Montering av Ebersprächer Airtronic D4 båtvarmer

Da jeg kjøpte vår Nord West 740 for 10 år siden, var båtens varmeapparat for lite. Til motorens kjølevannkrets var det koplet en 4,2 kW defroster, men denne virket ikke å gi særlig god effekt. Dette var det to grunner til. Det ene var at rørføringa (les: varmtvannsslangene) var lagt feil, slik at det var umulig å få ut lufta, så dermed ble sirkulasjonen til defrosteren sterkt redusert. Men nå er det rettet opp.  Det andre var at motorens kjølevannstemperatur ble veldig lav under bakking, så også derfor avgav defrosteren lite varme. Riktignok hadde båten en Wallas 2000 parafinvarmer, men også den var for liten. Siden jeg bruker båten en god del på vinteren, bestemte jeg meg for å montere en diesel luftvarmer. Siden Wallas 2000 (Watt) var for liten, bestemte jeg med for å kjøpe en på 4 kW. Det fantes flere merker å velge mellom, men til sist falt valget på Ebersprächer Airtronic D4. Jeg var heldig å komme over et gunstig pakketilbud, og sluttprisen ble på ca. 12.500,-, pluss varmeslanger, isolasjon, dyser, slangeklammer og annet som gikk med. Det er nå noen år siden jeg tok båtvarmeren i bruk, og jeg er fortsatt kjempefornøyd med både den og med installasjonen.


Ebersprächer Airtronic D4 båtvarmersett


Monteringssettet betår  stort sett av alt bortsett fra varmluftsslanger, deler og utblåsningsdyser. 


Planleggingen av montasjen er nesten halve arbeider
Det først som måtte bestemmes, var plasseringen av båtvarmeren. Den er avhengig av tilstrekkelig frisklufttilførsel til forbrenninga, og ble derfor plassert langt bak i båten med frisklufta tatt inn fra rom helt bakerst i båten. 


Eksosventilen ble plassert med gjennomføring gjennom skroget, med dog så høyt fra vannlinjen at at ikke sidesjøen skulle hindre eksosgassen fritt utløp. Som ekstra sikkerhet la jeg eksosslangen i en svanehals, slik det også anbefales. 


Eksosslangen er av 28 mm syrefast fleksibel slange. Siden røret blir veldig varmt, må det isoleres. Dette er meget viktig viktig, ellers kan man fort få overoppheting som i verste fall kan føre til en katastrofal brann. 


Etter at båtvarmeren var montert og eksosslangen, eksoslangen og eksosventilen var montert og isolert, var det klart for legging av varmluftslangene. De største er på 90 mm, og ferdig isolerte har de en diameter på ca. 120 mm.  Så de krever sin plass når de skal legges i en liten og trang båt på bare 24 fot. Derfor er planlegginga veldig viktig. For det skal også være tilstrekkelig plass både til isolasjonen og til isolasjonsarbeidet. Men med lang praksis fra rørleggerbransjen og arbeid i trange rom, gikk det veldig greit. Den første varmluftventilen  plasserte jeg bakerst i båten i cockpiten. Når man oppholder seg der på kjølige vår-, høst og vinterdager, er det utrolig herlig å kunne få rommet varmet litt opp med skikkelig varm og god luft som blåser ut gjennom den 90 mm store varmluftventilen. Når det ikke er behov for varme der, er det bare å stenge ventilen, slik at all varme kan tas ut inne i båten.


Helt til venstre se man ett av friskluftinntakene til D4-varmeren. De to i midten er manuelle lensepumper. Helt til høyre ser man varmluftventilen til cockpiten, noe jeg er glad for at jeg monterte. Takket være den, er det aldri helt kaldt der bak.


Plassering av til sammen 6 varmluftventiler inne i båten

På midten  av bildet ser man hvor  den første innblåsningsventilen inne i båten er plassert. Denne har en diameter på 90 mm, og er den eneste av ventilene som er ikke stengbar. Dette er veldig viktig for å hindre overoppheting. Når varmlufta forlater varmeren, er temperaturen nesten på 100 grader celsius, og denne varmen må kunne ledes bort uten at ventilen skal kunne stenges. 


Neste ventil blåser opp mot vinduene og gjør dem nesten duggfrie

Selv om denne innblåsningsventilen bare er på 75 mm, er den utrulig effektiv når den blåser inn over 90 graders varm luft opp mot vinduene. Det hjelper godt på for å holde vinduene tilnærmet duggfrie. Men dette er ikke nok når det er kaldt og rått ute. For da trenges det i tillegg hjelp fra defroster-anlegget. 


Tredje innvendige innblåsningsventil plassert fremme i kabinen ved dørken


Min erfaring er at dess flere innblåsningsventiler som man har, dess jevnere blir varmen fordelt. Så dermed unngår man kalde soner. Det som er så bra med disse ventilene, er at man kan styre den varme innblåsningslufta nøyaktig dit hvor man ønsker. Slik vil innekomforten kunne bli så optimal som mulig. 


Fjerde innvendige innblåsningsventil plassert fremme i kabinen

Totalt har jeg montert syv innblåsningventiler i en såpass liten båt som bare på 7,40 meter. Selvsagt er det ganske mange arbeidstimer som gikk med til hulltakinga, monteringa og ikke minst isoleringa. Men så lenge alt er utført på “dugnad”, var dette vel verd investeringa. For hver eneste gang som vi er ute på tur og båten er i bruk, setter vi alle stor pris på de supre varme- og klimaanlegget. For på varme sommerdager kan utelufta brukes til kjøling, i tillegg til at man hele tiden får tilført frisk og ren uteluft. 


Montering av Bonpet automatisk brannslukningsampull

Årets første båttur med Nord West 740 til alltid like vakre Kåfjord
Båtsesongen 2020 har allerede begynt så smått, og jeg har nå vært ute på vinterens første båttur den 23. februar. Turen ble ikke så lang denne gangen, men en liten tur til den nye Kåfjord-brua ble det i alle fall.

Selv om jeg har vært utallige turer til Kåfjord-brua, synes jeg alltid den er likke majestetisk og vakker.

 
Simanes i Altafjorden                      Siste soldag i året på vei til Kåfjord

Alt ombord fungerte som det skal, men fisk var det ikke å se på ekkoloddet. Men det kommer vel snart innsig, så den tiden  venter jeg på med spenning.

   
Det er innsig av denne størrelsen vi håper på. Men da må vi kanskje til Loppa?

Denne gangen var jeg ute på båttur uten gummibåten med som ekstra sikkerhet. Jeg kjøpte en ny på Quicksilver Sport 250 høsten. Daviter-festene er limt på, men foreløbig er davitene ikke montert bakpå badebrygga, så det var grunnen til at gummibåten ble hjemme.

Sikkerheten når man ferdes på sjøen er utrolig viktig. Selvsagt har jeg redningsvester ombord, og jeg har også overlevelsesdrakter, ikke mindre enn tre. Men hva om det blir brann i motorrommet? Hva gjør man da? Selv om jeg har brannslukningsutstyr ombord, kan brannen utvikle seg så fort at ikke har tid til å slukke. En båteier fra Loppa fortalte meg om en slik skrekkopplevelse, og da var det bare sekunder om å gjøre at han rakk å kaste seg i lettbåten før moderskipet stod i fyr og flamme. Finnes det noen måte å stoppe brannen på før man selv oppdager den? Ja, det gjør faktisk det. Men den koster et par tusen, men livet er mye mer verd  enn prisen for en slik en.


To branntilløp på båt, en uten og en med Bonpet automatisk brannslukker
En av våre sønner – og som er elektriker – fortalte meg faktisk i går om to ulike branntilfeller som han via jobben hadde vært engasjert i. I det første tilfelle manglet de automatisk brannslukningsutstyr i motorrommet, noe som førte til at det meste svidde opp før brannen til sist ble slukket. I det andre branntilfellet hadde de montert tilsvarende automatisk brannampulle som jeg i går monterte. Omtrent før noe nådde å svi ned eller ta skade, var branntilløpet stanset og alt under kontroll. Og han legger til: Det er ikke noe som han frykter for så mye når hen er på sjøen i en gammel båt, som nettopp branntilløp. Så derfor sier han: Pappa, du må montere den! Så dermed gjort, nå er det gjort.


Innkjøp av BONPET automatisk brannampulle
En slik en kjøpte jeg som Totalmedlem i Redningsselskapet for en god stund siden. Og i går monterte jeg den i motorrommet over motoren, der den skal være.


Montering av BONPET automatisk brannslukningsampull

 

 

Så er det bare å håpe at det ikke blir bruk for brannslukkeren, men det er i alle fall en god og trygg sikkerhet.


Omvendelse og syndenes forlatelse

Hvordan bli et Guds barn? Kjernebudskapet i all sann kristen forkynnelse skal ifølge Jesu befaling være: «Omvendelse og syndenes forlatelse».

Tekst Luk 24:45-47:

  • «Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av».

     

    Innhold: 

  • «Omvendelse og syndenes forlatelse» er synonymt med:
    • Synd og nåde
    • Loven og evangeliet
    • «Nådens orden» (i visse sammenhenger)
  • Litt om Læstadius’ møte med samepiken Maria og hennes formidling av evangeliet og forsoningens budskap til ham – noe som endret hele hans liv og hans forkynnelse, og som ganske snart ledet til Nordens største innomkirkelige vekkelse

Lytt til tale holdt 23. februar 2020:

Lytt til tale over Luk 24:45-47 (33 min.)

Hør noen andakter fra 2020

Andakt 20. februar 2020:

Innhold: 

  • Herren (Jesus) er vår Hyrde, og Guds folk er hans får og lam
  • Gjetergutten David som forbilde på Jesus
  • Hyrden (Jesus), og hans store omsorg for fårene og lammene
  • Jesus gav sitt liv for oss som den gode hyrde
  • Fårenes store hyrde ble ført opp fra de døde – til vår rettferdighet
  • Snart skal overhyrden åpenbare seg på himmelens skyer for å hente hjem sine egne
Tekst: Hebr 13:20-21 (10 min.)

Andakt: Jesus som Hyrden, den gode hyrde, den store hyrde og overhyrden. Er han det også for deg?

Bibelens billedspråk: Herren (Jesus) er vår hyrde, og vi er hans får og lam
Bibelen beskriver Jesus som Hyrden for Guds eget folk. Guds folk derimot sammenlignes med får og lam. Fårene regnes å være de mest hjelpeløse av alle dyr, helt uten mulighet til å kunne forsvare seg selv mot angrep fra farlige rovdyr og fra ondsinnede tyver.

Fortsett å lese «Andakt: Jesus som Hyrden, den gode hyrde, den store hyrde og overhyrden. Er han det også for deg?»

Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk


Læstadius var virkelig “en ordets mann” med et utrolig frodig språk, og valgt alltid ut sine ord og uttrykk meget nøye. For hvert ord og hvert uttrykk hadde sitt helt klare siktemål. Han skrev alltid ned sine prekener til minste detalj, og hans billedspråk var helt i særklasse – på godt og ondt. For meg og for mange andre i vår tid og i vår kultur er det nok slik at vi “sliter” en god del med å få med oss så mye av innholdet. Det blir lett  mange brudd i høreforståelsen, og da “faller man lett av lasset” og “blir liggende igjen” når han “kjører videre”. Så dermed kan minnet av hva man har hørt etter å ha lyttet til en av hans prekener bli ganske fragmentert, hvor gode og innholdsrike de enn kan være. For språk handler først og fremst om kommunikasjon. Blir det brudd i kommunikasjonen – uansett hva som er grunnen til det – blir også budskapet borte.

Fortsett å lese «Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk»

Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?

“Nådens orden” er et av de faste uttrykk som Læstadius bruker igjen og igjen. Egentlig tror jeg ikke at det går å gi en helt kort og presis definisjon på hva han mente med dette og mange andre av hans faste uttrykk, siden han de ulike gangene kunne legge noe ulikt innhold i dem, alt etter sammenhengen som de ble brukt i.


Hvor kommer uttrykket “nådens orden” fra?
Etter sitt møte med samepiken Maria sier Læstadius at hun hadde “erfarenheter i nådens orden” som han selv aldri hadde hørt om. Man hvor kommer egentlig dette uttrykket fra, og hva inneholder uttrykket? 

“Uttrykket “nådens orden” bruker Læstadius både i forkynnelsen og i Dårhushjonet. Det assosieres tett med 1700- og 1800-tallets vekkelseskristendom, men er virkeligheten langt eldre. I Sverige er det mest kjent gjennom Anders Nohrborgs (1725-1767) postille, og prekenidealet som Henric Schartau (1757-1825) etterlot seg. En bør imidlertid ikke ta for gitt at Læstadius la nøyaktig det samme i uttrykket “nådens orden” som disse to. (Elgvin 2000, 56).


Læstadius er ikke opphavsmannen til begrepet  “nådens orden” 
Systematiskt har denna ”nådens ordning” (lat. Ordo salutis, någon gång: ordo gratiae) utvecklats av Augustinus (344–430), David Hollazius (1648–1713), på svensk botten av Anders Nohrborg (1725–1767) och Henrik Schartau (1757–1825).


Andre uttalelser om “nådens orden”
Når kristne teologer har drøftet menneskets aller dyrebare og mest sentrale sak – nemlig hvordan et menneske blir frelst – så har begrepet “frelsens/nådens orden” (ordo salutis) blitt til. Det som generelt menes med dette uttrykket, er den orden som den Hellige Ånd” følger når den virker i det enkelte menneske. Kristus vil at så mange som mulig av menneskene skal bli delaktige av den frelse som han har vunne for oss. Og for oss mennesker er det særlig viktig at det skjer, men også hvordan det skjer…

Men det er Gud som virker under hele prosessen for å lede et menneske til seg og for å frelse det gjennom “nådens orden”, eller hva man nå velger å kalle det for. For egentlig er det ikke så viktig hva man kaller dette, enten man sier “hvordan et menneske blir delaktig av den frelse som Kristus har vunnet for oss”, “veien fra syndens nød til Guds fred”, “frelsens orden” eller “nådens orden”. Det viktigste er bare at vi blir frelst, og at Gud selv ved sin lov, sitt evangelium, ved sin Sønn, ved sin Ånd og ved sine sendebud får utføre sin gjerning for oss og i oss.


Hva ligger i begrepet “nådens orden”?
Slik henvisningen ovenfor viser, er uttrykket “nådens orden” ikke er et bibelsk uttrykk. Men man kan tross det si at dette uttrykket inneholder alt som har med et menneskes frelse å gjøre, fra begynnelsen til enden. Sagt med andre ord: “Nådens orden” er veien fra syndens nød til Guds fred! Det inneholder hele Guds frelses husholdning.

Siden alle mennesker er delaktig av syndefallets skade, er vi alle underlagt synden og døden, og må derfor få del i den frelse som Gud har gjort ferdig for oss ved sin Sønn Jesus Kristus på Golgata. Et menneske som lever borte fra Gud og som har brutt sin dåpspakt, lever uten håp og uten Gud i verden. En slik person er en fortapt synder, og må bli delaktig av Guds ufortjente nåde for å kunne bli frelst. Og i denne prosessen er alt fra A til Å Guds verk alene. 

Jesu enkle definisjon på “nådens orden” er “omvendelse og syndenes forlatelse” (Luk 24:47). Man kan også kalle det “loven og evangeliet”.  Ved lovens forkynnelse vekker Gud samvittigheten til å se sin synd og sin fortapte tilstand. Og når Gud har fått virke anger og nød for sin udødelige sjel – slik det var på Jesu tid – oppstår spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Og da svarer Kristi sendebud, slik Paulus og Silas svarte fangevokteren i Filippi: “Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! (Apg 16:32). Og slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse både for fangevokteren og hele hans hus: “Han (fangevokteren) førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud”.


Bibelsteder som bekrefter at det er Gud alene som virker oss til vår frelse

  • Gud rettferdiggjør: “For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger”, Rom 3:28; “… dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”, 1Kor 6:11.
  • Gud opplyser: “og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige”, Ef 1:18.
  • Gud omvender: “Med ydmykhet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten”, 2Tim 2:25; “Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud”, Jer 31:18.
  • Gud gjenføder: “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord“…, 1Pet 1:23; “Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord“…,  Jak 1:18; “For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet”,  1Kor 4:15.
  • Gud gir troen: “Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham“, Joh 1:7; “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20; “Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører”, Rom 10:17; “Og de talte slik at en stor mengde, både av jøder og av grekere, kom til troen”, Apg 14:1.
  • Gud gjør levende: “For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende“,  2Kor 3:6; “Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv”,  Joh 6:63; “Gud som er rik på miskunn, har gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser”, Ef 2:5; “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder”, Ef 2:1.
  • Gud helliggjør: “utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse”, 1Pet 1:2; “Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd”,  1Kor 6:11.
  • Gud fornyer: “Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje”, Rom 12:2; “Men bli fornyet i deres ånd og sinn“, Ef 4:23; “… og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde“, Kol 3:10.
  • Gud bevarer i nåden og i troen helt til slutt: “Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere”, 1Pet 5:10; “Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde”,  2Tess 3:3; “Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag” Fil 1:6.

I den tredje trosartikkel i Den lille katekisme skriver Luther om den Hellig Ånds verk:
“Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro …”


Luther sier dessuten om “nådens orden”
“For det første og framfor alt må man høre Guds Ord. Og så må man tro det. Og så må man gjøre etter Ordet! Slik blir man frelst. Den som vender opp ned på denne rekkefølge, eller som vender dette til noe annet, han er sannelig ikke av Gud!” (Kirkkopostilla I, 403).


Hovedsaken i “nådens orden” – vi blir tilregnet Kristi rettferdighet og får del i syndenes forlatelse
Det som er det aller viktigste med hele “nådens orden”, er at Gud erklærer eller tilregner et menneske Kristi rettferdig. Det er på grunn av Kristi fortjeneste og hans forløsning at denne rettferdigheten kan bli tilregnet en synder. Og dessuten: På grunn av dette, får vi også motta syndenes forlatelse, av nåde for Kristi skyld, ved evangeliets forkynnelse. Uten rettferdiggjørelse, er det heller ikke noen “nådens orden” i kristen betydning. 


Seppo Lohi skriver videre om “nådens orden” og om Læstadius’ lære om det
Først konstaterer han at alt er den Hellige Ånds verk:
De som er kristne, håper på at den Hellige Ånds gjerning skal få lede et menneske slik at det personlig skal få oppleve og erfare “nådens orden”. 

Ifølge Læstadius’ lære, betyr “nådens orden” at et menneske skal få oppleve å bli forandret/fornyet, og bli flyttet fra en død tro til en levende tro. I Dårhushjonet benytter Læstadius mange forskjellige benevnelser: vekkelse, anger, “forbering”, omvendelse, gjenfødelse, forsoning, rettferdiggjørelse, den Hellige Ånds vitnesbyrd om at man har fått del i nåden, helliggjørelse og levende tro. 

Det som Læstadius’ mest konsentrerte seg om i læra om “nådens orden”, var anger/bot og “forbedring”/omvendelse. For Læstadius var dette så viktig når det gjaldt “nådens orden”, at det i praksis behandles i nesten i alle sine prekener (Seppo Lohi 2000, 313). 


Første del i “nådens orden” – slik Læstadius tenkte
Den første del i “nådens orden” er bot eller anger, og er noe som oppstår når man får kjenne Guds vrede i sitt eget hjerte. Læstadius prøver helt konsekvent å vekke anger/bot ved sine prekener. Den aller viktigste betingelsen for å kunne bli frisk, er generelt at synderen blir klar over sin egen syndegjeld. Han (Læstadius) karakteriserer menneskets hjerte som et stenhjerte,  som må sønderknuses med lovens hammer.


Andre del av “nådens orden” – å bli forsonet med Gud – slik Læstadius tenkte
Først etter at et menneske hadde blitt angrende, skulle man forkynne evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse.  Angeren/boten skulle forberede et menneske slik at det skulle kunne oppleve i sitt hjerte at det var forsonet/forlikt (med Gud). Om dette brukte Læstadius benevnelsen gjenfødelse. Under denne hendelsen som skjedde i løpet av et øyeblikk og som var virket av den Hellige Ånd – det som Læstadius kalte for gjenfødelse – ble mennesket delaktig av den Hellige Ånd

Uten å være gjenfødt, kunne heller ikke et menneske – slik Læstadius tenkte –  være delaktig av en levende tro. Og hele den kristne forkynnelsens siktemål burde også være at menneskene skulle bli delaktige av en levende tro. Og når menneskene hadde del i den levende tro, så hadde de også den Hellige Ånds vitnesbyrd om at de også var delaktige av nåden. Kjennetegnet for dette var at den troende kjente/opplevde at de var kommet til forsoning med Gud.


Læstadius skriver om “Luthers’  erfaring med “nådens orden”
“Alle prester bør jo vite at Luther opplevde nød og trengsel i sin samvittighet (del 1 av nådens orden). De vet dessuten at han måtte klage over at Satan anklaget ham, og de vet også at Luther en tid var anklaget under loven. Men de vet også at Luther mintes den dagen når den levende tro ble tent i hans hjerte (del 2 av nådens orden).

Alt dette vet de. Men de vil ikke tro at dette også er like viktig for enhver ekte lutheraner, at han også må gjennomgå samme “nådens orden” helt personlig, og ikke bare på papiret. Teologene i vår tid har nok gjennomgått dette med “nådens orden” på papiret. Men de har det bare i parykken, og ikke i hjertet” (Laestadius 1968: § 1078 og Seppo Lohi 2000, 314).


Læstadius fikk lære om angeren/boten av leserne (Seppo Lohi 2000, 315)
“Vi har tidligere konstatert at Læstadius lærte av leserne at det er ved loven som et menneske kan få oppleve (sann) syndserkjennelse. Når samvittigheten våkner opp, så er det et tegn på at man begynner  å få angre (over sine egne synder), noe som Guds lov virker i menneskets hjerte. Slik Læstadius syn var på “nådens orden”, var det helt nødvendig at hjertet først måtte bli sønderknust (del 1 av nådens orden), før det kunne ta imot Guds nåde (del 2 av nådens orden)


Og Seppo Lohi fortsetter (Seppo Lohi 2000, 318)
Når Læstadius prekte om “Jesu nåde-alter”, mente han ikke nattverdbordet  som var dekket. Men med det mente han personlig erfaring med den rette “nådens orden”, det vil si anger, omvendelse og å ha opplevd personlig i sitt hjerte at man er blitt forsont/forlikt (med Gud, d.v.s. at man ved troen har del i hele Jesu forsoning, og alt hva han vant på Golgata som vår stedfortjener)


Læstadius lærer om forsoningen (del 2 i “nådens orden)
Kommer…

Fortsett å lese «Hva er “nådens orden”, og hva mente Læstadius med uttrykket?»

Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?

Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse som Læstadius ikke hadde? Og hva var det samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun senere kunne formidle videre til prost Læstadius? Hadde det kanskje noe noe med «nådens orden» å gjøre, noe som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult for ham?  For siden Læstadius senere uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring i «nådens orden» enn det som han hadde, så var dette noe som hun mest sannsynlig hadde fått gjennom pastor Brandell, hans forkynnelse og han personlige sjelesorgveiledning .

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bäcksbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

Og dette virker de å ha helt rett i. For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell, kan vi lese en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet om hva som var det spesielle og “det nye” i hans forkynnelse. Og dette kan også bekrefte at «forsoningen»  og “gjenfødelsen” nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener, men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Altså viser dette viktige funn at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende elementer i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte og underviste i flere tiår. Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud – begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter, slik at det kunne bli vekkelse. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv personlig hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For det var jo Maria som ledet han til en levende tro ved “evangeliet”, slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at han fra da av kunne forkynne med Åndens kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste delen – den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss – så ble det ingen resultater av hans strenge lovforkynnelse. For ingen kunne jo bli frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed virket heller ikke hans strenge loviske prekener og hans mange advarsler til noen helliggjørelse, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års intensiv undervisning og alle hans prekener i Karesuvando. I alle fall ikke til annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de selv til en viss grad klarte å avstå fra, i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld.

Helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for Åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ved troen får bo i våre hjerter og uten at vi virkelig er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss og gi oss kraft til å leve i samsvar med Guds Ord og etter Guds vilje – så kan vi ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og derfor kan vi trygt konkludere med  at alt fra A til Å er og må få være Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  For det er jo han som vekker oss opp ved sin hellige og krevende lov, og det er han som virker anger over våre egne synder. Og han skaper også lengselen etter Gud, en lengsel som virker til omvendelse, og som ingen angrer. Dessuten er det alene han som kan gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Derfor må han få begynne en god gjerning i oss, han må få oppholder og bevarer troen i oss, og han er den som alene kan fullføre sitt eget verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Og da tilhører all lov, pris og takk Gud alene!


Prest og vekkelsespredikant Pehr Brandell

På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria” fortelles det litt om hvordan hun ved presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell hadde blitt løst fra sine tvil og fikk del i den levende tro. Dessuten hadde hun av Brandell – både gjennom hans undervisning, men mest gjennom hennes egen personlige erfaring – fått god kjennskap til “nådens orden”. Det var samepiken Maria som ledet prosten Læstadius fra en død tro og til en levende tro, og som indirekte bidro til den læstadianske vekkelsens spredning.  Dette var Læstadius selv utrolig takknemlig for. Og siden Læstadius så positivt omtaler henne som en sann og erfaren kristen, men samtidig også minnes “de kristne” (nyleserne) i Åsele med stor glede, kan det være interessant å se litt nærmere på hvem presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell – han som spredde nylesernes kristendom til tusenvis av mennesker – egentlig er og hva han stod for.

Pehr Brandell var født 1.1.1789 i Portsnäs by, i Piteå socken, og døde 4.5.1841 i Ullånger. Hans  barndomshjem var preget av de “norrlänske gammelläseriet, med alvorlig krav når det gjaldt bot og helliggjørelse. Disse ble holdt for å være loviske (Rörelsen – nyläseriet – var en protest mot gammalläseriet, som präglades av en lagisk anda). 

Under sin studietid mistet han noe av sin trosvisshet og sin frimodighet i troen. Men etter å opplevd en ny religiøs krise, fikk han senere oppleve en indre frihet, noe som mer helt og på nytt til å forstå og å leve av Guds nåde i Kristus. Gammellesernes krav om bot og helliggjørelse ble forent hos Brandell – slik det vanligvis var med nyleserne – med herrnhutisk frelsesvisshet, frimodighet og glede. Hans syn og fromhetsliv ble nesten totalt preger av nyleserne, noe som han helt sikkert var kjent med helt fra begynnelsen av 1800-tallet.

I 1817 begynte han som vekkelsespredikant, og ble sammenlignet i klasse med Læstadius. Hans forkynnelse var preget av stort alvor, rik erfaring og omfattende bibelkunnskap, og trengte gjennom marg og ben. Og kirken var nesten hver søndag fylt til siste plass, selv om det var sitteplasser til 2000 i den. For de kom fra vide områder for å få høre på hans forkynnelse og for å få sjelesorg av ham. Brandell var en særlig god forkynner, og han kunne forkynne en hel time. Men han forberedte og skrev aldri ned sine taler, derfor finnes det dessverre ikke noe arkiv for hans taler.


Hva var “det nye” som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse? Hva var det Samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun kunne formidle videre til prost Læstadius? Var det kanskje noe noe med “nådens orden” som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult?  For siden Læstadius uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring med “nådens orden”, så var dette noe som hun ment sannsynlig hadde fått fra Brandell.

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bächsbacka nevner Kristi forsoning som “det nye”

  • Seppo Lohi: Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Seppo Lohi: Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet», og som Erik Bäcksbacka skrev innledningen til.

Og dette virker de å ha helt rett i! For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at “forsoningen” og “gjenfødelsen” nettopp var “det nye” som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener (slik også Seppo Lohi skriver), men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • “Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen“.

Videre skriver Seppo Lohi om Brandells forkynnelse:
“Under en tid når den kristne forkynnelse var overfladisk, lød det fra hans forkynnelse en dypere grunnklang om synd, nåde og forsoning. Store skarer av til tilhørere strømmet til kirken (med 2000 sitteplasser) for å søke trøst og hjelp ut av sin åndelige nød” (Seppo Lohi 2000, 200). Det samme hadde også samepiken Maria  gjort, og hun ble ikke skuffet. Og senere var det hennes tur med sin trøst og hjelp å veilede prosten Lars Levi Læstadius ut av en tilsvarende  åndelig nød.

Altså viser dette viktige funnet at “forsoningen” og “gjenfødelsen” var de helt avgjørende element i “nådens orden” som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte i flere tiår (Seppo Lohi 2000, 203).

“Ifølge Thulin var Læstadius’ forkynnelse før han møtte samepiken Maria noen rett forkynnelse av loven slik at det kunne virke til oppvekkelse, men var heller slik at menneskene skulle forbedre deres ytre liv. Følgen var, ifølge Thulin, at forkynnelsen var fattig, men moraliserende. Og siktemålet med forkynnelsen var ikke at den skulle vekke syndseerkjennelse, og heller ikke at den skulle føre til vekkelse (Seppo Lohi 2000, 204).

Men først etter at Læstadius – gjennom sin “åndelige jordmor” Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en  “høyere farge”, slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For Maris ledet han til en levende tro, slik Raattamaa uttrykte seg: “at han får tro sine synder forlatt slik som han er”. Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at fra da av kunne forkynne med kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i “nådens orden”, nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste del, den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss, så ble det ingen resultat av hans strenge lovforkynnelse. For ingen ble frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed bar heller ikke hans strenge formaninger til helliggjørelse noen frukter, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års forkynnelse i Karesuvando. I alle fall ikke annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de avstod fra i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld. For helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ikke bor i hjerter og man ikke er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss, så kan vi i alle fall ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og slik sett kan vi si at alt fra A til Å er Guds verk. Ja alt som hører til “nådens orden” er ene og alene Guds verk.  Han vekker oss opp ved sin lov, og virker anger over våre synder. Han skaper lengsel etter Gud, som virker til omvendelse. Det er han som gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Det er han som begynner en god gjerning i oss, han oppholder og bevarer oss, og han fullfører sitt eget verk inntil Jesu Kristi dag.


Hvorfor er flere viktige hendelser i Læstadius’ liv og i læstadianismens historie så uklare?

Ulike syn på når og hvor Læstadius ble gjenfødt
På siden “Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria”, kommer det fram at de ulike Læstadius-forskerne ikke klarer å bli enige når det gjelder verken datoen eller stedet hvor Læstadius fikk oppleve sin gjenfødelse. De fleste er av den oppfatning at dette skjedde i Læstadius’ møte med samepiken Maria – eller Milla Clemensdotter, som hun hette. Og datoen for når dette møte skjedde,  var 1. januar 1844, et møte som Læstadius selv satte en utrolig pris på. For det møtet ville han aldri glemme så lenge som han levde.  

I Åsele fikk Læstadius møte Maria, hun som hadde personlig erfaring og god innsikt i “nådens orden”. Hun hadde selv blitt løst fra sine tvil ved presten Brandell, og hadde kommet til en levende tro. Nå var det hennes tur til å hjelpe presten Læstadius. For nå befant han seg nettopp der hvor Maria tidligere hadde vært, og hun hadde derfor både innsikt og erfaringer til å veilede prosten til fred med Gud. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet» av Gud. 

Så langt er alle Læstadius-forskere enige. Men så er det en del av dem som mener at selve gjenfødelsen ikke skjedde den 1. januar i Åsele, men derimot den 10. januar 1844 på Læstadius’ bursdag i Lycksele. Og det er kanskje ikke så underlig at de har kommet fram til den konklusjonen, siden dette er noe som Læstadius selv også har skrevet, ikke mindre enn to ganger. De som mener at datoen for gjenfødelsen var den 10.1., heller stort sett til den oppfatning at han i sitt møte med Maria bare fikk kjenne “en himmelsk forsmak”, en sterk opplevelse eller et “nådetegn”. Andre igjen mener at selve gjenfødelsen skjedde den 1.1.1844 i Åsele, og at han dessuten den 10.1.1844 – på hans egen bursdag – hadde ennå en til sterk opplevelse. Og en del mener at Læstadius selv mintes feil, slik at han i sine egne skriv blandet de to datoene med hverandre.

Ja sannelig, hva skal da vi legfolk tenke og mene, siden de som er profesjonelle forskere og som virkelig har gjort sitt ytterste for å vurdere rett, trekker ulike konklusjoner.

Slik jeg tenker, kan det kanskje være at det er Gud som har latt slikt skje, særlig for at vi som tilhøre den læstadianske vekkelse ikke skal begynne “å avgude” personen Læstadius. Selv om han selv påstod at enhver som er gjenfødt, også må minnes sin “fødselsdag” og sitt “fødested”, så tydet dette på at også Læstadius bare var et vanlig menneske, underlagt samme skrøpelighet som alle vi andre. 


Hva var det egentlig som skjedde under møtet med Maria?
Heller ikke dette er mulig å si helt med sikkerhet. Eneste kilde for å finne svar på det, er hva Læstadius selv og hans nærmeste medarbeider Johan Raattamaa har skrevet. At det var et mektig møte, er det vel ingen tvil om. For det endret i alle fall hele hans liv. Hans gudsbilde ble totalt forandret, og han fikk selv del i “nådens orden”, noe han tidligere bare hadde hatt en teoretisk og en begrenset innsikt i. Men nå fikk han virkelig oppleve et avgjørende vendepunkt i sitt trosliv. Etter at samepiken Maria hadde hørt Læstadius’ alterpreken, åpnet hun hele sitt hjerte for ham. Når hun fortalte om sitt liv og sin lange vei fra syndens nød til fred med Gud, gjorde det et dypt inntrykk på prosten. Han kjente seg igjen i hele hennes fortelling. Og de fikk begge stor tillit til hverandre. Læstadius tenkte: Nå ser jeg veien som fører til livet. Og han fortsetter: Nå begynner det å lysne også for meg, og jeg fikk kjenne  en forsmak på himmelens glede. Og prosten forteller senere: Når jeg kom til min egen forsamling i Karesuvando, fikk mine prekener “en høyere farge”.

Men skjedde det noe mer under dette møtet? Og i tilfelle, hva skjedde? Var det snakk om et formelt skriftemål i form av syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse, slik prosten Brandell tidligere hadde løst Maria fra  hennes tvil? Det vet man ikke med sikkerhet. Men en viss pekepinn får man tross alt av det som Læstadius’ nærmeste medarbeider Johan Raattamaa skriver, og det er egentlig nok:

  • «Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».

Før møtet med Maria, var Læstadius et sorgløst menneske, på tross av at han hadde vært prest i 18 år og forkynt Guds Ord for andre, til og med med stor nidkjærhet.  Han hadde ikke selv kommet til forsoning med Gud, og eide heller ikke fred i sitt hjerte. Derfor var han ikke ferdig for å dø, dersom døden skulle komme. Men Gud hadde nå fått virke sorg i hans samvittighet, og hans utilgitte synder anklaget ham. Dessuten hadde Gud fått begynne å virke en lengsel  inne i hans kjerte, en lengsel etter å få del i Kristi forsoning, slik at han skulle få del i frelsen og kunne bli et Guds barn. Og i møtet med Maria forkynte hun muligens – slik Raattamaa  uttrykker det – at han får tro sine synder forlatt slik som han er. 

Og Seppo Lohi sammenfatter det som Maria talte til Læstadius slik: “Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium (Seppo Lohi 2000).

Kanskje man også kan si,  ut fra det som Læstadius selv sier om at Maria, hun som  hadde en slik innsikt i “nådens orden” som han selv ikke hadde: Siden “nådens orden” inneholder alt som behøves for å veilede en angrende synder fra syndens nød til fred med Gud, inneholder det også kjernebudskapet i hele den kristne forkynnelse, nemlig  Kristi soningsverk på Golgata og hvordan en synder personlig skal kunne bli forsonet med Gud. For det var nok nettopp denne delen av “nådens orden” som til nå hadde vært skjult for Læstadius, og som han ikke hadde noen personlig erfaring i.

Men nå – i sitt møte med Maria –  fikk han motta alt dette som forsoningen i Jesus Kristus gir.  Så dermed fikk han også del i frelsen, og i alt som hørte til den. Slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse også for prosten Læstadius,  ved den frelsende tro som Gud gav i hans hjerte. Og dette Guds evangelium styrket ham til å tro ordene om syndenes forlatelse, slik Raattamaa uttrykker det: “at han han får tro sine synder forlatt”. Så dermed fikk han også motta Kristi fred i sin samvittighet vad troen på Jesus, slik Raattamaa uttrykker det. Og siden han nå hadde fått bli et Guds barn, fått del i nåden og troen, fått del i syndenes forlatelse, gav også Gud sin egen Hellige Ånd i hans hjerte, slik at også hans forkynnelse fikk en “høyere farge”, eller som Raattamaa sier: “Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».


Forkynte Maria syndenes forlatelse  for Læstadius “i Jesu navn og blod”?
Fortsetter…

 

Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria

Før prost Lars Levi Læstadius møtte den mye omtalte samepiken “Maria”, hadde han vært prest i ca. 18 år. Han hadde vært en nidkjær og streng forkynner av Guds lov, men det bar ingen frukter, virket ikke til sann omvendelse og førte heller ikke til vekkelse. Grunnen var at han ikke kjente til kraften i evangeliet, og heller ikke til forsoningens hemmelighet. Men etter møtet med Maria, skjedde det noe nytt og stort i hans indre.

Fortsett å lese «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria»

Hvorfor nevnte ikke Læstadius om “personlig syndeavløsning” mer enn to ganger i alle sine prekener og andre skrifter, selv om dette ble det mest sentrale for hele vekkelsen?

Kilde: “Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta

Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine  mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette  i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til “En ropande Röst i Ökenen” som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!

Mest sannsynlig skyldes dette  at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette.  Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.

Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst  for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst –  enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene  Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.

Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av  Læstadius’ “nådens orden”. For “nådens orden” hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.

*) Kilde: “Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning”

Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”

Da jeg på begynnelsen av 1970-tallet kom til troen, fikk vi i blant høre en velment anbefaling: ” “Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther! “

De som sa dette, gjorde det helt sikkert i beste mening. Og tanken var nok den: “Læstadius og Luther hadde den Hellige Ånd, og derfor er deres lærdommer pålitelige, og inneholder alt som vi trenger for å bli frelst. Mer behøver man ikke!”

Men virkeligheten er den at vi egentlig ikke trenger annet en “Skriften alene”. For Bibelen, som er Guds Ord, inneholder absolutt alt som trenges for å veilede og lære oss – både til evig liv og til å leve rett kristelig.

Fortsett å lese «Ikke så godt råd: “Les kun Bibelen, Læstadius og Luther!”»

Andakt: “Åndelig velsignelse i Jesus Kristus”

Lovprisning for frelsen i Kristus 

Tekst: Ef. 1:3-12:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i det himmelske (i himmelen) i Kristus (vers 3)…

Paulus nevner her opp 7 ulike åndelige velsignelser som Gud vil gi oss, dersom vi vil omvende oss og ta i mot denne rike velsignelsen. 

Fortsett å lese «Andakt: “Åndelig velsignelse i Jesus Kristus”»

Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen

Den læstadianske vekkelse sprer seg til Petersburg og derfra til Estland
Den læstadianske vekkelse spredde seg på slutten av 1800-tallet til Petersburg og til Viborg, hvor de hadde egne menigheter. Det var mange der som omvendte seg til Gud, og som knyttet seg til vekkelsen i det området.

Fortsett å lese «Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen»