Tusenårsriket – er det et symbolsk uttrykk for menighetens tid nå – eller er det noe som skal komme?

  • Andre sider med samme tema:

Tusenårsriket – er det nå i menighetens tid, en tid sammen med den oppstandne Kristus ledet av den Hellige Ånd – eller er det noe som skal komme helt til sist i endetiden, etter den store trengsel?

Ordet tusenårsriket forekommer ikke spesifikt i Bibelen. Men det som har gitt dette riket navnet “tusenårsriket”, bygger på Åp kap. 20, der 1000 år nevnes seks ganger:

  1. “Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år“, Åp 20:2
  2. …”og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene – ikke før de tusen år var til ende. Deretter må han slippes løs en kort tid”, Åp 20:3
  3. “Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år“, Åp 20:4
  4. “Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen”, Åp 20:5
  5. “Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år“, Åp 20:6
  6. “Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel”, Åp 20:7

Innhold fra Åp. 20:

  • Satan blir bundet og kastes i fengsel for 1000 år
    Han skulle ikke få forføre folkeslagene/hedningene før etter 1000 år
  • De døde martyrenes sjeler ble levende og hersket sammen med Kristus i 1000 år. Det kommer ikke frem om de hersket fra himmelen, eller om de oppstod legemlig og kom ned til jorden. Dette må man i tilfelle “tolke” inn i teksten, i tillegg til ordlyden
  • De som har del i den første oppstandelse, har den andre død ingen makt over (dvs. de skal ikke bli dømt til opphold i ildsjøen). De skal regjere med Kristus i 1000 år
  • Etter 1000 år skal Satan løses fra sitt fengsel, og skal en kort tid forføre folkeslagene/de ikke-kristne hedningene til å delta i krigen mot Kristus og de hellige

Læren om “tusenårsriket” har det gjennom alle tider vært mange og sterke meninger om også blant oss kristne. Eller så har dette for mange kristne vært en “ikke-sak”, noe man ikke tror på. Eller så har de kanskje ikke  tilstrekkelig bibelkunnskap når det gjelder hva Bibelen egentlig lærer om dette vanskelige spørsmål. Så derfor våger eller ønsker de ikke å ta stilling til saken.  Slik er  det vel kanskje for de fleste av oss. For dette er ikke noe vi med sikkerhet kan lese direkte av Bibelen, men det må tolkes, helst i overenstemmelse med noen tidligere har lært.

Flere av de første kirkefedre trodde imidlertid på et fremtidig tusenårsrike. Dette var et vanlig syn helt til kirkefader Augustins tid.


Noen teologer som forkaster læren om et jordisk tusenårsrike
Augustin forkastet denne lære som ubibelsk. Det samme syn delte stort sett de fleste teologer inklusiv Martin Luther, Paul Gerhardt, C. F. W. Walther, Frans Pieper, Erik Pontoppidan, og i nyere tid: Olav-Valen Senstad, Aksel Valen-Senstad og bl.a. Matti Väisänen og Hannu Mikkonen fra Finland.

Flere av disse, bl.a. Frans Pieper og Aksel Valen-Senstad tar sterkt avstand fra denne lære i sine dogmatikkbøker. De beskriver denne lære som direkte ubibelsk og svermerisk. Dessuten har Olav Valen-Senstad skrevet bok om tusenårsriket.


Teologer som forsvarer læren om tusenårsriket
Doktor i teologi, Uuras Saarnivaara, forsvarer varmt denne lære, bl.a. i sin 1000-siders bok “Voinko Raamattuun luottaa?” (Kan jeg stole på Bibelen?), og i andre av hans mange bøker. Saarnivaara døde i 2005. Han var en konservativ teolog og en Luther-forsker, og hadde sin bakgrunn i læstadianismen. Hans doktorgrad “Rettferdiggjørelse og helliggjørelse ifølge Luther” er virkelig verd å lese. Han har etter min vurdering skrevet mange veldig gode bøker, og er en ekte Luther-teolog i klasse med Karl Fredrik Wisløff og andre kjente norske tidligere teologer. Noen av hans bøker er oversatt til norsk, bl.a. “Veien fra syndens nød til Guds fred”.  Og en god del av hans artikler har jeg oversatt til norsk og publisert på denne hjemmesiden. Jeg har lest hans bøker i over 40 år, og kan av hjertet si ja og amen til nesten alt, bortsett fra læren om tusenårsriket. I det spørsmålet har jeg vanskelig for å dele hans syn. Jeg sliter med å finne gode nok bibelske argumenter. Når det gjelder denne saken, var den krevende å forstå også for Jan Bygstad. Men han siterte til Jesu ord: “Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere”, Joh 13:7. Og slik er det vel i mange av endetidsspørsmålene for de fleste av oss. For vi blir ikke frelst av å forsto, men ved å tro. 

Jeg har også lest F. Piepers bok “Dogmatikk” i over 40 år, og alle hans argumenter mot læren om tusenårsriket. Men dette temaet har egentlig aldri opptatt meg i noen særlig grad før helt i den siste tid. For meg har det aller viktigste vært å våke i troen og å konsentrere meg om Bibelens kjernesaker – omvendelse og syndenes forlatelse – slik Jesus oppmuntrer oss til. For mye viktigere enn tusenårsriket med alle sine varianter og tolkninger, er det som apostelen Peter påminner oss om:

  • “Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor”, 2Pet 3:13. 

Her på jorden vil fremtidig forurensning, naturkatastrofer, jordskjelv og ødeleggelser – også etter en mulig atomkrig – ikke være et egnet sted for “et framtidig tusenårsrike”, og jorden blir ikke noe trivelig sted å bo på (Se for eksempel Åp  8:7;-11); 9:6-10; 8:18; 11:13). Derimot har Jesus lovet oss nye himler og en ny jord, og det er virkelig noe å se fram mot. Om det mulige tusenårsrike blir på den nye jord Gud kan skape, får vi vel aldri noe sikkert svar på. Og det er heller ikke nødvendig å gruble. For det gjorde verken apostlene Paulus. Peter eller Johannes, selv om det er nettopp sistnevnte alene som bruker ordet tusenårsrike. Det viktigste er å være når Jesus kommer for å hente oss, og det er det Bibelen oppmuntrer oss til å ha fokus på. Det får vi aldri glemme!


Et særlig vanskelig tema
Alle ovennevnte personer var eller er bibeltro teologer som helt sikkert ikke har ønsket å forfalske Guds Ord. De har alle behersket Bibelens begge grunnspråk, hebraisk og gresk, og noen av dem har dessuten utgitt egne bibeloversettelser, slik som Saarnivaara.

Hva kan så grunnen være til at de i denne sak har tolket Bibelen så helt forskjellig? Det er det kanskje umulig å kunne gi et fullgodt svar på. Og hva skal da vi som er ulærde legfolk tro og mene om denne vanskelige sak som Bibelen har valgt å ha et slør over? Hvordan skal vi finne ut hva Bibelen virkelig mener? Skal vi tenke over hvem av disse eller andre kjente teologer vi har mest tillit til, og så å støtte deres tolkning? Nei, for også de var bare feilende mennesker som har forstått bare stykkevis. Vel hadde de sine tanker og meninger, men det var tross alt deres tolkninger. Og alle vi mennesker kan ta feil, og gjør det også, uansett hvor lærde noen kan være. Derfor er det et godt råd Paulus gir, også i spørsmålet om de kompliserte endetidsspørsmål:

  • “Brødre, for deres skyld har jeg overført dette på meg selv og Apollos, for at dere av oss kan lære at en ikke skal gå ut over det som er skrevet, så ingen av dere skal bli oppblåst, for den ene mot den andre”, 1Kor 4:6.

Dette forteller meg også at det ikke er gitt noe menneske å ha fullt innsyn i alle Skriftens dype hemmeligheter, og særlig hva angår profetier om framtiden. Men når tiden er moden, vil Gud helt sikkert åpenbare for oss det vi trenger å vite, slik Jesus selv sa ved et tilfelle: “Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer”, Joh 14:29.

For meg er det ikke noen farbar vei å tro at jeg skal kunne få innsyn i alle skriftens hemmeligheter  , særlig siden de ovennevnte teologer som jeg kjenner best og har tillit til, lærer Guds Ord, frelsens vei og de bibelske grunnsannheter entydig og pålitelig etter Skriften. Men dette forteller meg at de alle bare er mennesker, og at ingen mennesker har det fulle og hele lys til å kunne utlegge hele Bibelen i alle dens detaljer. Og jeg tror også at dette er helt nødvendig, for at ingen skal vokse større enn de andre, eller bli holdt for at det er bare de som er de eneste helt pålitelige bibeltolkere.


Hvorfor tier evangelistene, Paulus, Peter og de andre apostlene om tusenårsriket?

Slik ovenfor nevnt, er det skrevet direkte om “1000 års-riket” kun i Johannes åpenbaring. Men at det gjelder et jordisk rike, er det ingen som kan si med sikkerhet. Så er spørsmålet: Skal det tolkes bokstavelig, eller skal det tolkes billedlig? Som kjent er intet skriftsted gitt til egen tydning. Det er jo apostelen Johannes som fikk åpenbaringen og som så synet i Åp 20. Er det noen som skulle kunne ha sagt noe mer om dette skal forståes bokstavelig eller billedlig, må det vel være apostelen Johannes. Men han nevner ikke med et ord om noe 1000 års-riket i noen andre kapitler i Åpenbaringsboken, og heller ikke noen andre steder i noen av sine tre brev eller i sitt evangelium. Dersom Jesus skulle ha lært noe om dette, skulle man tro at Johannes, Paulus eller noen annen av NT’s forfattere skulle ha nevnt det. Så vi kan derfor spørre: Hvorfor tiet de?


Bruker moderne teologer ikke-bibelske kilder for sin lære om tusenårsriket?
Hvorfor er en del av våre moderne teologer så sikker på at det bare er de som har tolket Åp. 20 rett? Kan de ha benyttet seg av andre kilder enn Skriften? Ja, mener flere å ha god dokumentasjon på. Er du interessert, så kan du lese en artikkel om dette og/eller høre på en grundig forelesning om temaet:


Åpenbaringsbokens særpreg
Johannes åpenbaring er som kjent ingen vanlig historiebok som kan leses sammenhengende fra begynnelse til slutt. Den er en bok som i stor grad handler om endetiden, og inneholder mange krevende profetiske og symbolske visjoner. Den kan derfor ikke leses og forstås ordrett, slik som f.eks. fortellingene i Johannes evangelium, selv om  disse to har samme forfatter. Man kan ikke forstå Åpenbaringsboken slik at det nødvendigvis er en kronologisk hendelsesforløp (tidsrekkefølge) når det gjelder de sju segl, de sju basuner eller til sist de sju vredesskåler. Men de samme hendelser gjentar seg med ulik styrke og intensitet, og ingen kan si med sikkerhet når de  ulike  hendelsene skal skje. Man må derfor være  særdeles varsom, slik at man unngår vilkårlige og feilaktige tolkninger.


Matti Väisänen, doktor i teologi, om tallet 1000 (betyr en stor mengde)

Når det gjelder tallet 1000 og tusenårsriket i Åp. 20, skriver doktor i teologi, Matti Väisänen s. 23 i boka “Kristus Vanhassa Testamentissa” (Kristus i Det Gamle Testamente):

“Å tolke synet som forteller om “tusenårsriket” bokstavelig, må kunne sies å være særlig risikabelt, og ville sannsynligvis lede til feiltolkning. Det som også taler for at “tusenårsriket” bør tolkes som en lignelse, er dette rikets navn, og det forhold at tallordet “tusen” hører med til Bibelens tallsymbolikk, hvor “tusen” bare betyr “en stor mengde”


Gud åpenbarer de skulte ting først når tiden er inne for det

Når man tenker på åpenbaringer som er gitt i Bibelen, så er en nøyaktig tolkning av dem ofte skjult for oss, helt inntil tiden for  at disse åpenbaringer skal gå i oppfyllelse kommer.  Derfor får man heller ikke med tvang forsøke å åpne Bibelens åpenbaringer og dens åpenbaringslitteratur. Daniels bok er i så henseende et godt eksempel på dette. I det siste kapittel, kapittel 12 sies det to ganger: “Og du, Daniel: Gjem disse ordene og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal granske den, og kunnskapen skal bli sto”, Dan 12:4.


Tusenårsriket og Bibelen. La Skriften få være sin egen tolk!
Et bra og sikkert tolkningsprinsipp når det gjelder å forstå Bibelens budskap, er at Bibelen får være sin egen tolk. Skriften skal altså tolke seg selv. Det er det tryggeste! I praksis betyr det at bibelsteder som er entydige og klare, skal kaste lys over og forklare andre bibelsteder som for oss virker uklare. Men da må vi være sikre på at disse bibelstedene taler om samme sak og hører sammen.

Et annet viktig prinsipp er: “På to eller  tre vitners ord skal enhver sak stå fast” (Matt 18:16; 2Kor 13:1; 5Mos 17:6 m.fl.). Dette er en “grunnlov” i Bibelens lære om rettssikkerhet. Og ifølge Luther gjelder det samme også når det er tale om den bibelske lære. Om et lærespørsmål forekommer bare ett sted i Bibelen, er det heller ikke grunnlag for å lage en læresetning ut av det. Men om det er to eller flere bibelsteder som gir et samstemt vitnesbyrd og de omhandler samme sak, kan vi stole på at det er Bibelens lære. Dette er Luthers anbefaling og det føler også jeg et trygt. Slik jeg forstår Bibelen, er den ikke mer komplisert enn at vi kan stole på den. For Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh 10:35)!


Læra om et tusenårsrike på den nåværende forgjengelige jord ikke overbevisende

Etter min oppfatning er det denne feil som er gjort i forbindelse med læra om et jordisk tusenårsrike. For direkte læregrunnlag finnes bare i Åp 20. Men om man tolker 1000 år å gjelde et fremtidig jordisk tusenårsrike, så vil dette selvsagt gi åpning for å tolke mange andre bibelsteder både fra GT og NT slik at de nettopp peker frem mot et fremtidig tusenårsrike, selv om de kanskje ikke gjør det.


Tusenårsriket forstått symbolsk eller som en lang tidsperiode

Om man forstår det slik at “1000 år” i Åp 20  skal forstås som en lang periode eller symbolsk, vil de samme bibelstedene for denne bibelleser kunne tale dyrebart om Kristi nåderike her på jord, om den fred som Jesus vant med sitt blod osv.  Jeg tenker da bl.a. på bibelsteder  som Jes 2/Mika 4, Jes 11, Jes 65, Jes 66 og Sak 8 fra GT og Mt 19:28, Luk 19:15, Luk 22:29-30, 1Kor 6:2, Åp 3:21 og Åp 5:9-10 fra NT.


Apostlene lærte mye om Jesu gjenkomst, men ikke om tusenårsriket

En annen sak for meg, er hvorfor en så produktiv apostel som Paulus ikke lærer noe om tusenårsriket, han skriver jo tross alt på ca. 50 steder om Jesu gjenkomst, og så selv med stor lengsel frem til å få flytte hjem til Herren. Og at heller ikke de andre apostlene gjør det – og særlig apostelen Johannes som skrev Åpenbaringsboken – virker veldig underlig.

Apostlene forkynte med stor frimodighet budskapet om livets to utganger, frelse eller fortapelse, evig liv eller evig død, men også om at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor, der alt skal være fullkomment.

Og nettopp om det ber jo Jesus i sin ypperste-prestelige bønn:

“Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt”, Joh 17:24.


Tanken på et jordisk tusenårsrike kan flytte fokus bort fra det aller viktigste
I sin bok Dogmatikk skriver Franz Pieper: “Læra om et tusenårsrike forvrenger Skriftens lære om det kristne håpet. Dette er særlig skadelig og farlig for den kristnes åndelige liv. Der hvor man forholder seg til tusenårsriket med alvor – med andre ord, der læra om tusenårsriket får for viktig plass i de kristnes hjerter – der ledes både hjerte og tankene vill, i forhold til den åndelige herlighet som venter på oss…

Jesu apostler derimot hadde hovedfokus på det aller viktigste: De forkynte Jesu stedfortredende soning på Golgata, hans død i vårt sted, hans seierrike oppstandelse fra de døde til vår rettferdighet, og hans gjenkomst i herlighet. Og de forkynte omvendelse og syndenes forlatelse. Dessuten forkynte de viktigheten av å våke i troen, slik at vi skal kunne finnes våkne og ikledd Kristi rettferdighet når han kommer for å hente sine egne hjem til det himmelske bryllup, slik at vi skal få være med Jesus inn til det himmelens salige herlighet. 

Henry Baardsen,
Alta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.