15. juni 2024

Synder som var åpenbare i menigheten i Korint, er dessverre virksomme også i vår tid og i våre menigheter

To bibelvers fra 2. Korinterbrev har i det siste fått meg til å stanse opp, og å grunne på de åtte syndene som er nevnt der nærmere. Foreløpig har jeg skrevet om fem av disse syndene, og vil etter hvert også skrive litt om hva Bibelen lærer om de tre siste syndene som Paulus tar et oppgjør med. Bibelverset er fra 2Kor 12:20-21, og lyder:

  • “For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer – og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med.”.

Omvendelse uten omvendelsens verdige frukter

Slik det framgår av det som Paulus skriver, var det i menigheten i Korint kristne mennesker som tidligere i sin uomvendte tilstand hadde levd et liv i synd og i all slags urenheter, slik han nevner ovenfor. Sann omvendelse betyr å opphøre med et liv i synd, og å avkle det gamle menneske med dets gjerninger (Kol 3:9). De som hører Jesus Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster (Gal 5:24). Synder man har levd i før omvendelsen, er selvsagt helt naturlig at man opphører med når man blir et Guds barn. Det er altså er liv før, og et helt annet liv etter omvendelsen. Slik bør og må det være, om man vil følge Jesus. Et menneske som ved troen tar i mot Frelseren Jesus Kristus og blir en kristen, blir samtidig beseglet med den Hellige Ånd (Ef 1:13), og begynner et helt nytt liv (2Kor 5:19) på himmelveien i Jesu etterfølgelse i forsakelse og tro, ledet av den Hellige Ånd. Guds Ånd virker til helliggjørelse og lydighet (1Pet 1:2), og gjør at man ikke lenger vil vandrer etter kjødet, men etter Ånden (Rom 8:3-10). Dette er “det normale” for alle som blir en kristen og som vil leve som en kristen, selvsagt også for barndomskristne. Men slik var det altså ikke for alle i korintermenigheten, noe som gjorde Paulus sorgfull. Paulus uttrykker seg slik: 

“Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med,  2Kor 12:21.

Dessverre er det ikke alltid slik at alle som omvender seg, opphører med alle synder de levde  i som ikke-kristne. Mange begynner i Ånd, slik Paulus uttrykker det, men på tross av det lever og fullender de i kjød (Gal 3:3). Klare eksempler er de syndene Paulus nevner: Stridigheter, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder mm., synder som hører et liv i verden til pga. arvesynden, noe kristne ikke skal bruke tid på, eller leve i som Jesu etterfølgere. 

Slik var det på aposteltiden. Og dessverre er det i en viss utstrekning slik i dag blant noen, også i våre sammenhenger og i noen av våre menigheter. Og dette på tross av at de bekjenner troen, og mener seg selv å være de rette og sanne Guds barn som hører den lille utvalgte skare til. For det er nemlig de som har den sanne og rette lære, slik de også kan gi uttrykk for. Og hva de andre lærer, er ikke alltid helt og fullt til å stole på, selv om de kanskje ikke våger å påstå at det direkte er falsk lære.

En av de største farene – slik jeg erfarer det – og som synes å være en utfordring også for oss som hører til vår vekkelse – er om noen begynner å tro om selv at de representerer den eneste levende kristne menighet som har en saliggjørende tro, at de alene har den sanne Åndens opplysning som rett kan tolke og utlegge Guds Ord slik at det kan ble levende og virksomt til liv og salighet. Andre derimot, mener de – som forkynner Kristus og hans verk på Golgata som eneste frelsesgrunn, og som beflitter seg på å forkynne Guds Ord slik det er åpenbart i Skriften – har derimot ikke en saliggjørende lære – slik noen av dem uttrykker det  – dersom de ikke i ett og alt forkynner slik disse predikanter krever.  Tenker man slik, får man  – enten man er vanlig menighetsmedlem, menighetsleder eller predikant – snart alt for høye tanker om seg selv. Og særlig farlig er det når noen som forkynner Guds Ord blir besmittet av en slik kjødelighet og åndelig stolthet. Da blir man snart blinde, og merker ikke selv at man tenker for stort om seg selv, selv om andre tilhørere gjør det. Uten å merke det, begynner man å spre nedsettende rykter om andre forkynnere, kanskje i håp om selv å komme i et mer positivt lys, og på den måte skaffe seg og sine egne flere støttespillere og sympatisører. Det er ikke tvil om at slikt er kjødelig, og en synd som er en klar konsekvens av arvesynden. På den måten legger man grunnlaget for splittelser og partidannelser, slik det skjedde i korintermenigheten, noe også apostelen Johannes grundig tar et oppgjør med i 3Joh. I Bibelen er det ganske mange tydelige eksempler på “maktmennesker i menigheten”, og flere av dem er helt konkret nevnt med navn. 

I 2Kor 12:20 nevner Paulus åtte synder som en del omvendte personer fortsatte med, også  etter at de ble kristne og en del av menigheten: 1. Stridigheter, 2. Misunnelse, 3. Vrede/vredesutbrudd, 4. Selvhevdelse/selviskhet/selvopptatthet/ intriger, 5. Baktalelse, 6. Sladder, 7. Oppblåsthet/hovmod/ arroganse og 8. Uorden/opprør.

Da Paulus skrev dette, gjorde han det med håp om selv å få besøke menigheten i Korint for konkret å ta et oppgjør med slikt. Det å selv få se og oppleve slikt, regnet han med ville pårøre ham stor sorg, siden mange i menigheten som hadde omvendt seg, ikke hadde  opphørt med å leve i sine tidligere synder (vers 21), men at de samme syndene dessverre var aktive, også etter at de hadde blitt kristne.


Syndene som Paulus lister opp i 2Kor 12:20, er også i en viss grad synlige blant oss, og i våre sammenhenger og menigheter

At slikt forekom i korintermenigheten, var neppe noe engangstilfelle, men noe som gjentar seg med visse mellomrom også i andre menigheter blant de kristne. En annen særegen synd som særlig sterkt framkom i korintermenigheten, var mange gruppedannelser og partier. Alle som kjenner til læstadianismens 175-årige brokete historie, kjenner godt til alle de unødvendige gruppedannelsene som har oppstått, og hvilke skade det har påført Guds rikes fremme. Og dessverre ser ikke dette ut til å få noen ende, men derimot bare kan føre til ytterlig flere grupperinger og sammenslutninger. Det er ikke tvil om at alt slikt er kjødelig og syndig, og noe som på ingen måter fremmer Guds ære. Så langt jeg kan vurdere, har alle de mange læstadiansk grupperingene i all hovedsak samme lære om omvendelsen bygd på Skriftens grunn og i samsvar med Luthers lære: Hvordan man blir et Guds barn, hvordan man får fred med Gud i en god samvittighet, hvordan man får sine synder forlatt ved bestenkning med Jesu Kristi blod (1Pet 1:2) og hvordan en kristen bør leve i Åndens lydighet i Jesu Kristi etterfølgelse. Det samme gjelder også rettferdiggjørelsen alene ved tro, av Guds ufortjente nåde. Vel er det en del ulike betoninger når det gjelder  sekundære saker, særlig knyttet til ytre tradisjoner. Så bortsett fra det, kunne kanskje hele den læstadianske vekkelse  ha blitt bevart som en enhet, dersom det hadde vært mer frihet når det gjelder nyanser i noen lærespørsmål, og særlig i spørsmål som gjelder adiafora. Men årsaken til splittelsene har nok i all hovedsak dreid seg om makt om posisjoner, og hvem som skal få være størst og mest betydningsfull, nøyaktig slik det var tendenser til på Jesu tid og i den første apostoliske menighet. 

Siden visse forkynnere på aposteltiden opphøyet noen, og snakket negativt om andre av forkynnerne – særlig gjaldt det  apostlene – oppstod det fort indre stridigheter og gruppedannelser. Slikt tar apostelen Paulus et kraftig oppgjør med, og det samme gjorde også Johannes. I en del menigheter – slik som i Korint – strevde de etter at noen av apostlene skulle bli opphøyet høyere enn menighetens hode Kristus, mens andre ble nedsnakket og baksnakket. De satte ut et dårlig og negativt rykte om dem, og gjorde alt som stod i deres makt for å skade apostlenes gode navn og rykte, og den tjeneste de var satt i. En slik ond arbeider, var Diotrefes, som Johannes skriver åpent om i 3Joh. Han var ingen god medarbeider for sannheten, siden han selv ønsket å fremme seg selv. Og for å lykkes med sin selvhevdelse og sin jakt etter egen ære og makt, benyttet han listige og lure knep og påfunn. For hans mål var å komme apostelen Johannes og de andre apostlene til livs og for å få satt en stopper for deres virksomhet, gjorde han slik Johannes skriver: “Derfor vil jeg minne om de gjerningene han gjør, når jeg kommer. Han baktaler oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det: Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil gjøre det, hindrer han i det og støter dem ut av menigheten,  3Joh 10. 

* Diotrefes – en ond og usunn maktperson i menigheten

Diotrefes, som Johannes omtaler,  var intet annet enn “maktmennesket i menigheten”. Han hadde makt og posisjon til å hindre menigheten fra å tilkalle forkynnende troens brødre til dem og til apostelen Johannes. Og tok de ikke hensyn til hans forbud, hadde han makt og autoritet til å ekskludere disse personene fra menigheten. Posisjonen og makten han hadde, misbrukte han på det aller groveste. Det var ikke bare Johannes, men også Paulus og de andre apostlene som møtte slike “onde arbeidere” i de kristne menighetene. Paulus kaller en slik synd for selvhevdelse i 2Kor 12:20. Målet for slike maktpersoner var å opphøye seg selv. De var oppblåste og benyttet listig baktalelse for å fremme sin egen selviske sak. I stedet for å holde seg til sannheten og å ta greie på sakene, benyttet de seg av sladder, noe som skapte onde rykter og negativ omtale. Bak slikt lå og ligger nesten alltid misunnelse. Alt slikt skapte uorden og usikkerhet i menigheten. I stedet for fred og overbærenhet med hverandres skrøpeligheter, skapte alt dette indre onde mistanker og splidaktighet blant troens brødre og søstre. Apostelen Paulus formaner slike kjødelige kristne med disse ord: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!, Gal 5:15. 

Også i våre dager er det mange som ser og opplever slik usunn åndelighet blant troens folk. Men ingen velger eller våger å sette tydelige ord på slikt, slik Paulus og Johannes gjorde. Samtidig mangler vi tydelige ledere med autoritet, slik Johan Raattamaa hadde på slutten av 1800-tallet, og delvis også Antin Pieti på norsk side så lenge han levde. Med kjærlighetens sterke sammenbindene bånd gjorde særlig Raattamaa alt som stod i hans makt for å holde vekkelsen samlet som en enhet med kjærlighetens sammenbindende  bånd, på tross av at det stormet langt kraftigere på den tiden enn i våre dager. Men etter at de døde, gikk det bare en kort tid, og vekkelsen ble splittet opp i fire store og sterke grupperinger, altså “gammellæstadianerne” (SRK, Rauhan Sana, LFF, Tornedalen og Alta-retningen på den tiden), de førstefødte, de nyvakte og Lyngen-retningen.

Egentlig kan man spørre seg: Hvilke splittelsesmekanismer er det egentlig som gjør at man innen læstadianismen splittes oftere og i flere grupperinger enn noen andre innomkirkelige vekkelser i Norden? Kan en av årsakene være at alle de åtte åpenbare syndene Paulus nevner fra korintermenigheten i 2Kor 12:20, ikke i stor nok grad har blitt forkynt som alvorlige synder som kristne må ta  et oppgjør med og få en slutt på, slik apostlene Paulus og Johannes gjorde ? Jeg tror faktisk dette kan være en av flere andre årsaker! Uten sammenligning for øvrig forekommer mange av disse splittelsesmekanismene i enhver oversikt over kjennetegn på en sekt. Ikke slik å forstå at læstadianismen er en sekt, for det er den ikke! Men for ikke å utvikle sekteriske trekk, er det viktig at vi, slik også alle andre vekkelselsrørelser, ser til at slikt ikke får forekomme og utvikles.

Litt om disse åtte ulike syndene som forårsaket splittelse i korintermenigheten:

  1. Strid (på gresk “eris”) første synd som Paulus nevner fra korintermenigheten
  2. Misunnelse eller avindsyke – den andre kjødelige synden som Paulus nevner fra menigheten i Korint
  3. Vrede – også en av syndene mange av de omvendte i Korint ikke opphørte med
  4. Selvhevdelse/selviskhet/selvopptatthet og intriger i menigheten
  5. Baktalelse
  6. Sladder
  7. Oppblåsthet/hovmod/arroganse/storhetstanker om seg selv
  8. Uorden

 

Eugmo 8.8.2023

Henry Baardsen


 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *