds nåde er ny så lenge det heter i dag, og det fortsatt er nådens tid.
Nå er det våre hjertedører som Jesus vil banke på, og nå vil han vil være Herre i våre liv. Nå er det våre menigheter som han vil være Herre over, ved sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Nå er det våre øyne han vil åpne for å lede og fostre oss slik at vi kan leve i overensstemmelse med hans vilje. Han vil nå gi oss en levende tro og sin egen rettferdighets klær, slik at vi kan skjule vår nakenhets skam. Han vil gi oss sin Hellige Ånds øyensalve, slik at vi kan se hans vei og følge Åndens veiledning i troens lydighet. Og han vil gi oss del i den himmelske nattverd og i hans seier. Og om ikke dette er nok, vil han gi oss å sitte med ham på hans trone, likesom han og har seiret og satt seg med hans Far på hans trone.

Det får vi be om, Guds navn til ære og oss til frelse!

Henry Baardsen,
Alta

Profeten Malakia, Guds siste budbærer i GT. Han har også et viktig buskap til oss kristne i vår tid.

Profeten Malaki var den aller siste av alle profetene i GT. Han gjorde ingen vesen av seg selv. Egentlig vet man ikke om Malaki var et egennavn eller om det bare var en “tittel”. På hebraisk er hans navn “mal’ach” og på gresk “angelos”. Navnet betyr “min budbærer” og “engel”

Malaki hadde et dobbelt budskap til folket. Det bestod i å forkynne omvendelse og Guds nåde eller syndenes forlatelse. Han kan sammenlignes både med profeten Elias i GT og med døperen Johannes, han som var en “Malaki” eller en Guds budbærer og en veirydder for Jesus, og som virket i overgangen mellom GT og NT. 



Kort historikk over profeten Malaki’s samtid
Da jødene fikk anledning til å vende tilbake til sitt land etter 70 år i Babels fangenskap, var det bare en liten rest som valgte å reise hjem. De hadde sterke ledere, slike som Serubabel, Nehemias  og Esra. De var alle Guds menn som var preget av sterk gudstro og friskt pågangsmot. Dessuten var de dyktige ledere, hver på sine områder.  De inspirerte jødene til å bygge Jerusalems murer, portene, tempelet og de ulike alter beregnet for gudstjenesten og for Herren. Og de satte gudstjenesten i rett skikk slik at det behaget Gud, så Guds folk kunne tjene Herren både i sine hjerter og med sine liv. Disse Guds menn lyktes å få folket til å gjøre en viktig omprioritering ved å få dem til å prioritere Herren først, og først deretter kom deres egne behov og ønsker. Og det førte velsignelse med seg, i alle fall så lenge som de ledende og trofaste Guds menn levde og folket tjente Herren av et udelt hjerte.

Etter hvert som de gamle Guds menn og Herrens trofaste tjenere døde, vokste det opp nye generasjoner. De hadde ikke opplevd Guds alvor og hans vrede da han på grunn av folkets synd sendte dem til 70 års fangenskap i et fremmed land. Og de hadde heller ikke levd under de vanskelige kår i Babels fangenskap, og hørte heller ikke med til dem som fikk vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner. De hadde verken vært med på å bygge bymuren,  byens porter, alteret eller Serubabels  tempel. Og de hadde ingen minner fra gledeshøytiden da Herrens tempel ble innviet. Men de var et folk som manglet viktige livserfaringer og som ikke hadde lært seg å sette sin lit til Herren under alle livets omstendigheter. 
Tempelet ble innviet år 515 f.Kr., mens Malaki virket i andre halvdel av 400-tallet. 


Presteskapet på Malaki’s tid som dårlige forbilder for  prestene i de kommende 400 år
Presteskapet ble i sin tid gitt til Levi stamme. Gud gjorde en pakt med dem, og om dem  sier Herren: 

  • “Den pakten jeg hadde med ham, var liv og fred, det ga jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud”,  Mal 2:5-7.

Men når det gjelder presteskapet på Malaki’s tid og i tiden etter det, tegner profeten ett annet og meget dystert bilde av presteskapet. Deres gudstjeneste bestod bare i egen ytre fromhet. De kjente ikke sin egen og heller ikke folkets synder. Når Herren ved profeten oppmuntrer dem til å omvende seg, svare de: “Hva skal vi vende om fra?” (Mal 3:7).  Og konsekvensen av det var at de derfor ikke selv verken kunne eller ville forkynte omvendelse til Herren. Og siden de ikke kjente eller innså sine egne synder, kunne de heller ikke lære Guds folk hvor farlig synden i virkeligheten er, og heller ikke oppmuntret de folket til å bekjenne sine synder i anger og bot, samt viktigheten med å søke Guds nåde.

Tidligere fryktet prestene Herren og hadde ærefrykt for ham (2:5). De kjente Gud som en hellig Gud, og respekterte de klare grensene Gud selv i sitt ord hadde satt. Og det gjorde at de kunne skille mellom rett og galt, hellig og urent, hva som behaget Herren og hva som forårsaket Guds vrede. Men slike “gode” prester var en svunnet historie på Malaki’s tid. 

På tross av prestenes og folkets åndelige forfall kaller Gud dem til å vende om til Herren. Men om de vender Gud ryggen, taler Herren meget sterkt til presteskapet:

  • “Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjertet, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet. Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den”,  Mal 2:2-3. 

Profeten Malaki, den siste Herrens profet på 400 år, og før det levende Guds Ord ble borte fra folket
Etter at profeten Malaki avsluttet sin profettjeneste på 400-tallet f.Kr., opphørte all profeti. Ingen profet-røst hørtes i løpet av de neste 400 år, før døperen Johannes som den aller siste av GT’s profeter stod fram i ørkenen og ropte omvendelsens budskap til folket. Det var ingen bibelske bøker som ble skrevet, men kun de apokryfiske bøkene som dog ikke ble tatt med i de kanoniske skriftene.

Tenk! Det levende Guds Ord forsvant helt for 400 år, og det samme gjaldt sann gudsfrykt. Men religionen derimot, den levde og blomstret under gode vilkår. Prestene og folket tjente Gud, men ikke av et helt hjerte. De elsket ikke lenger Herren slik Moses hadde pålagt: “Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt”,  5Mos 6:5.


Prestenes ofringer behaget ikke Herren
På tross at prestenes og folkets gudstjeneste ikke behaget Herren,  hadde de fortsatt sine regelmessige ofringer og sin faste tempelgudstjeneste. Men offerdyrene deres hadde ofte ulike lyter, og oppfylte ikke de krav til feilfrie offerdyr som Gud krevde. Derfor var deres offer urene offer, og hele deres gudstjeneste unyttig. Derfor sier Herren:

  • “Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren“,  Mal 1:13.

Alle lyteløse offer i GT pekte fram mot Jesu fullkomne offer på Golgata
Vi bør merke oss at alle de rene lyteløse offerdyr som Herren hadde påbudt å ofre på alteret, pekte på Bibelens hovedperson, på Guds Lam Jesus Kristus. Intet annet offer duger for Gud! Og dette skjedde ved Kristi fullkomne offer da Jesus gav sitt eget liv som et fullkomment synd- og skyldoffer for våre og for hele verdens synder, og sonet dem fullkomment, slik at det behaget Gud.

Intet  annet enn Kristi dyrebare blod, blodet av et feilfritt og lyteløst lam, kunne kjøpe oss fri (1Pet 1:19) eller gi oss barne- og arverett hos Gud sammen med vår Frelser Jesus Kristus.  I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1:7). Denne forløsning kalles for “en evig forløsning” (Heb 9:12), og dette Kristi offer ble gitt “en gang for alle”. 

La oss derfor minnes: Dette offer duger for Gud! Vi bør derfor be Gud om nåde, slik at dette Gud-velbehagelige offer skulle være vårt eneste håp og vår trøst i liv og død. 


Ofring av dyr med ulike svakheter slik prestene gjorde, var synd innfor Herren
Prestene på Malaki’s tid gjorde ikke forskjell på offerdyr med lyter, d.v.s. med ulike feiler og mangler og på offerdyr uten lyter, slik Gud krevde. For disse troløse prestene var alt like bra. Det var spesielt når noen hadde syndet, eller for synd i sin alminnelighet, som de ofret til Herren. Og håpet var at Gud skulle ta imot disse ofrene og ha behag i dem, og heller ikke tilregne dem deres syder. Men dette var innfor Herren, og også for profeten Malaki, bare et tomt selvbedrag som ikke hadde noen  som helst åndelig betydning eller verdi.  Derfor sier Herren:

  • “Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin buskap og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene”,  Mal 1:12-14.


Ikke noe annet enn Krist offer og hans forsoningsblod duger innfor  Gud. Derfor burde  heller ikke noe annet enn Kristi fullkomne offer duge for oss!
Å komme fram for Herren med urene offer, er ensbetydende med å ringeakte Herren og å trampe Kristi verk under sine føtter. For oss er det ensbetydende med å søke Guds nåde og syndenes forlatelse i noe annet enn gjennom det fullkomne offer som Jesus Guds Lam ofret for våre synder på Golgata. For kun Kristi rensende blod kan utslette våre synder. Og det er bare det offeret som duger innfor den hellige og rettferdige Gud. Vår anger, vår oppriktighet, vårt alvor og vår syndsbekjennelse duger ikke innfor Gud som noen delbetaling for våre synder. Men det gjør bare Kristi frelsesverk på Golgata. 

Vi bør minnes at vår rettferdighet er personen Jesus Kristus, og han alene. Og når vi tar imot ham og alt som han eier ved troen – som også er en Guds gave – lyder Guds Ord:

  • “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens”, 1Joh 2:2. Dessuten vitner skriften:
  • “Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Apg 10:43.

Hvor er da vår ros og vår fortjeneste. Det er utesluttet! For vi bør minnes hva Skriften vitner om våre gjerninger:

  • “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.

Grov misbruk av nøkkelmakten, og farlig begrensning av den Hellige Ånds virkefelt
Også som kristne kan vi ta feil! Selv om  anger, syndsbekjennelse og ordet om syndenes forlatelse – eller nøkkelmakten – er svært nyttig og viktig, kan også vi som kristne gjøre det til “den trange port” som vi i vår uforstand prøver å kontrollere. Nøkkelmakten – hvor bibelsk og viktig den enn er – kan dessverre misbrukes, har blitt misbrukt og kommer mest sannsynlig til å bli misbrukt på noen måte. Slikt skjer dessverre også innen bibeltro og konservative menigheter. I verste fall kan vi legge inn ulike minstekrav og vilkår som var helt fremmede for Jesus og for apostlene, før vi velger “å slippe inn noen gjennom den trange port” og før vi lar dem fullverdig bli integrert i det kristne fellesskapet. Blant slike “tilleggskrav” kan nevnes a) hvilke personer som forvalter løsenøklene, b) hvilke kristne menighet det skjer i, c) hvilke gren av for eksempel en vekkelse det skjer i osv. Slike konkrete eksempler kunne jeg nevne flere på. Alle disse “egne tillegg” beviser bare at de som stiller slike tilleggsvilkår, ikke helt har fattet dypheten i Guds suverenitet og i hans nåde. Men i stedet fokuserer på egne snevre tradisjoner og sedvaner.  Slik er kristendommen for dem, og slik må det også være for alle andre!

Gud har for dem blitt til en relativ Gud, en som kan plasseres inn i sitt eget tankesett, og som virker å måtte begrense seg innen de rammene som de som begrensede mennesker setter. Det virker som om man ønsker å plassere den allmektige Gud i et bur for lettere å kunne ha oversikt og kontroll.

Men dessverre, en slik gud er ikke “den høyeste Gud (1Mos 14:8), “den allmektige Gud” ( 1Mos 17:1), “den veldige Gud” (Jes 9:6) og “hærskarenes Gud” (1Sam 1:3). For himmelens Gud kan absolutt ingen mennesker begrense eller kontrollere etter hva vi mener oss å forstå og å tenke.

Et argument som jeg ved flere konkrete tilfeller har støtt på, og som for meg virker å være noe av det aller farligste og mest skadelige, er når noen kristen påstår eller tenker følgende: “Den eller de som noen personer har blitt kristen gjennom, og som har stadfestet for dem evangeliets løfter og syndenes forlatelse, har ikke den Hellige Ånd”. Så dermed har de heller ikke fullmakt til å løse noen fra deres synder.

Ja dessverre, slik tenker og sier også noen. Og deres logiske argumentasjon går ut på følgende: Der hvor den Hellige Ånd ikke er nærværende, der er heller ikke den treenige Gud nærværende. Og da gjelder ikke syndsforlatelsen og løsenøklene innfor Gud. Etter en slik tenkning blir evangeliets løfter og nøkkelmaktens bruk bare til tomme kraftløse ord, uten noe reelt innhold. Så dermed har de som har trodd seg å ha blitt kristne ved å høre og å tro evangeliet, tross det ikke blitt rette Guds barn og er dermed ikke født av Ånden. Men de står fortsatt utenfor porten uten virkelig å ha del i det evige livet. 

For meg, som selv personlig har opplevd dette  helt konkret slik som jeg ovenfor beskriver, er slikt det absolutt farligste argumentet som vi kristne han ta i vår munn, og er en av de mest skadelige tankene vi kan tenke i vårt hjerte. For når vi gjør det, plasserer vi oss selv i Guds sted, og tror oss å kunne kontrollere den Hellige Ånds virkninger.

Dessverre har vi i flere omganger måtte kjempe mot en slik åndelig villfarelse i vår vekkelse. På 1800-talles andre halvdel fantes det flere nidkjære personer, og også noen predikanter,  som spredde en slik ubibelsk lære innen læstadianismen. Johan Raattamaa og de aller fleste predikantene på den tiden tok på nytt og på nytt opp kampen mot denne surdeigen, og de erklærte den som ubibelsk. De trodde at de hadde klart å sette en endelig stopper for denne villfarelsen, men dessverre. På tross av deres iherdige kamp mot denne villfarelse, har denne vranglære vist seg å ha en utrolig stor overlevelsesevne, og har dukket opp i ulike varianter med jevne mellomrom helt inntil våre dager og til våre områder. 

På 1800-tallet kalte de denne spesielle lære for “tre-alens læra”. De som framsnakker denne spesielle lære, forsøker på en måte å begrense Guds suverenitet. Og de tenker begrensninger a) i forhold til det skrevne og b) det leste Guds Ord, c) til Guds mulighet til å virke utenom det forkynte Guds Ord og til sist og det mest ytterliggående: d) Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare gjennom den læstadianske menighet. Og de tenker at det kun er der man kan bli rette Guds barn og få del i den Hellige Ånd og i frelsen. Ja, dessverre! Slikt finnes fortsatt, men heldigvis i svært begrenset grad.

Ved å følge lenkene nedenfor, kan du lese mer om den kamp som den læstadianske vekkelses første ledere kjempet mot denne villfarelse allerede på 1800-tallet og i 1909, men også om mine personlige erfaringer i mitt konkrete møte med slikt.


Argument for ikke å søke forsoning: “To ånder kan ikke forenes”
Når man tar i bruk et argument mot at kristne som av ulike grunner har vokst fra hverandre ikke kan forsones siden de ikke har samme ånd – eller i verste fall: de andre har ikke den Hellige Ånd – virker det som om de onde kreftene har overtaket. Da er likesom alle forsøk på forsoning nytteløst, uansett hvor sammenfallende det kristne læregrunnlaget er. Da rekker det ikke med at man lærer likt om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, lærer likt om omvendelsen og syndenes forlatelse og lærer likt om det kristne livet ledet av den Hellige Ånd. Bruker noen av partene argumentet om at man ikke har samme ånd og derfor ikke kan forenes, vil alt på en gang  blokkere seg og all håp for forsoning dør ut. 

Det virker for meg noen ganger som om det er en ulempe at man hører til samme vekkelse. Utrolig, men sant! Og det verste av alt: Da tenker man lett at den Hellige Ånd kollektivt er knyttet opp mot bare den ene gruppen, og at den ikke er virksom i den andre. Heldigvis er det svært få som våger å gi uttrykk for slike tanker, men tross det skinner det iblant i gjennom at noen tenker slik. Viljen til å søke forsoning er i alle fall ikke sterkt nok tilstede til at det kan bli forsoning. Denne usunne tenkingen kan vi dessverre møte på, og slike tanker om å begrense den Hellige Ånds virkeområde lever fortsatt, kanskje nærmere enn vi våger å innrømme.


La oss ta lærdom av Malaki’s bok
Etter å grundig har lest profeten Malaki’s bok, innser jeg at slikt som er nevnt ovenfor og som gjelder oss og vår tid, også bør regnes til de “urene offer” som ikke behager Herren, men som bør renses bort. Og slikt bør vi også våge å løfte fram og granske i Guds Ords lys.

Prestene og Guds folk på Malaki’s tid, valgte å fortsette med sine urene offer. De ville ikke omvende seg, for de våget til å med å spørre av Gud: “Hva skal vi vende oss om fra?” For dem var menneskebud, egenrettferdighet og gamle tradisjoner det viktigste å bevare. For det var nettopp i det som deres “kristendom” bestod i. Men konsekvensen av deres forherdelse var at Gud vendte dem ryggen. Så dermed fortsatte de med sin døde religionsutøvelse i 400 år, men til ingen nytte. Og til slutt utviklet det seg til den ytterliggående form for fariseisme og egenrettferdighet som Jesus måtte ta opp kampen mot. Og de var og ble Jesu aller bitreste fiender. Slikt bør også vi ta lærdom av, og å gjøre alt som står i vår makt for å unngå!

13.12.2020
Henry Baardsen
Alta


 

Andakt: Jesus banker på. Vil du åpne for å slippe han inn?

Vi har nå kommet inn i et nytt kirkeår. I dag er det første søndag i advent. Ordet advent betyr ankomst eller komme. Bibeltekstene forteller oss om Jesu komme. Først gangen kom han for litt over 2000 år siden. Han kom for å frelse. Men det var ikke så mange da som tok imot ham. Han var for de fleste ikke den frelser som de hadde håpet på. For han kom i ringhet og i ydmykhet, og fra det foraktede Nasaret, og det tok de anstøt av. De ekskluderte han fra de teologisk lærdes selskap, og utestengte ham fra sine hjerter og sine liv. Han kom  til sine egne, til jødene, men hans egne tok ikke imot ham. Men til alle som tok i mot ham, gav han rett/kraft til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Og noen av de som tok imot Jesus til frelse, var hedninger fra Laodikea i dagens Tyrkia. Og av Guds nåde ble de kristne og begynte sine liv i Jesu etterfølgelse. Men etter hvert svalnet deres kjærlighet til Jesus og det kristne misjonsarbeidet, og de fikk nok med seg selv og sine egoistiske liv. For de var meget rike! Og timelig rikdom førte med seg at de ble åndelig rike, noe som på sikt ble til en snare for dem. De kom bort i fra Gud og fra Frelseren Jesus og fra fellesskapet med ham!



Jesus ble utestengt fra menigheten og fra de kristnes liv
De kristne i menigheten i Laodikea var på mange måter en spesiell menighet. De kaltes for kristne, og var svært fornøyd med deres liv. Men hos dem var kristen ydmykhet helt ukjent. De trodde seg å være gode og vellykkede kristne, og følte at alt i deres liv og i deres menighet var slik det burde være. Men så feil kunne de ta. De trodde de så, men i virkeligheten var de blinde. Ydmykheten var byttet ut med åndelig stolthet og selvgodhet. Og de sa: Jeg er rik, jeg har overflod og ingen nød (Åp 3:17). 

Når Jesus, hans om har øyne som ser alt og som kjenner alles hjerter, vurderte dem, tegner han av dem  et helt annet bilde enn slik de selv vurderte det. Det var slettes ikke positivt, men derimot svært nedslående. De hadde kommet bort fra han som er Veien, Sannheten og Livet. De var egentlig blitt åndelig døde. I stede for å være innenfor, slik de selv trodde de var, var de havnet utenfor. Og i stedet for at Jesus var i deres hjerter og midt i blant dem i deres menighet, var han blitt stengt på utsiden av menighetens dør. Tenk hvor dramatisk det var for dem. Og hvor feil kunne de jo ikke ta. De hadde ikke bedt Gud om å ransake deres hjerter og å prøve dem (Salm 139:23). Og heller hadde de verken evne til selvransakelse eller kunne prøve seg selv. Og hva var grunnen? De hadde forlatt Guds Ord. De hadde glemt Jesus, han som først og aller mest hadde elsket dem. Og siden de ikke kjente sine synder, bekjente de dem heller ikke verken for Gud eller mennesker som de hadde syndet mot. Så dermed hadde de heller ikke behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Ordet nådetigger var et fremmedord for dem. De hadde det for bra til det. Siden Guds lov ikke hadde fått gjøre sin gjerning i dem, kjente de ikke sin synd. Og av den grunn smakte heller ikke evangeliet for dem, det som forkynner om Jesus, synderes venn. Han ble rett og slett stengt på yttersiden. De ønsket ikke å gi ham hedersplassen eller høyeste prioritet. For faktisk betydde Jesus så lite for dem at han i praksis ble ekskludert fra deres vellykkede menighetsliv. Den som har opplevd noe tilsvarende, hen kanskje tenke seg hvordan det måtte kjennes for Jesus. For slik det var for jødene, slik var det også for menigheten i Laodikea: Han kom til sinne egne, men hans egne tok ikke imot ham. 


Jesus vender tilbake til menigheten i Laodikea og banker på
Denne fortellingen kan vi lese i Åp 3:20-22. Det er Jesus selv som åpenbarer dette for sin apostel Johannes. I første del av vers 20 leser vi: “Se, jeg står for døren og banker”. Det var altså ikke plass for Jesus innenfor døren. Han hadde på utsiden, siden alt annet hadde blitt for viktig for dem, selv om han egentlig var menighetens Herre. Ja, slik kan det gå når vi kristne prioriterer feil. Da blir det ikke plass for Jesus i våre hjerter. 

De kristne i menigheten i Laodikea hadde blitt lunken, eller likegyldig. De levde på to veier samtidig, og med et delt hjerter. I stedet for å være kristne, var de blitt religiøse. Selv mente de at de var åndelig rike. De hadde alt i overflod, og trengte heller ikke til noe. Deres materielle rikdom smittet også over på det åndelige, og dermed ble Jesus og ydmyk kristendom helt borte. De opplevde ikke at de var syndere, og Guds pakt og Jesu verk på Golgata betydde etter hvert mindre og mindre for dem. Egentlig hadde de vendt Gud ryggen og kommet på avstand til Jesus. 

Men på tross av sitt frafall og sin bedrøvelige situasjon elsket Jesus dem, selv om han måtte stå på utsiden av døren. Og han håpet å få komme inn. Men, som noen har sagt det: Hjertedøren må åpnes fra innsiden. For Jesus tvinger ingen. Aviser noen han, respekterer han den. Men så brister han av kjærlighet til den som ikke vil ha noe med han å gjøre, og så søker han den bortkomne opp igjen. Og det skjer på nytt og på nytt. Invitasjonen fra Guds side står alltid åpen. For han er KJÆRLIGHET, derfor viser han også en hjertelig kjærlighet og omsorg. Og så banker han på hjertedøren på nytt og på nytt. Det gjorde han til meg i mange av mine beste ungdomsår, helt til han til slutt vant mitt hjerte. For da han med sin kjærlighet møtte lengselen i mitt hjerte om å bli et Guds barn, ble jeg for svak til å stå imot. Og denne lengselen etter Gud, virket til omvendelse. Og det takker jeg Gud for. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg lot Gud virke omvendelse i meg. Det var så stort som om jeg fikk begynne et helt nytt liv og bli født på nytt, og det var nettopp det som skjedde. Ja, Gud er i sannhet god. Hans navn være priset! 

Kjære venn som leser dette. Jesus elsker deg så inderlig, uansett hvordan du har mislyktes og prioritert Jesus bort. Det er aldri for sent, selv om du skulle  å si som en av mine elever en gang sa: “Jeg har tatt så dårlig vare på arven”! Slik var det også for den fortapte sønn. Men i sin kjærlighet speider hanns Far etter den bortkomne i håp om å få forbarme seg og å tilgi. Og det ble virkelig et velsignet møte! Slik er Jesus også overfor deg. Tro det! Ta til deg løftene i Guds Ord! Svar, når Jesus kaller på deg og banker på din hjertedør: Ja, jeg vil! Og da kan du være sikker på at det blir en gledesfest. Da vil all din urenhet og synd bli vasket bort. Alt, 100 %. Den kraften finnes i Ordet og i Jesu blod. Og da kommer Jesus inn til deg og vil holde nattverd med deg og du med ham. Når det skjer, vil evangeliets kraft virke en ny fødsel. Alt blir nytt! Du vil få nye kristne venner. Du vil få del i et kristent fellesskap. Hele livet ditt vil få en ny mening og et nytt innhold. Din livsretning vil da bli livets vei oppover, med himmelen som mål.

fortsetter..

 

“Bibelen fra perm til perm” – Åp 20:1-7 om de tusen år

“Raamattu kannesta kanteen”, eller på norsk “Bibelen fra perm til perm” er et finskspråklig program der den finske radiopastoren Jukka Nurvanto tar tilhørerne med på en reise gjennom hele Bibelen. Nurvanto er lutheraner, og ble vigslet til  prest i den finske evangelisk lutherske kirke i 1988. Hans bibelutleggelser sendes også regelmessig i radio DSF. Jeg har lyttet til hans program i en årrekke, og etter min vurdering er hans lærdommer både bibelske og pålitelige.

Personlig kjenner jeg ikke Nurvanto, men jeg har en gang vært på samme storforsamling i Kalajoki. Nurvanto er født i Posio i Nord-Finland, og hans onkel har jeg møtt flere ganger på møter i Luleå fridsförening. 


Jukka Nurvantos forklaring over Åp 20:1-7
I Åp 20 nevnes “1000 år” seks ganger i de syv første vers. Ut fra dette svært begrensede tekstmaterialet har kristne – men også svært mange andre religiøse trossamfunn – gjennom hele den kristne historien laget svært mange og spekulative alternativ for det som de kaller for “tusenårsrike”.  Et ytterliggående eksempel er Jehovas vitners lære om tusenårsriket. Som en parentes kan jeg nevne en datter av en kjent kristen dame fra menigheten vår som var på døra hos oss. Hun hadde allerede utsett vakre Mathisdalen i Alta for stedet hvor hun skulle bo. Illustrasjonene Jehovas vitner hadde laget og som hun ville gi meg, gjorde at hun helt vilt så for seg sin egen framtid her på jorden. For hun skulle nemlig ikke til himmelen, for dit var det bare de 144 000 som skulle få komme!

Bibelen selv nevner ifølge Nurvanto ikke noe som gir grunnlag for en slik lære. Derimot er Bibelen forbausende taus om denne sak. Nurvanto sier at når det står “1000 år” , er det ikke ensbetydende med et framtidig tusenårsrike her på jorden, slik svært mange så overbevisende gir uttrykk for. Men 1000 år gir uttrykk for en lang tidsperiode, som ikke trenger å stemme overens med vår tidsregning. Nurvanto gjør oppmerksom på at Åp 20 er et endetidssyn som Johannes fikk se, og som derfor ikke kan betraktes som et kronologisk hendelsesforløp som skal tolkes bokstavelig. Når han gjennomgår teksten, virker det ikke som om han har et forutfattet syn om at det vil komme, eller at det ikke vil komme en framtidig spesiell tid på 1000 år. Han bruker heller ikke gammeltestamentlige eller andre bibelsteder for å bevise  eller motbevise de ulike syn. Men han tar utgangspunkt i synet som Johannes fikk se i Åp 20, og forklarer ord og uttrykk fra teksten med klare skriftsteder, slik han forstår det.



Jukka Nurvantos forklaring av uttrykket “den første oppstandelse”
Når et mennesker lever et liv uten å ha del i frelsen i Jesus Kristus og “uten håp og uten Gud i verden” (Ef 2:12), kaller Bibelen dette for å være åndelig død. Men når et slikt menneske får høre evangeliet, og Gud gir en levende tro og den Hellige Ånd, blir dette menneske reist opp med Kristus (Kol 3:1), og blir et Guds barn. Det får da del i det nye oppstandelseslivet med Kristus, og begynner nå et nytt liv i Kristi etterfølgelse, ledet av den Hellige Ånd og fremfor alt i lydighet til Guds Ord. Ofte har dette blitt forklart som å ha del i ” den første oppstandelse”. 

Men når Jukka Nurvanto i “Raamattu kannesta kanteen” forklarer dette begrepet i forbindelse med Åp 20:1-7, kjenner også han ovennevnte forklaring, men sier at denne forklaringen ikke passer helt inn i tekstsammenhengen fra Åp 20 og med helheten i Johannes Åpenbaring. Derimot har han følgende forklaring:

 Åp 20 forbinder “den første oppstandelse” med martyrene som det fortelles om i vers fire:

  • “Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år”.

Ifølge Nurvanto fikk martyrene komme til himmelen samtidig som de døde. De fikk komme hjem dit Kristus var, der han satt ved Faderens høyre hånd. Det samme var dessuten tilfelle med flere andre som Bibelen forteller om, slik som for den angrende og troende røveren på korset.

  • “Og han (Jesus) sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!“, Luk 23:43.

Også Paulus hadde det syn at han skulle få være med Kristus like etter at han døde. Han sier i Fil 1:23:

  • Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre”, Fil 1:23.

Ytterlig ett bibelsitat viser Nurvanto til, og det er Jesu ord om den fattige Lasarus som fikk komme til Abrahams fang da han døde:

  • Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet”, Luk 16:22.

Med støtte i ovennevnte bibelsteder og fra tekstsammenhengen i Åp 20:1-7, gjør Nurvanto den tolkning at “den første oppstandelse” som det der siktes til, er når martyrene og andre som dør i Kristus får komme hjem til Kristus og til himmelen. Det er dette som siktes til når vi leser om de som hadde del i  “den første oppstandelse”.


Martyrenes sjeler ble levende, og de hersket sammen med Kristus i 1000 år
Når en kristen dør, blir legemet lagt i graven. Sjelen derimot flytter hjem til Gud, slik Nurvanto og mange andre tror.  Først ved de dødes oppstandelse, når Jesus kommer for å hente sine egne hjem til himmelen, blir sjelen forenet med det nye oppstandelses- eller herlighetslegemet. Dette kaller Bibelen for et “åndelig legeme” (Kor 15:44), for forvandling til å bli lik Jesu herlighetslegeme (Fil 3:21) og for å bli Jesus lik (1Joh 3:2). 

Da Lammet i Åp 6 åpnet det femte seglet, var martyrene  allerede blitt levende. Vi leser:

  • “Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde”.

De mintes alt de hadde måtte lide for Jesu navns skyld, og hvorfor de måtte dø ved halshugging av Jesu fiender og på grunn av Satans forførelser. Derfor ropte de med høy røst og sa:

  • “Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kappe. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv”, Åp 6:9-11.

I synet som Johannes fikk se i Åp 20, var tallet på martyrenes medtjenere og på deres brødre allerede fullt. Det skulle altså ikke bli flere martyrer. Dragen, den gamle slangen som er djevelen og Satan (Åp 20:2-3) var allerede innestengt i avgrunnen, og segl ble satt over han for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene, før de tusen år var gått. Derfor trengte ingen kristen lenger å frykte for martyrdøden. Nå var tiden endelig kommet for at Herren, den hellige og sannferdige, skulle hevne martyrenes blod på dem som bodde på jorden. Nå trengte ikke martyrene lenger å slå seg til tåls eller å være utålmodige. For nå skulle de selv få delta i denne hevnen sammen med Kristus. For de var nå blitt levende, og skulle herske sammen med Kristus i tusen år (Åp 20:4).

Ifølge Jukka Nurvanto er det intet som tyder på at martyrene hersket eller skal komme til å herske sammen med Kristus her nede på jorden, eller at det skjedde/skal skje i et framtidig jordisk fredsrike, slik det så ofte læres i våre dager. De gammeltestamentlige bibelstedene som i beste fall kan tyde på det, passer i alle fall like godt for evangeliets tid og for de som har tatt i mot Fredsfyrsten Jesus i sine hjerter og som ved Ånden lever sine liv i Kristi etterfølgelse. Derimot tror han at stedet hvor de og Kristus hersker fra, er himmelen.

Martyrenes døde legemer var ikke blitt levende, eller rettere sagt forvandlet. Dessuten var de jo blitt halshogd (Åp 20:4). Og sine nye herlighetslegemer hadde de ennå ikke fått, siden den endelige dom og de dødes oppstandelse hadde heller ikke vært. Men deres sjeler var allerede kommet hjem til himmelen, og nå så Johannes dem under alteret (Åp 6:9). Derfor var de Kristi meddommere som regjerte sammen med Kristus i 1000 år. Dette er Nurvanto rimelig overbevist om, slik jeg forstår han. Det er nemlig dette som i alle fall kan leses ut fra teksten i Åp 20. All annen utleggelse er derfor usikker.


Hva sier Bibelen om de som skal herske som Guds og Kristi prester?
I mange ulike sammenhenger nevner Jesus at hans apostler skal få sitte på 12 troner og få dømme Israels 12 stammer. 

  • “Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer“, Matt 19:28.

Og hos Lukas sier Jesus til sine disipler og apostler:

  • “Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer”, Luk 22:29-30.

Til menighetens engel i Laodikea lover Jesus:

  • “Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone”, Åp 3:21.

Noe av det samme som Jesus talte om i bibelsitatene ovenfor, skriver også apostelen Paulus et par steder, bl.a.:

  • “Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis nå verden skal dømmes av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker?“, 1Kor 6:2.
  • “Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss”, 2Tim 2:12.

Når Nurvanto taler om det åndelige og det kongelige presteskapet, forklarer han at dette skjer her i Guds rike, og at forvaltningen av dette presteembetet skjer ved  evangeliet som blir forkynt. For det er ved evangeliet som Gud og Kristus regjerer. Slik tenker også Luther. Men samtidig forbinder Nurvanto det kongelige presteskap med Åp 20:4, og med de som skal herske/hersket sammen med Kristus i tusen år. 

Slik Nurvanto utlegger det, er det sannsynligvis ikke bare martyrene som skal herske og regjere sammen med Kristus, men også andre hellige, slik Jesus med klare ord sier til sine disipler og til de tolv apostlene. Også de ble martyrer som måtte gi sine liv for Jesu navns skyld, bortsett fra apostelen Johannes som døde en naturlig død. Men fortsatt – tenker Nurvanto – skal de ikke herske og regjere her nede på jorden i et framtidig tusenårsrike. Men de skal, slik Jesus sier det ovenfor, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Og som kjent sitter jo ikke Jesus på sin herlighets trone her nede på jorden, men ved sin Fars høyre side i himmelen. Og det er ved hans trone Jesu apostler skal sitte når de skal dømme Israels tolv stammer, slik Jesus sier i Matt 19.

Og det er noe helt annet enn at de skal komme ned til et jordisk tusenårsrike for å dømme Israels tolv stammer her. For heller ikke de har fått sine himmelske nye legemer. I så tilfelle  måtte de jo dømme Israels stammer uten legemer, men bare i sine sjeler.


Sluttord
I sluttordene til en artikkel om de ulike endetidssyn, skriver Guttorm Raen noen tankevekkende ord om hvor vanskelig  det er å få innsikt i hva og hvordan ting skal skje i den siste tiden før Jesus andre gangen skal komme tilbake:

“Jeg har stundom tenkt på et bilde i forbindelse med dette. Før de store oppdagelsesreiser omkring midten av det nittende århundre var det indre av Afrika ukjent land. En visste – eller ante – at det fantes en eller flere store innsjøer og fjell, men hvor mange og hvor de lå i forhold til hverandre, var det nokså mange ulike meninger om. Derfor er kart fra før den tiden svært ulike og unøyaktige. At det fantes høye fjell og store innsjøer, var klart, men plassering og størrelse ble først tydelig da noen reiste inn og fikk sett dem. Omtrent slik er det med endetidsbegivenhetene. Hovedtrekkene er klare ut fra Bibelen, men detaljene forstår vi ikke før tiden er inne. Vi skal ikke gi oss til å spekulere og komme med bastante påstander om detaljene, men holde fast ved og forkynne grunnelementene: Jesu gjenkomst, oppstandelsen, “livets to utganger” – evig død og evig liv – og det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord”.

Slik jeg tenker, har Gud med hensikt skjult de fleste detaljene som gjelder endetiden, kanskje derfor at vi kristne ikke skal ha for mye fokus på det. For detaljene er jo tross alt ikke viktige for oss. Helt sikkert ville Jesus og apostlene Johannes og Paulus kunne ha lært mye mer detaljert om endetidshendelsene, men det valgte de ikke å gjøre. Men en ting hadde de hovedfokus på, og det var at vi alle skal være rede når Jesus kommer tilbake, og at vi da skal finnes våkne og ikledde Kristi rettferdighet. Da spiller det ingen rolle i hvilke nattevakt brudgommen enn kommer, bare det at brud og brudgom skal få feire Lammets bryllup sammen i den himmelske bryllupssal. Det får også vi be om!


 

David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Fortsett å lese «David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset»

Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten

Andre sider med samme tema:

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Sarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Når Jesus taler om hendelsene ved sin andre gjenkomst, sier han:

Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop …”

Opprykkelsen av menigheten
“… Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet…

Fortsett å lese «Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten»