https://www.hbardsen.com

18. august 2022

Kvinnens sæd – Bibelens viktigste røde tråd

Bibelen, Guds hellige bok, består av 66 bøker. I hovedsak er den delt inn i to bøker, Det Gamle Testamente og Det Nye Testamente. Til sammen danner disse to bøkene en helhet, og de verken kan eller bør leses helt uavhengige av hverandre. Bibelen er Guds åpenbaring til oss. Ønsker vi å lære å kjenne den eneste sanne Gud, og den han utsendte, Frelseren Jesus Kristus, lar de seg aller best lære å kjenne gjennom Guds Ord, både det skrevne men også gjennom det forkynte Ord.

For der vil de spesielt åpenbare seg. Det er altså ikke nok å lese bare NT, siden at alt som er skrevet i NT og det som Jesus og hans apostler har gjort og lært, helt konsekvent bygger på GT, og er profetert der. Nettopp derfor henviste Jesus og apostlene nesten alltid til Skriften (GT) og på dens mange profetier og åpenbaringer. GT og NT kompletterer altså hverandre, og for best å kunne få tak i frelsesbudskapet i NT, må vi også parallelt lese og granske GT.

Slik jeg har nevnt ovenfor, slik har jeg alltid forstått det. Men det er ikke så enkelt – særlig når man er ung – å få tak i kjernebudskapet i GT. For det er jo så veldig mange viktige små detaljer som er godt skjulte, og som er vanskelige å oppdage, selv om man også leser i bønn om å finne GT’s skatter om Kristus, den kommende Frelser. I håp om å finne noen av disse verdifulle perler og skatter har jeg skaffet meg god, kristen hjelpelitteratur, i tillegg til hovedboka Bibelen, bl.a.: “Skriften vitner om Kristus” av Jan Bygstad, “Kristus er Bibelens Herre og Konge” av Martin Luther, “Kristus och Skriften” av Hugo ¨Odeberg, “Kristus i gamla testamentet” av Hugo Odeberg og en finsk
bok på ca. 500 sider som heter “KRISTUS Vanhassa testamentissa”.

Jeg skal her forsøke å lage et lite sammendrag fra alle disse bøkene, og begrenser meg til å skrive om kun en, men kanskje Bibelens første og viktigste profeti om Kristus. Denne profeti gav Gud like etter det skjebnesvangre syndefallet som førte en trefoldig død over hele menneskeheten, og som bestod av:

  • 1. En timelig død ved at menneskenes levealder ble sterkt begrenset.
  • 2. En åndelig død, dvs. at menneskene frafalt fra den levende Gud på grunn av sin ulydighet, sin synd og sitt frafall.
  • 3. En evig død, dvs. at ingen mennesker hadde muligheten til å bli frelst, men ville gå fortapt på grunn av sin synd og sitt frafall fra Gud.

Profetien like etter syndefallet lyder:

“Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt (egentlig: Sæd) og hennes Ætt/Sæd. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl,” 1Mos 3:15.

Dette var det første evangeliet som Gud forkynte for våre første foreldre, Adam og Eva. Men tross dette løfte, forårsaket syndefallet at alle som ble født etter Adam og Eva, kom inn under arvesynden og dens følger, og var underlagt døden. Mennesket var helt fortapt i seg selv. Det fantes ingen mulighet til å kunne reversere Guds definitive dom over synden. Det var ikke noen mulighet å kunne slippe fri fra Guds dom. Evig død og evig fortapelse var en realitet (1Mos 3:3). Og slik er det fortsatt, dersom man ikke vil omvende seg fra sin synd og ta imot Jesus Kristus ved troen som sin eneste redningsmann og Frelser. Men Guds gode og velbehagelige vilje er absolutt ikke at noen skal gå fortapt.

I protoevangeliet i 1Mos 3:15 ovenfor hadde Gud en unik plan. Han skulle selv komme ned for å frelse oss. Det var det som Gud lovet til våre første foreldre, og det var noe han selv skulle gjøre. Det var han som skulle være selve garantisten for at denne frelsesplanen skulle komme til å bli en virkelighet en gang langt inn i framtiden, da han skulle sende sin Sønn som skulle fødes av en kvinne, totalt uten “mannens sæd”. For det var Gud selv som var i Kristus og forlikte verden med seg (2Kor 5:19).

Mannens sæd kunne aldri bli opphavet til “kvinnens sæd”, og kunne heller ikke oppfylle profetien i 1Mos 3:15
For at en kvinne skal kunne bli gravid og kunne føde, behøves mannens sæd. Slik var det i begynnelsen, og slik kommer det til å bli. Nettopp derfor har Gud skapt både mannen og kvinnen, velsignet dem og sagt: “Vær fruktbare og bli mange!”

Dette er det normale, og slik vil Gud også at det skal være. Slik blir alle vi mennesker unnfanget og født. Men siden alle vi menn er underlagt synden og dens destruktive skadevirkninger, var det heller ikke Guds mening å frelse oss mennesker fra syndefallets skader ved “mannens sæd”. Men nettopp derfor profeterer han om “kvinnens sæd” som skulle bli vår Frelser.

For slik Jesus selv sier: “Det som er født av kjød, er kjød”. Og kjød betyr den syndige menneskenatur, det syndige menneske, det som verken vil eller kan elske Gud av seg selv. Og intet syndig menneske kan frelse verken seg selv eller andre, og skulle absolutt ikke kunne ha seiret over Satan – slangen som lokket Eva og Adam til synd – og som Gud lovet at “kvinnens sæd” skulle knuse dens hode.

Eva føder Kain. Tro om han er “mannen fra Herren”?
Eva trodde at hun kanskje hadde forstått Guds budskap i profetien. Det var jo den listige slangen som hadde gjort henne og hennes mann til Guds fiender og som var årsaken til den dårlige relasjonen som hadde oppstått mellom dem og Gud. Det var den bedragerske slangen som hadde lokket dem begge to til synd, noe som ville komme til å få særlig store og ødeleggende konsekvenser både for dem selv, men også for alle menneskene på jorden som skulle fødes etter dem. Så derfor var det bare rett og riktig at Gud skulle straffe slangen , slik at dens hode skulle bli knust. Men hun tolket trolig profetien slik at det var en kvinne – mest sannsynlighet hun selv – som skulle føde Han som skulle gjøre dette, og dermed “sone” synden og få forholdet mellom Gud og menneskene i orden. Kanskje er det derfor hun sier, etter hun hadde født “håpets sønn” Kain: “Jeg har fått en mann fra Herren,” 1Mos 4:1. I fotnoten til BGO står det: “eller: en mann, det er Herren“.

Men Kain ble slettes ikke noen redningsmann eller frelser, men derimot en som kom til å slå i hjel sin eneste bror Abel, ham som Gud hadde behag i siden han trodde på Gud (Hebr 11:4) og som var rettferdig innfor Gud. For Kain var absolutt født av kjødet og var kjød (Joh 3:6). Han var skadet av synden og utførte derfor grov synd både mot sin bror, mot sine foreldre og mot Gud. Han var født av Adams sæd, og var dermed skadet av synden allerede da han ble født. Og bedre ble det ikke da han senere ble fylt av misunnelse og hat. Men hva mente Gud egentlig med uttrykket “kvinnens Sæd”? Hvordan skal det kunne forstås?

Bibelens røde tråd er ofte skjult pga. alternative ord som er benyttet i stedet for “nøkkelordet”
For at vi lettere skal kunne forstå hva som menes med “kvinnens sæd”, hjelper det å vende oss til NT for å se hvordan Jesus og apostlene tolket profetiene. Apostelen tolket profetien om kvinnens sæd på følgende måte:

“Til Abraham ble løftene forkynt og til hans Ætt (grunnspråket: Sæd). Han sier ikke: “Og til ætter”, som om det var mange, men som til én: “Og til din Ætt,” som er Kristus“, Gal 3:16. Altså peker Guds løfte om Ætten eller Sæden utelukkende på en unik person i hele frelseshistorien, nemlig på Kristus. Og “kvinnens sæd” igjen peker på at det var Gud selv som skulle ned (2Mos 3:8) for å knuse slangens hode og for å frelse oss syndere. I denne profetien tales det om inkarnasjonen, når Gud selv skulle bli et menneske og fødes av en jomfru, slik Jesaja profeterer: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El”. Og dette er selve Frelsernavnet som betyr: med oss er Gud.

Selv om vi vet at “sæd” og “kvinnens sæd” er bibelske nøkkelord, og ofte kalles “Bibelens røde tråd”, er det absolutt ikke enkelt verken å oppdage eller å følge denne tråd. Og selv om vi tror at Jesus Kristus er Bibelens hovedperson, og at alle 66 bøker og nesten alle kapitler profeterer om ham, er det slettes ikke alltid vi klarer å oppdage det. Dette kan skyldes oss selv, men årsaken kan også være at ulike bibeloversettelser ikke konsekvent bruker grunnspråkets eksakte betydning, heller ikke da når det profeteres om Sæden/Ætten, som da direkte peker på kun én person, nemlig på Kristus (Gal 3:16). For ofte er Sæd byttet ut med ætt, etterkommere, avkom og lignende. Og da blir det ytterlig vanskeligere for oss vanlige bibellesere å følge ovennevnte eller andre av “Bibelens tråder”, om vi da ikke har egnet hjelpemateriell.

Jesu ættetavle etter jomfru Marias mann, Josef
Vi gjør neppe noen urett mot Skriften om vi sammenligner Jesu ættetavle med en kjede med mange lenker. Ifølge Matt 1:17 var det fjorten slektslegg fra Abraham ti Daavid, fjortenledd fra David til bortførelsen til Babylon, og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias. Til sammen blir det 42 slektsledd. Dette kan vi sammenligne med 42 lenker i en kjede. Josef er regnet som Jesu juridiske far. Jesus er dermed regnet som rettmessig eller juridisk arving til Davids trone, noe som var profetert i Jer. 9:7:

Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid. Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette”. Denne profetien ble oppfylt i på Jesus: “Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, Luk 1:32.

I Jesu slektstavle etter Matteus kan vi legge merke til mange lenker eller personer som den menneskelige fornuft ville ha hatt store betenkeligheter med. Flere av kvinnene var hedninger som hadde en ganske belastet bakgrunn. I utgangspunktet hadde de ikke engang rett til å høre med til Herrens menighet. Men når Gud tilgir og renser hjertene, hvem er da vi som har rett til å diskvalifisere dem. I den forbindelse kan vi nevne Tamar, moabittkvinnen Rut og horkvinnen Rahab, hun som hang en skarlagenfarget eller rød snor ned fra vinduet. Denne berget hennes liv, og Skriften gir henne godt vitnesbyrd på grunn av hennes tro og troens gjerninger. Men menneskelig sett var disse lenker i kjeden både svake og sprøe.

Hva om Abraham virkelig hadde ofret Isak, slik han var i ferd med å gjøre. Da ville ikke Guds løfte til Abraham kunne ha gått i oppfyllelse da Gud sa: “Nei, din hustru Sara skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham med navnet Isak. Jeg skal opprette Min pakt med ham, til en evig pakt med hans ætt etter ham”, 1Mos 17:19.

Eller hva ville ha skjedd dersom Jakob hadde velsignet sin førstefødte sønn Esau i stedet for Jakob, slik han var fast bestemt på å gjøre. Da ville “lenken” Jakob ikke ha fantes i Jesu slektstavle, slik det gjør nå. Og da ville heller ikke Messias ha vært Jakobs etterkommer, slik det er profetert i 4Mos. 24:17, og som fikk sin oppfyllelse i Matt 1:2 og 2:2.

Eller hva om den onde Haman hadde lyktes med å utrydde alle jødene på en dag, slik kong Ahaverus hadde gitt befaling om, men som Ester ved Guds hjelp fikk hindret (Esters bok). Også da ville det ha blitt brudd i Jesu slektstavle, og flere viktige lenker i kjeden som skulle lede frem til Frelseren, ville da ikke ha eksistert.

Eller om vi ennå nevner den onde Atalja (2Kong 11), datter av kong Akab og dronning Jesabel hadde lyktes å drepe hele kongeætten, også den unge Joas som hun planla å drepe, kun for å skaffe seg kongemakten. Heller ikke da hadde det fantes noen av Juda stamme som kunne sitte på Davids trone. Og heller ikke da ville Skriften kunne ha gått i oppfyllelse. Men Gud bevarte Joas. Etter at han var holdt skjult i sju år ble han innsatt som konge, mens derimot Atalja som hadde makten i Juda, måtte dø.

Dette var bare noen eksempler hvordan Gud selv våker over sitt ord og ser til at hans løfter kan gå i oppfyllelse. Og slik skjøt kvisten opp av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter bar en velsignet frukt (Jes 11:1). Og slik skjøt Jesus opp som en kvist for Guds åsyn, som en rot i tørr jord (Jes 53:2).



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.