Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

Fortsett å lese «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria»

Hvorfor nevnte ikke Læstadius om “personlig syndeavløsning” mer enn to ganger i alle sine prekener og andre skrifter, selv om dette ble det mest sentrale for hele vekkelsen?

Kilde: “Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta

Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine  mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette  i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til “En ropande Röst i Ökenen” som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!

Mest sannsynlig skyldes dette  at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette.  Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.

Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst  for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst –  enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene  Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.

Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av  Læstadius’ “nådens orden”. For “nådens orden” hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.

*) Kilde: “Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning”

Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”

Da jeg på begynnelsen av 1970-tallet kom til troen, fikk vi i blant høre en velment anbefaling: ” “Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther! “

De som sa dette, gjorde det helt sikkert i beste mening. Og tanken var nok den: “Læstadius og Luther hadde den Hellige Ånd, og derfor er deres lærdommer pålitelige, og inneholder alt som vi trenger for å bli frelst. Mer behøver man ikke!”

Men virkeligheten er den at vi egentlig ikke trenger annet en “Skriften alene”. For Bibelen, som er Guds Ord, inneholder absolutt alt som trenges for å veilede og lære oss – både til evig liv og til å leve rett kristelig.

Fortsett å lese «Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”»

Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen

Den læstadianske vekkelse sprer seg til Petersburg og derfra til Estland
Den læstadianske vekkelse spredde seg på slutten av 1800-tallet til Petersburg og til Viborg, hvor de hadde egne menigheter. Det var mange der som omvendte seg til Gud, og som knyttet seg til vekkelsen i det området.

Fortsett å lese «Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen»

Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924

Kilde er Makkerin blogi: “Lestadiolaisryhmien sovinto Neuvostoliitossa pääsiäisenä 1924”, av Mauri Kinnunen
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Mange forsøk på å forlike seg, men absolutt alle forsøkene mislyktes
Læstadianismen som oppstod i Lappland på 1840-tallet er en vekkelsesrørelse som i løpet av alle de år som den har eksistert, dessverre har gjennomgått svært mange splittelser. De ulike grupperingene arrangerte (og forsøkte å arrangere) mange forsoningsmøter for å prøve å løse stridighetene som ledet til disse splittelsene.

Fortsett å lese «Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924»

Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden

Kilde: Siionin Lähetyslehti, år 1914. Skrevet av predikant Juhani Rautio
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (Kun deler er oversatt).

Evangeliet kommer fra Gud i himmelen! Det kommer ikke fra Lappland
Noen sier at evangeliet har kommet fra Lappland, mens andre sier at det har kommet fra Gällevare. De tredje sier at det har kommet fra Kittilä, mens den fjerde gruppen sier at det har kommet fra Finland.

Fortsett å lese «Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden»

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig. Det skjedde i 1853.

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare

“Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i ferd med å dra hjem. Reinen var spent fast til seletøyet, og han stod klar ved døren.  Det hadde samlet seg mye mennesker i rommet.

Noen ord om og til “barndomskristne”

Les også:

Uttrykket “barndomskristne” er i våre sammenhenger brukt om barn som har vokst opp i en kristen familie, og som aldri har fornektet sin tro på Jesus, han som på en helt spesiell måte er barnas venn. Som små barn ble de båret til dåpen, og fikk også del i alle de dyrebare løftene som er gitt til alle som vil leve som Guds barn, og som vil følge Jesus på livets vei gjennom livet.

Fortsett å lese «Noen ord om og til “barndomskristne”»

Barndomskristne og dåpen

Noen ord til innledning: 
Da jeg i 1972 kom til troen, var det bare noen helt få såkalte “barndomskristne” i vår menighet som var unge. Men en del eldre personer var det, og som Gud hadde bevart i troen hele livet. Det “normale” på  den tiden var at så godt som alle gikk ut i verden, noe som i Guds øyne og etter hans vilje er det “unormale”, siden han has skapt oss for å leve i et nært samfunn med ham.

Fortsett å lese «Barndomskristne og dåpen»

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4. – 7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de mange særdeles viktige lærespørsmål. Jeg tror at også for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse, kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelsen av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det

Da jeg skrev om  “Sions Blad og bladets betydning for å spre evangeliet”, kom jeg med min vurdering av noen av fordelene med at noen som reiser rundt og forkynner Guds Ord også er engasjert i produksjon av et kristelig blad, slik som Sions Blad. Dette var også tilfelle når det gjaldt Kåre Suhrs engasjement i Utsendingkomiteen.

Fortsett å lese «Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det»

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  

I 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten i Alta en liten ungdomsvekkelse. Da kom det ganske mange til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne, og tilhører menigheten. Når vi som ble kristne på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige om at vi hadde en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte både midt i uka og i helgene til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Men samtidig var vi også til stor glede for våre kristne foreldre og for menigheten, noe de også ga uttrykk for.

Fortsett å lese «Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  »

Bibelen – en åpen og ærlig bok om livets realiteter, og skjuler heller ikke de helliges synder

Bibelen er først og fremst Guds åpenbaring til oss. Kun gjennom den kan vi lære å kjenne han, den enste sanne Gud, og den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:3).

Selv om det er Gud som står bak og som ved den Hellige Ånd har innåndet  hele Skriften (“Tim 3:16), er den skrevet  av vanlige svake og syndige mennesker som han har brukt som sine redskaper.

Fortsett å lese «Bibelen – en åpen og ærlig bok om livets realiteter, og skjuler heller ikke de helliges synder»

Åpenhet om konflikter kan heldigvis føre velsignelse med seg

At vi som kristne har opplevd  noen konflikter i løpet av årene som har gått, kan ikke fornektes. Og heller ikke kan vi påstå at alle saker gjennom tiden nødvendigvis har skjedd slik de burde. Og særlig ikke med tanke på at vi alle er kristne og er kalt til å stifte fred (Mt 5:9) og å være representanter for sannheten (Joh 4:23). Så ærlige må vi være!

Fortsett å lese «Åpenhet om konflikter kan heldigvis føre velsignelse med seg»

Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning


Selv om Theodor var en helhjertet læstadianer, hadde han et stort og varmt hjerte som en kristen. Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn, skjedde det i Vestre Jakobselv gjennom Steinar Harila. Men Theodor trakk aldri min omvendelse i tvil, eller ringeaktet den lovforkynnelse som Gud vekte meg gjennom ved Steinars forkynnelse og det evangeliet han forkynte.

Fortsett å lese «Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning»

Krigsveteranen som aldri kunne tenke seg å forlate en såret soldat, selv under skuddregnet

Som den erfarne krigsveteranen Theodor var, kunne han aldri tenke seg å forlate en såret soldat åndelig sett, selv om han selv havnet både store i vanskeligheter og i vanry på grunn av det. Jeg tror at det hadde han med seg fra Narvik-fronten under siste del av andre verdenskrig.

Fortsett å lese «Krigsveteranen som aldri kunne tenke seg å forlate en såret soldat, selv under skuddregnet»

Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter
Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen både generelt og i Norge, har en flat struktur med lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK i Finland har, og som alle deres menigheter følger. Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare, hvor de store linjene trekkes, og hvor de viktigste beslutninger som tas , blir retningsgivende for deres gren av vekkelsens menigheter i alle land.

Fortsett å lese «Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.»

Predikant Hans Pietilæ hadde ikke hørt om læstadianere da han var ung, 60 år etter at vekkelsen kom til Alta

Hva er egentlig en læstadianer i ikke-kristnes øyne? Hvordan var det på begynnelsen av 1900-tallet og hvordan var det  tidlig på 2000-tallet? Dette har bygdefolket gitt veldig mange synspunkter og tilbakemeldinger på i løpet av de siste 100 år. Og det har det vært svært vanskelig å gi en enkel og entydig definisjon på. Og det skjønner jeg så godt. For bildet har absolutt ikke vært entydig, og det har dessuten skiftet stort med tidene. Derfor har dette vært avhengig av øynene som har sett, hvilke tidsperiode det har vært snakk om, og hvilke briller bygde- og etter hvert byfolket har valgt å ta på seg.

Det inntrykket jeg sitter tilbake med – i alle fall etter tilbakemeldinger fra eldre ikke-læstadianere – er at tidligere hadde menighetens folk stor respekt med seg. De var ærlige, pålitelige og høflige, og gjorde ikke så stort vesen av seg selv. Men deres oppriktige tro har mange gitt et meget godt vitnesbyrd om. Og de holdt dem absolutt for å være kristne. Så om de skulle komme i syndenød, ville de ikke hatt den minste betenkelighet med å søke hjelp og sjelesorg av menighetens folk. Dette er noe mange av bygdas folk har fortalt meg.

Men dessverre har dette bilde forandret seg mye nå i vår tid, etter de tilbakemeldinger jeg har fått, særlig i nyere tid og etter 1980. Og ut fra det som de har kunne fortelle meg om hva noen av dem har opplevd, skjønner jeg dem.

Derfor  er det viktig for oss kristne å være Kristi brev (2Kor 3:3) for de ikke-kristne, slik at vi kristne igjen skal kunne få tilbake respekten som vekkelsens folk hadde i tidligere tider, også her i vår hjemmemenighet.

For meg personlig har det ikke vært viktig å proklamere det ut at jeg er en læstadianer. Det viktigste for meg er å kalle meg for en kristen. Og Kristi navn vil jeg ikke skamme meg over, og heller ikke at jeg med mitt liv ønsker å tjene og følge ham.

Og det var det heller ikke i den første generasjon etter vekkelsens begynnelse. For det var først etter 1870 som man begynte å kalle dem for læstadianere. Det viktigste for dem var at de var Guds barn. Og Jesu navn ville de bekjenne, og han alene ville de følge. For han hadde frelst dem, kjøpt dem fri fra syndens slaveri, gitt dem del i syndenes forlatelse og kalt dem til et evig liv i himmelen. For dem var det det kun det hørbare evangelium som formidlet frelse til dem, og det var gjennom Ordets forkynnelse de fikk motta troen. Og ved troen gav Gud dem den Hellige Ånd, slik at de fikk oppleve rettferdighet, fred og glede. Og bare en liten detalj: Tilgangen til Bibler, trykte postiller av Luther og Læstadius og trykt kristen litteratur var det på første halvdel av 1800-tallet svært begrenset av. Slikt var det ikke så mye av i alle kristnes hjem. Så også av den grunnen, var de ennå mer avhengige av det forkynte Ord enn vi er i dag.

Og det store som evangeliet hadde velsignet dem med i deres liv,  ønsket de at alle skulle få del i. Derfor vitnet de om Jesus med stor frimodighet. Det var det som var sann og bibelsk kristendom for dem. Slik var det for vekkelsens første generasjon læstadianere, selv om de selv eller andre ikke kalte dem for læstadianere ennå da. Derfor er det viktig for oss å være oppmerksomme på at de forkynte ikke Læstadius, men Kristus. De opphøyet ikke Læstadius sitt navn, men Kristi navn. Slik burde det være også for oss! For når vi gjør det, da er også vi kristne.

Jeg har en kassett fra  begynnelsen av 1970-tallet, når Hans Pietilæ (1896-1973) talte på Närvilä bedehus i Karleby. Han var født i 1896, så det han fortalte, var sannsynligvis fra ca. 1908-1915. Han var ute på Rafsnes en tur. Så kommer det noen finske turister forbi, og stopper opp for å snakke med han. Og de spør: Finnes det læstadianere her? Nei, svarer han som senere skulle bli en kjent predikant i den læstadianske vekkelse. Jeg har aldri hørt om slike folk.

Muligens hørte turistene selv med i den læstadianske vekkelse, og ønsket å treffe sine troens venner, bare den unge Hans Pietilæ skulle ha forstått hvem de egentlig spurte etter. Så derfor fortsetter de bare reisen videre.

Så forteller Hans Pietilæ videre på kassetten: Da de hadde dratt videre, begynte han å tenke over hva de egentlig spurte om. For hans foreldre var jo kristne. Dessuten brukte de jo å holde kristne møter i bygda. Og muligens holdt menighetens folk som best på å bygge det første bedehuset i Rafsbotn, for det ble jo innviet i 1914. Eller så var det allerede ferdig.

Og hjemme hadde han jo lagt merke til at de brukte å lese prekener fra en postille, så muligens var det Læstadius postille som de leste fra. Men da var det for sent for han å fortelle det  til turistene, siden de allerede hadde dratt sin vei.

Den læstadianske kom til Rafsbotn og Elvebakken omtrent samtidig, ca. i 1850. Sannsynligvis fantes det minst 40-50 mennesker i Alta som tilhørte vekkelsen på den tiden, siden det var 20-30 personer når oldemor kom til Alta i 1870.

For dem var det viktigst å bekjenne at de var kristne, og nødvendigvis ikke at de var læstadianere, siden Hans Pietilæ selv forteller at han ikke hadde hørt noe om dem så sent som i sine i sine gutte- eller ungdoms-dager.


Du vet ikke hva en læstadianer er, sa en elev til meg

Hva var egentlig en Alta-læstadianer?

Jeg har vært lærer i videregående skole fra 1984 til 2017, og har fått høre mange ulike definisjoner av ungdommene på hva de oppfatter som en ekte læstadianer. Siden ingen av dem kunne se til hjertet, behøvde de ytre kjennetegn, og det mente de at de fant.  Vel hadde de store problemer med å kunne identifisere hvem som var læstadianere av guttene, men jentene derimot var det enkelt med. For de brukte jo aldri samme slags bukser som de andre jentene på sin alder, selv om de iblant kunne bruke joggebukser. Og dessuten hadde jentene flere andre ytre kjennetegn også, påstod de.

En gang på 2000-tallet ble jeg bedt om å holde en undervisningstime om læstadianismen i en almenklasse på videregående skole.  De hadde religionstime, og de ulike menighetene fikk tilbud om å komme for å fortelle om sin hjemmemenighet og deres virksomhet.

Jeg  hadde forberedt meg grundig med bl.a. bilder fra ulike storforsamlinger stort sett fra hele vekkelsens virksomhetsområde, og om hva som er kjernesaker når det gjelder tro og bekjennelse. Jeg viste bilder på storskjerm fra storforsamlingene og fra misjonsarbeidet som vår gren av  vekkelsen driver i Nord-Vest Russland, i Estland og i Guatemala, og de fikk dessuten presentert ulike menigheters hjemmesider på nettet.

Da sier eleven til meg noe slikt: “Du vet ikke engang hva en læstadianer er. For jeg har gått i samme klasse som flere av dem i mange år, og vet det derfor mye bedre enn deg hva det er! Så slik du fremstiller læstadianere,  (og sikkert ut fra hva han så på noen av bildene som jeg viste klassen), så er de ikke læstadianere.  For jeg vet mye bedre enn deg hva en læstadianer er!”.

Hva skulle jeg egentlig si? Har vi vært med på å skape et feil bilde blant bygdefolket hva en rett kristen egentlig er? Og er det ytre saker som skal være kjennetegnet? Vil Jesus kjennes ved slikt når han kommer tilbake?

Nyomvendt som helt forkaster noen eldre kristnes kristendom


Et eldre ektepar og som hadde tilhørt en kristen vekkelse i lang tid, gledet seg stort over at en god kjenning av dem hadde kommet til troen i en større ungdomsvekkelse. De fortalte oss at han etter kort tid tok dem kraftig i skole når det gjaldt hva som var rett og levende kristendom, og hvordan de skulle leve rett som kristne. Og alt gikk bare ut på det ytre. For han var det nettopp det som var det klare kjennetegnet på at det stod rett til med troen og med forholdet til Gud.

Nå var det bare han som forstod kristendommen rett, så derfor var tiden kommet for at de skulle undervises og fostres. De fortalte oss  at ifølge den radikale, nyomvendte kjenningen deres, var nesten alt galt med deres kristendom. Og det verste av alt: De hadde juletre, og det var jo en stor avgud. Alt de gjorde og slik de levde, var galt ifølge deres kjenning. 

Dette paret var våre gode venner gjennom lang tid, og hadde både i inn- og utlandet et godt vitnesbyrd om at de levde et verdig liv som kristne. De hadde mange gode kristne venner både i Finland og i Sverige som de hadde blitt kjent med når de var på storforsamlinger der. Og disse utenlandske vennene deres var samtidig også venner av oss. Så når vi møtte dem, sendte ofte hilsninger med oss til det gamle kristne paret. For de hadde blitt så glade i dem.

Det gamle kristne paret var virkelig forbauset over hvor klok i kristendommen denne mannen hadde blitt, og etter så kort tid. Hvordan kunne slikt skje? For det var jo bare snakk om noen måneder siden han hadde kommet til troen.

Men det gikk ikke lang tid før den unge mannens kristendom brått tok slutt. Han ble på en gang borte fra menigheten, selv om han nylig hadde vært så stor og så klok når det gjaldt rett og levende kristendom. 

Da denne mannen kom til troen, bodde jeg og familien vår et annet sted. Men da vi kom hjem igjen, kom han på besøk til oss, for vi kjente jo hverandre  godt. Jeg gav uttrykk for glede over at også han var blitt et Guds barn. For det hadde jo året før vært en stor ungdomsvekkelse i menigheten. Og jeg ville så gjerne vite hvordan Gud hadde kalt han til omvendelse, og hvordan han hadde funnet fred med Gud i en god samvittighet.

Grunnen til at jeg ville vite det, var at jeg selv hadde fått oppleve det samme 12 år tidligere, noe jeg var veldig takknemlig til Gud for.  Det eneste han svarte meg, var: “Jeg har bekjent mine synder for NN, og mer trenger ikke du å vite!”. 

Jeg tenkte mitt, men sa ikke noe til han. Men da han hadde gått hjem, sa jeg til min frue: “Vi får følge med hvordan det kommer til å gå med han videre i livet som en kristen”.

Klart syn i ytre saker


En ung mann kom til troen for en del år siden. Ved et tilfelle kommer Kjell (fiktivt navn) i samtale med han om viktige spørsmål som angår den kristne tro. Han gav uttrykk for at han var glad for at den unge mannen hadde blitt et Guds barn. Da svarer den nyomvendte: «Jeg forstår egentlig ikke noe av hele kristendommen!».

Etter kanskje ett år eller to kommer han på besøk hjem til Kjell . Han hadde da en eldre kristen kvinne på besøk hos seg. Og det første den nyomvendte mannen gjør da han kom inn døren, etter å ha hilst på dem, var å ramse opp alt som var galt med kirka: «De brukte feil bibeloversettelse, de hadde gal liturgi, Fader-vår-bønnen var det mange feiler med, ordene i dåpsbefalingen var feil, de hadde feil lære osv.» Stort sett alt var feil!

Tro hvilke inntrykk den gamle kristne dama fikk av den nyomvendte unge mannen som virket å være så klok og som hadde klarhet i alle spørsmål, etter bare noen få måneder i troen?

Etter en tid kommer en annen kristen mann på besøk til Kjell. Jeg velger å kalle han Jakob. Så begynner han positivt å omtale denne unge mannens omvendelse, og hvordan han hadde fattet er rett og levende kristendommen. For Jakob kjente han godt, og hadde på en måte vært en veileder for den unge mannen etter at han ble en kristen.

Så gikk det en tid, og den unge mannen fornektet troen, og kuttet all kontakten med menigheten og med sine kristne venner.

En stund etter det,  kommer Jakob, han som først så positivt hadde omtalt den unge nyomvendte mannens klare syn i trosspørsmål til Kjell på nytt. Og da forteller han at den unge mannen dessverre hadde fornektet troen. Og han legger til: «Den unge mannen hadde sagt til ham at han aldri hadde forstått noe av hele kristendommen.

Av dette ser vi at selv om man ser frafallet fra Gud og hvordan kirka liberaliseres og avviker fra Guds ord i mange saker, så er det ikke ensbetydende med at man er opplyst av den Hellige Ånd, eller at man er et gjenfødt Guds barn. For slikt kan også et vantro og ikke-kristent menneske se tydelig, og også forskrekke seg over.

Slike ikke-kristne med  «et klart syn» har jeg møtt mange av. Men ingen av dem har blitt kristne på grunn av det!