19. juni 2024

Selviskhet, egoisme og intriger – de farligste syndene i en menighet

I 2Kor 12:20 lister Paulus opp åtte synder som hører den ugudelige verden til, og som absolutt ikke skal tillates forekomme internt i menighetene blant kristne. Men på tross det, var alle disse syndene virksomme i menigheten i Korint. Ennå i år 98 e.Kr. da menighetslederen Klemens – en medarbeider til apostlene – skrev et sterkt bekymringsbrev til menigheten i Korint, var disse syndene fortsatt noe som menighetens folk delvis levde i. Dette skjedde på tross av at Paulus flere tiår tidligere tok et alvorlig oppgjør med kristne som levde i disse skammelige syndene.  Først formante Paulus dem skriftlig i sitt brev, og senere gjorde han det muntlig da han besøkte menighetene i Korint. Disse syndene var: 1. stridigheter, 2. misunnelse, 3. vrede, 4. selvhevdelse og listige intriger, 5. baktalelse, 6. sladder, 7. oppblåsthet/hovmod/opprør og 8. uorden.

Det at Gud har bevart Paulus’ formaninger i Bibelen, betyr samtidig at han har spart dette budskapet og denne alvorlige formaning til kristne gjennom alle tider. Og også til oss som lever i 2024 og som tilhører en kristen menighet og den kristne kirke. Mitt inntrykk er dessverre at stort sett alle disse skammelige syndere dukker opp på nytt og på nytt, og skaper store utfordringer også innen våre egne kretser. Da jeg sommeren 2023 leste 2Kor 12:20-21, klarte jeg ikke å se hvorfor nettopp disse to versene i så stor grad skulle tale så sterkt til meg, og hvorfor jeg så grundig ble å studere hvorfor Paulus skrev slik han gjorde, og hva Skriften som helhet taler om hver enkelt av alle disse åtte syndene. Men nå, etter snart et år, innser jeg at Gud virkelig har mye å tale også til meg og til oss i vår gren av vår vekkelse. 


La oss ikke slå inn på Kains vei

For at vi bedre skal skjønne hvor farlig tre av disse syndene er – misunnelse, selvhevdelse og vrede – vil jeg innledningsvis påminne om historien om Kain som fikk sitt hjerte fylt av denne ondskapen. Siden Gud så til hans bror Abel og hans offer med velbehag, ble han først sterkt misunnelig på sin bror. Hans hjerte ble fylt av bitter vrede. Deretter la han opp en listig og ondsinnet plan om hvordan han en gang for alle skulle hevne seg på sin bror og kvitte seg med han. Men Gud advarer han og sa: “Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den, 1Mos 4:7. Men så snart anledningen ble gitt han, slo han sin bror i hjel. Allerede her i fortellingen om Kain og Abel merker vi at alle de syndene som Paulus og apostelen Judas advarer så sterkt mot, er kjødets og vantroens synder, noe også vi som kristne advares mot å ha noe å gjøre med. Begynner vi å leke med disse syndene og gir dem rom i vårt hjerte, vil de snart bli herrer over våre liv, noe som absolutt ikke vil bringe noen velsignelse med seg. Da  vil de gå slik Jesus advarer for:

“Når den urene ånden har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke.
Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet.  Og for det mennesket blir det siste verre enn det første. Slik skal det også gå med denne onde slekt”, Matt 12:43-45.


La oss ikke leve i vantroens synder eller følge de ugudeliges eksempel

Flere av de som hadde omvendt seg i Korint, hadde ifølge Paulus i sin vantro levd i disse syndene. Men på tross av at de hadde blitt kristne og fått del i det nye livet i Kristi etterfølgelse, opphørte de ikke med syndene de tidligere hadde levd i.  Omvendelsens frukter ble ikke synlige, det ble dermed ikke stor forskjell i deres livsførsel fra tiden de levde som hedninger til tiden etter at de kom til troen og ble Guds barn. Dette fylte Paulus’ hjerte med stor sorg. For å få en slutt på dette ukristelige livet, skrev han til menigheten, og tok et kraftig oppgjør med alle disse vantroens synder. Å leve i slikt som en kristen og som en Jesu Kristi etterfølger, sømmet seg absolutt ikke. Slike skammelige synder hørte nemlig vantroen til, siden disse syndene var kjødets gjerninger, noe de som kristne skulle legge bak seg. Som troende skulle de heller døde kjødets lyster og begjær med Ånden, og leve et liv som sømmet seg for de hellige. 

Det samme gjelder selvsagt også oss. Synder som stridigheter, misunnelse, vrede, selvhevdelse og intriger, baktalelse, sladder, oppblåsthet, hovmod og opprør, eller uorden, er like mye synd for oss i dag, og forårsaker like stor skade og splittelser som på apostlenes tid. Denne problematikken våget Paulus å ta et oppgjør med både skriftlig og muntlig. Og for at vi og våre menigheter skal kunne bli bevart fra alt som disse syndene vil forårsake av skade, er det viktig at også vi tar dette på alvor, og skulle våge å løfte opp denne sak åpent. Men disse syndene kan vi bli bevart fra, kun om vi blir funnet ikledd Kristus og hans veldes kraft, og når vi med Ånden døder synden i alle dens former, og våre liv forblir skjult med Kristus i Gud (Kol 3). 


Synden “eritheia”, gr. – Å skaffe seg noe ved ondsinnet listighet og gjennom intriger

Den fjerde synden som Paulus nevner, og som var en synd som hersket blant de kristne i Korint, var en synd med det greske ordet “eritheia. Dette ordet kan bety: “egoisme“, “å skaffe seg noe ved  listighet, stridigheter, uenigheter/tvister og ærgjerrighet. I ulike bibeloversettelser er dette ordet oversatt med : “stridigheter” (No 1930, “selvhevdelse” (BGO, No 2011, No 88/07 f m.fl., listige knep (Fi 1938 og 1992), “kiv” (Karl 12, Waisenhus m.fl.), intriger (NUB, BSV, B2000 og ELB). Andre steder i bibelen er synden “eritheia” oversatt med “ærgjerrighet” og “trettesyke”.

Ordet ble iflg. gresk-norsk bibelleksikon brukt om æresyke mennesker som strevde etter ære, makt og rikdom ved å benytte listige – og ofte skitne –  knep, uten egentlig å ha et tjenersinn. Slike personer ville verken tjene Kristus eller følge hans eksempel, han som virkelig var “Tjeneren” og som hadde tjenersinn. De som Paulus her refser helt åpent, siden de levde i synden  “eritheia” og som ikke ville ta et definitivt oppgjør med denne synd, ville ikke tjene menigheten eller Guds rike, uten selv å få fordeler av det. Ordet uttrykker også noe simpelt eller simpel oppførsel. Samme forståelse av ordet ble også brukt i NT. Til denne synd var det alltid knyttet egoisme, altså selv å få goder av det de gjorde. Slike mennesker hadde alltid seg selv i sentrum for sine handlinger, og de forventet at de skulle opphøyes og at deres egen ære skulle fremmes. 

Der hvor denne synd var virksom blant de kristne, oppstod det alltid store vanskeligheter i menighetene. Og dette ville Paulus at menighetene i Korint skulle være oppmerksomme på. Det at Gud har bevart disse apostoliske advarsler og formaninger i Bibelen, betyr at han vil advare også oss og våre menigheter, slik at denne synd ikke skal gis rom og få forårsake stor skade i Guds rike. Vi bør være oppmerksomme på at både vi predikanter og alle menighetslederne fra kjødets side ikke er hellige, selv ikke når vi er i tjeneste og arbeider i Guds rike i ulike tillitsverv. For også vi kan iblant ha tendenser til å ville søke “de fremste setene” og “hedersplassene” (Matt 20:46; 23:6; Luk 11:43), og noen gang kanskje trette om hvem av oss som skulle gjelde å være størst (Luk 22: 24). Eller kanskje så ønsker vi å styre for mye, og å legge oss borti saker som vi egentlig ikke har ansvaret for og som helt klart er “andres bord” og deres ansvarsområde. 

På samme måte som apostelen Johannes tok et direkte oppgjør med den maktsyke menighetslederen Diotrefes, gjorde også Paulus det bl.a. i brevet til korinterne. Til alle tider har det fantes usunne maktmennesker som har funnet sin plass i ulike menigheter, noe som også var tilfelle på apostlenes tid. Svært ofte er de kunnskapsrike kristne mennesker med stor kapasitet som menigheten velger å stole på. Og derfor ønsker de ikke å mistenke noen for å ha onde hensikter eller skjulte agendaer. Disse personene som Johannes og Paulus tok et kraftig oppgjør med – altså maktmennesker i menigheten –  er ofte vennlig og dyktige folk som menigheten lett får stor tillit, og som derfor inne kort tid kan få nøkkelposisjoner i menigheten. Dette var helt tydelig tilfelle med Diotrefes som vi kan gjøre oss kjente med i 3. Joh. brev.

Bra skulle det være om det også i vår tid og i våre sammenhenger skulle ha fantes modige menighetsledere slik som Johannes og Paulus som skulle være sunne i troen og være åndelig klarsynte, så de i tide skulle kunne oppdage usunne trekk blant de som søker nøkkelposisjoner i menighetene, og som skulle våge  – på Skriftens grunn – å ta et direkte og konkret oppgjør med slikt uvesen. Slik jeg tenker, ville det mulige ns kunne ha hindret noen unødvendige partidannelser og splittelser også innen vår vekkelse.

Ordet “intrige” som mange bibeloversettelser har oversatt ordet med, betyr: Renkespill, altså listige og lure påfunn og simple knep for å komme noen til livs, for å fremme egen fordel

Slik vi kan se av det som kommer fram ovenfor, har synden “eritheia” – altså intriger/selviskhet/selvhevdelse/egoisme som Paulus advarer for i 2Kor 12:20, mange ulike betydninger eller synonymer, og er ikke mulig å oversette fullt dekkende med ett enkelt norsk ord.  For å få et best mulig bilde at hva dette greske ordet betyr, kan det være nyttig å lese ulike bibeloversettelser, gjerne på ulike språk, parallelt. Dessuten vil det være nyttig å se hvilke andre synder denne synden opptrer sammen med, og hvilke skade den forårsaker. Apostelen Jakob beskriver dette på en god og dekkende måte:

  • “Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse (“eritheia” ) i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk“. For der det er misunnelse og selvhevdelse/intriger (“eritheia” ) , der er det uorden og alt som ondt er“,  Jak 3:14-16.

Det som gjør denne synd så alvorlig, er at drivkraften bak den er egoisme og selviskhet. Den skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Denne synd en en synd som hører vantroen og det ugudelige vesen til. Opphører man ikke med å leve i denne synd etter sin omvendelse, eller forekommer denne synd inn i den kristne menighet, vil det bli svært ødeleggende for samholdet i fellesskapet. Denne synd  knuser og skader overalt hvor den får virke, slik syndens egenskap generelt er. I 2Kor 12 forteller Paulus om ikke-kristne som hadde levd i denne synd. Men selv om de omvendte seg, opphørte de ikke med å leve i denne synd eller i de sju andre syndene han lister opp. Dette forårsaket stor sorg for Paulus, så derfor tok han også et kraftig oppgjør med denne og syv andre syndene som mange i menigheten utøvde, på tross av at de var kristne.  Han skriver: 

  • “For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer – og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse/intriger (“eritheia”), baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med”, 2Kor 12:20-21.


Den onde Jesabel og hennes onde og listige intriger for å nå sine mål

Ovenfor nevnte jeg at selvhevdelse/intriger (“eritheia”) er en synd som hører den ugudelige verden til, og som ikke skal få forekomme i Guds rike. Gjør den det, er det enhver kristenleders ansvar å ta et tydelig oppgjør med den og med andre tilsvarende synder, og å formane de kristne alvorlig til å opphøre med å leve i en slik synd. 

Ved å lese 1 Kong 21 får vi et meget godt bilde av hvordan denne synd framtrer. Akab, den 7.  kongen i det nordisraelske rike giftet seg med Jesabel, som var en kongedatter fra Sidon. Hun var en ond og forførerisk kvinne som innførte ba’alsdyrking i Samaria. 

En nær nabo av dem, Nakor, eide en vingård. Denne ville Akab kjøpe for å bruke den til grønnsakshage. Han kontaktet Nakor i håp om å få kjøpe vingården, men fikk ikke kjøpe den. Nakor ville ikke selge bort sin farsarv. På grunn av at Akab ikke fikk kjøpe åkeren, ble han meget mismodig og harm, og ville ikke spise.

Da Jesabel  fikk høre dette, la hun opp en ond plan for å skaffe seg vingården med list, mot eierens vilje. Hun 1) skrev et brev i kongens navn og satte segl på det med kongens signetring. Brevet sendte hun 2) til de eldste og de fornemste som bodde hvor Nakor bodde. Hun ba dem lyse ut en faste, og ba om at Nakor skulle få sitte øverst blant folket., og skrev: 3) “La så to fordervede menn sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen! Før ham så ut og 4) stein ham i hjel“.  Den onskapsfulle dronning Jesabel, kong Akabs hustru, lyktes fullstendig med sin listige og fordekte intrige. 

Jesabels onde framferd beskriver meget godt hva det greske bibelske ordet “eritheia” betyr. Hennes ondskap fikk henne til å benytte et listige påfunn eller knep for å komme Nakor til livs ved å få drept han ved steining. Vingården skulle hun skaffe til sin mann, kong Akab, uansett hvor mye  det skulle koste, ja selv om det skulle koste hans liv. Derfor planla hun å drepe Nakor for å få vingården til seg og til hennes mann, kong Akab. Med tilgang til kongens skrivesaker, forfattet hun et ondsinnet brev, og forseglet det men Akabs egen signetring. Slik misbrukte hun kongens høye autoritet ved å forfalske hans identitet. Og med denne myndigheten påla hun kongens tjenere å realisere hennes ondsinnede plan for å få Nakor drept, slik at de kunne få vingården i sitt eie. Og slik fikk hun i gjennom sin onde plan ved list og renkespill, og Nakor ble brutalt drept.


Klemens brev til den stridende menighet i Korint i år 96 e.Kr.

Synden selvhevdelse/listige knep/intriger skyr ingen midler for å nå sine mål. Får den innpass og får virke fritt i en kristen menighet, slik tilfellet var i menigheten i Korint, forårsaker den alltid stor skade, noe vi ser av de mange splittelsene i Korint. Av den grunn gjorde Paulus det han kunne for å sette en stopper for den.  Denne synd viser seg å ha utrolig stor overlevelseskraft, hvor mye den enn motarbeides og advares for. 

40 år etter at Paulus skrev til Korintermenigheten for å formane den på grunn av disse skammelige syndene, hadde det stadig gått fra vondt til verre, slik “Kemens brev til den stridende menighet i Korint” forteller. Menigheten ble ytterlig splittet i mange partier, og det er ikke noe vakkert bilde Klemens tegner av de interne forholdene i menigheten i Korint.


Kan de samme syndene som Paulus advarer for i 2Kor 12:20 være medvirkende til at den læstadianske menighet er splittet opp i så mange grupperinger? 

Som enkeltkristne, som menighet og som vekkelse bør også vi våge å stille spørsmålet: Finnes det også blant oss noen av de samme interne problemene som det var i menigheten i Korint? Og kan en av årsakene til at vår vekkelse stadig splittes opp i nye og nye grupperinger, være at disse synder tillates uten at det blir tatt et alvorlig oppgjør og satt en stopper for dem, synder som: stridigheter, maktsyke, selvhevdelse, misunnelse, intriger, baktalelse og uorden?

Dette var synder som i stor grad florerte i menigheten i Korint, og som Paulus ikke aksepterte skulle finnes blant dem. Og tilsvarende oppgjør bør vi også våge å ta. Ikke mot personer eller mot visse menigheter, men mot den onde og mot de synder som den onde i alt for stor grad lykkes å få kristne til å leve i. Mange av disse syndene forekommer dessverre og er fortsatt virksomme i alt for stor grad, også innen vår gren av vekkelsen.  Jeg er rimelig sikker på at disse syndene i stor grad bidrar til å splitte Guds folk, slik syndens vesen alltid er. Hovedpersonen for alt som er destruktivt blant Guds folk kalles i Bibelen for: den store drage, slangen, djevelen og Satan, han som forfører hele verden (Åp 12:9). 

Når jeg skriver dette, kommer jeg på hva en psykolog i Norge som i flere tiår hadde jobbet i barneombudet, og som dessuten virket å ha god kunnskap om historie, fortalte oss under et seminar han holdt for oss i vgs. i forbindelse med temaet “Vold og utagerende adferd blant barn og unge”. Han sammenlignet unge som hadde narsissistiske trekk med konkrete konger i enkelte land som egentlig i seg selv var svake, men usunne maktpersoner som han egentlig definerte som psykopater. Disse maktpersonene benyttet seg i stor grad intriger, eller skitne og listige knep for å nå sine egoistiske mål. Det var det som var deres styrke. Uten “hoffet” rundt seg og som støttet dem i ett og alt, var de svake og stakkarsaktige. Hadde de for eksempel planer om å gå til krig mot et land eller å erobre nye områder eller land, gjorde de aldri det uten først å alliere seg med noen sterke støttespillere som de senere ville kunne få nytte av. De knyttet ulike bånd med dem, for eksempel ved å la sine sønner og døtre gifte seg med sønner og døtre til de som de søkte allianse med og som de senere ønsket  få nytte av. Så inngikk den maktsyke kongen en gjensidig og forpliktende pakt med andre konger i nabolandene om å støtte og hjelpe hverandre i tilfelle noen av dem ble angrepet, eller om noen av dem valgte å gå til krig mot et annet land, eller ønsket å erobre nye områder. Sammen med sine allierte var den maktsyke kongen sterk nok til å våge å angripe de han måtte ønske, og til å overvinne fiendene.  Men alene var han for svak til å våge å gjøre det. Og på den måten fikk den maktsyke kongen mer makt og vokste seg stor, og fikk ære og berømmelse av langt flere enn tidligere. Slik fortalte han at det er med barn og unge som står i fare for senere i livet å kunne utvikle de narsissistiske tilbøyelighetene. Stoppes ikke slike før de fyller syv år, sa han, kan det ofte være for sent, og nettopp slike kan senere i livet bli ekte psykopater, personer som han karakteriserte som “uhelbredelige”, uansett hvor mye de enn gikk i terapi for å bli kvitt dette.

Slik vil det nok kanskje også kunne være når det gjelder kristne menigheter. Noen må våge å sette en grense mellom sunt og usunt.  Og det var nettopp det både apostelen Paulus og apostelen Johannes våget å gjøre. Johannes våget til og med å kalle “maktpersonen i menigheten” med sitt rette navn, nemlig Diotrefes (3Joh), nettopp for å etterlate seg et eksempel for hvordan kristne menigheter bør takle situasjonen om og når maktpersoner trer fram i kristne sammenhenger.

Når vil leser bibelhistorien om Israels konger etter at riket ble delt, kan vi legge merke til utallige konkrete eksempler på usunne konger som benyttet nøyaktig samme framgangsmåte som den maktsyke og listige kongen i psykologens sammenligning med usunne maktpersoner.  Da vil vi kunne legge merke til at syndene Paulus omtaler i 2Kor 12:20 var fullt ut utviklet allerede i kongetiden, og lenge før det. De onde kongene – for de var faktisk onde alle som en – de søkte ikke Gud eller hjelp av ham. Men de søkte hjelp og styrke i andre sterke personer og i menneskelige sammenslutninger. Og slik vendte de Gud ryggen. Også de er  advarende eksempler for oss. 

I Galaterbrevet skriver Paulus: “Kjødets gjerninger er åpenbare”. Og slik er også mange av disse syndene Paulus lister opp åpenbare i vår tid og i våre sammenhenger. På samme måte som destruktive droner og raketter skytes ut i Ukraina og i Midt-Østen, sender den onde sine brennende piler (Ef 6:16) mot oss kristne. For å beskytte seg, trenges intet mindre enn Guds fulle rustning. Men ennå verre enn det om det blir innbyrdeskrig. Da er det krevende å skille på hvem som er venn og hvem som er fiende, hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på.

Slik jeg opplever det, er det særlig fem av kjødets gjerninger som Paulus lister opp som aller mest skader relasjonene i vår tid og i våre sammenhenger, nemlig: trette, avindsyke, splittelse, partier og misunnelse. Dersom begge partene i striden bare skylder på at det er motparten som er årsaken til all uorden som oppstår og at slike synder som Paulus lister opp blir synlige, blir dette heller ikke synd for seg selv. Og derfor er det lett å tenke at man selv er ren, og at alt bare er den andres skyld. Men er det slik, er det innlysende at man verken har selverkjennelse eller rett syndserkjennelse. Og da vil man lett kunne bli åndelig blinde. Resultatet blir lett, slik Paulus beskriver det, at det oppstår nye partier og nye sammenslutninger, kanskje etter samme modell som for kongen i psykologens fortelling.

Dersom ikke noen av de syndene Paulus refset menigheten i Korint for i alle fall delvis er årsaken til de stadig nye gruppedannelsene innen læstadianismen, hvordan skulle vi vel ellers kunne forklare alle de synlige og usynlige splittelsene som det stadig blir flere og flere av, selv om det ikke alltid har ført til etablering av selvstendige menigheter. Selvsagt skyldes det nok dessuten viss læremessige årsaker, men det er nok langt i fra hele forklaringen.

Siden slikt ikke er Åndens frukter, hva er det da annet enn kjødelighet og synd. Apostelen Jakob benytter faktisk meget sterke ord når han beskriver slike synder, om de får være virksomme midt i menigheten: 

“Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk”, Jak 3:14-16.


Storforsamlingene

Jeg har ved flere anledninger gitt uttrykk for min bekymring for vår gren av den læstadianske vekkelsens situasjon, særlig på norsk side. Selv om de interne forholdene ikke alltid var optimale tidligere heller, var kjærlighetens bånd tross alt såpass sterkt at den kristne flokk ble holdt sammen på tross av at de kristne også da var feilende mennesker. Men det gode på den tiden var at det var flere ulike fletninger i båndet som holdt de ulike menighetene samlet. For det første ble det i eldre tider arrangert årlige storforsamlinger som var felles for absolutt alle menigheter, og dit følte alle seg velkommen.  Storforsamlingene ble holdt i Skallelv og i Vadsø i øst, i Nordvågen, Kvalsund og Hammerfest i vest, i Porsanger både i Lakselv, Børselv, Billefjord  og i Kistrand,  i Alta og i Langfjorden og i Harstad-traktene på Kila, på Fjelldal og i Bogen. Første storforsamling ble holdt i 1913. Foruten tilkalte utenlandske predikanter som Utsendingskomiteen på den tiden hadde ansvar for å tilkalle, talte stort sett alle predikantene fra de ulike lokale menighetene i Nord-Norge. Ofte var det mye folk som kom sammen, på tross av at reisetiden ofte var komplisert og tok mye tid. På Fjelldal var det i 1930 over 1000 kristne samlet og der var det seks utenlandske predikanter foruten de norske. I 1949 var det storforsamling på Elvebakken hvor 9 predikanter talte, to av dem var finske. På bedehuset på Elvebakken ble det skrevet historie ved at det ble arrangert nattverd, forrettet av en finsk prest. Totalt var det 360 nattverdsgjester. 


Samtalemøter og Sions Blad

Under storforsamlingene hadde de hvert år Samtalemøter hvor felles spørsmål angående kristendommens sak ble drøftet og vedtatt, og hvor representanter fra stort sett alle de ulike menighetene var representert. Første Sions Blad utkom i 1929 og bladet kom ut hvert år bortsatt fra i noen av krigsårene. Antall abonnenter var muligens på sitt størst i den tid min far var redaktør, og da var det ca. 1200 som abonnerte på  bladet. Når man leser Sions-Blad samlingen 1929-1960, får man et godt inntrykk av hvor kjærkomment bladet var for mange og hvor utstrakt utsendings-virksomheten var på den tiden. Dette gjaldt særlig kristne fra distriktene og fra de små menighetene. Mye mer kunne ha vært skrevet om det. 


Samtalemøtene, Utsendingskomiteen og Sions Blad

Allerede i 1913 ble den første Utsendingskomiteen etablert. Nøyaktig 100 år senere, 100 år senere, eller i 2013, opphørte den å fungere, mye på grunne av – slik jeg vurderer det – en kombinasjon av flere av de samme syndene som Paulus refset menigheten i Korint for, bl.a. stridigheter,  intriger og uenighet om hvem som ble funnet verdige til å reise i Utsendingskomiteens regi. Slik jeg opplevde det, ble det mye trangere nåløye for å bli godkjent, på tross at man hørte til vekkelsen og ble brukt i vekkelsen for øvrig.

Det er sterkt beklagelig at læstadianismen i våre kretser på mange måter har forandret seg svært mye når det gjelder å forkynne synd som synd. Synder som florerte i Korint er dessverre alt for vanlige også i vår tid og i våre sammenhenger. Synder som både Paulus og Johannes tok et alvorlig oppgjør med, og som ikke fikk forekomme i kristne menigheter, virker ikke å være synd lenger. I alle fall gjøres det ikke opp for hva slike synder forårsaker av skade. For å bruke Læstadius og Paulus’ uttrykksmåte, virker det som om man kan strides og tro, man kan misunne og tro, man kan drive selvhevdelse og intriger og tro, man kan baktale og nedsnakke og tro, og man skape og elske uorden og tro. Det kan virke som at det viktigste er å forkynne syndenes forlatelse helst i hver, uten at noen viser synlige tegn til anger, bekjenner sine synder eller uten at noen ber om å bli trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Men slik lærte ikke Luther, derimot presiserte han at å forkynne syndenes forlatelse uten omvendelse, var større villfarelse enn pavens villfarelse. Det burde dessuten være godt kjent for alle som kjenner læstadianismens historie, at prosten Læstadius var ennå mye strengere enn Luther i denne sak. Og så tenker noen at de er de beste læstadianere, uten å ta et alvorlig oppgjør med alle de syndene Paulus lister opp i 2Kor 12:20, bare man forkynner syndenes forlatelse ofte nok. Så langt jeg har kjennskap til læstadianismens historie, er slikt i alle fall ille læstadianisme.

Sions Blad som første gang ble utgitt i 1929, hadde helt inntil 2013 eksistert som en selvstendig enhet med redaktør, eget bladstyre, kasserer og revisor. De hadde Samtalmøtet (et felles organ som bestod av ledende menn og predikanter fra samtlige menigheter fra alle menigheter i vår gren av vekkelsen i Norge) som sin “overordnede”. På siste møte i Utsendingskomiteen ble som ble avholdt  i 2013, ble det bestemt at Sions Blad skulle legges under Utsendingskomiteen. 


Læstadianismen i endring

Det som dessverre skjedde, var at Utsendingskomiteen etter det møtet sluttet å fungere som et felles organ for alle menighetene  innen vår gren av vekkelsen i Norge. Meg bekjent har det ikke etter 2013 vært et eneste møte i Utsendingskomiteen, i alle fall har det ikke blitt annonsert eller innkalt til møte slik sedvanen hadde vært helt fra 1913. Samme fenomen skjedde også på begynnelsen av 1950-tallet samtidig som det bygde seg opp til splittelse i menigheten på Elvebakken. I perioden fram til 1957 ble det ikke avholdt noen møter i Utsendingskomiteen på grunn av stridighet og maktkamp, og daværende komite ble oppløst pga. interne konflikter, og  kun leder og nestleder ble sittende i komiteen, selv om de ikke gjorde det de var pålagt eller avholdt møter i Utsendingskomiteen. Alle deres oppgaver ble overtatt av de lokale menigheter på grunn av stridighetene, maktkampen og siden de opphørte å fungere. Særlig to usunne faktorer lå bak, makt og penger.

Heldigvis fortsatte menighetene å arrangere storforsamlinger, avholde samtalemøter og å drive utsendingsvirksomhet, også fra begynnelsen av 1950-tallet til 1957 da ny komite ble valgt og alt begynte å fungere slik det tidligere var bestemt. 


Utsendingskomiteen opphørte å funger etter 2013, det samme som skjedde i tiden 1951-1957

I praksis sluttet Utsendingskomiteen å fungere etter siste styremøte i slutten av 2013. Det bør presiseres at ledelsen i ELM ikke deltok på det møtet, og det var heller andre predikanter fra ELM til stede enn meg.  Det kan nok tenkes at konflikten mellom ELM og RLM forut for 2013 sannsynlig var medvirkende til at komiteen valgte å legge dette viktige arbeidet “på is”, slik formannen uttrykte det. Siden Utsendingskomiteens protokoll dessverre ikke er tilgjengelig for andre enn komiteen selv – selv om de ikke har noen rett til å “sitte på”  den – , er det umulig å vite noe som helst om komiteen har noen utsendingsvirksomhet eller ikke etter 2013. Om det er tilfelle at de fortsatt har en liten virksomhet, er det i alle fall kun predikanter fra RLM og eventuelt noen svært få utenlandske predikanter som har blitt funnet verdige og som reiser for dem.

Med tanke å vekkelsen som helhet og på de små menighetene i distriktene er dette meget sterkt beklagelig. Etter mitt syn er hovedårsaken til alle disse problemene at mange av de samme syndene Paulus advarer Korintermenigheten for i 2Kor 12:20, slik ovenfor nevnt. Og om de 8 synder Paulus ikke treffer samvittigheten eller man ikke innser at det er gjort noen feil i prosessene, gjenstår kanskje den “norske modellen” for problemløsning, altså å skylde på de andre.


Utgivelsen av Sions Blad opphørte i 2013-2014

En annen sak som kan nevnes, er at Sions Blad sluttet å utgis samtidig med at Utsendingskomiteen overtok ansvaret for bladet. Uten tvil var det Utsendingskomiteens ansvar, siden det var deres på deres eget initiativ og etter deres forslag de skulle overta ansvaret. Men siden felles storforsamlinger og også alle menighetenes felles Samtalemøter opphørte samtidig med at Utsendingskomiteen holdt sitt siste felles møte i 2013, finnes det ikke lenger noe felles fora hvor slike saker kan drøftes. 


Full konflikt og splittelse på 1950-tallet og etablering av to helt uavhengige menigheter

I tiden da jeg ble født, for litt over 70 år siden, var de syndene som Paulus tok et alvorlig oppgjør med i sitt brev til Korintene menigheten i Korint i 2Kor 12:20, særlig virksomme og synlig for alle. Saken var kjent og merkbar i hele Alta-samfunnet, langt utenfor menighetens grenser. Også riksmedia i Norge skrev om disse stridighetene og denne maktkampen. Resultatet av alt dette kjødelige var åpen maktkamp, listige intriger, menigheten hadde ingen vedtekter eller noe styre, det ble ikke avholdt årsmøter, en liten uformell men sterk gruppe menn som etablerte seg som en indre krets tett knyttet til menighetens forstander,  kamp om hvem som skulle være menighetens forstander, maktkamp og intriger i Utsendingskomiteen som førte til at kun to av fem medlemmer ble sittende, Utsendingskomiteen opphørte helt å fungere i 1951 og full splittelse med etablering av to totalt selvstendige menighet i 1954.

Det spesielle i denne splittelsen var at det ikke var noen læremessige uenigheter mellom de to gruppene, i alle fall er det ikke gjort noen notater om det eller kommet fram i ettertid. Men skadevirkningene av disse kjødeligheten var og er fortsatt merkbare blant de som ennå lever og som var barn når denne åndelige stormen blåste som verst.


Historien gjentar seg med 70 års mellomrom med tydelige tendenser til en ny splittelse

Menigheten i Rafsbotn ble etablert allerede på 1800-tallet. De hadde sitt eget styre, egen menighetsforstander og i alle fall to egne predikanter,  Hans Biedilæ (1894-1973). Dessuten kom predikant på Elvebakken, Marensius Jensen (1893-1975), derfra, nærmere bestemt fra Russeluft.  En sentral skikkelse i Rafsbotn menighet var Anders Andersen Mella (1885-1950) som var tolk, og mest sannsynlig menighetsforstander. Mella var dessuten medlem av Utsendingskomiteen fra før krigen til han døde i 1950. Siste menighetsforstander i gamle læstadianske menighet var Alfred Andersen (1916-…). Ytterlig et bevis på at menigheten var en realitet før nyetableringen i 1999, var at man i 1984 arbeidet med målsetningen om å slå sammen menighetene i Rafsbotn, i Transfarelv og på Elvebakken, uten at det ble noe av det. Dette viser at i gammel tid og fram 2000-tallet var det et veletablert og et godt forhold mellom ELM og RLM.

Som nevnt ble menigheten i Rafsbotn læstadianske menighet nyetablert i 1999. Fra da av var Alfred Andersen for gammel til å kunne fungere som forstander. Flere familier som et par år hadde bodd på Stranda, flyttet dit, og ble helt sentrale i nyetableringen av menigheten, siden de både hadde egne predikanter og alle øvrige ressurser som krevdes for å drive en menighet. Allerede før familien flyttet til Stranda, hadde det vært en personkonflikt mellom de som nå er ledere i RLM og en del personer i ELM. På tross av flere forsøk, har denne konflikten ikke blitt løst, og nå virker det dessverre som det ikke er noen er interesse for det fra RLM’s side. Slik jeg har oppfattet det, dreide det seg ikke om teologi, men heller personkonflikt om synet på hvordan arbeidet i kristendommen bør og ikke bør drives for at det skal være i overensstemmelse med Guds Ord. Noe av det samme ble muligens synlig når det gjaldt konfliktene i forkant med siste møte i Utsendingskomiteen i 2023


Ny fase i forholdet mellom RLM og ELM – teologiske spørsmål trekkes inn i konflikten

Da bruddet innen ELM skjedde på 1950-tallet var det spørsmål om hvilke av det to menighetene som var den rette og eldste menighet. Det sirkulerte påstander om at de i ELM hadde en gal ånd, og en av deres ledere sa en gang til meg at vi i ELM ikke hadde den Hellige Ånd.

Faktisk sirkulerer noe av de samme antydningene mot ELM også nå. Og en slik påstanden og et slikt rykte er nok noe av det vanskeligste å stoppe eller å gjøre særlig mye med. Hvem skulle vel kunne opphøye seg selv eller å rose seg fore noen, når man får et slikt spørsmål. Vel kjenner nok en som er kristen at Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn, noe også jeg kjente da de fra SRK-hold sa til meg i 1973: Du og dere i deres menighet har ikke den Hellige Ånd! Du slipper ikke til himmelen, gjentok de to ganger. ” Det var det bare en i Alta som hadde, og som de regnet som rette kristne. 

Å spre ut påstander at visse predikanter ikke har den Hellige Ånd – selv om jeg absolutt ikke mener at det ikke er RLM eller deres predikanter som predikanter som gjør det -, og at det ikke er Ånden som taler gjennom dem, er som å spre en kvelende og destruktiv gift i miljøet. Det kan sammenlignes med giftige alger som legger seg på fiskehjellene, inntil fiskens kveles og den dør. Hvem som sprer en slik gift, er kjent. Men hvor den kommer fra, er nok vanskeligere å spore, og kanskje ikke så interessant å få svar på. Det viktigste er nok å få stoppe en slik nedsnakking, og å avlegge det som en alvorlig synd. Åndens frukt er det i alle fall ikke, men heller noe som han som kalles løgneren og Kristi og de kristnes fiende – Satan – har lyktes med å få kristne til å spre ut for å skape kaos og for å skade Guds rikes arbeid. Slikt er noe absolutt vi alle kristne må vokte oss for og advare mot.

Imidlertid ser det nå ut som om det ikke begrenser seg til det som ovenfor er nevnt. Apostelen Peter advarer Guds folk, og også oss: “Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke” (1Pet 5:8). Like etter at han har sendt ut den ene fienden av Guds folk for å skade og ødelegge relasjonene, sender han ut en ny. Luther kaller djevelen for en tusenkunstner. Lykkes han ikke med det ene forsøket, prøver han straks med noe annet for å se om han lykkes. 

Det som den onde nå forsøker å skade ELM med, er at en del sprer rykte om at vi ikke har rett lære. I den forbindelse trekkes Fader-vår bønnen inn, og da særlig den 5. bønn slik Jesus lærte sine disipler be av vår himmelske Far: Forlat oss vår skyld (gr. ofeilemata)…”, eller som vi leser hos Lukas: Forlat oss våre synder (gr. hamartias)…”.  Det som en del sprer rykte om, er at det ikke læres rett verken når det gjelder syndsbekjennelsen eller om syndstilgivelsen. Kort fortalt tenker de at det at kun er de rette kristne kan tilgi synd, ikke Gud, siden han har overgitt løsenøklene til menigheten. Derfor er syndsbekjennelse for Gud nytteløs. Vi derimot lærer at selvsagt skal vi bekjenne våre synder for Gud, siden Bibelen er full av eksempler på det. Men når man har syndet mot et menneske eller mot det offentlige, så skal men selvsagt bekjenne syndene for den man har syndet mot. Og også før men bekjenner syndene for et menneske eller for en skriftefar, er det nyttig først å bekjenne det åpent og ærlig for Gud, siden det er Gud vi først har syndet mot. Jeg har av de som har veiledet meg blitt undervis om hvordan Luther lærer på Skriftens grunn i boka “Fra syndens nød til Guds fred”, sammensatt av Uuras Saarnivaara. Dessverre virker det som om disse lærdommer er ukjent for yngre generasjoner, og slik jeg tenker, blir det mange elementære lærespørsmål som det blir uklarhet i.

Neste ankepunkt mot ELM er at læra om dåpen er feil, og det samme gjelder også læra om nattverden. Og derfor påstår noen at læra om gjenfødelsen og læra om rettferdiggjørelsen feil. Og siden de etter dette syn mener at ELM har feil lære om dåpen, anser de også læra om Kristi forsoning feil. 

Etter at dåp i bedehuset ble mer vanlig, lagde menigheten derfor vår egen dåpsliturgi som ble vedtatt på et årsmøte. Alle parter ble hørt, og i stor grad ble det tatt hensyn til synspunktene. Det samme var også tilfelle når det gjaldt nattverdliturgi. Etter mitt syn bygger de begge både på Bibelens og Luthers lære om sakramentene, men det var det trolig vis en del mislikte i etterkant. Etter kritikernes syn blir sakramentenes innhold nytte kraftig nedtonet. De snakker mye om hva sakramentene ikke er, men svært minimalt hva de er og hva de virker i dem som mottar sakramentene i tro. Min utfordring er derfor at de framover kan ut fra Skriften redegjøre for hva sakramentene er og hva de virker, i stedet for bare på hva de ikke er og hva de ikke virker – kun ut fra Guds Ord. For det er i det lyset vår lære må prøves, nemlig om vi lærer ut fra egne tanker og meninger, eller om vi lærer i Samsvar med den Hellige Skrift.

Jeg har her nevnt de teologiske spørsmålene noen her ankepunkter mot, nemlig: læra om syndsbekjennelsen, om hvordan Gud tilgir synder, læra om gjenfødelsen, om rettferdiggjørelsen, om dåpen, om nattverden og om Kristi forsoning. Altså går kritikken fra enkelte hold mot hele den kristne lære. Og det synes jeg er svært alvorlig når slike ville og falske rykter spres ut om oss som forkynner Guds Ord. Falsk lære er ensbetydende med av man lærer slikt som er i klar strid mot hva Jesus og apostlene lærte, og hva som er i uoverensstemmelse med det forut skrevne Guds Ord. Gjør man det, har man helt klart falsk lære, og det vil selvsagt være en alvorlig sak, uansett hvem det enn skulle være som lærer menneskelærdommer  eller falsk lære.

Også når det gjelder disse beskyldningene, er det en kjent sak hvem det er som sprer disse usanne antydningene. Men en kilde har de sikkert, uten at det er mulig med sikkerhet å si noe om kilden. For framtiden er det derfor sterkt å anbefale at alle vi som forkynner Guds Ord offentlig, om vi sogner til ELM, RLM aller fra andre sammenhenger, at vi grundig skulle sette oss inn i hva Bibelen, Jesus og apostlene har lært om alle disse ovennevnte viktige teologiske lærespørsmål, og at vi utelukkende skal begynne å forkynne Skriften, ikke egne tanker eller egne tydninger. Slikt ville medvirke til ro blant kristne, og særlig blant den oppvoksende slekt, siden båre ELM og RLM er velsignet med så mange barn og unge.

Årsaken til at jeg velger å ta dette opp åpent og på denne måte, er at jeg ønsker en snar og definitiv slutt på alle variantene av usanne rykter som spres som ild i tørt gress, ikke bare lokalt, men også over landegrensene.

Mitt inderlige håp er at vi predikanter fra ELM og RLM kan møtes til en “predikantmøte” hvor vi sammen kan gjennom alle disse lærespørsmålene i Skriftens lys, og samtale om hvordan vi forstår det, med basis kun og alene i den Hellige Skrift. For som Lutner sier: “Den Hellige Skrift er den høyest læreautoritet”, og “I Skriftens lys skal både lære og liv prøves”.

Når vi en dag skal stilles fram for den altseende dommer, og det blir spørsmål om hva vi som predikanter har lært, er det svært velsignet om vi vil bli funnet som tro mot Herren, og holder fast ved apostlenes og profetenes lære. Kun da bygger vi på Kristus-klippen. Gjør vi det, har vi ikke noe å frykte. Men lærer vi menneskelærdommer, egne tanker, synspunkter og tolkninger vil det ble svært ansvarsfullt å møte vår oppdragsgiver, slik apostelen Jakob sier om de utro tjenerne: “Vi skal få dess strengere dom”

Uten at vi som er predikanter aktivt bidrar til å få satt en stopper for nedsnakking, ryktespredning og baktalelser, vil det negative aldri stoppe. Vi kan ikke bare enkelt trekke på skuldrene og bedyre vår uskyld, men vi må alle aktivt gjøre alt som står i vår makt til å stoppe denne negative spiralen. Gjør vi ikke det, vil ¨det skje slik Paulus advarer for: “Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!, Gal 5:15. Og ytterlig innskjerper Paulus hvor alvorlig Gud ser på slik kjødelighet, selv om det er kristne som velger å leve ut disse alvorlige syndene: “De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike!”

Alta 16.4.2024

Henry Baardsen

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *