Læstadius hadde samme lære som Luther om angeren, omvendelsen og nøkkelmakten

Kilde: Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Lite utdrag av boka “Den læstadianske vekkelse”

Når det gjelder læra om nøkkelmakten, begrunner Læstadius hele sin lære på Luther og på Bekjennelsesskriftene. Hans moderate og nøkterne syn kommer helt tydelig fram av følgende utdrag (fra en preken på den 19. søndag i trefoldighet9:

 ” De kristne mottar himmelrikets nøkler fra Frelserens hånd for at de skal kunne slippe de angrende og de tvilende sjeler inn i himmelens rike. Det skjer ved den nåde som Jesus med sitt blod har fortjent for de angrende syndere.

 

Syndenes forlatelse skal ikke forkynnes de som ikke angrer
Pavens tro vil nok fortsatt være i våre hjerter, så lenge som vi uten anger vil tvinge oss inn blant fårene
(Se laestadiustexter.se). Luthers tro var at Guds nåde ikke tilhører noen andre enn til de angrende og de sønderknuste hjerter. Men nå har Luthers tro for lenge siden dødt ut  i menneskenes hjerter.  Deres tro kan bare sammenlignes med et silketørkle lagt rundt hjernen, eller med bomull som er lagt rundt den gamle Adam.


Prestenes krav: Ærlig syndsbekjennelse, sann anger og uskrømtet tro
Nå påstår alle de som bekjenner seg til den døde tro at det er ingen som kan vite hvem som  er angrende og hvem som er sorgløse. Det er derfor prestene – de som himmelrikets nøkler er gitt til – vrir om disse nøkler både mot høyre og mot venstre. Derfor åpner de døren  i skriftemålet eller i syndsavløsningen (og sier) slik: “Dersom din syndsbekjennelse er ærlig, din anger er sann, din tro er uskrømtet eller på tilsvarende måte “. 


Uklar forkynnelse – loven og evangeliet blandes sammen
Jeg  (Læstadius) synes ikke noe om at de (prestene) begynner å vri på på nøklene på denne måte. De sjeler som frykter for at de ikke skal slippe inn etter at man på denne måte har begynt å vri på himmelrikets nøkler, frykter for  at begge dørene skal kunne åpnes samtidig, både mørkets og lysets dør, men også dørene både til det bunnløse stedet og døren inn til himlenes rike. 


Luthers tro om en rett anger og en rett omvendelse lyder slik:
“Guds menighet skal vitne syndenes forlatelse for alle som angrer. Den rette angeren over sine synder gjenkjenner man av at mennesket har en rett sorg og bedrøvelse i sitt hjerte på grunn av sine egne synder (Den Augsburgske bekjennelse av 1530, 12. art). 



Hele artikkel 12 i Den Augsburgske bekjennelse av 1530, 12. art lyder slik:

  • Art. XII — Om boten

    “Om boten lærer de at de som har falt etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg, og at kirken bør gi avløsning til dem som således vender tilbake til boten. Men boten er egentlig sammensatt av disse to delene: den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen. Deretter bør det følge gode gjerninger, som er botens frukter”.

Merk: Den Augsburgske bekjennelse av 1530 var en viktig del av læregrunnlaget for Læstadius. Det var bl.a. ut fra dette læregrunnlaget han ble kjent med Luthers lære  om alt som hører med til en rett anger og omvendelse, men også når det gjaldt læra om absolusjonen, dvs. kristnes rett og plikt til å forkynne syndenes forlatelse til alle som angrer sine synder og som søker Guds nåde, det som evangeliets forkynnelse skal formidle. Men for Læstadius var det ikke bare Bekjennelsesskriftene som dannet læregrunnlaget for læstadianismen, men også Katekismen og særlig Luthers kirkepostille. Og slik var det også for Johan Raattamaa, Erkki Antti og de andre av Læstadius sine nærmeste og første medarbeidere i vekkelsen. Dette er noe som også vi i dagens læstadianisme bør være oppmerksomme på og ta lærdom av (oversetters kommentar). 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.