4. desember 2022

Minneord i forbinde med predikant Kåre Suhrs bortgang

Kjære pårørende og kjære forsamling. Tirsdag i forrige uke var min frue Gun og jeg på Kåfjord sykehjem for å besøke Berte og Kåre. Han lå helt stille på sin seng, og verken Berte eller pleierne lyktes å få kontakt med han, selv om vi var der nesten en time. Vi skjønte at han ikke hadde lenge igjen, men vissheten om at han var beredt til å flytte hjem til himmelen, gjorde at det var lett å overlate ham i Guds hender.

Helt fra ungdommen av har himmelen vært hovedmålet med hans trosvandring, og han bare ventet på å få møte sin frelser og gjenløser, Jesus Kristus. Nå har Kåre nådd frem til endemålet for sin tro, sjelens frelse. Helt fra barndommen og ungdomsårene har Kåres navn vært skrevet i livets bok i himmelen. Å få eie Jesus i hjertet ved troen, har alltid vært det aller dyrebareste for Kåre. Slik jeg har lært å kjenne ham over en tidsperiode på 45 år, var det særlig viktig for ham å ta vare på troen og på en god samvittighet. Dagen etter at vi besøkte ham, på onsdag i forrige uke kom himmelens engler for å hente han hjem til himmelen. Nå er han hjemme og fremme. Nå kan Kåre virkelig glede seg over de ord som Paulus skriver: “Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dagen – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme. 2Tim 4:7-8.

Nå har en kjær troens bror og en medarbeider gjennom flere tiår fått flytte inn til den evige sabbatshvile (11.10.2017). Ca. i 20 år hadde bl.a. Kåre og jeg søndagsskole sammen. I løpet av alle år oppmuntret han og inspirerte meg til å arbeide i Guds rike – i søndagsskolen fra ca. 1973, som tolk fra 1974 og som en Ordets forkynner fra 1985.

Kåre har mange ganger fortalt meg om barndomshjemmet, og den positive påvirkningen han opplevde som barn og ung, særlig gjennom hans troende mor Malla  som mange av oss kjente godt. Hun var glad i å synge kristne sanger og salmer, og sådde villig Guds Ords sæd i Kåres og sine søskens barne- og ungdomshjerter. Men i tenårene følte han at han ikke var flink nok til å ta vare på sin mors formaninger og lærdommer om alltid å holde fast i troen på barnevennen Jesus. Han kom til å gjøre saker som såret hans gode samvittighet. Han opplevde sorg over synden og søkte sjelesorg og trøst i ordet om syndenes forlatelse, noe hans mor og andre kristne gjerne forkynte ham på Kristi fullmakt, i Jesu navn og i kraften av hans blod. Kåre har fortalt meg at dette var et viktig vendepunkt i sitt personlige trosliv. Dette gjorde sikkert et sterkt inntrykke også på hans mamma Malla, og muligens var hun den aller første som kalte Kåre til Guds rikes arbeid, noe vi lar Kåre selv fortelle om nedenfor. Dette skjedde, slik jeg jeg minnes, midt i krigsårene i 1943, da han var 17 år gammel.

Kall til tjeneste i Guds rike

Etter krigen, i 1952, skulle min far Riktor Baardsen til Hammerfest og Porsanger for å forkynne Guds ord. Pappa var da 31 år gammel, og Kåre var 26 år. Vi lar nå Kåre selv fortelle:

“En gang i mine ungdomsår sa min mor noen ord som jeg alltid har hatt i mitt minne: “Han Kåre er født til noe større”. Hun sa ikke så mye, men jeg forstod da, selv om jeg var ung, at det hun sa, hadde noe med Guds rikes arbeid å gjøre.

Før jeg begynte å tale, like etter at vi var gift, var vi på storforsamling i Kvalsund. Også Peder Bergmo fra Nord-Reisa var der. Han sa til meg: Kåre, du kommer til å begynne å tale Guds ord”.

” I 1952 reiste jeg sammen med Riktor Baardsen til Hammerfest, hvor han skulle holde forsamlinger. Jeg var med bare som kamerat. Etter at Riktor hadde talt, oppmuntret Anton Meland meg til å bekjenne troen i menigheten der. Etter det reiste jeg sammen med Riktor til Billefjord, hvor han også skulle holde forsamlinger. Også der ble jeg oppmuntret til å bekjenne min tro, noe jeg også gjorde. Hjemme i Alta, før turen til Hammerfest og Billefjord, hadde jeg iblant sagt noen ord i kvinneforeninga. Senere oppmuntret forstander Jens Kristensen, Edvind Buska og andre meg til å begynne å tale i menigheten på Elvebakken. Det fantes også da noen som ikke ønsket at jeg skulle begynne å tale, men de protesterte ikke i menigheten. Jeg kan ikke huske at saken ble tatt opp i menighetens styre eller på årsmøte. En tid etter at jeg hadde begynt å tale, la predikant Hans Pietilä handen på meg og sa innfor menigheten: “Gud velsigne deg”. Jeg begynte etter kort tid å reise på talerturer til ande  menigheter i vekkelsen. På disse møtene var det mange  som oppmuntret meg til å fortsette, og mange ønsket meg Guds velsignelse i arbeidet”.

En trofast Herrens tjener og en forkynner i Guds rike

Vi som har hatt den glede av å ha Kåre som forkynner i vår hjemmemenighet og i hele vekkelsen, kan i ettertid bekrefte Jesu ord fra Luk 9:62 om at Kåre virkelig var skikket for å arbeide i Guds rike. Etter at han i 1952 la hånden sin på plogen, så han seg aldri tilbake. Han fullførte sin tjeneste (2 Tim 4:5) som en trofast Ordets forkynner og som Herrens tjener og sendebud etter over 60 år i tjeneste for han som kalte ham.

Kåres forkynnelse var enkel, men samtidig kraftfull. Hans motto for sin forkynnelse var alltid, slik apostelen oppmuntrer til: “Om noen taler, han tale som Guds ord” (1 Pet 4:11).  Kåres forkynnelse var både bibelsk og apostolisk. Selv om tidene skiftet og forventningene til hva som burde vektlegges i forkynnelsen skiftet i løpet av sine 60 år som forkynner, holdt han seg konsekvent til prinsippet om Skriften alene. For når Kåre gikk opp på talerstolen, var det alltid Guds Ord han forkynte. Allerede i 1985 påminte han meg om at det er viktig å forberede hjemme hvilke tekster han tenker å tale over på sine taleturer, for det får man aldri tid til når man er på reise, noe jeg har hatt nytte av.

I løpet av ca. 30 år har jeg hatt den glede av å få reise sammen med Kåre på utallige talerturer, i Norge, til Finland og til Sverige. Som pioner var han den første fra vår vekkelse som begynte misjonsvirksomhet i den ingermanslandske kirke i Murmansk i år 2000, og min første tur sammen med han dit var i 2001. Siden ble det flere turer, der Kåre frimodig og enkelt forkynte Guds ord i kirken, på institusjoner, i to ulike fengsler og i private hjem.

Dessuten har han mange ganger og over lengere perioder forkynt Guds Ord over store deler av Amerika, og noen ganger har Berte og noen av barna vært med.

Kåre levde og åndet for et variert arbeid i Guds rike. Han virket som forkynner i over 60 år. Fra første halvdel av 1960-tallet overtok han Sions Blad etter min far. Dette arbeidet fortsatte han med utrettelig i nesten 50 år. Selv om Kåre var dyktig og utholdende, hadde han aldri klart det uten Bertes, og senere Ragnhilds hjelp. Kanskje han burde ha hatt en utenfra som skulle ha sagt til ham, allerede i tidlig fase mens barna var små, slik Moses svigerfar gjorde: “Det er ikke klokt det du gjør her. Du må jo bli alt for trett, både du og dette folket (les: din familie) som er med deg… Velg så ut dyktige menn… som frykter Gud, troverdige menn … til dine medhjelpere.

Slik jeg lærte å kjenne Kåre, ønsket at mest mulig burde være og gjøres slik han ville ha det. Dette gjaldt kanskje særlig skriv til Sions Blad. Slik jeg har vurdert det, var dette i alle fall en delårsak til at i en tidlig fase ikke lyktes med å få noen han kunne delegere arbeidet til. Jeg tror dette ville ha avlastet familien, og slik ville man kunne ha vært et team som sammen skulle kunne ha båret byrdene og avlastet hverandre.

Nå er Kåres plass tom. Han har føllført sitt oppdrag. Han har vært tro mot Gud, han som kalte ham til tjeneste. Selv om man kan si om han, slik Paulus sa om seg selv, at han har arbeidet mer enn de fleste, så har Kåre absolutt ikke arbeidet for å vinne frelse eller for å ha noe å vise frem for Gud. Men Kåres målsetning og håp var at så mange som mulig skulle ta i mot evangeliet, og derigjennom bli frelst.

Minnet etter Kåre Suhr og verket ette ham kommer ikke til å bli brent opp. Hans gjerninger var gjort i Gud. Kåre arbeidet i tro, i håp om å vinne sjeler for Gud, at så mange som mulig – sine egne inkludert – ved forkynnelsens Ord skulle omvende seg, ta i mot Jesus som sin personlige frelser og få del i det evige livet.

Vi minnes Kåre med takknemlighet, og lyser fred over hans minne.

Henry Baardsen
Alta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *