av Til sammen er det bevart 466 prekener av Læstadius. Men tross det er det for “oss vanlige lesere” bare tilgjengelig en liten brøkdel av alt hva han etterlot seg av skriftlig materiale. Hva han selv stod for i de ulike lærespørsmålene, er ikke alltid så helt entydig, i alle fall ikke for meg. Å kunne systematisere og å lage en oversikt over hva han stod for rent teologisk, vil nok derfor være rimelig krevende, skulle jeg tro. Hans prekener er kanskje for spesielle og kanskje ikke så “tidløse” og så “enkle” å forstå som f.eks. Luthers prekener. Og de er heller ikke bibelske tekstforklaringer i tradisjonell forstand. Ifølge Elgvin 2010 hadde Læstadius langt på vei et allegorisk bibeltolkningsprinsipp, noe som innebærer å finne den åndelig meningen med tekstene i tillegg til den bokstavelige og historiske, noe Luther ikke var en tilhenger av.
Hva som egentlig er “opprinnelig læstadiansk”, er kanskje ennå vanskeligere å avgjøre. Er det slik som Læstadius selv lærte og stod for fram til sin død i 1861, slik de nyvakte holdt det for å være? Eller er det slik som vekkelsen utviklet seg til under ledelse av Raattamaa og Erkki Antti fram til deres død rundt år 1900? Eller er det begge deler? Slik tenker nok de fleste av de læstadianske gruppene, vil jeg tro. Eller er det kanskje slik som vekkelsen i svensk lappmark og i Gällivare-traktene utviklet seg under ledelse av Jonas Purno og de andre predikantene som sto han nær?
På finsk side i Kittilä-området, under ledelse av predikantbrødrene Pietari Hahnivaara og Fredrik Paksuniemi, vokste det seg opp kvass kritikk mot de første lederne etter Læstadius, Johan Raattamaa og Erkki Antti. De ble beskylt for å ha forlatt Læstadius’ opprinnelige lære, og at de var blitt alt for evangeliske. Kittilä-fraksjonen ville tilbake til Læstadius’ lære, og få vekkelsen inn i en mye mer pietistisk retning, noe Raattamaa og Erkki Antti ikke gikk med på. Så dermed etablerte de fraksjonen “de nyvakte”. Etter deres syn var det bare de som representerte “den opprinnelige læstadianske lære” og som holdt fast i Læstadius og det han stod for. De hadde derfor en sterk fokusering på dyp anger og på åndelig fornyelse. Og dette krevde de av alle, også av de som i en lengere tid hadde vært kristne. Etter deres syn var de kristne blitt alt for verdslige og for likegyldige.
Nei, hva som er “opprinnelig læstadiansk”, er sannelig ikke lett å avgjøre, i alle fall ikke for oss som lever 175 år etter dens begynnelse. Og ikke heller på 1800-tallet var alle enige om dette spørsmålet, det er et faktum. Og fra begynnelsen av 1900-tallet økte disse spenningene ytterlig på mange hold, også på norsk side. Og nettopp derfor oppstod det også splittelser, slik at vekkelsen på kort tid ble delt opp i fire store grupperinger, i gammellæstadianerne (øst), de nyvakte (Kittilä-fraksjonen), de førstefødte og Lyngengretningen. Og alle mente og påstod at det var nettopp de som hadde “den gamle læstadianske kristendommen” og Læstadius lære, og som derfor var de “egentlige læstadianerne”. Og om ikke det skulle være nok, skjedde det ytterlig en splittelse ved at gammellæstadianerne (øst) delte seg i 1934 i Rauhan Sana/LFF/Tornedalen/Alta-retningen på den ene side, mens hovedretningen ble SRK. Også da var argumentasjonen fra SRK’s side at det var de som representerte “den gamle opprinnelige kristendommen” og de som hadde Læstadius lære. Og eter hvert har det oppstått flere og flere grupperinger som har tenkt stort sett i samme baner.
Hva skyldes det at det i så mange av de læstadianske grupperingene er slike som mener at det er bare de som er de rette kristne?
Hva kommer det egentlig av at det i de fleste grenene av læstadianismen er flere som tror at det kun er de selv som er de rette kristne, men som samtidig har så vanskelig for fullt ut å godta hverandre fra de ulike retningene som likeverdige kristne, det er det nok mange lurer på, meg inkludert. Kan dette skyldes “gener”, “miljø” eller “usunn kultur”, eller en kombinasjon? Eller kan det skyldes usunne elementer i læra? Eller er det mulig at forkynnelsen i vekkelsen ikke hadde god nok bibelsk forankring, eller kanskje ikke i samme grad som Luther hadde. For han var Bibelen og det skrevne Guds Ord a & o, det eneste som var verd å ta vare på av alt han hadde skrevet. Jeg tenker da særlig på “Skriften alene” og “med Skrift skal Skriften forklares” og “Bibelen er sin egen og beste tolk som forklarer og utlegger Skriften aller best”.
Eller kan det eventuelt ha noe med et usunt og ubibelsk menighetssyn å gjøre? Eller skyldes det at mange rett og slett kan ha misforstått noe av hva både Læstadius og Raattamaa har skrevet eller uttalt?
Som kjent var både Raattamaa og Erkki Antti meget fredelige folk, og forårsaket ingen splittelser eller partidannelser. Kanskje det var derfor de ble beskylt for å være alt for evangeliske. Kan det derfor være helt andre utsendinger og predikanter enn Læstadius – og etter hans død Raattamaa og Erkki Antti – som i for stor grad har preget vekkelsen på en usunn måte, og at dette kan ha påvirket en del av vekkelsens folk, og kanskje fortsatt gjør det? Jeg tenker da på at en del faktisk fortsatt har “et eksklusivt menighetssyn”, at “det er bare vi som er de levende kristne”, at “Gud virker kun gjennom oss”, at “den Hellige Ånd kun virker gjennom våre predikanter” og “at det forkynte Guds ord står over Bibelen, det skrevne Guds Ord”, for å nevne noe. Alt dette tok som kjent Raattamaa avstand fra. Men tross det er det nødvendigvis ikke Raattamaas ord som er det normative for alle.
Det er vel ikke tvil om at mange av Læstadius’ første utsendinger, men også noen av de første predikantene hadde et vel grovt språk og ikke alltid framtrådte så klokt. Og en del av det de lærte, var ikke alltid i overensstemmelse med Raattamaas syn. Så derfor kunne de nok bli dårlige eksempler og rollemodeller, særlig for personer som hadde lett for å la seg påvirke av slikt, særlig de som var mer radikale.
At Læstadius satte ting på spissen og karikerte saker som han ønsket å sette fokus på, er velkjent. Så hensikten med det som han mange ganger kom med av skarpe uttalelser og kvass kritikk av, er nok lett å forstå feil, særlig om man generalisere ut fra noen av hans enkeltuttalelser. Og gjør man det, blir det fort feil. Et annet spørsmål er om vi som lever nå, over 150 år etter at de levde, kjenner godt nok til konteksten fra den tiden da Læstadius og Raattamaa levde og virket. Derfor kan det nok være nyttig å kjenne til samtiden som de levde i.
Slik jeg tenker, hadde Raattamaa opprinnelig et sunt og bibelsk syn på “den førstefødtes menighet”. Han hadde samme syn som også hans skysskar og predikant Juhani/Junnu Rautio stod for, og som han også redegjorde for skriftlig. Men etter at stridighetene blant læstadianerne i Amerika eskalerte, var det maktpåliggende for Raattamaa og den åndelige ledelsen i lappmarken – der hvor læstadianismen begynte – å få kontroll over situasjonen i Amerika, det følte de et ansvar for. Så i den forbindelse fikk begrepene “de førstefødtes menighet i svensk lappmark” og “Lappmarkens eldste” større og større betydelse, særlig under påvirkning av Jonas Purnu som Raattamaa sendte til Amerika for å megle under den fastlåste konflikten. Og da var det helt klart et krav om lydighet mot “Lappmarkens eldste” og “de opprinnelige førstefødte”, og deres ledelse. Og dette lyktes Jonas Purnu med, noe som førte til at Raattamaa ble fornøyd med Purnu og med hans oppdrag for å løse den fastlåste konflikten som hadde oppstått. Slik fikk det bibelske begrepet “den førstefødtes menighet” et nytt innhold, med svensk lappmark som utgangspunkt og som sentrum for “vekkelsen i den siste tid”.
Etter hvert som splittelsene var et faktum rundt og etter 1900-tallet, utviklet det seg flere nye sentrum eller “Jerusalem” for vekkelsen, slik som Gällivare med deres ledelse som var “lappmarkens eldste”, Kittilä med sine egne ledere, Oulu for SRK med sitt sentralstyre, og kanskje også på norsk side. Slik Raattamaa noen ganger gav uttrykk for, var det etter hans syn de områder i landet hvor vekkelsen først etablerte sin egen menighet (f.eks. Vadsø, Elvebakken i Alta og Lyngen), som skulle være å anse som “sentrum” for vekkelsens virksomhet der, muligens en type “modermenighet”. Rent administrativt og organisatorisk kan man kanskje skjønne noe av en slik tankegang, særlig ut fra forholdene på den tiden. Sett fra Raatamaas ståsted, var selvsagt en slik organisering både praktisk og effektivt. Men samtidig kan slikt fort kunne bli usunt, noe som det finnes mange eksempler på. Slikt leder lett til et hierarkisk system som neppe vil være like bra for alle. For da kan noen menigheter og noen predikanter fort begynne å føle seg mindreverdige i forhold til andre. Og i store menigheter kan noen begynne å tenke litt for stort om seg selv, og ikke ta hensyn til de små menighetene slik de burde. Men innfor Gud er alle menighetene og alle kristne likeverdige, og ingen har rett til å herske over andre. For i Kristi legeme kan det kun være ett hode, og det er Kristus.
Siden alle disse ulike læstadianske retningene i stor grad har ansett seg for å være de “opprinnelige læstadianere”, kan det muligens ha utviklet seg – slik jeg tenker – “et eksklusivt og usunt menighetssyn” hvor man stort sett har tenkt at det kun er de selv som er “de rette og ekte læstadianere”. Så derfor har også samarbeidet mellom disse gruppene blitt vanskeliggjort, og kanskje også uønsket? I praksis betyr det at man med tiden vokser fra hverandre og ikke sammen, slik det burde være ifølge Menighetens Herre. Og dette på tross av at stort sett alle de læstadianske grupperingene har hatt og fortsatt har en lære som i all hovedsak var og er felles for det Læstadius og Raattamaa lærte.
Det som for meg er det aller farligste, er om noen tenker eller sier at Den Hellige Ånd ikke er eller virker i andre grupper enn i sin egen. Hvordan slikt kjentes på kroppen, det fikk jeg virkelig oppleve fra SRK-hold som en som nyomvendt i 1973. Så den sterke opplevelsen glemmer jeg nok aldri! Kan slikt kanskje skyldes mangel på gode og bibelske argumenter, eller når noen ser og oppdager at også de andre tror og lærer som de selv gjør, men tross det ikke vil akseptere dem som rette kristne. Så derfor har de ikke andre konklusjoner enn dette: “Dere har jo ikke den Hellige Ånd, så derfor blir dere heller ikke frelst, på tross av at dere ytre sett har en rett, bibelsk lære. Slikt har i alle fall blitt sagt til meg.
Eller kan det muligens være at også slikt delvis kan skyldes at Raattamaa ikke helt klarte å få stoppet et slikt eksklusivt menighetssyn, selv om både han og tre predikantmøter – i 1876, i 1885 og i 1909 – erklærte slikt som ubibelsk, og at de derfor tok er kraftig oppgjør med det, nemlig den såkalte “tre alens læra” (les definisjon). Ja, jeg tror faktisk det!
Kristelig er slikt i alle fall ikke, og heller ikke i overensstemmelse med Jesu og apostlenes lære. Og det er heller ikke troens og Åndens frukter dersom noen tror at det bare er de som er “de rette” og som har “lyset”. Derimot er det et klart sekterisk trekk som absolutt bør bekjempes. Men ikke med fordømmelse, men med gode bibelske argumenter, og med Åndens sverd som er Guds Ord. Og det gjorde faktisk vekkelsens ledere på 1800-tallet, særlig Johan Raattamaa. For også han la merke til hvor aktivt splittelsesmekanismene i vekkelsen virket, og han gjorde derfor alt som stod i hans makt for å stoppe denne usunne utviklingen. Men tross det maktet han dessverre ikke å komme til bunns i disse problemene eller å få rykket opp denne “kreftveksten” som stadig vokste, og som derfor forårsaket en åndelig spaltedeling” i cellene i Kristi legeme.
Slik jeg har inntrykk av, er det nok mange også i våre dager og også innen Alta-retningen som mener at de er rimelig sikre på hva som er “opprinnelig læstadiansk”, eller i alle fall “ekte læstadiansk”. Og for dem er det nok dette som er “den gamle kristendommen” som de vil holde fast i. Men hvor “gammel” den egentlig er, er ofte et relativt begrep. Ofte kan det nok være slik at det var når de selv eller kanskje deres foreldre var barn. Predikant Juhani Rautio, Johan Raattamaas skysskar og medhjelper, hadde et mye videre perspektiv på hva som var “den gamle kristendommen” da stridighetene om hvilke gruppe som var “den førstefødtes menighet” ble debattert på begynnelsen av 1900-tallet like etter Raattamaas død. Slik han forstod det, fantes “den førstefødtes menighet” allerede da patriarkene og Moses ble ledet til denne Guds menighet, og at det var det himmelske evangelium som ledet Abraham, Isak og Jakob inn i “den førstefødtes menighet”. Så stort får faktisk også vi se på Guds rike. Og da blir også vi bevart i “den gamle” kristendommen” som ble sendt ned fra himmelen, slik Juhani Rautio uttalte det. Derfor er det bortkastet å sløse bort tiden med å kives innbyrdes på grunn av menneskelig trangsyn og misforståelser. Og heller ikke får vi hente fram igjen det som de i vekkelsens begynnelse kalte for “tre alens læra” (det å begrense Guds allmakt og hans virkeområde innen våre små menneskelige mål på 1,8 x 1,8 x 1,8 meter, og å tro at vi er de eneste som Gud virker gjennom) ved å begynne å tro at det er bare vi som holder fast ved “de gamles lære”, særlig siden Raattamaa og de andre lederne i den læstadianske vekkelsen allerede på andre halvdel av 1800-tallet forkastet slikt som ubibelsk.
En gang samtalte jeg og noen andre om loven og evangeliet. Men vi snakket bare forbi hverandre og ble derfor ikke enige, selv om vi stort sett tenkte likt. Etter dette fortalte jeg det til en god bekjent av meg, og han gav da meg et godt råd:
“Begynn aldri å diskutere med noen om krevende lærespørsmål, før dere på forhånd har definert hva hver av dere legger i de ulike begrepene, men også hvordan de bør forståes i lys av Bibelen!”
Det samme ville det nok også være klokt å gjøre når det gjelder diskusjoner om hva man legger i begrepene “læstadiansk” og i “den gamle kristendommen”. En slik begrepsavklaring ville nok kunne ha bidratt til at man kunne unngått mange helt unødvendige misforståelser. Det er nok ikke alltid slik at de som gir inntrykk av at “de vet best selv”, alltid har så god kjennskap til vekkelsens historie som de enkelte ganger kan late som. Ofte er det nok slik i livet at jo mindre man vet og jo mindre man har satt seg inn i saken, dess sikrere kan man bli. Slik er det i alle fall innen mange av livets ulike områder. Og det kan nok også være tilfelle når det gjelder teologiske lærespørsmål.
Alta 8.12.2021,
Henry Baardsen
Sider: 1 2
