31. januar 2023

Kirken og homofilisaken i 1995 – med kommentar

Publisert i Altaposten 29. juli 1995- Nr. 171

Fellesuttalelse fra de læstadianske menigheter i Børselv, Karasjok, Lakselv, Billefjord, Russenes, Kokelv, Kvalsund og Alta i forbindelse med storforsamlinga i Lakselv 30.6.95-2.7.95.

Vi vil med dette uttrykke en stor bekymring for utviklingen innen Den norske kirke, særlig når det gjelder Den norske kirkes bispemøte sin uttalelse “Homofile i kirken”

Skriftens fordømmelse av homofili er helt entydig. 3. Mos. 18:22,24,25: Homofili er en vederstyggelighet, gjør uren, gjør landet urent og forårsaker Guds vrede. Byen Sodoma m.fl. ble totalt tilintetgjort ved Guds vrede, bl.a. på grunn av stor urettferdighet og homofili (se 1. Mos. 18:20, 19:5-8 og Es. 3:9). Også NT’s omtale om homofili som synd og vederstyggelighet er entydig. 


Rom 1:

Mennesker som lever i homofili er overgitt av Gud (Rom 1:26) til skammelige lyster, de gjør seg urene, vanærer legemet, synder mot naturen, driver skjendelsverk (skammelig utukt) med menn og er villfarne.

Det er tankevekkende å lese i v. 32 om de som ikke bare gjør det (lever slik), men endog holder med dem som gjør det, konf. mindretallets forsvar av homofili. Nærliggende er det også å tenke på den falske profetinnen, Jesabel, som lærte og forførte Guds tjenere til å drive hor, Åp. 2:20. 


1. Kor 6:9, 11:

Homofili kalles her for en synd mot naturen. De som lever i denne synden, synder mot sitt legeme, og skal ikke arve Guds rike. Men også for denne synden finnes det nåde og tilgivelse. Enkelte av dem som var blitt kristne i Korint, hadde levd i slikt, men hadde latt seg avtvette (vaske rene/blitt renset), var blitt helliget, blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd, slik Paulus uttrykker det. Apostelen bruker her uttrykket bløtaktige (BGO: menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn), gr. “malakos”, er en som lar seg misbruke seksuelt, den som spiller kvinnerollen, homoseksuell. De som synder mot naturen, gr. “arseno-koites”, er “gutte-liggere”, mannlig homoseksuelle (sodomitter), gutteskjendere, menn som ligger med menn.

I 1. Tim. 1:9-10 leser vi at loven er satt for syndere, også for disse som synder mot naturen, dvs. homoseksuelle. Skriften vidner at lovens hensikt er å gjøre alle mennesker til syndere (Rom:3:19). 


Er homofili synd?

Det er særlig urovekkende å konstatere gjengivelse av Bispemøtets ordrette protokolluttalelsen om “Homofile i kirken” i Vårt Land 10.04.95:

  • “Homofile er ikke større syndere enn andre. På denne bakgrunn kan man ikke operere med begrepet synd slik man ellers kan gjøre det. Spørsmålet om homofilt samliv er synd, kan ikke besvares. Det må bli en sak mellom den homofiles samvittighet og Gud

Videre uttaler flertallet: 

  • “Vi bør ikke forsøke å bortforklare eller mildne fordømmelsene hos Paulus, men heller spørre om vi tjener sannheten ved å videreføre den i dag”… “De eksplisitte fordømmelser i de gammeltestamentlige og nytestamentlige skrifter som har vært forstått som avvisning av homoseksualitet har tapt sin fordømmende kraft når de leses i aktuelt perspektiv og i lys av troens evangelium“.

Gud er den samme i går, i dag og til evig tid. Hans ord står evig fast, og Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh. 10:35). Det som Bibelen sier er synd, det er synd også nå, uavhengig av bispemøtets eller andre liberalteologers uttalelser. Vi betrakter det derfor som svært alvorlig at kirkens øverste ledere, biskopene, offentlig våger å forsvare og å bortforklare det Guds Ord lærer er synd. Syndens lønn er døden (Rom 6:23). Det er derfor et særlig stort ansvar å villede menneskene ved å få dem til å tro løgn i stedet for Guds Ords sannhet.


På Bibelens og bekjennelsens grunn?

Er bispemøtets fellesuttalelse i overensstemmelse med Den Hellige Skrift? Enhver observant bibelleser vil snart konstatere at biskopene i homofilisaken lærer annerledes enn Skriften. Etter vår oppfatning har de sviktet Guds Ords klare lærdommer om synd og nåde, og deres uttalelse er svært uklar og tvetydig. Selv uttrykker et felles bispemøte seg slik i denne sak: 

  • “Med det syn vi har redegjort for ovenfor, mener vi at vi står trygt på Bibelens og bekjennelsens grunn”.

Vår oppfatning derimot er at biskopene forsøker å bortforklare Bibelens klare lære om at homofili er synd. Dette gjør de ved å gjøre Skriften uaktuell i dagens forfalte samfunn og ved å forvrenge sannheten i egen fornufts lys. “Skriften alene”, som var Luthers reformatoriske kamprop, blir tilsidesatt. 

Derimot ønsker mindre- og flertallet en “åpen debatt”, og “de vil vise vilje og evne til å lytte og prøve å forstå hverandre”. I stedet burde de bestrebe seg på å uttale seg entydig, slik tidligere Herrens trofaste tjenere gjorde.: “Så sier Herren!” 

Jesus elsket Skriften, og henviste ofte til den: “Det står skrevet” (Mt. 4:4; 4:6; 4:19; 21:13). Han uttalte seg entydig om Guds ord: “Dine ord er sannhet” (Joh 17:1).  Men dessverre ser det slik ut at Guds Ord og Skriftens sannhet ikke lenger duger for kirkens biskoper.  

Slik Jesus spurte av fariseerne, vil også vi spørre av landets biskoper: “Har dere ikke lest?” (Matt. 12:3). Ved å bagatellisere og å bortforklare Guds ords klare lærdom, bl.a. i homofilisaken, er landets biskoper i ferd med å fordunkle Skriftens lys og å føre landets folk ut i et åndelig mørke.


Mindretallets skriftprinsipp

Mindretallet (Rosemarie Köhn, Sigurd Osberg og Ola Steinholt) har i sitt forsvar av sitt skriftprinsipp feilaktig valgt å tolke Luthers skriftforståelse ved å henvise til en uttalelse av Luther om “Skriften og klare fornuftsgrunner”. Og mindretallet har valgt å tolke Luthers uttalelse slik:

  • “Med dette mente han ikke å sette fornuften over Skriften, men fornuften er nødvendig for å forstå og å systematisere Skriftens ord på rett måte. Og det teologiske resonnement må ikke være “mot fornuften” i betydningen “meningsløst”. 

Videre uttaler mindretallet (Köhn, Osberg og Steinholt):

  • “Det vil alltid være en fare for at man ved hjelp av en  logisk kombinasjon av bibelsteder konstruerer etiske systemer som i realiteten er nådeløse”. Forvirrende påstår de Luther har uttalt at “Bibelen inneholder Guds ord, og ikke uten videre ikke er identisk med Guds ord”  Når kirken skal utvikle sin forståelse av og veiledning om homofili og homofilt samliv, må denne samsvare med kirkens lære om Kristus”, uttaler de. 

Også i denne uttalelse feiltolker de Luther, og forsøker å gjøre sitt skriftsyn som hans. Om man skal følge mindretallets skriftsyn, kan man aldri få tillit til Guds Ord og den Hellige Ånds veiledning til den hele sannheten, men man vil havne ut i et stort åndelig mørke uten trygg grunnvoll å bygge på. Jesu ord til saddukeerne i Mr. 12:24 kan også stilles til Köhn, Osberg og Steinholt: “Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft?”


Luthers skriftsyn

Slik vi ovenfor har nevnt, var Luthers reformatoriske kamprop “Skriften alene”. Han holdt den Hellige skrift alene å være den eneste rettesnor i liv og lære. Ifølge Luther ønsker Bibelen å forklare seg selv, slik at dens forskjellige punkter og deler blir sammenlignet med hverandre. Dette er den tryggeste måten å ransake Bibelens betydning på. Men også denne fremgangsmåten kan misbrukes, særlig om man knytter sammen bibelsteder som angår forskjellige saker (WA 14,556). Luther anså den Hellige Ånd å være den klareste skribent, predikant og skriftsutlegger. Ingen forstår så meget som en tøddel av Bibelen, dersom han ikke har Guds Ånd ( WA 18,609). Det første du derfor må gjøre, er at du begynner å be om at Gud må gi deg den rette forståelse av innholdet i Bibelens ord. Det finnes ingen annen mester over det guddommelige ord enn han som har gitt disse ord (WA, Briefe, 1,133).


Luther og mindretallet om fornuften

Slik ovenfor er nevnt, forsvarer bispemøtets mindretall sitt skriftsyn på en forvrengt uttalelse av Luther om “Skriften og klare fornuftsgrunner” samt om “Kristusprinsippet”. Vi lar Luther selv få redegjøre for sitt syn i denne sak:

  • “Den Hellige Ånd vil at man skal forholde seg til Guds Ord i frykt og ydmykhet. Man slipper lettere inn i Ordet ved å ransake det i from bønn enn ved hjelp av fornuftens skarphet. De som kun stoler på sin fornufts vishet, stormer til Bibelen likesom griser med skitne føtter, akkurat som om Bibelen kun skulle være en bok som inneholder menneskelig viten (Kunnskap)). Det er umulig for dem å unngå å skade seg selv og andre som de lærer. Så fullstendig udugelige erde til å adskille sakenee fra hverandre, og de behandler Bibelen uten noen som helst ærbødighet.

Stor likhet i flertallets og mindretallets syn på homofili

Selv om flertallet ikke gir åpning for å anerkjenne homofilt samliv på linje med ekteskapet, er deres uttalelse slående lik mindretallets. I felles konklusjon ønskes de homofile med sin erfaring velkommen som en særlig ressurs til det kristne fellesskap, og til en selvsagt plass ved nattverdbordet. Både flertallet og mindretallet ønsker å integrere de homofile i kirke og menighetsliv, kun med den forskjell at mindretallet ønsker full integrering, dvs. de vil åpne for homofilt samboende  også  i stillinger som krever vigsling, stillinger som har forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner. Begge har det syn at valg av homofili som samlivsform kan gjøres ut fra en alvorlig kristen overbevisning. 

I felles etterord konstaterer de at debatten og uenigheten ikke har svekket den respekt de har for hverandre. Deres klare ønske er at denne saken ikke får splitte kirken, men ønsker å  vise vilje og evne til å lytte til, og prøve å forstå hverandre. Det virker som om det kun er et tidsspørsmål når mindretallets liberale syn får flertall blant biskopene.


Konklusjon

Med bakgrunn i det som er nevnt ovenfor, vil vi forkaste bispemøtets mindretallsuttalelse som vranglære, og vi fraråder alle kristne å følge Steinholt, Osberg og Köhn i denne sak. På grunn av flertallets tvetydige uttalelse, vil vi heller ikke anbefale noen kristne å gi dem sin støtte, men holde fast på Guds ord. Derimot er vi takknemlige for alle kristne og kristne organisasjoner som i denne sak har villet stå på Guds Ords grunn. Vi vil også gi støtte til de prester og andre kirkelige arbeidere som av samvittighetsgrunner i lydighet til Guds Ord og kirkens bekjennelse har valgt å bryte samarbeidet med sine biskoper. Vi oppfordrer kristne til ikke å delta i gudstjenestefelleskap med Steinholt, Osberg og Köhn, eller med andre som deler deres syn.

Vi vil til sist innstendig oppmuntre vår biskop, Ola Steinholt, til å endre standpunkt i denne sak, slik at han verdig sitt biskopembete sammen med Guds folk kan holde fast i Guds Ords sannhet, kjempe mot liberale påvirkninger og bli stående på Bibelens og den evangeliske lutherske kirkes grunn. 

I motsatt fall vil han komme til å svikte sitt høye kall, menighetens Herre og de kristne. Dersom han fortsatt velger å stå på sitt syn, bør han etter vår  mening overlate bispestolen til en som er verdig bispeembetets høye kall.


Kommentar av Henry Baardsen, Alta:

Slik vi merker av brevets innhold, var liberaliseringen og integreringen av de homofile i kirkelige stillinger som krever vigsling på full vei inn i kirken allerede på 1990-tallet. Brevet ble i utgangspunktet skrevet her i Alta, og saken ble behandlet på et samtalemøte i forbindelse med storforsamlingen i Lakselv i 1995. Der ble brevet lest opp, gjennomgått og godkjent – sannsynligvis med noen små korrigeringer – og det ble bestemt at det skulle publiseres i avisene. Hele innholdet er vel kjent for meg, og sammen med Kåre Suhr var nok jeg en av de som skrev forslaget til brevet. Jeg hadde da vært predikant i den læstadianske vekkelse i 10 år. På den tiden var “Altaretningen” livskraftig med menigheter i Børselv, Lakselv, Karasjok, Billefjord, Russenes, Kokelv, Kvalsund, Hammerfest og Alta, pluss i Harstad-området. Og representanter fra alle disse menighetene, bortsett fra sistnevnte, var tilstede og gav sin tilslutning til brevet. Storforsamlinger ble da holdt i Børselv, Lakselv, Karasjok, Billefjord, Kokelv og Alta. Og kristne i alle disse menighetene hadde godt samhold, mye takket være de årlige stor- og høstforsamlingene, Sions Blad og dens positive rolle, og livlig reisevirksomhet i regi av Utsendingskomiteen. Det samme gjaldt også kontakten med vekkelsens menigheter i Sverige og Finland. Men nå er alt slikt en svunnen tid i vår gren av vekkelsen, dessverre, særlig med tanke på kristne i de små menighetene. 

På den tiden brevet ble skrevet var jeg varamann i  Bispedømmerådet, og møtte mye pga. frafall, og nesten fast de to siste årene. Så biskop Ola Steinholt var derfor godt kjent av meg. I tiden brevet ble skrevet, spurte han eller muligens en annen, om jeg kunne holde andakt ved innledningen av bispedømmemøtet. Ja sa jeg, det kan jeg gjerne, om jeg selv får  velge tema og innhold. Og det fikk jeg! Jeg valgte da å tale over det fjerde av Luthers reformatoriske prinsipper, “Skriften alene”, som også blir nevnt flere ganger i dette brevet. Og mye av det som brevet som helhet omhandler, tok jeg opp i andakten. På det møtet var også nåværende biskop, Olav Øygard, tilstede. Men det var absolutt ikke noen i bispedømmerådet som kommenterte hva jeg tok opp med et eneste ord. Og det virket som om verken brevet vi skrev eller andakten hadde noen som helst påvirkning på bispedømmerådet eller på dets holdninger i homofilisaken. Det er prosessen mot og avskjedigelsen av sogneprest Olav Berg Lyngmo et fullgodt bevis på. I ovennevnte brev ga vi han vår støtte: “Vi vil også gi støtte til de prester og andre kirkelige arbeidere som av samvittighetsgrunner i lydighet til Guds Ord og kirkens bekjennelse har valgt å bryte samarbeidet med sine biskoper”.

For å få gjennomslag for homofilisaken, ble det nok hovedsakelig jobbet i stillhet og bak kulissene, særlig blant de som delte det liberale synet. Det er i alle fall mitt inntrykk. Var det konservative til stede som våget og ønsket å drøfte saken, ble saken nedtonet og forbigått i stillhet. Og så arbeidet de målbevisste for saken i andre sammenhenger, og ved å få valgt inn personer som støttet dem i homofilisaken. Resultatet ser vi tydelig i dag i sammensetningen av Nord-Hålogaland Bispedømmeråd. Av syv medlemmer ble fire valgt inn fra Åpen kirkegruppe, alle homoliberale. Og med støtte av domprosten og biskopen, pluss noen andre av de tre representantene fra lokalmenighetene har de nå absolutt flertall, og får igjennom full liberalisering, og resultatet  er et merkbart frafall i DNK, selv om det fortsatt finnes prester og andre kirkelig ansatte som lider over utviklingen i DNK. Som ett eksempel på det åndelige frafallet, kan nevnes deltakelse i Arctic Pride tredje år på rad, og “regnbuemessen” i Tromsø Domkirke hvor bl.a. et homofilt par ble velsignet til “ekteskapet”  9.11.2022, og  som jeg har skrevet noen ord om.

Noen artikler og taler over temaet:


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *