Det åttende bud lyder: Du skal ikke lyve / «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.»
Luther forklarer dette bud slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke svikter vår neste og lyver om ham, forråder ham, baktaler ham eller setter ut falske rykter om ham – men unnskylder ham, taler vel om ham, og tar alt i beste mening.»
Baktalelse – en kjødelig synd som forårsaker stor skade for mange i menigheten – også i vår tid og i vår vekkelse
Å baktale er å tale ondt eller nedsettende om noen som ikke er til stede. Lundes etikkleksikon forklarer baktalelse slik:
- «Baktalelse vil si å kaste ut beskyldninger mot eller tale nedsettende om andre. Andre uttrykk som brukes er sladder, løgn, sette ut falske rykter, «snakke bak ryggen på». Formålet er vanligvis å fornærme nesten for å stille seg selv eller sin sak i et gunstigere lys. Baktalelse har ofte sin grunn i hat og misunnelse eller i forskjellige livsvaner, yrker og forskjellig åndelig standpunkt».
På gresk kalles baktalelse/bakvaskelse for «diabolos», noe som er virkelig skremmende. Og det igjen forteller oss hvor alvorlig synd Bibelen holder baktalelse for å være. «Diabolos» er faktisk et av Satans navn. Bare denne sammenhengen forteller oss at baktalelse er noe vi som kristne ikke skal drive på med om vi vil leve rett kristelig. For gjør vi det, er vi på en måte den ondes sendebud og medhjelpere. På gresk betyr diabolos faktisk en som «kaster ut beskyldninger», en baktaler eller en som sprer falske rykter.
Det burde derfor være innlysende at baktalelse eller å tale eller ytre nedsettende om andre menigheter og deres forkynnere – altså er en åpenbar synd mot det åttende bud – noe som ikke sømmer seg, særlig for Kristi sendebud, altså av oss som offentlig forkynner Guds ord (2Kor 5:20). Og slikt burde absolutt ikke få skje offentlig og fra prekestolen, noe som dessverre har skjedd ved flere tilfeller, faktisk alt for ofte. Slikt fører til intet mindre enn splittelse, og påfører andre dårlig navn og rykte, onde mistanker og at venn skilles fra venn. Å våke over at slikt ikke får forekomme, er ikke bare et ansvar vi predikanter har, men det er også menighetenes ansvar.
Gud, ransaker og kjenner våre hjerter, og det er innfor ham vi skal gjøre regnskap (1Pet 4:5), faktisk for hvert unyttig ord (Matt 12:36).
Kristen kvinne så i et syn at det skulle komme to splittelser i vår hjemmemenighet
I denne forbindelse ble jeg påminnet om en helt spesiell fortelling Kåre og Berthe Suhr fortalte meg flere tiår før de døde: «En kristen kvinne som også jeg kjente godt, så et syn før 1950-tallet. Hun beskrev hvordan vår hjemmemenighet som også hun tilhørte, skulle bli splittet i to, noe som faktisk skjedde første gang i 1954. Resultatet ble bygging av to nye bedehus bare noen hundre meter fra hverandre, uten noen form for samarbeid. Årsaken var hovedsakelig maktkamp om lederverv som forstander og hvem som skulle være hans innerste krets, og hvem som skulle være den viktigste predikanten. Noen teologisk lærestrid var det ikke. Men argumentet som ble brukt, var at de andre hadde ikke den Hellige Ånd. Og det har også en av deres representanter sagt til meg: «De i det andre bedehuset har ikke den Hellige Ånd». Så derved var det ingen grunnlag for forsoning.
Etter min vurdering er bruk av et slikt argument det farligste av alt. Tar man dette argumentet i bruk, er det ingen vei til forsoning. Samme argument ble også brukt av SRK i forhold til resten av vår vekkelse, noe jeg sterkt opplevde i 1973. Og dessverre er det samme argumentet brukt flere ganger også i konflikten mellom ELM og RLM, noe som også er formidlet i nettsendinger og som er dokumentert i opptak. For meg signaliserer slikt ikke noen form for vilje til forsoning.
Det andre som denne kvinnen så i synet, var at det ytterlig skulle komme en ny splittelse i vår hjemmemenighet, i tillegg til den i 1954. Jeg har ikke tidligere fortalt om de to splittelsene som denne kvinnen så i synet for over 75 år siden, bare til noen svært få. Men dette har uroet meg sterkt i flere tiår. Men når jeg nå grundigere har arbeidet med det åttende bud, kan jeg ikke unnlate å fortelle om det, siden dette synet er så sterkt knyttet til synd mot det åttende bud. Da den første splittelsen skjedde, var jeg en liten gutt. Og svært mye av det jeg og de som er eldre enn meg opplevde som barn, ung og voksen – for 30-70 år siden – er som en reprise på nøyaktig det samme som vi opplever nå i konflikten mellom ELM og RLM. Kristne møtes i sine biler på vei til to forskjellige bedehus. Begge arrangerer helt adskilte to-dagers møter, jule- og påskeforsamlinger og storforsamlinger. Slik det var etter den første splittelsen i 1954, er det heller ikke nå noen form for samarbeid mellom menighetene. Og de samme spenningene som var etter den først splittelsen, opplever vi også nå. Familier splittes, og venn skilles fra venn. Mange får helt ny omgangskrets og nye venner, og kontakten med gamle venner og hjemmemenigheten blir brutt. Valg av ektefelle skjer langt på vei fra sin nye menighet, nøyaktig som etter splittelsen i 1954. Trelldommen gjør at man ikke våger å samtale om det viktigste i troen, om å være ett eller å forlike seg med sin bror, men hovedsakelig samtaler man bare om hverdagslige saker, og det går helt problemfritt. Slik har eldre kristne fortalt det var etter den første splittelsen, noe også jeg har vært vitne til. Splittelse og partibygging er absolutt ikke Åndens frukter eller Guds verk, men derimot noe som skjer på grunn av maktkamp, stolthet, egoisme – og er intet mindre enn Satans verk.
Det virker som om begge parter kun ser årsaken til det dårlige forholdet kun skyldes motparten. Og noen vilje eller håp om forsoning, er det dessverre i alle fall for meg vanskelig å oppdage vilje til.
Alt dette gjør meg virkelig sorgfull. Og det denne kristne kvinnen profeterte, var at man i forbindelse med den andre splittelsen, den vi nå opplever, skulle misbruke prekestolen for å nedsnakke hverandre, altså noe som er direkte synd mot det åttende bud. I dag når alt sendes offentlig, er alt dette lett dokumenterbart, selv om det fornektes og bagatelliseres. Men han som ransaker våre hjerter og nyrer, kjenner alt, også våre skjulte motiv.
I håp om å få en definitiv stopp på all nedsnakking og misbruk av prekestolen velger jeg å fortelle om denne kvinnens syn, noe som har ligget som en stadig uro på meg i mange tiår. Men samtidig har jeg hatt en bønn om at hennes syn ikke skulle gå i oppfyllelse, siden enhver splittelse forårsaker så mye smerte for så mange. Dessverre må nok min konklusjon bli at mye tyder på at denne kristne kvinnens syn som best er i ferd med å oppfylles, med alle de negative konsekvensene hver og en av oss allerede har fått kjenne på kroppen.
Synd mot det åttende bud er synd både mot Gud og mot det første bud
Et av Satans navn er diabolos, altså en som «kaster ut beskyldninger», en baktaler eller en som sprer falske rykter. Djevelen er en falsk baktaler, en løgner og Guds barns anklager som anklager dem for Gud dag og natt (Åp 12:12). Å baktale – eller Bibelens greske ord «diabolos» – betyr dessuten «splitte» og «skape splid», og har altså nøyaktig samme egenskaper og virkninger som synden og djevelen har. Derfor er baktalelse så farlig og skadelig! Også av dette, bør vi skjønne at baktalelse er en stor synd, særlig siden det nesten alltid er knyttet løgner, bedrag og intriger/selvhevdelse til denne synd. En annen definisjon på baktalelse er når noen ned- eller baksnakker noen, selv om de vet eller burde ha vist at uttalelsene ikke er basert på sannhet, men i beste fall på løse og uverifiserte rykter. Baktalelse kan derfor sees på som å anklage noen ved hjelp av løgner. Som kristne bør vi være bevisst på at sladder, baksnakkelse og falske beskyldninger er et av Satans mest effektive våpen for å splitte kristenheten, særlig siden slikt skader Herrens folk og ødelegger navnet og ryktet til vedkommende person eller gruppe som blir bak- og nedsnakket. Å baktale er altså det samme som å sette ut falske rykter ved å snakke bak ryggen til den eller de man vil skade. Ved slik å fornærme sin neste uten at de selv hører på eller kan forsvare seg, er formålet som oftest å fremme seg selv eller å stille sin sak i et gunstigere lys. Dessuten har baktalelse nesten alltid sin rot i hat og misunnelse, enten det gjelder timelige spørsmål eller teologi og åndelige spørsmål.
… fortsetter