Predikant Hans Pietilæ hadde ikke hørt om læstadianere da han var ung, 60 år etter at vekkelsen kom til Alta

Hva er egentlig en læstadianer i ikke-kristnes øyne? Hvordan var det på begynnelsen av 1900-tallet og hvordan var det  tidlig på 2000-tallet? Dette har bygdefolket gitt veldig mange synspunkter og tilbakemeldinger på i løpet av de siste 100 år. Og det har det vært svært vanskelig å gi en enkel og entydig definisjon på. Og det skjønner jeg så godt. For bildet har absolutt ikke vært entydig, og det har dessuten skiftet stort med tidene. Derfor har dette vært avhengig av øynene som har sett, hvilke tidsperiode det har vært snakk om, og hvilke briller bygde- og etter hvert byfolket har valgt å ta på seg.

Det inntrykket jeg sitter tilbake med – i alle fall etter tilbakemeldinger fra eldre ikke-læstadianere – er at tidligere hadde menighetens folk stor respekt med seg. De var ærlige, pålitelige og høflige, og gjorde ikke så stort vesen av seg selv. Men deres oppriktige tro har mange gitt et meget godt vitnesbyrd om. Og de holdt dem absolutt for å være kristne. Så om de skulle komme i syndenød, ville de ikke hatt den minste betenkelighet med å søke hjelp og sjelesorg av menighetens folk. Dette er noe mange av bygdas folk har fortalt meg.

Men dessverre har dette bilde forandret seg mye nå i vår tid, etter de tilbakemeldinger jeg har fått, særlig i nyere tid og etter 1980. Og ut fra det som de har kunne fortelle meg om hva noen av dem har opplevd, skjønner jeg dem.

Derfor  er det viktig for oss kristne å være Kristi brev (2Kor 3:3) for de ikke-kristne, slik at vi kristne igjen skal kunne få tilbake respekten som vekkelsens folk hadde i tidligere tider, også her i vår hjemmemenighet.

For meg personlig har det ikke vært viktig å proklamere det ut at jeg er en læstadianer. Det viktigste for meg er å kalle meg for en kristen. Og Kristi navn vil jeg ikke skamme meg over, og heller ikke at jeg med mitt liv ønsker å tjene og følge ham.

Og det var det heller ikke i den første generasjon etter vekkelsens begynnelse. For det var først etter 1870 som man begynte å kalle dem for læstadianere. Det viktigste for dem var at de var Guds barn. Og Jesu navn ville de bekjenne, og han alene ville de følge. For han hadde frelst dem, kjøpt dem fri fra syndens slaveri, gitt dem del i syndenes forlatelse og kalt dem til et evig liv i himmelen. For dem var det det kun det hørbare evangelium som formidlet frelse til dem, og det var gjennom Ordets forkynnelse de fikk motta troen. Og ved troen gav Gud dem den Hellige Ånd, slik at de fikk oppleve rettferdighet, fred og glede. Og bare en liten detalj: Tilgangen til Bibler, trykte postiller av Luther og Læstadius og trykt kristen litteratur var det på første halvdel av 1800-tallet svært begrenset av. Slikt var det ikke så mye av i alle kristnes hjem. Så også av den grunnen, var de ennå mer avhengige av det forkynte Ord enn vi er i dag.

Og det store som evangeliet hadde velsignet dem med i deres liv,  ønsket de at alle skulle få del i. Derfor vitnet de om Jesus med stor frimodighet. Det var det som var sann og bibelsk kristendom for dem. Slik var det for vekkelsens første generasjon læstadianere, selv om de selv eller andre ikke kalte dem for læstadianere ennå da. Derfor er det viktig for oss å være oppmerksomme på at de forkynte ikke Læstadius, men Kristus. De opphøyet ikke Læstadius sitt navn, men Kristi navn. Slik burde det være også for oss! For når vi gjør det, da er også vi kristne.

Jeg har en kassett fra  begynnelsen av 1970-tallet, når Hans Pietilæ (1896-1973) talte på Närvilä bedehus i Karleby. Han var født i 1896, så det han fortalte, var sannsynligvis fra ca. 1908-1915. Han var ute på Rafsnes en tur. Så kommer det noen finske turister forbi, og stopper opp for å snakke med han. Og de spør: Finnes det læstadianere her? Nei, svarer han som senere skulle bli en kjent predikant i den læstadianske vekkelse. Jeg har aldri hørt om slike folk.

Muligens hørte turistene selv med i den læstadianske vekkelse, og ønsket å treffe sine troens venner, bare den unge Hans Pietilæ skulle ha forstått hvem de egentlig spurte etter. Så derfor fortsetter de bare reisen videre.

Så forteller Hans Pietilæ videre på kassetten: Da de hadde dratt videre, begynte han å tenke over hva de egentlig spurte om. For hans foreldre var jo kristne. Dessuten brukte de jo å holde kristne møter i bygda. Og muligens holdt menighetens folk som best på å bygge det første bedehuset i Rafsbotn, for det ble jo innviet i 1914. Eller så var det allerede ferdig.

Og hjemme hadde han jo lagt merke til at de brukte å lese prekener fra en postille, så muligens var det Læstadius postille som de leste fra. Men da var det for sent for han å fortelle det  til turistene, siden de allerede hadde dratt sin vei.

Den læstadianske kom til Rafsbotn og Elvebakken omtrent samtidig, ca. i 1850. Sannsynligvis fantes det minst 40-50 mennesker i Alta som tilhørte vekkelsen på den tiden, siden det var 20-30 personer når oldemor kom til Alta i 1870.

For dem var det viktigst å bekjenne at de var kristne, og nødvendigvis ikke at de var læstadianere, siden Hans Pietilæ selv forteller at han ikke hadde hørt noe om dem så sent som i sine i sine gutte- eller ungdoms-dager.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.