av Et eldre ektepar og som hadde tilhørt en kristen vekkelse i lang tid, gledet seg stort over at en god kjenning av dem hadde kommet til troen i en større ungdomsvekkelse. De fortalte oss at han etter kort tid tok dem kraftig i skole når det gjaldt hva som var rett og levende kristendom, og hvordan de skulle leve rett som kristne. Og alt gikk bare ut på det ytre. For han var det nettopp det som var det klare kjennetegnet på at det stod rett til med troen og med forholdet til Gud.
Nå var det bare han som forstod kristendommen rett, så derfor var tiden kommet for at de skulle undervises og fostres. De fortalte oss at ifølge den radikale, nyomvendte kjenningen deres, var nesten alt galt med deres kristendom. Og det verste av alt: De hadde juletre, og det var jo en stor avgud. Alt de gjorde og slik de levde, var galt ifølge deres kjenning.
Dette paret var våre gode venner gjennom lang tid, og hadde både i inn- og utlandet et godt vitnesbyrd om at de levde et verdig liv som kristne. De hadde mange gode kristne venner både i Finland og i Sverige som de hadde blitt kjent med når de var på storforsamlinger der. Og disse utenlandske vennene deres var samtidig også venner av oss. Så når vi møtte dem, sendte ofte hilsninger med oss til det gamle kristne paret. For de hadde blitt så glade i dem.
Det gamle kristne paret var virkelig forbauset over hvor klok i kristendommen denne mannen hadde blitt, og etter så kort tid. Hvordan kunne slikt skje? For det var jo bare snakk om noen måneder siden han hadde kommet til troen.
Men det gikk ikke lang tid før den unge mannens kristendom brått tok slutt. Han ble på en gang borte fra menigheten, selv om han nylig hadde vært så stor og så klok når det gjaldt rett og levende kristendom.
Da denne mannen kom til troen, bodde jeg og familien vår et annet sted. Men da vi kom hjem igjen, kom han på besøk til oss, for vi kjente jo hverandre godt. Jeg gav uttrykk for glede over at også han var blitt et Guds barn. For det hadde jo året før vært en stor ungdomsvekkelse i menigheten. Og jeg ville så gjerne vite hvordan Gud hadde kalt han til omvendelse, og hvordan han hadde funnet fred med Gud i en god samvittighet.
Grunnen til at jeg ville vite det, var at jeg selv hadde fått oppleve det samme 12 år tidligere, noe jeg var veldig takknemlig til Gud for. Det eneste han svarte meg, var: “Jeg har bekjent mine synder for NN, og mer trenger ikke du å vite!”.
Jeg tenkte mitt, men sa ikke noe til han. Men da han hadde gått hjem, sa jeg til min frue: “Vi får følge med hvordan det kommer til å gå med han videre i livet som en kristen”.
