27. november 2022

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  

I 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten i Alta en liten ungdomsvekkelse. Da kom det ganske mange til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne, og tilhører menigheten. Når vi som ble kristne på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige om at vi hadde en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte både midt i uka og i helgene til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Men samtidig var vi også til stor glede for våre kristne foreldre og for menigheten, noe de også ga uttrykk for.

Vi sang så ofte de åndelige sangene at flere av oss kan mange av dem fortsatt utenat, både norske, finske og svenske sanger. På den tiden reiste vi ofte på kristne møter til Kuttainen, til Muonio og til ulike steder i hele Tornedalen. Slik fikk vi bygd opp et kristent nettverk på hele Nordkalotten, men også i Österbotten i Finland. Dette har vært til glede og styrke for oss i troslivet. Og på den måte fikk vi se at vi ikke var alene, men at vi hadde et stort nettverk og utrolig  gode venner spredd over et stort geografisk område, men med samme tro og mål med våre liv.

På tross av at vi tilhørte forskjellige hjemmemenigheter, kom fra ulike land og snakket forskjellige språk, tilhørte vi den samme åndelige familie og hadde utrolig mye felles i livet. Alle hadde vi samme venn og Frelser, Jesus, han som elsket og fortsatt elsker oss alle like høyt. Dessuten  hadde vi samme tro og kjærlighet, noe som knyttet oss sammen til en sunn og god familie. Og så vandret vi alle på den samme veien, den veien som fører oss trygt til et felles mål for vår vandring, nemlig til himmelen, så fremt vi holder fast i troen. Derfor sang og lovpriste vi også den samme Herre, for hans godhet og trofasthet. Og på den veien – på himmelveien – var det den samme Hellige Ånd som  ledsaget oss. Og han som hadde begynt den gode gjerning i oss, er trofast, og har lovet å fullføre sitt verk i oss alle.

Slik er det kristne fellesskapet når det er på det beste. Og det gode med et slikt vennskap, er at det varer livet ut. Men dessuten skal alle Guds venner få møtes der vi alltid får være til sammen uten å trenge å skilles. Først da blir gleden i Herren fullkommen. Håpet om å få komme dit har styrket og båret oss inntil  nå, og dette kristne håp skal aldri komme på skamme.

Gode kristne venner er verd mer enn perler
Jeg kan minnes at jeg på midten av 1970-tallet var på en ukes reise sammen med en god venn av meg fra barne- og ungdomstiden.  Han var selv ikke en kristen. På den turen besøkte vi venner av meg i Rovaniemi i forbindelse med at han skulle få bygd ny lastekasse på lastebilen sin der. Siden vi måtte vente en hel arbeidsuke, reiste vi på en 3-4 dagers tur til Ylivieska. Jeg hadde nemlig blitt kjent med noen kristne ungdommer fra Ylivieska da de var i Muonio på storforsamlinga ved sankthanstiden ett eller to år tidligere. Jeg mintes ikke hva de hette, men vi satset på at vi skulle finne dem, selv om vi på den tiden ikke hadde mobiltelefon. Og etter å ha spurt mange nok, fant vi dem. De tok i mot oss med glede, og vi fikk bo hjemme hos en av dem.

Hver kveld var vi sammen med disse kristne ungdommene, etter at de kom hjem fra arbeid. Og vi hadde det meget trivelig sammen. De tok oss med både til sine hjem og til flere av sine kristne venner, selv om noen av dem bodde et godt stykke borte. Dette var i 1975, bare tre år etter at jeg hadde blitt en kristen. Og i mellomtiden hadde jeg lært meg finsk ganske godt, og skaffet meg et stort kristent nettverk av gode venner både i Norge, Sverige og Finland.

På vei nordover var vi innom og hilste på noen av mine gode venner i Sieppijärvi og på andre steder i Tornedalen på finsk side, og vi ble over alt tatt i mot med den aller største gjestfrihet. Min kamerat forundret seg storlig over hvor mange nye og gode venner som jeg hadde fått på så kort tid, og hvor kjente vi allerede hadde blitt.

Og fortsatt er flere av disse kristne ungdommene som vi traff på den reisen – men også ungdommer fra Finland og Sverige som vi senere har blitt venner med – våre beste venner, selv om det nå er nesten 50 år siden vi ble kjent. Og når vi møtes på storforsamlinger eller i andre sammenhenger, mimrer vi fortsatt om den fine tiden vi hadde som kristne da vi var unge. Slikt vennskap er gull verd, og varer livet ut.

Det var en veldig fin tid som jeg med stor takknemlighet ser tilbake på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *