27. november 2022

På storforsamlingstur til Billefjord i 1960 eller 1962

Helt på begynnelsen av 1960-tallet ble det arrangert storforsamling i Billefjord i den såkalte Alta-retningen. Det var en gang i første halvdel av juli måned, og sommeren var på sitt beste.

På den tiden var det ikke som så mange som hadde bil, i alle fall ikke her i Alta hvor vi bodde. Slik jeg kan minnes, var det vel kanskje ingen av de som tilhørte vår menighet som ennå hadde skaffet seg bil. Og det var heller ikke mange traktorer å se i nærområdet, men de kom like etter den tiden. Så det ble mest brukt hest, eller så tok man buss. Men det mest vanligste framkomstmiddelet var nok sykkel, eller så gikk man. På den tiden var det noen som hadde skaffet seg motorsykkel, og enkelte som hadde kjøpt moped. Det hadde blant annet far vår gjort. Jeg kan huske at for oss smågutter var det å eie en moped noe stort. Og mange av oss drømte om den tiden når vi skulle bli så store at vi kunne få begynne å kjøre moped. Men vi fikk i alle fall sitte på nå og da, og det gledet vi oss til. Noen knallerter var det også å se på veiene på den tiden.

Bilderesultater for knallert moped"
(Knallert fra 1950-tallet. De var forløpere for mopedene.)

Vår familie var kristne, og tilhørte Alta-retningen
 Årets storforsamling var alltid et høydepunkt for våre foreldre og for de andre læstadianske kristne, slik det fortsatt er det for mange av oss. Når det var storforsamling her i Alta eller andre større møter her, bodde det alltid kristne gjester hjemme hos oss. Og det samme var også tilfelle i markedstida, to ganger om året. Noen ganger kom de fra Hammerfest, fra Kvalsund, fra Russenes, fra Kokelv, fra Smørfjord, fra Billefjord eller fra Børselv. Og de samme gjestene kom år etter år, noen i mange tiår. Og da hadde de alltid mye å samtale om. De sang veldig ofte kristne sanger og koste seg riktig i hverandres selskap. Da var det høytid i huset.

Andre ganger igjen fikk vi gjester fra Nord-Reisa og omegn, eller fra andre steder. Og språkene som de samtalte og sang på var norsk, finsk/kvensk og samisk, for våre foreldre behersket alle disse språkene. Derfor lærte også vi barn oss å forstå litt, i alle fall finsk. Men noen av oss lærte også litt samisk, i alle fall ganske mange ord og en del setninger. Det språket som mannfolkene helst brukte var finsk. Det språket brukte de mye i dagliglivet når de møttes.


Lastebiltransporten til Indre Billefjord først på 1960-tallet
Men nå var det tid for å reise til Indre Billefjord på storforsamling, og hvordan skulle vi slippe dit uten bil? Men de kristne i Alta hadde en plan. For det var en mann i bygda som hadde en lastebil, så derfor spurte de han om han kunne kjøre oss dit. Og muligens hadde han tidligere på 1950-tallet også fraktet folk til og fra storforsamlingene. Så det lovet han å gjøre nå også. Jeg hadde jo tidligere fått sitte på lasteplanet til den samme lastebilen – til og med høyt oppe på vedlasset – når han hentet bjørk og older til oss fra skogen – så det skulle nok gå bra denne gangen også. Og det gjorde det!

Bilderesultater for volvo lastebil 1950
(Noenlunde slik så lastebilen ut som vi reiste med, men den var blå.)

Mannen hadde laget 3 trebenker og plasserte dem opp på lasteplanet. Den korteste plasserte han helt fremst på lastplanet på tvers, og de to som var lengst, plasserte han en på hver langside av lasteplanet. Dessuten hadde han laget et kapell av kryss-finerplater, med tett tak over. Men  bakpå var det helt åpent. Og så hadde han laget en stige av tre, slik at det skulle være enklere for storforsamlingsgjestene å komme seg på og av lasteplanet. For alle var jo ikke helt unge og spreke, sett med mine barneøyne.

Før avgang kjørte han rund i bygda og hentet passasjerene. Vi og noen andre steg på lastebilen på Kronstad. Etter hvert som passasjerene steg på, hilste de på hverandre med Guds fred, slik det alltid var vanlig å gjøre på den tiden når kristne møttes. Dessuten var det vanlig å starte turen i Jesu navn. Og så startet kjøreturen mot Billefjord, en strekning på ca. 140 km en vei. Da vi kom til Transfarelv, steg det nye passasjerer på. I Rafsbotn-krysset svingte han av til Russeluft, der kom det også nye passasjer som steg på. Det samme var det også i Rafsbotn. Og da var alle kommet på som skulle være med, startet turen opp Rafsbotn-lia og over Sennalandet. Far min og en annen person kom kjørende etter på hver sine mopeder, men de klarte ikke å holde følge med lastebilen. Men til sist kom også de fram.

Galleribilde
(Denne type moped hadde pappa. Den hadde trøpedaler og tre gir, med gearspake på styret. Den kjørte jeg mye med når ble litt større.) 

På den tiden var ingen av veiene asfalterte, og det var heller ikke oljegrus på veiene. Men det var grov grusvei med mye huller i veien. Men heldigvis stod det i kunngjøringene til storforsamlingene i Sions Blad på den tiden: “Ta med pute og dynetrekk”! Og det kom godt med, for i puta var det jo litt fjæring når man satt på den. Eller så hadde vi noe annet mykt under oss. For bladfjærene på lastebilen var nok ikke tilpasset lett passasjertrafikk. Derfor ble det mye hopping før vi var framme. Men tross det var passasjerene glade over at de snart skulle få møte andre kristne venner og at de i Billefjord skulle få høre Guds Ord forkynt i hele tre dager sammenhengende. Og på turen over Sennaland, over Hatter og langs Porsangerfjorden sang de veldig mye. En slik tur tok ganske mange timer, for sjåføren kunne jo ikke kjøre  alt for fort, for jeg tror ikke noen av oss brukte nyrebelte som man ellers brukte når man kjørte budoser og traktor på den tiden.

Og noen pauser måtte selvsagt til før vi endelig var framme.  Dessuten hadde storforsamlingsgjestene fått samtale med hverandre om veien og vandringen, i den grad det var mulig å samtale, på grunn av all vei- og hjulstøyen. Vi satt jo tross alt nesten ute. Men våt ble vi ikke, for finer-taket holdt tett.

Siden jeg bare var 10-12 år på den tiden, kan jeg ikke minnes hva de voksne samtalte om eller hvilke sanger de sang. Men åndelige sanger var det i alle fall. Slikt opptok kanskje ikke en så liten gutt så mye. For det var spennende nok for meg å få være med på noe  så spesielt som en lastebiltur over to fjell og langs en vakker fjord. Og så var det jo så mye fint å se langs veien. Dette var jo min aller første lengre lastebiltur. Og vanlig personbil hadde jeg aldri sittet i, det skulle ennå gå noen år før jeg fikk oppleve noe så fantastisk. Og den bilturen glemmer  jeg aldri, da jeg fikk kjøre med en finskregistrert Borgward Isabella til våre finske slektninger, og til å med i en taxi. Slikt var vanligvis ikke unnet vanlige smågutter fra landsbygda, men bare rikfolk på den tiden. Og dem var det ikke mange av i vid omkrets. Men en slik flott doning fikk jeg kjøre med. Heller ikke en slik stor opplevelse glemmer jeg. For det var virkelig en flott bil!


(Slik så Borgward Isabellaen ut. Dessuten hadde den et gult taxi-skilt på taket).


Jeg husker godt kapellet i Indre Billefjord. Det var det samme på den tiden som det som står der nå.

Bilderesultater for billlefjord kapell
(Billefjord kapell)


De voksne sov inne i hus, men vi barn sov i fjøset, oppe på låven
Og så husker jeg særlig godt privathuset hvor vi skulle bo, i alle fall en del av oss som kom dit med 1950-talls Volvo lastebilen. Mens de voksne storforsamlingsgjestene skulle få bo inne i bolighuset, ble vi barn henvist til å sove oppe på låven inne i fjøset. Og bare det var jo veldig spennende for oss barn. Muligens hadde vi noen form for pute og dyne, men jeg er ikke så sikker på det. Men vanlige senger hadde vi ikke. Og slikt var det jo ikke behov for. For i høysjåen var det som vanlig litt tørrhøy, og ingen ting er jo mer spennende enn å hoppe, ligge og å sove i høyet. Der kunne vi til og med leke gjemsel. Og dessuten var det jo midt på sommeren, og da kan man jo sove hvor som helst, og gjerne ute under åpen himmel. Det er selvsagt mulig at vi sov på madrasser, men det tror jeg ikke.

Jeg klarer ikke å huske hvor mange barn vi var som sov der, men ganske mange var vi. Og det er kanskje ikke så rart at jeg ikke kan minnes alt fra den reisen, for det er jo snart 60 år siden. Og som barn er man jo ikke så opptatt av alle små detaljer. Men det er noe spesielt som jeg minnes godt, og som jeg har tenkt mye på når jeg senere har vært i Billefjord. For oppe på låven sov også en jente på min alder, og sannsynligvis var hun ganske livlig av seg. For de kalte henne for “boksarjenta”. Trolig vis  likte hun å bokse, og var litt vill av seg. Men jeg har aldri funnet ut hvem hun var og hvor hun kom fra.

Helt spesielle minner fra turen
En annen liten detalj jeg kan huske, var den gode maten vi fikk spise, særlig til middag. Jeg kan godt huske den herlige lapskausen, og hvordan vi krydret den kraftig med sort pepper. Men god var den i alle fall! Og så minnes jeg flatbrødene, tyttebærsyltetøyet og vannet til maten. Dessuten kan jeg minnes hvilke hus vi var invitert til for å spise middag, og noen av personene der. Alt dette – men kanskje også selve stemningen der – gjorde at denne opplevelsen brente seg så godt fast i hukommelsen.

Jeg kan også minnes en mørkhåret liten kristen mann, han gjorde også inntrykk på meg. Spesielt minnes jeg smilet hans, blikket hans og de mørke brillene som han brukte. Han var på en måte spesiell. Han snakket både samisk og norsk, slik de fortsatt gjør det i Indre Billefjord. Om jeg ikke tar helt feil, mener jeg at det var en der som hadde en liten Ford Anglia, men den var blå.


(Ford Anglia fra 1950-tallet.)

Siden det er så lenge siden, minnes jeg ikke så mye fra selve møtet, annet enn at det var uvanlig mye folk. For det var minst en eller to turistbusser fra Haldin & Rose med storforsamlingsgjester fra Österbotn fra Finland. De hadde med seg to finske predikanter, slik jeg kan minnes.


Min framtidige svigerfar var også i Billefjord i 1962, samtidig med meg
Da jeg i 1973, ca. 11 år etter møtet i Billefjord, arbeidet i Karleby i Finland, ble jeg kjent med han som skulle bli min svigerfar. Da jeg fortalte til han om vår eventyrlige lastebilreise til storforsamlinga i Indre Billefjord, kunne han fortelle at både han og hans sønn, min svoger, også var på samme storforsamling. Og det var jo spennende å snakke om for oss begge. Svigerfar var en  kortvokst, men veldig glad kristen. Det var ikke uvanlig at han ganske plutselig, mens han hørte Guds Ord forkynt, ble så glad at han hoppet opp, klappet i hendene og takket Gud med høy røst. Dersom han hadde gjort det i Billefjord, ville nok det gjort sterkt inntrykk på en ung gutt som meg, men noe slikt kan ikke jeg minnes.

Men spennende var det i alle fall at jeg og min framtidige svigerfar og han sønn var der samtidig, og at vi i ettertid har fått samtale om møtet der. Slikt kan sikkert også gjøre at jeg  aldri glemmer slike storforsamlingsbesøk.


Selve storforsamlingene og gjestene på storforsamlingene
Slik det alltid har vært på læstadianske storforsamlinger i Norge – i alle fall innen Alta-retningen – har det hovedsakelig vært møter to ganger om dagen, kl. 11 og kl. 17. Vanligvis har møtene begynt kl. 11 på formiddagen, først med salmesang og bønn. Etter det har det vært to taler bare med salmesang mellom talene, men av og til har det vært tre taler før middags-pausen. Siden talene alltid har blitt tolket, har det vært vanlig at talene har vært 45-60 minutter, men noen ganger litt lengre. Alt avhengig av hvilke språk talen har blitt holdt på, har det blitt tolket enten til samisk, finsk eller norsk. Selv om stort sett alle talerne på 1960-tallet behersket norsk, var det noen som helst ville tale på finsk, siden de kunne det best og det var deres hjertespråk. Men noen var det som ønsket å tale på samisk.

Bruk av norsk, finsk og samisk var helt vanlig før
Innen Alta-retningen har alle tre språkene blitt benyttet aktivt, og det fantes også mange tolker som behersket alle disse språkene. Noen av predikantene var så språkdyktige at de behersket alle disse språkene fullt ut, og kunne både tale og tolke til og fra alle disse tre språk. En av den var min far.

I Indre Billefjord var det nok samisk og norsk som de behersket best og som de aller helst brukte. Slik var det også i Kokelv og i Karasjok. Mens i Lakselv og i Børselv var det helst kvensk språk som mye ble benyttet, men selvsagt også norsk. Jeg velger å si kvensk og ikke finsk, siden det kvenske språket som de snakket i Lakselv og i Børselv avvek en god del fra finsk språk. Men dog ikke så mye at det var vanskelig å forstå hverandre.

Flere og mer livskraftige menigheter før enn nå
På 1960-tallet var læstadianismen, og særlig Alta-retningen, på flere måter mye mer livskraftig og synlig da, sammenlignet med nå. På den tiden var det levende og aktive menigheter i Skallelv og i Kirkenes i Øst-Finnmark, i Karasjok, på finsk side i Karigasniemi, i Børselv, i Lakselv, i Billefjord, i Kistrand, i Russenes, i Smørfjord, i Kokelv, i Kvalsund, i Hammerfest, i Alta, i Langfjord, i Nord-Reisa, på Fjelldal, en del på Senja  og i Harstad. Så det var helt vanlig at det kom – i alle fall noen – kristne fra de fleste av disse stedene til sommerens storforsamlinger. Og siden man på den tiden ikke hadde telefon, var den eneste muligheten for kommunikasjon at man holdt kontakt med hverandre via brev eller gjennom en liten hilsning i Sions Blad. Derfor var dette blad kjærkommet for mange på den tiden. Så for mange av de eldre som bor atspredd er det sikkert et stort savn at Sions Blad ikke lengre utgis.

Samtalene kunne oftere være av sjelesørgerisk art og mer påminne om personlig skriftemål
Tidligere var det ofte et kjært gjensyn når kristne fikk muligheten til å møtes på sommerens storforsamlinger eller i andre sammenhenger. Og siden kristne ikke hadde muligheten til å ha så god og nær kontakt med hverandre ellers i året som de gjerne skulle ønske, benyttet de ofte anledningen fullt ut til å snakke ut om dagliglivets gleder og sorger, medganger og motganger. Eller så hadde de ikke hatt tilfelle til å snakke ut om helt konkrete synder og byrder som de kanskje en lengre tid hadde måtte kjempe med og bære på i sin ensomhet. Så derfor benyttet mange anledningen når de fikk komme sammen på storforsamlingen eller andre samlinger, slik at samtalene ofte kunne utvikle seg til å bli sjelesørgeriske og de kunne også mer ligne på personlig skriftemål. Kanskje dette kunne være grunnen til at man oftere kunne høre at flere klaget over sine egne synder når kristne kom sammen, at ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod oftere hørtes forkynt enn i våre dager. Kanskje det kunne være grunnen til at flere takket Gud høyt i menigheten da en nå.

Samtidig tror seg at samholdet mellom menighetene og enkeltkristne på den tiden var bedre da enn i våre dager. For mange av dem var det helt avgjørende for at de i det hele tatt skulle kunne klare seg, siden de var mer avhengige av hverandres hjelp.

Dette var særlig synlig når kristne kom på besøk til hverandre, eller når de møttes på storforsamlingene. For da hadde de tid, mye tid, og tiden skulle brukes på en best mulig måte. Slik kunne det i alle fall virke, uten at hverdagen deres nødvendigvis ikke var så veldig annerledes enn våre.


Alta-retningen på tilbakegang, men Gud kan vende alt til det beste
Ovenfor har jeg nevnt alle de stedene der Alta-retningen tidligere hadde livskraftige menigheter. Det er nødvendigvis ikke slik å forstå at det i våre  dager er færre personer som tilhører Alta-retningen enn for 50-60 år siden. Men det som er sterkt beklagelig at det er aktive menigheter bare på noen få steder. Hovedårsaken er nok at når de gamle har dødd bort, har det ikke kommet yngre til. Før var det predikanter på veldig mange av de nevnte stedene. Men siden menighetene, eller helst de som har vært predikanter, ikke har vært flinke nok til å motivere yngre til å ta imot kallet til å forkynne Guds Ord, har praksisen vist at det bare har vært et tidsspørsmål  før menighetsarbeidet har blitt lagt ned. For der hvor man ikke regelmessig møtes rundt Guds Ord, og der hvor Guds Ord ikke aktivt forkynnes, der har også menighetens virksomhet og antall bekjennende kristne en tendens til å gå tilbake. Og hvor Ordets lys ebber ut, vil lyset litt etter litt erstattes av mørke, noe som ikke tyder godt for kristendommens framtid.

Det er vel felles enighet om at mange av de gamle predikantene har vært gode forkynnere som utholdende og trofast har gjort alt som har stått i deres makt for å nå ut med evangeliet. Men samtidig har det – slik jeg vurderer det – vært en stor svakhet at de ikke har vært nok framsynte til å inspirere og å få fram nye og yngre til å fortsette i deres gjerning når deres arbeidsdag har vært i ferd med å ta slutt. Eller så har de krevd alt for mye av de som de eventuelt kunne tenke seg kunne fortsette deres arbeid som Ordets forkynnere, så derfor har det ikke blitt noe av det. Et generelt trekk innen læstadianismen er – slik jeg vurderer det – alt for få personer og for få nådegaver som man er villig til å slippe til og ta i bruk. Og dette er nok ikke bare predikantenes feil, selv om det nok er noe rett i det. Så derfor kan man få “forgubbing”, og kravene til de som eventuelt skulle kunne fortsette blir så stort at ingen duger og ingen våger. Og når de gamle predikantene dør ut, er det fare for at virksomheten også dør ut. Dette har vi mange konkrete eksempler på – også i Alta-retningen. Tidligere hadde vi predikanter i Børselv, i Lakselv, i Billefjord, i Russenes, i Olderfjord, i Kokelv, i Kvalsund og i Alta. Men dessverre, bildet i dag er noe helt annet. Etter hvert som de gamle predikantene er døde, har de ikke blitt erstattet med nye, så dermed har alt for mange av disse menighetene delvis dødd ut.

Men derfor burde i alle fall menighetsledelsen i de ulike menighetene være sitt ansvar bevisst, og handle mens det er tid. Men nå virker det dessverre å være vel sent på mange av de nevnte stedene.

Men selv om det for oss mennesker virker helt umulig, får vi tro at for Gud er ingen ting umulig. For han er mulighetenes Gud. Så det får vi håpe på!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *