Paulus’ hymne eller lovsang, der han lovpriser Kristi person

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:

  • 1. Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

1 Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: Den som har sett meg, har sett Faderen(Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

    • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).


2. Kristi fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om ham:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet
Da Jesus på korset døde, gjorde han det med sine siste ord her på jord, som lyder: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag, på påskemorgen, etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.