På “veien i Lammets spor” bærer man frukt for himmelen

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Jesus tjente oss med sitt Ord, men først og fremst tjente Han oss som Lammet [Guds Lam].  Slik som det er med hvetekornet som blir sådd i jorden, så bar Han frukt ved sin død. Gjennom sin lidelse ble Han fullkommengjort, og ved sin død ble Han kronet. Slik førte han mye folk til herligheten: 

  • “Da han førte mange barn til herlighet, fant han det riktig, han som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser”, Heb 2:10.

Han, Lammet som måtte dø, ble den fullkomne Frelseren. Uten at Han skulle ha lidd døden, så skulle Han ikke kunne ha blitt det. Tenk på Hans liv, dersom Han ikke skulle ha skikkelse av et Lam! Hva skulle det da blitt igjen av Ham? En profet, mektig i Ord og gjerninger, slik som de to disiplene som var på vei til Emmaus sa. Men bare som en slik en, skulle Han ikke kunne ha frelst oss.

Tenk deg om Lammets skikkelse skulle vært borte fra ditt liv. Hva skulle da blitt igjen av oss? Det er bare når vi bærer Lammets skikkelse som vi også kan tjene og hjelpe våre brødre og søstre, slik at de finner frelsen. Det var nettopp derfor Jesus sendte sine disipler ut i verden, for at de skulle vandre i Lammets spor. Og derfor kan de også bære frukt, for de har overgitt seg selv, og er villige til å gi fra seg det som de har. 

  • “… Lammet… lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn”, Jes 53:7.

[Å bære] frukt, er mer verdifull enn å vinne seier. For frukten forplanter seg [og vokser]. Om vår lære og våre liv er lys, kjennetegnes av om det som vi lærer, og slik vi lever, føder og modner guddommelig frukt i andre mennesker.  For det er bare der hvor det finnes liv, som det kan finnes frukter. Og ifølge Joh. 6:47-59, er det kun der som det kan finnes liv – det evige liv – hvor man er døde med Lammet [se Rom 6:3-5; Gal 2:19]. For det er en stor seier for Herren, om han finner slike på jorden som er rede til å dø sammen med Ham. Slike mennesker er den beste  anskuelighetsundervisning, og en slik undervisningsform gir som kjent den aller mest effektive læring.

Det var en prest som skrev til meg: “Det er bare i den grad jeg kan bli til velsignelse for min menighet, som jeg kan leve blant dem et liv sammen med Kristus.

 

 

 

Veien “i Lammets spor” gir oss en fred som varer; der finner vi hvile

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Når vi følger Ham (Jesus), får vi fred, og vi vil bevare den så lenge som vi forblir ett med Ham. Denne fred kan vi ikke oppnå på grunn av vårt arbeid eller ved våre bønner, men den blir gitt oss så snart vi tar Hans åk på oss og begynner å følge ham (Matt 11:29). 

Bibelen taler både om “Fred med Gud” (Rom 5:1) og om “Guds fred” (Fil 4:7). Disse to (former for fred) betyr ikke det samme. Fred med Gud, eller fred i vår samvittighet, er en Guds gave. Denne fred gir Gud til en synder som kommer til korset (og ved evangeliet får del i Kristi forsoning). 

Guds fred, eller fred i hjertet, er en velsignelse som gis til alle er lydige mot Guds bud  (Jes 48:18):

  • “Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger”, Jes 48:18.

Jesus atskilte også disse to sakene fra hverandre da han talte om den hvile som Han skal gi til dem som kommer til Ham, og om den hvile de skal få som følger Ham (Matt 25:28-29). 

  • [Kom til meg, alle som strever og har tungt å  bære, og jeg vil gi dere hvile!, Matt 11:28]
  • [Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler, Matt 11:29].

På veien i Lammets spor finner vi en fred som varer. Årsaken til dette, er at vi lar Lammet stille seg, ikke bare mellom oss og våre synder, men også mellom oss og våre daglige vanskeligheter og problemer. Dette gjør Han, enten det gjelder oss selv, vår familie eller arbeidet i Guds rike, i det arbeidet som er betrodd oss. 

Slik gjorde også Maria. Hun lot Jesus stille seg mellom henne og anklagen fra [sin søster] Marta (Luk 10:38-42). Og det gjorde hun også den gangen da Judas (Iskariot)  såret henne med sine ord (Joh 12:1-5).

Det er helt unaturlig at den som (i sin nød) vender seg til Gud, er plaget av (uoverkommelige og store) bekymringer, av misunnelse og et såret sinn. Slike mennesker mangler fred i sine hjerter, som ikke  bare overgår all forstand, men som også overvinner enhver nød. Paulus skriver til tessalonikerne: 

  • “Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter! Herren være med dere alle!”, 2Tess 3:16.

Kan Jesus alltid gi fred, og på alle måter? Ja, det kan Han helt sikkert gjøre! Han kan gi oss fred både i våre trengsler og i vår glede, både når det stormer og når det er stille, både i våre nederlag og når vi seirer. 

Han som vi følger, er fredens Herre. Dersom vi søker etter fred utenom Ham, så kan vi hvert øyeblikk miste denne fred, eller så kan den i alle fall bli forstyrret. En fred som man kan forstyrre, er ikke noen virkelig fred. Årene skiftes og livsvilkårene våre forandres, men vår fred forandres ikke. Den forandres ikke, slik heller ikke Jesus forandres. Derfor skal vi aldri tvile på muligheten til å få del i denne freden. Og vi skal heller ikke frykte for å nærme oss den veien der vi kan bli delaktig av denne fred!

Denne veien heter “Veien i Lammets spor”. På denne veien lærer man å forstå betydningen av korset og av dets kraft. Og der lærer man også å vandre i skyggen av korset. Og korsets dypeste betydning er å oppgi “sitt eget egoistiske jeg”. Der hvor denne grusomme tyrannen har fått dødsstøtet, der kan en uforstyrret fred råde. Vi vil vel ikke lenger holde dette egoistiske jeg i livet, siden dødsdommen allerede er felt over det [For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø…, Rom 8:13]. Vi vil ikke mer herske slik Marta gjorde, men vi vil legge herredømmet på hans skuldre som kalles “Fredsfyrsten” (Jes 9:5). Og da vil freden bare tilta. For så langt som Hans herredømme rekker, så langt vil også din fred nå. 

Jesus levde ikke for seg selv, men for sin himmelske Far. Derfor varte Hans fred også da, når Hans egne ikke ville ta imot ham, også da når de planla å steine Ham, og til og med da når de spikret Ham fast til korset.

 

 

Lammet lærer deg å være lydig

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

“Han ble lydig…”, Fil 2:8

I disse tre ord sammenfatter  Den Hellige Ånd hele Frelserens liv. Dessuten er disse ord høydepunktet i hele i hans historie. Hans undergjerninger er store, Hans ord skal aldri forgå, men størst av alt var Hans lydighet. Hans mat var å gjøre sin Fars vilje. Jesus åpenbarte for verden nettopp sin Fars vilje. Og noen større gave eller mer virkefull prediken kan heller ikke vi ha. Dersom vi kan gi eller vi kan vise vår neste at vi viser lydighet mot Gud, så gir vi dem dermed den aller største gave. 

“Hva er det som er frukten av helliggjørelsen?”, spurte er bror nylig. La oss se på Lammet! Hvordan ble helliggjørelsen synlig i Ham? Han “ble lydig til døden – ja, døden på korset”, Fil 2:8. Gud krevde det aller vanskeligste av Ham (Jesus), og Han gjorde det med glede.

Den falske helliggjørelsen får menneskene til å tenke storhetstanker om seg selv. Da snakker man om opplevelser som man har hatt, trinn eller akter som man har oppnådd osv. Bibelens helliggjørelse trykker imidlertid mennesket ned i støvet, gjør til intet all menneskelig godhet, og etterlater seg bare ett eneste ønske: “Å duge for Gud”. Ifølge 1. Mos. 22 og Fil. 2 betyr helliggjørelse nettopp det samme som lydighet. Når Jesus var som aller dypest nede, innfor korset, talte Han om helliggjørelse. Han sa: “Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet”, Joh 17:19. 

Når vi altså helliger oss innfor korset og for offeret, når vi slik som Mesteren stiger ned til det aller dypeste sted, da blir også de som er rundt oss, helliget i sannhet. Om vi ikke skulle kunne gi vår neste noe annet enn vårt eksempel på lydighet (mot Gud), så skulle det være nok. Det finnes ikke noe som (positivt) kan påvirke et menneske så mye, eller som får ham til å ransake seg selv i samme grad som når de ser et menneske som vandrer i lydighet. 

Ved å vise lydighet, får man ny kraft. Kilden for hans (Mesterens) seier, og hemmeligheten til Hans kraft, var noe han fikk nettopp fordi han viste  lydighet. Og slik er det også med oss. Vår største frihet består nettopp i dette. Det er bare et menneske som er fri som være alles tjener. Han kan også hjelpe andre mennesker til frihet. Det er alltid en åpen vei for Gud inn til et hjerte som er lydig. 

Det finnes mange kristne som stadig søker etter nytelser og tilfredsstillelse for seg selv. Disse har ennå ikke lært at det bare er lydige barn som er lykkelige barn. Der er bare lydighet mot Gud som kan gi en virkelig varig lykke. For er sunn sjel er det bare dette som gjelder: Lydighet. Å gjøre Guds vilje styrker og nærer – mye mer enn å bare gruble på Guds Ord og å prøve å forstå det.

Hva kan det bero på at det er så mange av Guds egne som har en så liten grad av frelsesvisshet? Hvorfor gir ikke Guds fred dem næring for deres sjeler? Gud gir selv svaret: “Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger”, Jes 48:18. Menneskene sier: “Jeg mangler tro, min tro er så svak, så det er derfor jeg ikke har frelsesvisshet, og heller ikke fred”. Nei, det er ikke slik! I de fleste tilfellene beror det ikke på mangel på tro. For også med skjelvende hender kan man ta imot dyrebare gaver.

Årsaken til at man mangler frelsesvisshet, er ofte mangel på lydighet. Det er noe i livet som man ikke vil gi avkall på, og som hindrer at Den Hellige Ånd får gi visshet om at man har barnerett hos Gud. 

Jeg kjente en mann som i en periode på ni år ikke klarte å tro på Kristi forsoning. Og den enkle årsaken til dette var at han ikke klarte å ydmyke seg, slik at han selv kunne forsone seg (med sin neste). Og dersom han ikke hadde ydmyket seg i denne sak, ville han måtte bedt og kjempet slik i nye ni år, ja omså i atten nye år. 

Det er to helt forskjellige ting om man enten kjemper med å tro at man er frelst, eller om Den Hellige Ånd vitner inne i seg at man virkelig er frelst. Det er ingen som er ulydig mot Gud som helt klarer å stole på Ham. For tilliten vokser fram av lydigheten. For Jesus var det naturlig å stole på Gud, derfor at han var lydig i alt.

Det er ikke nok at jeg en gang fikk oppleve å bli frelst. Men jeg må også vandre på frelsens vei , slik at frelsen som jeg fikk oppleve, kan virkeliggjøres. Dette er lydighetens vei.

For en stund siden skrev en venn av meg noe slikt: “For meg virker det som om en av de størst hindringene for å følge Jesus, er at man hele tiden snakker om ulike trinn eller akter  i troslivet. For når man taler om dette, så viser man for liten oppmerksomhet på selve det kristens livet, som er noe som skal fortsette videre og som skal få vokse. Man snakker om Åndens fylde, som om det også skulle være et eget trinn eller en akt i troen. Og man snakker om dåpen, som og den skulle være en lydighetsakt. Og når man har overgitt hele sitt liv til Ham – kaller man det for en grad/akt i helliggjørelsen, og deretter snakker men om å forbli i samfunnet med Gud”.

Dette er helt feil! Like lite som et strå består av enkelte knuter, kan vårt liv med Herren bestå av forskjellige akter. Knutene på strået er ikke hovedsaken. De er bare til for å feste de nye delene til hverandre. Og fordi man frykter for (å vandre i lydighet på) veien, taler man heller om forskjellige opplevelser i troslivet. For når man gjør det,  behøver man ikke å fornekte seg selv. Man trenger heller ikke å overgi seg selv til døden, og behøver heller ikke til å kjempe. Og på den måte forblir man som kjødelige. 

I Salme 25 ber David om tre ting:

  1. Herre, la meg kjenne dine veier!
  2. Lær meg dine stier!
  3. Led meg i din sannhet og lær meg!

Det hjelper ikke oss, selv om vi også kjenner veien. For vi må selv vandre på denne veien. Og Herren må hele tiden få lære oss å vandre på denne rette veien.

 

 

 

 

 

 

Veien i Lammets spor er framfor alt en banet vei

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Frelserens hellige fot har en gang vandret denne veien. Han har slettet og banet den for oss, selv om det ikke alltid ser slik ut. Så dette er nok for oss. Dette er ikke noe fremmed vei for oss. For over alt ser vi Mesterens fotspor. Vi ser hans fotspor i våre vanskeligheter, der vi lever i våre hjem og i verden. Hans fotspor er synlige over alt. “… du kjenner nøye alle mine veier”, Salm. 139:2. “For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet”, Heb 2:18.

På denne vei trenger man ikke å klage: “Jeg blir ikke forstått! Jeg blir galt bedømt!” For han, vår yppersteprest, han forstår oss. Og det er nok for oss. Det rekker for fåret at hyrden kjenner det og forstår det. Det krever ikke noe mer. Når fåret får se hyrdens skritt og høre hans røst, er det tilfreds. Og om vi bare vil følge Lammet, så finnes det ikke noe som kan hindre oss. 

Hva har vi behov for når vi skal gå opp  til Jerusalem (Mt. 21:1-3)?  [i Jesu etterfølgelse],  det vil si: Hva kreves det av oss, når vi skal vandre langs dødens vei? Dette blir til sist vår egen sak. Dersom vi vil følge etter Lammet, så vil våre stier over alt være jevne. For det gis alltid god anledning til å dø bort fra seg selv. Og om vi bare gjør det, kommer det alltid gå oss vel. Da vil vi finne det som vi søker etter, og det vil bli til vår egen lykke.

Den som følger etter Lammet, har en gang for alle oppgitt sin egen vilje og sine egne veier. Han styres ikke lenger av sine eget mål eller sine egne interesser. Men han tillater at Lammet omgjør disse hans forhåpninger og planer. Og han merker og skjønner at det på denne vei ikke lenger er plass for sitt eget, egoistiske liv. Alle de som har fordømt og fornektet sitt eget selviske liv, de kan også bedre også tåle andres egoisme. For de som vandrer på denne vei, vil ikke så lett bli støtt på grunn av andre. Men så lenge som vi gjør det, vandrer vi ikke i hans fotspor, og da er vi heller ikke dagens, men mørkets barn (Joh 11:9-11).  Hvis vi skulle si: “Den eller den står i veien for meg”, er like latterlig som om vi skulle si: “Den eller den står i veien, slik at solen ikke får lyse for meg”. 

Det er noen som har sagt om kjennetegnet for en kristen: “En kristen føler aldri at han blir misforstått. En kristen opplever seg ikke forsømt. Men en kristen vet at han selv daglig forsømmer mye mot andre”.

Den som følger Lammet, kan ikke forvente at alle skal forstå ham. For det finnes slike veier som et Guds barn må vandre alene, sammen men Gud. Abraham vandret alene sammen med sin sønn opp til Moria berg. Han lot sin hustru bli igjen hjemme, og han lot sine tjenere bli igjen ved foten av fjellet. For ingen av disse skulle ha skjønts seg på den vei som Abraham måtte gå. Så derfor fortalte han ikke at han skulle dra for å ofre, men han sa at han skulle dra for å be. 

Nå hva skal vi da si? La oss innrømme ovenfor oss selv!  Vi ikke kan skjønne oss rett på Lammets vei. Vi er likesom barna som ropte, da Jesus red inn til Jerusalem: “Hosianna! Hosianna!”, og de var ikke klar over at kongen skulle dra ut gjennom en annen av byens porter for å dø på korset. Og vi kan heller ikke forstå at han kaller oss til seg, for at vi skal bære hans vanære (Hebr 13:13). 

De første kristne forsto denne vei mye bedre (enn oss). For de fikk se mange som vandret på denne vei. Dessuten fikk de se noen som solgte alt hva de eide, og delte ut det som de hadde til andre. De fikk også se noen som bodde i huler og i kløfter, og som ikke bare ofret de de eide, men også sine liv. De ville ikke heve seg over Lammet. Vintreets ranke er ett med vinstokken. Dersom man skjærer i vinranken og skjærer i vinstokken, vil det over alt flyte den samme saft. 

Vi vil ofte vandre en annen vei enn den vei som Mesteren vandret. Og om vi gjør det, vil felleskapet med ham komme til å lide, og det vil også bli vanskelig for oss å kunne forbli i ham. 

Men på tross av dette, finne det ikke her på jorden noen annen vei som kan sammenlignes med “veien i Lammets spor”.  For “dine spor drypper av overflod”, Salm 65:12).

 

 

 

 

 

Veien i Lammets spor

Kilde: “Tie Karitsan askeleissa”, av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen

“Det er de som følger Lammet hvor han går”, Åp. 14:4

Veien i Lammets fotspor er den eneste vei som leder oss videre framover. På denne veien vil man kunne oppnå en varig fred, man vil komme til å bære frukt, man kommer til å seire, og denne vei leder fram helt til herligheten.  Den som følger Lammet i hans fotspor, vil også komme fram til det sted der hvor Lammet er. Og Lammet sitter på tronen. Det finnes ingen andre veier som fører fram til denne trone.

Vi har forkynt for dere en fullkommen frelse i Kristus, og det vil vi fortsette med å gjøre. Men vi har ikke i stor nok grad klart å vise dere hva som etter hvert vil skje på denne vei, og ved den frelse som man ved troen får eie. Denne vei er “veien i Lammets spor”.  Vi kan ikke forstå våre liv, og vi kan heller ikke skjønne vår vei. Og vi trår feil gang etter gang, så lenge som vi ikke har skjønt Lammets liv og Lammets vei.

Allerede før pinsehøytiden var Peter en ivrig og ærlig mann. Men han forstod ikke at Mesterens vei var Lammets vei. Så derfor så fornektet han ham. Vi har først og fremst å gjøre med en person, og ikke med en lære. Og han etterlot oss et eksempel.

Når det gjelder læra, kan vi nok bli ført vill. Og lærespørsmål kan utmatte oss. Men ved å se på Lammet og ved å vandre i hans fotspor, føres vi ikke vill og det gjør oss ikke trette. La oss derfor takke Faderen for at han har gitt oss Lammet – ikke bare som et offer for våre synder – men også for at Lammet viser oss veien.

Hvor  godt er det ikke at Lammet viser oss veien, særlig i denne tid, når den ene roper: “Her er Kristus” og en annen roper at “Der er han”.

 

 

“Veien i Lammets spor” – bokomtale

Jeg var i går innom Allkristen bokhandel i Karleby for å se om jeg kunne finne god og oppbyggelig kristen litteratur. De selger både nye og gamle bøker, hovedsakelig kristen litteratur. I årenes løp har jeg funnet mange “perler” der, som for meg har blitt til velsignelse og oppbyggelse i troslivet. Det er slik at når noen har gamle bøker som de vil bli kvitt, men som de ønsker andre skal få glede av, så fører de dem til denne bokhandelen. Det er ikke bare jeg som er ute etter slike “åndelige skatter” som ikke lengere er til salgs, men også mange andre. Så derfor gjelder prinsippet “først til mølla”.  I går fortalte jeg til den kristne bokhandleren – en som jeg kjenner – at jeg som oftest bruker å sende en bønn til Gud om at jeg skal finne en eller flere av disse “verdifulle perler”,  slik jeg mange ganger tidligere har funnet. Men så sier jeg til han: “I dag fant jeg ikke noe”. Så tar han fram en pose som en kunde nylig hadde kommet inn med, og rekker meg en bok som han anbefalte til meg. Bokens tittel var “Tie Karitsan askeleissa”, og er skrevet av  Georg Steinberger. Han ble født i 1865 i en liten landsby i de bayerske Alpene. Han vokste opp under vanskelige forhold og i fattigdom sammen med sin mor og sine søsken. Først arbeidet han som omreisende skomaker. På en av sine reiser møtte han på kristne og blev selv en kristen. Senere gikk han på bibelskolen til Pilgermisjonen i St. Chrischona i Basel i Sveits. Deretter begynte han å forkynne evangeliet for de fattige i Sør-Tyskland. Etter det ble han pastor og sjelesørger i et “hjem for mennesker i nød”  i Zurich, som egentlig var et asyl. 

Mye mulig har boken fantes på norsk, for Ole Hallesby skriver i bokomtalen” i  1915:

“Av oppbyggelsesbøker kjenner ingen som jeg har lest om igjen så mange ganger. Den er i en sjelden grad mettet med det evige livs ord. Gjennom årelange, svære lidelser var det forfatteren  lærte å se Frelserens lammeskikkelse og å gå “Veien i Lammets spor”.

Også etter min vurdering, er boken vel verd å lese. Georg Steinbergers livsmotto var ordene i Åp. 14:4: “De som følger Lammet hvor han går”.  For meg er det utrolig at en så ung mann, som dør i en alder av bare 38 år, han lært så mye ved å vandre i etterfølgelse av Guds Lam, og i hans fotspor. Derfor ønsker jeg etter hvert å oversette boken, slik at også flere skal kunne få glede av den.

Boken har følgende inndeling:

  1. VEIEN I LAMMETS SPOR
    1. Veien i Lammets spor er først og fremst en banet vei
    2. Veien “i Lammets spor” gir oss en  fred som varer; der finner vi hvile
    3. Ved å vandre “i Lammets spor” vil vi kunne bære frukt for himmelen
    4. Den som vandrer “i Lammets spor” vil føre til seier
    5. Veien “i Lammets spor”  er  den eneste vei som fører til herligheten
  2. DESS LYS ER LAMMET (Åp. 21:23)
    1. Lammet lærer deg å elske
    2. Lammet lærer deg å tjene
    3. Lammet lærer deg å være ydmyk
    4. Lammet lærer deg å fornekte deg selv
    5. Lammet lærer deg å være stille
    6. Lammet lærer deg å lide
    7. Lammet lærer deg lydighet
    8. Lammet lærer deg å stole på Gud
    9. Lammet lærer deg å arbeide
  3. HOVEDMÅLET FOR VEIEN
  4. HAN SOM SKAL KOMME

Henry Baardsen,
Alta

 

 




 

Andakt over 1Tim. 2:1 (14 min.): Bønnens plass i den kristne menighet og i de kristnes liv

Tema: Viktigheten av bønn i de kristnes liv
  • Teksten lyder: “Fremfor alt formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker”.
  • Bønn i Jesu navn er den aller viktigste kommunikasjonsform med Gud, han som har lovt å høre sine barns bønner, og som virkelig kan hjelpe
  • Jesus og den Hellige Ånd som forbeder
  • Forbønn for hverandre 
  • Påkallelse og bydebønn: Herre hjelp, herre frels. Skje din vilje
  • Takk for alle mennesker 
  • All ære og takk til Gud og til Frelseren Jesus Kristus
  • Hjemme i himmelen skal vi fullkomment takke

Læstadius om dåpens sakrament

Kilde: Læstadius III postille, 1. søndag etter nyttår, del b.

Tekst: Matt 3: 13-17.

I denne dags hellige evangelium hører vi at Jesus kom til Johannes og ba om dåp. Han som ingen synd hadde, behøvde visselig ikke ved dåpen å få syndenes forlatelse, men han ville gi syndere et forbilde og hellige dette sakrament.

Vi skal ved Guds nåde betrakte dåpens nytte og nødvendighet, da Luther sier at dåpen virker syndenes forlatelse, frir fra døden og djevelen, og gir det evige liv til alle dem som tror.

Vi skal nu betrakte:

  1. På hvilken måte dåpen virker syndenes forlatelse
  2. Hvordan dåpen frir fra døden og djevelen
  3. Hvordan dåpen gir evig liv til alle dem som tror

Les videre hva prost Læstadius skriver om dåpen, og hvordan han forstår Luthers forklaring i Den Lille Katekisme!

Minnetale over Ruth Olsen, Alta, holdt i Elvebakken kirke 18.12.2018

Gud har nå kalt Ruth hjem til seg – til himmelen – dit hun mest av alt lengtet etter å få slippe. Det er jo nettopp det som er hovedmålet for oss alle som er Guds barn. Og når dette er målet for vår vandring, har vi valgt riktig kurs på vår livsvei. For Jesus sier i Joh 17:24:

”Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den som Du har gitt Meg. For Du elsket Meg før verdens grunnleggelse”.

Vi tror at Ruth nå har fått flytte hjem til Guds barns evige sabbatshvile.

Guds velsignelse i slektsledd etter slektsledd for de som frykter ham
Ruth og meg hadde samme tippoldeforeldre. De bodde i Kätkäsuvando nord for Muonio i Finland. Da den læstadianske vekkelse spredde seg på 1850-tallet, var deres hjem et av de første hjem hvor man begynte å holde husmøter.  På den tiden ble hele deres familie kristne.

Den velkjente predikanten Johan Raattamaa bodde rett på andre siden av elven der hvor de bodde. Hans datter (Eva Sofia) ble gift med broren til Ruth sin oldemor. Hun hette Chrisina Josefina Arnesen. Hun var igjen søster til min oldemor Greta Kajsa Arnesen.

Christine var mor til Ruths bestefar, Karl Waldemar Johnsen. Han var far til Ruths mor, Mary Charlotte (eller Lotta) Olsen. Alle disse var kristne mennesker. Det samme var også far til Ruth, Julius Olsen, som jeg minnes meget bra.

Slik Ruth selv har fortalt, snakket spesielt henne mor kristendom til henne, og hun hadde et inderlig håp om at Ruth – men sikkert også de andre barna deres skulle bli Guds barn. Ruths mor Lotta døde i 1973, uten å få oppleve at Ruth rakk å bli en kristen. Men nå er de begge to hjemme hos Herren. Lottas største ønske gikk i oppfyllelse.

Liten vekkelse på 1970-tallet
Før 1970 var det svært få kristne ungdommer på Elvebakken. Det var nesten aldri behov for å varme opp mer enn det fremste rommet på bedehuset, selv om det var veldig mange barnerike familier her. De fleste av oss gikk riktignok på bedehuset da vi var barn og unge, men nesten alle av oss ble borte fra det kristne fellesskapet i løpet av ungdomsårene.

Men i 1970 skjedde det heldigvis en forandring. Flere unge kom til troen, og begynte å følge Jesus. I mai i 1972 fikk jeg nåde til å bli en kristen, og i juni samme år ble bl.a. Dagny Marie troende. Og i årene som fulgte, kom mange flere med.

1974 ble et vendepunkt for Ruth – vandringen på livets vei begynner
I 1974 hadde Ruth en drøm. Hun så da hennes mamma Lotta, som døde året før, komme til henne i drømmen for å oppmuntre henne til å omvende seg. Jeg minnes ikke om Ruth fortalte mer detaljert om selve drømmen, men den var i alle fall så sterk at den gjorde et mektig inntrykk på henne. Hun våget i alle fall ikke å fortsette lengre som uomvendt i vantro tilstand, med alle sine små og store synder som trykket på sin samvittighet og som anklaget henne. Og Ruth visste heldigvis at det var hjelp å få, og hvor hun skulle finne hjelp. Så mye hadde hun fått med seg etter å ha vokst opp i et kristent hjem. Derfor oppsøkte hun kristne, fortalte om sin nød og ba om åndelig hjelp i sin store syndenød. Og hun fikk høre evangeliet som er en Guds kraft til frelse for alle som tror. Og så fikk hun motta velsignelsen og høre tilsigelsen om syndenes forlatelse, til stor glede for seg selv og for oss andre kristne som kjente henne. Dessuten var det helt sikkert stor glede i himmelen da Ruth omvendte seg.

Kristent fellesskap med mange oppbyggelige samtaler og mye kristen sang
Både Ruth og Torbjørn var glade i å synge. Vi kristne ungdommer var mye hjemme hos dem, og de var også mye hjemme hos oss andre som da var troende. Vi hadde en fin og oppbyggelig tid sammen. Da Gun og meg giftet oss i 1977, var Ruth og Torbjørn selvsagt blant de innbudte bryllupsgjestene. De kjørte gjerne 180 mil tur-retur for å få delta i vår bryllupsfeiring. Etterpå uttrykte de stor takknemlighet for at de fikk være med å feire et kristent bryllup.

Også flere år etter dette hadde vi god kontakt og var gode venner. Men etter hvert mistet vi ”gammelvennan” den gode kontakten som vi hadde hatt med Ruth og Torbjørn gjennom mange, mange år.

Ruth var veldig  barnekjær
Jeg kan minnes Ruth som en meget barnekjær person gjennom ca. 40 års tid. Ofte satt det barn sammen med Ruth på bedehuset, og det virket som om de trivdes godt sammen.Våre barnebarn som var naboer til henne i Nerskogen, trivdes godt når de fikk besøke henne, og har mange ganger fortalt om sine besøk der.

Ruth kunne gi uttrykk for sine meninger og sitt syn
Ruth hadde evnen til å uttrykke seg muntlig, og hun kunne tydelig gi uttrykk for hva hun mente og tenkte – der og da. Hun kunne også være vel snar til å uttale seg noen ganger, slik også mange av oss andre dessverre kan være. Og da er det nødvendigvis ikke alltid så helt gjennomtenkt eller så vel overveiet, verken det som vi sier eller det vi gjør. Og når ordene allerede har gått ut av munnen – først da begynner vi kanskje å tenke over hva vi egentlig har sagt, og hvordan budskapet vårt blir oppfattet av de som mottar det. Og så angrer vi kanskje på det etterpå, og da blir vi ofte både fortvilte og triste over hva vi egentlig har sagt. Den vise Salomo gir oss gode råd om hvordan vi skal kunne unngå slikt når han sier:

  • ”Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok”.

Men disse gode bibelske råd glemmer vi dessverre så alt for lett. Slik har det vært, og sliker er det kanskje ennå for mange av oss. Og slik tror jeg det var også for Ruth. Hun kunne uttale seg både skarpt og spisst. Men samtidig var hun ydmyk nok til å innse sine feiltrinn og svakheter, og våget å rette opp og å be om tilgivelse. Slik har i alle fall jeg lært henne å kjenne gjennom lang, lang tid.

Ordet om syndenes forlatelse var kjært for Ruth
Ruth var en av de som forholdsvis ofte hadde behov for å bli trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Jeg tror at hun både kjente og innså sine menneskelige svakheter og feiler. Og derfor var ordet om syndenes forlatelse som en kjær “vandringsstav” for henne. For hun skjønte: Om hun skal nå hjem til himmelen, kan hun ikke skjule på uoppgjorte synder i sin samvittighet. Nettopp derfor ønsket hun å tvette sin reisedrakt ren i Jesu blod. Og i denne Kristi hvite og rene rettferdighets kledning vil hun helt sikkert duge for Gud, og kommer også til å bli invitert inn til det himmelske bryllup.

Mine siste minner av Ruth
De siste av Ruths leveår har hun vært på Alta helsesenters sykehjem. Jeg har regelmessig brukt å holde andakt der, og Ruth har alltid vært blant de trofaste tilhørerne. Hun har alltid vist meg vennlighet, og utstrålt glede over å få se meg når jeg har kommet dit for å holde andakt. Villig deltok hun i salmesangen i den grad hun klarte, og takket meg alltid for at jeg kom for å forkynne Guds Ord for henne og for de andre beboerne der.

Jeg glemmer aldri nest siste gang jeg så henne. Hun hadde da ikke språk til å kunne sette ord på hva hun så gjerne ønsket å si til meg. Men etter andakten, fadervårbønnen og Herren velsignelse kommer hun bort til meg, og tar begge sine armer rundt halsen på meg, og ble stående slik en god stund.

Jeg oppfattet straks hva hun tenkte. Hun ønsket å vise meg vennlighet. Men samtidig tror jeg at hun ennå siste gang ville be meg om tilgivelse for at ikke alt kanskje hadde vært slik det burde ha vært kristne venner seg i mellom. Så derfor stadfestet jeg for henne at all ukjærlighet og alle vandringens svakheter og synder var henne forlatt i Jesu dyrebare navn og blod, til fred, frihet og glede. Og da først slapp hun armene som hun holdt rundt min hals, og strålte av glede. Like etter spurte en av de andre beboerne meg: Åja, kjenner dere hverandre så der godt?

Slik vil jeg minnes Ruth. Det kjentes og kjennes virkelig så godt for meg. Nå var det igjen slik som det var i vår ungdoms tid på 1970-tallet, like etter at vi ble kristne. Derfor er det lett og godt for meg å ta farvel med vår troens søster Ruth for siste gang. Selv om hun var en synder og kjente seg som en synder, har hun nå seiret i kraft av Lammets blod.

Ruths svakheter og feiler får ikke mer plage henne, og heller ikke hindre henne fra å bli frelst og å nå målet for sin tro, sjelens frelse. Så får si synge sammen med sangdikteren:

  •  Snart er vi hjemme og står for tronen, / hva gjør det da om solen har oss brent? / Når hytten faller, så får vi kronen, / og all vår trengsel er for alltid endt.
  • Å, hvilken lykke og deg tilhøre! / Takk, takk at også jeg fikk være med! / Din gode gjerning du selv fullføre, / til jeg står fri og frelst i evighet!

Vi lyser fred over Ruths minne!

Minneord etter predikant Markus Suhr, Alta

Markus Suhr ble født 1. mars 1925 i Alta, og sovnet inn i troen på sin frelser på Elvebakken sykehjem natt til 19. mai 2018, som 93-åring, etter et langt og innholdsrikt liv.

Allerede som meget ung reiste Markus til sjøs i flere år, til sammen sju år. Han har mange ganger – på våre felles og ofte lange talerturer til inn- og utlandet innen vår vekkelse  – fortalt meg om mange av sine meget spennende, men dramatiske opplevelser fra krigens dager, bl.a da slagskipet Tirpitz ble forsøkt bombet av sovjetiske fly i 1944 i Kåfjord i Alta.

Fortsett å lese «Minneord etter predikant Markus Suhr, Alta»

Minneord i forbinde med predikant Kåre Suhrs bortgang

Kjære pårørende og kjære forsamling. Tirsdag i forrige uke var min frue Gun og jeg på Kåfjord sykehjem for å besøke Berte og Kåre. Han lå helt stille på sin seng, og verken Berte eller pleierne lyktes å få kontakt med han, selv om vi var der nesten en time. Vi skjønte at han ikke hadde lenge igjen, men vissheten om at han var beredt til å flytte hjem til himmelen, gjorde at det var lett å overlate ham i Guds hender.

Fortsett å lese «Minneord i forbinde med predikant Kåre Suhrs bortgang»

Hva lærer Bibelen om åpenbaringer?

Gud har i Skriften, Guds Ord, åpenbart hemmeligheten om frelsen ved sin Sønn, Jesus Kristus

Gud åpenbarte seg for troens far Abraham allerede da han bodde i Ur i Kaldea, og gav ham tre løfter.

1) Han utvalgte Abraham til å bli far til et stort folk (jødene).

2) Kanaans land (Israel) skulle gis Abrahams ætt til evig eiendom og

3) i Abrahams ætt (Kristus) skulle alle jordens slekter (både jøder og hedninger) bli velsignet.

Allerede her gav Gud et løfte om Frelseren Jesus Kristus, for det var Han som var Abrahams ætt. Utallige ganger åpenbarte Gud seg for patriarkene og for sine profeter, og gang på gang påminte han dem om løftet om at verdens Frelser snart skulle gå i oppfyllelse ved at han skulle sende Jesus som Frelser for alle som ville tro på ham og ta imot ham som sin egen Frelser. Dessuten åpenbarte Herren ulike sider ved denne frelsens hemmelighet, alt som den inneholdt og hvordan man kan få del i frelsen og i det evige liv, nemlig kun ved at den åpenbares for oss i Guds egen Sønn, Jesus Kristus, og ved hans frelsesverk på Golgata.

Sitater av Luther: Kjærlighetens lov

Kristi lov er kjærlighetens lov

Kjærlighet, ydmykhet, tålmodighet og godhet

 

Luther-sitat 1:

Kilde: Elämän taistelussa. Koottu tohtori Martti Lutherin kirjoista. Suom. K.Aug. Hilden. 3. p. Helsinki 1946 (SLEY).

Det skulle utvilsomt ha vært nok om Paulus her bare hadde nevnt kjærlighet, derfor at kjærligheten deler seg og utvikler seg til alle andre av Åndens frukter. Og derfor knytter Paulus alle andre av Åndens frukter (1. Kor. 13:3) til kjærligheten: “Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig osv”.,1Kor 13:4.

Kjærligheten mot sin neste bør være slik som den er mellom brud og brudgom, ren og uskyldig. Den skjuler alle feiler og svakheter, og den bryr seg kun om de gode sidene (hos den andre)”.

Kristi lov er kjærlighetens lov. For etter at han har forløst oss, fornyet oss og tatt oss til sitt eget folk, til sin egen menighet og sin eiendom, så legger ikke Kristus på oss noen annen byrde som vi skal bære enn dette, at vi skal elske hverandre innbyrdes (Joh. 13:34-35). Men det å elske, består ikke bare i det at vi unner andre alt godt, men at den ene er villig til å bære den andres byrder, eller uttrykt med andre ord: det at du tåler slikt som irriterer deg og som du aller helst ikke skulle ville tåle.

Og nettopp derfor må en kristen ha sterke skuldre og ben, slik at han/hun han tåle ”kjødet”, dvs. svakheter hos sin neste.
Luther-sitat 2:

Kilde: Sillä Herra on sinun lohdutuksesi. Toim. Friz Bredow. Porvoo 1903 (WSOY).

CXLI. Hvis lånetakeren er fattig og ikke er i stand til å betale tilbake sin gjeld, og den som har lånt penger til den fattig selv ikke er fattig, så har han all rett til å følge kjærlighetens lov ved å ettergi den skyldige hele hans gjeld.

For kreditoren er jo ifølge kjærlighetens lov skyldig til å løse den skyldige fra hans gjeld. Men han er dessuten også skyldig til å gi noe til den fattige, dersom han har behov for det.

Sitater av Luther: En levende tro

Hvilke tro kan kalles “en levende tro”, og hva virker den?

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Luther-sitat 1:

Kilde: Elämän taistelussa. Koottu tohtori Martti Lutherin kirjoista. Suom. K.Aug. Hilden. 3. p. Helsinki 1946 (SLEY).

Troen er ikke en unyttig, en død sak uten noen virkning, som kan ligge skjult i hjerte til et sorgløst menneske som lever i sine synder, helt til kjærligheten kommer, vekker den og gjør den levende…

Nei, men en sann og levende tro lever alltid, og er hjertets faste tillit og overbevisningDen holder seg til Kristus, slik at troens eneste virkelige objekt er Kristus. Med andre ord:

Troen vender seg ikke til noe annet og har heller ikke noe annet enn det som den holder seg til, altså kun til Kristus. Men troen har ikke bare vendt seg til han, men den omfatter og inneholder Han.


Luther-sitat 2:

Kilde: Aabrahamin uskosta. 7.p. Hämeenlinna 1922 (SLEY). Vorlesung über 1. Mose von 1535-1545. WA 42,1-561-673.

Troen er en fast og overbevist tanke om Gud, eller en tillit til Han om at Gud ved Kristus er oss nådig, og at Han for Kristi skyld har sørget for at vi skulle få del i freden (som Jesus vant ved sin død på korset, Ef 2:14-17). Troen er også trygg på at Gud ikke vil være vred på oss eller vil straffe oss (på grunn av Jesu stedsfortjenende offerdød, da han ble gjenstand for Guds vrede på grunn av alle våre synder, vi som tror på den korsfestede og oppstandne Frelser).

For begge disse to, både Guds tanker eller Guds løfter og troen, som jeg griper fast i Guds løfter med, de er sammen og hører sammen. Derfor oversetter Paulus (det hebraiske) ordet Haschab rett, når han oversetter det med ”holder”, med det mener han ”tenker” eller ogso ordet ”tilregner”. For om du tror på Gud, slik Gud lover, så holder Gud deg som rettferdig, eller Han tilregner deg (Kristi) rettferdighet.


Luther-sitat 3:

Kilde:  Ahti-saarnoja. Hki 1845, 3.p. [Suom. ei minittu]. Tampere 1900. (SLEY)

Troen er den aller høyeste form for gudstjeneste. Vi bør derfor flittig be om å få (motta og eie) troen, alltid bør vi holde godt og sikkert  fast ved denne (frelsende) tro (på Jesus Kristus, vår Herre).


Luther-sitat 4:

Kilde:   Autuuden lähteillä. Toimittaja A. E. Koskenniemi. Helsinki 1917. (SLEYUsko on oikea ihme.

Troen gir et menneske, som ellers er en svak, stakkars skapning, en enorm frimodighet. Denne tro gjør han så overbevisst at han kan si: Selv om alle djevler skulle angripe meg, ja til og med alle konger, keisere, og hele himmel og jord skulle være imot meg, så vet og tror jeg at jeg allikevel blir stående.

Troen er en mektig sak: Dens kraft, makt, velde og styrke vil man aldri fullt ut kunne forstå.

Sitater av Luther: Frihetens lov

Hva  menes med “frihetens lov”?

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Luther-sitat 1:

Kilde: Bibliallinen lauseisto ja tavarasto 1-3. [Suom. ei mainintaa]. Turku 1877 (S. W. Wilén & kumpp).

For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov, Rom 8:2.

Disse ord er fulle av trøst. Når loven og samvittigheten sier: ”Du har syndet”, så kan du svare: ”Ja, det er sant at jeg har syndet. Derfor skal også vår Herre Gud straffe meg og dømme meg”. Nei, ikke slik. ”Men Guds lov sier jo det (at du har syndet), og det kan du jo ikke fornekte”.

Luther spør: ”Hva har da loven med meg å gjøre?” Og han svarer selv: Jo, på den måte, at jeg har en annen lov, nemlig frihetens lov, som overvinner denne (fordømmelsens) lov, slik at den må tie. Hva slags frihet (er det her snakk om)?

– Kristi frihet! For Kristus har kjøpt meg fri fra loven (lovens forbannelse). Derfor er heller ikke den lov, som de gudfryktige har (nemlig Kristi lov som er frihetens lov), og som de blir stående i, noen lov for meg. For min lov er frihet. Denne frihetens lov binder den lov som dømmer meg (Mose lov).

Og på den måte skal den lov som før holdt meg som fange (Mose lov), selv bli tatt til fange ved nåden og friheten. Disse (nåden og friheten) har nå blitt mine lover, og de sier til den andre loven som anklager og fordømmer meg: ”Du kan ikke lenger binde han/henne, og du kan heller ikke ta han/henne til fange, og slettes ikke kan du dømme han/henne. Men jeg (Kristus i kraft av frihetens lov) skal ta deg til fange og jeg skal binde dine føtter, slik at du ikke kan gjøre noen skade på han/henne som lever i Kristus, han som allerede er død for deg.


Luther-sitat 2:

Kilde: Vastine Latomukselle. Valitut teokset 3,255-369. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). Rationis Latomianae confutatio, 1521. WA 8,43-128.

…Paulus sier i Rom. 8:2: For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.

Hvorfor sa ikke Paulus: (…har frigjort med fra synden og fra døden”? Har ikke Kristus samtidig frigjort meg fresynden og døden? Ja, men han (Paulus) om den egentlige virkningen som Åndens lov gjør. Den utretter jo nettopp det som Kristus har fortjent. Kristus har virkelig en gan for alltid gjenløst og frelst oss fra alle synder og fra døden, da han for oss fortjente Åndens lov, som gjør oss levende (ved troen på hans seier).

Men hva har da denne Ånd, som kan gjøre levende, fortjent? Den har ennå ikke frelst oss fra døden eller fra synden, men til sist skal den gjøre det…

Men den (Kristus ved sin Hellige Ånds kraft) har frigjort fra syndens og dødens lov, dvs. fra syndens og dødens herredømme (over de som tror på Kristus). Synden er fortsatt virksom, men den har tapt sin makt til å tyrannisere (over de som er i Kristus Jesus), og den kan ikke skade (dersom vi forblir i Kristus).

Døden plager oss fortsatt, men den har tapt sin brodd, slik at den ikke kan skade eller forskrekke (de som forblir i Kristus).

Sitater av Luther: Livets Ånds lov

Hvordan forstod Martin Luther uttrykket “Livets Ånds lov”?

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Luther-sitat 2:      

Kilde: Martti Lutherin käsitys munkkilupauksista. Lutherin Walitut teokset 1,444-599.

I Romerbrevets syvende kapittel bekjenner Paulus at synden, som bor i hans kjød, er så kraftig at han i dette liv ikke kan slippe fri fra den (Rom. 7:18…).

Denne synd er uten tvil imot Guds lov. Men på grunn av troen, som ved Åndens kraft kjemper mot synden, blir synden tilgitt. Og selv om loven krever at det ikke får finnes noen som helst synd i oss, så blir ikke synden (som bor i vårt kjød) tilregnet oss (når vi er i Jesus Kristus).

For livets Ånds lov i Kristus kommer oss til hjelp, slik at vi ikke blir dømt, selv om vi ikke er i stand til å kunne oppfylle lovens krav, dersom vi bare lever etter Ånden, og ikke etter kjødet (Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus*, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden, Rom 8:1).

Luther-sitat 3:      

Kilde: Vastine Latomukselle. Valitut teokset 3,255-369. Suom. Mauri E. Lehtonen. Porvoo 1959 (WSOY). Rationis Latomianae confutatio, 1521. WA 8,43-128.

Paulus sier i Rom. 8:2: For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.

Hvorfor sa ikke Paulus: …har frigjort med fra synden og fra døden”? Har ikke Kristus samtidig frigjort meg fra synden og døden? Ja, men Paulus taler her om den egentlige virkningen som Åndens lov gjør.

Åndens lov utretter jo nettopp det som Kristus har fortjent. Kristus har virkelig en gang for alltid gjenløst og frelst oss fra alle våre synder og fra døden, da han for oss vant Åndens lov, den lov som gjør oss levende (ved troen på Jesu seier på korset).

Men hva har da denne Ånd, som kan gjøre levende, fortjent oss? Den har ennå ikke frelst oss fra døden eller fra synden, men til sist skal den gjøre det…

Men den (Kristus ved sin Hellige Ånds kraft) har frigjort oss fra syndens og dødens lov, dvs. fra syndens og dødens herredømme (over de som tror på Kristus). Synden er fortsatt virksom, men den har tapt sin makt til å tyrannisere (over de som lever og vandrer i Kristus Jesus), og den kan ikke skade oss (dersom vi forblir i Kristus).

Døden plager oss fortsatt, men den har tapt sin brodd, slik at den ikke kan skade eller forskrekke (de som forblir i Kristus).

Sitater av Luther: Åndens lov

Åndens lov er samtidig barnekårets ånd

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen

Luther-sitat 1:

Kilde: Kirkkopostilla. Ensimmäinen osa. Suom. A.E. Koskenniemi. Helsinki 1941 (SLEY). Joulun jälkeinen sunnuntai Epistolasaarna

En slik fri, naturlig og god vilje bør vi (kristne) ha, så vi gjerne vil gjøre det gode, men vil unngå å gjøre det onde.

Dette er det man kan kalle åndelig frihet og det å være fri fra loven. Det er det Paulus mener i 1. Tim. 1:9: ”Loven er ikke lagt fram for en rettferdig”, med andre ord: Han gjør alt godt og holder seg borte fra det onde av seg selv, uten at noen tvinger han til det. Og han/hun gjør det uten frykt for noe, og heller ikke søker han noen belønning for det.

Samme sak omtales også i Romerbrevets 6. kapittel: ”Dere er ikke under loven men under nåden”, Rom 6:14. Med andre ord: Dere er barn og ikke treller. Alt det gode dere gjør, gjør dere uten at noen behøver å kreve det av dere og uten tvang, men av fri vilje. Likedan leser vi også i Romerbrevets 8. kapittel: ”For dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets* Ånd, Rom 8:15.

Loven gir en ånd som får oss til å frykte, en trelldommens ånd, og den samme ånd som Kain hadde. Men den Ånd som nåden gir er fri Ånd, den er barnekårets Ånd, og den er Abels Ånd som vi får motta ved Kristus, han som er av Abrahams ætt.

Luther-sitat 2:

Kilde: Kilde. Galatalaiskirjeen selitys. Valitut teokset 2,45-233. (Gal. 2:19)

Hele Åndens lov er åndelig, eller man kan i alle fall på en måte kalle den åndelig, slik det uttrykkes i Rom 7:14: ” For vi vet at loven er åndelig”,…

Årsaken til at loven er åndelig, er at den krever troens ånd, dvs. den er ikke åndelig på grunn av tegnet (de ti bud og lovens absolutte krav), men på grunn av selve saken (lovens ånd, nemlig at den krever troen og viljen).

Man kan nemlig ikke utføre noen som helst god gjerning, dersom man ikke gjør det av glede og villig, med hjertets fryd. Dette kan bare skje ved frihetens Ånd (som man fikk dar man ble et Guds barn: ”Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, Ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag”, Ef 4:30.

Om man velger å kalle bare slike lover for åndelige, som styrer og regulerer de åndelige gjerningene, så vil man egentlig ikke kunne kalle noen lov for åndelig, bortsett fra en slik lov som ifølge våre teologer gir bestemmelser i saker som gjelder selve hjertet, men også dette fornekter noen av disse teologer dette når det gjelder dem selv.

Om saken skulle være slik de tenker, ville jo ikke engang gjerninger som er gjort av kjærlighet, kunne kalles åndelige. Ikke engang slikt kunne kalles åndelig, selv om noen for eksempel vasker føttene til sine gjester, hjelper fattige, formaner de som har gått vill, ber for syndere eller slike som lider urett, er ikke slike saker kjødelige? (etter ovennevnte definisjon). …

Men troen Ånd gjør selv denne forskjell, ellers ville det jo ikke være noen forskjell mellom de ulike gjerningene som gjøres, enten de gjøres av hjertet (sjelen), eller med legemet. Alle gjerningene ville jo da ha vært kjødelige og slike som hører inn under ”bokstavens vesen”, siden de utføres etter ”bokstavens vesen” uten påvirkning av Åndens lov.

Men derimot de gjerningene som skjer når Åndens lov er nærværende (og virksom), den kalles for Åndens gjerninger.

Luther-sida: Hva lærte Martin Luther?

Hva lærer Martin Luther om ulike bibelske temaer?

  1. Bibelen er klar og tydelig, ikke en uklar og dunkel bok
  2. En levende tro

Skriftemålet, syndsbekjennelse og syndenes forlatelse i Jesu Kristi blod

  1. Det private skriftemålet
  2. Vår syndsbekjennelse er mangelfull
  3. Jesu blod, det eneste som kan rense bort synd
  4. Stenket med Jesu dyrebare blod
  5. Kristi blod
  6. Syndenes forlatelse
  7. Samtidig rettferdig og synder
  8. Hjelp til å avstå fra synden
  9. Nytten av skriftemålet

Kristi lov

  1. Åndens lov
  2. Livets ånds lov
  3. Frihetens lov
  4. Kjærlighetens lov
  5. Kristi lov

Hei, verden!

Velkommen til WordPress. Dette er ditt første innlegg. Rediger eller slett det, og start bloggingen!

Bibelstudie: Nådegaver i Bibelen

Av Henry Bardsen

 

Nådegaver i Bibelen


1 1. Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver, Rom 12

1.1 1. Profetisk gave

1.2 2. Gave til å lære/undervise

1.3 3. Gave til å formane (= trøste, oppmuntre)

1.4 4. En som deler ut, som gir av sitt eget

1.5 5. Forstander(e),eldste

1.6 6. En som viser barmhjertighet

2 2. Åndens åpenbarelse, 1 Kor 12

 

1Kor 12:28 omtaler følgende nådens gaver:

2.1 1. Visdoms tale

2.2 2. Kunnskaps tale

2.3 3. Tro

2.4 4. Nådegave til å helbrede

2.5 5. Kraft til å gjøre undergjerninger

2.6 6. Gave til å tale profetisk

2.7 7. Gave til å prøve ånder

2.8 8. Tale ulike slags tunger

2.9 9. Tydning av tunger

3 3. Guds nådegaver til menigheten, 1 Kor 12, 28

 

3.1 1Kor 12:28

3.1.1 “Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger”.

3.2 1. Apostler

3.3 2. Profeter

3.4 3. Lærere

3.5 5. Nådegave til å helbrede

3.6 Nådegave til:

3.6.1 6. Å gjøre kraftige gjerninger

3.6.2 7. Å helbrede

3.6.3 8. Å hjelpe

3.6.4 9. Å styre

3.6.5 10. Ulike slags tunger

4 4. Gud gav menneskene (nåde)gaver, Ef 4

4.1 Ef 4:11

4.1.1 Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,

 

4.2 1. Apostler

gresk apostolos, betyr utsendt eller utsending

Kilde: Lundes Bibelleksikon

Av verbet apostellein, sende, sende ut med et budskap eller i et bestemt oppdrag. Apostolos svarer til det hebraiske sjaliach og rommer også forestillingen om at utsendingen får fullmakt til fullt ut å representere den som sender ham. Og han er ansvarlig bare overfor ham. Sml. det latinske legatus eller delegatus.
I NT blir ordet a. brukt på tre måter: Om Jesus, som i Heb.3:1 kalles “den apostel og yppersteprest som vi bekjenner“. Jesus er sendt av Faderen og handler på enestående vis på Guds vegne. Dernest på flere steder om visse misjonærer, f.eks. Barnabas, Ap. 14:4, og Silvanus og Timoteus, 1. Tess. 2:6.

Men det er om Jesu tolv disipler, dem han valgte ut blant mange andre og kalte inn i sitt følge, det vanligvis handler, når NT bruker ordet a. Jesus gav dem apostelnavnet, Luk 6:13. Matt.10:2. Hvem de utvalgte er, ser vi av de fire apostelkatalogene: Matt 10:2, Makr 3:16 ff, Luk 6:14 f og Ap 1:13. – Disse tolv skulle være Jesu sendebud med fullmakt fra ham. I utgangspunktet var de ulærde menn, Apg 4:13. Men som disipler i Jesu skole (se disippel), fikk de, særlig mot slutten av vandringen med ham, en spesiell undervisning og fostring for aposteltjenesten, Joh 20:22, Apg 1:5. De understreker selv at de er øyenvitner, 1Joh 1:1-3. De kan vitne om Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Men først ved

Den Hellige Ånds utgytelse på pinsedag er de veiledet til hele sannheten og har fått den fulle og endegyldige forståelse av Jesu person og frelsesverk. Se avskjedstalene, Joh 13-17, særlig Joh 14:26, 15:26 og Joh 16:15.

Apostlenes autoritet i urkirken var meget stor. Sannsynligvis understreker tolvtallet denne autoritet. De var like mange som tallet på Israels stammer. Ved dette framtrer også Jesus som Guds Messias og apostlene som hans representanter i det nye Israel. –

Da Judas falt fra, valgte de elleve, under bønn og loddkasting, Mattias som den tolvte, Apg 1:16-26, en mann som også kunne være et øyenvitne. Men en har ofte ment at dette valget var forhastet. For det kan ikke være tvil om at Paulus senere møtte den oppstandne, herliggjorte, Kristus, og fikk apostelkallet direkte fra ham, Apg 9. Se ellers om tolvtallet, Åp. 21:14. Selv hevder Paulus med ettertrykk sin apostoliske myndighet, Rom 1:1, 1Kor 1:1, 1Tess 2:13 m. fl. Han har sett Jesus, 1Kor 9:1. Og det han forkynner, er guddommelig åpnenbaring, 1Kor 2:6-13, 14:37. Han har en myndighet som de sanne apostler ikke bestrider, Gal 2:6-7.

Om apostlenes oppdrag taler Jesus spesielt i Matt 10 og Joh 14-16, og Joh 21:15ff. Det apostoliske budskap er “den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellege”, Jud 3. Dette budskap finner vi i de hellige skrifter i vårt Nye testamente, som endegyldig og avsluttet åpenbaring. Når nye menigheter blir til, er de bygd opp på apostlenes (lære)grunnvoll, Ef 2:20, menigheter som holder fast på apostlenes lære, Apg 2:42.

Apostlene er Kristi sendebud slik at en gjennom å ta imot deres ord og lyde deres bud, legger for dagen tro på Kristus selv.

4.3 2. Profeter

 

4.4 3. Evangelister

Evangelist

Kilde: Lundes Bibelleksikon

– forekommer tre ganger i NT:

  • Ap. 21:8:
    • “Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham”.
  • Ef. 4:11:
    • Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere”.
  • 2. Tim. 4:5:
    • “Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste”.

 

Ordet betyr en som forkynner evangelium. Fra først av betegnet ordet en virksomhet, senere ble det et embete, en stilling på samme måte som misjonær eller predikant i vår tid. Evangelisten kan også være menighetslærer, 2Tim 4:5. Hans oppgave var å forkynne evangeliet. – Evangelist brukes i dag også om forfatteren av et evangelium, om Matt, Mark, Luk og Joh, men slik brukes ikke ordet i NT.

 

4.5 4. Hyrder

gr., poimen = gjæte, være hyrde

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk ordbok, Lundes Bibelleksikon og DIGI-IRT

– “Abel var en sauegjeter, 1Mos 4:2, og mange av israelittene hadde dette yrket. De hadde kappe, kjepp og stav, Sal 23:4. Kjeppen var kort og kunne brukes til å jage med. Ordet kommer av det hebraiske ordet for å slå. Staven var lang og kunne brukes til å lede sauene og til å støtte seg med. Stav kommer av ordet for å støtte. Kjeppen er opphavet til septeret, kommandostaven, jernstaven, Åp 2:27. Mange uttrykk fra hyrdelivet forekommer i Bibelens billedspråk, Jes 63:11, 2Sam 5:2.

Konger og profeter var hyrder for folket. Også Gud kalles hyrde, Jes 49:9f. Den kommende Messias kalles hyrde, Esek 34:23. Jesus kaller seg den gode hyrde, den rette hyrden som søker sitt tapte får, og gir sitt liv for sauene, Matt 18:12-14, Heb 13:20”.

På en merkelig måte ble hyrdegjerningen nedvurdert i jødedommen. De fariseistiske rabbinerne gikk her i spissen. Hyrdene ble slått sammen med tollerne og fratatt sine rettigheter i samfunnet. De kunne f.eks. ikke brukes som dommere eller påkalles som vitner i en rettssak.

Men da Messias ble født, valgte Gud likevel foraktede hyrder fra Betlehems marker til sine første vitner. De bar ut engelens budskap om at Frelseren var født.

Jesus bruker hyrden som bilde på Guds oppsøkende nåde:

  • Matt. 18:12: “Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill”?
  • Luk. 15:4: “Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den. Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg”.
  • Joh. 10:3: “For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut”.

 

Siden bruker de nytestamentlige forfattere bildet av hyrden og hjorden om Kristus og menigheten. Jesus er den store hyrde, som er større enn alle andre som kan fortjene dette navn:

  • Heb 13:20: “Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde…”,

 

Og Han er overhyrden, som en gang skal kalle sine underhyrder til regnskap for den hjord Han har betrodd dem:

  • 1. Pet. 2:25: “Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann”.
  • Heb. 13:17: “Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere”.

 

Peter oppfordrer disse som er hyrder i Guds menighet, at de våker over sin hjord. Det gjør også Paulus i sin tale til de eldste i Efesus:

  • Ap. 20:28: “Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod”.

 

Hyrdens oppgaver:

  • 1. Sørge for å vokte og å gi føde til Jesu lam og får.
    • Joh. 21:15-17: “Jesus sier til ham (Peter): Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!”

2. Være som forbilder for hjorden.

  • 1. Pet. 2:21: “For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor”.
  • 1. Pet: 5:3: “…heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden”.
  • 3. Veilede.
    • Jes. 30:21: “Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den”!
  • 4. Oppsøke, pleie, lede tilake, styrke, ha omsorg for.
    • Esek. 32:16: “De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke”.
    • Luk. 15:4: “Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den”?

 

4.6 5. Lærere

5 5. Alle har fått minst en nådegave

5.1 1Pet 4:10

”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”.

5.2 1Pet 4:11

”Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen”.

5.3 1. Å tale/ forkynne

5.3.1 1Pet 4:11

”Om noen taler, han tale som Guds ord”.

 

5.3.2 1) gr., kerýssein

gr. kerýssein,

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

= utrope med høy røst, som en keryx, herold, utroper, er å legge fram offentlig et budskap som ikke kommer fra en selv, slik som profetene i GT gjorde det:

  • Jer. 1:9: “Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn”.

Profeten var røsten av en som roper:

  • Jes. 40:3: “Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud”!
  • Mark. 1:4: “Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse”.

 

Jesus forkynte med myndighet:

  • Luk. 4:36: “Da kom det forferdelse over dem alle, de samtalte med hverandre og sa: Hva er dette for et ord? Med myndighet og kraft befaler han de urene åndene, og de farer ut”.

Han forkynte også til åndene som var i varetekt:

  • 1. Pet. 3:19: “I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt”.

Jesus overgav forkynneroppdraget til sine disipler: “Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg”, Luk 10:16.

Åndsutgytelsen på pinsedagen resulterte i forkynnelse. En forkynner må være utsendt: “Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap”!, Rom. 10:15.

Forkynnelsen av evangeliet er forutsetning for å komme til troen: “Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner”?, Rom 10:14.

Paulus’ hovedsak var forkynnelsen av korset, og å få virke som en Jesu utsending.

  • 1. Kor. 1:18: “For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft”, 1Kor 1:18.
  • 2. Kor. 5:20: “Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud”!, 2Kor 5:20.

Først når evangeliet om riket er forkynt for alle mennesker, skal enden komme:

  • Matt. 24:14: “Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme”.

 

gr., kerux = utrope med høy røst, som en keryx, herold, utroper

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

Det greske ordet keryx bruktes om en herold, en utsending eller representant fra kongen, militære ledere eller andre med myndighet. Hans oppgave var å bære fram  et budskap, en proklamasjon fra dem som sendte ham, og som regel offentlig og høylydt å rope ut budskapet.

Kerysso (å forkynne) blir i første rekke en kunngjøring henvendt til de utenforstående, og hovedinneholdet i dette budskapet er at Gud sendte sin Sønn til verden, at Sønnen led og døde for vår skyld, at han stod opp fra de døde, gikk hjem til Faderen og en dag skal komme igjen.

Da de første kristne var øyenvitner til Jesu liv, hans død, oppstandelse og himmelfart, betyr deres budskap på en gang både kerysso og martyreo, både å proklamere og bevitne, derfor hadde deres forkynnelse også slik mektig virkning. Peters tale på pinsedag var et typisk eksempel i så måte.

 

Evangelisere

5.3.3 2) gr., evangelizesthai = å evangelisere, bringe ut evangeliet

Kilde: Lundes Bibelleksikon

– betyr å bringe evangeliet ut til menneskene, forkynne evangeliet.

Vi bruker av og til å skille mellom evangelisering og misjon. Da bruker vi det siste ordet når vi krysser landegrensene (folkeslag-grensene) med evangeliet. Vi kan også skille mellom indre- og ytre-misjonsarbeid. Det greske ordet evangelizein er oversatt med forkynne i Ap. 16:10, Rom. 15:20 og Åp. 14:6:

  • Ap. 16:10: “Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem”.
  • Rom. 15:20: “Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt”.
  • Åp. 14:6: “Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk”.

Først når evangeliet om riket er forkynt for alle mennesker, skal enden komme, Mt. 24:14. Forkynnelsen i NT er også uttrykt ved

  • evangelizesthai = å evangelisere, bringe ut evangeliet, Apg. 13:32, og ved ordet
  • martyrein = å vitne, å forsikre andre om den opplevelsen en selv har hatt.

 

  • Matt. 24:14: “Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme”.
  • Ap. 13:32: “Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene”.

 

5.3.4 3) martyrein

martureo, gr = vitne, avlegge vitnespyrd, bevitne

Kilde: Studiebibelen, gresk-norsk leksikon

I NT bruktes martyreo både om å bevitne det som en selv har sett og hørt og opplevd, men også om å vitne for sannheten, som Jesus selv gjorde (

  • Joh. 18:37: “Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst”.

… og som hans apostler og all hans etterfølgere er kalt til å gjøre. I Johannes-skriftene tales det mye om det Jesus gjorde, men også vitnes det om hvem Jesus er. Det vitnes at

Jesus er:

  • Guds Sønn, Joh 1:34.
  • At Han er fra evighet, Joh. 1:15.
  • At Han er sendt til verden for å være et lys i mørket, Joh. 1:1-9 og 5:36 flg.
  • At Han er verdens Frelser, 1. Joh. 4:14; 5:11
  • At Han alene formidler det evige liv til oss, 1. Joh. 4:14; 5:11, jfr. Joh. 10:25 og 15:26.

Vitnene kan bli blodvitner, martyrer. Det er fordi de vitner, at de må dø, det er ikke fordi de dør at de blir martyrer. Apostlenes vitnespyrd er et vitnespyrd om Jesus Kristus. Deres vitnespyrd forener seg med Guds vitnespyrd om Sønnen, og med Jesu selvvitnespyrd.

 

I Johannesevangeliet nevnes syv vitnespyrd Jesus Kristus:

  • 1. Faderens vitnespyrd:
    • Joh. 5:27: “Og han har gitt ham (Jesus) makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn”.
    • Joh. 8:18: “Jeg (Jesus) er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg”.
  • 2. Sønnens (Jesu) selvvitnespyrd:
    • Joh. 8:13-14: “Fariseerne sa da til ham: Du vitner om deg selv! Ditt vitnesbyrd er ikke sant. Jesus svarte og sa til dem: Om jeg så vitner om meg selv, er mitt vitnesbyrd sant. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra, eller hvor jeg går hen”.
    • Joh. 8:18: “Jeg (Jesus) er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg”.
  • 3. Åndens vitnespyrd:
    • Joh. 15:26: “Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg”.
  • 4. Skriftens vitnespyrd:
    • Joh. 5:39: “Dere (skriftlærde jøder) gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem “ og disse er det som vitner om meg”.
  • 5. Gjerningenes vitnespyrd:
    • Joh. 5:36: “Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg”.
    • Joh. 10:25: “Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg”.
  • 6. Døperen Johannes sitt vitnespyrd:
    • Joh. 1:7: “Han (Johannes) kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham”.
    • Joh. 3:26: “Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, han (døperen Johannes) som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham”.
  • 7. Disiplenes vitnespyrd:
    • Joh. 19:35: “Og den som har sett det, har vitnet om det, og vitnesbyrdet hans (Jesu disippel, evangelisten Johannes) er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro”.
    • Joh. 15:27: “Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg (Jesus) fra begynnelsen”.

 

Jesus er Guds store vitne for menneskeheten. Han er

  • Åp. 3:14: “det troverdige og sannferdige vitne”,
  • jfr. 1:15: “…og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod”.

 

Jesus vitner for Sannheten:

  • Joh. 18:37: “Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst”.
  • Joh 14:6: “Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”.

 

Jesus vitner om det Han har hørt hos Faderen og hørt av Ham:

  • Joh. 3:32: “Han vitner om det han har sett og hørt, og ingen tar imot hans vitnesbyrd”.

 

Aller sterkest vitner Jesus ved Sin død:

  • 1. Tim. 2:6: “Han (Mennskesønnen Jesus Kristus) som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.