15. juni 2024

Dagbladet 1956 om splittelsen mellom Elvebakken vest og Elvebakken øst

PS: En kjenning av meg ringte meg i dag. Han fortalte at han hadde lest boka “Læstadianismen i Norge”, av Dagmar Sivertsen. I boka kom han over henvisning til en avisartikkel fra Dagbladet, innsendt fra Alta i 1956. Da bedehuset på Kronstad, Elvebakken øst, ble tatt i bruk, var jeg 5 år. Mange av de som tilhørte det bedehuset, var mine venner, noen var klassekamerater, og noen bodde jeg i samme rom med under militærtjenesten. Så det meste som fortelles, er kjent fra før for meg. Siden vår vekkelses historie interesserer mange, velger jeg å publisere artikkelen han sendte meg. 

“Læstadiansk splittelse og syndefulle piker i Finnmark”

Ola-bukser og nylonstrømper er synd. – Hundre meter mellom bedehusene i Alta.

Privattelegram til Dagbladet – Alta i felt

Læstadius’ lære har kraftig fotfeste i Finnmark, men indre splittelse gjør seg nå gjeldende. I Alta har tilhengerne av læstadianismen delt seg i to leire. Et A- og B-lag står steilt mot hverandre. Etter en langvarig og bitter strid står det i dag to ruvende bedehus side om side. Det er tydelig markerte bevis på den makabre striden. Bare noen få hundre meter skiller de to bedehusene på Elvebakken.  

Det er likesom blitt et A- (Elvebakken øst) og B-lag (Elvebakken vest) blant Læstadius’ tallrike tilhengere i Alta, og A- og B-lag blir de også kalt til daglig. Den ene gruppen ynder også å kalle seg ”Eldste Læstadianske Menighet” (Elvebakken øst). Det er de som nettopp har fått opp nytt bedehus. Det første (Elvebakken vest) ble innviet tidlig siste vår.

De to lagene tåler ikke hverandre, og ”kapteinene” på laget – for å holde seg til fotballterminologien fortsatt – hilser ikke på hverandre når de møtes på veien. I stedet forekommer det at det vanker ”sneieord”.


Radioen ut av stua

De som hører til A-laget er de som raser mest mot det moderne ”syndekompleks” med kino, dans og festing, permanentkrøll i håret og nylonstrømper, og en uendelighet i samme lei. Musikkinstrumenter må ikke forekomme i huset, og helst ikke aviser og blad som sprer styggedom og forgifter ungdommen. Radioen bannlyses i et ordentlig læstadiansk hjem. Det er selve Fandens instrument.

En omvendt som hadde en kostbar radio var sterkt i tvil om hva han skulle gjøre med elendigheten. Han diskuterte saken inngående med sin kone, som var enig i at styggedommen måtte ut av huset. Mannen tilbød sin bror å kjøpe apparatet. Han var nemlig ikke omvendt til Læstadius. Men broren ville ikke hjelpe ham som var kommet på nye tanker: Du vil vel ikke selge synda?, sa broren til ham.

Så lot mannen husets minste leke med radioen, inntil en 11-års pike som hadde såpass forstand, bestemte seg for at hun ville berge radioen. Hun tar den med seg opp på loftet der hun fikk lyd i den. Da gjorde faren kort prosess med apparatet. Først når den var riktig sønderknust, fikk han fred i sitt hjerte.


Pikene ser ut som bestemødre

Unge piker med lange bukser er blitt moderne også på disse kanter. Men de unge jentene får mange til å se rødt. Kaféliv er også synd, for ikke å snakke om å pynte seg sånn som mange unge piker gjør. ”Maling” fordømmes naturligvis. Ungjentene skal helst ikke klippe håret heller. Mange læstadianske foreldre forbyr det.

Resultatet kan man se. Døtrene til overivrige mødre ser ut som deres bestemødre i sin tid. I de læstadianske hjemmene er også barneoppdragelsen temmelig gammeldags, og dette får de unge til å finne på de underligste ting for å oppnå noe, eller tilfredsstille sine ønsker. Det gjelder altså de som ennå ikke er oppslukt av ”sekten”.

Det er mange som går i foreldrenes forspor, men det er også mange som trosser opphavet. Da kan det skje ting som dette: En ung pike ville kvitte seg med sitt lange hår, som var så langt at det i høy grad sjenerte henne. Piken allierte seg med noen jevnaldrende gutter som en natt tok en stige, banet seg vei til pikenes soverom, og befridde henne for det lange håret. Mens hun sov! Ja, i nattens mulm og mørke var håret forsvunnet og uten at hun ante noen ting. Om foreldrene godtok forklaringen, skal være usagt, men det sier litt om de problemer står overfor, og hvilke sorger foreldrene utsettes for i vår skrøpelige tid med fristelser og fristere alle vegne.



Spøkelser på kirkegården

Troen på overnaturlige krefter og på gjenferd o.l. er fremdeles levende blant dem som hører til ”sekten”. I nærheten av kirkegården må man helst ikke ferdes når mørket er falt på. Det er ingen sjeldenhet at barn skremmes med spøkelser som huserer på og omkring kirkegården.

De mest ytterliggående læstadianere tåler ingen ting som minner om pynt, og her siktes det ikke til øredobber eller ringer. Man har fremdeles de som unngår gardiner i stuene, fordi Fanden liker gardiner, og i sær da den tynneste sorten…. B-lagets bedehus (Elvebakken vest) har imidlertid fått gardiner etter meget tvil og diskusjon om følgene. Alt som hører den moderne tid til fordømmes. Læstadianerne kan heller ikke bruke nye bibler. De må være minst et sekel (100 år), ellers går det ikke. Likedan med salmebøkene og de andre bøkene som brukes under møtene.

-SS –


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *