Da de første kristne fikk høre evangeliet forkynt, virket Gud troen i deres hjerter, slik det også skjedde i huset til Kornelius (Apg 10:43-48). “Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet“. Slik ble de ved Guds Ord og Guds Ånd født på ny, og hørte Frelseren Jesus Kristus til som hans egne, etter at de hadde fått del i Guds velsignelse. Deretter fortsatte trosvandringen for dem i Åndens helliggjørelse og under en stadig bestenking med Jesu Kristi blod (1Pet 1:2). Selv om de allerede hadde blitt Guds barn og var rettferdiggjorte ved troen på Jesus Kristus, var de på tross av det å sammenligne med åndelig nyfødte barn. Alle forstod nødvendigvis ikke så mye av den gode gjerning Gud hadde virket i dem. Det meste av det som ville møte dem på himmelveien de hadde begynt vandringen på, var ukjent for dem. Derfor trengte de så sårt sunn åndelig mat og drikke, bibelsk undervisning og fostring om hva som var Guds vilje gjennom de apostoliske formaningene.
Vekkelse på aposteltiden
Når vi leser NT, kan vi få det inntrykk at de første kristne var som en stor familie. Det fortelles at “alle de troende holdt sammen og hadde alt felles… Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet og i hjemmene, hvor de brøt brødet og holdt måltid (mottok nattverd) med fryd og hjertets oppriktighet (Apg 2:44, 46). Og “hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel” (Apg 4:32).
Vi skjønner at det må ha vært en herlig vekkelsestid med mye åndelig varme og med stor åndelig omsorg for hverandre. Det var en flott tid da de fikk oppleve “den første kjærlighet” (Åp 2:4). Slik jeg minnes fra 50 år tilbake da jeg og noen andre unge kom til troen, fikk også vi oppleve noe av det samme i menighetens fellesskap på begynnelsen av 1970-tallet. Det var en fin tid som jeg aldri glemmer.
De første kristne fikk virkelig oppleve en fin tid i det kristne fellesskapet, noe vi får et klart inntrykk av når vi leser NT. Tidligere hadde de levd et liv uten Gud og uten håp verken for dette liv eller for det evige liv (Ef 2:12). Men så virket Guds Ord ved apostlenes forkynnelse, men også de troendes personlige vitnespyrd vekkelse i dem, og Gud gav dem omvendelse til livet. Da fikk de del i håpet om et evig liv, de fikk et mål for deres troens øyne og en håp om herlig framtid i himmelen sammen med Faderen, Sønnen og alle Guds hellige. Og slik fikk de helt personlig del i frelsen i Jesus Kristus. Ved troen på Jesu fullkomne soningsverk på Golgata fikk de tilgitt alle sine synder, og fikk begynne helt nye liv med blanke ark. Troslivet i det kristne fellesskapet – samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene – var noe de holdt urokkelig fast ved (Apg 2:42). Men dessuten var det ytterlig en sak de holdt urokkelig fast ved, og det var apostlenes lære, inklusiv de apostoliske formaningene.
Men spørsmålet var: Hva betyr egentlig “formane”? Det skal jeg prøve å skrive litt om senere.