Biskopen sendte prest Olav Hjort til Kautokeino i 1774 for å slå ned en uønsket lokal vekkelse

I Kautokeinoområde ble den kalt “Čuorvut-vekkelsen” eller “Roper-vekkelsen”, som kom av at deres predikanter ropte, samtidig som de forkynte en streng omvendelsforkynnelse. Dette var lenge før læstadianismens begynnelse. 

Før 1751 var Kautokeino underlagt Sverige kirkemessig, og det var derfor den svenske kong Karl XI som bygde og bekostet  Kautokeino kirke. Den første norske prest kom til Kautokeino i første halvdel av 1750-tallet. Men da “Roper-vekkelsen” kom, fantes det ingen norsk prest på stedet. Norske myndigheter – slik som myndighetene i alle nordiske land – mislikte sterkt at pietistiske menigheter skulle få etablere seg. Et av de strengeste tiltakene de satte i verk, var å innføre Konventikkelplakaten. Den forbød alle lekfolk å forkynne Guds ord eller å ha kristne møter i kirker og bedehus. Men i hjemmene fikk de møtes omkring Guds Ord for å be, synge og å lese postiller og annen oppbyggelseslitteratur. Dette var starten på å holde husmøter, en gammel tradisjon som fortsatt er helt vanlig i dag, særlig i samiske strøk, men også i en viss utstrekning i Nord-Sverige og Nord-Finland. Denne tradisjonen viderefører de i de indre samiske områdene via Samemisjonens årlige høst- og vinterstevner. Disse møtene foregår som best nå, i år har de 30 møtestilfeller. Men under vinterstevnene kan de ha godt over dobbelt så mange møter. Sist søndag talte jeg i Masi, og talen kan lyttes til via lenken nedenfor.


Biskopen sendte prest Olav Josephson Hjort til Kautokeino for å fornorske og å stanse pietismens utbredelse

Like etter at en den gammelpietistiske vekkelsen kom til Kautokeino i 1773, ble en norsk prest med islandske aner, Olav Josephson Hjort, sendt til Kautokeino. Han ble der fra 1774 til 1781. På den tiden var Norge i union med Danmark og landes språk var dansk-norsk. Men i Kautokeino snakket de hovedsakelig samisk. Og det så nødvendigvis ikke norske myndigheter på med så blide øyne, i alle tilfelle ikke presten som var kommet til bygda. Det fortelles at han var meget lojal til de norske myndighetene og til deres strenge fornorskningspolitikk. Som utsendt representant for statsmakta, gjorde han alt han kunne for å fornorske samene med tvang. Når han dro rundt og kom over skriftlig litteratur som var skrevet på samisk, konfiskerte han alt han fant. Hårdhendt og brutalt drev han igjennom fornorskingen. Dette ble selvsagt til stor sorg og skuffelse for samene, og noe som selvsagt ikke skapte tillit til de offentlige myndighetene, og heller ikke til statskirka. Og på samme måte som også hans far, som også var prest, motarbeidet han sterkt den pietistiske bevegelsen. 


Presten “Hårde-Hjort” gjennomførte fornorskningen og motarbeide pietismen

På grunn av sin meget hårde framferd ble han kalt ”Garra-Jor’ta” eller “Hårde-Hjort”. Slik vi kan lese nedenfor, fryktet han ikke for å bruke særlig tøffe midler for å nå sine mål som kanskje den eneste representanten for den dansk-norske statsmakten i sin kamp for å fornorske samene: Skistaver, trestykker, beslaglegning og konfiskering av alt av samisk litteratur som han kom over,  og dessuten bruk av tvang for å få samene til å opphøre med å bruke sitt eget morsmål og å bruke “Landets rette sprog”.


Olav Josephson Hjort mottok medaljen Pro Merits i gull – men for hva?

Fem år etter at han forlot Kautokeino, i 1786, fikk han medaljen Pro Meritis i gull av den danske staten. En slik utmerkelse var det svært få som fortjente, og ble brukt som belønning til bare noen få utvalgte som hadde gjort en særlig god og bemerkelsesverdig innsats for landet. Så at hans innsats for å fornorske samene med hård tvang og å stoppe pietismen, ble det nok satt utrolig stor pris på.


Fornorskingspolitikken på 1930-tallet i samiske og kvenske strøk i Kvalsund kommune

Det som jeg ovenfor har fortalt om, skjedde på 1770-tallet. Etthundre og tretti år etter det, på 1930-tallet opplevde mange av elevene som gikk i samme klasse som min far i Klubben skole i Kvalsund nøyaktig det samme. Men da var de de små barna det gikk ut over, de som uheldigvis ikke behersket norsk tilfredsstillende eller som våget å bruke eget sitt morsmål mens de var på skolen. Selv om det er ca. 100 år siden den tid, lever fortsatt i dag en kvinne som gikk i samme klasse som min far da han gikk i på barneskolen. Om noen dager fyller hun 100 år, og er fullt oppegående. For noen uker siden sendte hun en videohilsen til meg, siden hun kjente og husket min far så godt. 

Om du vil, kan du selv lese det hun forteller om hva hun og de andre barna på skolen fikk se og gjennomgå på grunn av en meget streng fornorskning som den norske stat drev. Da var det ikke presten som ble sendt for å fornorske, men lærerne i barneskolen. Også de slo, men ikke med skistaver eller med trestokker. Men med pekestaven og ved bruk av fysisk makt. Og psykisk nedverdiget de de små barna med skammekroken og ved å gi dem så mye lekser at de små barna ikke maktet eller kunne å gjøre alt de ble pålagt, særlig siden de ikke behersket norsk godt nok. Så dermed fikk læreren all grunn til å straffe de små barna på 10 år også neste dag. Og slik fortsatt det, dag etter dag og kanskje år etter år.


Utklipp fra “Rød høst”, Samekampen 

“Allerede i 1773 hadde en religiøs vekkelse nådd Kautokeino. Den hadde brodd mot et
presteskap som kom til samene, ikke som deres tjenere, men som representanter for den norske kolonimakta. I Kautokeino rettet harmen seg mot den nye presten Olav Josephson Hjort. Han fikk raskt tilnavnet «HardeHjort». Dette fordi han dengte løs på «de vakte» med vedskier og trestykker så fort han fikk tak i dem. Han reiste også rundt og beslagla det han kom over av bøker på samisk. Med tvang skulle han «animere Finnen til at tale Landets rette Sprog».

Flere ganger kom det til åpne demonstrasjoner mot presten. Det fortelles blant annet som en episode en søndag da Hjort preket. En av de vakte, Peder Olsen, hadde klatret opp i kirketårnet. Bare dette var en så stor prestasjon i seg sjøl at folket kom i undring om det var Guds eller Djevelens verk. Da presten forlot kirken, ropte Peder fra sin plass: «Se, se, der går presten, og to djevler sitter på hans skuldre i skikkelse av to ravner!»

Nå stilnet denne bevegelsen av, men en kime var lagt. Nå skal en ikke overvurdere det
sosiale og nasjonale innholdet i denne første bevegelsen. Men samtidig er det viktig å huske at når protestbevegelsen rettet seg mot presten, så var det ikke bare mot kirkens fremste representant, men også mot den norske statens ofte praktisk talt eneste representant på stedet”.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.