av Da Jesus gikk inn i sitt profetiske embete, satte han Guds Ord og forkynnelsen av Ordet og evangeliet som det høyeste av alt. Det fortelles at folket var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde (Mark 1:22). Og Jesus sier selv : “Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv“.
Allerede i GT sendte Gud sitt Ord og lot det bli forkynt av Herrens profeter. Han sammenligner ordet som går ut av hans munn med såkornet og med regnet og snøen, og sier: “det skal gjøre det jeg vil” (Jes 55:10-11). Guds Ord består av loven og evangeliet. Gjennom loven vil Gud vekke oss opp, slik at vi skal innse vårt frafall fra Gud og lære å kjenne og å innse våre synder. Men loven vil også vise oss at vi en gang skal måtte gjøre Gud regnskap for oss selv (Rom 14:12). Våre synder forårsaker Guds vrede og skaper en skillevegg mellom oss og Gud. Apostelen Paulus kaller loven for “bokstaven”, siden den var inngravert i lovens to steintavler. Loven kan verken gi ånd eller liv, men derimot “slår den i hjel” (2Kor 3:6). For den har både dødens tjeneste (2Kor 3:7) og forbannelsens tjeneste (Gal 3:10). Om loven på en rett måte får gjøre sin gjerning i oss, skjønner vi at vi er lovbrytere (Rom 2:27) uten noen mulighet til å betale vår syndegjeld, og den viser oss vår fortapte og hjelpeløse tilstand. Lovens primære oppgave er å sønderknuse hjertet, slik vi leser: “Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?” Og slik vil Gud virke anger i våre hjerter, og skape sorg og lengsel (Sal 42:1) etter å bli forsonet med Gud, noe som virker omvendelse til frelse (2Kor 7:10). Da er det det rette tidspunktet for døperen Johannes, lovens representant, for å peke bort fra seg selv og fra lovens mulighet, siden loven ikke kan hjelpe en angrende synder til fred med Gud eller formidle Guds nåde. Men derimot peker døperen Johannes på Jesus, Gud Lam, han som både bærer og som borttar verdens synder – og også dine og mine synder. Og han er vårt eneste håp. Frelseren bar alle våre synder en gang for alle (Heb 9:12) opp til Golgata hvor de sammen med han ble spikret fast på forbannelsens tre (Gal 3:13). Men fra Sinai derimot lyder Guds hellige og nidkjære vrede, der lyder frykt og redsel, for der er det bare “flammende ild og skyer, mørke og storm” (Heb 12:18), og ingen kjærlig Gud eller nåde og barmhjertighet. Det absolutt ingen fluktveier bort fra Guds vrede og fra lovens forbannelse , og fra Sinai slipper absolutt ingen fri og der finner ingen en forsonet eller barmhjertig Gud. Men loven er gitt “for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffskyldig for Gud” (Rom 3:19).
Men ved å lede angrende syndere bort fra lovens forbannelse og bort fra Guds vrede og til Jesus, da får alle – dersom de i tro tar imot evangeliets frigjørende nådebudskap – slippe fri fra lovens dom og anklage, og da vil de få hele sin store syndegjeld tilgitt gjennom evangeliets kraft (Rom 1:16) og ved renselsen i Jesu Kristi dyrebare blod (1Pet 1:18-19). For Jesus er den eneste som kan frelse en fortapt synder (Apg 4:12), for han alene er den som er hva hans navn betyr: “for han skal frelse sitt folk fra deres synder” (Matt 1:21).
Ordet og Ånden som en enhet
Slik jeg nevnte ovenfor, sa Jesus: “De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv“. På samme måte som den treenige Gud – Faderen, Sønnen og Ånden – er en enhet og uadskillelige, så er også Ordet og Ånden en uadskillelig enhet. Det er Ånden som åpenbarer Sønnen for våre hjerter, og som herliggjør ham for oss (Joh 16:14). Krist Ånd var ikke bare i Herrens apostler, men også i GT’s profeter. Og i denne Kristi Ånd gransket og ransaket de innholdet i deres egne profetier om det kommende Kristi rike og hans nåde (1Pet 1:10-12). Slik merker vi at Guds Ånd alltid har vært virksom gjennom Ordet, profetiene og forkynnelsen. Guds Ord kalles faktisk for Åndens sverd (Ef 6:17), og noe annet angrepsvåpen mot Kristi fiender enn sitt Ord har heller ikke Gud gitt oss. Nettopp derfor er bibelkunnskap så viktig, nemlig at vi kjenner til hva som er skrevet og helst hvor det står skrevet, særlig om vi som kristne blir stilt til regnskap innfor myndighetens domstoler, slik det nettopp i dag den 24.1.2022 begynte en rettssak i Finland mot Päivi Räsänen og Juhana Pohjola som har løftet fram for offentligheten hva Bibelen lærer om homofili.
Det er Ånden som levendegjør forkynnelsen (Joh 6:63; 2Kor 3:6), men forkynnelsen henter sitt innhold fra Ordet (1Pet 4:11). Siden Ordet og Ånden er en enhet, kan de ikke løsgjøres fra hverandre slik det skjedde på aposteltiden, særlig med påvirkning av gnostisismen. En slik ånd kalte Johannes for Antikristens ånd (1Joh 4:3). Selv om de roste seg av ånd og over å ha den høyeste kunnskap (gnosis), fornektet de Jesus, de fornektet at Jesus er Kristus og de fornekter Faderen og Sønnen (1Joh 2:22). Men på tross av det forkynte de og påvirket urmenigheten med sin vranglære, og forførte mange, også innen kristne miljøer. Særlig apostlene Johannes og Paulus tok opp den kampen mot denne åndelige vranglære, spesielt ved å opphøye Kristus i deres forkynnelse. Og det gjorde de ene og alene med Åndens sverd, som er Guds ord. Og ved bruk av dette mektige sverd som de bruke i Åndens kraft, fikk de drevet denne vranglære ut av menighetene, i alle fall for en tid. Etter dem var det kirkefader Ireneus som tok opp denne kampen mot denne vranglæren.
Også på reformasjonstiden var det mange som ville skille Ånden og Ordet fra hverandre. På den ene side måtte reformatorene kjempe mot svermerne. Slik de lærte, virket Ånden uavhengig av Ordet. Deres fokus var på egne erfaringer og indre følelser, på syner og åpenbaringer. Tilsvarende ser vi også i våre dager, særlig innen visse ytterliggående grener av den karismatiske vekkelse. Men samtidig kan vi ikke nekte for at visse “karismatiske trekk” finnes i forkynnelsen også innen visse konservative vekkelselsrørelser – inkl. innen deler av læstadianismen. Tendensen er da at man legger sterkere fokus på subjektive opplevelser og indre og ytre følelser, og dette blir mer vektlagt og høyere verdsatt enn enn Bibelen, Guds eget Ord. Også egne bibeltolkninger og egne tekstforklaringer kan bli viktigere enn hva Guds Ord selv lærer og åpenbarer. For da vet man selv best hvordan Bibelen skal tolkes og forklares. Og det samme gjelder selvsagt også innen liberalteologien. Heller ikke de kan godta Guds Ord slik det enkelt og klart står skrevet i Bibelen, selv om det er mange bibelsteder som lærer entydig og klart om hva som er Bibelens budskap i de aktuelle konkrete lærespørsmål. Da må det “de lærdes kunnskap” til for rett å kjenne til konteksten i tiden da skriftstedene ble skrevet. Og da må man ha det rette lys og den rette evne og kunnskap til å “omforme” Bibelens budskap til konteksten og til tiden vi lever i. Så dermed forsvinner Bibelens klare budskap, og blir utvannet og tilpasset til det som til enhver tid er “politisk korrekt”, noe vi stadig ser i vårt liberale og Gud fravendte samfunn. Og på denne måte trenger frafallet fra Guds Ord seg inn på oss kristne fra alle hold, i håp om at denne liberalteologien til slutt skal få infiltrere vår tenkemåte og vårt levesett. Først ble dette liberale frafallet tydeligst synlig innen statskirka med deres Kirkemøtevedtak i 2017. Etter den tid kan vi merke at det samme er i ferd med å skje i stadig flere andre kirkesamfunn, også i lutherske, slik vi merker av debatten som nå pågår i den lutherske frikirke.
Innen katolisismen tenkte de på Luthers tid: Ja, Ånden er knyttet til Ordet, men det er ikke et klart nok Ord, så derfor må det tolkes og “klargjøres”! Dette var den andre fronten reformatorene måtte ta opp kampen mot. Med et slikt bibelsyn og med en slik holdning, taper Skriften snart sin guddommelige autoritet. Og dermed taper den sin kraft. Men i bekjennelsesskriftene lærer reformatorene: “Gud ikke vil ha noe med oss a gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament. Og hvor mye man enn roser seg av Ånden uten ord og sakrament, er det av djevelen”. Dette var også Luthers syn. Som kjent var det reformatoriske prinsippet “Skriften alene” det Åndens sverd som han vant mot det mektige pavedømmet mot. Og dette Åndens sverd har ennå ikke tapt sin kraft, men det må brukes, særlig i forkynnelsen, ellers ruster det og blir nytteløst.
Vi leser i Luthers katekisme: “Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro …” Så viktig er faktisk den Hellige Ånds nærvær i evangeliets tjeneste. Derfor ba også menighetens tjenere – Paulus og de andre apostlene – for de nyomvendte og hadde omsorg for dem at de måtte få den Hellige Ånd (Apg 2:38; 6:6; 8:15-17; 19:6), og dette gjorde de helt konkret med håndspåleggelse og velsignelse. Og slik innsatte de og den Hellige Ånd nye tilsynsmenn til tjeneste for å vokte Guds menighet, som Jesus vant med sitt eget blod (Apg 20:28).
Ordet, bønnen og den Hellige Ånd er knyttet tett sammen
Enhver som på apostlenes tid var i ulike tjenesteoppgaver i menigheten, var forberedt på at de kom til å møte vanskeligheter motstand fra ulike hold. Deres egen Herre og Mester Jesus Kristus ble stadig forfulgt, og måtte til slutt gå i døden. Og han forberedte også dem på hva som ville komme møte dem, da han sa: “Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere” (Joh 15:20). I sin Bergprekenen kaller Jesus forfølgelse for rettferdighetens skyld for et av salighetens kjennetegn (Matt 5:10), slik også Luther gjør når han skriver om de rette kjennetegnene for en sann menighet, nemlig korset.
Selv og Jesu apostler ble ikledt kraft fra det høye på pinsedagen, og de mottok en særskilt velsignelse av Jesus før han skiltes fra dem og ble tatt opp til det høye (Luk 24:49-51), var også de bare svake mennesker. Og selv om Jesus hadde trøstet dem og sagt at de ikke skulle forferdes og reddes (Joh 14:27), hadde også de sine svake stunder ofte med stor frykt og beven (1Kor 2:3), og de var derfor helt avhengig av menighetenes og de kristnes forbønner, trøst og oppmuntring. Forbønnene til Paulus viser oss noe av dette: “Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft”, Ef 1:17-19. Noe av det samme merker vi i Kol 1, der han ber om at de skulle bli fylt med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand.
Vi som i vår tid er innsatt i Ordets tjeneste, men også våre menigheter, har virkelig grunn til å ta til etterfølgelse profetenes og apostlenes eksempel, både når det gjelder å be for oss selv og å be for for nye som blir innsatt i de ulike former for Ordets tjeneste. Og dessuten får vi som er Ordets tjenere – med profetene som forbilde – granske og ransake Guds Ord – både GT og NT – i bønn og påkallelse (1Pet 1:10-12), i håp om at Gud ved sin Hellige Ånd skal tenne en brann i våre hjerter og åpne Skriften for oss, slik Jesus gjorde for de to på veien mot Emmaus (Luk 24:32-45). Siden hele Skriften er innåndet/inspirert av Gud (2Tim 3:16), er vi også helt avhengige av at den Hellige Ånd får opplyse oss og “tolke og forklare” inneholdet og sammenhengen i Skriftens profetier for oss. Først da kan vi se og skjønne litt av hvordan profetiene henger sammen og hvordan det bør forklares, noe bare Guds Ånd kan åpenbare for oss. Så derfor behøves det stadig forbønner, slik også Paulus gir oss gode eksempler på. Er vi som forkynner Guds Ord i vår tid ærlige, tror jeg at vi alle skjønner vår egen hjelpeløshet og vår åndelige fattigdom, og at vi derfor trenger menighetens forbønner slik at det må gis oss ord når vi åpner vår munn (Ef 6:19), så at vi frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet. Og i en slik forbønn vil også jeg gjerne inneslutte meg.
Ordet, Ånden og tjenesten hører alltid sammen
I Rom 12, i Ef 4 og i 1 Kor 12 underviser apostelen Paulus spesielt om nådegavene. En av Åndens gaver er bl.a. gaven til å tale profetisk. I 1Kor 13 har han en enkel definisjon på hva profetisk tale kan være. Han sier: “Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst”. Mer komplisert behøver det nødvendigvis ikke å være. Enhver som forkynner Guds Ord, taler jo for mennesker. Og vår bønn er jo også alltid at det som vi deler med våre tilhørere, skulle bli til oppbyggelse i deres tro. Nettopp dette er noe som Paulus formaner de kristne til (Rom 14:19; 15:2; 1Kor 14; Ef 4 mfl.). Det tredje Paulus nevner som hører med til å tale profetisk, er å trøste. Samtidig er det å trøste, faktisk en av nådegavene, selv om det ikke kommer så tydelig fram i våre bibeloversettelser. I Rom 12:8 leser vi: “… den som formane, må ta vare på formaningen”. Det greske ordet for “formane” er “parakaleín” (subst. paráklesis), og som kan bety oppmuntre, trøste, tilkalle, bønnfalle og formane. En annen av nådegavene som dessverre heller ikke (slik som det å formane/trøste) blir like høyt verdsatt som flere av de andre “store” nådegavene, er å øve barmhjertighet/vise miskunn (nåde). Mange som har disse to “små” nådegavene, skulle kanskje håpe at de hadde fått noen av de større og kanskje mer “populære” nådegavene. Men da bør vi minnes et nettopp å vise inderlig medynk/barmhjertighet, og å trøste, var noe av det som Jesus selv satte aller høyest i sitt eget liv. Dette var selve kjennetegnet for Jesu tjenestegjerning, han som ikke kom for å la seg tjene men for selv å tjene, og for å gi sitt liv til løsepenge for mange. Og jeg tror at enhver bedrøvet og angrende synder som har fått være i sjelesorg hos Jesus eller hos en med hans hjertelag, og som har blitt vist ufortjent barmhjertighet og som har blitt trøstet av ham/henne, vet å sette utrolig stor pris på nettopp disse to nådegavene, å bli trøstet og å få ta imot barmhjertighet og nåde.
Og ytterlig er det en sak jeg har lyst til å nevne: Den Hellige Ånd kalles ofte “trøsteren”, eller på gresk “paraklêtos – parakaleõ”, og som har samme språklige rot som “oppmuntre, trøste, tilkalle, bønnfalle og formane” (se ovenfor). Derfor er det å trøste og å vise barmhjertighet, noe av det edleste og det mest verdifulle vi kan gjøre mot vår neste. Siden dette var tjenestegjerninger som var viktige for Jesus, bør det også duge å være være viktig for oss i vår omgang med vår neste. Og dette bør selvsagt også være et viktig fokus i vår forkynnelse og i vår daglige omgang med hverandre.
Når Guds Ånd får prege forkynnelsen, da vil også kjennetegnet være at det for menigheten blir til oppbyggelse, til formaning og til trøst. For da får vi alle sitte i sjelesorg ved Jesu føtter , slik som synderinnen gjorde i fariseeren Simons hus og slik Maria, søsteren til Marta og Lasarus gjorde. For om vi gjør det, velger også vi den gode del som ikke skal bli tatt fra oss. Og slik kan Guds Ord, Åndens nærvær og det som Gud vil gi oss gjennom sine ringe tjener, bli til velsignelse og til oppbyggelse for alle de som hører på. Og da er det alltid viktig å minnes å gi Gud alene all lov, pris og ære!
Alta 24.1.2022
Henry Baardsen
