4. desember 2022

Luther: Sammenhengen mellom det skrevne og det forkynte Guds Ord, og forskjellen på dem

Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Det skrevne og det forkynte Ord (s. 135-140)

Gud gir sin tilgivende og sin fornyende nåde til oss mennesker i sin kristne kirke ved sitt evangelium, når han lar det bli forkynt for oss. I de Schmalkaldiske skrifter sier Luther:

Vi får være helt sikre på at Gud ikke vil å ha å gjøre med oss på noen annen måte enn ved Ordet og sakramentene. Alt som er utenom Ordet og sakramentene, og som roser seg av Ånden, er av djevelen [Osa III, Art. viii].

Når Luther underviser om evangeliet, sier han at det fremfor alt, og helt spesielt, “virker ved det muntlig Ord. Ved evangeliet forkynnes det syndenes forlatelse i hele verden. Dette er evangeliets egentlige oppgave”.

Dessuten gir Gud oss sin hjelp og sin nåde ved:

  1. sakramentene
  2. syndsavløsningen
  3. i vekselvirkningen mellom brødre (og søstre), og når man trøster hverandre [Osa III, art. vi].

Luther understreker mange ganger at Gud tilgir oss våre synder ved evangeliets muntlige ord:

“Det muntlige ord bør fremfor alt være nærværende og kunne bli hørt med våre ører, slik at den Hellige Ånd kan få komme inn i våre hjerter. For det er Ånden som opplyser oss ved Ordet, og ved troens gjerninger [WA 29, 581, Kirkkopostilla, 19. kolminaisuuden … ].

“Om du ikke vil søke syndenes forlatelse i Ordet, men derimot stirrer du opp mot himmelen  – eller slik som svermerne sier det, om du søker etter “en indre tilgivelse” – og tror at du skal få (Guds) motta nåde derfra, utenom Ordet, så  må du nok (dessverre) gjøre det uten noen nytte ” [WA 30, II, 46f. Avaimista 1530].

Det skrevne Guds Ord
Men Luther understreker også sterkt autoriteten som det skrevne Guds Ord har. Han gjentar veldig mange ganger at det skrevne Guds Ord virkelig er Guds Ord, og at det er den aller viktigste norm og rettesnor både for vår tro og for våre liv. Han lærer at vi skal forkaste alle menneskelige lærdommer som ikke er i overensstemmelse med Skriften.

“Selv om Den Hellige Skrift  er skrevet av mennesker, så er de allikevel ikke utgått fra mennesker, men fra Gud. Og siden Skriften og menneskelige lærer er i konflikt med hverandre, så må jo en av dem være sanne og de andre er løgn” [WA 10, II, 92, I, Ihmisoppien välttämiseksi, 1522].

Under riksdagene i Worms i 1521 sa Luther at bibelsitatene som han henviste til, hadde “vunnet” ham. Så derfor kunne han heller ikke trekke noe tilbake. Luther  sa dessuten at “vi må ha en så ren tro at den ikke vil tro noe annet enn det som bygger på Bibelen” [WA 10 I, 1, 446, 2, Kirkkopostilla … ] “Vi skal tro på Skriften alene” [WA 8, 490, 12, Messun väärinkäyttämisestä, 1521].

Vår tro “skal først og fremst bygge på klare Ord fra Skriften, og dette skal man i all enkelhet forstå slik ordlyden lyder og etter hva ordene betyr” [WA 10, I,1, 417 Kirkkopostilla … ].

Kristus – Bibelens åpenbaring og kjernebudskap
Kjernen av Guds åpenbaring i Skriften er åpenbaringen av Kristus og frelse ved Ham. Luther belyser dette ofte ved å sammenligne det skrevne Ord med svøpet som Kristus var bundet inn i, da han lå i krybben. Han sammenligner også det skrevne Ord med tempelet, hvor Josef og Maria søkte ham. Med dette “svøp” mente Luther hovedsakelig det Gamle Testamente, profetenes skrifter og loven. Det var disse som Kristus var “svøpt inn i”, for disse Skrifter hadde Kristus som sitt innhold og de talte og vitnet om ham [WA 10, I,1, 576, 12 Kirkkopostilla … ].

Noen ganger kaller Luther prekenen for“krybben” og for “tempelet”, hvor Kristus “ligger”, og hvor man skal finne ham. “Du finner Kristus bare i tempelet … i den kristne kirke skal man ikke forkynne noe annet enn Guds Ord … Kristus er helt innsvøpt i Skriften … Forkynnelsen er den krybbe som Kristus ligger i. Der skal du finne ham” [WA 12, 413, 39, G418, 25, Kirkkopostilla … ].

Både forkynnelsen og forvaltningen av sakramentene må bygge ene og alene på det skrevne Guds Ord og øse fra det. Derfor må forkynnelsen av Guds Ord  (i prekener, i personlig sjelesorg og i forkynnelsen av syndsavløsningen) og forvaltningen av sakramentene være i en ubrutt forbindelse med Bibelen. Kun den undervisning, de prekener og den trøst som er i overensstemmelse med Bibelen, gjør at man lærer å kjenne Kristus og frelsen.

Luther krever at man i enkelhet og i ydmykhet skal bøye seg under Guds Ord i alt, og at man skal forkaste alle fornuftens diskusjoner og alle menneskelærdommer.

“Når vi hører at Guds Ord sier noe, så skal vi i all enfoldighet holde oss til det. Vi skal ikke la vår egen fornuft protestere, men ta fornuften til fange under lydighet til Kristus [WA 42, 118, 11, Genesis kommentaari, 3:4,5].

Dette er reformasjonens “formale prinsipp”.
Bibelen er gitt som den eneste veiledning og rettesnor for vår tro og våre liv.

Er det skrevne Guds ord nådemiddel?
Men er også det skrevne Guds Ord nådemiddel, slik at Gud gjennom det gir oss del i syndenes forlatelse, i rettferdigheten og at han ved det gir oss sin Hellige Ånd, som virker troen (i et menneske)? Med andre ord: Gav Kristus forsoningens embete, nøkkelmakten, også til Bibelens skrevne Ord, og ikke bare til Ordets tjenere som lever i de ulike tider? Er det slik at det er bare de som forvalter forsoningens embete, og at Bibelen er kilden og veiledningen for deres embete?

Luther lærer hovedsakelig at Gud gir sin tilgivelse og fornyer oss ved sin nåde ved det forkynte Guds Ord, ved forsoningens embete. Luther fremhever det talte Ord, når det er snakk om hvordan Gud gir sin nåde til oss mennesker.

Bibelen, eneste rettesnor og norm for vår tro og våre liv
Men når det er snakk om hva som er satt som rettesnor og norm for vår tro og vårt liv, så fremhever han det skrevne, Bibelens Ord. Han gjentar ofte at evangeliet i dens egentlige betydning er det talte Guds Ord. I sin fortale til Kirkepostillen sier han:

“… evangeliet er ikke et skrift (schrifft), men det talte Ord, som forklarer Bibelen” [WA 10, I, 1, 17, 6], og

“Til evangeliets og Den Nye Pakts særpreg hører at det blir preket og forkynt muntlig, med en levende røst …” [WA 10, I, 1, 48, 1].

Luther brukte ofte termen “det ytre ord”. Med det mente han hovedsakelig den muntlige forkynnelsen av evangeliet. Mer tross det poengterte han at forkynnelsen måtte bygge på det skrevne Ord, og øse av det. Forkynnelsen må være “en Guds Ords preken”, slik Luther sier i de Schmalkaldiske skrifter [Osa II, art. viii].

I sin forklaring over Salme 51 (1532) sier Luther:

“Når vår samvittighet er uten fred og vi opplever Guds vrede, så finnes det ikke noe annet hjelpemiddel enn … det Ord som en nærværende bror (eller søster) taler – eller som man minnes fra en tale som man tidligere har hørt når Ordet ble forkynt…, ved den Hellige Ånds munn… Du må altså få del i det talte Ord. Disse ord er talt mot dem som hater det ytre ord” [WA 40, II, 410, 2, Hs.].

Nytten av det skrevne Guds Ord
Tross dette gir også det skrevne Guds Ord oss trøst, og er til styrke for vår tro. All rett trøst får vi fra Bibelen. “Det er ikke noe annet enn Bibelen som kan trøste… For om han (Gud) ikke gir oss sitt Ord til trøst for våre hjerter, så kan heller ikke våre hjerter noen gang bli trøstet av noe annet” [WA 10, I, 2, 75f, Kirkkopostilla …].

For at Ordet skal kunne ha sin rette virkning, er vi avhengige av at den Hellige Ånd er nærværende og at den får virke. Det er den Hellige Ånd som må få virke i våre hjerter og i vår samvittighet, ved Ordet. Ånden bruker Ordet etter sin vilje, slik som den Augsburgske bekjennelse sier: “Ved Ordet og sakramentene får vi den Hellige Ånd som gave. Denne Ånd virker troen i de som hører evangeliet – når og hvor Gud vil”.

Gud kan gi den Hellige Ånd til en som leser det skrevne Guds Ord – Bibelen er ikke en død bokstav
Det er bare et sted Luther sier helt entydig at Gud kan gi den Hellige Ånd i et menneskes hjerte under lesning av det skrevne Ord, nemlig i sin forklaring av 1. Johannes brev (1527) når han utlegger 1Joh 5:13:

“Apostelen vil at man skal forstå dette slik at det gjelder at troen skal bli forøket, og at man ved det skal vokse hver dag i kunnskap og visshet… Hensikten med det skrevne Ord er å gi oss mer kunnskap og å lede oss til tro… Og om det skrevne Ord kan virke dette, hvor mye mer skal ikke levende tale virke det samme… Kristus kommer til oss gjennom vitnesbyrd, gjennom Bibelen og gjennom det forkynte Ord… Hvorfor oppfordres vi til å lese Bibelen, om den bare er en død bokstav?”

Svermerne forkaster både det forkynte og det skrevne Guds ord
“Om de (svermerne) har fått den Hellige Ånd uten både det forkynte Guds ord og uten Bibelen, så hvorfor skriver de bøker og plager seg selv med mye annet arbeid, som de tross alt ringeakter?”

Den Hellige Ånd ved det leste Guds Ord
“Vi lærer altså at man både skal lese og høre Ordet. For også ved det leste Guds Ord kommer den Hellige Ånd, hvor den selv vil… Bibelen må skrives i våre hjerter, så  derfor skal vi både lese den og grunne på den. For Satan kan ikke gjøre noe med slike, når han hører at de leser Bibelen” [WA 20, 789].

Det stemmer at Luther først sier at apostelen her taler om hvordan troen og den åndelige kunnskap skal bli forøket. Men senere sier han også at den Hellige Ånd kan komme inn i et menneskes hjerte og virke tro når men leser det skrevne Guds Ord.

Luther gir både Bibelen (og annet skrevet Guds Ord), det muntlig vitnesbyrd og det forkynte Guds Ord den plass hver av dem skal ha i den kristne kirke:

  1. Det skrevne Guds Ord er først og fremst “åpenbaringsord” og (den eneste) kilde og norm for vår troen, vårt liv og for undervisningen/læra.
  2. Det forkynte Guds Ord (prekenen, syndsavløsningen og sakramentene) er det egentlige “nådemiddel-ord”. Ved dette tilgir Gud oss våre synder, virker troen og gir han den Hellige Ånd.

Slik Luther forstod, så er ikke Bibelen gitt – i alle fall ikke under normale omstendigheter – for at mennesker skal kunne ha omsorg for omsorg for menigheten, uten selv å ha omsorg for sin egen sjels salighet.

Dersom Gud gir troen til noen ved at de har lest Bibelen eller annen åndelig litteratur, så vil følgen være at de samtidig vil få et indre behov for å høre Guds Ord i de troendes menighet og å leve i samfunn med dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *