Noen ord om Læstadius’ særegne språkbruk


Læstadius var virkelig “en ordets mann” med et utrolig frodig språk, og valgt alltid ut sine ord og uttrykk meget nøye. For hvert ord og hvert uttrykk hadde sitt helt klare siktemål. Han skrev alltid ned sine prekener til minste detalj, og hans billedspråk var helt i særklasse – på godt og ondt. For meg og for mange andre i vår tid og i vår kultur er det nok slik at vi “sliter” en god del med å få med oss så mye av innholdet. Det blir lett  mange brudd i høreforståelsen, og da “faller man lett av lasset” og “blir liggende igjen” når han “kjører videre”. Så dermed kan minnet av hva man har hørt etter å ha lyttet til en av hans prekener bli ganske fragmentert, hvor gode og innholdsrike de enn kan være. For språk handler først og fremst om kommunikasjon. Blir det brudd i kommunikasjonen – uansett hva som er grunnen til det – blir også budskapet borte.

Slik er det ofte for meg når jeg hører hans prekener blir lest, særlig når “Brunes oversettelse” blir brukt. Noe letter er det nok når Børresens oversettelse av 1953 leses. Men så finnes det jo dessuten “L. L. Læstadius: PREKENSAMLING I, II og III” fra 1984 som er mye lettere å forstå, men disse brukes dessverre hos oss når det blir lest i våre sammenhenger. Men mange leser sikkert disse hjemme, i alle fall i blant.

Selv om de tilhørerne som Læstadius forkynte for, var et naturfolk som hovedsakelig brukte det muntlige språket og de var vant med et noenlunde tilsvarende billedspråk som Læstadius utviklet sitt særegne billedspråk fra, var det ikke så helt enkelt for dem heller å få tak i alt hva han egentlig siktet til. Men tross alt hadde de mye lettere enn oss å dra sammenligninger med naturspråket som de til daglig var vant med. Tross det var det også for dem helt til begynne med et litt “skjult” språk med helt nye og fremmede språkbilder, selv om mye direkte var knyttet til det samiske miljøet i Lappmarken.


Seppo Lohi skriver om Læstadius spesielle prekenspråk:
Det tok sin tid før “det nye språket(bruken av metaforer, typologi, rollemodeller, teleskopi , satire, uttrykk hentet fra samisk religion etc.) begynt å berøre (tilhørerne). Men når fem år var gått, så fantes det knapt nok noen i Karesuvando kirke som ikke lenger forstod hva Læstadius mente med sitt fargerike billedspråk (Merk: Da var man kommet til 1849, og da flyttet Læstadius til Pajala for å begynne som sogneprest der).
(Seppo Lohi 2000, 213)


Læstadius’ språk og hans språkstil
Alle som er spesielt interessert i Læstadius’ språkstil og retoriske stil, vil ha nytte av å lese doktorgradsavhandlingen “Lars Levi Læstadius’ spiritualitet” av Lilly-Anne Østtnor Elgvin, 2010. Der har hun en grundig gjennomgang av alt som har med det språklige å gjøre, og konkretiser det med gode eksempler fra utvalg av alle de 466 prekener hans som hun har hatt tilgang til fra Seppo Lohi’s arkiver.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.