Minner fra fars sjøsamiske oppvekst og fra skolegangen i Klubbukt med streng fornorskning, styrt av lærerne

Vis innlegg

Utdrag fra “Minner fra en sjøsamisk oppvekst: Mishandling, forlis og utrolig helbreding” og “Fornorsking og skolegang i Klubbukt”, av Gerd Elen Lorås.

Gjengitt med tillatelse av artikkelforfatteren 21.9.2021, og med rett til å bruke kopi av maleriene. Hun skrev sin mors historier i den samiske avisa Sagat i 2021.


Om fortelleren

Fortelleren Agnete Margrethe Nikoline Hansen, nå Lorås (98) er født 9. november 1922 på Kargenes/Jiernáknjárga på Kvaløya i gamle Kvalsund kommune, nå Hammerfest. Agnete bor nå i Trondheim og er mor til artikkelforfatteren.

Agnete var 10 år gammel i 1932, da hun flyttet til Steinbukta i Sammelsundet på fastlandet i samme kommune. Hennes morsmål var samisk…


Fortelleren Agnes Lorås gikk i samme klasse som min far Riktor Baardsen

 

I 1932 begynte Agnes på Klubbukt skole. Hun forteller fra klasserommet at det var en gutt som var den flinkeste i klassen, Riktor Baardsen. Sammen med Emil Juliussen fra Steinbukta fikk de som 11-åringer spesialundervisning på middelskolenivå.

På Klubben var det en skolebygning med egen leilighet til læreren. Det var en omgangsskole som foregikk på den måten at læreren underviste i fire uker, før han reiste videre til neste skole. Slik foregikk det fire til fem runder i året.

 


Skolestua

På skolestua i Klubbukt var det en stor rund jernovn for vedfyring, en tavle, nedtrekkbare verdenskart og norgeskart. Trevegger, tregulv og trepulter som stolen satt fast i.

Agnete var flink på skolen, hun pleide å sitte utover kveldene å regne og lese, hun regna ut den første regneboka 2 ganger. Lærer Rolf Lyngmo, som kom direkte fra lærerskolen, lærte Agnete å synge skalaer. De sang skalaen i denne rytmen:

rødmende smiler himmelen sky,

dagen seg hever og natten den flyr

Det var nok påvirkningen fra lærer Lyngmo som førte til at Agnetes store interesse for sang ble skapt.

Ingen av lærerne kunne samisk.

Høsten 1944, 22 år gammel, blir hun tvangsevakuert sørover. Agnete flyttet aldri tilbake til Finnmark etter krigen. Alle historiene er fra før krigen.


Streng lærer

En annen lærer het Emil Larsen og var fra Harstad. Han var en regelrytter og var veldig streng med at ingen skulle snakke samisk på skolen, forteller Agnete. De som snakket samisk, ble sendt rett i skammekroken.

Det var barn fra alle klassetrinn i skolestua samtidig. Flere av barna kunne ikke forstå eller snakke norsk. Agnetes stesøsken Signe og Hedly kunne ikke snakke norsk.


En uforglemmelig dag

En dag kom lærer Emil Larsen inn og stilte seg på kjellerlemmen midt i skolerommet. Han satte armene bestemt i siden og så strengt utover skolestua på de forskremte ungene.

Agnete husker det enda som det var i går. Budskapet var krystallklart:

– Fra i dag er det kommet en ny norsk lov. Det er ikke lenger lov å snakke eller endog å tenke på det samiske språket. Den som likevel snakker samisk, blir straffet og havner rett i skammekroken.

 

Det var ikke lenger lov å være same. Maleri av Gerd Elen Lorås

Agnete og venninnen Sanna fikk sjokk. Noen av barna som ikke kunne forstå eller snakke noe annet enn sitt eget morsmål, ble kastet direkte i skammekroken. Det vanket ørefiker og mange av barna gråt.

De hadde nå lært at det ikke lenger var lov å være samiske barn.

 


Skammekroken

Agnete opplever at som regel er det barna som kun kan snakke samisk som blir straffet av læreren. De blir slått over fingrene med linjalen og sendt i skammekroken. Disse barna ble hjelpeløse offer i statens aggressive fornorskningspolitikk.

Det var særlig en som altfor ofte ble sendt til skammekroken, syntes Agnete. Det var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubben i Kvalsund.

 



Peder i skammekroken. Maleri av Gerd Elin Lorås

Han kunne ikke norsk og læreren yndet å straffe ham med å gi han enda mere lekser. En gang ble han straffet med å få hele boka som lekse, da visste læreren at han kunne straffe gutten igjen også neste dag. Skolen ble vanskelig for Peder, som måtte tilbringe mye tid i skammekroken. Det ble også mye juling, læreren brukte ofte linjalen til å slå ham over fingrene eller også slå ham på baken.

 

­­­­­­­­ 
Det samiske ble henvist til skammekroken. Maleri av Gerd Elen Lorås

Læreren forskjellsbehandlet ungene, de flinkeste elevene som kunne snakke norsk, ble lærerens yndlinger. Ingen av lærerne kunne snakke samisk.

 


Lærernes yndling

Foreldreløse Riktor Bårdsen (1921-1987) ble lærerens yndling. Han var et såkalt «uekte» barn og begge foreldre hans var døde. Riktor vokste opp i Klubbukt hos en eldre tante som het Berit (Bertine?) [Kommentar: Slik far har fortalt oss, vokste han opp hos sin tante på farssiden Inga Baardsen, men det var muligens senere. Hvem Berit eller Berntine er, er helt ukjent for meg] og sin gamle bestefar Baard Aanetsen (1858-1936).


Riktor var foreldreløs, og vokste opp hos en tante. Maleri av Gerd Elen Lorås


Foreldreløse Riktor ble lærerens yndling. Maleri av Gerd Elen Lorås

Ifølge Agnete bodde de i en gamme midt i Klubbukt. Der i gammen gikk de alltid i kofte og snakket bare samisk.

Kommentar: At de hovedsakelig snakket samisk, er mer trolig. Ut fra fars meget gode norskkunnskaper og hans klare og rene norske aksent, tydet det heller på at norsk språk nødvendigvis måtte ha vært et mye brukt språk i hans oppvekst. Men rimelig sikkert også finsk og kvensk, siden han allerede som 20 åring behersket også disse språkene fullstendig. Det er derfor mye som tyder på at han vokste opp i et miljø hvor alle tre Nordkalottspråkene var levende språk i dagliglivet. 

Riktor var et språkgeni og gikk ut fra skolen med topp karakterer i alle fag, og det er fortalt at han var levende interessert i både matematikk og språk. Riktor og Agnetes ste-storebror Emil Juliussen (1920-2002) var bestevenner og de var så skoleflinke at læreren måtte sørge for at disse to guttene fikk ekstra undervisning på middelskolenivå.


Jeg ble nysgjerrig for å vite mer om denne foreldreløse gutten, og måtte spørre min mor om hun visste hvordan det gikk med Riktor senere i livet..


Dramatisk forlis

Agnete kunne fortelle om en tragisk ulykke den 22. februar 1944, hvor Riktor og tre andre kullseilte med en nordlandsbåt i Kvalsundet. Klubbukt var en veiløs bygd, og bestevenninnen Sanna sin far Nils Henrik Andersen (1899-1991) og noen guttunger skulle seile over fjorden til handelsmannen i Kvalsund.

På det stedet hvor Repparfjorden, Sammelsundet og Vargsundet møtes dannes det kraftige strømmer, og med sterk vind dannes det krappe bølger og blir til et farlig sted. Det var her ute i dette inferno at forliset skjedde.

Riktor, som da var 23 år, var en av dem som overlevde, han ble skylt på land i Kvalsund. De mente det var luftlommer i jakken hans som gjorde at han fløt. Folkene i nabohuset oppdaget med en gang gutten som lå og fløt nede i fjærasteinene. De lyktes etter mye strev å få sjøvannet ut av lungene hans, og da Riktor kom til bevissthet, takket han Herren Jesus for at han hadde fått beholde livet.


De fant Riktor flytende i fjæra. Maleri av Gerd Elen Lorås


Riktor ble tidlig predikant og tolk i den læstadianske vekkelse, siden han behersket alle de tre nordkalottspråkene.

Nils Henrik Andersen berget livet med at han havnet under den kullseilte båten og greide å klatre opp på hvelvet. De mennene som berget livet til Nils Henrik, seilte over kjølen på den kullseilte båten samtidig som de grep tak i Nils Henrik, og drog den medtatte mannen om bord i båten.

Dette var en vanlig metode for sjøsamene for å berge livet til de som kullseilte under ekstreme værforhold.


To kamerater drukna

De som omkom, var to av klassekameratene til Agnete. Ingen av dem ble funnet. Den ene var Peder Vilhelm Kristian Johansen (1923-1944) fra Klubbukt, og den andre som omkom var Hedly Marius Juliussen (1924-1944).

Hedly var stebror til Agnete, og ble bare 19 år. Han ble adoptert av sin tante i nabobygda Brennsvik etter at hans mor døde i barsel og Henrik Juliussen (1896-1973) giftet seg på nytt med min mormor Elen Margrete (1898-1940).

Begge guttene ble behandlet dårlig av læreren på skolen på grunn av at de bare kunne snakke det samiske språket.


 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.