15. juni 2024

Den Hellige Ånd finnes kun i vår menighet og innen vår gren av den læstadianske vekkelsen

For et par dager siden fikk jeg helt overrasket i gave av en som kom innom et hefte som heter “Læstadianismen på Nordkalotten”.  Heftet bygger på en forelesning holdt i 1998 en av de tidligere lederne for en av de læstadianske retningene her i Norge.  Jeg skal her begrense meg til å gi en helt kort generell kommentar til heftet, og dessuten til en av hans meget spesielle opplevelser, særlig siden også jeg i 1973 opplevde nøyaktig det samme som han. Dette handler om hvem og hvilke menighet – eller gren av den læstadianske vekkelse – som lærer at det kun er de som har den Hellige Ånd, og som alene kan forvalte himmelrikets nøkler slik at angrende syndere virkelig – både innfor Gud og mennesker – kan få sin  syndegjeld tilgitt og utslettet.  Jeg forstår meget godt om noen kan ha vanskelig for å tro at det jeg skriver her er sant, og at noen virkelig kan ha et så eksklusivt menighetssyn at de våger å utestenge alle andre enkeltkristne og menigheter fra frelsen. For også etter mitt syn er slikt virkelig skremmende! At noen tenker:  “vi er de eneste rette og levende kristne” , “kun de som blir en del av vår menighet og får sine synder stadfestet forlatt gjennom oss kan bli frelst”, “kun vi forvalter sannheten, de andre ikke” og “kun vi har den Hellige Ånd”, er nok dessverre ikke noe som bare har forekommet blant gammellæstadianerne SRK, men at et slikt ubibelsk, sekterisk og “egoistisk” syn også er noe som fra tid til annen også kommer til uttrykk blant flere av de andre læstadianske retningene, også i Norge. Min erfaring tilsier at slikt er vanskelig å fornekte. Egentlig burde slikt være noe som absolutt skulle ha vært tatt et grundig oppgjør med.  Jeg er overbevist om at vekkelsens første leder etter Læstadius, Johan Raattamaa, ikke under noen omstendigheter ville akseptere at slikt får forekomme og utvikle seg innen den læstadianske vekkelse uten at han hadde satt en definitiv stopper for slikt ukristelig.  Dette er dessverre noe som også tydelig skinner i gjennom i dette heftet, “Læstadianismen på Nordkalotten”, når det gjelder omtale av alle andre læstadianske retninger og -menigheter. Ingen av dem – på tross av at de er rimelig mange –  omtales som “søstermenigheter” eller “brødre og søstre i troen” på tross av noe ulike syn, men alle benevnes som “flokker”, “partier” , “vranglærere”,  “villånder” og “villfarne”. Slik tenkning skremmer meg! Det viser i alle fall ikke ydmykhet eller respekt for andre kristne. 


Å splitte en menighet regnes som en av kjødets gjerninger. Men for å forene menigheten etter en splittelse, trenges virkelig kjærlighet og den Hellige Ånd. Og merk: Inntil nå, har det lyktes kun en eneste gang i læstadianismen.

Siste kapittel i heftet “Læstadianismen på Nordkalotten” har overskriften “Så lett å splitte – så vanskelig å forene”. Ved bruk av negative benevnelser som ovenfor nevnt på alle andre kristne menigheter, bidrar man neppe til forening eller forsoning, men heller til det motsatte. Jeg innrømmer gjerne at man også innen vår gren av vekkelsen, slik som også innen alle de ulike retningene, i visse lærespørsmål tidvis har hatt en rimelig svak bibelsk og luthersk forankring, slik heftet påpeker. I stedet for å ransake hva Guds Ord og Luther lærte om de ulike lærespørsmålene, valgte de heller å stole på hva visse ledende personer mente og lærte. Så dermed ble også den bibelske forankringen svakere.  Dette er noe også jeg har sett og oppdaget. At man innen en menighet eller innen en vekkelse alltid kommer til å tenke litt ulikt om en del spørsmål, slik vil det nok alltid være. Og slik har det også vært og kommer alltid til å bli også internt innen alle ulike menigheter og retninger. Men som brødre og søstre i Kristus må man tåle at ikke absolutt alle tenker helt likt eller har kommet like langt. Egentlig er dette et av læstadianismens aller største utfordringer også i dag. Ved å fokusere alt for sterkt på egne bibeltolkninger og ved å kreve at alle må forstå det slik som meg og oss også i mer sekundære spørsmål for at den kristne enhet kan bli bevart, hva kan det bli av slikt annet enn partier og splittelser. Og selv om stort sett hele menigheten ikke tenker likt som den autoritære lederen gjør, er det nesten alltid hans ord som avgjør saken. Da blir det som på en skole i Finland jeg var lærer i, der sa de at det alltid var en mann og en stemme som avgjorde alle avstemningene. Men før skoleåret var forbi, var alle ytterlåsene og låset til hans kontor byttet ut, og ved å oppføre seg slik han gjorde, førte det til at han selv ble stengt ute. 

Heller ikke Læstadius og Raattamaa tenkte helt likt i alle spørsmål. Men på tross av det hadde de den aller største respekt for hverandres synspunkter, og ga hverandre frihet til å vektlegge det som hver av dem anså som det aller viktigste etter deres overbevisning. Slikt kunne man gi mange konkrete eksempler på, både når det gjelder vektleggingen mellom loven og evangeliet og når og hvordan syndenes forlatelse skulle forkynnes. Fram til Raattamaas død rundt 1900-tallet spriket synspunktene og tolkningene ofte svært mye både blant predikantene og ute i menighetene. Men på tross av det sørget Raattamaa for at kjærlighetens sammenbindene bånd gjorde at det ikke ble splittelser i hans levetid. Dessverre viser vekkelsens historie det helt motsatte etter at Raattamaa, Erkki Antti, Antin Pieti og flere andre av de første arbeiderne i vekkelsen døde! I løpet av noen få år ble vekkelsen delt opp i fire store grupperinger, helt uten noe samarbeid med hverandre. 

Martti E. Miettinens “Intervjue- samling” fra 1930-årene dokumenterer helt tydelig at det innen alle de ulike retningene i Norge ikke var helt ensartet forståelse i mange sentrale lærespørsmål verken i alle menighetene eller i alle retningene. Verken innen Lyngen-retningen eller internt innen Alta-retningen tenkte alle helt likt om lærespørsmål som om arvesynden, om dåpen, om gjenfødelsen, om syndsbekjennelsen og absolusjonen, om rørelsene og om spørsmålet om loven og evangeliet. Også dette er lett å dokumentere, men som nok er ukjent for de aller fleste, særlig siden Miettinens store Intervjuesamlig foreløpig ikke er offentlig tilgjengelig. Ikke noe var svart-hvitt eller helt likt for alle internt i menighetene heller da. Men for meg som har hele Intervjuesamlingen virker det som om lederne enten ikke så eller ville innrømme det da. I stedet generaliserte de på begge sider, og beskylte hverandre ofte feilaktig og drev skyttergrav-krig, noe som garantert alle parter tapte på. Som helhet har dette vært særlig skadelig for etterslekten,  og dette har ført til unødvendig skepsis og mistenksomhet mot hverandre. Min erfaring er at vi i dag har en mye sunnere tilnærmingsmåte til hverandre, og derfor bedre kan kaste lys over hvorfor det gikk slik det gikk i 1910. Og slik kan vi, i alle fall i en viss grad og blant en del, bygge opp ny tillit, vennskap og respekt for hverandres ståsted og synspunkter. Det tror i alle fall jeg kan være mulig!


SRK – eneste menighet som har den Hellige Ånd og som kan formidle frelse

I heften kan vi lese:
De (gammellæstadianerne SRK) mener at utenfor dem er det ingen mulighet å komme til himmelen…. De arbeider ennå i Øst-Finnmark. To ganger for året sender de folk til Vadsø-distriktet for å skaffe seg menighet her, dog uten at det har lyktes hittil.


Vi har også vært i samtale med dem. De snakker så pent om hva de har opplevd, hva Gud har gitt dem, og at de har lyst til å gjøre oss delaktig i det. De snakker ikke til oss som Guds barn. Nei, vi er alle sammen i fortapt tilstand. Ved kaffebordet sa vi en gang til dem at vi har også forsøkt å tro syndenes forlatelse til denne dag. Men svaret ble:

“Kjære, det er ekkelt å måtte si det til dere, men vi kan ikke bare være høflige. Vi må si sannheten: Syndenes forlatelse har dere hørt av sådanne menneskers munn som ikke har den Hellige Ånd.

Men vi (utsendingene fra SRK) har den Hellige Ånd! Så hvis vi får tilsi dere syndenes forlatelse, da får dere den Hellige Ånd!

Sitat slutt!


Kommentar:
Da jeg leste dette tenkte jeg: Dette var nøyaktig det samme som jeg personlig opplevde som 22-åring for 50 år siden. Dessuten stilte de et tilleggskrav til meg: Vilkåret var at jeg først måtte fornekte og ta avstand fra den kristendom jeg hadde blitt delaktig av i vår hjemmemenighet og å erklære dem som åndelig villfarne. Og det kunne jeg selvsagt ikke! Her følger et kort utdrag av hva jeg opplevde:

Det er nå over 45 år siden jeg opplevde det som jeg her kort skal fortelle om, men mitt første møte med SRK (gammellæstadianerne) gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg ikke tror at jeg noen gang skal klare å glemme det…

Selv om jeg allerede var 22 år gammel og var vokst opp i et såkalt  læstadiansk hjem og en læstadiansk bygd , kjente jeg ikke i detalj til at læstadianismen var splittet i så mange ulike grener som den var. Jeg hadde aldri hørt at det fantes noe som kaltes SRK (eller gammellæstadianere), og slettes ikke  at de ikke anerkjente vår gren av vekkelsen som kristne. Siden jeg var nyomvendt og la merke til at deres forkynnelse var i overenstemmelse med Bibelen og det som jeg var vant å høre – og i overensstemmelse med hva jeg trodde og bekjente – kunne jeg ikke skjønne noe annet enn at vi tilhørte samme menighet og samme vekkelse. Ut fra det som jeg hørte i de to prekenene i kirka, var jeg sikker på at vi hadde samme tro og var brødre og søstre i troen…


Det er kun ett Guds rike, alle andre er sekter og villfarne

Av alle kristne grupperinger var de den eneste rette, og av samtlige læstadianske retninger var det bare de som var “Guds rike” og som hadde den Hellige Ånd. Dette var de meget tydelige på. Det er derfor ingen tvil om at de hadde et eksklusivt menighetssyn som utestengte alle andre kristne fra Guds rike. For de gav klart uttrykk for at det var kun de som var Guds rette menighet. Alle andre var bare sekter. (Merk: Det samme synet – men sett med andre øyne og fra en annen gren av vekkelsen -, kommer dessverre også tydelig fram i heftet “Læstadianismen på Nordkalotten”. Så den ene er kanskje ikke bedre enn den andre?)

De hadde egentlig ingen problemer med å godta alt som hadde skjedd med meg og i forbindelse med min omvendelse, spesielt når det gjaldt hvordan Gud hadde virket vekkelse i min samvittighet, hvordan jeg hadde kommet til troen, blitt velsignet av kristne, hvordan jeg hadde bekjent mine synder og mottatt ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, hva og hvordan jeg trodde og hvordan jeg levde som en kristen. For det var jo nettopp slik mennesker kom til tro i deres menighet, og slik levde også de som kristne. Så når det gjaldt dette, hadde de ikke noe å sette fingeren på.

Egentlig mente de at jeg var bedratt av “falske kristne”, selv om de som hadde velsignet og veiledet meg, også tilhørte samme læstadianske vekkelse som dem. Alt som hadde skjedd med meg i forbindelse med min vekkelse, omvendelse og mitt kristne liv anså de som helt rett “teori”. Selv etter deres syn var alt dette rett og bibelsk. Men siden jeg hadde blitt kristen gjennom mennesker som tilhørte en menighet som ikke var en del av “Guds rike”, var jeg selvsagt ikke blitt noen rett kristen, selv om jeg personlig trodde det. 

Deres argumentasjon gikk ut på at den Hellige Ånd virker nemlig ikke utenom “Guds menighet” (altså dem) og virker bare gjennom deres egne predikanter og kristne som tilhører det rette “Guds rike”, slik de definerer det.  Alle andres forkynnelse er bare et dødt Guds ord, uten Ånd og liv. For en som er død, kan nemlig ikke gi liv til eller føde noen til et nytt liv. Det kan bare den Hellige Ånd gjøre, og den har bare de og ikke andre menigheter eller grener av den læstadianske vekkelse. 

Uansett om de bekreftet at min omvendelse og mitt kristne liv egentlig var i overenstemmelse med Bibelen, og også i samsvar med hvordan de lærte, så ville det ikke være til noen som helst hjelp for meg. Og årsaken var meget enkel, slik predikanten som ikke hadde hilst på meg med Guds fred sa til meg noenlunde slik:

De som hadde veiledet meg til tro og som hadde velsignet meg med evangeliet, hadde ikke selv den Hellige Ånd. For selv om de også var læstadianere, var de ikke gammellæstadianere. Og  ingen utenom dere eksklusive menighet har den Hellige Ånd, og dermed er alle andre kristnes  forkynnelse ugyldig, selv hvor mye de enn “teoretisk” forkynner i overenstemmelse med Guds Ord og med Jesu og apostlenes lære, eller for den saks skyld, slik gammellæstadianerne gjør”.


Tilbud om å bli velsignet av SRK

Siden Gud var nådig også mot meg,  slik de sa, inviterte de meg til å ta imot velsignelse av dem, slik at jeg kunne bli et rett Guds barn og få del i den Hellige Ånd. Hadde jeg takket ja til tilbudet, hadde de uten tvil velsignet meg, og da ville jeg blitt inntatt i det rette “Guds rike” med alle de privilegier som det hadde ført med seg. Men de hadde ett klart vilkår før de ville gjøre det: Jeg måtte først innrømme at jeg hadde tilhørt en falsk menighet hvor den Hellige Ånd ikke virker. Og så måtte jeg fordømme alle kristne i min hjemmemenighet og alle som tilhørte vår gren av vekkelsen. Dette kunne  jeg selvsagt ikke gjøre, og verken ønsket eller våget det. For jeg holdt jo også dem for å være sanne kristne. Også de forkynte kjernen av evangeliet. Først omvendelse, og deretter syndenes forlatelse for alle som angret sine synder og som ville tro. Dette gjaldt først og fremst mine kristne foreldre, søsken og slektninger. Men også alle andre kristne venner både i Norge, Sverige og Finland som jeg hadde lært å kjenne og blitt glad i i løpet av godt og vel ett år som nyomvendt. Hvordan skulle jeg kunne fordømme alle disse, og ekskludere dem fra Guds menighet. Og alt dette bare etter et kortvarig møte med noen SRK-kristne med en meget dømmende ånd. Nei, dette var jeg helt klar på at jeg ikke kom til å gjøre. Derfor sier jeg til dem: Et viktig vilkår for en rett omvendelse må alltid være at man virkelig kjenner det som synd som man vil omvende seg fra, ellers er alt bare hykleri. Og da svarte de meg: Ja slik er det med alle som ikke har den Hellige Ånd. De klarer ikke å se at de har vært en del av en sekt, derfor blir heller ikke slikt synd for dem. Og med det var de tydelig på at heller ikke jeg hadde den Hellige Ånd.


Du slipper ikke til himmelen!
Derfor kunne predikanten selvsikkert svare meg, da jeg bekjente at også jeg trodde meg som et Guds barn, og at Jesus en dag vil komme for å hente meg også hjem til himmelens herlighet. Predikanten satte da sin hånd på min skulder, og sa til meg: “Du slipper ikke til himmelen!”, faktisk ikke mindre enn to ganger. 

I ettertid har jeg mange ganger forundret meg over at ikke alt dette gikk mye dypere inn på meg. Det gjorde det faktisk ikke, selv om jeg nok aldri kommer til å glemme denne meget sterke opplevelsen. Troen som Gud hadde gitt meg som gave, kunne de ikke ta fra meg. Og heller ikke den Hellige Ånd! På tross av alle fordømmelser vitnet Guds Ånd med min ånd at jeg var et Guds barn. Sett i ettertid lærte jeg mye av dette brutale og fordømmende møtet med en eksklusiv menighet. Det gjorde meg mye mer bevisst på hvor farlig og ukristelig slikt er. For slik vi dømmer, vil vi en gang selv bli dømt. Derfor er det så viktig alltid å minnes – og også i vårt møte med kristne som ikke hører til våre sammenhenger – at ingen av oss er satt til å dømme, og slettes ikke til å fordømme. Gud alene er den som ransaker hjerter og nyrer. Han alene vet hvem som er hans rette barn og hvem som har den Hellige Ånd. Den er ikke bundet bare til visse menigheter eller til menneskelige organisasjoner, men til de som Gud har gitt en levende tro i hjertet. Og slikt får vi overlate til ham å ransake, siden vi ikke kan se i dypet av andres hjerte.


Sluttord
Egentlig er det mye enklere å klare å avsløre slikt som synd når man selv opplever slikt og det kommer fra andre. Men faren er at vi selv lett kan begynne å se på andre kristne med samme skjeve blikk, selv om vi ikke våger å si det direkte med ord til de det gjelder. Men vår omtale av andre kristne, og kanskje særlig andre forkynnere, som tilfeldigvis ikke er en del av vår menighet eller vår vekkelse, kan lett inneholde mange av de samme fordømmende elementene som ovenfor er omtalt. Og dette gjelder like mye de kan kalles bibeltro kristne som forkynner Guds Ord rent og klart i samsvar med Jesu og apostlenes lære, og i overensstemmelse med den opprinnelige lutherske tro og lære. Omtaler noen slike positivt eller våger å lytte til deres forkynnelse, er heller ikke det bra. Ikke derfor at de ikke forkynner rett og riktig, men siden de ikke er “en av oss”. 

Vi kan nok lett ta det ille og holde det som kjødelig og synd om noen andre fordømmer og nedsnakker oss, slik jeg opplevde eller også den andre jeg fortalte om ovenfor, eller for den saks skyld hvem som helst. Men like viktig er det å fordømme denne synd også om vi selv eller noen av oss på samme måte nedsnakker og fordømmer  de som Jesus kanskje holder for sine egne sendebud, og som forkynner i samsvar med Skriften og den kristne bekjennelse!

Alta 4. desember 2023

Henry Baardsen


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *