30. november 2022

Den vanhellige “treenighet”

Tilfeldigvis leste jeg i dag “Kirkeretten og kirkens kjennetegn”, et foredrag av Jan Bygstad holdt i Loima i Finland i 2007. Samtidig som jeg leste dette 10 siders foredraget, stod radioen på. Media sørget for en lang og fyldig sending fra begravelsen til den tidligere homoliberale biskopen Rosemarie Köhn. I foredraget forteller Bygstad om kirkeretten, og hva som skal være grunnlaget for den. Det er som kjent to regimenter, Guds rike eller den kristne kirke her på jord, og de verdslige myndighetene  (Rom 13). Også Luther skrev om den såkalte toregimentslæren, altså om forholdet mellom kirkens og statens myndighetsområder, og grensene for disse. 

I Norge hadde vi en statskirkeordning til 2012 som formelt  fastholdt at lutherdommen var statens religion. Dette kom klart til uttrykk i Grunnlovens § 2. Kongen i statsråd utnevnte proster og biskoper , og Stortinget ga kirkelige lover. I dag er det kirkens egne organer som  utnevner sine biskoper og proster. Statskirkeordning hadde sine fordeler og svakheter. På den tid var det tillatt å gi kristendomsundervisning i skolen, i motsetning til i dag. Og i lang tid var skolens kristendomsundervisning faktisk den viktigste del av kirkens dåpsopplæring. Og biskopen og prosten hadde rett til å følge opp innholdet i skolens kristendomsundervisning.

Svakheten med statskirkeordning og når stat og kirke flyter sammen til en enhet, er at når det blir brudd på kirkens ordninger vedtatt i dens indre organer, blir saken behandlet både i rettsapparatet og i de kirkelige ordninger. Og ifølge Bygstad fører brudd mot kirkens ordninger  – som stadig er i forandring etter som samfunnet og tidsånden forandrer seg – ansett som mye mer graverende enn som brudd med Guds ord, altså slikt som Bibelen definerer som synd. Som eksempler på dette nevner han avsettelsen av prestene Børre Knutsen, Per Kørner, Ludvik Nessa og Ragnar Andersen. Dessuten kan avsettelsen av Olav Berg Lyngmo nevnes. Og dette på tross av at både hans egen menighet og menighetsrådet støttet han.

Det virker som at det i DNK er akseptabelt  å lære og å leve hvordan som helst, uten at det får noen som helst konsekvenser for de kirkelige ansatte. Men dersom presten velger å være tro mot ham som kalte dem til tjeneste, slik de ga løfte om i presteordinasjonen, kan de fort havne i problemer. Vel får de nok tro etter sin overbevisning, bare de holder for seg selv. For prester og kirkelig ansatte må selvsagt være endringsdyktige og kunne tilpasse seg det kirkelige landskapet, i takt med det som er tidsriktig i enhver tid. Og Bibelen kan ikke tydes og utlegges slik det har vært utlagt i 2000 år, for må skal alt som læres i kirka være i overensstemmelse med tidsånden. 

Samtidig som jeg hørte på dagens begravelse, leste jeg følgende uttalelse fra Jan Bygstads foredrag fra 2007:

  • “Prester og forkynnere som ikke innretter seg etter denne forventning, må fort regne med sanksjoner. Disse sanksjonene komme fra den vanhellige “treenighet”.
    • Statlig kirkestyre,
    • kirkeledelse og 
    • media.

Og Bygstad fortsetter: “Hvor gudsfrykten blir borte, vil kirkeretten fungere tyrannisk, dvs. anvendes som maktmiddel for å bevare det kirkelige establishment og for å kue Guds folk. Kirkeretten vil da bli en fiende av den rette forvaltning av nådens midler i stedet for en tjener og beskytter for disse. Da er kirkeretten kommet i strid med kirkens vesen og i stedet blitt løgnkirkens beste tjener”. Så langt Bygstad!

Dagens begravelse var for meg en fullgod bekreftelse på det som Bygstad beskriver. Hun ble beæret med en begravelse på statens regning. Den offisielle minnetalen ble holdt av peses Olav Fykse Tveit, som roste hennes mot for å ha ført kirken inn i en ny og bedre retning – selv og det i realiteten førte til et stort og markant frafall fra Skriften og fra troskap mot Skriftens Herre. Andre  representanter for kirkens øverste ledelse var nylig avgåtte biskop Solveig Fiske, som ledet begravelsesseremonien. Som den  tredje av kirkens representanter var kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum. Det er vel ikke  for mye sagt at alle disse kirkens representanter er varme støttespillere til den nye homoliberale retningen DNK har tatt. Slik disse vurderte Köhn, var hun en gave fra Gud i hennes kamp for de homofiles rettigheter i kirka. Og for denne kamp ble hun også høyt æret i Hamar kirke fra alle som hold holdt minnetale. Preses Fykse Tveit opptrådte som representant for DNK’s øverste åndeloge ledelse.

Staten ble representert av ingen ringere enn finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Også han roste Rosemarie Köhns kamp kamp for rettferdighet og likeverd for de homofile. At den første kvinnelige biskop både i Norge og i Norden, den homoliberale Rosemarie Köhns, ble æret med en statlig begravelse, var nok et tydelig uttrykk for ar regjeringen Støre satte stor pris på hennes banebrytende arbeid for de lesbiske og homofiles rettigheter i kirka, og at hun ble ansett som avgjørende  for å endre den norske kirkes kurs. Rosemarie Köhns holdninger og det som hun så ivrig kjempet for, samsvarte godt med hennes eget liv. På tross av at hun var teolog, bibelforsker og biskop, levde hun som samboer med den danske presten Susanne Sønderbo, som senere ble hennes ektefelle. 

Men alt dette virket bare å være til ære for henne, både sett fra regjeringens, fra kirkas ledelses og fra medias ståsted. Slik blir det når staten, kirka og media velger å gå sammen som en sterk enhet i prosessen med å avkristne Norge, det som Bygstad i foredraget valte for den vanhellige “treenighet”.

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *