Bibelen er Guds Ord!

Postat den 7 oktober, 2010 av hebaards

 

Omsorg for sjelen er viktigere enn omsorg for legemet

Av Martin Luther.

Omsorg for sjelen er noe usedvanlig og sjeldent, som man ofte ikke tenker på
før man ligger på sitt dødsleie. Alle har omsorg for legemet. Man pleier sitt legeme,
passer og skåner det som om det var deres aller kjæreste, beste og helligste arvegods. Sjelen, derimot, lar man ligge i en trygg søvn og lar den skjøtte seg selv.

Les mer på side 2!

Bibelsk sjelesorg

Kilde: http://storage.cloversites.com/norsklutherskmisjonssamband/documents/Hva%20er%20sjelesorg..pdf

Hva er sjelesorg? av G. Elstad


Sjelesorg er
å gi hjelp til å komme i et godt og rett forhold til

a) Gud,

b) medmennesker,

c) seg selv og

d) skaperverket.

Sjelesorgen skal gi hjelp til å ha det så godt som mulig her og nå.

Livet vil imidlertid alltid by på savn, smerter og problemer. Et smertefritt liv er en illusjon.

Frelse er alltid viktigere enn helse!

Grunnleggende sjelesorg:

Vi gjør aldri noe som kan skade, så lenge vi begrenser oss til:

  • Å lytte, og la den som har det vanskelig få snakke ut. Vi skal helst la være å kommentere det som sies, men heller stille åpne spørsmål.
  • Å be for – eller sammen med – den som har det vanskelig og ønsker hjelp. Vi ber ikke fordi det er mentalhygiene å be, men fordi Gud har lovt å høre og sette inn sine egne ressurser!
  • Å vise kristen omsorg, medmenneskelighet, varme og respekt.

Selv om det følgende krever litt mer modenhet, kan de fleste kristne også:

  • Formidle de bibelske sannhetene vi selv har grepet. Jo mer vi selv har mottatt fra Gud, jo mer har vi å gi videre til andre. Har vi mottatt lite, har vi lite å gi.
  • Ta imot et skriftemål. (Dette forutsetter imidlertid at vi er modne nok til å forkynne evangeliet klart for den som har skriftet. Vi må også vite når vi ikke kan tilsi syndenes forlatelse.)


Unngå å gi råd.
Et feilaktig råd kan faktisk gjøre smerten eller skaden enda større! En sjelesørger må ofte ha betydelige kunnskaper for å kunne gi råd som fungerer.

Sjelesorgens midler.

Det som gjør sjelesorgen til mer enn terapi, er:

  • Bibelen – den eneste norm for lære og liv – gir både veiledning og trøst.
  • Bønnen lukker Jesus inn i våre liv.
  • Skriftemålet gir hjelp til å tro syndenes forlatelse og få ny frimodighet. Det må aldri være en tvang, men utelukkende en mulighet en velger selv.
  • Noen ganger, for eksempel ved alvorlig sykdom, trenger en også nattverden.

Sjelesorgen skal drives i tilknytning til kirken og det kristne fellesskapet. Uten disse midlene, er ikke sjelesorgen mer enn terapi !
Hippokrates, legekunstens far (ca. 400 år f.Kr), hadde følgende motto:

  • ”Noen ganger å helbrede, ofte lindre, alltid trøste”.

Hjelp til den motløse

Motløshet er den sigende følelse av tretthet og oppgitthet som kommer når vi har kjempet lenge uten resultat. Den gir en følelse av tomhet, mørke og kraftløshet.

Hva gjør oss motløse?

  • Menneskelige problemer:
    • Et dårlig selvbilde – en føler at en ikke er verd noe og ikke betyr noe for noen
    • En uoversiktlig og skremmende verden.
    • Problemer i forhold til ektefelle eller foreldre
    • Seksuelle problemer.
    • Ensomhet. En har vanskelig for å få kontakt og komme inn i et fellesskap.
    • Åndelige problemer:
      • Kampen mot synden kan være så slitsom at en mister motet og gir opp.
      • Tvil, særlig fordi troen ikke synes å fungere.
      • En er utslitt av arbeid i menigheten.

Fritt etter Johan Arnt Wenaas: “Sjelesorg til hverdags”.
Hvorfor søker folk hjelp?

Selv om det er farlig å generalisere, våger vi å klassifisere problemene slik:

Åndelige problemer: De vanligste er:

a) Manglende frelsesvisshet.

b) Tvil eller en opplevelse av at kristenlivet ikke fungerer.

c) Kampen mot synden.

d) Problemer i forbindelse med tjenesten. (Enkeltsamtaler kan ofte gi god hjelp)


Psykiske problemer
: I den grad det foreligger statistikk vet vi at de fleste som søker sjelesørgerisk hjelp, har problemer av denne typen. Det kan dreie seg om:

a) Utrygg selvfølelse.

b) Problemer i forhold til foreldre og ektefelle.

c) Problemer på det seksuelle området.

d) Ensomhet.

e) Tretthet, stress, og utbrenthet.

f) Angst eller depresjon. (Som regel er det nødvendig med mange samtaler)


Eksistensielle problemer
har med spørsmål av typen å gjøre:

  • Hvem er jeg?”
  • Hvor kommer jeg fra?”
  • “Hvor går jeg hen?”
  • “Hva er meningen med livet?”

Her går det på kristendommens sannhet, Bibelens virkelighetsoppfatning og det ondes problem.

Kriser: Forholdsvis mange søker også sjelesorg på grunn av sykdom, sorg eller andre krisesituasjoner.
Litt statistikk.

  • 33% vil en gang få behov for hjelp fra psykolog eller psykiater
  • 20% føler seg ensomme
  • 16% har opplevd uønsket seksuell kontakt før fylte 15 år
  • 16% har opplevd vold eller trusler om vold.
  • 53% frykter blind vold
  • 8,3% av tenåringene har forsøkt å ta sitt eget liv
  • 6% av 15-åringene har spiseproblemer, 2% alvorlige problemer.
  • 10% av Norges kvinner har eller har hatt spiseforstyrrelser.
  • 5% blir mobbet (det gjelder både på skoler, arbeidsplasser og aldershjem)
  • 5% av voksne nordmenn står i strafferegisteret (trafikkforseelser ikke medregnet)


Sjelesørgeren – på godt og ondt.

Gode egenskaper:

  • Personlig varme. En har omsorg og “bryr seg” uten å styre, manipulere eller være “klam”.
  • Ekthet. En gjemmer seg ikke i en rolle og skjuler ikke sin usikkerhet. Ektheten viser følelser på en slik måte at følelsene ikke blir en belastning for den som søker hjelp. Sjelesørgeren skal hele tiden være den som gir støtte og medfølelse – ikke den som får.
  • Medfølelse. En forstår den andres følelser uten å bli revet med. (Se “Empati”)
  • Evne til å lytte. En lytter mer enn en selv snakker (90 /10). Aktiv lytting er hardt arbeid.
  • Evne til å holde tett. Taushetsplikten må gjelde absolutt.
  • Evne til å gi den som søker hjelp respekt for seg selv og tro på at han eller hun kan stå på egne ben uavhengig av sjelesørgeren.


Dessverre, ikke alle sjelesørgere og terapeuter gir like god hjelp.

 

Dårlige egenskaper:

  • Nysgjerrighet. Lyst til å snuse i andres hemmeligheter.
  • Kontaktbehov. En er sjelesørger for å lindre sin egen ensomhetsfølelse.
  • Maktbegjær. En ønsker å få makt over, styre eller dominere andre.
  • Messiaskompleks. En er avhengig av å hjelpe andre.
  • Dømmesyke. En har glemt at en selv er en synder.
  • Båstenking. En ser ikke Ola og Kari, men bare depresjon og selvmordskandidaten.

Sjelesørgeren trenger:

  • Kunnskap om Guds ord. En blind kan ikke veilede en blind. Det er ikke mindre viktig at sjelesørgeren har kunnskaper og ferdigheter enn at legen og bilmekanikeren har det.
  • Oversikt over vanlige problemer. Kun de problemene jeg har hørt om og kjenner, kan jeg diagnostisere og gi hjelp mot. Det innebærer også kunnskap om tiden vi lever i.
  • Kunnskap om samtaleteknikk. Vi må vite hvordan vi gir hjelp til trygghet, får fram «facts» og følelser, gir hjelp til selvinnsikt og kartlegging av alle problemfeltene.
  • Et bearbeidet forhold til egen livshistorie. Først når jeg er trygg på min egen livshistorie, kan jeg lytte til andres.
  • Kunnskap om egne følelser. Kjenner jeg ikke mine egne følelser, kan jeg avvise, overse eller bagatellisere dine – eller rett og slett ikke forstå deg.
  • Selv å gå i sjelesorg. Det er ikke mer oppsiktsvekkende enn at en del terapeuter selv må ha gått i terapi for å bli kvalifisert til å hjelpe andre.
  • Livserfaring. Sjelesorgen skal være preget av at sjelesørgeren vet noe om livet – uten å snakke om seg selv. Viktig med både åndelig og menneskelig erfaring.

Misbrukt livserfaring:

  • Si aldri: “Slik har jeg også hatt det en gang”. Ulike mennesker kan oppleve samme situasjon på høyst ulike måter.
  • Som sjelesørger skal du aldri dele din livshistorie eller dine problemer med den som søker hjelp. Det kan lett bli en belastning mer enn en hjelp for den som har søkt sjelesorg.
  • Ikke fortell hvilke livserfaringer du har gjort. Gi heller den du snakker med hjelp til å reflektere over egne erfaringer.

Den sjelesørgeriske samtalen.

Samtalens rammer:

  • Avtal både når samtalen skal begynne og hvor lenge den skal vare. Vær presis.
  • Finn et rom som gir hjelp både til trygghet og konsentrasjon. Rommet skal være trivelig. Det må være rimelig gode stoler å sitte på. En må kunne sitte nært uten å sitte for nært. Ingen skal kunne se inn mens en snakker eller høre det som blir sagt.
  • Vær både fysisk og psykisk nærværende. En god sjelesørger vet å ha både tilstrekkelig nærhet og avstand til å skape trygghet. Unngå avbrytelser og distraksjoner.
  • Sjelesørgerens taushetsplikt må være en selvfølge for den som skal åpne seg. Det er alltid sjelesørgeren som har hovedansvaret for å skape trygge og gode rammer som fremmer åpenhet.

Samtalens funksjon:

  • Det å fortelle eller sette ord på sin livshistorie, problemer og smerter gir alltid hjelp til bedre å forstå seg selv og sine reaksjoner. Da finner en ofte nye svar på gamle spørsmål.
  • Det å fortelle gir også bedre kontakt med følelser en før har oversett eller bagatellisert. En begynner å reagere på ting en før ikke har fått reagere på.
  • Når en begynner å fortelle, begynner en også å huske ting en lenge har glemt. Ofte begynner en å huske veldig vesentlige ting. Den store oversikten setter detaljene i et nytt lys. Detaljene kan i sin tur belyse helheten.


Sjelesørgeren skal helst stille åpne spørsmål.

Åpne spørsmål er spørsmål som ikke kan besvares med bare “ja” eller “nei”.

De innledes ofte med ord som “Hva?”, “Hvordan?”, “Hvem?” og “Når?”.

  • Hva var det egentlig som hendte?
  • Hva følte du da? Hva føler du nå når du tenker på det?
  • Hvordan startet det hele?
  • Hvordan reagerer du vanligvis i slike situasjoner?
  • Hvordan vil du egentlig beskrive din mor?
  • Hvordan påvirker dette Gudsforholdet ditt?
  • Hvem er det særlig du føler deg utrygg på?
  • Når var det dette hendte?

Andre spørsmål oppmuntrer bare til å si mer:

  • Bare fortsett. Jeg hører du snakker om noe som er viktig.
  • Kan du si litt mer om det du opplevde?
  • Er det andre ting vi også bør prate om?


Spørsmål som begynner med “Hvorfor?” må begrenses til et minimum.

  • Vi vet nemlig ikke alltid hvorfor vi har det som vi har det.
  • Spørsmålet kan også lett få oss til å distansere oss fra følelser og flykte inn i intellektualiseringer.


Har du hørt rett?

Sjelesørgerens egen livshistorie, erfaring, yndlingsteorier og teologi vil lett prege tolkningen av det han hører og de fantasiene han danner seg.

Kontroller at du har hørt rett. Spør av og til:

  • “Jeg har inntrykk av at det som er viktigst for deg er…., og at du føler at….
  • Har jeg oppfattet deg rett?”

Ikke tro at du har forstått sammenhengen, vektleggingen og følelsene før du har fått antakelsene dine bekreftet. Tro aldri at du vet bedre enn den du snakker med !!!

Personlig rådgivning, god og dårlig.

Rådgivning er å bruke et sett av ferdigheter, kunnskaper, holdninger og teknikker for å hjelpe mennesker til å hanskes med sine problemer ved bruk av egne ressurser. (Sjelesorgen må imidlertid også regne med Guds ressurser NB!)


Gode råd for dårlig rådgivning
:

1. Snakk mye selv. Fortell gjerne om deg selv.

2. Gi trøst og oppmuntring. Si at det ikke er så alvorlig og at det nok vil ordne seg.

3. Still mange spørsmål.

4. Vær hjelpsom. Gjør mest mulig for vedkommende.

5. Ta problemet inn over deg. Ta det som et nederlag om det ikke blir løst – og det temmelig raskt.
Samtalen er terapeutisk (og måskje tillige sjælesørgerisk) hvis den ved ordets og symbolets hjælp bidrager til, at den hjælpsøgende får sig “flyttet”. Dvs. hvis konfidenten

1. Finder et nytt perspektiv på sin situasjon og sig selv;

2. Ser en ny sammenhæng, f.eks. sitt eget medansvar for, at tingene er som de er;

3. Genfinder en ny fleksibilitet i modsætning til sine hidtidige stereotype, rigide reaksjonsmønstre;

 

4. Genopdager sine valgmuligheder;

5. og, ikke mindst, genfinder modet til at vælge”

(Bent Falk: Tidsskrift for sjelesorg 4/1995)

“Sånn har jeg også hatt det”.

Uerfarne sjelesørgere tror ofte at dette er et utsagn som skaper trygghet, nærhet og åpner for videre samtale, men det er slett ikke sikkert.

  • Du har kanskje også sørget over din far. Men den du snakker med, har kanskje hatt et helt annet forhold til sin far enn du hadde til din. Dermed blir sorgen ganske ulik. Du har faktisk ikke hatt det sånn!
  • En som har behov for selv å få fortelle, kan bli irritert og skuffet over at du begynner å fortelle om deg. Det kan føre til at det er du som kommer i sentrum, at den som søker hjelp begynner å ta hensyn til deg og dine følelser, eller sammenligne seg med deg slik at det blir vanskeligere å se det verdifulle og særegne i sitt eget liv.

 

Trøst, Råd, Medfølelse og Formaning:

Rett trøst består ikke i

  • å prøve å bagatellisere smerten, redusere tapet, glatte over
  • å si noe i retning av “Det går nok bra til slutt, skal du se”, “Det er vel en mening med det”, “Det kunne vært verre” eller “Det er mange som har opplevd verre ting”.

men består i

  • å våge å være nærværende mens den som har det vondt får lov til å reagere følelsesmessig og sette ord på smerten.
  • å hjelpe den som har det vondt til å ha respekt for sine egne følelser og reaksjoner – kort sagt: respekt for seg selv.
  • å gi hjelp til å se realistisk på situasjonen, uten å bagatellisere eller overdrive.
  • å holde fram et realistisk håp uten å tvinge den som har det vondt til å konsentrere seg bare om de lyse sidene av livet.


Om å gi råd.

Gode råd forutsetter innsikt og kunnskaper hos veilederen. Et uhensiktsmessig råd gjør galt verre. Før vi gir et råd, må vi være ganske sikre på at

  • veiledningen er teologisk og psykologisk holdbar
  • vi har lyttet lenge nok til at vi vet at rådet er hensiktsmessig,
  • den som får veiledningen har tilstrekkelig med ressurser og motivasjon, og
  • at vedkommende ønsker veiledning.

Når den av disse forutsetningene ikke er til stede, er det nytteløst, enda risikabelt, å gi råd.

Sympati eller empati.

Medfølelse kan være så mangt. Dersom medfølelsen kommer som sympati, kan vi være ille ute i sjelesorgen. Da skjer som regel noe av dette:

  • Vi begynner å identifisere oss med den vi snakker med – i den grad at vi får bry med å skjelne mellom det som er vårt eget problem og det som er problemet hos den som søker hjelp.
  • Vi begynner å ta stilling. Etter at vi har snakket med bare en av partene i en konflikt, blir vi helt sikre på at det er denne partens synsvinkel som er den eneste rette og at den andre parten tar feil, er mer umoden eller opptrer urimelig.
  • Vi blir tatt med i det følelsesmessige dragsuget og har ikke lenger fast grunn under føttene våre. Vi hopper selv ut i kvikksanden for å redde en som alt har falt uti. Vi hopper ut i den strie elva for å redde en som holder på å drukne, og så blir vi selv tatt av strømmen.

Empati er noe annet. Da føler vi fortsatt med, men vi identifiserer oss ikke for raskt med den som søker hjelp, vi tar ikke stilling i konflikten, og vi distanserer oss så meget følelsesmessig at vi ikke blir revet med.

Formaning

er ikke bare irettesettelse, men like meget oppmuntring og trøst. Den gis på rett måte når

  • den som formaner vet at han selv også kan bli fristet (Gal 6,1 og 3)
  • det ikke gleder, men smerter den som formaner (Apg 20,31).

Guds Ord formaner oss til å formane hverandre. Matt 18,15; 1.Tess 5,14; Hebr 3,13;

 

Dersom du ønsker å beholde smerten og problemene, skal du bare

  • Satse på at “tiden leger alle sår”, eller at det går over av seg selv
  • “Dette vil jeg bare glemme” / “Jeg orker ikke tenke på det”.
  • Insistere på at du skal “klare deg selv” og ikke søke hjelp.
  • Gå fra den ene rådgiveren til den andre i håp om å finne én enkeltnøkkel som kan åpne alle dører – helst uten smerte og anstrengelse.
  • La være å søke hjelp fordi du ikke finner den ideelle sjelesørgeren som du allerede i utgangspunktet kan føle deg 100% trygg på.
  • Regne med at løsningen ligger i framtiden eller i at noe utenfor deg forandrer seg. ”Når bare…” ”Hvis bare…” “Han reiste til Amerika for å finne seg selv, men der var han heller ikke”.

  • Døyve smerten i stedet for å løse problemet (aktivitet, rus, nytelse). Det er som å skru av brannalarmen i stedet for å slukke brannen.
  • Betro deg ofte og til ganske mange uten at du går i dybden. Du føler lettelse umiddelbart etterpå, men det skjer ingen varig forandring.

 

Vil du derimot bli kvitt problemene, så

  • Legg livshistorie, smerter, synd og problemer åpent og ærlig fram for Gud.
  • Ikke insister på å klare deg selv, men åpne deg for et medmenneske eller en sjelesørger.
  • La være å bagatellisere dine smerter og problemer. Ta dem på alvor.
  • Våg å gå igjennom de smertefulle følelsene du har flyktet fra i stedet for å gå utenom dem. Det vil si at du våger å få kontakt med din sorg, din frykt ditt sinne, din sårethet, din ensomhet, osv.
  • Innse at du selv har ansvaret for å søke den hjelpen du trenger hos en som er kvalifisert til å hjelpe deg.
  • Gå i dybden overfor én som virkelig kan hjelpe deg i stedet for å lekke ut litt her og litt der.
  • Ikke avbryt sjelesorgen eller terapien så snart du merker at det er anstrengende eller vondt å arbeide med deg selv. Fortsett helt til prosessen er avsluttet.
  • Gi opp å forandre andre enn deg selv. Dersom du forandrer deg selv først, vil ditt forhold til andre også bli forandret.
  • Vær villig til å bli ferdig med de problemene du kan bli ferdig med og lære å leve med de du må leve med.

 


Kristen sjelesorg

Noen klipp fra “Sjele-omsorg og sjelesørger”
Kilde: http://lillesandfrikirke.no/temaer/Sjelesorg.htm

( fra kap. 4 i boka Nærhet; Av Sverre Stoltenberg)

2 Kor. 1,3-4: “Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.”

Situasjonsbilde 1:

“Janne” sitter på sjelesørgerens kontor. Hun har bedt om en samtale men har tydelig problemer med å begynne å snakke. Øynene er festet på golvteppet og hun sitter urolig i stolen. Etter en stund sier hun med forsiktig stemme: “Jeg har alltid forsøkt å følge det som er Gud vilje. Har lest mye i Bibelen for å finne ut hva det er. Men nå er det blitt så vanskelig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Hun kikker forsiktig opp på sjelesørgeren: “Kan du hjelpe meg med dette?” Sjelesørgeren spør: “Er det noe spesielt som har gjort at det er blitt vanskelig for deg nå?” “Det har vel egentlig vært vanskelig ganske lenge, og jeg har bedt Gud vise meg hva som er rett. Men jeg har ikke fått noe klart svar,” sier Janne “Kan du si noe om hva du har bedt om?” spør sjelesørgeren. Janne fortsetter: “Det er ikke så lett for jeg vil helst ikke snakke negativt om et annet menneske!” “Det som sies i dette rommet blir her. Jeg har taushetsplikt. Her kan du si hva du vil.” Det handler om mannen min og jeg sier hun. “Vi har det ikke så bra sammen. Egentlig har vi hatt det ganske dårlig lenge. Jeg vet ikke om jeg orker dette lenger. Men det står jo i Bibelen at man ikke skal skilles. Derfor ber jeg Gud om hjelp slik at vi kan få det bedre. Men jeg får ikke noe svar.”

“Kan du fortelle litt om hvordan du og mannen din har det sammen?” spør sjelesørgeren. Hun fortsetter: “På en måte har vi det bra. Alle tror det. Men hjemme er ingent ting av det jeg gjør bra nok. Jeg får kritikk hele tiden. Han behandler meg som en unge som skal oppdras. Jeg føler meg dum og utlistrekkelig. Og hvis jeg prøver å si fra, blåser han av det og sier at jeg får ta meg sammen. Det begynte ganske snart etter at vi giftet oss for sju år siden. Men det er blitt stadig verre. Hvorfor hjelper ikke Gud oss slik at vi kan få det bedre?” Tårene står i øynene på henne. “Jeg har alltid trodd på bønn, men nå lurer jeg på om det er tomme ord i lufta. Hva skal vi med en Gud som ikke svarer når vi trenger det som mest?”

Situasjonsbilde 2:

“Jeg føler at livet har stoppet opp” sier “Kåre”. “Ingenting betyr noe lenger. Dagene bare sklir av gårde. Om det er sol eller regn har ikke noe å si. Det er ikke noe som engasjerer lenger. Det virker som noen har lagt et grått ullteppe over livet mitt. Egentlig kunne det være det samme om jeg er levende eller død.”  “Det høres ut som du har en tung tid. Har du hatt det slik lenge?” spør sjelesørgeren. “Det begynte ved juletider” sier Kåre. “Og nå er det juni. Jeg trodde det skulle gå over når våren kom. Tenkte at lys og varme ville få det til å lette. Men det ble bare verre. Alle ser så lykkelige ut i vårsola. Bare ikke jeg. Det er liksom våre ikke angår meg. Inni meg er det ikke vår, det er november.” “Så kontrasten mellom det du ser rundt deg og føler inni deg er stor?” “Ja, jeg er liksom ikke med i livet. Kanskje hadde det vært bedre om det hadde vært slutt?” “Er det noe du tenker ofte på?” “Noen ganger” sier Kåre og fortsetter: “Hvorfor skal jeg gå rundt og være utenfor livet?” “Jeg skjønner godt at de tankene kan dukke opp når du har det slik for tiden. Samtidig er det viktig at de tankene ikke får overta, slik at andre muligheter til å komme videre blir borte.” “Men tror du at du kan hjelpe meg da? Så langt har alt stått i stampe for meg.” “Jeg kan følge deg en tid framover. Da vil jeg gjerne at vi gjør en avtale om at du ikke gjør alvor av å ta ditt eget liv i den tiden vi har kontakt. Og dersom tanken dukker opp igjen: si fra til meg. Kan du være med på det?” sier sjelesørgeren. “OK”, sier Kåre, “men jeg blir jo ikke noe friskere for det. Tror du jeg kommer til å ha det slik?” “Nei, det tror jeg ikke. Men jeg kan ikke love  deg hvor lang tid det tar! Har du opplevd noe slikt før?” “Nei, aldri. Jeg har egentlig vært i god balanse hele livet.” “Kan du fortelle litt om hvordan det var i livet ditt, da dette begynte?” “Jeg hadde det ganske greit. Så ble det noe kluss på jobben. Trodde det var min tur til å få opprykk til en lederstilling. Alle sa det: – Nå er det din tur. Men det var en annen som fikk jobben. En ung broiler som var 15 år yngre. Jeg fikk høre at de trengte nye krefter og at jeg var for gammel. Jeg ble skikkelig sinna på sjefen og sa hva jeg mente. Da sa han bare at hvis det var slik, kunne jeg finne meg en annen jobb. Ingen forståelse, ingen omsorg. Bare stempling: gått ut på dato! Det er takken etter å ha brukt 20 år av livet på det firmaet.” “Så du er rett og slett blitt stygt behandlet!” sier sjelesørgeren. “Det kan du trygt si!” sier Kåre. “I det fimaet teller ikke mennesker, bare penger. Du er verdifull hvis du bringer mye penger inn i kassa.” “Det er vondt å føle at ens verdi som menneske blir tråkket på! Det er ikke rart at du reagerer.” sier sjelesørgeren. Kåre fortsetter: “Men jeg burde bare ha løftet hodet og gått videre! De idiotene skal ikke få ødelegge livet mitt! Men jeg datt helt sammen og har ikke greid å reise meg. Kanskje de har rett: At jeg er gått ut på dato!”

Hva er sjeleomsorg?

Ordforklaringer: sjelesørger kalles den som skal veilede, drive sjeleomsorg. Konfident kalles den som søker veiledning, tiltror seg til en sjelesørger.

Disse situasjonsbildene gir glimt inn i sjeleomsorgens verden og viser noen aspekter av dens mangfold. Eksemplene illustrerer hvordan det kan være å stå i spenningen mellom livets erfaringer og Bibelens idealer, mellom egne vanskelige følelser og idealet om hvordan det burde ha vært. Bildene gir glimt inn i sorgen over tapte forhåpninger og depresjonen som reaksjon i livskriser. Mange andre eksempler kunne vært brukt. Vi kan si det slik at sjeleomsorgen er like mangfoldig som livet selv. Sjelesorg handler om å møte mennesker der de er i sin livssituasjon og ta deres opplevelser og erfaringer på alvor. God sjeleomsorg er derfor åpen mot livets og troens erfaringer og tar disse med inn i sjeleomsorgens rom. Sjelesorgen skal altså ikke snevres inn til bare å gjelde en liten del av livet. Det kunne vi gjøre hvis sjeleomsorg ensidig handlet om åndelige spørsmål eller avgrensede områder av livet. Dersom en snevrer inn slik, kan en komme til å begrense hva menneskers gudsrelasjon er for noe. For mennesker forholder seg ikke bare til Gud i en åndelig sfære, men Gudsrelasjonen omhandler livet som helhet.

Sjelesorgens utgangspunkt er at ting henger sammen og at mennesket er en helhet. Når vi skal beskrive mennesket, sier vi gjerne at det består av kropp, sjel og ånd. Noen oppfatter det på lignende måte som en kake som er delt i tre. Slik taler ikke Bibelen om mennesket. Hver av delene er uttrykk for helheten. Hele oss har en åndsside. Det samme gjelder sjelslivet. Kroppen kan vi ale se rent fysisk og manifester helheten sterkest. Når man bruker ett av ordene ånd, sjel eller kropp, taler vi om hele mennesket: “Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer.” (1 Tess 5,23 )

Dette helhetssynet på mennesket er av og til blitt truet av tankeganger som vil lage en motsetning mellom kroppen på den ene siden og sjel og ånd på den andre. Det åndelige løftes opp og det legemlige nedvurderes. Også i dag kan vi finne lignende uttrykk i enkelte nyere religiøse bevegelser. I møte med dette er det nødvendig å fastholde Bibelens menneskesyn og den helhetstenkning som kommer til uttrykk der. Først da kan vi få en forståelse av sjeleomsorgen som gjør at den som kommer til sjeleomsorg, kan få hjelp til å se livet i sin helhet og sammenheng.

Sjelesorg handler ikke bare om hvordan vi forstår mennesker, men også om hvordan vi forstår Gud. Gud åpenbarer seg for oss i tre skikkelser: “Far, Sønn og Hellig Ånd”. På samme måte som vi skrev at mennesket har tre sider som hver for seg er uttrykk for helheten, kan vi si det samme om Gud! I første trosartikkel hører vi om Gud som skaperen, han som har gitt oss livet og opprettholder det. Dette skaperperspektivet får vi ta med oss inn i sjeleomsorgen og la det omfatte livet som helhet. I andre trosartikkel møter vi Kristus, frelseren og forsoneren som åpner dører som før var stengte. For sjeleomsorgen betyr det at mennesker får møte nådens og tilgivelsens budskap. Kristus er ikke en teori eller et prinsipp, men en levende person som har et ansikt og ser den enkelte! I tredje trosartikkel møter vi Den Hellige Ånd. Han som representerer nærvær og livgivende kraft i vår tid og våre liv. I vår sammenheng blir sjeleomsorg å være i denne livgivende kraften, ikke bare snakke om den. Vi kaller denne forståelsen av Gud for trinitarisk. Med den som grunnlag kan sjeleomsorgen si at sjeleomsorgen er trinitarisk forankret. Altså forankret i Gud som Far, Sønn og Hellig Ånd. Slik ivaretar både gudsbildet og menneskebildet en helhet som gjør at sjeleomsorgen omfatter mennesket og livet i dets totalitet.

Mot en definisjon

Illustrasjon Livet vårt består av mange historier. Noen er korte, nærmest som glimt eller mindre hendelser. Andre er lengre og går som en rød tråd gjennom livet.Men både våre korte øyeblikk og de lange linjene hører hjemme som en del av den store historien som går ut over vårt korte liv. Vi er alle del av Guds historie og hans lange linjer. Hvis vi skal oppleve en god balanse i livet, trenger vi å oppleve at disse historiene henger nogenlunde sammen. Som mennesker holder vi på med et kontrinuerlig arbeid med å tolke og forstå våre historier og lete etter røde tråder. Noen ganger synes vi at vi ser sammenhengene. De røde trådene er der, og vi kjenner at vi er en del av Guds gode historie. Andre ganger blir bitene stående litt for hver for seg.Kanskje står de også på en litt forvirrende måte og i motsetning til hverandre. I sjeleomsorgen er dette ikke sjelden utgangspunktet for den sjelesørgeriske prosessen. For å sette sammen det som har falt fra hverandre, trenger man både historien og åpenbaringen. Man trenger livshistoriens erfaring og gudshistoriens åpenbaring.

Den som kommer til sjeleomsorg, søker ikke primært å bli forklart, men forstått. Skal en som sjelesørger forstå et annet menneske – i den grad det er mulig, trenger en å følge den andre inn i erfaringens terreng. Samtidig har en i åpenbaringen og Jesu møte med mennesker et bakteppe og en tolkningsramme for menneskelig erfaring. Disse to perspektivene trenger sjelesørgeren å ta med seg inn i samtaleprosessen. Hvis vi skulle lage en enkel modell for å illustrere hva sjeleomsorg er, kunne den se slik ut: Sjelesorgsamtalen.

Denne modellen forteller at både livserfaringen, Guserfaringen og Gudsåpenbaringen danner sjeleomsorgens fundament. Det er med andre ord ikke lagt noen begrensninger på hva som hører hjemme i sjeleomsorgen. Mennesker kommer med sitt liv, og må taes imot som de mennesker de er. Målet for sjeleomsorgen omfatter også helheten i livet. Relasjonen både til Gud, andre mennesker og til en selv er i fokus. Noen ganger vektlegges det ene, andre ganger det andre.

Skulle vi utforme dette i en definisjon, kunne vi si: “Sjelesorg er å gå et stykke av Guds vei sammen med et annet menneske for gjennom det å bidra til å skape tro, håp og kjærlighet hos den andre”. Ingen definisjon makter å ta opp i seg alle sjeleomsorgens mange aspekter. Den må nødvendigvis bli en forenkling. Men med en bakgrunn i å forstå livet som en del av Guds store helhet, handler sjeleomsorg om å gå et stykke av den veien og forsøke forstå den i en slik kontekst. Tro, håp og kjærlighet er også sentrale ord i vår kristne tro og i vår Gudsrelasjon ” Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.” (1 Kor. 13,13) Disse ordene har noe livsbejaende i seg. Der disse ordene oppleves som virkekraftige i livet, opplever en å være i den gode livsstrømmen.

Hvem kan være sjelesørger?

For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi først si litt om hvordan sjeleomsorg fungerer. Da kan vi plassere sjeleomsorgen på ulike nivåer og besvare spørsmålet ut fra det.

Øyeblikkets sjeleomsorg

Mye sjeleomsorg foregår spontant og ofte uten at en tenker på at det er sjeleomsorg det handler om. Man treffes på butikken, møtes over hagegjerdet, i et selskap eller på jobben. Den andre forteller kort om hvordan det står til. I løpet av noen minutter får man del i et annet menneskes livssituasjon, og man kommer kanskje med en kommentar eller en umiddelbar respons. Så går man hver til sitt. En stund etter treffer man den andre igjen og får høre at det en sa sist de møttes, har vært til stor hjelp. Overrasket registrerer en at det som ble sagt, fikk en betydning man ikke hadde tenkt seg. Denne “øyblikkets sjeleomsorg” trenger ingen faglige forutsetninger ut over å lytte og være et nærværende, ærlig medmenneske der og da.

Den alminnelige sjeleomsorg

Martin Luther snakket om “brødrenes gjensidige samtale og trøst”. Det var en god beskrivelse av den alminnelige sjeleomsorg. I dag ville vi også føyd til “søstrene”. Denne type sjeleomsorg foregår i mange sammenhenger. I bibelgrupper, husfellesskap, i kirke og på bedehus, på leirer og samlinger etc. Den foregår mellom mennesker som deler tros og livserfaringer og lytter til hverandre for å være til hjelp. Ofte følger man hverandre over tid og er hverandres følgessvenner på Guds vei.

Mye god sjeleomsorg utøves på denne måten. Mange har fått hjelp til å gå videre på livsveien i perioder hvor det kjentes tungt. De opplevde at tro, håp og kjærlighet ble styrket.

Denne type sjeleomsorg trenger heller ingen formell kompetanse, men fungerer best der noen har solid livs- og tros-erfaring, samt at de har brukt noe tid på å reflektere over den. Skal en hjelpe andre på veien, trenger man å ha et reflektert forhold til sin egen vei slik at en har skaffet seg innsikt i å arbeide med livsprosesser. Gjennom det skaper en klangbunn hos seg selv for å lytte til andre. Det bør skje uten at en skal overføre sin egen erfaring og egne løsninger over på den andre (mer om det senere).

Den spesialiserte sjeleomsorgen

Jo mer den enkelte sjelesørger arbeider med å bygge opp sin kompetanse, jo større felt kan han gå inn i.. Enkelte sjelesørgeriske utfordringer er også av en slik karakter at det er behov for spesiell kompetanse. Slik sjeleomsorg utøves av prester, diakoner av profesjon, men også legfolk som har skaffet seg spesialkompetanse for nettopp å kunne ta på seg mer krevende oppgaver. Her snakker vi om sjelesørgere med teologisk og psykologisk kunnskap, samt personlige forutsetninger som gir kompetanse til å stå i prosesser over tid.

Det er med andre ord mange som kan være sjelesørgere. Men det er viktig med en selvinnsikt som gjør at man både vet hva man kan gå inn i og hvor ens egne grenser går. Kompetanse handler i denne sammenheng både om erfaring og teori. Noen har mye av det ene og mindre av det andre. Man skal ha frimodighet til å gå inn der hvor man kjenner seg trygg på egen kompetanse og tilbakeholdenhet der man fristes til å gå ut over eget kompetansenivå.

Hva slags kompetanse trengs i sjeleomsorg?

Vi kan samle kompetansen i to typer: teoretisk og personlig kompetanse.

Teoretisk kompetanse

En som driver sjeleomsorg trenger kunnskap for å forstå hva det handler om, og teorier og modeller å knytte sin praksis til. Det handler både om bibelkunnskap og teologi samt menneskelig og psykologisk kunnskap. Når sjelesørgeren møter ulike mennesker i samtale, går det raskt opp for en at alle ikke kan møtes på samme måte. Problemstillingene og den aktuelle situasjonen gjør at man trenger ulike tilnærminger til ulike mennesker. Teoretiske kunnskaper hjelper en til å forstå hva problemene handler om og til å se hvilke “verktøy” en skal ta i bruk der og da. Innsikt bidrar til å øke sjelesorgerens trygghet på å gå inn i situasjonen, samtidig som kunnskapen hjelper til å skjønne hva man ikke skal bevege seg inn i.

Personlig kompetanse

Teori alene skaper ikke en god sjelesørger. Det er i kombinasjonen av teoretisk og personlig kompetanse at den gode sjelesørgeren formes. Hva mener vi med personlig kompetanse? Vi vil samle det i følgende stikkord:

Åndelig modenhet; Etisk bevissthet; Selvinnsikt; Empati; Egne grenser og muligheter.

Åndelig modenhet

Noen tenker at åndelig modenhet handler om stor bibelkunnskap og teologisk innsikt. Har man det, er man åndelig moden. Selvsagt er dette av betydning, men modenhet handler om mer enn kunnskap. Det handler om vekst og utvikling, åndelig og personlig. Det går an å ha mye kunnskap, uten at det fører til modenhet: Vits: Han skjulte sin dumhet bak en vegg av kunnskap.

Åndelig modenhet forutsetter en åpen tro som lar seg utfordre av Guds Ord, av livets erfaringer og av andre mennesker. Noen mennesker lukker troen inne i et eget rom hvor de vokter døren og passer på at de ikke skal forstyrre den troen de har der inne. Ofte bunner det i et behov for å ha kontroll både over livet og troen. En slik tro kan virke sterk og solid, men er i virkeligheten ganske skjør. Derfor må den beskyttes slik at den ikke skades eller mistes.

Åndelig modenhet kjennetegnes ved at en står i spenningen mellom åpenbaring og erfaring. Modenhet utvikles gjennom en prosess hvor en våger å kjenne på at troen utfordres, at livet endres og at Gud er i det alt sammen. Den modne tro erkjenner at Gud ikke er noen garantist mot at onde ting kan skje i livet, sml. ulykken der fire danske kristne ungdommer druknet. Det kan også være å oppleve “sjelens mørke natt”, følelsen av gudsfraværet, som åndelige veiledere i kirkens første tid kalte det. Men først og fremst handler åndelig modenhet om å utvikle en grunnleggende erfaring om at Gud hjelper en til å fastholde at han, tross alt, er med gjennom det vonde. Åndelig modenhet innebærer å leve med ubesvarte spørsmål uten at det betyr at Gud er fraværende. Og ikke minst handler modenheten om å leve nær Gud og la han få forme oss dag for dag gjennom livet.

Åndelig modenhet er altså ikke å trekke seg tilbake til det lille rommet for å beskytte den troen man har, men å gå ut og leve åpent med den både i møte med eget liv og andre mennesker.

Etisk bevissthet

Å være sjelesørger forutsetter også etisk bevissthet. En sjelesørger møter mange mennesker som er i sårbare og vanskelige faser i livet. Sjelesørgerens måte å oppfatte den andre på vil ha innvirkning på hvordan man forholder seg til han eller henne. Oppfatter jeg den andre som et likeverdig menneske som tillater meg å være medvandrer på et stykke av livsveien? Eller ser jeg på ham eller henne som et svakt og stakkarslig menneske som trenger en beskytter og velgjører? Disse to utgangspunktene vil sette ulikt preg på den sjelesørgeriske samtalen. Dersom jeg identifiserer meg med det siste utgangspunktet, risikerer vi å få en sjeleomsorg preget av at sjelesørgeren overtar og styrer den prosessen som han tror konfidenten ikke makter ta hånd om. Det blir en dirigerende og kanskje kontrollerende sjelesorg hvor konfidenten blir fratatt ansvaret for sitt eget liv.

Dersom vi velger det utgangspunktet at sjelesørgeren er medvandrer til et annet menneske på en likeverdig måte, unngår vi en sjeleomsorg preget av en “ovenfra og ned” holdning. Likeverdstanken kan vi også forankre i Bibelens syn på mennesket. Mennesket er skapt i Guds bilde og er bærer av Guds stempel (1.Mos. 1.27; Sal. 8.6). Det innebærer at menneskets verdi ikke ligger i hva det har fått til i livet, men hva Gud har gitt det. I det perspektivet er det viktig at sjelesørgeren ikke tenker han har fått noe mer enn konfidenten som sitter foran ham.

Etisk bevissthet handler altså om en grunnleggende respekt for et annet menneske. Et menneske har en uforanderlig verdi og en integritet som ikke gir sjelesørgeren tillatelse til å trampe inn i et annet menneskes liv. Tvert i mot utfordres det til en varhet og åpenhet i møte med konfidenten. Når vi inviteres inn i konfidentens liv, er vi “på hellig grunn”.

Etisk bevissthet handler også om respekt for konfidentens fysiske grenser. Om konfidenten bryter sammen i gråt og sjelesørgeren kjenner hvilken smerte konfidenten opplever, kan det være lett å tenke at en må vise maksimal omsorg.. Kanskje flytter sjelesørgeren stolen bort til konfidenten, legger armene rundt og trykker konfidenten inn til seg for at vedkommende skal kjenne at han/hun ikke er alene. Det finnes situasjoner hvor en grad av fysisk nærhet kan være godt og riktig. Men hvis dette blir sjelesørgerens vanlige måte å vise omsorg på, vil konfidenten til tider oppleve at sjelesørgeren kommer altfor nær. Det er bra at konfidenten opplever omsorg, men det forutsetter ikke nødvendigvis stor grad av fysisk nærhet. Konfidenten må få være i sitt eget domene, uten at noen går over hans intimitetsgrense. Her er det en balansegang som sjelesørgeren har ansvaret for å ivareta. For hva gjør sjelesørgeren neste gang konfidenten gråter? Og gangen etter der? Over tid kan fysisk nærhet bidra til å skape følelser både hos sjelesørger og konfident som vil virke forstyrrende på den sjelesørgeriske relasjonen.

Å utvikle etisk bevissthet er heller ikke å ha en klar liste med ferdige svar på etiske spørsmål. Selvsagt trenger en sjelesørger å ha tenkte gjennom etiske problemstillinger og reflektert over hva som bryter ned og hva som bygger opp i menneskelivet. Men det gir ikke sjelesørgeren tillatelse til å opptre som dommer over andres liv. Det kan være mange grunnet til at konfidenten gjør de valgene han gjør. Som sjelesørger skal vi bli med konfidenten inn i de aktuelle problemstillingene og hjelpe ham til å finne vei, også der vedkommendes valg blir et annet enn det vi ville tatt. Vår oppgave er verken å gi godkjenningsstempel eller felle en dom, men å hjelpe konfidenten til å ta ansvarlige valg.

En sjelesørger trenger å ha et åpent forhold til hvor en selv er i møte med de samme problemstillingene. En trenger bl.a. å spørre seg selv: Hva vil jeg med å være sjelesørger? – Hva er mine motiver? – Hva ønsker jeg å oppnå?

Umiddelbart vil de fleste gi et såkalt riktig svar på dette. Men det kan være nødvendig å gå litt videre og spørre: Er det noe i mitt liv som gjør at jeg trenger å vise at jeg er en god hjelper? -Trenger jeg å bli beundret? -Er det viktig å vise at jeg lykkes? -Ønsker jeg med min sjeleomsorg å sette konfidenten i takknemlighetsgjeld overfor meg?

De fleste vil kanskje med en gang svare nei på disse spørsmålene. Men kanskje er svaret noe mer sammensatt enn det. Etisk bevissthet handler også om å sette ærlig søkelys på egne motiver, slik at konfidenten ikke blir utsatt for sjelesørgerens ubevisste og ubearbeidede ting i sitt eget liv.

Selvinnsikt

“Kjenn deg selv,” sa de gamle grekere. Problemstillingen er ikke blitt mindre aktuell siden den gang. Et grunnleggende spørsmål er: – Hvordan lever jeg med meg selv? Trives jeg i mitt eget liv? Eller er det mye som uroer og kanskje truer den balansen jeg forsøker å opprettholde?

Vi kan illustrere dette med en enkel modell. Den øvre firkanten symboliserer den delen av oss som vi har god kontakt med. Den nedre delen er den delen vi har et noe mer problematisk forhold til. Det som dukker opp fra det mer lukkede området kan enten forsøkes fortrenges igjen, eller vi kan konfrontere det.

Vi har alle en del av livet vårt som vi har god kontakt med og som vi liker hos oss selv. Heller ikke har vi problemer med at andre kjenner til de sidene ved oss, tvert imot. Det er det vi liker å presentere, slik vi gjerne ville være fullt ut. Men vi har også et annet område, som vi kan ha et noe vanskeligere forhold til. Her befinner det seg som vi er mindre stolte av, det vi skjemmes over og helst vil lukke øynene for. I tillegg er vi glade for at andre ikke ser så mye av det.

Dette kan mange forholde seg noe ulikt til. Noen prøver å bygge inn det åpne området og fortelle seg selv at det er slik (og bare slik) de er. Resten får en bare pakke vekk. Om det bare hadde vært så enkelt! For det vi har å gjøre med i det mer lukkede området, er jo der og gjør sin virkning. Det vil koste krefter å holde det nede, og mye energi vil gå med til blankpusse den åpne delen.

Det som befinner seg i det mer lukkede området, ligger ikke i ro. I møte med livets ulike situasjoner og i møte med andre mennesker, vil dette bli utfordret. Det vil stikke hodet opp og melde seg i det åpne rommet. Da kan en møte det på to måter. Enten bruke krefter på å presse det ned igjen for å få fred, eller møte det og bli kjent med det.

Enkelte prøver å skjule ting ikke bare for seg selv, men også for Gud. Kanskje har de med seg et strengt gudsbilde hvor Guds fordømmelse er sterkt inne. Selv om de kan teorien om at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus, er de innerst inne ikke sikre om det gjelder dem. Dermed lager man en todeling, hvor det åpne området representerer det Gud like, og det lukkede det de tror han fordømmer. For dem blir figuren slik.

Men slik trenger det ikke være. Guds Ord taler om at vi skal leve i lyset (1.Joh. 5.1 ff) Videre sier Johannes at Guds kjærlighet ikke er en premie for et vellykket liv, men gitt oss uten at vi har gjort oss fortjent til den (1.Joh. 4.10) Det betyr at Guds kjærlighet og nåde også omfatter det lukkede rom! Dersom vi åpner den døren, blir han med inn! Ikke for å fordømme, men for å fornye! Da ser modellen over vårt liv annerledes ut: Hele livet; både det åpne og mer lukkede område er Guds område! Det innebærer at i møte med Gud trenger vi ikke ha et lukket og et åpent rom. Og når vi kan møte Gud slik, trenger vi heller ikke ha en oppdeling i to rom for oss selv.

Det betyr ikke at alt nå plutselig er åpent og erkjent. Det er en livslang prosess å arbeide med dette, både i forhold til Gud og oss selv. Men det innebærer at vi ikke trenger være redde for å bevege oss inn i det terrenget hvor vi ikke er så godt kjent eller som vi på ulik måte kan oppleve truende. Vi går ikke alene dit inn, Kristus følger med. For Ham er ikke terrenget ukjent! Han har vært der før, og han forlater oss ikke der inne. Det er altså mulig å gjøre det åpne området større og det lukkede området mindre. Slik vokser en i selvinnsikt til beste for seg selv og dem som behøver hjelp av oss på vår vei.

En sjelesørger trenger å leve åpent med seg selv. Ikke slik at han skal fortelle alt om seg selv til alle. Først og framst er det en åpenhet innad mot egne følelser og egen livserfaring. Det er også en åpenhet oppad mot den Gud som møter oss med nådens og kjærlighetens blikk. Våre konfidenter trenger sjelesørgere som våger å bli med inn i deres indre rom når de inviterer til det. Sjelesørgerens evne til å bli med henger sammen med i hvilken grad sjelesørgeren selv har våget seg inn i egne indre rom. Har man for mange stengte dører i eget liv, er en ikke fri til å bli med andre i deres rom. Dermed ligger en viktig begrensning hos sjelesørgeren som også blir en begrensning for konfidenten.

Hvordan kan en finne ut av dette? En av de beste måtene er selv å motta veiledning og sjelesorg. Gjennom det kan en få satt fokus på eget liv og bruke veilederen som speil for en selv. Sjelesorg kan ikke læres gjennom teori alene. Teorien viser hva sjelesorg handler om. Videre gir den teorier og modeller for praksis. Men teorien gjør en ikke uten videre til en god sjelesørger. Teorien må settes ut i livet, slipes og formes. Gjennom dette kan en utvikle seg som sjelesørger ved å kjenne på kroppen hva som skjer med konfidenten. Denne utviklingsprosess får man best ved å gå i veiledning. Det bidrar også til å kvalitetssikre sjelesorgpraksisen.

Å være sjelesørger er et stort ansvar. Konfidenten tar sjansen på å invitere sjelesørgeren inn i de sårbare områdene av livet. Der skal en trå varsomt. Ingen har tett til å storme inn. Langt mindre har en rett til å begynne foreta seg noe konfidenten ikke har bedt om. Gjennom veiledning kan en får hjelp til å se hva man gjør og ikke bør gjøre, og utvikle gode innfallsvinkler til den sjelesørgeriske prosessen.

Empati

Empati blir ofte definert som “evnen til medopplevelse”. Empati handler om å være nær uten å bli oppslukt av den andres følelser. Om å bli med inn i den andres verden, uten å miste den nødvendige distansen for å være til hjelp. Empati utfordrer med andre ord på å være til stede i den andres liv, samtidig som man ikke mister taket i sitt eget.

Empati er ikke det samme som sympati. Språklig betyr sympati “å føle det samme som”. Den andres opplevelse blir min egen. Dersom den andre gråter, gråter også jeg. Sympati skaper stor grad av nærhet, men distansen til den andre blir liten.

En sjelesørgers empati vil komme til uttrykk i hvordan sjelesørgeren lytter og responderer i møte med konfidenten. Det har vært sagt at sjelesorgen må være preget av tillatelse i form av at konfidenten kan si hva han vil og på den måten han vil. Denne tillatelsen kommer til uttrykk i sjelesørgerens åpenhet mot konfidentens historie og hans vilje til å bli kjent med den. En empatisk sjelesorg er ikke dømmende, straffende eller irettesettende, men åpen for å finne en vei sammen med konfidenten i dennes livslandskap. Det betyr ikke at sjelesørgeren ikke kan kommentere det konfidenten kommer med. Utfangspunktet for sjelesorgen er jo ofte at konfidenten føler seg fastlåst eller ikke finner vei i den problemstillingen han ønsker å snakke om. Å være sjelesørger er å bli med på oppdagerferd i den andres landskap. Sjelesorg handler ofte om å oppdage, få øye på det som ble borte fordi livet floket seg til, og se mulighetene som forsvant fordi mørket omkring en ble for tett. Skal sjelesørgeren være med på denne vandringen, er en empatisk holdning en forutsetning for å være en følgesvenn.

En sjelesorg uten empati blir ofte preget av distanse mellom konfident og sjelesørger. Forenklet sagt kan det bli en forståelse av sjelesorg som innebærer at konfidenten representerer problemet, mens sjelesørgeren representerer løsningen. Sjelesørgeren blir en som trekker seg tilbake og vurderer det konfidenten forteller, mer enn å ta del i og gå inn i det. Den følgessvennen konfidenten trenger for å gå inn i et vanskelig terreng, vil ikke være der. Nå er det selvsagt slik at konfidenten noen ganger trenger å få sjelesørgerens reaksjoner og vurderinger, og for å kunne det må sjelesørgeren ha en nødvendig distanse. Men det er forskjell på å komme med en refleksjon bygget på en grunnleggende empati, og å gjøre det når grunnholdningen er distanse og bare det.

Den tidligere svenske biskop Helge Bratgård fortalte om en mann som hadde gått hos to sjelesørgere. Om den ene sa han: “Han kan jeg snakke med, for han går sammen med meg på veien.” Om den andre sa han: “Han kan jeg ikke snakke med, for går ikke lenger på veien. “Han er allerede framme.” Så enkelt kan empati framlegges: En sjelesørger som allerede er framme”, vil lett kunne oppleves som en som forteller konfidenten hvor han burde ha vært. Det gir lite tro på å komme videre og få i gang sin egen prosess. Empati er preget av “å gå sammen med på veien” og bruke nødvendig tid på å komme fram.

La meg trekke en parallell til noe som ikke har med sjelesorg å gjøre, men som like fullt kan overføres dit. Når man skal lære opp nye jegere, er det tre ting de får beskjed om å huske når de kommer ut i skogen: 1. Gå sakte. 2. Stopp ofte. 3. Lytt.

Nøyaktig det samme kan sies om sjelesorgen. En empatisk holdning er nettopp preget av disse punktene. Utfordringen er å lære seg dette i praksis.

Kan empati læres? Eller er det noen som har det, og andre ikke? Ser vi oss rundt, vil vi fort oppdage at noen mennesker har en mer lyttende holdning enn andre. I møte med dem, merker vi en genuin interesse for andre. Mens andre igjen er opptatt av å snakke om seg og sitt, og lite interessert i dem de møter. Slik sett kan vi konstatere at vi er ulike.

Men selv om noen i utgangspunktet har en mer empatisk holdning enn andre, er det også noe som kan læres og utvikles. Men det handler om mer grunnleggende ting enn bare å lære seg noen teknikker. Alle kan lære seg samtaleteknikk, men det er ikke uten videre en garanti for at man har en empatisk holdning.

Hvordan utvikler en empati? For det første trenger en et oppriktig ønske om å utvikle seg på dette området. En må være villig til å investere noe for å komme videre. For det andre handler det om å lære seg empati, om å leve empatisk. Ikke bare vise empati. Empati er dypest sett noe jeg er, ikke noe jeg bare gjør eller viser. Det er derfor det ikke kan læres bare som en teknikk. Empati er et uttrykk for å leve åpent i forhold til Gud, seg selv og andre. Ikke slik at en skal være grenseløs, og dele alt med alle.

En viss grad av selvbeskyttelse, trenger vi alle. Men det hindrer ikke at en kan ha en grunnleggende åpenhet til livet og la egne tros og livserfaringer være byggestener for en empatisk livsholdning. Dersom en går inn i slike prosesser, sammen med en veileder eller en sjelesørger, vil man få mulighet til å bli kjent med de sidene hos seg selv. Dette vil virke berikende på eget liv og styrke evnen til å møte andre med en empatisk holdning.

Hva blir forskjellen i betydning mellom empati og sympati? Den ligger i forholdet mellom nærhet og distanse. Sympati handler om å være til stede i den andres smerte, men samtidig bevare en distanse som gjør det mulig å være en hjelper for den andre, ikke bare en trøster. I sjelesorg trenger vi noen ganger til trøst, men vi trenger også å kunne se situasjonen litt på avstand og hjelpe den andre å få perspektiv på den. Slik sett er empatien viktigere enn sympatien i sjelesorg sammenheng.

Egne grenser og muligheter

Ethvert menneske trenger å huske at det bare er Jesus som kan si: “Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.”(Matt. 11,28) Vi andre må nøye oss med å si: “Kom til meg noen ganske få, og jeg skal prøve være noe for dere en liten stund.” Sjelesørgeren kan lett komme til å forstrekke seg fordi man har et genuint ønske om å være til hjelp for mennesker. Og fordi man kjenner at det er meningsfylt å være sjelesørger og det er mange som spør etter hjelp, vil man gjerne strekke seg. Så tøyes den berømte strikken og man ser kanskje ikke varselsignalene før strikken ryker.

Alle som arbeider med sjelesorg, vil erfare at det er krevende å gå inn i andre menneskers livssituasjon. Å lytte er hardt arbeid. Å være til stede krever oppmerksomhet og konsentrasjon. Vi har alle sammen grenser for hvor mye vi kan engasjere oss i, før vi blir overbelastet. Går vi over den grensa, makter vi ikke lenger å være til stede for den andre helt og fullt. Det kan da skje at vi trekker oss litt tilbake innvendig for å skjerme oss selv.

Det er bedre å være noe for noen og kjenne at en lykkes med det, enn å være litt for altfor mange. Denne grensen går på ulikt sted for ulike mennesker. Det viktigste er at man blir kjente med egne grenser og respekterer dem. På den måten kan en være en god sjelesørger innenfor egne grenser og samtidig  ha en realistisk vurdering av når man må si nei.

Å erkjenne sine grenser er ikke et nederlag. Tvert imot. Å erkjenne sine grenser er å bli kjent med og trygg på det handlingsrommet en har. Noen har et negativt forhold til sine egne grenser og de sammenligner seg med andre som har større kapasitet og orker mer. Det de selv har å bidra med, virker så lite i forhold til hva enkelte andre får til. Det viktigste er ikke å se hva andre makter, men å bli kjent med egne muligheter og være trygg på dem. Da etablerer man en god plattform for egen sjelesorg. Så kan en gjennom selv å motta veiledning og sjelesorg gradvis vokse og utvikle seg som sjelesørger. Her ligger muligheter for å utvide det trygge rommet og gi plass for ny erkjennelse og erfaring.

På seg selv kjenner man (ingen?) andre

For noen år siden kom det ut en bok med tittelen: “På seg selv kjenner man ingen andre”. Noen vil kanskje undre seg over en slik påstand. Vi er vant til å tenke motsatt: “På seg selv kjenner man andre.” Begge disse formuleringene har noe riktig i seg. I møte med andre menneskers liv og erfaring er det ofte en gjenkjennelse på noe i eget liv. Vi kan ha opplevd noe av det samme som konfidenten og kjenner at her er vi på hjemmebane i forståelse. Eller det kan være følelser som konfidenten gir uttrykk for og som vi opplever å ha hatt eller har i møte med den andres livshistorie.

Hva skal en bruke denne gjenkjennelsen til? Umiddelbart kan en tro at når det er noe en kjenner igjen, vil en kunne gi konfidenten hjelp ved at sjelesørgeren forteller hva han selv har opplevd. En erpå hjemmebane“, så og si. Kanskje sjelesørgeren har kommet godt gjennom en periode som ligner på den konfidenten forteller om. Sjelesørgerens erfaring og innsikt kunne da være med å vise vei for konfidenten ut av den krisen vedkommende befinner seg i.

Her kommer overskriften inn som en korreksjon: På seg selv kjenner man ingen andre. Selv om det er en gjenkjennelse, er det aldri likt! Rett og slett fordi ingen mennesker er kopier av andre og ingens livshistorie er helt identisk med noen annens! Dette må være en grunnleggende erkjennelse hos sjelesørgeren. Det bør også gjøre en litt tilbakeholden med å trekke inn sitt eget i sjelesorgsamtalen. Det kan virke som man har kompetanse og evne til å finne svar på området. Men risikoen er at fokus flyttes fra konfident til sjelesørger. Man trer ut av konfidentens livshistorie og inn i sjelesørgerens! Selv med de beste hensikter fra sjelesørgerens side, er risikoen til stede for at det virker forstyrrende for konfidenten. Vedkommende har problemer nok med å forholde seg til egen livshistorie, og så må han plutselig forholde seg til den andres virkelighet. Og den løsningen sjelesørgeren har funnet for seg selv, kan oppfattes som fasit for problemet konfidenten sliter med. Dette til tross for at både omstendighetene og personene kan være helt forskjellige..

Er det da ingen ting sjelesørgeren kan bruke egen livserfaring til: Jo som klangbunn for en empatisk innlevelse i konfidentens livssituasjon. Det kan hjelpe sjelesørgeren å få kontakt med viktige strenger som klinger i den historien som blir fortalt. Og det hjelper sjelesørgeren å ha et reflektert forhold til det omtalte problemkomplekset. Men sjelesørgeren må aldri glemme at hanskal være der for konfidenten og ikke for seg selv.

Bakteppet

Lisa hadde ringt til sjelesørgeren og bedt om en samtale. Hun hadde aldri vært der før og var spent på hvem denne sjelesørgeren var. Hun fant fram til huset og gikk opp alleen. Huset minnet henne om barneskolen hennes. Hun hadde aldri trivdes der, men kom seg gjennom på et vis. Da sjelesørgeren kom ut, lignet han på dansepartneren hennes fra ungdommen. Hun hadde håpet at det skulle bli dem, men han sviktet. Var han en til av disse svikefulle mennene? De satte seg ned i samtalerommet. På veggen hang det et krusifiks. Sist hun satt i et rom med krusifiks, var det under konfirmasjonsforberedelsen. Det hadde vært en fin tid. Hun syntes hun så noe av hva tro er i den tiden. Senere gled det nok mer bort..

Glimtet inn i Lisas historie forteller noe om hva som er der før man i det hele tatt er begynt å snakke sammen. Gamle erfaringer, gode og vonde minner ligger der som et bakteppe for den samtalen som er i ferd med å starte. Det kunne vært laget et lignende glimt inn i sjelesørgerens verden, men vi lar det ligge. Poenget er at enhver sjelesørgerisk samtale foregår i et følelsesmessig klima. Ikke slik at det nødvendigvis må settes ord på det, men er med å sette preg på relasjonen.

Det kan være nyttig for sjelesørger å kjenne til dette. Ikke minst for å kunne forstå bedre uvanlige reaksjoner fra konfidenten underveis. Det kan være at konfidenten heller ikke forstår hvorfor, men bare kjenner det som en følelse eller reaksjon. Hvorvidt det skal kommenteres i samtalen, da eller senere, vil være en vurdering ut fra hva som tjener prosessen en er inne i.

Mellomrommet

Når sjelesørger og konfident setter seg ned for å snakke sammen, vil det både i fysisk og overført betydning være et mellomrom mellom dem. Dette mellomrommet skal fylles med innhold. Det første vi da skal huske, er at i dette mellomrommet er Gud. Han er til stede uten at vi har nevnt Hans navn. Han var der før vi kom og Han blir når samtalen er over. Dette skal bidra til trygghet og en avslappet holdning hos sjelesørgeren. For noen kan det være maktpåliggende å bringe Gud inn i samtalen. Det er riktig at en trenger å være bevisst på hvordan Guds nærvær kan komme til uttrykk i det sjelesørgeriske møtet. Men man kan også bli så opphengt i dette at det kan føre til en litt anstrengt situasjon, hvor en mest leter etter en anledning til å flette inn en passende kommentar om Guds nærvær.

I og med at Gud er der før oss, betyr det at all vår sjelesorg er omfattet av Guds nærvær. Det er godt å vite. Noen ganger kan vi løfte det fram i form av et bibelord eller en refleksjon for å hjelpe konfidenten se sin historie i en større sammenheng. Andre ganger i form av bønn og forbønn. Men det er ikke slik at sjelesorgen forsvinner om man ikke snakker om Gud. Det er når konfidenten er klar for det og har behov av det at tidspunktet er kommet.

Mellomrommet fylles også av sjelesørgerens og konfidentens livs og troserfaring. Det ligger der som en ressurs, men også som noe som kan forstyrre. Vi snakker da om personlig støy.

Per er prest. Han er ikke helt sikker om han ble det fordi hans far var det og han skjønte hvor glad far ville bli, hvis han ble det samme. Egentlig ville han vært lege, men det var greit nok å være prest -hvis han ikke smakte for mye på legedrømmen.

Anne hadde bedt om å få snakke med ham. Hun var opptatt av å finne hva som var Guds vilje med livet hennes. I ungdomstiden lurte hun på om Gud ville hun skulle bli misjonær. Da fikk hun panikk. Det var det siste hun kunne tenke seg. Derfor hadde hun gjort det hun kunne for å fortrenge misjonærtanken. Samtidig hadde hun ikke kommet til rette med hva Guds vilje for henne var. Det trengte hun hjelp til.

For en sjelesørger er det viktig å komme til rette med egne støysendere og lære seg lytte til andres. Og her igjen gjelder den gamle sannheten: Min måte å lytte til andre på, er en refleks av hvordan jeg lytter til meg selv.

Per hadde fulgt kallet. Men var det kallet fra Gud eller far? Han var ikke helt sikker. Anne ville gjerne følge Gud, men ikke ut av landet. Nå skulle de snakke om å følge Guds vilje. Men de hadde noen støysendere som laget skurr i deres eget mottakerapparat. For Per som sjelesørger er det viktig at han har kontakt med denne problematikken hos seg selv. Dersom dette er fortrengt hos ham, vil han ha begrensninger i å oppdage støysenderen hos Anne. Det vil være vanskelig for Anne å få gode samtaler om å følge Guds vilje, dersom hennes eget forhold til misjonærkallet ikke hentes fram. De vil nok kunne ha generelle samtaler om kall og tjeneste, men ikke komme inn på det som virkelig brenner for Anne: “Hvordan skal hun komme tilrette med det misjonærkallet hun har fortrengt?”

Sammenfatning

Sjelesorg handler om medvandring. En medvandring hvor sjelesørgeren stiller seg til disposisjon for å gå med et annet menneske et stykke av livsveien. Det er fortrøstningen om at det er en til som er med på vandringen: Gud. En slik vandring handler om å gå med frimodighet og i tro. Samtidig er det viktig å ha en sann og sunn erkjennelse av egne muligheter og begrensninger. En sjelesørger trenger både faglig og personlig kompetanse, samt kunnskap om hvordan en bygger opp begge deler hos seg selv. Sjelesorg handler ikke bare om å øve seg i å forstå andre, men også om å gi seg selv muligheten til åndelig, personlig og faglig vekst. Slik lever man i den gode sammenhengen mellom å få og gi det videre.Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.” (2 Kor. 1,4)

Sjelesorg og terapi


Sjelesorgen må forholde seg til hele mennesket.

Gud er Herre både over det åndelige, psykiske, sosiale og fysiske.
Det går ingen klare grenser mellom sjelesorg og terapi
verken i innhold eller metode. Sjelesorgen er, og bør være, mest opptatt av det åndelige, terapien av det psykiske, sosiale og fysiske. Sjelesørgeren bør kunne oppmuntre til å ta kontakt med en terapeut, og terapeuten bør likedan kunne oppmuntre til å ta kontakt med en sjelesørger.
I sjelesorgen er frelse alltid viktigere enn helse.
Selv om det er viktig å lindre fysisk og psykisk smerte, er det enda viktigere å gi hjelp til å komme i et rett forhold til Gud. Synden er det eneste problemet som er stort nok til å føre oss i fortapelsen.
Likedan er det viktigere å leve rett enn å leve godt.
Sjelesorgen skal gi hjelp til å få det så godt som mulig. Men det er viktigere å leve rett enn godt. Dessuten, i syndefallets verden blir livet aldri smertefritt.
Nøytralitet er umulig.
Sjelesorgen formidler aktivt, Bibelens verdier, etikk, virkelighetsoppfatning og menneskesyn – også når den beveger seg inn på terapiens område. Den er ikke, og kan ikke være, livssynsmessig nøytral! Terapien er heller aldri nøytral ! – selv om den ofte gir seg ut for å være det.
Sjelesorgen er kirkens tilbud, og skal også være et alternativ til terapi.
Sjelesorg er ikke mindreverdig i forhold til terapi.  Sjelesørgeren bør heller være stolt av å ha noe annet og noe mer å tilby enn psykologen.
Sjelesorgen regner med at Gud hører bønn og griper aktivt inn
med frelse, fornyelse, trøst, helbredelse – og at han kan skape noe nytt både for individet, familien og fellesskapet. Terapien må begrense seg til å bruke menneskelige ressurser.
Det er forskjell på det åndelige og det menneskelige.
Både sjelesorg og terapi kan oppmuntre til å bruke sin vilje og sine ressurser maksimalt innenfor det psykiske, sosiale og fysiske området. Innenfor det åndelige området er det imidlertid umulig å gjøre noe selv. Sjelesørgeren må vite forskjellen på disse områdene.
Dårlig sjelesorg er ikke mindre farlig enn dårlig terapi.
Verken sjelesorgen eller terapien kan overlates til hvem som helst. Det er ikke mindre farlig å bli ledet vill åndelig enn å utsettes for lite hensiktsmessig terapi. Skaden kan bli stor i begge tilfeller.

Forskjell på sunt og usunt.
Religiøsitet kan noen ganger være et resultat av flukt, kompensasjon, nevrotiske trekk, en vanskelig barndom eller et usunt miljø. Sjelesørgeren må vite å skjelne mellom sunn og usunn åndelighet.
Tro og terapi.
  • Det er viktig å skjelne mellom det åndelige og det psykiske.
  • Sjelesorgen skal være fri til å benytte seg av både åndelig og psykologisk rådgivning, men den skal vite når den gjør hva.
  • Det åndelige og det psykiske skal ikke blandes sammen.

 

    Ingen terapi er livssynsmessig nøytral.
    Ulike retninger tar utgangspunkt i ulike menneskesyn, ulike verdier, og har ulike målsetninger for terapien.
    Det er derfor naivt å tro at en kristen og en ikke-kristen terapeut alltid vil stå for det samme (selv om de i mange sammenhenger faktisk kan gjøre det).
    Den som søker hjelp trenger ofte å korrigere sitt gudsbilde.
    Det er ofte en sammenheng mellom a) gudsbildet, b) bildet av viktige omsorgspersoner (særlig foreldre) og c) selvbildet.
    Der en har negative erfaringer i forhold til omsorgspersoner og et negativt syn på seg selv, blir Gud lett kritisk og fordømmende – eller den eneste aksepterende instans det går an å ha trygg kontakt med.
    Det betyr ikke at hele kristentroen må forkastes.
    Troen viser seg i praksis – og praksis viser hva vi tror på.
    Den religiøse praksisen, både i forhold til Gud (f. eks. bibellesning, bønn) i forhold til menigheten (f. eks. regelmessig deltakelse, tilhørighet, tillitsverv) og i forhold til andre (livsførsel) er viktige deler av livet. Det sier noe om hvor vesentlig troen er i hverdagen og hvordan det sosiale nettverket fungerer.
    Troen kan virke forløsende, eller skape fysiske, psykiske og sosiale spenninger.
    Dersom dette siste skjer, kan en bli stiv i kroppen og i bevegelsene, begynne å benekte eller åndeliggjøre følelsesmessige reaksjoner, eller oppleve andre mennesker som noen en bør unngå, være redd for, oppdra eller synes synd på. Dette må en få hjelp til å løse opp i.
    • Troen kan virke positivt på samspillet med andre mennesker, eller den kan føre til isolasjon og åndeliggjøring.
    • Det er en hyppig sammenheng mellom et nært gudsforhold og et fjernt forhold til mennesker. “Many people believe that they are attracted by God, or by Nature, when they are only repelled by man” (William Inge, 1860-1954).

     

    Usunn skyldfølelse
    Usunn skyldfølelse kan gi behov for å sone eller straffe seg selv i forhold til Gud eller medmennesker.
    Den religiøse tvil
    Tvilen sier ofte noe om de viktigste eksistensielle utfordringene et menneske har opplevd, f. eks. sykdom, tap, katastrofer, savn.
    En usunn tro er en hindring for terapeutisk framgang.
    • En usunn tro benekter, bagatelliserer, bortforklarer eller åndeliggjør de virkelige smertene i livet.
    • En sunn og ærlig tro uten rigid forsvar eller sterk kompensasjon kan derimot fremme behandlingen.

     

    Viktige problemstillinger.
    (Tor Johan S. Grevbo, Tidsskrift for Sjelesorg 4/95)
    • Hva kan vi lære av klassisk sjelesorg og sjelesorgens historie?
    • Hvordan er det mulig å stille en teologisk diagnose i sjelesorgen, en diagnose der dens teologiske og kirkelige særpreg blir tydelig?
    • Hvordan kan de bibelske fortellinger og andre religiøse kilder få en adekvat anvendelse i dagens sjelesorg?
    • Hvordan kan sjelesorgen bli til sunn åndelig veiledning og ikke bare en dublering av psykoterapi i menneskelige livskriser.
    • Hvordan kan sjelesorgen få et nærmere forhold til nyansert etisk refleksjon og andre systematisk-teologiske elementer?
    • Hvordan bryte ut av en individualistisk innsnevring og gjøre alvor av sjelesorgens kirkelige, menighetsmessige og samfunnsmessige kontekst?
    • Hvordan kan sjelesorgen utnytte verdien av symboler, ritualer og en liturgisk tilnærming?
    • Hvordan kan sjelesorgen supplere nøds-fokuseringen med hjelp til livsbejaelse og vekst?
    • Hvordan skal sjelesorgen skaffe seg et gjennomtenkt teoretisk grunnlag og ikke drukne i ren pragmatisme.

     

    Moderne sjelesorg  preges av
    • En tro på at det er sunt å gi alle følelser fritt løp. Selv om det er viktig å innrømme følelser, er det ikke galt å styre dem.
    • En tro på at det er svært viktig å bli mer synlig (tydelig) for hverandre. Men vi kan bli så tydelige at vi stiller andre i skyggen.
    • En overbevisning om at vi ikke skal søke mening i de slag som livet gir oss – i alle fall ikke de hardeste. Gud må ikke gjøres uansvarlig for det vonde som skjer.
    • En tro på at følelser eller opplevelser er viktigere enn tanker. Men selv det som oppleves som godt, kan være høyst ubibelsk.
    • Lite syn for bibelske verdier som ydmykhet, selvoppofrelse, nøysomhet, avholdenhet. Slike bibelske dyder kan ofte forklares som forsvarsmekanismer.
    • Dogmatisk og etisk rettroenhet forklares fort som et forsvar for angst. I stedet anbefales lett at en danner seg sitt eget bilde av Gud og finner sin egen måte å leve på.
    • Det vi ikke vedkjenner oss, reagerer på og snakker ut om, gjør alltid noe med oss.
    • Det vi derimot vedkjenner oss, reagerer på og snakker ut om, kan vi gjøre noe med.
    • Det er ikke bare våre egne synder som skader oss. Andres synder kan også påføre oss store smerter.
    “Sjelesorg og terapi”. Utarbeidet av Gunnar Elstad.

    – Ingen person har noen gang gjort deg sint

    – Min påstand er at ingen har noen gang gjort deg sint. Grunnen til det er at det er du selv som gjør deg sint på grunn av hva ting betyr for deg.

    Johan Berglund fra Team Consult er psykolog og har holdt mange kurs i lederutvikling, konflikthåndtering og stressmestring. Han forklarte kursdeltakerne hvordan man skal takle møtet med vanskelige personer.

    – Å takle en vanskelig person handler i 90 prosent av tilfellene om hvordan du takler ditt møte med den vanskelige personen. Den vanskelige personen snakker om sin oppfatning av situasjonen og av hva du eventuelt sa eller gjorde, sa Berglund.

    – Ikke bit på agnet som kastes ut av en person som forsøker å få en reaksjon. Men husk at en person som er sint trenger å bli sett og respektert.

    – For å takle det vriene, må du tillate deg selv å være, mene, tro og føle. Du må stå for det du er. Hvis noen kolleger kommer med uttalelser du er helt uenig i, skal du tørre å si din mening, sa Berglund.

    – Ansvar deles opp i tilpasset ansvar og indre styrt ansvar. Tilpasset ansvar vil si at vi stort sett lar andre sette betingelsene. Indre styrt ansvarlighet innebærer at vi står for prinsipper og meninger som vi synes er viktige. Vi må overføre noe av det tilpassede ansvar til indre styrt ansvar. Dette er et stort problem i næringslivet i dag, og det ropes etter kurs om etikk og moral.

    Berglund sa at noen konflikter faktisk er uløselige. Da er det viktig at du sørger for at du selv har gjort ditt beste for å finne en løsning.

    – Du kan aldri få andre mennesker til å gjøre noe som helst, men du kan bli flink til å invitere andre til å gjøre noe. Når du ikke frem, er det best å sette strek.


    TIPS FRA EKSPERTENE

    • Hvis du står overfor en vanskelig konfliktsituasjon der en kollega/arbeidstaker angriper deg og er sint, skal du prøve å forholde deg rolig og be personen sitte ned. Si at du ser at personen er opprørt, og spør hvorfor. Vis interesse og lytt aktivt. Suppler gjerne med «Har jeg forstått deg riktig når du sier…». Si at du vil notere ned, det resulterer ofte i at personen modererer seg.
    • Hvis du ønsker å ta opp noe med en kollega/arbeidstaker, ikke si «det er mange her som mener at du er…» eller «alle synes at…» Ikke vær feig, bruk heller «jeg».
    • Husk å skille mellom person, og det personen gjør og sier. Hensikten er ofte god, men handlingen slår feil.
    • Hvis noen føler seg presset, vil de presse tilbake.
    • Ikke si «jeg er irritert på…», si heller «jeg er irritert fordi…». Gå på adferd, ikke person.
    • Husk at vi husker bedre måten noen sa noe på, enn hva personen egentlig sa.
    • Hvis konflikten er uunngåelig, sørg for en ryddig saksbehandling. Dokumenter fakta, og la personen(e) det gjelder få innsyn i det de har krav på.
    • Hvis konflikten ikke involverer arbeidsgiver direkte, bestreb deg på å være objektiv. Få gjerne en utenforstående til å vurdere situasjonen.
    • Forsøk å komme til bunns i saken. Ofte ligger det bagateller bak.

    Kilde: Karin Hjertaker og Harald S. Kobbe

    Hvordan takler du verbale angrep?

    Verbale angrep fra sjef eller kolleger kan være utfordrende. Heldigvis finnes det måter å håndtere dem på.
    Kilde: karrierelink.no

    Verbale angrep er ofte ikke til å unngå. Hvordan du takler dem er for øvrig helt opp til deg selv. I følge psykolog John Berglund handler det om hva du lar det bety for deg. – Det er aldri det som skjer der ute som avgjør det som skjer med deg. To personer kan oppleve nøyaktig det samme og takle det på to vidt forskjellige måter. Vår reaksjon er derfor alltid subjektiv. Alt handler om deg selv og hva du lar noe bety for deg, sier han. Berglund har doktorgrad i forebyggende medisin og mange års erfaring i konfliktbehandling, stressmestring og psykososiale relasjoner. Her er noen av rådene hans for håndtering av verbale angrep.

    Du avgjør hva noe skal bety
    Noen går rett i forsvar hvis de blir angrepet verbalt. Andre går ned for full telling og blir liggende som et såret offer. I begge tilfeller er det rom for endring. Berglunds råd er å ”fryse” situasjonen et øyeblikk og spørre deg selv hva som nettopp skjedde. Gi deg selv en liten tenkepause og spør deg selv hva du vil la det bety for deg. – Dette åpner opp for en alternativ respons. Du har selv privilegiet å velge hva det skal bety for deg. Du kan for eksempel velge å ikke la det bety noe i det hele tatt. Eller du kan takke ham for ærligheten og si at du er glad personen påpekte et vekstområde i deg som du kan jobbe med, sier Berglund.

    Vit din selv-verdi
    Hva du lar noe bety for deg avhenger i stor grad av ditt eget selvbilde. – Hvis budskapet inni deg er ”jeg er ikke noe verdt”, vil alt du hører fra andre bli farget av dette, sier han. På den måten kan kommentarer og tilbakemeldinger bli både feiltolket og overdrevet i negativ retning for å bekrefte det indre lave selvbildet. En person med god selvtillit kan for øvrig høre de eksakt samme meldingene og reagere helt annerledes; kanskje takke for innspillet, si seg uenig eller bare le av det. Vær derfor bevisst din egen verdi og behandle deg selv deretter. Hvis du behandler deg selv pent, vil du ikke tillate noen å behandle deg dårlig.

    Tillat deg å være deg selv
    Berglund råder til å være aktiv i forhold til angrepet. Det betyr at du bør velge hva du vil at angrepet skal bety for deg, og hvordan du vil reagere. Forutsetningen for å greie dette er imidlertid at du tillater deg selv å være den du er, det vil si, føle, tenke, mene og tro det du gjør. – Dette kalles en psykologisk juridisk legalitet, det å ha lov til å være seg selv, sier Berglund. Blir du passiv gjør du deg selv til et offer. Berglund forteller at passive mennesker ofte vil oppfatte alle budskap som ordrer og adlyde, som om de ikke selv hadde et valg. Folk med en aktiv holdning vil i stedet ta det som invitasjoner som de kan velge og si nei til.

    Slik takler du konflikter.

    Kilde: www.karrierelink.no
    Konflikter er ubehagelige og ofte føles det lettere å skygge banen, enn å ta konfrontasjonen. Men hvis saken virkelig betyr noe for deg, er ekspertenes råd å snakke ut og søke en felles løsning sammen med personen(e) det gjelder. Unngår man konfrontasjonen, kan konfliktene føre til blant annet mistrivsel, nedsatt motivasjon og redusert arbeidsinnsats. I verste fall kan de resultere i sykmeldinger, omplasseringer og oppsigelser. Psykolog John Berglund med doktorgrad i forebyggende medisin, har mange års erfaring i konfliktbehandling, stressmestring og psykososiale relasjoner. Her er noen av rådene hans for god konflikthåndtering.

    1. Fienden er ikke personen: Husk at fienden er ikke den andre personen, men det som ble gjort mot deg. Skill sak og person.

    2. Forbered deg godt: Gå aldri inn i en konflikt før du er blitt bevisst din egen prosess. De viktigste spørsmålene du bør tenke gjennom i forkant er følgende:

    • Hva føler du: Berglund påpeker at så lenge du ikke vet hva du føler, vet du heller ikke hva du trenger. Finn ut om det er skyldfølelse, sinne, sorg, frykt eller andre følelser du kjenner, og hva du dermed trenger.

    • Hva skjedde: Oppsummer hendelsen mest mulig objektivt, uten å plassere skylden på noen. Slik får du en god oversikt over situasjonen og følelsene dine blir satt i sammenheng.

    • Hva vil jeg ha i stedet for denne konflikten: Redegjør for deg selv hvordan du ønsker at forholdet mellom deg og den andre parten skal være.

    • Hvem eier problemet: Berglund mener at problemet eies hverken av den som begynte eller den som har mest skyld i det som skjedde, men av den som ønsker endring. Ønsker du en forandring i situasjonen, er det altså du som eier problemet.

    • Risikovurdering: Tenk grundig gjennom hva som kan skje med deg hvis du tar initiativet til å løse opp i konflikten. Som regel er dette punktet unødvendig å tenke gjennom, men i noen tilfeller, som for eksempel hvis man forholder seg til en psykopatisk sjef, er risikovurdering viktig.

    • Identifiser egne holdninger: Hvilken holdning har du i forhold til den andre personen? Hvis du for eksempel ser ned på ham/henne vil dette skinne tydelig gjennom og antakelig gjøre konfliktløsningen vanskelig. Prøv derfor å jobbe med dine egne holdninger og følelser overfor den andre personen før du går inn i en samtale med ham/henne.

    3. Ta initiativet: Ikke forvent at den andre skal ta initiativet. Så lenge du ønsker endring i situasjonen, er det du som eier problemet og også du som bør ta initiativet. Berglunds erfaring med konfliktgrupper har vist at det beste er å være kort og presis når du spør den andre personen om et møte. Han foreslår å si noe som: ”Jeg har et problem jeg sliter med, og for å få ryddet opp i det trenger jeg en prat med deg. Vær så snill, det er viktig for meg. Har du ti minutter?”. Si det med en fast, rolig og vennlig stemme.

    4. Start samtalen: Ettersom det er du som har tatt initiativet til samtalen er det naturlig at du starter den. Legg frem saken på en saklig måte og bruk jeg-budskap. Da unngår du å angripe motparten og det vil bli lettere for ham/henne å dele sitt budskap etterpå uten å komme i forsvar.

    5. Lytt: Når motparten tar ordet etter deg, er det viktig at du lytter ordentlig. Berglund påpeker at du ikke kan lytte aktivt så lenge du sitter og tenker på hva du skal si så fort du får ordet. Han anbefaler å legge ditt eget til side, stille deg åpen og ta inn budskapet motparten har å dele med deg. Hvis dere begge bruker jeg-budskap og lytter til hverandre, vil konflikten antakelig virke mindre dramatisk og sjansen for en god løsning er større.

    6. Spør: For å unngå unødvendige misforståelser er det viktig at du spør hvis noe er uklart.

    7. Ikke svartmal: Selv om du er uenig med et annet menneske er det viktig å ikke svartmale ham/henne. Prøv å se ham/henne for det mennesket han/hun er og verdsett de positive kvalitetene.

    8. Be om endring: Du kan aldri kreve en endring, men du kan fortelle motparten hva du ønsker i den gitte situasjonen. Noen ganger blir man enige, og finner en felles løsning. Andre ganger ikke. Blir dere ikke enige, kan dere iallefall bli enige om at dere er uenige om denne saken. Det er helt i orden og viser gjensidig respekt.

    Makt. Sunt, usunt og sykt.

    Det er ikke noe galt i at en leder har makt. Men
    • Den sunne lederen er oppmerksom på at han har makt. Men han eller hun misbruker den ikke og kan begrense den slik at den ikke skader eller binder andre.
    • Den usunne lederen tar makten i bruk. Det kan gi seg utslag i at andre føler seg overkjørt, at de opplever mas (f.eks. om penger eller økt innsats) eller at de blir styrt
      ved hjelp av skyldfølelse (skyldfølelse er kongeveien til all manipulasjon). Usunne ledere kan ikke, eller vil ikke, begrense sin makt. De kan også tilta seg langt større
      makt enn de egentlig har, ofte for å skjule egen avmakt.
    • Den syke lederen har ikke begreper om makt, men bruker makt likevel. Han eller hun kan framstå som profet eller en svært  åndelig person. De later som om de aldri vil noe selv, men bare ønsker å være et redskap for Gud. Motstand eller kritikk blir tolket som motstand eller kritikk mot Gud selv. Maktmisbruk oppstår lettest hos personer som har makt, men ikke vil erkjenne det – verken overfor seg selv eller andre.

     

    • Ulike former for makt
      Både den sunne, usunne og den syke makten kan komme til uttrykk gjennom
    • Vårt ytre. En person som er fysisk stor, kan ofte virke truende på en som føler seg liten. En som har kraftig  stemme får lett overmakt over en mer stillfarende.  (En taler som “brøler” på talerstolen, skremmer faktisk ganske mange av tilhørerne. Et styremedlem som får et raseriutbrudd, får lett sin vilje igjennom.) En selvsikker
      opptreden, også i ordets gode betydning, gjør at en blir hørt. En kan faktisk gå på kurs for å lære å oppføre seg slik at en får større innflytelse. Og dersom en selv er “flink med ord” mens de andre har vanskelig for å uttrykke seg, tar en fort ledelsen.
    • Status. Tittel, posisjon eller stor anseelse har sin virkning. Men det kan også gå på andre statussymboler. Sjefen som sitter bak sitt enorme skrivebord, gjør inntrykk.
    • Muligheten til å utdele straff eller belønning. En  arbeidsgiver har makt over lønningsposen. En leder har også mulighet til å bestemme hvem som skal få de mest
      ettertraktede oppgaver eller tillitsverv. Sist, men ikke minst, kan enkeltpersoner eller fellesskap ofte ha makt til å inkludere eller ekskludere mennesker. Det å føle at en blir satt til siden eller “frosset ut” er så vondt at mange gjør nesten hva som helst for å unngå det.
    • Erfaring, kunnskap eller andre former for kompetanse. På den ene siden er det både godt og nødvendig at noen “kan” noe. Vi bør lytte til dem og slippe dem til. Men også disse kan ta feil. Det er ikke noen garanti for at en som har arbeidet på misjonsfeltet hele sitt liv, ser alt klarere enn en som bare har vært der noen måneder.  En forkynner som har stått i vekkelse både her og der, vet ikke nødvendigvis alt om hvordan en menighet bør organiseres. Noen må våge å stille spørsmål og etterprøve det disse sier (dette gjelder også forkynnere og lærere, Apg 17,11). Mennesker som virkelig er trygge på seg selv og sin kompetanse, blir ikke fornærmet når noen
      motsier dem eller er kritiske.
    • Å forvalte informasjon. Den som vet noe andre ikke vet, har makt. En som har betrodd seg til en sjelesørger, vil ofte være nervøs for at sjelesørgeren skal misbruke  sin makt og gjøre livet vanskelig for den som har åpnet seg. En sentral person i en organisasjon har mulighet til å stoppe den informasjonen han eller hun mener skader en sak og sende videre den informasjonen som fremmer saken. En som i hemmelighet samler opp informasjon og legger fram mye nytt stoff på et styremøte, stoff de andre i styret ikke har fått tid til å vurdere, får lett styret i sin hule hånd. Mennesker som systematisk samler informasjon om andre mennesker, er ofte ute etter makt.
    • Sin plass i byråkratiet. Mange ganger kan vi velge om vi vil sende videre en sak vi synes det haster med, og så kan vi holde tilbake en sak vi har mer negative følelser
      for. Den som bestemmer hva som skal stå  og ikke stå på saklisten for neste komitemøte og forbereder sakene, har makt. Det hjelper også å ha godt kjennskap til prosedyrer og “spilleregler”.
    • Åndelighet. Åndelighet er i utgangspunktet noe godt. Vi trenger medarbeidere som Gud har fått bearbeide og fylle med sin Ånd. Problemet er bare at det er så vanskelig å skille den ekte åndeligheten fra den falske. Når vi i tilstrekkelig grad ønsker å få vår sak igjennom, kan vi bruke “åndelige” argumenter som våpen. Våre medarbeidere skal da  være veldig modne og sikre på seg selv for å våge å motsi oss. De færreste er så sikre på seg selv.
    • Psykologisering. Dersom jeg kan si om en jeg er uenig med at han eller hun har bestemte karaktertrekk, erumoden eller fortjener en annen “diagnose”, gjør jeg vedkommende ufarlig – i alle fall for meg selv.
    • Svakhet. Kan jeg ikke vinne ved å vise styrke, kan  jeg prøve å vinne ved å være så svak, så sårbar, så følsom eller så var når det gjelder samvittighet at de andre må ta hensyn til meg. Jeg kan gå rundt med etiketten “Forsiktig glass” på meg, og være rimelig trygg på at snille kristne vil ta hensyn til den. Noen “svake” mennesker
      har en imponerende evne til å få sin vilje igjennom og få alle andre til å ta hensyn.

     

    • Formell og uformell makt
    • En som er valgt til formann eller styremedlem, en kretssekretær eller ungdomssekretær, en prest eller en organist, har formell makt og formelt ansvar. Det forventes at de tar  beslutninger og setter dem ut i livet.
    • Men det kan også være mennesker som har stor uformell makt. Det kan være at en eller annen “høvdingskikkelse” legger så sterkt press på kretssekretæren at denne ikke tør å ta beslutninger uten at høvdingen godkjenner dem. (Kanskje høvdingen til og med hadde stor innflytelse på hvem som ble ny kretssekretær.) Kanskje familien Hansen i så mange generasjoner har gitt så meget til, og arbeidet så meget for, bedehuset at de i praksis har mye større makt enn formannen. Familien Hansen har i praksis veto-rett, selv om det ikke står et ord om denne retten i foreningens lover og statutter. Eller kanskje den forrige formannen fremdeles trekker i trådene etter at en ny er valgt? Uformelle ledere trives ofte best når de kan utøve sin makt i stillhet – uten at andre ser at de har makt. Den som prøver å sette bjelle på katten, kan risikere å bli ganske upopulær.
      Makt er, som før antydet, ikke negativt i seg selv. Den kan brukes i det godes tjeneste, og den kan misbrukes og skape mye ondt. Når vi selv bruker makt, har vi en sterk tendens til å tro at vi bruker den i det godes tjeneste. Når andre bruker makt, har vi derimot en like sterk tendens til å stemple det som urettmessig maktbruk.

    Av Gunnar Elstad:

     

      Hva er sunn åndelighet?

      Av Hans Erik Nissen
      Herlighetsforkynnelsen er som et virus som ikke kjenner noen riksgrenser. Som en
      influensaepidemi har denne smitten spredt seg i den evangeliske kristenheten.
      Noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i form av en åndelighet som umiddelbart virker tiltrekkende. Først etter en tid viser det seg at den bygger på sand og ikke på den grunnen som er lagt.

      Herlighetsforkynnelsen oppleves ikke umiddelbart som vranglære, for den hevder
      mye riktig. Den lever av Guds gode gaver: Glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver
      og evangelisering, og har syn for sider av det bibelske budskap som er blitt fortrengt.
      Herlighetsteologien stiller også relevante spørsmål til tilstivnet lutherdom og rosenianisme, der dogmatikken mer eller mindre er blitt en intellektuell regneoperasjon, og der den åndelige pulsen stadig svekkes. Det tragiske er imidlertid at det liv
      herlighetsteologien spør etter, ikke er spenningsfeltet mellom lov og evangelium, men er
      stort sett en oppblomstring av den religiøsitet alle mennesker er født med.

      En dyptgående forskjell Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke
      munken som plikttro tjente Gud, var han aktet og æret av den katolske kirke. Men da han ble født på ny ved Guds levende og evige Ord i evangeliet, så den katolske kirke i ham en fiende til den kristendom som var kirkens overbevisning. Derfor prøvde den med alle midler å bringe ham til taushet.

      Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til et åndelig liv der korset og dets virkelighet gjennomsyret alt. Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han talte og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

      Jesu eksempel
      I lignelsen om fariseeren og tolleren gir Jesus en skarp beskrivelse av sann åndelighet, kors og herlighet. Begge er med i forsamlingen og lever et åndelig liv i bønn. Begge vet at Herren er i sitt tempel, og der han er vil de også være. Men bare en av dem møter Gud. Det blir et alvorlig møte. Slik blir det alltid når en synder skal frem for den helliges ansikt. Men det er bare på denne måten det kan bli et frelsende møte. Gud gir de to mennene hva de hver for seg ber om. Den ene fikk nåde, den andre fikk ingenting. Han hadde ikke behov for noe og bad derfor ikke om noe. Han var en av de rike laodikea-kristne som har takk og lovprisning som grunntone i livet med Gud.

      Sannheten om ham var at han var ynkelig, blind og naken, uten å vite det. Han kom ikke for å få noe, men for ennå en gang bekrefte for seg selv hvor godt det var å være en kristen! Det gir mening, glede og harmoni og hjelper mot lavt selvbilde. Hos tolleren finner vi den frelsende kraften.Hans kristendom handler om noe helt annet enn
      fariseerens. Han er en nådekristen. For ham er nåden ikke teori, men gir som frukt et hellig liv hvor det ikke bare handler om ytre ting. I et sant kristenliv åpnes øynene for hvor elendig jeg er, og troen øves gjennom hele livet å be frelsesbønnen: Gud, vær meg synder nådig!

      I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv. Tolleren, derimot, møter den hellige. Et slikt møte gjør synden levende og føder bønn i hjertets innerste. Han opplever seg selv så langt nede at alt handler om en eneste ting: Nåde. Men han gikk hjem rettferdig. Slik er Gud!

      Så langt jeg kan se tegner denne lignelsen et avslørende bilde av dagens kristenhet. Ser vi tilbake noen titalls år, har vi hatt kontakt med mange unge. Vi så dem på gudstjenester, møter og leirer. De kom noen år, men i dag setter flertallet av dem aldri sin fot der Guds folk samles. Mange mener grunnen ligger i tilstivnede ytre former, og jobber derfor intensivt med å forandre møteformene. Det hjelper en stund, flere kommer med, men etter noen år viser hverdagen seg igjen. I København, for eksempel, var det først én kirke som var «kirken». Siden ble det en annen. Nå er det en tredje. Folk  kommer og går.

      Det er ikke formene som er det avgjørende problemet, men derimot at de fleste aldri er
      blitt ført inn i en kristendom hvor det handler om liv og død, og om å alltid på nytt få høre en forkynnelse som tar alt mitt eget fra meg og gir meg alt i Kristus.

      Herlighetsforkynnelsen mister sin kraft.
      Etter noen år gir den oss ikke lenger noe, og en følelse av å være utenfor smyger seg inn
      når man gang på gang synger de samme enkle sanger og kor med tilhørende melodier. I hver ny kristen generasjon er det bare de som ble ført gjennom omvendelsens trange port som blir bevart i Guds forsamling. De fleste forstår ikke dette.

      To slags herlighet
      Både fariseeren og tolleren opplevde det kristne livets herlighet. Fariseeren gjør det i kraft av Guds inngrep i sitt liv. Hans givertjeneste, faste, bønn og levemåte skal vi ikke for snart bli ferdige med. I dette er han et forbilde, og den som ikke går i hans spor går glipp av mye velsignelse.Likevel er det noe som er helt galt; for i selve verket står hans kristendom i veien mellom ham og Jesus. Uten at han selv er klar over det, står
      den der som en ugjennomtrengelig mur. Han når aldri fram til Gud. Hans kristendom er en religiøsitet der han forholder seg til seg selv – ikke til Gud. Derfor blir han aldri så fortapt som han bare kan bli ansikt til ansikt med den Gud der ordene blir få. Derfor har han intet behov for ham som bor i det høye og hellige og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden.

      Når den evangeliske kristenhet har mistet så mye av sann kraft, henger det sammen
      med herlighetsteologiens fremgang. Bevisst eller ubevisst bøyer man unna det verden
      umiddelbart reagerer på som dårskap og forargelse. Det blir sett på som et hinder for
      å vinne mennesker. Derfor toner man ned det bibelske budskapet om loven, synden,
      omvendelsen, gjenfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheten av å innrette sitt liv etter Guds ord og holde Guds bud, å leve hellig og si nei til verden. Samtidig fremhever man de sider av kristendommen som ikkekristne umiddelbart kan forstå, og som ligger på linje med hva de mener kristendommen skal være hvis den skal tiltale dem. Den skal hjelpe inn i et liv som er preget av harmoni, overflod, frihet og glede.

      Den nye begynnelsen
      Veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft mellom oss. Skal det skje, må – i mye større grad enn hva som skjer i dag – Kristus bli malt for våre øyne som korsfestet. Denne fremstillingen av den korsfestede må gå hånd i hånd med forkynnelsen av det budskap som skaper behov for Kristus som korsfestet.
      D
      et nytter ikke bare med tale om Guds kjærlighet til forherdede mennesker. Vi må tale
      som Jesus taler. Han kjenner sin Far som er ett med sitt Ord både i lov og evangelium.
      Jesus åpner himmelens port for de fortapte, men hvem har talt sterkere enn han om Guds vrede og dom, helvetets ild, mørket der de gråter og skjærer tenner, og om den dør som er stengt? Vendte menneskene seg bort i sinne? Ja.

      Andakt: “Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og fred”

      Bare Herrens Ånd kan gi oss hvile og fred

      “Dette er hvilen, la den trette finne hvile ved den,” og: “Dette er freden.” Likevel ville de ikke høre”, Jes. 28:12.

      Ved profeten Jesaja forutsier Gud ganske detaljert om Frelseren Jesu komme til jord og om Kristi herlige nåderike. Ved den Hellige Ånds opplysning beskriver han Jesu Kristi person, Hans vesen og egenskaper, Hans liv her på jorden, Hans lidelse, død og evige seier over synden en gang for alle. I Jes. 32:17-18 leser vi: ”Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder”.

      Les mer på side 2!

      Søk fred og jag etter den!

      Søk fred og jag etter den!

      Overskriften er et direkte sitat fra Salm. 34:15. Fred er et av de aller viktigste nøkkelord i den Hellige Skrift. Grunntekstens ord shalom er oversatt med ulike ord Bibelen. I blant er fred en betegnelse for motsetningen til krig og fiendskap. Ordet shalom kommer av salam, som betyr ”oppfylle plikter, krav og løfter som gjenoppretter en skade som er gjordt”. Dette fører våre tanker til Fredsfyrsten Jesus, han som er opphavet til og garantisten for den fred han alene kan gi, og som gjør at Gud ikke lenger er vred på de som angrer sine synder, de som ved troen tar imot Jesus som sin frelser og sin synds forsoner. Forut for dette var det fiendskap mellom oss mennesker og Gud pga syndefallet. Vi var fremmede for Gud og hans fiender i våre sinnelag, men Jesus gjorde fred ved sitt blod ved forsoningen på Golgata kors. Slik forlikte Jesus oss med Gud, se Kol. 1:20-21. Samme fredens budskap møter vi i Ef. 2:15-17. Der bruker Paulus et meget sterkt uttrykk: ”og ved det drepte han (Jesus) fiendskapet, og Han kom og forkynte evangeliet om fred…

      Fred kan betegne en tilstand, der det ikke mangler noe, fordi Jesus har gjort alt. Fred kan dessuten være uttrykk for en situasjon, der man er utenom fare. Fredspakten er undertegnet og holdes av begge parter og det er ikke fare for at man på nytt blir angrepet av fienden. Fred betyr samtidig at fienden er overvunnet og seieren er en virkelighet. Denne Guds fred kan vi kun få del i i Fredsfyrstens rike, der fredens konge, Jesus får regjere. Han vil fortsatt hilse på sine fryktaktige barn med samme ord som han hilste på sine disipler med:  Fred være med dere! og Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt! se bl.a. Joh. 14:27. Videre er fred eller shalom oversatt med indre fred i sinnet, fredelige forhold mellom land og folk, vennskap og vennlighet, frelse, lykke og ubekymret.

      Temaet vårt er en av Bibelens meget viktige formaninger: Søk fred og jag etter den! Selv om vi også i det ytre legger vinn på å hilse på medkristne med Guds fred!, er dette i seg selv ingen garanti for eller et bevis på at vi alltid søker fred eller jager etter den, slik vi som kristne er forpliktet til, iflg. utallige steder i Skriften. Dersom ønsket om Guds fred ikke kommer av et oppriktig hjerte, vil kjødeligheten i form av fiendskap, egoisme, onde baktanker og urene motiver etter kort tids samtale skinne igjennom. Bibelen definerer slikt helt entydig som synd og kjødelighet, selv om det også utføres av de som bekjenner kristendommen. Og om man selv ikke merker slike dårlige sider ved seg selv, skal man være klar over at mange medkristne ser dette veldig tydelig, og er bekymret. Når kjærligheten mellom kristne kjølner, blir også kjødets gjerninger åpenbare, slikt som: hat, stridigheter, avindsyke, vrede, egoisme, selvhevdelse, misunneles, partier og lignende. De som gjør slikt (dvs de som aktivt lever ut slike synder), skal ikke arve Guds rike, Gal. 5:21. Om man lever i kontinuerlig kiv og fiendskap, og biter og eter hverandre, så er man bare munnkristne, uten troens og Åndens frukter. For Skriften formaner: Vik fra det som er ondt og gjør godt!, Salm. 34:15. Og i Sak. 8:19 leser vi: Elsk derfor sannheten og freden!

      Det å bevare freden mellom brødre og søstre krever en aktiv handling, hvor Guds Ånd og troens lydighet må få virke både det å ville og det å gjøre. Jesus fremhever viktigheten av dette i bergprekenen, hvor han sier: Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Samme oppmuntring møter vi også hos Paulus: Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!, Rom 12:18 og La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre, Rom 14:19.

      Selv blant kristne kan det dessverre hende at freden alltid skjer kun på den enes premisser. Man anser ikke hverandre som likeverdige parter i ”fredsforhandlingen”, og dermed må den svakere part alltid gi etter. Men all erfaring viser at ingen blir lykkelig av en slik ensidig fred, den fører bare til undertrykkelse og utnyttelse, og er et bevis på kjødelighet og syndig maktmisbruk. Fred betyr ikke underkastelse, det å gi etter for fredens skyld eller at man gir motparten rett – selv når han tar feil – for at det ikke skal bli bråk. Fred i bibelsk betydning er alltid knyttet sammen med sannhet og rettferdighet. Har det oppstått uenighet og fiendskap, og feilen er på begge sider slik det som oftest er, er betingelsen for en varig fred alltid avhengig at begge parter i sann anger og syndserkjennelse, oppriktig og ærlig bekjenner sine egne synder og at begge parters hjerter smelter sammen i sann forsoning og i hjertets oppriktige tilgivelse. Hvor velsignet er det ikke når man i Jesu navn og i kraften av hans forsoningsblod får stadfeste, høre og tro at synder og feiler er tilgitt og nedsenket i nådens hav med en evig forglemmelse. Da er det godt å begynne på nytt. Og denne gjensidige fredpakt bygget på kjærlighet og forsoning i kraften av Jesu blod er så sterk, at den må tåle at man sammen i sjelesørgerisk samtale får snakke ut om veien videre, slik at man kan unngå å havne ut i samme problemer som sist. Når det tillates, lærer man bedre å forstå hverandre og hvordan den andre tenker og reagerer. Tar man lærdom av dette og viser respekt for den andres følelser, vil det også være mye større forutsetning for å bevares i felles fred og forsoning. Og da kan man sammen fotsette videre som søsken på vei mot fredens havn, mot hjemmet i himmelen hvor alt skal bli fullkomment.
      Dertil må Gud hjelpe oss alle i Jesu navn!

      Henry Baardsen

      Egne og andres rettigheter. Hvordan hindre utbrenthet?

       Vurdering av egne ressurser og hvordan man takler livets utfordringer

      Kilde: Tukihenkilön omat voimavarat ja jaksaminen og Ajattele, tunne ja toimi jämäkästi.

       
       Våre personlige ressurser
      • Personligheten
      • Identiteten
      • Livsmestring
      • Livssituasjon og forholdene
      • Sosiale forhold
      • Fysisk og psykisk helse
      • Oppførsel

       Personlighet og hvordan man klarer seg

      • Visse av våre egenskaper gjør oss slitne, mens andre egenskaper beskytter oss og gjør at vi klarer å holde ut.
        • Idealisme. – Ansvarsfølelse.
        • Punktlighet, risiko for å feile. – Sans for relativitetsvurdering (evne til å vurdere saker fra ulike synsvinkler).
        • Strenghet – sans for humor.
        • Ikke å analysere egen rolle og egne målsetninger. – Evne til å analysere egen rolle og egne målsetninger.
        • Individualisme. – Evne til å bygge nettverk og til å sette ord på sine følelser.
        • Hastverk. – Hvileperioder.
        • Negative tilbakemeldinger. – Positiv tilbakemeldinger.
        • Fremmedgjort for seg selv. – Kontakt med seg selv.
        • Man mister kontrollen over eget liv. – Man har kontroll på livet.

      Kjennetegn på at man har det bra/velstand

      • At man er fornøyd med sitt liv og med sitt arbeid, på tross av at man opplever vanskeligheter. Hovedsaken er at man har det bra.
      • At man har overskudd til å gjøre mer enn bare det man er helt nødt til.
      • Positiv grunninnstilling, at man forholder seg til ulike saker på en åpen måte og at man viser interesse.
      • At man tåler en viss grad av usikkerhet og motganger.
      • At man aksepterer seg selv med sine sterke og svake sider.

       Vi kan selv påvirke vår egen velferd

      • Fysiske ressurser:
        • trim > vi kommer i god form
        • Psykiske ressurser:
          • God og stabil selvfølelse, god selvinnsikt.
          • Positivitet, optimisme.
          • Emosjonell intelligens: Evne til å være bevisst betydningen av sine følelser og å bruke dette positivt i problemløsning.
            • Hvordan man kan bli bevisst egne og andres følelser.
            • Hvordan gi uttrykk for sine følelser.
            • Hvordan man avlaster følelser ved å kombinere emosjonelle og kognitive kunnskaper med hverandre.
            • Hvordan man skal forstå følelsene og kunne forklare dem på en fornuftig måte.
            • Hvordan man kan regulere og kontrollere sine følelser.
            • Sosiale ressurser:
              • Familie, venner og andre som man er nært knyttet til.
              • Egne evner til å kommunisere.
              • Andre områder i livet i tillegg til sitt arbeid.

      Definisjon: EMPATI

      Empati er evnen til å leve seg inn i et annet menneskes følelser og forstå reaksjonene uten å føle seg involvert. Det gjør det mulig å justere seg etter hva en situasjon krever. Men også gjennom en forstående kommunikasjon vise at man forstår vedkommende – uten nødvendigvis å være enig.

       En empatisk person har en radar som gjør at vedkommende registrerer andres følelser uten å blande inn sine egne. Empati er ikke sympati. Sympati medfører overidentifisering med et annet menneske, slik at man mister sine egne mål av syne. Sympati blokkerer for evnen til å forholde seg realistisk til andre.

       Hva er viktig for deg i livet?

      • Menneskelige relasjoner.
      • Arbeid.
      • Helse.
      • Skolegang/studie.
      • Parforhold.
      • Fritiden.
      • Hobbyer.

       Kjennetegn på overbelastninger i hverdagen

      • Svekket hukommelse, man glemmer småsaker i hverdagslivet.
      • Distré og har konsentrasjonsvansker.
      • Man klarer ikke å konsentrere seg om å lese et blad eller en bok.
      • Det byr imot når man skal åpne posten.
      • Han har vanskelig for å lære seg nytt.
      • Følelseslivet flater ut.
      • Fantasiene avtar og drømmene forsvinner.
      • Ikke noe virker interessant.
      • Søvnforstyrrelser.
      • Det byr imot når man skal dra på jobb eller på skole.
      • Arbeidsgleden avtar.
      • Man har ikke energi til annet enn til arbeid/studier.

       
      Slik kan du selv påvirke din kapasitet positivt

      • Lær deg å gjenkjenne, forstå og analysere trusler du møter / identifisering av stress
      • Sørg for at du får bygd deg opp igjen (etter en ”nedtur”).
      • Tenk over ditt forhold til jobbsituasjonen din.
      • Reflekter over dine egne prioriteringer i ditt liv.
      • Identifiser dine egne grenser og hvordan du tenker.
      • Observer og korriger din måte å arbeide på samt hvordan du bruker din tid (hva er nyttig i mitt liv, til hva bruker jeg min tid og mine ressurser?)
      • Prøv å utvikle dine overlevelsesevner (fritidsinteresser, sosial støtte etc.)

       Våre skritt blir forandret positivt når man blir sett på med et verdsettende øye

      • Vurder andre og deg selv med et verdsettende øye stedet for et kritisk blikk (gode og positive saker om oss selv og om vår omgivelse).
      • La oss betrakte verden ved at vi verdsetter oss selv og livet.
      • Fokuser ikke på feiler og svakheter, men prøv å se etter saker som vi kan verdsette og holde som vakre.
      •   Tren opp øyet til å bli verdsettende, for eksempel legg merke til alt som dun kan være takknemlig for i løpet av en uke.
      • Alternative fortellinger og et verdsettende øye i vekselvirkning – hvordan kan et annet menneske være når det er som best.

       

       Et konstruktiv og positivt selvbilde

      Bibelen sier: ”Du skal elske din neste som deg selv”.

      • Det er ingen andre enn du selv som best kan sørge for at du virkelig har det bra!
      • Det skader ingen at man tar hensyn til seg selv, til sine begrensninger og sine behov.

      Liste over saker og plikter som du må utføre, og som fører til at du selv blir å prioriter deg selv lavere:

      • Dine egne barns behov, krav og forventninger på arbeidsplassen, din ektefelles behov, dine barns hobbyer og fritidsaktiviteter, gamle foreldre, venner og deres bekymringer, arbeid i hjemmet, kjeledyr, hagearbeid, eget foreningsarbeid og…., jeg…


      Tenk over:

      • Hva er minimumskravet for at jeg skal ha det bra?

       
      Fasthet/bestemthet

      • Aktiv og ansvarsfull kontroll over sitt eget liv og det som skjer i livet.
      • At man tar ansvar for sin egen grensesetting.
      • Fasthet/bestemthet er en svært viktig forutsetning for et sunt selvbilde.
      • Tillate at man feiler og å at man skifter mening.
      • Positiv innstilling til seg selv, å gi rom for seg selv.
      • Lov å gi uttrykk for egne synspunkter og egne følelser.
      • Aktiv lytting til seg selv og andre.

       Liste over egne rettighetter som hver og en av oss har:

      • Jeg har rett til å si nei til ønsker eller til krav som jeg ikke kan oppfylle.
      • Jeg har rett til å gi uttrykk for både mine negative og positive følelser.
      • Jeg har rett til å forandre syn.
      • Jeg har rett til å gjøre feil og å være ufullkommen.
      • Jeg har rett til å handle etter mine egne verdier og min moralske overbevisning.
      • Jeg har rett til å bestemme hvordan jeg skal prioritere rekkefølgen i mine egne saker.
      • Jeg har rett til å forvente ærlighet av andre.
      • Jeg har rett til å si: ”Jeg vet ikke”.
      • Jeg har rett til å la være å gjøre rede for eller å forsvare hvordan jeg optrer.
      • Jeg har rett til å velge ikke å blande meg inn i andres saker.
      • Jeg har rett til å bruke av min egen tid og min egen plass.
      • Jeg har rett til å skaffe meg venner og til å trives sammen med andre mennesker.
      • Jeg har rett til å endres og å vokse.
      • Jeg har rett til å bli møtt med respekt, og at andre tar hensyn til mine behov og ønsker.
      • Jeg har rett til å bli verdsatt og å bli satt pris på.
      • Jeg har rett til å være lykkelig.

       Definisjon 1: ”Evnen til at uttrykke egne standpunkter klart og tydelig uten at skade relasjonen til andre”.

       Definisjon 2: ”Fasthet/bestemthet eller assertivitet er evne til å kunne forsvare sine egne rettigheter uten at man støter andre.

      Definisjon 3: Å være fast og bestemt eller assertivitet, er en måte for å beskytte seg mot utbrenthet. Med dette menes et aktivt og ansvarsfullt grep om sitt eget liv og om det som skjer i livet. De betyr at man tar vare på sine grenser og at man ivaretar et sunt og godt selvbilde. Slik kan man påvirke sine egne valg og sin egen livskvalitet. Et menneske som er fast og bestemt, tillater seg å feile og å forandre mening. Han/hun er positivt innstilt til seg selv, er sjenerøs og gir rom for seg selv. Fasthet og bestemthet inneholder retten til å gi uttrykk for egne synspunkter og følelser.

      Mange som har lært seg dette, beskriver at de har lært å lytte til seg selv, og å respektere sin indre stemme eller sin stille kunnskap. I sin natur er denne fasthet og bestemthet sosial, ikke aggressiv kommunikasjon. Denne kommunikasjonsstil ivaretar sine egne rettigheter uten å støte andre menneskers rettigheter. Man utnytter altså ikke, og ofrer ikke andre behov for å sikre egne rettigheter. Denne kommunikasjonsform innebærer at man lytter aktivt både til seg selv og til andre. Det er altså spørsmål om forhandling og grensesetting mellom egne og andres behov. Fasthet og bestemthet er en måte å forholde seg på som i den dagligdagse vekselvirkningen hjelper til å ivareta egne behov og egne verdier, uten at man tråkker på andre. Et menneske som opptrer fast og bestemt opptrer ikke ut fra hva det antar at andre forventer seg av han/henne, men han/hun stiller spørsmål og sjekker om hans/hennes antakelse stemmer. Et slikt menneske begynner ikke ”å tenke for andre”, men gir uttrykk for egne følelser, og lytter til hva andre har å si. Ofte blir det synlig at man tror at andre forventer en mye større innsats av oss enn de egentlig gjør.


      Lær deg å kunne si NEI

      • Man behøver ikke å akseptere hva som helst.
      • Det er kun du selv som kjenner grensen for hva du selv klarer.
      • Et sunt selvbilde innebærer at han tar hensyn til seg selv.
      • Tenk over hva du skal si NEI til, slik at du skal kunne si JA til det du selv prioriterer.

      Prioritert oversikt over hva som gir deg påfyll og energi.

      Gjør deg kjent med

      • Hva som gir det ”påfyll” og hva som ”tapper” deg for energi (batteri).
      • Dine egne reaksjoner, og lær deg å oppdage din egen situasjon.
      • Hva du selv nyter av, hva som gjør deg glad og hva du blir mest begeistret av.

       Innrøm/ærkjenn

      • Dine egne grenser og dine begrensninger.
      • Hva du selv velger å si NEI til og hva du vil si JA til.
      • Ditt ansvar for dine handlinger og for dine reaksjoner.
      • Hvilke innvirkning du selv har på saken – prøv ikke å skylde på andre.
      • Hva du selv kan bidra med.

       Viktig

      • Skaff deg innsikt i hva som foregår.
      • Det som vil være bra for at nettopp du selv skal ha det bra.
      • Tenk over de positive konsekvensene (av dine valg).
      • Hva som fører til at du får et konstruktivt og sunt selvbilde.
      • Fortell om dine planer til andre – og om det er behov, kan du be om hjelp til å kunne forandre deg.

       Lag en oversikt over det du selv vurderer som de aller beste stundene i ditt liv

      • Lag en prioritert liste over hvilke saker som gir deg positivt påfyll, nettopp slik du selv aller helst vil ha det.
      • Bryt opp i dine egne rutiner – gjør ting på en ny måte.

      Legg merke til

      • Hva du lykkes med – og gled deg over det. 
      • Belønn deg selv! 
      • Tilbakeslag hører også med i utviklinga, det er ikke et tegn på at dine planer mislykkes. 

      Det 1. bud. Luthers store katekisme.

      1. bud: Du skal ikke ha andre guder foruten meg.

      Det betyr: Du skal holde meg alene for din Gud. Men hva er meningen med det, og hvordan skal en forstå det? Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett.

      På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

      Meningen av dette budet er altså at det krever hjertets rette tro og tillit, som skal være rettet mot den eneste sanne Gud og henge fast ved Ham alene. Det vil si: Se til at du lar meg alene være din Gud, og søk ikke noen annen! Det gode du mangler, skal du vente av meg og søke hos meg. Og lider du ulykke og nød, vend deg da til meg og hold deg til meg! Jeg vil gi deg nok, og jeg vil hjelpe deg ut av all nød. Men la bare ikke ditt hjerte henge fast ved eller finne hvile hos noen annen!

      Mammon som gud
      Dette må jeg forklare noe tydeligere, så en kan forstå det og merke seg det. Og det vil jeg gjøre ved å nevne noen eksempler på det motsatte. Det er mange som mener at de har Gud og fullt opp av alle ting når de har gull og gods. De stoler på det og brysker seg av det, og er så stolte og sikre at de gir en god dag i alle andre. Se, slike mennesker har også en Gud; han heter mammon. Det er gull og gods som de setter hele sitt hjerte til. Det er også den mest alminnelige avgud på jorden. Den som har gull og gods, han føler seg sikker. Han er så glad og fornøyd som om han satt midt i Paradis. Og på den annen side: Den som ikke har noe, han tviler og holder på å gi opp, som om han ikke visste om noen Gud. En finner nok svært få som er ved godt mot og ikke sørger eller klager når de ikke har mammon. Dette er noe som henger ved naturen vår like til graven.

      Makt, innflytelse etc. som gud
      På samme måte er det med den som stoler på at han har stor innsikt, klokskap, makt, innflytelse, vennskap og ære. Han har også en gud, men ikke den eneste, sanne Gud. Her ser du igjen hvor overmodig, sikker og stolt et menneske er av slike goder, og hvor forsagt det er når det mangler dem eller blir fratatt dem. Derfor gjentar jeg: Å ha en gud er å ha noe som hjertet setter hele sin lit til. Dette er den rette utleggelse av ordene i dette budet.

      Okkulte krefter eller helgener som gud
      Se nå også hva vi hittil har drevet med i blindheten under pavedømmet. Hvis en hadde vondt i en tann, fastet han til ære for St. Apollonia. Hvis han var redd for brann, gjorde han St. Lorentz til sin hjelper i nøden. Hvis han var redd for pest, gjorde han et løfte til St. Sebastian eller Rochius. Det var i det hele tatt et utall av slike avskyeligheter. Enhver valgte sin egen helgen, som han tilbad og kalte på når han trengte hjelp i nøden. Til disse hører også de som drev det så vidt at de gjorde en pakt med djevelen, slik som trollmennene og svartekunstnerne gjorde. Djevelen skulle da hjelpe dem til å få penger nok eller til å få den de elsket, eller han skulle bevare husdyra for dem, skaffe til veie eiendeler de hadde tapt osv. De satte altså sin lit til noe annet enn den sanne Gud. Derfor ventet de seg heller ikke noe godt av Ham, og søkte det heller ikke hos Ham.

      Det 1. bud krever ditt hjerte
      Nå forstår du lett hva og hvor meget dette budet krever, nemlig menneskets hele hjerte. Det krever at menneskets hele tillit skal være til Gud, og ikke til noen annen. For du kan vel begripe at det å ha Gud er ikke at en kan ta Ham med fingrene, stikke Ham i lommen eller gjemme Ham i en kiste. Nei, å gripe Gud er å la hele hjertet gripe Ham og henge fast ved Ham. Men å henge fast ved Ham med hjertet er ikke noe annet enn å stole fullt og fast på Ham. Derfor vil Han vende oss bort fra alt som er utenfor Ham, og dra oss til seg, fordi Han er det eneste evige gode. Det er akkurat som om Han ville si: Det som du før har søkt hos helgenene eller stolt på å få av mammon eller andre avguder, det skal du alt sammen vente å få av meg. Hold meg for den som vil hjelpe deg og overøse deg med alt godt i rikt mål!

      Se, der har du den rette ære og gudsdyrkelse, som behager Gud. Den påbyr Han under trussel av evig vrede. Og den gudsdyrkelsen går ut på at hjertet ikke vet om noen annen trøst og tillit enn Gud selv. Det lar seg heller ikke rive bort fra Ham, men våger gjerne alt det som er på jorden, for Hans skyld.

      Falsk gudsdyrkelse og avguderi er synd mot det 1. bud
      På den annen side vil du også lett kunne se hvordan verden ikke driver annet enn falsk gudsdyrkelse og avguderi. For aldri har noe folk vært så ryggesløst at det ikke har fått i stand en gudsdyrkelse. Enhver har da utvalgt den til sin Gud som han har ventet seg trøst og hjelp og alt godt av. Hedninger som traktet etter makt og herredømme, valgte Jupiter til sin høyeste gud. De som traktet etter rikdom, lykke, fornøyelse og gode dager, valgte Herkules, Merkur, Venus eller andre. De fruktsommelige kvinner hadde Diana eller Lucina til sine gudinner. Den som hver enkelt følte seg tiltrukket av, valgte han til sin gud. Det å ha en gud, betyr altså å ha en som man kan tro på og stole på. Dette er også hedningenes mening.

      Feilen ligger imidlertid i at deres tillit er falsk og uriktig. Den er nemlig ikke rettet på den eneste sanne Gud. Og uten Ham er det sannelig ingen Gud, hverken i himmelen eller på jorden. Feilen er altså at hedningene gjør sin egen oppdiktede drøm og innbildning om en gud, til sin avgud. Men det som de setter sin lit til, er altså ingenting. Og slik er det i grunnen med alt avguderi. For avguderi består ikke bare i det at man stiller opp og tilber et bilde. Det består nok først og fremst i at hjertet har vendt seg mot noe annet. Det søker da hjelp og trøst hos skapninger, helgener eller djevler, og bekymrer seg ikke noe om Gud. Det venter seg da heller ikke så meget som at Gud skal hjelpe, og tror heller ikke at det gode som skjer, kommer fra Gud.

      Det er for øvrig også en annen falsk gudstjeneste, og den er det største av alt avguderi. Det slags avguderi har også vi drevet med, og det hersker fremdeles i verden. Alle munkeordener er forresten grunnet på det. Denne gudsdyrkelse angår bare samvittigheten, som søker hjelp, trøst og salighet i sine egne gjerninger. Den drister seg til å ville avtvinge Gud himmelen, og regner ut hvor mange veldedige gaver man har gitt, hvor meget man har fastet, hvor mange messer man har holdt osv. Dette er noe mennesket pukker på og stoler på, som om det ikke ville ta imot noe som en gave fra Gud. Mennesket mener da at det selv har skaffet seg det og fortjent det til overflod. Gud må liksom stå på pinne for oss og være vår skyldner, mens vi er Hans overordnede. Dette er da vel ikke annet enn å gjøre Gud til en avgud, ja til et stumt avgudsbilde, og dyrke seg selv som gud. – Men dette er vel litt skarpe ord, og passer ikke for unge elever.

      Hva betyr det 1. bud?
      Det må likevel læres de enfoldige, så de legger ordentlig merke til og husker på hva dette budet betyr. Meningen er altså at en ikke skal stole på noen andre enn Gud. Alt godt skal en vente og håpe fra Ham, som gir oss legeme, liv, mat, drikke, helse, beskyttelse, fred og alt annet vi trenger til legeme og sjel. Han bevarer oss også fra all ulykke, og hvis noe hender oss, da redder og befrir Han oss. Som det så ofte er sagt, så er Gud alene den som gir oss alt godt og befrir oss fra all ulykke. Han er altså en evig kilde, som strømmer over av bare godhet. Alt som er godt og kalles godt, har sitt utspring i Ham. Jeg mener dette er grunnen til at vi kaller Ham nettopp med dette navnet Gud, etter ordet god
      . Og dette navnet er vakrere og mer passende enn noe annet ord.

      Riktignok er det slik at vi får mye godt av menneskene. Likevel må det sies å være Gud som gir oss det, når det skjer etter Hans orden og befaling. Så vel våre foreldre som øvrigheten og ethvert annet menneske har fått befaling om at de skal gjøre alt godt mot oss. Derfor får vi det ikke av dem, men vi får det av Gud, gjennom dem. Skapningene er bare den hånd, den kanal og det middel som Gud gir alt gjennom. Han gir moren melk i brystene til å rekke barnet. Han gir oss også korn og alle slags andre vekster til næring. Ikke noen av disse godene kan en skapning frambringe selv.

      Derfor skal ikke noe menneske driste seg til å ta eller gi noe uten at det er befalt av Gud, så man kan erkjenne det for Hans gave og takke Ham for den, slik som dette budet krever. Derfor skal en heller ikke forsmå å motta det gode gjennom slike midler som skapningene, eller i overmot søke andre måter og veier enn Gud har befalt. For det ville ikke være å motta av Gud, men å søke det hos seg selv.

      Hold det 1. bud høyt og i ære
      Her må enhver passe nøye på seg selv, så en framfor alt holder dette budet høyt og i ære, og ikke slår det bort i vær og vind. Spør og prøv ditt hjerte grundig, så vil du nok finne ut om det henger ved Gud alene eller ikke. Har du et hjerte som venter seg alt godt av Ham, særlig i nød og mangel, og gir slipp på alt som ikke er av Ham, da har du den eneste sanne Gud. Derimot har du gjort deg en avgud såfremt ditt hjerte henger ved noe annet og venter seg mer godt og mer hjelp av noe annet enn Gud. Da vender du deg ikke til Ham i nøden, men du flykter isteden for Ham.

      Gud vil ikke vite av at vi skal slå dette budet bort, uten å bry oss om det. Han ser derfor nøye etter at det blir overholdt, og Han har også tilføyd både en skrekkelig trussel og et vakkert, trøstefullt løfte. Begge deler er det nødvendig at vi innskjerper og framholder for de unge, så de kan ta det til hjerte og ha det i minne.

      For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 

      Skjønt disse ordene angår alle budene, som vi siden skal få høre, så er de dog nettopp føyd til dette hovedbud. Det er jo det aller viktigste at det står rett til med menneskets hode. Der hvor det er tilfelle, der må det også være rett bevendt med hele livet, og omvendt. Disse ordene skal derfor lære oss hvor vred Gud er på dem som stoler på noen annen enn Ham. På den annen side skal de lære oss hvor god og nådig Han er mot dem som tror og forlater seg på Ham av hele sitt hjerte. Hans vrede tar ikke slutt før i tredje eller fjerde slektsledd. Hans miskunn og godhet strekker seg derimot over mange tusen ledd. Alt dette skal man legge merke til, for at man ikke skal vandre i sorgløshet og la det skure, slik som de rå og ugudelige sjeler gjør. De mener at dette ikke er noe å ta så høytidelig. Men Han er en Gud som ikke lar det være uhevnet at en vender seg bort fra Ham. Hans vrede varer helt til fjerde ledd, helt til de alle sammen er fullstendig utryddet. Derfor vil Han fryktes og ikke foraktes.

      Dette har Han også lagt for dagen gjennom hele historien. Vi ser det i den mengde av begivenheter som Skriften viser oss, og den daglige erfaring lærer oss det samme. Helt fra begynnelsen har Han utryddet alt avguderi, og på grunn av avguderiet både hedninger og jøder. På samme måte river Han ned all falsk gudstjeneste den dag i dag, så de som fortsetter med det, må gå til grunne. Det finnes jo ennå mange stolte, mektige og rike mennesker, som stoler fullt og fast på sin mammon. De bekymrer seg ikke om enten Gud er blid eller vred, og mener med sikkerhet at de kan utstå Guds vrede. Men det vil de sannelig ikke kunne greie. Før en venter det, vil de gå til grunne sammen med alt det de har stolt på. Slik har det jo gått med alle andre som har følt seg enda sikrere og sterkere.

      Slike hårde halser mener at Gud ikke vet eller bryr seg noe om hva de gjør, siden Han lar dem få være i fred. Men nettopp for disses skyld må Han slå til og straffe deres ondskap endog på deres barnebarn. Dette gjør Han for at enhver skal ta eksempel av dette, så de ser at Gud ikke er å spøke med. For det er dem Han sikter til når Han sier: de som hater meg, det vil si, de som fortsetter i sin ulydighet og stolthet. De vil ikke høre på det en forkynner dem og preker for dem. Og hvis en refser dem, for at de kunne gå i seg selv og bedre seg før straffen kommer, så blir de ville og gale. På den måten gjør de seg enda mer fortjent til Guds vrede. Dette er vi hver dag vitne til med fyrster og biskoper.

      Men om dette er en forferdelig trussel, så er det meget sterkere trøst i det løfte Han her gir. Han lover jo at de som holder seg til Ham, kan være forvisset om at Han vil gjøre miskunn mot dem, ja, ikke bare mot dem, men også mot deres barn i tusen og atter tusen ledd. Å gjøre miskunn er å overøse med goder og velgjerninger. Dette skulle vel bevege og drive oss til å sette hele vårt hjertes tillit til Gud. Alt godt for tid og evighet burde vi da be Ham om, siden Guds høyeste majestet gir oss så store tilbud, siden Han lokker oss så hjertelig og gir oss så rike løfter.

      Derfor må enhver ta dette alvorlig til hjerte, så en ikke betrakter det som menneskeord. For her gjelder det for deg enten evig velsignelse, lykke og salighet, eller evig vrede, ulykke og hjerte-ve. Nå hører du at Han vennlig lover deg at Han vil være din med alle goder, og at Han vil bevare og hjelpe deg i all nød. Hva mer kan du da ønske deg?

      Feilen ligger nok dessverre i det at verden verken tror noe av dette eller holder det for Guds ord. Den ser at de som stoler på Gud og ikke på mammon, kommer i nød og elendighet. Den ser at djevelen engster og forfølger dem, så de verken får beholde penger, anseelse eller ære, ja snaut nok livet. På den annen side ser den at de som tjener mammon, har makt, anseelse, ære og gods og fullt opp av alt det verden har å by på. Derfor må vi feste oss ved disse ordene, som nettopp er stilt opp mot et slikt falskt skinn. Vi må være klar over at de ikke lyver eller bedrar, men at de er og blir sanne.

      Tenk deg nå om, eller spør andre, og svar meg på dette: De som har brukt all sin omtanke og flid på å skrape sammen store mengder gull og gods, hva har de til sist oppnådd? Du vil nok finne ut at deres anstrengelser og arbeid ikke har vært til noen som helst nytte. Selv om de har fått samlet sammen store formuer, så er disse omsider blitt spredt og liksom blitt tatt av vinden. Selv har de altså aldri hatt noen glede av godset sitt, og siden er det heller ikke nådd til arvingene i tredje ledd. Eksempler på dette vil du finne nok av i historien, og gamle, erfarne mennesker kan nok fortelle om mange slike tilfelle. Hør bare etter og legg godt merke til det!

      Saul var en stor konge, utvalgt av Gud, og en from mann. Men da han var satt på tronen, vendte han hjertet fra Gud og satte isteden sin lit til sin krone og makt. Derfor måtte han gå til grunne med alt det han hadde. Ikke engang noen av hans barn ble tilbake.

      David var derimot en stakkars foraktet mann, jaget og landflyktig. Han kunne ikke engang være sikker på sitt liv noe sted. Likevel skulle han unngå Saul og bli konge. Dette ordet måtte nemlig stå ved makt og gå i oppfyllelse, fordi Gud ikke kan lyve eller bedra. La bare ikke djevelen eller verden bedra deg med sitt falske skinn! Det kan vel vare en tid, men til slutt må det forsvinne.

      La oss derfor lære det første bud godt, så vi kan se at Gud ikke vil tåle noen formastelighet eller tillit til andre ting. Han forlanger ikke noe høyere av oss enn at vi av hjertet skal vente alt godt av Ham. Han vil at vi skal gå den rette vei og bruke de gaver Gud gir oss på samme måte som skomakeren gjør bruk av nåla, sylen eller tråden, og så legger den bort. Vi skal være lik en gjest som tar inn på et herberge for å få litt mat og en sengeplass. De timelige goder skal vi altså bruke for å dekke våre legemlige behov, hver enkelt i sin stand, etter Guds orden. Men la oss bare passe på at ikke noe av det blir vår herre og avgud !

      Dette får være nok om det første bud. Vi har måttet bruke mange ord på det, da det er det aller viktigste av budene. For – som vi før har sagt – der hvor hjertet står i det rette forholdet til Gud, og dette budet blir holdt, der går det liksom av seg selv med de andre budene.

      Jakob og Esau. Jakob flykter for livet, men Gud er med han.

      Jakob og Esau. Tvillingene blir født. Gud utvelger Jakob, den yngste. Esau forakter og selger førstefødselsretten og mister Guds velsignelse. Jakob flykter for livet og ser en drøm.
       

      Guds fred! Jesu vil gi deg sin fred. Søk fred blant mennesker!

      Fred! Shalom!

      Bibelstudie: Tungas synd, baktalelse.

      Ifølge Jesus er det falne menneskehjertet ondt, og hjertet er det stedet vi først og fremst bør våke over. Dersom egoisme og maktbegjær får overtaket i vårt hjerte, kan man snart komme i skade av å la onde, sårende og drepende ord gå ut av våre lepper. Dette forpester og forderver miljøet, og skaper strid og elendighet mellom menneskene. Venn skilles fra venn, og onde ord er som drepende piler. Baktalens synd lurer på oss alle, og vil prøve å få oss på fall. Nettopp derfor advarer Guds Ord så alvorlig for denne synden.

      Henry Baardsen

      En levende tro på Jesus Kristus

      Luther-sitat 1:

      Kilde: Elämän taistelussa. Koottu tohtori Martti Lutherin kirjoista. Suom. K.Aug. Hilden. 3. p. Helsinki 1946 (SLEY).

      Troen er ikke en unyttig, en død sak uten noen virkning, som kan ligge skjult i hjerte til et sorgløst menneske som lever i sine synder, helt til kjærligheten kommer, vekker den og gjør den levende…

      Nei, men en sann og levende tro lever alltid, og er hjertets faste tillit og overbevisningDen holder seg til Kristus, slik at troens eneste virkelige objekt er Kristus. Med andre ord:

      Troen vender seg ikke til noe annet og har heller ikke noe annet enn det som den holder seg til, altså kun til Kristus. Men troen har ikke bare vendt seg til han, men den omfatter og inneholder Han.

      Luther-sitat 2:

      Kilde: Aabrahamin uskosta. 7.p. Hämeenlinna 1922 (SLEY). Vorlesung über 1. Mose von 1535-1545. WA 42,1-561-673.

      Kilde: Aabrahamin uskosta. 7.p. Hämeenlinna 1922 (SLEY). Vorlesung über 1. Mose von 1535-1545. WA 42,1-561-673.

      Troen er en fast og overbevist tanke om Gud, eller en tillit til Han om at Gud ved Kristus er oss nådig, og at Han for Kristi skyld har sørget for at vi skulle få del i freden (som Jesus vant ved sin død på korset, Ef 2:14-17). Troen er også trygg på at Gud ikke vil være vred på oss eller vil straffe oss (på grunn av Jesu stedsfortjenende offerdød, da han ble gjenstand for Guds vrede på grunn av alle våre synder, vi som tror på den korsfestede og oppstandne Frelser).

      For begge disse to, både Guds tanker eller Guds løfter og troen, som jeg griper fast i Guds løfter med, de er sammen og hører sammen. Derfor oversetter Paulus (det hebraiske) ordet Haschab rett, når han oversetter det med ”holder”, med det mener han ”tenker” eller ogso ordet ”tilregner”. For om du tror på Gud, slik Gud lover, så holder Gud deg som rettferdig, eller Han tilregner deg (Kristi) rettferdighet.

      Bibelen er Guds Ord!

      Guds Ord er livets Ord. Hva sier Skriften?

      Mer om samme tema i Henry Baardsens blog

      Helliggjørelse – den Hellige Ånds verk i oss

      Helliggjørelse – helligelse

       

      Mer om den Hellige Ånd og dens verk i oss kristne i Henry Baardsens blogg

      1. Åndens lov iflg. Luther
      2. Livets Ånds lov iflg. Luther
      3. Kristi lov, Luther
      4. Mose lov i motsetning til Kristi lov, Luther
      5. Åndens lov eller Kristi lov, Luther
      6. Loven er åndelig, Luther
      7. Et nytt hjerte og et nytt sinn (kommer)
      8. Gjenfødt ved den Hellige Ånd (kommer)

      Syndsbekjennelse og tilgivelse av synder. Hva sier Bibelen?

      Mer om samme tema i Henry Baardsens Luther-blog

      1. Forkynnelse av syndenes forlatelse.

      Vær frimodig, dine synder er deg tilgitt!

      For oss som er vokst opp i den Læstadianske vekkelse, har uttrykket ”i Jesu navn og blod” både et kjært og dyrebart innhold. Uttrykket ble spesielt tatt i bruk av lekmannspredikanten Johan Raattamaa i forbindelse med tilsigelse av syndenes forlatelse ca. på 1850-tallet. Da vekkelsen brøt ut, møtte han mange mennesker i en dyp syndenød. Det førte til at han i bønn ransaket Bibelen, men også Luthers skrifter i håp om å finne botemiddel som kunne være til hjelp for å lede syndere til en sann fred med Gud og til en god samvittighet. Etter hvert fant han den hjelp han søkte i Bibelen og i Luthers postiller, og etter samtale med Læstadius tok han første gang i bruk nøkkelmakten ved at han med Guds evangelium løste syndere fra deres syndelenker og fra deres store syndenød. Dette bar velsignede frukter, og førte med seg liv og salighet, glede og takksigelse. Nøkkelmaktens og Jesu blods kraft hadde en forløsende effekt, slik at vekkelsen ild spredte seg som en brann over hele Nordkalotten i løpet av noen få år. Det var nesten ingen som var uberørte av vekkelsen, da Ordet ble forkynt levende med den Hellige Ånds kraft.

      Bibelen forkynner syndenes forlatelse
      Det er viktig å være klar over at det var Jesus selv som gav sin menighet fullmakten til å forvalte nøkkelmakten, det vil si å bruke både binde- og løsenøklene. Jesus forkynte syndenes forlatelse til mange mennesker han møtte, og det samme gjorde alle apostlene. Evangeliet er jo det glade budskap nettopp om syndenes forlatelse. Når Bibelen skriver om hvordan syndenes forlatelse skal forkynnes, velger den Hellige Ånd ikke å binde seg bare til ett fast uttrykk, men bruker ulike ord og uttrykk for å fortelle det ene og det samme. Bibelen bruker uttrykkene ”i Jesu navn”, ”Jesu Kristi hans Sønns blod”, ”ved Han blir syndenes forlatelse forkynt”, ”Sønn, dine synder er deg tilgitt”, ”syndenes forlatelse skal forkynnes i Hans navn” og ”i Ham har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse”. Hele den Hellige Skrift forkynner syndenes forlatelse alene i Frelseren Jesu Kristi navn, og den er helt entydig på at det er bare troen på Jesu offerdød på Golgata og renselse i Kristi dyrebare forsoningsblod som kan ta bort synder. Kristus og Kristi blod kan derfor ikke adskilles. Når et av disse to alternativene forkynnes, inneholder det begge deler, altså både Jesu navn og Jesu blod. Ellers ville ikke Bibelens egne vitnesbyrd om syndenes forlatelse være gyldige, noe som vil være det samme som å anklage Bibelen for å lyve, eller å si at den Hellige Ånd taler for upresist eller tvetydig i en så viktig sak. Måtte Gud bevare oss fra å tenke slik! Bibelen er Guds Hellige Ord som vi skal tro slik det står skrevet, for Skriften og summen av Guds Ord er Sannhet, og kan ikke gjøres ugyldig, Joh. 10:35. Det er derfor Bibelen som skal lære oss, og ikke motsatt.
      Raattamaa og Erkki Antti forkynner syndenes forlatelse
      Raattamaa fikk frimodighet til å begynne å forkynne syndenes forlatelse med støtte i Bibelens og Luthers lære, men valgte sin egen måte for å uttrykke selve tilsigelsen av syndenes forlatelse på, ord som kjennetegner hele vekkelsen også i dag: ”Tro dine synder forlatt i Jesu navn og blod”. Han valgte å kombinere ord både Bibelen og Luther brukte. Selv om Raattamaa og de andre i vekkelsens første tid ofte brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, finner man rikelig med bevis i hans egne og i de andre første predikantenes brev og skrivelser på at også de, slik både Bibelen selv og Luther, brukte også andre bibelske uttrykk når de tilsa syndenes forlatelse. I denne forbindelse skal jeg ta med noen få eksempler fra ”Brev och skrivelser” av lekmannspredikanten og Raattamaas nærmeste medarbeider Erkki Antti Juhonpieti. På en meget herlig måte opphøyer han kraften i Kristi blod, og trøster de kristne med dette blodets vitnesbyrd. Side 102 skriver han: ”Han utgöt sitt blod, gav sitt liv på Golgata till våra synders förlåtelse och sade: Det är fullbordad. Nu är syndastraffet lidet. Vi har orsak att vara glada och fria, ty flerfaldigt har vi fått av Herrens hand. Alla våra synder har blivit utstrukna ur hans bok genom Sonens blod och rigtigt nogsamt förlåtna. Låt oss därför vara vid god tröst i den blodiga moders sköte”. Side 36 trøster han en troens søster, hvor han også der alene nevner Jesu blod: ”Era synder är också förlåtna med det blodet, som på långfredagen är utgjutet till syndernas förlåtelse”. Videre skriver han s. 52: ”Synderna är  förlåtna er och oss förlåtna gjenom Lammets blod”.  På samme måte finner man mange, mange eksempler på at også Raattamaa forkynte syndenes forlatelse enten bare i Jesu navn eller bare i Jesu blod, men selvsagt også i Jesu navn og blod, og for han og hans medarbeidere var derfor de ulike måtene å tilsi syndenes forlatelse på, likeverdige og like gyldig innfor Gud til å løse fra synd.

      Luther forkynner syndenes forlatelse
      Heller ikke for Luther var ordene eller kombinasjonen av ordene det vesentligste, men at syndere som søkte hjelp i sin syndenød, skulle bli forvisset og trøstet med selve kjernen av evangeliets innhold som er syndenes forlatelse, slik Luther selv uttrykker det. For Luther var det aller viktigste å forkynne Kristus, Guds uskyldige offerlam som i sin stedsfortredende soningsdød på korset utgjøt sitt hellige blod, det eneste rensemiddel som tar bort synd. Selv om Luther ikke brukte uttrykket ”i Jesu navn og blod”, er det ingen tvil om at ikke også han i sak forkynte både Jesu navn og Jesu blod i forbindelse med forvaltninga av nøkkelmakten. Det er mye sannsynlig at Johan Raattamaa la merke til hvordan Luther uttrykker seg ved tilsigelse av syndenes forlatelse, men at han også ble påvirket av Luthers grundige utleggelse av kraften i Jesu blod, da han gransket Luthers skrifter, nettopp for å få klarhet i dette viktige spørsmål om hvordan man leder en angrende synder fra syndenød til en sann fred med Gud.

      Jeg skal i denne forbindelse ta med noen uttalelser av Luther, hvor han forkynner Kristi blods kraft. Luther skriver: ”Vi er forlikt med Gud ved Kristi blod. Det blod som fløt ut av vår Herre Kristi side, er vår gjenløsningspris, en full betaling for alle våre synder, det er vår forsoning”… ”Dette Kristi blod roper kontinuerlig, uten opphør: ”Far, far! Nåde, nåde! Tilgi, tilgi!”. På grunn av dette Jesu blod får vi del i Guds sanne nåde, vi får motta syndenes forlatelse, rettferdighet og frelse”…” Dette blod er den gyllne nådedrakt. Når vi er ikledd denne drakt, kan vi stige frem for Gud. For Gud kan ikke, og Han vil heller ikke holde oss som noe annet, enn slik han holder Sin kjære Sønn; full av rettferdighet, hellighet og uskyldighet. Kristi uskyldige blod inneholder også en slik kraft at det frelser, frikjøper, tvetter og renser oss fra alle synder og fra forbannelsen. Alle som er bestenket og tvettet i dette blod, kan trygt og frimodig stige frem for Gud, påkalle Hans hjelp, og med full forvissning og uten å tvile være sikke på at han blir bønnhørt. En annen gang skriver Luther: ” For at man skal kunne bli renset fra sine synder, behøver man den renselse som Jesu blod alene virker i de troende. Dette var årsaken til at David ikke gjorde noe forsøk på å rense seg selv, men at han ber om at han med den rette isop, nemlig med Jesu hellige forsoningsblod skulle bli gjort ren og renset, så han skulle bli hvitere enn snø”. Kilde: Neuvo ja lohdutus kuolemaa vastaan.

      Sluttord
      Det er nå over 150 år siden vekkelsen brøt ut, og svært mye har forandret seg på alle disse årene. Men tross det er hovedinnholdet i forkynnelsen det samme, ordet om synd og nåde, og læren om rettferdiggjørelse alene ved troen på Jesus Kristus. Gud er også den samme, og Bibelen Guds Ord har ikke forandret seg. Vi som er i Ordets tjeneste er forpliktet på å forkynne hva Skriften lærer, for den som taler, han tale som Guds ord, 1Pet 4:11. Og når vi forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, skal vi være trygge på at det er en bibelsk syndsavløsning, slik også Janne Marttiini uttrykker det i boka ”Veien til lykke”.

      Henry Bårdsen