Kautokeino-vekkelsen på 1850-tallet og dens mange sekteriske trekk

Da Læstadius kalte dem “den fanatiske sekt”, tok de avstand fra han og fra hans lære, og “stor-siidaens folk” ønskt ikke han mer som sin åndelige veileder, slik vi kan lese. Dette på tross av at flere hadde blitt omvendt gjennom han og gjennom de som han sendte ut for å forkynne. Etter dette opprettet de en hellig” stor-siita som  ble kalt “Himlens by” som etter hvert besto av 35 voksne og et tjuetalls barn fordelt i åtte lavvoer. 

Det var i denne siidaen Kautokeino-opprøret ble planlagt, og herfra startet de sin ferd mot lensmannens og prestens hus i Kautokeino, og hvor mord- og voldshandlingene fant sted.

Andre sider relatert il Kautokeino-vekkelsen 1852:


Hva mente Læstadius med uttrykket “den fanatiske sekt”?

Læstadius var ikke kjent for å være redd for å gi uttrykk for hva han mente. Som oftest valgte han sine ord med omhu, og han kunne også være både vel direkte og sarkastisk. Han vurderte ikke uttalelsen “den fanatiske sekt” bare ut fra noe som han hadde hørt rykter om. Men han hadde faktisk møtt flere av dem allerede  et par år før han sa dette. Og han hadde lagt merke til særlig usunne trekk i deres kristendomssyn, og det våget han også å konfrontere dem med direkte. På tross av det var flere av Kautokeino-opprørerne fasinert over Læstadius, og på mange måter var han et forbilde for dem. For han våget offentlig å gi uttrykk for hva han  virkelig mente om dobbeltmoralen han så i samfunnet, og særlig innen den svenske kirke. Og ikke minst hans vellykkede kamp mot brennevinhandlerne og mot alkoholens ødeleggende ringvirkninger særlig med tanke på alt som barn og kvinner måtte lide, men også den fattigdom, uærlighet og vold som fulgte i alkoholens kjølvann. I rettsaken etter Kautokeino-opprøret gav spesielt en av opprørerne uttrykk for at det var to autoriteter han hadde respekt for, og det var Bibelen og Læstadius.

En av de som knyttet seg til den læstadianske vekkelse,  etter at Læstadius sendte predikanter til Kautokeino i 1847, var Mathis Jakobsen Hætta.  Andre igjen av de som ble ledende i Kautokeino-opprøret, besøkt Karesuando og lærte å kjenne Læstadius allerede i 1848. Og et par av dem ble omvendt under hans møter i Karesuando. Det gjaldt bl. a. Anders Pedersen Bær som ble dømt til livsvarig straffearbeid, og det samme gjaldt også Lars Jakobsen Hætta. 

Det var gjennom personlige samtale med noen av disse – men kanskje særlig gjennom personer som ikke ble ledende i opprøret –  som Læstadius ble oppmerksom på flere grunnleggende fanatiske og sekteriske trekk. Vinteren 1852 samtalte Læstadius med noen “vakte” fra Kautokeino. Han forteller: De påstod ikke bare at de var like med Kristus, men de mente også at de var rene ånder og derfor syndefri. De sa de hadde gjennomgått ti grader i Kristi fornedrelse og opphøyelse” (i “Nogen ord til selvforsvar”, av Læstadius).

Slik Læstadius tenkte, hadde de ikke funnet på disse ekstreme fantasiene selv, men hadde løsrevet noen ord fra Luther og fra den Lille Katekisme, og tolket det som gjaldt Kristi fornedrelse og opphøyelse som om det gjaldt dem selv. Dermed opphøyet de seg selv og hverandre slik at de oppfattet seg både som Gud, som Jesus og som fullstendig hellige og syndfrie. Dermed stod de over alle øvrigheter og hadde rett både til å dømme og å fordømme. Men også til å drepe, for det gjorde de siden de ubotferdige ikke ville omvende seg. Hadde de fått grundig og sunn katekisme- og kristendomsundervisning på sitt eget morsmål, hadde denne “fanatiske sekten” aldri oppstått. Og etter Læstadius syn var det nettopp her både Norges språkpolitikk i forhold til samene, men også presteskap sviktet så fatalt. Deres fiendebilde var kun læstadianismen og samene, og det var dem de la hele skylden på for både den ekstreme Kautokeino-vekkelsen og for det skjebnesvangre Kautokeino-opprøret. 

Det at Læstadius kaller dem for “en fanatisk sekt”, viser helt tydelig at de ikke representerte samme kristendom som han. Dessuten bør vi merke oss at de som uttalte dette, ikke hørte til hovedpersonene i opprøret. Vel hadde flere av dem knyttet seg til den læstadianske vekkelse noen år tidligere, men det er helt tydelig at de brøt med Læstadius og den kristendom han representerte.


Feilopplysninger i norske medier om Læstadius’ og læstadianismens rolle

At Læstadius tok fullstendig avstand fra “den fanatiske sekten”, er fullt forståelig. Men tross hans avvisning av sin forbindelse med dem og hele hans grundige argumentasjon for at han ikke hadde noe med Kautokeino-vekkelsen og med Kautokeino-opprøret å gjøre, var det som om han talte og argumenterte for døve ører, særlig her på norsk side. Både biskop Juell og Kautokeinoprestene Fredrik Waldemar Hvofslef og Nils Vibe Stockfleth holdt Læstadius og læstadianismen for å være skyld i problemene og for å være opphavet til Kautokeino-vekkelsen. Og dette syn er dessverre det rådende syn også i dag i norsk media. Det gjelder Store norske leksikon, Wikipedia, Allkunne levende leksikon m.fl. Egentlig er det veldig forunderlig at de ikke har oppdatert sine opplysninger med hva moderne læstadianisme- og kristendomsforskning har kommet fram til angående Kautokeino-opprøret og Læstadius og læstadianismens rolle i det som skjedde. 


Mange og ekstreme sekteriske trekk i Kautokeino-vekkelsen

Forsker i læstadianisme og professor i kirkehistorie, Jouko Talonen m.fl.,  skriver at Kautokeino-vekkelsen ikke var en læstadiansk retning, men at  dens ledere hadde bakgrunn i Chuorvut -bevegelsen, eller “roperne”, som dateres tilbake til 1700 -tallet. I den forbindelse henviser de til uttalelser fra to av de som selv deltok i opprøret, Lars Hætta og Anders Bær.  Slik de ser det, skyldtes mye av villfarelsen “tre-alens læra” (3 alen er ca. 1,8 meter, dvs. at de begrenser Guds virkefelt inne  innen de menneskelige målene 1,8×1,8×1,8 meter, eller at Gud kun virker gjennom oss, og ingen kan komme til en levende tro eller bli frelst annet enn gjennom oss og gjennom vår menighet, noe som er et klart sekterisk trekk) og at det er åpenbart at ingen av lærdommene fra Laestadius førte til hendelsene i Kautokeino.  På grunn av “tre-alens læra” betraktet noen av dem seg som Kristus og Gud, og som så hellige at de ikke hadde behov for syndenes forlatelse. Derfor holdt de seg selv å være gudommelige, det gjaldt spesielt Elen Skum, hennes mann Matis Hætta og brødrene Lars og Aslak Hætta… I sine erindringer beskriver Anders Bær hvordan de “vakte” ble så grepet at de besvimte og lå som døde i en kortere eller lengre periode. Når de så våknet til live igjen, hevdet de å ha vært døde og nå var født til nytt liv som gudommelige vesener (Kautokeino-dokumentene 1997: 44). 

Under rettsaken etter Skjervøy-opprøret i 1851 ble de dømte funnet skyldige i å ha spottet Guds ord og sakramenter ved å kalle seg selv Jesus Kristus og Gud, og for å ha forstyrret statens offentlige religion (Zorgdrager 1997: 253). Da forhørene i Skjerøy-opprøret fortsatte et par dager etter, sa Elen Skum at hun, Ole Somby og Aslak Hætta var “Hovedmænd”. Hun forklarte at de tre var “en Person i Jesus”, og at en “Røst fra Himmelen” hadde befalt dem til å utføre det de gjorde. Hun erkjente både pisking og slag, og framførte “flere gudsbespottelige Udladelser” (som ikke ble skrevet ned i referatet) (Kautokeino-dokumentene 1997: 134).

Også Roald E. Kristiansen deler de finske historieforskernes syn. Han skriver i “Kautokeino-opprøret 1852”:

“De var i utgangspunktet inspirert av læstadiansk kristendom, men hadde sine egne overbevisninger som avvek til dels sterkt fra den forkynnelsen som Lars Levi Læstadius selv sto for. De anså seg selv for å være “hellige” mennesker uten synd som handlet på Guds vegne overfor ubotferdige og ugudelige mennesker. I sine uttalelser betegnet de endog seg selv som “Gud” eller som “Guds Sønn”.

I boka “Lars Levi Laestadius, Tiedemies ja pappi” (vitenskapsmann og prest) siterer Jorma Ojala en uttalelse som Rasmus Sein kom med mens sogneprest Stockfleth tjente ved alteret i januar 1852i Kautokeino kirke : “Jeg er kongenes konge, og jeg skal en gang komme for å dømme alle”

At Kautokeino-vekkelsen var “en fanatisk sekt”, slik Læstadius hadde klart å oppdage allerede før opprøret fant sted 8. november 1852, fikk han fullstendig rett i. 


Manglende katekisme- og kristendomsundervisning var en av de direkte årsakene til opprøret, ifølge Læstadius

Slik Læstadius vurderte det, var Kautokeino-samenes manglende kristendomskunnskaper en direkte årsak til opprøret. For de savnet all form for denne kunnskapen. For dersom de hadde forstått katekismen og hva den lærer, hadde det aldri blitt noen opprør i Kautokeino. Og dette var både det norske samfunnet og den norske kirke skyld i. For helt fra disse opprørerne var barn, hadde de fått katekismeundervisningen på norsk, et språk de forstod svært lite av. Så derfor ble det også store kunnskapshull (L. L.L. «Nogen ord til selvforsvar»). 

Riktignok gikk flere av hovedpersonene under opprøret i konfirmasjonsskole hos sogneprest Stockfleth som kunne både samisk og finsk, men lærevansker gjorde at han mistet besinnelsen, og gikk fra elev til elev og slo dem i øret med det Nye Testamente, noe som en av hovedpersonene kunne fortelle under rettsaken. Dermed var det helt natur at de fikk læringsvegring. Hadde Stockfleth oppført seg bedre og ikke vekket fram aggresjon og hevnlyst, hadde kanskje Kautokeino-opprøret kunne vært hindret.

Da pastor Stockfleths finske bøker endelig nådde Kautokeino, var allikevel de prester
som i noen måneder oppholdt seg der ukyndige i språket, og kunne ikke komme overens med de vakte, da de fordret at også presten burde forbedre sin livsførsel og ikke holde selskap med kroverter (handelsmannen og brennevinshandleren Carl Johan Ruth), en fordring som Læstadius ikke anså som urimelig. Prestene som oppholdt seg i Kautokeino skulle være herre i menigheten og møtte samene overlegent og hardhendt. Og alt dette (fortalte Læstadius) før selve opprøret (så det er innlysende at Læstadius ble løpende orientert om den åndelige utviklingen i Kautokeino allerede før tragedien skjedde). Folk mistet slik tiltroen til kirken. Om Stockfleth skriver Læstadius: «Men han lot ingen faa vite om sitt komme, men kom til Kautokeino som en tyv på natten» (Læstadius. L. L. «Nogen ord til selvforsvar», Hammerfest: A. Brune. 1927. s. 71-72.

I heftet «Nogen ord til selvforsvar» gjør Læstadius en mye mer grundig analyse av de ulike årsakene til Kautokeino-opprøret enn hva jeg i korthet har nevnt ovenfor, og slik han vurderte det. Etter at jeg ha lest tilsvarende analyser av rimelig mange nyere tids  læstadianisme-  og kirkehistorieforskere, er det slående å se hvor samstemte de er, og hvordan de også i store trekk har kommet fram til stort sett samme konklusjon som Læstadius. Felles for dem er at a) de trekker fram de tre norske myndighetspersonene presten, lensmannen og handelsmannen, og hvordan alle disse på hver sine måter sviktet. Dessuten nevnes b) stengningen av grensa mot Russland-Finland to ganger, som kombinert med c) de store bøtene de fikk på grunn av Skjervøy-opprøret, og hvordan det forårsaket katastrofe og ruin for reindrifta. Dessuten nevnes d) klasseforskjellen mellom nordmenn og samer, og e) de bakenforliggende sosiale forholdene for opprøret. Summen av alt dette var det som fremprovoserte Kautokeino-opprøret, slik de fleste forskerne konkluderer med.


 

Vis innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.