Slik takler du konflikter.

Kilde: www.karrierelink.no
Konflikter er ubehagelige og ofte føles det lettere å skygge banen, enn å ta konfrontasjonen. Men hvis saken virkelig betyr noe for deg, er ekspertenes råd å snakke ut og søke en felles løsning sammen med personen(e) det gjelder. Unngår man konfrontasjonen, kan konfliktene føre til blant annet mistrivsel, nedsatt motivasjon og redusert arbeidsinnsats. I verste fall kan de resultere i sykmeldinger, omplasseringer og oppsigelser. Psykolog John Berglund med doktorgrad i forebyggende medisin, har mange års erfaring i konfliktbehandling, stressmestring og psykososiale relasjoner. Her er noen av rådene hans for god konflikthåndtering.

1. Fienden er ikke personen: Husk at fienden er ikke den andre personen, men det som ble gjort mot deg. Skill sak og person.

2. Forbered deg godt: Gå aldri inn i en konflikt før du er blitt bevisst din egen prosess. De viktigste spørsmålene du bør tenke gjennom i forkant er følgende:

• Hva føler du: Berglund påpeker at så lenge du ikke vet hva du føler, vet du heller ikke hva du trenger. Finn ut om det er skyldfølelse, sinne, sorg, frykt eller andre følelser du kjenner, og hva du dermed trenger.

• Hva skjedde: Oppsummer hendelsen mest mulig objektivt, uten å plassere skylden på noen. Slik får du en god oversikt over situasjonen og følelsene dine blir satt i sammenheng.

• Hva vil jeg ha i stedet for denne konflikten: Redegjør for deg selv hvordan du ønsker at forholdet mellom deg og den andre parten skal være.

• Hvem eier problemet: Berglund mener at problemet eies hverken av den som begynte eller den som har mest skyld i det som skjedde, men av den som ønsker endring. Ønsker du en forandring i situasjonen, er det altså du som eier problemet.

• Risikovurdering: Tenk grundig gjennom hva som kan skje med deg hvis du tar initiativet til å løse opp i konflikten. Som regel er dette punktet unødvendig å tenke gjennom, men i noen tilfeller, som for eksempel hvis man forholder seg til en psykopatisk sjef, er risikovurdering viktig.

• Identifiser egne holdninger: Hvilken holdning har du i forhold til den andre personen? Hvis du for eksempel ser ned på ham/henne vil dette skinne tydelig gjennom og antakelig gjøre konfliktløsningen vanskelig. Prøv derfor å jobbe med dine egne holdninger og følelser overfor den andre personen før du går inn i en samtale med ham/henne.

3. Ta initiativet: Ikke forvent at den andre skal ta initiativet. Så lenge du ønsker endring i situasjonen, er det du som eier problemet og også du som bør ta initiativet. Berglunds erfaring med konfliktgrupper har vist at det beste er å være kort og presis når du spør den andre personen om et møte. Han foreslår å si noe som: ”Jeg har et problem jeg sliter med, og for å få ryddet opp i det trenger jeg en prat med deg. Vær så snill, det er viktig for meg. Har du ti minutter?”. Si det med en fast, rolig og vennlig stemme.

4. Start samtalen: Ettersom det er du som har tatt initiativet til samtalen er det naturlig at du starter den. Legg frem saken på en saklig måte og bruk jeg-budskap. Da unngår du å angripe motparten og det vil bli lettere for ham/henne å dele sitt budskap etterpå uten å komme i forsvar.

5. Lytt: Når motparten tar ordet etter deg, er det viktig at du lytter ordentlig. Berglund påpeker at du ikke kan lytte aktivt så lenge du sitter og tenker på hva du skal si så fort du får ordet. Han anbefaler å legge ditt eget til side, stille deg åpen og ta inn budskapet motparten har å dele med deg. Hvis dere begge bruker jeg-budskap og lytter til hverandre, vil konflikten antakelig virke mindre dramatisk og sjansen for en god løsning er større.

6. Spør: For å unngå unødvendige misforståelser er det viktig at du spør hvis noe er uklart.

7. Ikke svartmal: Selv om du er uenig med et annet menneske er det viktig å ikke svartmale ham/henne. Prøv å se ham/henne for det mennesket han/hun er og verdsett de positive kvalitetene.

8. Be om endring: Du kan aldri kreve en endring, men du kan fortelle motparten hva du ønsker i den gitte situasjonen. Noen ganger blir man enige, og finner en felles løsning. Andre ganger ikke. Blir dere ikke enige, kan dere iallefall bli enige om at dere er uenige om denne saken. Det er helt i orden og viser gjensidig respekt.

Makt. Sunt, usunt og sykt.

Det er ikke noe galt i at en leder har makt. Men
  • Den sunne lederen er oppmerksom på at han har makt. Men han eller hun misbruker den ikke og kan begrense den slik at den ikke skader eller binder andre.
  • Den usunne lederen tar makten i bruk. Det kan gi seg utslag i at andre føler seg overkjørt, at de opplever mas (f.eks. om penger eller økt innsats) eller at de blir styrt
    ved hjelp av skyldfølelse (skyldfølelse er kongeveien til all manipulasjon). Usunne ledere kan ikke, eller vil ikke, begrense sin makt. De kan også tilta seg langt større
    makt enn de egentlig har, ofte for å skjule egen avmakt.
  • Den syke lederen har ikke begreper om makt, men bruker makt likevel. Han eller hun kan framstå som profet eller en svært  åndelig person. De later som om de aldri vil noe selv, men bare ønsker å være et redskap for Gud. Motstand eller kritikk blir tolket som motstand eller kritikk mot Gud selv. Maktmisbruk oppstår lettest hos personer som har makt, men ikke vil erkjenne det – verken overfor seg selv eller andre.

 

  • Ulike former for makt
    Både den sunne, usunne og den syke makten kan komme til uttrykk gjennom
  • Vårt ytre. En person som er fysisk stor, kan ofte virke truende på en som føler seg liten. En som har kraftig  stemme får lett overmakt over en mer stillfarende.  (En taler som “brøler” på talerstolen, skremmer faktisk ganske mange av tilhørerne. Et styremedlem som får et raseriutbrudd, får lett sin vilje igjennom.) En selvsikker
    opptreden, også i ordets gode betydning, gjør at en blir hørt. En kan faktisk gå på kurs for å lære å oppføre seg slik at en får større innflytelse. Og dersom en selv er “flink med ord” mens de andre har vanskelig for å uttrykke seg, tar en fort ledelsen.
  • Status. Tittel, posisjon eller stor anseelse har sin virkning. Men det kan også gå på andre statussymboler. Sjefen som sitter bak sitt enorme skrivebord, gjør inntrykk.
  • Muligheten til å utdele straff eller belønning. En  arbeidsgiver har makt over lønningsposen. En leder har også mulighet til å bestemme hvem som skal få de mest
    ettertraktede oppgaver eller tillitsverv. Sist, men ikke minst, kan enkeltpersoner eller fellesskap ofte ha makt til å inkludere eller ekskludere mennesker. Det å føle at en blir satt til siden eller “frosset ut” er så vondt at mange gjør nesten hva som helst for å unngå det.
  • Erfaring, kunnskap eller andre former for kompetanse. På den ene siden er det både godt og nødvendig at noen “kan” noe. Vi bør lytte til dem og slippe dem til. Men også disse kan ta feil. Det er ikke noen garanti for at en som har arbeidet på misjonsfeltet hele sitt liv, ser alt klarere enn en som bare har vært der noen måneder.  En forkynner som har stått i vekkelse både her og der, vet ikke nødvendigvis alt om hvordan en menighet bør organiseres. Noen må våge å stille spørsmål og etterprøve det disse sier (dette gjelder også forkynnere og lærere, Apg 17,11). Mennesker som virkelig er trygge på seg selv og sin kompetanse, blir ikke fornærmet når noen
    motsier dem eller er kritiske.
  • Å forvalte informasjon. Den som vet noe andre ikke vet, har makt. En som har betrodd seg til en sjelesørger, vil ofte være nervøs for at sjelesørgeren skal misbruke  sin makt og gjøre livet vanskelig for den som har åpnet seg. En sentral person i en organisasjon har mulighet til å stoppe den informasjonen han eller hun mener skader en sak og sende videre den informasjonen som fremmer saken. En som i hemmelighet samler opp informasjon og legger fram mye nytt stoff på et styremøte, stoff de andre i styret ikke har fått tid til å vurdere, får lett styret i sin hule hånd. Mennesker som systematisk samler informasjon om andre mennesker, er ofte ute etter makt.
  • Sin plass i byråkratiet. Mange ganger kan vi velge om vi vil sende videre en sak vi synes det haster med, og så kan vi holde tilbake en sak vi har mer negative følelser
    for. Den som bestemmer hva som skal stå  og ikke stå på saklisten for neste komitemøte og forbereder sakene, har makt. Det hjelper også å ha godt kjennskap til prosedyrer og “spilleregler”.
  • Åndelighet. Åndelighet er i utgangspunktet noe godt. Vi trenger medarbeidere som Gud har fått bearbeide og fylle med sin Ånd. Problemet er bare at det er så vanskelig å skille den ekte åndeligheten fra den falske. Når vi i tilstrekkelig grad ønsker å få vår sak igjennom, kan vi bruke “åndelige” argumenter som våpen. Våre medarbeidere skal da  være veldig modne og sikre på seg selv for å våge å motsi oss. De færreste er så sikre på seg selv.
  • Psykologisering. Dersom jeg kan si om en jeg er uenig med at han eller hun har bestemte karaktertrekk, erumoden eller fortjener en annen “diagnose”, gjør jeg vedkommende ufarlig – i alle fall for meg selv.
  • Svakhet. Kan jeg ikke vinne ved å vise styrke, kan  jeg prøve å vinne ved å være så svak, så sårbar, så følsom eller så var når det gjelder samvittighet at de andre må ta hensyn til meg. Jeg kan gå rundt med etiketten “Forsiktig glass” på meg, og være rimelig trygg på at snille kristne vil ta hensyn til den. Noen “svake” mennesker
    har en imponerende evne til å få sin vilje igjennom og få alle andre til å ta hensyn.

 

  • Formell og uformell makt
  • En som er valgt til formann eller styremedlem, en kretssekretær eller ungdomssekretær, en prest eller en organist, har formell makt og formelt ansvar. Det forventes at de tar  beslutninger og setter dem ut i livet.
  • Men det kan også være mennesker som har stor uformell makt. Det kan være at en eller annen “høvdingskikkelse” legger så sterkt press på kretssekretæren at denne ikke tør å ta beslutninger uten at høvdingen godkjenner dem. (Kanskje høvdingen til og med hadde stor innflytelse på hvem som ble ny kretssekretær.) Kanskje familien Hansen i så mange generasjoner har gitt så meget til, og arbeidet så meget for, bedehuset at de i praksis har mye større makt enn formannen. Familien Hansen har i praksis veto-rett, selv om det ikke står et ord om denne retten i foreningens lover og statutter. Eller kanskje den forrige formannen fremdeles trekker i trådene etter at en ny er valgt? Uformelle ledere trives ofte best når de kan utøve sin makt i stillhet – uten at andre ser at de har makt. Den som prøver å sette bjelle på katten, kan risikere å bli ganske upopulær.
    Makt er, som før antydet, ikke negativt i seg selv. Den kan brukes i det godes tjeneste, og den kan misbrukes og skape mye ondt. Når vi selv bruker makt, har vi en sterk tendens til å tro at vi bruker den i det godes tjeneste. Når andre bruker makt, har vi derimot en like sterk tendens til å stemple det som urettmessig maktbruk.

Av Gunnar Elstad:

 

    Hva er sunn åndelighet?

    Av Hans Erik Nissen
    Herlighetsforkynnelsen er som et virus som ikke kjenner noen riksgrenser. Som en
    influensaepidemi har denne smitten spredt seg i den evangeliske kristenheten.
    Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet som umiddelbart virker tiltrekkende. Først etter en tid viser det seg at den bygger på sand og ikke på den grunnen som er lagt.

    Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke umiddelbart som vranglære, for den hevder
    mye riktig. Den lever av Guds gode gaver: Glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver
    og evangelisering, og har syn for sider av det bibelske budskap som er blitt fortrengt.
    Herlighetsteologien stiller også relevante spørsmål til tilstivnet lutherdom og rosenianisme, der dogmatikken mer eller mindre er blitt en intellektuell regneoperasjon, og der den åndelige pulsen stadig svekkes. Det tragiske er imidlertid at det liv
    herlighetsteologien spør etter, ikke er spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men er
    stort sett en oppblomstring av den religiøsitet alle mennesker er født med.

    En dyptgående forskjell Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke
    munken som plikttro tjente Gud, var han aktet og æret av den katolske kirke. Men da han ble født på ny ved Guds levende og evige Ord i evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende til den kristendom som var kirkens overbevisning. Derfor prøvde den med alle midler å bringe ham til taushet.

    Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv der korset og dets virkelighet gjennomsyret alt. Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han talte og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

    Jesu eksempel
    I lignelsen om fariseeren og tolleren gir Jesus en skarp beskrivelse av sann åndelighet, kors og herlighet. Begge er med i forsamlingen og lever et åndelig liv i bønn. Begge vet at Herren er i sitt tempel, og der han er vil de også være. Men bare en av dem møter Gud. Det blir et alvorlig møte. Slik blir det alltid når en synder skal frem for den helliges ansikt. Men det er bare på denne måten det kan bli et frelsende møte. Gud gir de to mennene hva de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe og bad derfor ikke om noe. Han var en av de rike laodikea-kristne som har takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud.

    Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind og naken, uten å vite det. Han kom ikke for å få noe, men for ennå en gang bekrefte for seg selv hvor godt det var å være en kristen! Det gir mening, glede og harmoni og hjelper mot lavt selvbilde. Hos tolleren finner vi den frelsende kraften.Hans kristendom handler om noe helt annet enn
    fariseerens. Han er en nådekristen. For ham er nåden ikke teori, men gir som frukt et hellig liv hvor det ikke bare handler om ytre ting. I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig jeg er, og troen øves gjennom hele livet å be frelsesbønnen: Gud, vær meg synder nådig!

    I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv. Tolleren, derimot, møter den hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn i hjertets innerste. Han opplever seg selv så langt nede at alt handler om en eneste ting: Nåde. Men han gikk hjem rettferdig. Slik er Gud!

    Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake noen titalls år, har vi hatt kontakt med mange unge. Vi så dem på gudstjenester, møter og leirer. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem aldri sin fot der Guds folk samles. Mange mener grunnen ligger i tilstivnede ytre former, og jobber derfor intensivt med å forandre møteformene. Det hjelper en stund, flere kommer med, men etter noen år viser hverdagen seg igjen. I København, for eksempel, var det først én kirke som var «kirken». Siden ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk  kommer og går.

    Det er ikke formene som er det avgjørende problemet, men derimot at de fleste aldri er
    blitt ført inn i en kristendom hvor det handler om liv og død, og om å alltid på nytt få høre en forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt i Kristus.

    Herlighetsforkynnelsen mister sin kraft.
    Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og en følelse av å være utenfor smyger seg inn
    når man gang på gang synger de samme enkle sanger og kor med tilhørende melodier. I hver ny kristen generasjon er det bare de som ble ført gjennom omvendelsens trange port som blir bevart i Guds forsamling. De fleste forstår ikke dette.

    To slags herlighet
    Både fariseeren og tolleren opplevde det kristne livets herlighet. Fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bønn og levemåte skal vi ikke for snart bli ferdige med. I dette er han et forbilde, og den som ikke går i hans spor går glipp av mye velsignelse.Likevel er det noe som er helt galt; for i selve verket står hans kristendom i veien mellom ham og Jesus. Uten at han selv er klar over det, står
    den der som en ugjennomtrengelig mur. Han når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en religiøsitet der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt som han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor har han intet behov for ham som bor i det høye og hellige og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden.

    Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sann kraft, henger det sammen
    med herlighetsteologiens fremgang. Bevisst eller ubevisst bøyer man unna det verden
    umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det blir sett på som et hinder for
    å vinne mennesker. Derfor toner man ned det bibelske budskapet om loven, synden,
    omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av å innrette sitt liv etter Guds ord og holde Guds bud, å leve hellig og si nei til verden. Samtidig fremhever man de sider av kristendommen som ikkekristne umiddelbart kan forstå, og som ligger på linje med hva de mener kristendommen skal være hvis den skal tiltale dem. Den skal hjelpe inn i et liv som er preget av harmoni, overflod, frihet og glede.

    Den nye begynnelsen
    Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft mellom oss. Skal det skje, må – i mye større grad enn hva som skjer i dag – Kristus bli malt for våre øyne som korsfestet. Denne fremstillingen av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaper behov for Kristus som korsfestet.
    D
    et nytter ikke bare med tale om Guds kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale
    som Jesus taler. Han kjenner sin Far som er ett med sitt Ord både i lov og evangelium.
    Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han om Guds vrede og dom, helvetets ild, mørket der de gråter og skjærer tenner, og om den dør som er stengt? Vendte menneskene seg bort i sinne? Ja.

    Andakt: “Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og fred”

    Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og fred

    “Dette er hvilen, la den trette finne hvile ved den,” og: “Dette er freden.” Likevel ville de ikke høre”, Jes. 28:12.

    Ved profeten Jesaja forutsier Gud ganske detaljert om Frelseren Jesu komme til jord og om Kristi herlige nåderike. Ved den Hellige Ånds opplysning beskriver han Jesu Kristi person, Hans vesen og egenskaper, Hans liv her på jorden, Hans lidelse, død og evige seier over synden en gang for alle. I Jes. 32:17-18 leser vi: ”Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder”.

    Les mer på side 2!

    Søk fred og jag etter den!

    Søk fred og jag etter den!

    Overskriften er et direkte sitat fra Salm. 34:15. Fred er et av de aller viktigste nøkkelord i den Hellige Skrift. Grunntekstens ord shalom er oversatt med ulike ord Bibelen. I blant er fred en betegnelse for motsetningen til krig og fiendskap. Ordet shalom kommer av salam, som betyr ”oppfylle plikter, krav og løfter som gjenoppretter en skade som er gjordt”. Dette fører våre tanker til Fredsfyrsten Jesus, han som er opphavet til og garantisten for den fred han alene kan gi, og som gjør at Gud ikke lenger er vred på de som angrer sine synder, de som ved troen tar imot Jesus som sin frelser og sin synds forsoner. Forut for dette var det fiendskap mellom oss mennesker og Gud pga syndefallet. Vi var fremmede for Gud og hans fiender i våre sinnelag, men Jesus gjorde fred ved sitt blod ved forsoningen på Golgata kors. Slik forlikte Jesus oss med Gud, se Kol. 1:20-21. Samme fredens budskap møter vi i Ef. 2:15-17. Der bruker Paulus et meget sterkt uttrykk: ”og ved det drepte han (Jesus) fiendskapet, og Han kom og forkynte evangeliet om fred…

    Fred kan betegne en tilstand, der det ikke mangler noe, fordi Jesus har gjort alt. Fred kan dessuten være uttrykk for en situasjon, der man er utenom fare. Fredspakten er undertegnet og holdes av begge parter og det er ikke fare for at man på nytt blir angrepet av fienden. Fred betyr samtidig at fienden er overvunnet og seieren er en virkelighet. Denne Guds fred kan vi kun få del i i Fredsfyrstens rike, der fredens konge, Jesus får regjere. Han vil fortsatt hilse på sine fryktaktige barn med samme ord som han hilste på sine disipler med:  Fred være med dere! og Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt! se bl.a. Joh. 14:27. Videre er fred eller shalom oversatt med indre fred i sinnet, fredelige forhold mellom land og folk, vennskap og vennlighet, frelse, lykke og ubekymret.

    Temaet vårt er en av Bibelens meget viktige formaninger: Søk fred og jag etter den! Selv om vi også i det ytre legger vinn på å hilse på medkristne med Guds fred!, er dette i seg selv ingen garanti for eller et bevis på at vi alltid søker fred eller jager etter den, slik vi som kristne er forpliktet til, iflg. utallige steder i Skriften. Dersom ønsket om Guds fred ikke kommer av et oppriktig hjerte, vil kjødeligheten i form av fiendskap, egoisme, onde baktanker og urene motiver etter kort tids samtale skinne igjennom. Bibelen definerer slikt helt entydig som synd og kjødelighet, selv om det også utføres av de som bekjenner kristendommen. Og om man selv ikke merker slike dårlige sider ved seg selv, skal man være klar over at mange medkristne ser dette veldig tydelig, og er bekymret. Når kjærligheten mellom kristne kjølner, blir også kjødets gjerninger åpenbare, slikt som: hat, stridigheter, avindsyke, vrede, egoisme, selvhevdelse, misunneles, partier og lignende. De som gjør slikt (dvs de som aktivt lever ut slike synder), skal ikke arve Guds rike, Gal. 5:21. Om man lever i kontinuerlig kiv og fiendskap, og biter og eter hverandre, så er man bare munnkristne, uten troens og Åndens frukter. For Skriften formaner: Vik fra det som er ondt og gjør godt!, Salm. 34:15. Og i Sak. 8:19 leser vi: Elsk derfor sannheten og freden!

    Det å bevare freden mellom brødre og søstre krever en aktiv handling, hvor Guds Ånd og troens lydighet må få virke både det å ville og det å gjøre. Jesus fremhever viktigheten av dette i bergprekenen, hvor han sier: Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Samme oppmuntring møter vi også hos Paulus: Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!, Rom 12:18 og La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre, Rom 14:19.

    Selv blant kristne kan det dessverre hende at freden alltid skjer kun på den enes premisser. Man anser ikke hverandre som likeverdige parter i ”fredsforhandlingen”, og dermed må den svakere part alltid gi etter. Men all erfaring viser at ingen blir lykkelig av en slik ensidig fred, den fører bare til undertrykkelse og utnyttelse, og er et bevis på kjødelighet og syndig maktmisbruk. Fred betyr ikke underkastelse, det å gi etter for fredens skyld eller at man gir motparten rett – selv når han tar feil – for at det ikke skal bli bråk. Fred i bibelsk betydning er alltid knyttet sammen med sannhet og rettferdighet. Har det oppstått uenighet og fiendskap, og feilen er på begge sider slik det som oftest er, er betingelsen for en varig fred alltid avhengig at begge parter i sann anger og syndserkjennelse, oppriktig og ærlig bekjenner sine egne synder og at begge parters hjerter smelter sammen i sann forsoning og i hjertets oppriktige tilgivelse. Hvor velsignet er det ikke når man i Jesu navn og i kraften av hans forsoningsblod får stadfeste, høre og tro at synder og feiler er tilgitt og nedsenket i nådens hav med en evig forglemmelse. Da er det godt å begynne på nytt. Og denne gjensidige fredpakt bygget på kjærlighet og forsoning i kraften av Jesu blod er så sterk, at den må tåle at man sammen i sjelesørgerisk samtale får snakke ut om veien videre, slik at man kan unngå å havne ut i samme problemer som sist. Når det tillates, lærer man bedre å forstå hverandre og hvordan den andre tenker og reagerer. Tar man lærdom av dette og viser respekt for den andres følelser, vil det også være mye større forutsetning for å bevares i felles fred og forsoning. Og da kan man sammen fotsette videre som søsken på vei mot fredens havn, mot hjemmet i himmelen hvor alt skal bli fullkomment.
    Dertil må Gud hjelpe oss alle i Jesu navn!

    Henry Baardsen

    Egne og andres rettigheter. Hvordan hindre utbrenthet?

     Vurdering av egne ressurser og hvordan man takler livets utfordringer

    Kilde: Tukihenkilön omat voimavarat ja jaksaminen og Ajattele, tunne ja toimi jämäkästi.

     
     Våre personlige ressurser
    • Personligheten
    • Identiteten
    • Livsmestring
    • Livssituasjon og forholdene
    • Sosiale forhold
    • Fysisk og psykisk helse
    • Oppførsel

     Personlighet og hvordan man klarer seg

    • Visse av våre egenskaper gjør oss slitne, mens andre egenskaper beskytter oss og gjør at vi klarer å holde ut.
      • Idealisme. – Ansvarsfølelse.
      • Punktlighet, risiko for å feile. – Sans for relativitetsvurdering (evne til å vurdere saker fra ulike synsvinkler).
      • Strenghet – sans for humor.
      • Ikke å analysere egen rolle og egne målsetninger. – Evne til å analysere egen rolle og egne målsetninger.
      • Individualisme. – Evne til å bygge nettverk og til å sette ord på sine følelser.
      • Hastverk. – Hvileperioder.
      • Negative tilbakemeldinger. – Positiv tilbakemeldinger.
      • Fremmedgjort for seg selv. – Kontakt med seg selv.
      • Man mister kontrollen over eget liv. – Man har kontroll på livet.

    Kjennetegn på at man har det bra/velstand

    • At man er fornøyd med sitt liv og med sitt arbeid, på tross av at man opplever vanskeligheter. Hovedsaken er at man har det bra.
    • At man har overskudd til å gjøre mer enn bare det man er helt nødt til.
    • Positiv grunninnstilling, at man forholder seg til ulike saker på en åpen måte og at man viser interesse.
    • At man tåler en viss grad av usikkerhet og motganger.
    • At man aksepterer seg selv med sine sterke og svake sider.

     Vi kan selv påvirke vår egen velferd

    • Fysiske ressurser:
      • trim > vi kommer i god form
      • Psykiske ressurser:
        • God og stabil selvfølelse, god selvinnsikt.
        • Positivitet, optimisme.
        • Emosjonell intelligens: Evne til å være bevisst betydningen av sine følelser og å bruke dette positivt i problemløsning.
          • Hvordan man kan bli bevisst egne og andres følelser.
          • Hvordan gi uttrykk for sine følelser.
          • Hvordan man avlaster følelser ved å kombinere emosjonelle og kognitive kunnskaper med hverandre.
          • Hvordan man skal forstå følelsene og kunne forklare dem på en fornuftig måte.
          • Hvordan man kan regulere og kontrollere sine følelser.
          • Sosiale ressurser:
            • Familie, venner og andre som man er nært knyttet til.
            • Egne evner til å kommunisere.
            • Andre områder i livet i tillegg til sitt arbeid.

    Definisjon: EMPATI

    Empati er evnen til å leve seg inn i et annet menneskes følelser og forstå reaksjonene uten å føle seg involvert. Det gjør det mulig å justere seg etter hva en situasjon krever. Men også gjennom en forstående kommunikasjon vise at man forstår vedkommende – uten nødvendigvis å være enig.

     En empatisk person har en radar som gjør at vedkommende registrerer andres følelser uten å blande inn sine egne. Empati er ikke sympati. Sympati medfører overidentifisering med et annet menneske, slik at man mister sine egne mål av syne. Sympati blokkerer for evnen til å forholde seg realistisk til andre.

     Hva er viktig for deg i livet?

    • Menneskelige relasjoner.
    • Arbeid.
    • Helse.
    • Skolegang/studie.
    • Parforhold.
    • Fritiden.
    • Hobbyer.

     Kjennetegn på overbelastninger i hverdagen

    • Svekket hukommelse, man glemmer småsaker i hverdagslivet.
    • Distré og har konsentrasjonsvansker.
    • Man klarer ikke å konsentrere seg om å lese et blad eller en bok.
    • Det byr imot når man skal åpne posten.
    • Han har vanskelig for å lære seg nytt.
    • Følelseslivet flater ut.
    • Fantasiene avtar og drømmene forsvinner.
    • Ikke noe virker interessant.
    • Søvnforstyrrelser.
    • Det byr imot når man skal dra på jobb eller på skole.
    • Arbeidsgleden avtar.
    • Man har ikke energi til annet enn til arbeid/studier.

     
    Slik kan du selv påvirke din kapasitet positivt

    • Lær deg å gjenkjenne, forstå og analysere trusler du møter / identifisering av stress
    • Sørg for at du får bygd deg opp igjen (etter en ”nedtur”).
    • Tenk over ditt forhold til jobbsituasjonen din.
    • Reflekter over dine egne prioriteringer i ditt liv.
    • Identifiser dine egne grenser og hvordan du tenker.
    • Observer og korriger din måte å arbeide på samt hvordan du bruker din tid (hva er nyttig i mitt liv, til hva bruker jeg min tid og mine ressurser?)
    • Prøv å utvikle dine overlevelsesevner (fritidsinteresser, sosial støtte etc.)

     Våre skritt blir forandret positivt når man blir sett på med et verdsettende øye

    • Vurder andre og deg selv med et verdsettende øye stedet for et kritisk blikk (gode og positive saker om oss selv og om vår omgivelse).
    • La oss betrakte verden ved at vi verdsetter oss selv og livet.
    • Fokuser ikke på feiler og svakheter, men prøv å se etter saker som vi kan verdsette og holde som vakre.
    •   Tren opp øyet til å bli verdsettende, for eksempel legg merke til alt som dun kan være takknemlig for i løpet av en uke.
    • Alternative fortellinger og et verdsettende øye i vekselvirkning – hvordan kan et annet menneske være når det er som best.

     

     Et konstruktiv og positivt selvbilde

    Bibelen sier: ”Du skal elske din neste som deg selv”.

    • Det er ingen andre enn du selv som best kan sørge for at du virkelig har det bra!
    • Det skader ingen at man tar hensyn til seg selv, til sine begrensninger og sine behov.

    Liste over saker og plikter som du må utføre, og som fører til at du selv blir å prioriter deg selv lavere:

    • Dine egne barns behov, krav og forventninger på arbeidsplassen, din ektefelles behov, dine barns hobbyer og fritidsaktiviteter, gamle foreldre, venner og deres bekymringer, arbeid i hjemmet, kjeledyr, hagearbeid, eget foreningsarbeid og…., jeg…


    Tenk over:

    • Hva er minimumskravet for at jeg skal ha det bra?

     
    Fasthet/bestemthet

    • Aktiv og ansvarsfull kontroll over sitt eget liv og det som skjer i livet.
    • At man tar ansvar for sin egen grensesetting.
    • Fasthet/bestemthet er en svært viktig forutsetning for et sunt selvbilde.
    • Tillate at man feiler og å at man skifter mening.
    • Positiv innstilling til seg selv, å gi rom for seg selv.
    • Lov å gi uttrykk for egne synspunkter og egne følelser.
    • Aktiv lytting til seg selv og andre.

     Liste over egne rettighetter som hver og en av oss har:

    • Jeg har rett til å si nei til ønsker eller til krav som jeg ikke kan oppfylle.
    • Jeg har rett til å gi uttrykk for både mine negative og positive følelser.
    • Jeg har rett til å forandre syn.
    • Jeg har rett til å gjøre feil og å være ufullkommen.
    • Jeg har rett til å handle etter mine egne verdier og min moralske overbevisning.
    • Jeg har rett til å bestemme hvordan jeg skal prioritere rekkefølgen i mine egne saker.
    • Jeg har rett til å forvente ærlighet av andre.
    • Jeg har rett til å si: ”Jeg vet ikke”.
    • Jeg har rett til å la være å gjøre rede for eller å forsvare hvordan jeg optrer.
    • Jeg har rett til å velge ikke å blande meg inn i andres saker.
    • Jeg har rett til å bruke av min egen tid og min egen plass.
    • Jeg har rett til å skaffe meg venner og til å trives sammen med andre mennesker.
    • Jeg har rett til å endres og å vokse.
    • Jeg har rett til å bli møtt med respekt, og at andre tar hensyn til mine behov og ønsker.
    • Jeg har rett til å bli verdsatt og å bli satt pris på.
    • Jeg har rett til å være lykkelig.

     Definisjon 1: ”Evnen til at uttrykke egne standpunkter klart og tydelig uten at skade relasjonen til andre”.

     Definisjon 2: ”Fasthet/bestemthet eller assertivitet er evne til å kunne forsvare sine egne rettigheter uten at man støter andre.

    Definisjon 3: Å være fast og bestemt eller assertivitet, er en måte for å beskytte seg mot utbrenthet. Med dette menes et aktivt og ansvarsfullt grep om sitt eget liv og om det som skjer i livet. De betyr at man tar vare på sine grenser og at man ivaretar et sunt og godt selvbilde. Slik kan man påvirke sine egne valg og sin egen livskvalitet. Et menneske som er fast og bestemt, tillater seg å feile og å forandre mening. Han/hun er positivt innstilt til seg selv, er sjenerøs og gir rom for seg selv. Fasthet og bestemthet inneholder retten til å gi uttrykk for egne synspunkter og følelser.

    Mange som har lært seg dette, beskriver at de har lært å lytte til seg selv, og å respektere sin indre stemme eller sin stille kunnskap. I sin natur er denne fasthet og bestemthet sosial, ikke aggressiv kommunikasjon. Denne kommunikasjonsstil ivaretar sine egne rettigheter uten å støte andre menneskers rettigheter. Man utnytter altså ikke, og ofrer ikke andre behov for å sikre egne rettigheter. Denne kommunikasjonsform innebærer at man lytter aktivt både til seg selv og til andre. Det er altså spørsmål om forhandling og grensesetting mellom egne og andres behov. Fasthet og bestemthet er en måte å forholde seg på som i den dagligdagse vekselvirkningen hjelper til å ivareta egne behov og egne verdier, uten at man tråkker på andre. Et menneske som opptrer fast og bestemt opptrer ikke ut fra hva det antar at andre forventer seg av han/henne, men han/hun stiller spørsmål og sjekker om hans/hennes antakelse stemmer. Et slikt menneske begynner ikke ”å tenke for andre”, men gir uttrykk for egne følelser, og lytter til hva andre har å si. Ofte blir det synlig at man tror at andre forventer en mye større innsats av oss enn de egentlig gjør.


    Lær deg å kunne si NEI

    • Man behøver ikke å akseptere hva som helst.
    • Det er kun du selv som kjenner grensen for hva du selv klarer.
    • Et sunt selvbilde innebærer at han tar hensyn til seg selv.
    • Tenk over hva du skal si NEI til, slik at du skal kunne si JA til det du selv prioriterer.

    Prioritert oversikt over hva som gir deg påfyll og energi.

    Gjør deg kjent med

    • Hva som gir det ”påfyll” og hva som ”tapper” deg for energi (batteri).
    • Dine egne reaksjoner, og lær deg å oppdage din egen situasjon.
    • Hva du selv nyter av, hva som gjør deg glad og hva du blir mest begeistret av.

     Innrøm/ærkjenn

    • Dine egne grenser og dine begrensninger.
    • Hva du selv velger å si NEI til og hva du vil si JA til.
    • Ditt ansvar for dine handlinger og for dine reaksjoner.
    • Hvilke innvirkning du selv har på saken – prøv ikke å skylde på andre.
    • Hva du selv kan bidra med.

     Viktig

    • Skaff deg innsikt i hva som foregår.
    • Det som vil være bra for at nettopp du selv skal ha det bra.
    • Tenk over de positive konsekvensene (av dine valg).
    • Hva som fører til at du får et konstruktivt og sunt selvbilde.
    • Fortell om dine planer til andre – og om det er behov, kan du be om hjelp til å kunne forandre deg.

     Lag en oversikt over det du selv vurderer som de aller beste stundene i ditt liv

    • Lag en prioritert liste over hvilke saker som gir deg positivt påfyll, nettopp slik du selv aller helst vil ha det.
    • Bryt opp i dine egne rutiner – gjør ting på en ny måte.

    Legg merke til

    • Hva du lykkes med – og gled deg over det. 
    • Belønn deg selv! 
    • Tilbakeslag hører også med i utviklinga, det er ikke et tegn på at dine planer mislykkes. 

    Det 1. bud. Luthers store katekisme.

    1. bud: Du skal ikke ha andre guder foruten meg.

    Det betyr: Du skal holde meg alene for din Gud. Men hva er meningen med det, og hvordan skal en forstå det? Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett.

    På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

    Meningen av dette budet er altså at det krever hjertets rette tro og tillit, som skal være rettet mot den eneste sanne Gud og henge fast ved Ham alene. Det vil si: Se til at du lar meg alene være din Gud, og søk ikke noen annen! Det gode du mangler, skal du vente av meg og søke hos meg. Og lider du ulykke og nød, vend deg da til meg og hold deg til meg! Jeg vil gi deg nok, og jeg vil hjelpe deg ut av all nød. Men la bare ikke ditt hjerte henge fast ved eller finne hvile hos noen annen!

    Mammon som gud
    Dette må jeg forklare noe tydeligere, så en kan forstå det og merke seg det. Og det vil jeg gjøre ved å nevne noen eksempler på det motsatte. Det er mange som mener at de har Gud og fullt opp av alle ting når de har gull og gods. De stoler på det og brysker seg av det, og er så stolte og sikre at de gir en god dag i alle andre. Se, slike mennesker har også en Gud; han heter mammon. Det er gull og gods som de setter hele sitt hjerte til. Det er også den mest alminnelige avgud på jorden. Den som har gull og gods, han føler seg sikker. Han er så glad og fornøyd som om han satt midt i Paradis. Og på den annen side: Den som ikke har noe, han tviler og holder på å gi opp, som om han ikke visste om noen Gud. En finner nok svært få som er ved godt mot og ikke sørger eller klager når de ikke har mammon. Dette er noe som henger ved naturen vår like til graven.

    Makt, innflytelse etc. som gud
    På samme måte er det med den som stoler på at han har stor innsikt, klokskap, makt, innflytelse, vennskap og ære. Han har også en gud, men ikke den eneste, sanne Gud. Her ser du igjen hvor overmodig, sikker og stolt et menneske er av slike goder, og hvor forsagt det er når det mangler dem eller blir fratatt dem. Derfor gjentar jeg: Å ha en gud er å ha noe som hjertet setter hele sin lit til. Dette er den rette utleggelse av ordene i dette budet.

    Okkulte krefter eller helgener som gud
    Se nå også hva vi hittil har drevet med i blindheten under pavedømmet. Hvis en hadde vondt i en tann, fastet han til ære for St. Apollonia. Hvis han var redd for brann, gjorde han St. Lorentz til sin hjelper i nøden. Hvis han var redd for pest, gjorde han et løfte til St. Sebastian eller Rochius. Det var i det hele tatt et utall av slike avskyeligheter. Enhver valgte sin egen helgen, som han tilbad og kalte på når han trengte hjelp i nøden. Til disse hører også de som drev det så vidt at de gjorde en pakt med djevelen, slik som trollmennene og svartekunstnerne gjorde. Djevelen skulle da hjelpe dem til å få penger nok eller til å få den de elsket, eller han skulle bevare husdyra for dem, skaffe til veie eiendeler de hadde tapt osv. De satte altså sin lit til noe annet enn den sanne Gud. Derfor ventet de seg heller ikke noe godt av Ham, og søkte det heller ikke hos Ham.

    Det 1. bud krever ditt hjerte
    Nå forstår du lett hva og hvor meget dette budet krever, nemlig menneskets hele hjerte. Det krever at menneskets hele tillit skal være til Gud, og ikke til noen annen. For du kan vel begripe at det å ha Gud er ikke at en kan ta Ham med fingrene, stikke Ham i lommen eller gjemme Ham i en kiste. Nei, å gripe Gud er å la hele hjertet gripe Ham og henge fast ved Ham. Men å henge fast ved Ham med hjertet er ikke noe annet enn å stole fullt og fast på Ham. Derfor vil Han vende oss bort fra alt som er utenfor Ham, og dra oss til seg, fordi Han er det eneste evige gode. Det er akkurat som om Han ville si: Det som du før har søkt hos helgenene eller stolt på å få av mammon eller andre avguder, det skal du alt sammen vente å få av meg. Hold meg for den som vil hjelpe deg og overøse deg med alt godt i rikt mål!

    Se, der har du den rette ære og gudsdyrkelse, som behager Gud. Den påbyr Han under trussel av evig vrede. Og den gudsdyrkelsen går ut på at hjertet ikke vet om noen annen trøst og tillit enn Gud selv. Det lar seg heller ikke rive bort fra Ham, men våger gjerne alt det som er på jorden, for Hans skyld.

    Falsk gudsdyrkelse og avguderi er synd mot det 1. bud
    På den annen side vil du også lett kunne se hvordan verden ikke driver annet enn falsk gudsdyrkelse og avguderi. For aldri har noe folk vært så ryggesløst at det ikke har fått i stand en gudsdyrkelse. Enhver har da utvalgt den til sin Gud som han har ventet seg trøst og hjelp og alt godt av. Hedninger som traktet etter makt og herredømme, valgte Jupiter til sin høyeste gud. De som traktet etter rikdom, lykke, fornøyelse og gode dager, valgte Herkules, Merkur, Venus eller andre. De fruktsommelige kvinner hadde Diana eller Lucina til sine gudinner. Den som hver enkelt følte seg tiltrukket av, valgte han til sin gud. Det å ha en gud, betyr altså å ha en som man kan tro på og stole på. Dette er også hedningenes mening.

    Feilen ligger imidlertid i at deres tillit er falsk og uriktig. Den er nemlig ikke rettet på den eneste sanne Gud. Og uten Ham er det sannelig ingen Gud, hverken i himmelen eller på jorden. Feilen er altså at hedningene gjør sin egen oppdiktede drøm og innbildning om en gud, til sin avgud. Men det som de setter sin lit til, er altså ingenting. Og slik er det i grunnen med alt avguderi. For avguderi består ikke bare i det at man stiller opp og tilber et bilde. Det består nok først og fremst i at hjertet har vendt seg mot noe annet. Det søker da hjelp og trøst hos skapninger, helgener eller djevler, og bekymrer seg ikke noe om Gud. Det venter seg da heller ikke så meget som at Gud skal hjelpe, og tror heller ikke at det gode som skjer, kommer fra Gud.

    Det er for øvrig også en annen falsk gudstjeneste, og den er det største av alt avguderi. Det slags avguderi har også vi drevet med, og det hersker fremdeles i verden. Alle munkeordener er forresten grunnet på det. Denne gudsdyrkelse angår bare samvittigheten, som søker hjelp, trøst og salighet i sine egne gjerninger. Den drister seg til å ville avtvinge Gud himmelen, og regner ut hvor mange veldedige gaver man har gitt, hvor meget man har fastet, hvor mange messer man har holdt osv. Dette er noe mennesket pukker på og stoler på, som om det ikke ville ta imot noe som en gave fra Gud. Mennesket mener da at det selv har skaffet seg det og fortjent det til overflod. Gud må liksom stå på pinne for oss og være vår skyldner, mens vi er Hans overordnede. Dette er da vel ikke annet enn å gjøre Gud til en avgud, ja til et stumt avgudsbilde, og dyrke seg selv som gud. – Men dette er vel litt skarpe ord, og passer ikke for unge elever.

    Hva betyr det 1. bud?
    Det må likevel læres de enfoldige, så de legger ordentlig merke til og husker på hva dette budet betyr. Meningen er altså at en ikke skal stole på noen andre enn Gud. Alt godt skal en vente og håpe fra Ham, som gir oss legeme, liv, mat, drikke, helse, beskyttelse, fred og alt annet vi trenger til legeme og sjel. Han bevarer oss også fra all ulykke, og hvis noe hender oss, da redder og befrir Han oss. Som det så ofte er sagt, så er Gud alene den som gir oss alt godt og befrir oss fra all ulykke. Han er altså en evig kilde, som strømmer over av bare godhet. Alt som er godt og kalles godt, har sitt utspring i Ham. Jeg mener dette er grunnen til at vi kaller Ham nettopp med dette navnet Gud, etter ordet god
    . Og dette navnet er vakrere og mer passende enn noe annet ord.

    Riktignok er det slik at vi får mye godt av menneskene. Likevel må det sies å være Gud som gir oss det, når det skjer etter Hans orden og befaling. Så vel våre foreldre som øvrigheten og ethvert annet menneske har fått befaling om at de skal gjøre alt godt mot oss. Derfor får vi det ikke av dem, men vi får det av Gud, gjennom dem. Skapningene er bare den hånd, den kanal og det middel som Gud gir alt gjennom. Han gir moren melk i brystene til å rekke barnet. Han gir oss også korn og alle slags andre vekster til næring. Ikke noen av disse godene kan en skapning frambringe selv.

    Derfor skal ikke noe menneske driste seg til å ta eller gi noe uten at det er befalt av Gud, så man kan erkjenne det for Hans gave og takke Ham for den, slik som dette budet krever. Derfor skal en heller ikke forsmå å motta det gode gjennom slike midler som skapningene, eller i overmot søke andre måter og veier enn Gud har befalt. For det ville ikke være å motta av Gud, men å søke det hos seg selv.

    Hold det 1. bud høyt og i ære
    Her må enhver passe nøye på seg selv, så en framfor alt holder dette budet høyt og i ære, og ikke slår det bort i vær og vind. Spør og prøv ditt hjerte grundig, så vil du nok finne ut om det henger ved Gud alene eller ikke. Har du et hjerte som venter seg alt godt av Ham, særlig i nød og mangel, og gir slipp på alt som ikke er av Ham, da har du den eneste sanne Gud. Derimot har du gjort deg en avgud såfremt ditt hjerte henger ved noe annet og venter seg mer godt og mer hjelp av noe annet enn Gud. Da vender du deg ikke til Ham i nøden, men du flykter isteden for Ham.

    Gud vil ikke vite av at vi skal slå dette budet bort, uten å bry oss om det. Han ser derfor nøye etter at det blir overholdt, og Han har også tilføyd både en skrekkelig trussel og et vakkert, trøstefullt løfte. Begge deler er det nødvendig at vi innskjerper og framholder for de unge, så de kan ta det til hjerte og ha det i minne.

    For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 

    Skjønt disse ordene angår alle budene, som vi siden skal få høre, så er de dog nettopp føyd til dette hovedbud. Det er jo det aller viktigste at det står rett til med menneskets hode. Der hvor det er tilfelle, der må det også være rett bevendt med hele livet, og omvendt. Disse ordene skal derfor lære oss hvor vred Gud er på dem som stoler på noen annen enn Ham. På den annen side skal de lære oss hvor god og nådig Han er mot dem som tror og forlater seg på Ham av hele sitt hjerte. Hans vrede tar ikke slutt før i tredje eller fjerde slektsledd. Hans miskunn og godhet strekker seg derimot over mange tusen ledd. Alt dette skal man legge merke til, for at man ikke skal vandre i sorgløshet og la det skure, slik som de rå og ugudelige sjeler gjør. De mener at dette ikke er noe å ta så høytidelig. Men Han er en Gud som ikke lar det være uhevnet at en vender seg bort fra Ham. Hans vrede varer helt til fjerde ledd, helt til de alle sammen er fullstendig utryddet. Derfor vil Han fryktes og ikke foraktes.

    Dette har Han også lagt for dagen gjennom hele historien. Vi ser det i den mengde av begivenheter som Skriften viser oss, og den daglige erfaring lærer oss det samme. Helt fra begynnelsen har Han utryddet alt avguderi, og på grunn av avguderiet både hedninger og jøder. På samme måte river Han ned all falsk gudstjeneste den dag i dag, så de som fortsetter med det, må gå til grunne. Det finnes jo ennå mange stolte, mektige og rike mennesker, som stoler fullt og fast på sin mammon. De bekymrer seg ikke om enten Gud er blid eller vred, og mener med sikkerhet at de kan utstå Guds vrede. Men det vil de sannelig ikke kunne greie. Før en venter det, vil de gå til grunne sammen med alt det de har stolt på. Slik har det jo gått med alle andre som har følt seg enda sikrere og sterkere.

    Slike hårde halser mener at Gud ikke vet eller bryr seg noe om hva de gjør, siden Han lar dem få være i fred. Men nettopp for disses skyld må Han slå til og straffe deres ondskap endog på deres barnebarn. Dette gjør Han for at enhver skal ta eksempel av dette, så de ser at Gud ikke er å spøke med. For det er dem Han sikter til når Han sier: de som hater meg, det vil si, de som fortsetter i sin ulydighet og stolthet. De vil ikke høre på det en forkynner dem og preker for dem. Og hvis en refser dem, for at de kunne gå i seg selv og bedre seg før straffen kommer, så blir de ville og gale. På den måten gjør de seg enda mer fortjent til Guds vrede. Dette er vi hver dag vitne til med fyrster og biskoper.

    Men om dette er en forferdelig trussel, så er det meget sterkere trøst i det løfte Han her gir. Han lover jo at de som holder seg til Ham, kan være forvisset om at Han vil gjøre miskunn mot dem, ja, ikke bare mot dem, men også mot deres barn i tusen og atter tusen ledd. Å gjøre miskunn er å overøse med goder og velgjerninger. Dette skulle vel bevege og drive oss til å sette hele vårt hjertes tillit til Gud. Alt godt for tid og evighet burde vi da be Ham om, siden Guds høyeste majestet gir oss så store tilbud, siden Han lokker oss så hjertelig og gir oss så rike løfter.

    Derfor må enhver ta dette alvorlig til hjerte, så en ikke betrakter det som menneskeord. For her gjelder det for deg enten evig velsignelse, lykke og salighet, eller evig vrede, ulykke og hjerte-ve. Nå hører du at Han vennlig lover deg at Han vil være din med alle goder, og at Han vil bevare og hjelpe deg i all nød. Hva mer kan du da ønske deg?

    Feilen ligger nok dessverre i det at verden verken tror noe av dette eller holder det for Guds ord. Den ser at de som stoler på Gud og ikke på mammon, kommer i nød og elendighet. Den ser at djevelen engster og forfølger dem, så de verken får beholde penger, anseelse eller ære, ja snaut nok livet. På den annen side ser den at de som tjener mammon, har makt, anseelse, ære og gods og fullt opp av alt det verden har å by på. Derfor må vi feste oss ved disse ordene, som nettopp er stilt opp mot et slikt falskt skinn. Vi må være klar over at de ikke lyver eller bedrar, men at de er og blir sanne.

    Tenk deg nå om, eller spør andre, og svar meg på dette: De som har brukt all sin omtanke og flid på å skrape sammen store mengder gull og gods, hva har de til sist oppnådd? Du vil nok finne ut at deres anstrengelser og arbeid ikke har vært til noen som helst nytte. Selv om de har fått samlet sammen store formuer, så er disse omsider blitt spredt og liksom blitt tatt av vinden. Selv har de altså aldri hatt noen glede av godset sitt, og siden er det heller ikke nådd til arvingene i tredje ledd. Eksempler på dette vil du finne nok av i historien, og gamle, erfarne mennesker kan nok fortelle om mange slike tilfelle. Hør bare etter og legg godt merke til det!

    Saul var en stor konge, utvalgt av Gud, og en from mann. Men da han var satt på tronen, vendte han hjertet fra Gud og satte isteden sin lit til sin krone og makt. Derfor måtte han gå til grunne med alt det han hadde. Ikke engang noen av hans barn ble tilbake.

    David var derimot en stakkars foraktet mann, jaget og landflyktig. Han kunne ikke engang være sikker på sitt liv noe sted. Likevel skulle han unngå Saul og bli konge. Dette ordet måtte nemlig stå ved makt og gå i oppfyllelse, fordi Gud ikke kan lyve eller bedra. La bare ikke djevelen eller verden bedra deg med sitt falske skinn! Det kan vel vare en tid, men til slutt må det forsvinne.

    La oss derfor lære det første bud godt, så vi kan se at Gud ikke vil tåle noen formastelighet eller tillit til andre ting. Han forlanger ikke noe høyere av oss enn at vi av hjertet skal vente alt godt av Ham. Han vil at vi skal gå den rette vei og bruke de gaver Gud gir oss på samme måte som skomakeren gjør bruk av nåla, sylen eller tråden, og så legger den bort. Vi skal være lik en gjest som tar inn på et herberge for å få litt mat og en sengeplass. De timelige goder skal vi altså bruke for å dekke våre legemlige behov, hver enkelt i sin stand, etter Guds orden. Men la oss bare passe på at ikke noe av det blir vår herre og avgud !

    Dette får være nok om det første bud. Vi har måttet bruke mange ord på det, da det er det aller viktigste av budene. For – som vi før har sagt – der hvor hjertet står i det rette forholdet til Gud, og dette budet blir holdt, der går det liksom av seg selv med de andre budene.

    Jakob og Esau. Jakob flykter for livet, men Gud er med han.

    Jakob og Esau. Tvillingene blir født. Gud utvelger Jakob, den yngste. Esau forakter og selger førstefødselsretten og mister Guds velsignelse. Jakob flykter for livet og ser en drøm.
     

    Guds fred! Jesu vil gi deg sin fred. Søk fred blant mennesker!

    Fred! Shalom!

    Bibelstudie: Tungas synd, baktalelse.

    Ifølge Jesus er det falne menneskehjertet ondt, og hjertet er det stedet vi først og fremst bør våke over. Dersom egoisme og maktbegjær får overtaket i vårt hjerte, kan man snart komme i skade av å la onde, sårende og drepende ord gå ut av våre lepper. Dette forpester og forderver miljøet, og skaper strid og elendighet mellom menneskene. Venn skilles fra venn, og onde ord er som drepende piler. Baktalens synd lurer på oss alle, og vil prøve å få oss på fall. Nettopp derfor advarer Guds Ord så alvorlig for denne synden.

    Henry Baardsen

    En levende tro på Jesus Kristus

    Luther-sitat 1:

    Kilde: Elämän taistelussa. Koottu tohtori Martti Lutherin kirjoista. Suom. K.Aug. Hilden. 3. p. Helsinki 1946 (SLEY).

    Troen er ikke en unyttig, en død sak uten noen virkning, som kan ligge skjult i hjerte til et sorgløst menneske som lever i sine synder, helt til kjærligheten kommer, vekker den og gjør den levende…

    Nei, men en sann og levende tro lever alltid, og er hjertets faste tillit og overbevisningDen holder seg til Kristus, slik at troens eneste virkelige objekt er Kristus. Med andre ord:

    Troen vender seg ikke til noe annet og har heller ikke noe annet enn det som den holder seg til, altså kun til Kristus. Men troen har ikke bare vendt seg til han, men den omfatter og inneholder Han.

    Luther-sitat 2:

    Kilde: Aabrahamin uskosta. 7.p. Hämeenlinna 1922 (SLEY). Vorlesung über 1. Mose von 1535-1545. WA 42,1-561-673.

    Kilde: Aabrahamin uskosta. 7.p. Hämeenlinna 1922 (SLEY). Vorlesung über 1. Mose von 1535-1545. WA 42,1-561-673.

    Troen er en fast og overbevist tanke om Gud, eller en tillit til Han om at Gud ved Kristus er oss nådig, og at Han for Kristi skyld har sørget for at vi skulle få del i freden (som Jesus vant ved sin død på korset, Ef 2:14-17). Troen er også trygg på at Gud ikke vil være vred på oss eller vil straffe oss (på grunn av Jesu stedsfortjenende offerdød, da han ble gjenstand for Guds vrede på grunn av alle våre synder, vi som tror på den korsfestede og oppstandne Frelser).

    For begge disse to, både Guds tanker eller Guds løfter og troen, som jeg griper fast i Guds løfter med, de er sammen og hører sammen. Derfor oversetter Paulus (det hebraiske) ordet Haschab rett, når han oversetter det med ”holder”, med det mener han ”tenker” eller ogso ordet ”tilregner”. For om du tror på Gud, slik Gud lover, så holder Gud deg som rettferdig, eller Han tilregner deg (Kristi) rettferdighet.

    Bibelen er Guds Ord!

    Guds Ord er livets Ord. Hva sier Skriften?

    Mer om samme tema i Henry Baardsens blog

    Helliggjørelse – den Hellige Ånds verk i oss

    Helliggjørelse – helligelse

     

    Mer om den Hellige Ånd og dens verk i oss kristne i Henry Baardsens blogg

    1. Åndens lov iflg. Luther
    2. Livets Ånds lov iflg. Luther
    3. Kristi lov, Luther
    4. Mose lov i motsetning til Kristi lov, Luther
    5. Åndens lov eller Kristi lov, Luther
    6. Loven er åndelig, Luther
    7. Et nytt hjerte og et nytt sinn (kommer)
    8. Gjenfødt ved den Hellige Ånd (kommer)

    Syndsbekjennelse og tilgivelse av synder. Hva sier Bibelen?

    Mer om samme tema i Henry Baardsens Luther-blog

    1. Forkynnelse av syndenes forlatelse.

    Vær frimodig, dine synder er deg tilgitt!

    For oss som er vokst opp i den Læstadianske vekkelse, har uttrykket ”i Jesu navn og blod” både et kjært og dyrebart innhold. Uttrykket ble spesielt tatt i bruk av lekmannspredikanten Johan Raattamaa i forbindelse med tilsigelse av syndenes forlatelse ca. på 1850-tallet. Da vekkelsen brøt ut, møtte han mange mennesker i en dyp syndenød. Det førte til at han i bønn ransaket Bibelen, men også Luthers skrifter i håp om å finne botemiddel som kunne være til hjelp for å lede syndere til en sann fred med Gud og til en god samvittighet. Etter hvert fant han den hjelp han søkte i Bibelen og i Luthers postiller, og etter samtale med Læstadius tok han første gang i bruk nøkkelmakten ved at han med Guds evangelium løste syndere fra deres syndelenker og fra deres store syndenød. Dette bar velsignede frukter, og førte med seg liv og salighet, glede og takksigelse. Nøkkelmaktens og Jesu blods kraft hadde en forløsende effekt, slik at vekkelsen ild spredte seg som en brann over hele Nordkalotten i løpet av noen få år. Det var nesten ingen som var uberørte av vekkelsen, da Ordet ble forkynt levende med den Hellige Ånds kraft.

    Bibelen forkynner syndenes forlatelse
    Det er viktig å være klar over at det var Jesus selv som gav sin menighet fullmakten til å forvalte nøkkelmakten, det vil si å bruke både binde- og løsenøklene. Jesus forkynte syndenes forlatelse til mange mennesker han møtte, og det samme gjorde alle apostlene. Evangeliet er jo det glade budskap nettopp om syndenes forlatelse. Når Bibelen skriver om hvordan syndenes forlatelse skal forkynnes, velger den Hellige Ånd ikke å binde seg bare til ett fast uttrykk, men bruker ulike ord og uttrykk for å fortelle det ene og det samme. Bibelen bruker uttrykkene ”i Jesu navn”, ”Jesu Kristi hans Sønns blod”, ”ved Han blir syndenes forlatelse forkynt”, ”Sønn, dine synder er deg tilgitt”, ”syndenes forlatelse skal forkynnes i Hans navn” og ”i Ham har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse”. Hele den Hellige Skrift forkynner syndenes forlatelse alene i Frelseren Jesu Kristi navn, og den er helt entydig på at det er bare troen på Jesu offerdød på Golgata og renselse i Kristi dyrebare forsoningsblod som kan ta bort synder. Kristus og Kristi blod kan derfor ikke adskilles. Når et av disse to alternativene forkynnes, inneholder det begge deler, altså både Jesu navn og Jesu blod. Ellers ville ikke Bibelens egne vitnesbyrd om syndenes forlatelse være gyldige, noe som vil være det samme som å anklage Bibelen for å lyve, eller å si at den Hellige Ånd taler for upresist eller tvetydig i en så viktig sak. Måtte Gud bevare oss fra å tenke slik! Bibelen er Guds Hellige Ord som vi skal tro slik det står skrevet, for Skriften og summen av Guds Ord er Sannhet, og kan ikke gjøres ugyldig, Joh. 10:35. Det er derfor Bibelen som skal lære oss, og ikke motsatt.
    Raattamaa og Erkki Antti forkynner syndenes forlatelse
    Raattamaa fikk frimodighet til å begynne å forkynne syndenes forlatelse med støtte i Bibelens og Luthers lære, men valgte sin egen måte for å uttrykke selve tilsigelsen av syndenes forlatelse på, ord som kjennetegner hele vekkelsen også i dag: ”Tro dine synder forlatt i Jesu navn og blod”. Han valgte å kombinere ord både Bibelen og Luther brukte. Selv om Raattamaa og de andre i vekkelsens første tid ofte brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, finner man rikelig med bevis i hans egne og i de andre første predikantenes brev og skrivelser på at også de, slik både Bibelen selv og Luther, brukte også andre bibelske uttrykk når de tilsa syndenes forlatelse. I denne forbindelse skal jeg ta med noen få eksempler fra ”Brev och skrivelser” av lekmannspredikanten og Raattamaas nærmeste medarbeider Erkki Antti Juhonpieti. På en meget herlig måte opphøyer han kraften i Kristi blod, og trøster de kristne med dette blodets vitnesbyrd. Side 102 skriver han: ”Han utgöt sitt blod, gav sitt liv på Golgata till våra synders förlåtelse och sade: Det är fullbordad. Nu är syndastraffet lidet. Vi har orsak att vara glada och fria, ty flerfaldigt har vi fått av Herrens hand. Alla våra synder har blivit utstrukna ur hans bok genom Sonens blod och rigtigt nogsamt förlåtna. Låt oss därför vara vid god tröst i den blodiga moders sköte”. Side 36 trøster han en troens søster, hvor han også der alene nevner Jesu blod: ”Era synder är också förlåtna med det blodet, som på långfredagen är utgjutet till syndernas förlåtelse”. Videre skriver han s. 52: ”Synderna är  förlåtna er och oss förlåtna gjenom Lammets blod”.  På samme måte finner man mange, mange eksempler på at også Raattamaa forkynte syndenes forlatelse enten bare i Jesu navn eller bare i Jesu blod, men selvsagt også i Jesu navn og blod, og for han og hans medarbeidere var derfor de ulike måtene å tilsi syndenes forlatelse på, likeverdige og like gyldig innfor Gud til å løse fra synd.

    Luther forkynner syndenes forlatelse
    Heller ikke for Luther var ordene eller kombinasjonen av ordene det vesentligste, men at syndere som søkte hjelp i sin syndenød, skulle bli forvisset og trøstet med selve kjernen av evangeliets innhold som er syndenes forlatelse, slik Luther selv uttrykker det. For Luther var det aller viktigste å forkynne Kristus, Guds uskyldige offerlam som i sin stedsfortredende soningsdød på korset utgjøt sitt hellige blod, det eneste rensemiddel som tar bort synd. Selv om Luther ikke brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, er det ingen tvil om at ikke også han i sak forkynte både Jesu navn og Jesu blod i forbindelse med forvaltninga av nøkkelmakten. Det er mye sannsynlig at Johan Raattamaa la merke til hvordan Luther uttrykker seg ved tilsigelse av syndenes forlatelse, men at han også ble påvirket av Luthers grundige utleggelse av kraften i Jesu blod, da han gransket Luthers skrifter, nettopp for å få klarhet i dette viktige spørsmål om hvordan man leder en angrende synder fra syndenød til en sann fred med Gud.

    Jeg skal i denne forbindelse ta med noen uttalelser av Luther, hvor han forkynner Kristi blods kraft. Luther skriver: ”Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod. Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side, er vår gjenløsningspris, en full betaling for alle våre synder, det er vår forsoning”… ”Dette Kristi blod roper kontinuerlig, uten opphør: ”Far, far! Nåde, nåde! Tilgi, tilgi!”. På grunn av dette Jesu blod får vi del i Guds sanne nåde, vi får motta syndenes forlatelse, rettferdighet og frelse”…” Dette blod er den gyllne nådedrakt. Når vi er ikledd denne drakt, kan vi stige frem for Gud. For Gud kan ikke, og Han vil heller ikke holde oss som noe annet, enn slik han holder Sin kjære Sønn; full av rettferdighet, hellighet og uskyldighet. Kristi uskyldige blod inneholder også en slik kraft at det frelser, frikjøper, tvetter og renser oss fra alle synder og fra forbannelsen. Alle som er bestenket og tvettet i dette blod, kan trygt og frimodig stige frem for Gud, påkalle Hans hjelp, og med full forvissning og uten å tvile være sikke på at han blir bønnhørt. En annen gang skriver Luther: ” For at man skal kunne bli renset fra sine synder, behøver man den renselse som Jesu blod alene virker i de troende. Dette var årsaken til at David ikke gjorde noe forsøk på å rense seg selv, men at han ber om at han med den rette isop, nemlig med Jesu hellige forsoningsblod skulle bli gjort ren og renset, så han skulle bli hvitere enn snø”. Kilde: Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan.

    Sluttord
    Det er nå over 150 år siden vekkelsen brøt ut, og svært mye har forandret seg på alle disse årene. Men tross det er hovedinnholdet i forkynnelsen det samme, ordet om synd og nåde, og læren om rettferdiggjørelse alene ved troen på Jesus Kristus. Gud er også den samme, og Bibelen Guds Ord har ikke forandret seg. Vi som er i Ordets tjeneste er forpliktet på å forkynne hva Skriften lærer, for den som taler, han tale som Guds ord, 1Pet 4:11. Og når vi forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, skal vi være trygge på at det er en bibelsk syndsavløsning, slik også Janne Marttiini uttrykker det i boka ”Veien til lykke”.

    Henry Bårdsen