4. desember 2022

Oppstarten av misjonsarbeidet i Murmansk-området

Tre av de fire gangene Kåre Suhr var på misjonsreise til Murmansk-området, var jeg sammen med han. Den første turen som var i år 2000, var jeg ikke med på, men da reiste han sammen med en finlender og en russisk jente fra Jaama som fungerte som tolk.

Kåre Suhr nevner at han to ganger på sine misjonsreiser besøkte Jaama ved Estlands grense, hvor våre trosvenner fra LFF i Finland bygde en kirke for den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland, med økonomisk støtte fra trosvenner i Amerika. Da kirka ble innviet i 1996, var også jeg der sammen med en gruppe fra Finland. Det var i denne forbindelse vi ble kjent med biskop Aarre Kuukauppi og med flere av prestene i den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland, som på den tiden bestod av litt over 40 menigheter.

Den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland begynner misjonsarbeid i Murmansk-området på 1990-tallet
Allerede på andre halvdel av 1990-tallet drev den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland misjonsarbeid i Murmansk-området, men da i et forholdsvis lite omfang. På den tiden hadde de ingen prest der, men det var en russisk diakon som hadde ansvaret for arbeidet der. Både Kåre Suhr og jeg ble kjent med han i Jaama. Og dessuten var han i Alta under en kirkelig barentskonferanse på 1990-tallet,  hvor deres biskop Aarre Kuukauppi ønsket at jeg skulle representere dem og være til støtte for den unge diakonen deres. På det møtet deltok biskoper fra de nordiske landene, hvor også den ortodokse biskopen fra Murmansk deltok. Det var en meget spesiell atmosfære da den ortodokse biskopen nærmest krevde kontrollen på hvem som skulle få drive misjon i Murmansk-området, og at alt arbeidet måtte gå gjennom han. Etter hans innlegg var det jeg som hadde ordet for å tale den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland sin sak, og han protesterte i alle fall ikke på mitt ønske for dem.

Invitasjon til å begynne å drive misjon i Murmansk-området i år 2000
Etter hvert tok presteparet Anja og Aleksandr Voltshok fra Karelen over ansvaret i Murmansk. Etter invitasjon fra dem og etter ønske fra biskop Aarre Kuukauppi reiste Kåre Suhr dit i år 2000. Den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland uttrykte da et ønske om å få til et organisert samarbeid med den læstadianske vekkelse i Norge og Sverige, og håpet på regelmessige besøk av predikanter til Murmansk-området. Dette samarbeidet ble satt i gang umiddelbart, og det ble planlagt faste besøk 4-6 gander i året. Dette arbeidet ble de første årene ledet fra Alta av oss, men etter hver tok våre trosvenner i Sverige over ansvaret. Men vi har også vært representert i styret for misjonsvirksomheten for Murmansk-området, og er det fortsatt.

Felles språk, kultur og tro knyttet sammen og åpnet veien for misjonsarbeidet
Allerede fra vi startet dette samarbeidet, har vi blitt særlig godt mottatt. Dette kan det være flere grunner til. Det ene kan være at ganske mange – særlig av de eldre – kunne snakke samme språk som Kåre Suhr og meg, nemlig finsk. En del som bodde i Murmansk-området, hadde flyttet dit fra Karelen, hadde finske røtter fra Petsamo-området eller fra andre områder hvor de hadde snakket finsk. Og en stor del hadde tidligere hørt finsk, så dermed forstod de litt. Og generelt var det slik at ganske mange var veldig interessert i finsk språk og kultur. Og straks de hørte at vi behersket språket, tok de kontakt, og hadde mange ting de ønsket å fortelle, men også mange ting de ville spørre av oss. Og flere av de yngre i menigheten som kunne litt finsk og som ønsket å lære mer, ba meg ved flere tilfeller å holde ”minikurs” i finsk, siden de visste at jeg var finsklærer i Norge. Etter hvert som prestefruen Anja lærte seg finsk godt, var det hun som var inspirator og lærer i finsk for mange av menighetens ungdommer. Så på den måte kan vi si at finsk som felles språk var noe som knyttet oss sammen. Dessuten virker det som om Anja benytter denne interessen for å lære seg finsk i sin kontakt med ungdommene, men også for å få dem til å delta i menighetsarbeidet.

En annen sak som gjorde at vi ble knyttet sammen, var at mange av oss langt tilbake i historien hadde samme etniske bakgrunn og tilhørte den finsk-ugriske språkgruppen. Flere av dem var nemlig karelere eller etterkommere av dem, slik at de hadde sin bakgrunn fra deres versjon av finsk og fra Østersjøfinsk språk. Kåre Suhr og jeg derimot var nemlig såkalte ”kvener” med forfedre fra Finland. På den måte kan man si at både vi og en del av Murmanks-menigheten tilhørte forskjellige minoriteter. Så dermed hadde vi en god del felles å samtale om, bl.a. den tiden da finsk og andre minoritetsspråk opplevde trange kår, og delvis ble forbudt. På den måte var våre historier ganske like.

Den tredje, men kanskje viktigste saken som knyttet oss sammen, var at vi hadde samme tro og kristendomsforståelse. De kristne som tilhører den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland, har en enkel men bibelsk tro, og de holder Bibelen for å være Guds ufeilbarlige Ord. Så slikt sett kan vi si at både et felles bibelsyn og den lutherske arv knyttet oss sammen sterkt. Etter at dette misjonsarbeidet kom i gang i år 2000, har det blitt ganske mange misjonsreiser dit, og etter hvert har båndene som har knyttet oss sammen bare blitt sterkere.

Åndelige møter og tilstelninger
Det først stedet hvor vi alltid møttes etter at vi kom til Murmansk, var i kirka deres. På den tiden var det egentlig ikke noen kirke, men en større møtesal i en boligblokk. Presteparet og flere av menighetens folk tok alltid i mot oss med stor hjertelighet og med største gjestfrihet. Menighetens kokk var alltid til stede, og stelte i stand mat og drikke på beste vis. Som oftest besøkte vi Murmansk i tre dager, fra fredag til og med søndag. Første dag hadde vi alltid møter i kirka. Siden det ikke var like enkelt for alle å slippe dit, var det ofte færre besøkende da enn i gudstjenestene på søndagene. En del av menighetsmedlemmene bodde et godt stykke unna, og siden de ikke hadde bil, var de avhengige av offentlig kommunikasjonsmiddel. Men de som bodde i selve Murmansk kom, og særlig yngre folk. Og de var alltid like vennlige og glade for å se oss. Og selvsagt var det like hyggelig for oss å møte dem og få hilse på dem. Dessuten satte de stor pris på å få høre Guds Ord forkynt. Og dessuten var mange av dem glade i å samtale, og da særlig de som kunne litt finsk eller engelsk.

Møter og annet program på lørdagene
Lørdagene var alltid reservert for møter på institusjoner og i private hjem, og lørdagskveldene hadde vi møter med menighetens ungdommer. Prestefruen Anja, men også andre av menigheten diakoner hadde regelmessig bibeltimer og ulike arrangement med de kristne ungdommene. De var reflekterte, var lærevillige og kunne stille gode spørsmål. Så det var alltid berikende å være sammen med disse ungdommene, og særlig siden vi etter hvert ble godt kjent med mange av dem. Noen gange var det også voksne tilstede som gikk på voksen-konfirmasjon, og også dem var det spennende å bli kjent med. Noen av dem var tidligere langtidsfanger som hadde blitt kristne, og som hadde knyttet seg til menigheten.

Program på søndagene
På søndagene deltok vi alltid i gudstjenestene, og da holdt alltid en av oss søndagens tale, også da på finsk. Før de feiret nattverd, kom alle foreldrene sammen med sine barn fram til alteret, knelte ned, og ble velsignet en og en. Dette var det alltid høytidelig å få være med på. Selv om vi dro dit for å drive misjon, må vi nok innrømme at det var vi som hadde mest å lære, i alle fall når det gjelder å ta vare på kristne barn og ungdommer, midt i en stor by omgitt av mange farer og fristelser. Men også når det gjelder undervisningsopplegg for dem og deres aktive og engasjerte deltakelse.

Finsk språk og dets betydning i Murmansområdet
På 2000-tallet hadde de to faste tolker, begge to eldre kvinner som begge to snakket utrolig godt finsk. En av dem hadde bodd flere år i Sibir under og etter siste verdenskrig. Hun fortalte gjerne om sine opplevelser og sine minner derfra og hvordan det var å være et barn på ca. 10 år under de forhold de hadde der. Det var både nytt og spennende å få høre om.

Siden både Kåre Suhr og jeg behersket finsk og hovedsakelig kommuniserte på finsk med dem, benyttet vi også finsk når vi forkynte Guds Ord. Og det glade budskapet så ut til å nå fram til tilhørernes hjerter, det var helt tydelig for oss å se. Og det gjorde at også de ble glade, og gav også uttrykk for det. Etter hvert ble prestefruen Anja en dyktig tolk. Og dessuten har de etter hvert fått to tolker som begge er dyktige, og som tolker fra norsk til russisk.

Andakter i ulike institusjoner og bruk av Google oversetter for å bringe ut evangeliet
På 2000-tallet besøkt vi dessuten ulike institusjoner for ungdom med forskjellige hjelpebehov. Også der ble vi tatt i mot med den aller største gjestfrihet og alltid servert det beste som de hadde å by på. For russisk gjestfrihet virker å være helt spesiell. Der holdt vi korte andakter, mens noen av ungdommene eller noen av betjeninga stod for det kulturelle innslaget.

På den tiden hadde vi alltid andakt og en sosial tilstelning på gamle- og sykehjem, der vi noen ganger fikk besøke rommene til noen av de som bodde der. Og andre ganger var det noen av pasientene som ønsket besøk av oss på sine rom, og som ønsket en samtale med oss ved bruk av tolk.

Dessuten var vi noen ganger på en institusjon for langtidsfanger som hadde sluppet ut av fengslene, etter ofte over 10 års soningstid. Noen av dem var åpne for evangeliet, mens andre ikke var det og som også våget å gi uttrykk for det. En gang benyttet jeg Google-oversetteren for å kommunisere direkte med en slik gudsfornekter og vitnet om Jesu kjærlighet til ham ved å skrive meldinger til han. Jeg gikk flere ganger bort til han, og trykket på “Spill av”, slik at han fikk høre budskapet på sitt eget språk. Og at budskapet gikk til hjertet og virket momentant, var helt tydelig for oss alle som var der. For plutselig begynte han å storgråte, løp ut, og kom tilbake etter lang tid. Slik kan Guds ord virke. Men denne gangen var ikke Kåre Suhr med men Rolf Olsen, det var etter Kåres tid. Men fortellingen viser litt av det å drive misjonsarbeid i vår tid med de mulighetene moderne teknologi åpner for, slik jeg også nedenfor skal fortelle litt om.

Besøk i noen av fengslene som førte til misjonsvirksomhet direkt inn i fengselet via mail
Prest Aleksandr Voltshok forsøkte alltid å ordne besøk i to av langtidsfengslene i Murmansk når vi var der. Som oftest ordnet det seg uten problemer, bare han rakk i søke om tillatelse til det i god nok tid. Som vedlegg til søknaden måtte han legge ved kopi av våre pass og visum. Når vi kom til fengslene, ble vi møtt av høye piggtrådgjerder og bevoktning, og måtte levere fra oss kameraer og mobiltelefoner i et vaktrom. Men vi ble alltid tatt godt i mot. Møtene ble arrangert i lokaler som var tilpasset til det, og det var ofte en god del fanger som møtte opp for å høre Guds Ord forkynt, og for å samtale og synge kristne sanger. De har de samme sangene både på russisk og på finsk, så sangen fløt fint uten problemer. Noen av fangene kunne finsk, så da var det enklere for oss å samtale direkte med dem. En av disse langtidsfangene hadde stor tillit i fengselet, så han ble satt som leder for en gruppe på 12-15 fanger. Selv om også han var fange, var det tydelig at han hadde større status enn de andre fangene. For han hadde mye finere klær enn de andre fangene, og dessuten hadde han en moderne smarttelefon med internettforbindelse. Jeg og han utvekslet navn, telefonnummer og mailadresse, og hadde i flere år jevnlig kontakt med hverandre. Han ble kristen en gang da den svenske predikanten og tidligere stortingsrepresentant Erling Wälivara var der, og Erling og denne fangen hadde også god kontakt via mail. På den måte fikk vi veilede og støtte han, både når det gjaldt troslivet, men også med økonomisk hjelp til hans familie. Men av en eller annen grunn fikk han ikke mer kommunisere med oss, mest sannsynlig ble det oppdaget.

En gang vi besøkte fengslet, ble det et lite ”opprør” der, like etter at vi skulle begynne møtet. En av fangene – som selv var kristen, men som tilhørte den karismatiske bevegelse, prøvde i nesten en halv time å hindre oss som var lutheranere å ha møte der. For dit inn skulle kun de som tilhørte den karismatiske bevegelse få slippe. Men etter en god stund gav han opp, forlot møtesalen og dro tilbake til sin egen fangelcelle.

Siste gang Kåre og jeg skulle besøke fengslene, ble det en komisk misforståelse. Selv om vi begge var norske, hadde vi alltid snakket finsk når vi besøkte Murmansk. Men denne gangen fikk de ikke tak i tolk som kunne oversette fra finsk til russisk.  Men de hadde en ung mann som hadde bodd i Norge, og som kunne tolke fra norsk til russisk. Men han tenkte de ikke på, siden de ikke kom på at vi kunne norsk. Så dermed ble det ikke noe av fengselbesøkene den gangen. Men da hadde Kåre ferdig et tema han ønsket å snakke om til fangene, og det var at det er viktig å være lydig mot landets lover og mot myndigheten. Men den  andakten ble det ikke noe av!

Da vi kom dit fram til Murmansk og presteparet fortalte dette til oss, ble misforståelsen oppklart. Og da fikk Anja og Aleksandr Voltshok en skikkelig god skratt. For de hadde jo selv bodd hjemme hos oss da de var i bryllup i Alta. Men også da snakket jeg og min frue bare finsk med dem, så det var vel egentlig vår skyld at denne komiske misforståelsen skjedde.

I forbindelse med våre besøk i Murmansk-området, fikk vi også anledningen til å besøke ganske mange privathjem. Det satte vi alltid pris på, for da fikk vi bedre innsikt i deres hverdagsliv og deres hjelpebehov. Og vi fikk også et lite innsyn i hvor vanskelig de som er syk og som er invalide har det, sammenlignet med forholdene i velstands-Norge. Det er ikke tvil om at disse forholdene ikke kan sammenlignes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *