Jesus banker på din hjertedør og vil så gjerne slippe inn til deg


Tekst:  ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”, Åp 3:20.


Advent er en kristen høytid. Ordet betyr “ankomst” eller “komme”. For oss som kristne varsler det Frelserens eller Herrens ankomst, noe adventstekstene taler om. Første gang Jesus kom, var da han ble født, eller da Gud ble et menneske. Det var da englene sang: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by”. Og sammen med englene var det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: ” Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2).

Og engelen trøstet hyrdene – siden de ble redde – og sa: ” Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket”.

Kjære venn: Har du fått glede deg over Jesus og hans komme som din Frelser og som Herre i ditt liv? Og er Jesus fortsatt din lovsang og din glede?


Har Jesus kommet bort fra ditt hjerte og fra ditt liv?
Selv om Jesus en gang i livet har vært stor for oss og den viktigste personen i våre liv, kan det gå slik for oss at det blir noe annet som så fullt fyller våre liv at Jesus mister førsteplassen. Noe annet som blir viktigere for oss enn Jesus,  kan da fylle våre tanker og våre liv helt og fullt, slik at vi ikke engang merker at Jesus blir borte fra oss. Det samme skjedde med Jesu foreldre, Maria og Josef, da Jesus var tolv år gammel og han ble borte fra dem på hjemveien (Luk 2:44-49). Faktisk kan det gå så langt også for oss at det ikke blir plass til Jesus i våre hjerter. Enten kan det skyldes at vi blir så opptatt av alt det som hører denne verden til, eller så kan det skyldes åndelig stolthet, egen rikdom og selvopptatthet, slik det skjedde med menigheten i Laodikea. I den menigheten var det ikke lenger plass for Jesus, han ble skjøvet bort og ekskludert, og ble stående på utsiden av døren. Tenk! Døren adskilte menigheten og dens medlemmer fra han som sier om seg selv: “Jeg er døren” (Joh 10:9). 

Slik kan det gå også for oss som enkeltkristne.


Usunne maktpersoner eller maktstrukturer som stenger Jesus og noen av hans venner ute
Slik det kan gå for kristne som enkeltpersoner,  kan det dessverre også gå for en samlet menighet. Da får ikke Jesu, den Hellige Ånds ledelse eller Guds Ord alene lenger være det sentrale og det eneste til rettledning i liv og lære. I en slik menighet vil man selv, uavhengig av hva Bibelen lærer, bestemme hvordan man vil ha det, hva som skal forkynnes og hva som skal holdes for rett og galt. Eller så kan det være sterke og usunne maktpersoner som bestemmer og som “overstyrer” Guds Ord og dens autoritet. Og så blir mange i menigheten bare som stilletiende “offer” som må lide under usunne maktpersoner eller maktstrukturer i sin egen kjære hjemmemenighet.

Dessverre er nok slik ukultur mer utbredt også i kristne menigheter enn hva vi ønsker å innse eller å innrømme. Kanskje er det derfor så få våger eller ønsker å løfte slikt usunt opp i dagen eller å løfte frem klare bibelsteder som omtaler slike usunne forhold som en  menighet kan bli utsatt for. Men det gjorde derimot apostelen Paulus. Han satte ord både på hvordan Hymeneus og kobbersmeden Aleksander “huserte” i menighetene. Også apostelen Johannes vågde å ta et oppgjør med hvordan menigheten lot den onde, narsissistiske og mektige Diotrefes gjøre stor skade i de ulike urmenighetene.  Også vi får ta lærdom av disse apostlene!

Usunnheter som ovenfor er nevnt, virker på samme måte som kreften i en kropp. Det sprer seg og gjør til slutt  hele legemet sykt dersom det fritt får spre seg. Hvis det tveeggede Guds Ord ikke får skjære bort kreften så snart som den oppdages, vil den forårsake katastrofale følger, og i verste fall vil den åndelige død inntre. Og om man uten å reagere og å gjøre de nødvendige operative grep før ondskapens kreft får spre seg for lang, vil alt håp for liv være ute!


Opplevelse av mobbing og ekskludering generelt i samfunnet, men også i kristne miljøer
Generelt er mobbing et stort samfunnsproblem. Min erfaring etter 10 års arbeid med ungdom som har stått i fare for eller har falt ut av skole- og arbeidslivet og med ungdom som ikke går på skole, er at opplevelse av mobbing er et kjempeproblem for de som utsettes for det. Det fører med seg en følelse av å bli plassert på utsiden av venneflokken, noe som er særlig vondt for dem det gjelder. Det igjen gir dem dårlig selvtillit, opplevelse av ensomhet, emosjonelle plager som angst og depresjon, psykosomatiske plager, posttraumatiske stressyndrom og i verste fall selvmordsplager og selvmordsforsøk. I Norge er selvmord faktisk den største årsaken til død blant både kvinner og menn mellom 15 og 24 år. Faktisk har så mye som 40 % av de som har opplevd mobbing, tenkt på selvmord ifølge ung.no. Slike ungdommer har jeg møtt mange av, og hver og en av dem har hatt sine egne historier å fortelle om, selv om mye er likt.

For de som går på skole, medfører slikt stort skolefravær, ofte på grunn av sosial angst. Mange av disse faller etter hvert ut av skolen, og en del av dem er det svært vanskelig å  lykkes med å få til å begynne på kurs eller i jobb, selv om de får tilbud om det. 

Vi vet vi at de følelsesmessige problemene som de blir påført på grunn av mobbingen, ofte vil følge dem svært lenge i livet, siden all den skadelige mobbingen har ført til et sterkt nedsatt selvbilde. Siden mange av dem opplever at  de ikke blir lyttet til, trodd på eller tatt på alvor, mister de ofte tilliten til voksenpersoner. Derfor opplever de at de stort sett må bære alle belastningene selv, og ofte har de en følelse av skam og over å ha mislyktes med livet. Mange av dem føler at det egentlig er de selv som det er noe feil med, at det er de som er “det store problemet”. Og dessverre kan slikt føre til destruktive selvmordstanker. 

I mitt møte med mange av disse ungdommene, etter å ha lyttet til deres historier, og etter å ha hatt oppfølging av mange av dem over flere år, har jeg tenkt: Ja, slik er det dessverre også for mange barn og unge i de kristne miljøene. Også de kan ha opplevd å bli mobbet og satt utenfor “det gode selskapet”. Ofte kan barn og unge være mye tøffere med hverandre enn voksne. Det skal mange ganger svært lite til før mobbingen starter. Og ofte er det slik at de som selv har opplevd å bli mobbet, i neste omgang “gir tilbake” ved selv å begynne å mobbe andre som er “lavere i hierarkiet”. Det kan være snakk om at noen ikke bruker samme slags klær som alle de andre. Eller så er de tilflyttet, og har derfor ikke nøyaktig samme dialekt. I visse tilfeller kan noen bli mobbet siden de er for rund eller for tynn. Eller så er det noe feil med utseendet deres. Andre ganger kan de være for flink eller for dårlig på skolen.

Eller så kan mobbingen skyldes at en eller begge foreldrene opprinnelig ikke har tilhørt det samme kristne miljøet tidligere, men som de nå har blitt del av. Og derfor har de ikke blitt helt integrert i menigheten og i det kristne miljøet. Om de voksne bare en gang gir uttrykk for slike tanker mens deres barn og unge hører på, kan det i verste fall føre til at deres egne barn begynner å mobbe barn av slike “ikke-integrerte” foreldre. Også slike personer har jeg fått møte og lytte til, men først etter at de selv har blitt forholdsvis voksne og våger å samtale åpent og ærlig om deres vonde og traumatiske erfaringer fra sin barndom og ungdom knyttet mot det kristne miljøet. Og da har det ofte gått veldig lang tid,  iblant flere tiår. For det er ikke lett for slike å våge å åpne seg for noen i det samme kristne miljøet som de har blitt mobbet i og som de kanskje har mistet tilliten til, siden de på nytt og på nytt  har opplevd ikke å ha bli trodd eller tatt på alvor tidligere når det har tatt dette opp. Men selv om det har gått lang, lang tid siden mobbingen og kanskje ekskluderingen fant sted før de våger å fortelle om sine traumatiske opplevelser, kan man merke hvor skadelig mobbingen har vært for dem og i deres liv, også som voksne. Og da har de kanskje gått i terapi for dette i en lengere tid.

Selv om man ikke lenger kan gå tilbake i tid slik at mobbingen kunne ha blitt stanset, er det i alle fall godt for de som våger og som velger å fortelle om slike vonde minner til noen i det samme miljøet som de har blitt mobbet i og som de har tillit til, å bli lyttet til, trodd på, og tatt på største alvor. Og den muligheten bør vi absolutt gi dem! Og så må vi våge å be om tilgivelse på vegne av miljøet, hvem  mobberne enn har vært. For også det kan være med på å lege sårene og til å hjelpe dem med å legge slikt vondt bak seg, i den grad det er mulig. 

Mobberne finner alltid noe som gir dem legitimitet til å mobbe andre. Og slikt gir i visse tilfeller oppmerksomhet og en styrket posisjon i kameratflokken. Kanskje er det spirende narsissistiske behov som skal tilfredsstilles. Slik tenkte i alle fall en anerkjent barne- og ungdomspsykolog  som lenge hadde jobbet for barneombudet i Norge, og som en gang holdt kurs for oss som jobbet bl.a. med utsatte ungdommer. Og hans budskap var helt entydig: Slikt må tas alvorlig tak i og det må man få en definitiv slutt på senest når barnet er 6-7 år. I motsatt fall kan det bli for sent, og slikt kan da utvikles til ekte  narsissisme senere i livet. Slik jeg tenker, et dette noe som også vi som kristne skal være  skal være oppmerksomme på. Og dette temaet må vi også våge å løfte fram i lyset og aldri neglisjere eller  bagatellisere!

Om foreldre, voksne eller i visse tilfeller lærere får høre om slikt, kan kanskje noen av dem si: Du skal ikke bry deg om slikt! Og så lar man bare mobbingen stilletiende fortsette, for som det heter: Det som man ikke vet om, det har man heller ikke vondt av. Så derfor vil man helst vite så lite som mulig, og man er av den grunn ikke villig til å lytte til mobbeofrene eller til å ta dem tilstrekkelig på alvor slik at man får slutt på mobbingen.

Jeg er klar over at alle skolene i dag har tiltak mot mobbing og tar slikt på største alvor, men i praksis lever slikt tross alt videre ved at mobbinger blir flyttet til andre steder og til andre medier. Og det blir ofte ikke bedre med det. For da har problemet flyttet seg og blitt mer usynlig i fellesskapet, men har derimot flyttet seg til sosiale medier og har dermed blitt mer usynlig. 


Kristne barn og unge som har opplevd mobbing og utenforskap i det kristne miljøet
Dessverre er det ikke så helt sjelden at man kan møte på personer som gir uttrykk for at de har følt seg ekskludert og mobbet i sin barn- og ungdom, også i det kristne miljøet.

For en bevisst kristen, enten et halvvoksent barn eller en ung, som leser Guds Ord og som holder Ordet for å ha den høyeste autoritet i sine liv, kan usunn maktkamp føre til en utrolig stor konflikt inne i deres hjerte. De er på den ene side bevisste på at de ifølge Guds Ord som helhet og spesielt ifølge det fjerde bud selv  er skyldige til å adlyde sine foreldre, og også til det som læres i menigheten.  Men dessverre har de ofte bare fått høre den ene halvdelen av et viktig bibelsted som lærer om å underordne seg hverandre, slik Jesus underordnet seg under Faderen. Men da har det som oftest bare blitt sitert til hvordan de unge er skyldige til å underordne seg under de eldre. Og så stopper man der. Men i virkeligheten taler Peter like mye til både de yngre og de eldre, for det lyder:

  • “På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde”, 1Pet 5:5.

Men samtidig som de legger merke til at bare den ene delen av Guds Ord ofte blir poengtert, kan de registrere mye og mangt som Bibelen forbyr av slikt som virkelig er usunt og destruktivt både for enkeltindivid og for menigheten som helhet. Og spesielt har man i visse kristne miljøer kanskje vært blinde for hva som både på kortere og lengere sikt skader barn og unge når de vokser opp. Selvsagt er det nok slik at de fleste på den tiden ikke forstod hva som på sikt var skadelig, og derfor ikke tok slikt på alvor. Eller så hadde slikt bare blitt til en naturlig del av en dårlig kultur, og som man ble blind for.

Slikt virket dessverre å ha gått under radaren til de som burde ha øyne til å se det, og som samtidig hadde ansvaret for å reagere, slik at det usunne kunne blitt tatt tak i og at man hadde fått en definitiv stopp på slikt usunt. For det er nok den eneste måte som forholdet blant menighetens medlemmer og mellom generasjonene  kunne bli opprettet på og bli åndelig sunt. Og kun da kunne rettferdigheten seire, nemlig når Guds Ord som helhet, inklusiv alle dets formaninger, blir adressert til alle og enhver. For Paulus skriver:

  • “Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?”,  Rom 2:21.

Dessverre møter vi på alt for mange med bakgrunn i vår og i andre menigheter – ofte fra vår vekkelse –  som kan fortelle sine triste historier om slikt som de selv har måtte opplevde av uforstand, urettferdighet og av forskjellsbehandling.  Og vi som iblant får lytte til de som har opplevd seg ekskludert, kan registrere hvor mye slikt skader de som det gjelder.

Årsakene til “ekskluderingene” kan være så mange og så forskjellige. Som oftest har det nok ikke vært så mye til å begynne med. Kanskje kan det være at de ikke har blitt holdt som rette kristne, siden en eller begge foreldrene opprinnelig ikke hadde sin bakgrunn i samme menighet som de senere har blitt en del av. Og når slike i sin barndom og sin ungdom flere ganger får oppleve at de ikke blir integrerte, og i verste fall: At de vil gå fortapt, siden de ikke er “ektefødte” kristne, da forstår vi at slikt har blitt til en utrolig tung byrde for dem å bære. På min vei har jeg møtt flere av disse menneskene, og kjenner derfor til hvor mye slik åndelig uforstand har påført dem dem. At barn og unge i sin uforstand kan komme med slikt, er dypt beklagelig. Men så kan man kanskje spørre: Hvordan har de selv kunne kommet på slike tanker? 

Og hva som blir ennå vanskeligere for dem: Når de – etter å ha blitt godt voksen, kanskje middelaldrene – endelig våger å ta slikt opp med de som det gjelder, da blir det enten fornektet eller bagatellisert. Da opplever de at de ikke blir tatt på alvor, og at alt kanskje bare er deres feil. Og om de på grunn av de traumatiske  opplevelsene de har hatt, ikke lenger klarer å bli en del av den menigheten eller det kristne fellesskapet de lenge har vært en del av og har trivdes i, står de ofte innfor to valg. Det ene er å bryte med alt som kalles kristendom. Og det skjer ofte om de er opplært til at sanne kristne kun finnes i den menigheten de har forlatt. Og da lever de sine liv uten Gud og uten håp. For siden de har blitt så besvikne på kristne, identifiserer de Gud med kristne de har negativ erfaring med, og så tror de at Gud også er likedan. Altså har de interne menighetskonfliktene gitt dem et feil gudsbilde. Og siden de ikke har følt seg elsket av kristne, er det svært vanskelig å tro at verken Gud eller Jesus elsker dem. Ja, slik har faktisk mange det!

Den andre gruppen som har følt seg ekskludert og som har brutt med sin barndoms menighet, har 

men når ikke det skjer, … 

Andre ganger igjen er det gamle og fastlåste tradisjoner som fører til en åndelig død, og som stenger Jesus ute. I visse tilfeller kan det være at man svarer når Herren sier:

  • ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den” (Jer 6)

For slike kristne og for en slik menighet duger ikke Guds Ord lenger til lærdom og rettledning. Men da vil man selv være herre over sine liv og velge sin vei, selv om de ikke lenger vandrer på fredens vei, den som Herren vil at hans barn og hans menighet skal følge.

Menigheten i Laodikea var en slik menighet der det ikke lenger var plass for menighetens
grunnlegger og Herre. Jesus havnet på utsiden. Han ble stengt ute. Menigheten og dets
medlemmer var blitt stolte og så selvgode, og de var så rike at de ikke lenger trengte å be om noe. De hadde ikke behov for hjelp av andre kristne eller av Gud, siden de ikke lenger så sin egen fattigdom og sin hjelpeløshet. Når det gjaldt Guds og frelsen sak, var de blitt lunkne og likegyldige. For de var så overfornøyde med seg selv. Slik de var og slik de levde, slik burde også alle andre være. Ellers ble de ikke godtatte og integrerte. De som ikke underkastet seg, ble ekskludert og stengt utenfor det gode fellesskapet, slik også Jesus ble stengt på utsiden av den vellykkede menighets dør i Laodikea og han måtte banke på døren.

Det fortelles om en person som ble en kristen og som forsøkte å bli en del av den lokale
menigheten. Men den nyomvendte fikk stor problemer med å bli integrert, og følte å ikke
duge for de vellykkede i denne menigheten. Den nyomvendte klagde sin nød i bønn innfor
Herren, og bad: ”Herre Jesus, hjelp meg slik at jeg kan få del i fellesskapet og bli integrert
blant de kristne i denne menigheten”. Historien forteller at han fikk til svar av Jesus: ” Det er
faktisk lenge siden jeg også har fått slippe inn til dem”.

Menigheten i Laodikea er et bilde på selvgode kristne og på en menighet som anser seg som mye bedre og rikere enn alle andre. Men i Guds øyne var de både ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Men tross sitt frafall, ville Jesus gi dem mulighet til å omvende seg, slik at de igjen kunne få del i en bedre rikdom, en rikdom i Gud. Slik virker Guds kjærlighet!

Guds nåde er ny så lenge det heter i dag, og det fortsatt er nådens tid.
Nå er det våre hjertedører som Jesus vil banke på, og nå vil han vil være Herre i våre liv. Nå er det våre menigheter som han vil være Herre over, ved sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Nå er det våre øyne han vil åpne for å lede og fostre oss slik at vi kan leve i overensstemmelse med hans vilje. Han vil nå gi oss en levende tro og sin egen rettferdighets klær, slik at vi kan skjule vår nakenhets skam. Han vil gi oss sin Hellige Ånds øyensalve, slik at vi kan se hans vei og følge Åndens veiledning i troens lydighet. Og han vil gi oss del i den himmelske nattverd og i hans seier. Og om ikke dette er nok, vil han gi oss å sitte med ham på hans trone, likesom han og har seiret og satt seg med hans Far på hans trone.

Det får vi be om, Guds navn til ære og oss til frelse!

Henry Baardsen,
Alta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.