27. november 2022

Minnetale over Ruth Olsen, Alta, holdt i Elvebakken kirke 18.12.2018

Gud har nå kalt Ruth hjem til seg – til himmelen – dit hun mest av alt lengtet etter å få slippe. Det er jo nettopp det som er hovedmålet for oss alle som er Guds barn. Og når dette er målet for vår vandring, har vi valgt riktig kurs på vår livsvei. For Jesus sier i Joh 17:24:

”Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den som Du har gitt Meg. For Du elsket Meg før verdens grunnleggelse”.

Vi tror at Ruth nå har fått flytte hjem til Guds barns evige sabbatshvile.

Guds velsignelse i slektsledd etter slektsledd for de som frykter ham
Ruth og meg hadde samme tippoldeforeldre. De bodde i Kätkäsuvando nord for Muonio i Finland. Da den læstadianske vekkelse spredde seg på 1850-tallet, var deres hjem et av de første hjem hvor man begynte å holde husmøter.  På den tiden ble hele deres familie kristne.

Den velkjente predikanten Johan Raattamaa bodde rett på andre siden av elven der hvor de bodde. Hans datter (Eva Sofia) ble gift med broren til Ruth sin oldemor. Hun hette Chrisina Josefina Arnesen. Hun var igjen søster til min oldemor Greta Kajsa Arnesen.

Christine var mor til Ruths bestefar, Karl Waldemar Johnsen. Han var far til Ruths mor, Mary Charlotte (eller Lotta) Olsen. Alle disse var kristne mennesker. Det samme var også far til Ruth, Julius Olsen, som jeg minnes meget bra.

Slik Ruth selv har fortalt, snakket spesielt henne mor kristendom til henne, og hun hadde et inderlig håp om at Ruth – men sikkert også de andre barna deres skulle bli Guds barn. Ruths mor Lotta døde i 1973, uten å få oppleve at Ruth rakk å bli en kristen. Men nå er de begge to hjemme hos Herren. Lottas største ønske gikk i oppfyllelse.

Liten vekkelse på 1970-tallet
Før 1970 var det svært få kristne ungdommer på Elvebakken. Det var nesten aldri behov for å varme opp mer enn det fremste rommet på bedehuset, selv om det var veldig mange barnerike familier her. De fleste av oss gikk riktignok på bedehuset da vi var barn og unge, men nesten alle av oss ble borte fra det kristne fellesskapet i løpet av ungdomsårene.

Men i 1970 skjedde det heldigvis en forandring. Flere unge kom til troen, og begynte å følge Jesus. I mai i 1972 fikk jeg nåde til å bli en kristen, og i juni samme år ble bl.a. Dagny Marie troende. Og i årene som fulgte, kom mange flere med.

1974 ble et vendepunkt for Ruth – vandringen på livets vei begynner
I 1974 hadde Ruth en drøm. Hun så da hennes mamma Lotta, som døde året før, komme til henne i drømmen for å oppmuntre henne til å omvende seg. Jeg minnes ikke om Ruth fortalte mer detaljert om selve drømmen, men den var i alle fall så sterk at den gjorde et mektig inntrykk på henne. Hun våget i alle fall ikke å fortsette lengre som uomvendt i vantro tilstand, med alle sine små og store synder som trykket på sin samvittighet og som anklaget henne. Og Ruth visste heldigvis at det var hjelp å få, og hvor hun skulle finne hjelp. Så mye hadde hun fått med seg etter å ha vokst opp i et kristent hjem. Derfor oppsøkte hun kristne, fortalte om sin nød og ba om åndelig hjelp i sin store syndenød. Og hun fikk høre evangeliet som er en Guds kraft til frelse for alle som tror. Og så fikk hun motta velsignelsen og høre tilsigelsen om syndenes forlatelse, til stor glede for seg selv og for oss andre kristne som kjente henne. Dessuten var det helt sikkert stor glede i himmelen da Ruth omvendte seg.

Kristent fellesskap med mange oppbyggelige samtaler og mye kristen sang
Både Ruth og Torbjørn var glade i å synge. Vi kristne ungdommer var mye hjemme hos dem, og de var også mye hjemme hos oss andre som da var troende. Vi hadde en fin og oppbyggelig tid sammen. Da Gun og meg giftet oss i 1977, var Ruth og Torbjørn selvsagt blant de innbudte bryllupsgjestene. De kjørte gjerne 180 mil tur-retur for å få delta i vår bryllupsfeiring. Etterpå uttrykte de stor takknemlighet for at de fikk være med å feire et kristent bryllup.

Også flere år etter dette hadde vi god kontakt og var gode venner. Men etter hvert mistet vi ”gammelvennan” den gode kontakten som vi hadde hatt med Ruth og Torbjørn gjennom mange, mange år.

Ruth var veldig  barnekjær
Jeg kan minnes Ruth som en meget barnekjær person gjennom ca. 40 års tid. Ofte satt det barn sammen med Ruth på bedehuset, og det virket som om de trivdes godt sammen.Våre barnebarn som var naboer til henne i Nerskogen, trivdes godt når de fikk besøke henne, og har mange ganger fortalt om sine besøk der.

Ruth kunne gi uttrykk for sine meninger og sitt syn
Ruth hadde evnen til å uttrykke seg muntlig, og hun kunne tydelig gi uttrykk for hva hun mente og tenkte – der og da. Hun kunne også være vel snar til å uttale seg noen ganger, slik også mange av oss andre dessverre kan være. Og da er det nødvendigvis ikke alltid så helt gjennomtenkt eller så vel overveiet, verken det som vi sier eller det vi gjør. Og når ordene allerede har gått ut av munnen – først da begynner vi kanskje å tenke over hva vi egentlig har sagt, og hvordan budskapet vårt blir oppfattet av de som mottar det. Og så angrer vi kanskje på det etterpå, og da blir vi ofte både fortvilte og triste over hva vi egentlig har sagt. Den vise Salomo gir oss gode råd om hvordan vi skal kunne unngå slikt når han sier:

  • ”Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok”.

Men disse gode bibelske råd glemmer vi dessverre så alt for lett. Slik har det vært, og sliker er det kanskje ennå for mange av oss. Og slik tror jeg det var også for Ruth. Hun kunne uttale seg både skarpt og spisst. Men samtidig var hun ydmyk nok til å innse sine feiltrinn og svakheter, og våget å rette opp og å be om tilgivelse. Slik har i alle fall jeg lært henne å kjenne gjennom lang, lang tid.

Ordet om syndenes forlatelse var kjært for Ruth
Ruth var en av de som forholdsvis ofte hadde behov for å bli trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Jeg tror at hun både kjente og innså sine menneskelige svakheter og feiler. Og derfor var ordet om syndenes forlatelse som en kjær “vandringsstav” for henne. For hun skjønte: Om hun skal nå hjem til himmelen, kan hun ikke skjule på uoppgjorte synder i sin samvittighet. Nettopp derfor ønsket hun å tvette sin reisedrakt ren i Jesu blod. Og i denne Kristi hvite og rene rettferdighets kledning vil hun helt sikkert duge for Gud, og kommer også til å bli invitert inn til det himmelske bryllup.

Mine siste minner av Ruth
De siste av Ruths leveår har hun vært på Alta helsesenters sykehjem. Jeg har regelmessig brukt å holde andakt der, og Ruth har alltid vært blant de trofaste tilhørerne. Hun har alltid vist meg vennlighet, og utstrålt glede over å få se meg når jeg har kommet dit for å holde andakt. Villig deltok hun i salmesangen i den grad hun klarte, og takket meg alltid for at jeg kom for å forkynne Guds Ord for henne og for de andre beboerne der.

Jeg glemmer aldri nest siste gang jeg så henne. Hun hadde da ikke språk til å kunne sette ord på hva hun så gjerne ønsket å si til meg. Men etter andakten, fadervårbønnen og Herren velsignelse kommer hun bort til meg, og tar begge sine armer rundt halsen på meg, og ble stående slik en god stund.

Jeg oppfattet straks hva hun tenkte. Hun ønsket å vise meg vennlighet. Men samtidig tror jeg at hun ennå siste gang ville be meg om tilgivelse for at ikke alt kanskje hadde vært slik det burde ha vært kristne venner seg i mellom. Så derfor stadfestet jeg for henne at all ukjærlighet og alle vandringens svakheter og synder var henne forlatt i Jesu dyrebare navn og blod, til fred, frihet og glede. Og da først slapp hun armene som hun holdt rundt min hals, og strålte av glede. Like etter spurte en av de andre beboerne meg: Åja, kjenner dere hverandre så der godt?

Slik vil jeg minnes Ruth. Det kjentes og kjennes virkelig så godt for meg. Nå var det igjen slik som det var i vår ungdoms tid på 1970-tallet, like etter at vi ble kristne. Derfor er det lett og godt for meg å ta farvel med vår troens søster Ruth for siste gang. Selv om hun var en synder og kjente seg som en synder, har hun nå seiret i kraft av Lammets blod.

Ruths svakheter og feiler får ikke mer plage henne, og heller ikke hindre henne fra å bli frelst og å nå målet for sin tro, sjelens frelse. Så får si synge sammen med sangdikteren:

  •  Snart er vi hjemme og står for tronen, / hva gjør det da om solen har oss brent? / Når hytten faller, så får vi kronen, / og all vår trengsel er for alltid endt.
  • Å, hvilken lykke og deg tilhøre! / Takk, takk at også jeg fikk være med! / Din gode gjerning du selv fullføre, / til jeg står fri og frelst i evighet!

Vi lyser fred over Ruths minne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *