Reformasjonens fjerde prinsipp: “Skriften alene”

Denne gangen skal jeg ta for meg skriftprinsippet “Skriften alene”.

Paven og de romerske biskopenes læreutsagn ble likestilt med Skriften
Også innen den katolske kirke på Luthers samtid var Skriften, eller Guds Ord, viktig. Men for dem var læreutsagn av paven like bindende som Skriften, Jesu og apostlenes lærdommer, særlig når han “taler ex cathedra”, dvs. i kraft av sin øverste apostoliske myndighet. Og det som han eller en av de romerske biskopene bestemmer, må fastholdes av hele den romerske Kirken. For når paven eller hans biskoper taler i kraft av sin øverste apostoliske myndighet, så er de ufeilbarlige. Slik var det på Luthers tid, og slik er det fortsatt i dag, t.o.m. innen den norske katolske kirke. Så derfor skjønner man at man innen den katolske kirke kan bekjenne, slik Luther lærte “Skriften alene”. Men man vil nok heller ha Skriften pluss Tradisjonen og Skriften pluss bindende læreutsagn av paven og hans biskoper.


Kirkemøtes flertallsvedtak gjør deler av Skriften ugyldig 

Etter det vi har opplevd i løpet av de siste årene  innen den norske kirke, så har dessverre Skriften mistet sin absolutte læreautoritet. Nå er det derimot Kirkemøtet som har inntatt samme plass som Paven og hans biskoper hadde på Luthers tid. For det som kirkemøtet gjør vedtak om, det virker å være mer forpliktende for biskopene og presteskapet enn selve Skriften. Nå duger det dessverre ikke mer å spørre, slik Jesus og hans apostler ofte gjorde: Hva står skrevet? Hva sier Skriften? I stedet er det Kirkemøtets vedtak som er det øverste styringsdokument i kirka.


Behov for fornyelse av prinsippet “Skriften alene” – og også for en ny reformasjon

Det er nå litt over 500 år siden Martin Luthers Reformasjon. Dessverre så har nok både den Norske Kirke og mange andre kirkesamfunn i stor grad nedprioritert flere av de viktige læreutsagnene fra reformasjonens dager. Man vil heller tilpasse seg tiden og til tidsånden, og vil helst ikke holde fast ved en del av Skriftens læreutsagn, siden det ikke lenger er “politisk korrekt” , og slike “gammeldagse lærdommer”  vil komme til å vekke anstøt både i kirken, i marginale interesseorganisasjoner og innen deler av politikken. Derfor må kirka og kristenheten tilpasse seg folkemajoriteten. Riktignok er nok Bibelen Guds Ord sier de nok, men ikke alt som står der, er bindene for vår tid. Skriften og dens budskap må heller tolkes inn i vår kontekst, for det er slik størstedelen av “kristenheten” vil ha det. 

Men Jesus er helt entydig når han sier: “Skriften kan ikke gjøres ugyldig!” (Joh 10:35b). Derfor bør også vi følge Jesu og apostlenes entydige vitnesbyrd og deres eksempel. Vi bør holde urokkelig fast ved Skriften, og la det være også vårt motto, slik det var på Luthers tid under Reformasjonen.


“Skriften alene!”

  • Lytt til tale over reformasjonens viktige prinsipp: “Skriften alene!” (28 min.)

 


Reformasjon – renselse av troen

Vi skal nå stanse innfor ett av de viktigste prinsippene i Martin Luthers reformatoriske arbeid . Ordet reformasjon betyr jo egentlig renselse av troen. Og det behøver vi jo alle, hver eneste dag. Og i hele vårt liv som kristne trenger vi  at Jesus skal få rense oss og gjøre oss rene – ved sitt Ord, ved troen og ved kraften i hans blod. Alt dette gir han oss del i gjennom evangeliet!

Når vil leser Luthers skrifter, kan vi legge merke til at han hadde noen viktige bibelske grunnsannheter som han holdt fast ved. Disse kan sammenlignes med pilarer som han bygde hele reformasjonen på. En av disse pilarene eller læresetningene kalte han for “Skriften alene”. Luther opphøyet Bibelens autoritet absolutt høyest av alt både når det gjaldt lære og liv, særlig sammenlignet med hva den katolske kirke gjorde.


Luther begrunner den apostoliske lære kun ut fra “Skriften alene”

Luther gikk gjennom alle kristendommens mest sentrale lærestykker. Og så begrunnet han hva som var den bibelske og apostoliske lære, ene og alene ut fra hva han fant skrevet i den Hellige Skrift. Kun der fant han sannheten, og Bibelen har den aller høyeste læreautoritet.

For Martin Luther var Guds Ord utrolig viktig. Han var jo selv en lærd teolog, slik som mange andre også var det på den tiden. De behersket Bibelens grunnspråk, både hebraisk og gresk. Dessuten var latin dentidens kirkespråk. Og siden latinkunnskaper kun var forbeholdt de lærde, oversatte han hele Bibelen til lettleselig tysk, slik at hele folket selv  kunne lese Skriften og la den lede dem, og de ikke lenger skulle bli ført vill.

Dessuten hadde de lærde studert kirkefedrene og kirkens historie grundig. De var i stand til å drøfte den kristne lære på et så høyt nivå at ingen andre enn de lærde kunne delta i deres  samtaler. Barn og ulærde kunne i alle fall ikke delta i slikt. Dette bestemte Luther seg for å få slutt på, slik at alle skulle kunne lære å kjenne Guds vilje. 


Guds Ord må forkynnes så enkelt at alle forstår

Luthers prinsipp var at man skulle forkynne Guds Ord så enkelt at om det fantes et barn i kirka på syv år, så skulle predikanten eller presten fokusere på det lille barnet, og tale slik at det også kunne forstå talen. For han sa: Når barnet forstår, da forstår også de kloke og lærde teologene det.


Luther som bibeloversetter

Luther ville at Guds Ord skulle forkynnes så enkelt som mulig og til alle folk, og ikke bare for de lærde. Guds Ord måtte derfor ut til hele folket! Derfor gikk han i gang med å oversette Bibelen til tysk. Han utførte bibeloversettingen innen forholdsvis kort tid, men gjorde det meget grundig. Luther bestemte seg for å oversette Bibelen til det samme språk som folk på den tiden snakket. Derfor dro han ut på gata og til steder hvor folk brukte å samles, og der lyttet han til hvordan de samtalte med hverandre. Han ønsket å få greie på hvordan folk snakket og på hvilke måte de uttrykte seg. Dessuten var han interessert i  hvordan folk kommuniserte, og han tok også greie på om de virkelig forstod hverandre.

Nettopp dette er jo viktig også for oss forkynnere i vår tid, ellers vil mange lett kunne bli utenfor og ikke klare å få tak i budskapet. Og da vil lett deler av innholdet bli borte. Språket forandrer seg over tid, gamle ord og uttrykk erstattes med nye. Slikt tok Luther hensyn til, og folket gledet seg for å kunne lese og forstå livets ord, til oppbyggelse, lærdom og frelse. 


Hvorfor var prinsippet “Skriften alene” viktig for Luther?

Og hvorfor er det viktig også for oss i dag?

På Luthers tid fantes det mange kristne som selv ikke hadde tilgang til eller innsyn i Guds Ord på egen hånd. De kjente verken til hva Gud hadde lært og hva Guds Ord sa. De var derfor helt avhengige av at andre som hadde studert Guds Ord, skulle forklare det for dem. Så derfor hadde biskoper, prester og kirkemøter en slik utrolig stor makt over kristenfolket at de lett kunne føre dem inn i alle former for vranglære.

Av den grunn ville Luther få Guds Ord ut til folket, slik at de kunne bli bedre beskyttet mot all form for vranglære. For pavekirken var flere av kirkemøtenes, pavens og biskopenes vedtak likeverdige med profetene og apostlene. På den måte kunne lett menneskebud og menneskelærdommer binde kirkefolkets samvittigheter, slikt finnes det utallige konkrete eksempler på. Også det ville Luther ha slutt på, og våget derfor å tale paven rett imot. Av den grunn ble han flere ganger lyst i bann, forfulgt og sto flere ganger i fare for å miste sitt eget liv. 


Hva er Skriften?

Dersom vi skulle spørre barn eller enkelte voksne hva Skriften Guds Ord er, ville noen kanskje svare:  Det er NT, Jesu og apostlenes lære, for det er Bibelens viktigste bok. Men det er bare delvis sant.

Bibelen består som kjent av 66 ulike bøker og bare 28 av dem finnes i NT. Men for Jesus og for apostlene fantes det jo ikke noe NT. De hadde bare GT med Mosebøkene, profetene og salmenes bok. Det var disse bøkene som var Skriften for dem.

Dersom vi  tenker på forholdet mellom GT og NT, så kan vi kanskje på en enkel måte si at GT er det grunnlaget eller fundamentet som NT bygger på. For uten GT, ville NT være uten noe fundament å bygge på. For alle profetier om det som skulle komme til å skje i NT – og særlig det som skulle skje med Jesus og om Golgata – det inneholder GT flere hundre profetier om.

Derfor er det veldig galt av oss kristne i dag dersom vi avviser visse synspunkter i  noen lærespørsmål med å si: Slikt har jo ikke noen betydning for oss i dag, siden de bibelsitatene som det henvises til, kun står skrevet i GT. For vi skal minnes at Bibelen er en helhet, og intet av den kan oversees eller gjøres ugyldig, slik Jesus sier i Joh 10:35: “Skriften kan ikke gjøres ugyldig!”


Hvordan forholdt Jesus seg til Skriften?

Jesus gir sin aller største anerkjennelse til hele Skriften. Som konkret eksempel kan nevnes fortellingen om Moses, han som opphøyet slangen på en stang  i ørkenen (Joh 3:14), og som pekte på hvordan Jesus skulle bli opphøyet på Golgata. Eller når Jesus talte om ørkenvandringen (Joh 6:31 og 6:49). Dessuten forteller Jesus om profeten Jona som ble slukt av en stor fisk, men som ble spydd ut på den tredje dag. Jesus bekrefter både denne og mange andre av GT’s fortellinger! Det samme gjelder fortellingen om Abraham, de andre patriarkene og profetene. Og slik vitner Jesus -Sannhetens munn – de historiske fortellingene som sannhet og pålitelige. Og slik kan vi se at Jesus omtaler fortellingene i GT som noe som virkelig har skjedd historisk.


Mange fornektet Skriftens fortellinger som sannhet på Jesu tid – og i våre dager

På Jesu tid var det mange som fornektet Skriften. Også i dag finnes det mange som fornekter svært mange av sannhetene i Skriften, selv om de er bekreftet både av GT og av NT. Årsaken til dette er vantro, og slik setter de seg selv over Skriften, Jesus og Guds åpenbaring.

Ett eksempel er når Jesus selv omtaler oppstandelsen. Han henviser bl.a. til profeten Jona som var i tre dager i buken til den store fisk, men som senere ble spydd ut. Dette peker jo direkte på Jesu oppstandelse fra de døde. Til og med flere lærde teologer fornekter denne sannhet, og anser denne og andre fortellinger som fornuften ikke kan tro som fabler.

Eller så kan vi nevne hvordan det utallige steder i Salmenes Bok tales om at Herren hadde satt Jesus ved sin høyre side, om hvordan Gud oppreiste Jesus fra de døde, og hvordan Gud i alle faser av Jesu liv var med ham, slik Herren på forhånd hadde talt om det i Skriften. Men også dette fornekter mange, selv om det i NT er henvist til Salme 110 ca. 20 ganger. 


Skriftens Jesus Kristus

Hvem er egentlig Skriftens eller GT’s Jesus? Jo, han er for det første Gud! Det fortelles i Skriften om hvordan Jesus var hos Gud helt fra evigheten av. Jesus ble født av jomfru Maria, men han ble aldri skapt, siden han var helt fra begynnelsen av (derfor er Jesus A og O, begynnelsen og enden, slik også Gud er det).

Når himmel og jord ble skapt, var Jesus til stede som selve arkitekten og byggmesteren. Dette kan vil lese mer om i Salomos Ordspråk, kap. 8. Eller slik vi kan lese om hvordan Jesus var helt fra begynnelsen, noe som står skrevet i 1Mos 1. Da Gud hadde skapt himmel og jord og alt som er på dem, så står det skrevet: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde (1Mos 1:26). Hvem var da disse “oss”? Jo, det var Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Men i tillegg var også Den Hellige Ånd  tilstede. Slik ser vi Gud i sin treenighet helt fra begynnelsen av


Mange fornektet at Jesus var Gud, og de fornekter også læra om en treenig Gud

Det at Jesus var og er Gud, det ble fornektet av mange på Jesu tid. Men også i dag er det veldig mange som fornekter dette. Og det at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er en enhet, det blir også fornektet av mange. 

Vi leser i Jesu dåpsbefaling: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”, Matt 28:19. Altså i den treenige Guds navn. Under dåpen er derfor Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd nærværende. Det er det som gjør dåpen til et hellig sakrament. Det er derfor ikke presten som døper, men handlingen skjer i kraft av den nærværende treenige Gud.

Det finnes mange trossamfunn i Norge som regner seg som kristne. Men noen av dem tror ikke at Gud er en treenig Gud. Så om noen ønsker å bli med i deres menighet, slike som kommer fra en kristen menighet hvor de har blitt døpt slik Jesus befaler det, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, så kan de ikke godta deres dåp. Og siden de ikke regner dåpen som de er døpt med for å være en rett dåp, krever de derfor at de må døpes på nytt etter deres menighets eget dåpsritual. Slike konkrete eksempler finnes det flere av. 

Dersom vi ser litt nærmere etter, vil vi fort finne ut at også i våre dager er det mange som fornekter Jesu guddom. Riktignok kan de opphøye Jesus som det aller største menneske som har levd her på jord, særlig moralsk. De anser Jesus for å ha vært det fineste menneske som fantes, siden han gjorde alt som var godt, og derfor duger han som et forbilde for dem og for alle mennesker.  Men ingen blir frelst ved å tro på en slik Jesus, siden de ikke tror at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Slike har ifølge NT Antikrist’s ånd.


Hvorfor måtte Jesus bli født?

Men når man betrakter hva Bibelen lærer om årsaken til at Jesus måtte bli født og hvorfor han måtte komme ned hit til jorden, så var årsaken den at vi mennesker hadde falt så dypt i synd at ingen av oss hadde mulighet til å kunne frelse oss selv.

Derfor måtte Gud bli et menneske i Jesus Kristus. Han måtte ta på seg hele menneskehetens syndegjeld. Og så måtte Jesus, som vår stedfortreder dø som en sann Gud og som et sant menneske. Jesus måtte ofre sitt liv og sitt blod på korset. Han måtte bli til en forbannelse for oss (Gal 3:13), for at vi skal kunne få del i velsignelsen. Slikt er virkelig kjærlighet!


Ordet om korset er en dårskap for mange

For mange i dag er det slik at korsets budskap blir til den aller største forargelse (1 Kor 1:18). Årsaken er at  de innbiller seg at de skal duge slik de er. De tror nemlig ikke og vil ikke innrømme at vi mennesker på grunn av våre synder vil komme til å bli adskilt fra Gud for evig. Men de kan nok innrømme et vi mennesker har mange svakheter, ja kanskje t.o.m. noen synder.  Men det har jo absolutt alle! Og siden de forkaster Ordet om korset, forkaster de dermed også tilbudet om frelse, og vil på den måte ta æren fra Gud.


Jesus er Guds Sønn, og Gud lar ham bli åpenbart gjennom Skriften alene

Det at Jesus er Guds Sønn, er noe som Bibelen lærer helt entydig. Ordet kristologi betyr læren om Kristus. Og teologi betyr læra om Gud. Å lære å kjenne Gud og den han utsendte, Jesus Kristus, er helt avgjørende for å kunne bli frelst. For vi leser i Joh 17: “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus”. Vi kan ikke lære å kjenne Gud og hans Sønn Jesus Kristus på annen måte enn gjennom hans egen åpenbaring, d.v.s., gjennom Guds eget Hellige Ord. Og  da må vi til Skriften, og til Skriften alene. 


Ikke Skriften alene, men Skriften pluss noe annet i tillegg

På Luthers tid var det mange som ikke godtok Skriften alene. Men de holdt fast ved Skriften, ja det gjorde de, men de skulle ha med noe annet også, og gjerne flere tillegg til Skriften. Av de ulike tilleggene som katolikkene hadde, var Tradisjonen det som betydde mest. De hadde nemlig en over tusen år gammel tradisjon som bygde på uttalelser eller på vedtak fra såkalte “ufeilbarlige paver”. Andre tradisjoner bygde på vedtak fra kirkemøter som man påstod også hadde guddommelig autoritet, i alle fall i visse saker. Når utvalgte menn i den katolske kirke gjorde sine vedtak, påstod de at de hadde apostolisk autoritet. Og det innebar at det som de lærte og skrev, særlig når de “talte ex cathedra”, dvs. i kraft av sin øverste apostoliske myndighet,  så hadde deres vedtak samme gyldighet som den Hellige Skrift, det som Gud hadde talt gjennom apostlene. Slik var det på Luthers tid, og slik er det fortsatt (Klikk på linken ovenfor, så får du bekreftet at det også er slik i dag).


Læstadius ble holdt likeverdig med apostlene, og var den 7. engel i Åp 10:7

Det var en gang en som fortalte meg fra en gang han var på et læstadiansk møte et sted. På dette møtet var det også en kjent teolog. Først leste  en av predikantene en preken fra Læstadius postille. Deretter holdt han selv en tale. I talen kom det fram at Læstadius’ lære hadde apostolisk autoritet. I praksis ville jo det bety at det som Læstadius lærte, hadde samme gyldighet som apostlenes lære og som Guds ord

Senere var det mulighet for tilhørende å stille spørsmål og å ta opp ulike samtaleemner. Da tok teologen til ordet og spurte av predikanten: “Er det slik man skal forstå det at Læstadius skal holdes høyere enn apostlene? Nei, svarer predikanten. Det skal han ikke, men de var likeverdige“.

Teologen kommenterte ikke predikantens uttalelse, noe han burde ha gjort. For dersom vi opphøyer en pave, prest, forkynner eller noen kirkefedre på linje med apostlene, så gjør vi noe som Bibelen forbyr. Apostlene derimot hadde en høy gudgitt autoritet som ingen etter dem har hatt. Derfor kan heller ingen av oss likestille noen forkynner, lærer eller leder med apostlene.

I en bok som heter “Den andliga styrelsens skriften i den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark” kalles Læstadius for den syvende engel som står omtalt i Åp 10:7. Der kan vi lese følgende:

“Hvert eneste ord som Læstadius har forkynt etter 1844, har han forkynt ved den Hellige Ånds kraft. Hvert eneste ord er Guds Ord, og hvert ord må man ta på alvor”

Og videre leser vi om samme sak i et tilsvarende skriv: “Men i de dager når den syvende engels røst høres, når han basunerer, da skal Guds hemmelighet bli fullkommen, slik Gud har forkynt gjennom sine tjenere, profetene (Åp 10:7)”. Slik det nevnes i teksten i åpenbaringsboka, lever vi nå i de siste dager av den syvende engels røst. Denne syvende engel var den klare morgenstjerne i denne besøkelsestid, prosten Lars Levi Læstadius. Han ropte med Kristi Ånd her i Lappland den fullkomne lære som de tolv apostlene hadde, helt fra solens oppgang”. Sitat slutt!

En slik opphøyelse har Læstadius selv verken ønsket eller bedt om. Jeg mener å ha lest at han selv i et av Henry Kero’s hefter tenkte ydmykt om seg selv, slik også Luther gjorde. Ingen av dem ønsket å stille seg i veien eller til hinder for Kristus, og de ønsket heller ikke at deres postiller og skrivelser skal komme i veien for Skriften, Guds Ord. Slike ydmyke ønsker skal vi selvsagt respektere!


Gode tradisjoner kan være nyttige, men får aldri likestilles med Skriften

Slik vi ser og skjønner, gjelder “Skriften alene”-prinsippet selvsagt også for oss. Vi kan nok også ha mange gode tradisjoner som det kanskje kan være verd å ta vare på. Vi kan også ha noen tradisjoner som på en måte kanskje kan være med på å bevare oss på visse områder. Men vi får aldri sette våre tradisjoner foran eller på linje med Skriften Guds Ord.

Å være bibeltro – slik jeg tenker- betyr ikke at vi påstår at vi er det eller gjerne vil være det. Men bibeltro betyr først og fremst at Bibelen både i lære og i liv vår være vår høyeste autoritet, og at den får lære og lede oss. Har vi en forståelse av et bibelsted eller et visst lærespørsmål, må vi også i praksis la Skriften lære oss og styre oss om vi oppdager at vi har forstått feil, og at vi da endrer vårt syn så det blir i overensstemmelse med det som Bibelen lærer. Først da er vi bibeltro og og ydmyk overfor Ordet!

Henry Baardsen,
Alta


 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.