av I forbindelse med at jeg leste om de synder Paulus hadde begått i vantro mens han var Saulus, og hvordan det smertet han på tross av at han hadde fått sin synd tilgitt, begynte jeg å reflektere litt over hvordan man i den læstadianske vekkelse har hatt fokus på synd og på dens skadevirkninger etter at synden er tilgitt av Gud, og jeg fikk derfor lyst å skrive litt om dette spesielle aspekteret av synd. Ofte tenker vi at når synden er tilgitt, er den helt utslettet, faktisk i den grad at synden aldri har blitt gjort. Slik jeg vurderer det, er dette et farlig perspektiv, noe som i verste fall kan føre til at man som kristen kan komme til å nekte for at synden er utført, noe som er ensbetydende med at man forvrenger sannheten, bagatelliserer synden og lyver om den.
Men slik er det nok sett fra Guds perspektiv og sett med hans øyne, siden han tramper synden under sine føtter, kaster den bak sin rygg og utsletter den. Men slik er det neppe åndelig sunt at vi som kristne tenker, særlig når det gjelder synder og overgrep i nære og menneskelige relasjoner. I slike tilfeller er det viktig at vi som kristne tar synden på alvor, og så godt vi kan bidrar til å lege de sår og skader den har påført de det gjelder. For siden den begåtte synden har skjedd blant oss mennesker, har den ofte nådd å skade mange menneskelige relasjoner dypt og varig, og den har ofte rukket å forårsake store skadevirkninger for mange. Dette temaet skrev jeg litt om i forrige uke.
Synden i Saulus’ liv, og hvordan den førte sin straff med seg, også etter at Saulus ble Paulus
Da Paulus av Guds nåde ble en kristen, fikk han tilgitt alle hans store synder (1Tim 1:15), også den synd at han hadde forfulgt Jesus (Apg 9:4-5; 22:7-8; 26:14-15; Fil 3:6; 1Tim 1:13). Men Paulus forfulgte ikke bare Jesus, men han forfulgte de kristne og alle som bekjente Jesu navn. Og denne synden var det nok ikke så enkelt for Paulus å tro at den var tilgitt og utslettet, siden det var så mange kristne som måtte lide så mye på grunn av hans tidligere synder, også i hans levetid, og det at han hadde forårsaket så stor skade for så mange, inklusiv at han ga sin tilslutning til Stefanus ble steinet i hjel (Apg 7:58).
Selv om Paulus fikk sin synd tilgitt, var den ikke ugjort. Og synden bærer alltid sin straff med seg, noe David fikk erfare og som også Paulus fikk erfare i sitt liv. Virkeligheten er at den som synder, vil selv på en eller annen måte bli innhentet og oppsøkt av den samme synden eller noe tilsvarende. Slik virker naturloven! Paulus forfulgte de kristne, faktisk helt inntil fengsel og døden, en synd som senere førte til at han selv ble innhentet og forfulgt av den samme synden, altså selv å bli forfulgt for Jesu navns skyld. Slik straffet synden Paulus for den synd han selv hadde begått mot de kristne, noe han fullt ut fikk erfare i hans liv som en kristen. Syndstilgivelse innfor Gud betydde ikke for Paulus at Gud fritok han fra å ta straffen for sine egne syndige ugjerninger. Paulus beskriver selv best hva han måtte gjennomgå av forfølgelser:
- «Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær; tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet», 2Kor 11:23-25
Mon tro om dette kunne være noe av «tornen i kjødet» som Paulus måtte kjempe med som en kristen, på tross av at Gud allerede hadde tilgitt ham alle hans synder, også det at han hadde forfulgt de kristne, og derved at han også hadde forfulgt Jesus?
Læstadius’ syn på synd og på dens skadevirkninger
I linken under, «Synd i Det gamle testamente», kan vi få et lite innsyn i synden i alle dens varianter, dens konsekvenser og skadevirkninger. I den vekkelse jeg tilhører, den læstadianske, har man alltid hatt et sterkt fokus på hvor farlig synden er og hvilke skader den forårsaker. Og dette var noe som var meget viktig for Læstadius. Hans primære kall og oppgave, slik han selv uttrykker det, var å forkynne loven, slik at menneskene skulle våkne opp av syndens søvn, og gjøre en sann omvendelse. Ved selvsyn og egne opplevelser hadde han vært vitne til hvordan all form for synd skadet enkeltmennesker, familier og hele samfunnet. Det gjaldt særlig synder som vold, utroskap og horeri, løgn, falskhet, drukkenskap og tyveri. Men først etter hans møte med samepiken Maria og hans møte med Kristi forsoning og Guds nåde, fikk han et dypere innsyn i hvordan synden først og fremst forderver hjertet og skader gudsrelasjonen, i tillegg til all annen skade som synden forårsaker.
Læstadius var meget streng i sin fordømmelse av all form for synd. For mennesker som hadde levd i disse åpenbare syndene og som ville bli en kristen, krevde han anger, ærlig og åpen syndsbekjennelse innfor menigheten uten å skjule noe. Mennesker kom til tro i tusentall på Nordkalotten, sett litt over tid . Og de bekjente ikke bare sine synder innfor menigheten og for enkelte skriftefedre. Men de bekjente sine synder for de som de hadde syndet mot, og ovenfor de som de hadde syndet sammen med. Dessuten bekjente de sine synder for offentlige myndigheter, de betalte tilbake, gjorde opp for seg og erstattet skader de hadde påført andre. For dem var det å bli en kristen, ensbetydende med at de fikk begynne et helt nytt liv, og de fikk alle sine synder tilgitt.
Men fortsatt fikk synder de allerede hadde gjort, den konsekvens at de selv måtte ta ansvar for sine ugjerninger, og å gjøre det som de kunne for å minimalisere syndens skader. For meg er det meget interessant å lese hos kjente historikere som Martti E. Miettinen, Pekka Raittila, Seppo Lohi, Kaarlo Castren og i andre gamle skrifter hvordan den læstadianske vekkelse førte med seg en total fornyelse i menneskenes liv, først og fremst åndelig men også i samfunnslivet særlig på Nordkalotten og andre steder hvor vekkelsen spredte seg. Menneskene opphørte med å leve i synder de hadde levd i, og de godtgjorde for den skade de hadde forårsaket ved sitt syndige liv. Og dette var noe offentlige myndigheter omtalte med positive ord. Menneskenes omvendelse og troens frukter stod det respekt for langt utover vekkelsens egne grenser.
Er synden i alle dens former like farlig i dagens læstadianisme som den var for Læstadius?
I dagens læstadianisme er det ikke lenger samme fokus på synden i alle dens former og på dens destruktive skadevirkninger og konsekvenser slik det var på Læstadius tid. Siden Læstadius krevde offentlig syndsbekjennelse innfor menigheten og uvilkårlig godtgjørelse for alle synder som hadde blitt begått, har jeg inntrykk av at de kristne ikke våget å ta så lett på synd som i våre dager. For å bekjenne sine synder i andres påhør, var ensbetydende med at «deres egen menneskelige ære» ble åpenbar og avkledt. Samtidig var vilkåret for at syndenes forlatelse skulle bli forkynt, at de først ærlig og åpent bekjente sine synder. Særlig på dette området har mye forandret seg fra Læstadius’ dager til læstadianismen i dag.
I vekkelsens begynnelse var anger og syndsbekjennelse et klart vilkår før syndenes forlatelse ble forkynt, slik jeg ovenfor nevnte. Offentlig syndsbekjennelse ble krevd i hele Læstadius’ livstid fram til han døde i 1861, og etter det fram til 1876. Argumentene for offentlig syndsbekjennelse var muligens hentet fra Ord 26:2 : «Den hatefulle skjuler seg i svik, men hans ondskap blir åpenbart i forsamlingen» og fra «Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som holdes skjult», Ord 27:5, og fra Jak 5:15: «Bekjenn derfor deres synder for hverandre…». Men særlig ble nok denne praksisen begrunnet ut fra at Jesu ga løse- og bindenøklene til kristne og til sin menighet (Matt 16:16; 18:18 og Joh 20:23), altså til å binde de ubotferdige i deres synder og å løse de som angret og trodde, fra sine synder. Sett litt i historisk lys må man nok kunne innrømme at denne tolkningen var noe snevert tolket, også sett med Johan Raattamaas og 100 læstadianske predikanters øyne, ifølge vekkelsens egne protokoller:
- Det store predikantmøtet i Alkkula i 1875 med ca. 100 predikanter
- Johan Raattamaas og andre kjente predikanters kommentar etter predikantmøtet i 1875
- Skriftemålspraksisen innen læstadianismen, og uenigheter om den
- Lyder «blodets røst» i Læstadius’ og i vår forkynnelse?
- Antin Pieti, og hans nære kontakt med senere
Etter predikantmøtet i Alkkula i 1875 ble syndsbekjennelse innfor en eller et par av predikantene, innfor en skriftefar eller innfor en eldre kristen som man hadde tillit til det mest vanlige. Men selv om det var stor enighet om dette på det store predikantmøtet i Alkkula, var det også etter den tid enkelte predikanter som krevde at alle syndene skulle bekjennes offentlig innfor menigheten. Dette førte til en skriftemålsstrid også på norsk side, slik min oldemor (1851-1934) forteller om fra Alta-regionen. Men predikant Petter Posti fra Alta valgte å holde fast ved vedtaket fra Alkkula i 1875 – noe som også var Raattamaas syn – og den praksisen ble praktisert også da jeg i voksen alder kom til troen i 1972. Dette syn har sterk støtte hos Luther og i den lutherske bekjennelse. Predikantene og menighetens ledelse i Alta på 1970-tallet og framover holdt stødig fast i lærdommene i boka «Veien fra syndens nød til Guds fred», Luthers klare lærdommer samlet og skrevet av Uuras Saarnivaara. Personlig er jeg meget glad for at jeg fikk komme til tro og ble en del av menigheten da disse klare bibelske og lutherske lærdommene var enerådende. For meg er det et sterkt bevis på at læstadianerne i Alta i min barndom for 70 år siden og senere i min ungdom, var lutheranere som trygt holdt fast på Luthers lærdommer i alle vesentlige lærespørsmål.
Ikke store forandringer når det gjelder synet på grove ytre synder
Når det gjelder synet på ytre synder og hvor farlige de er, har det kanskje ikke skjedd så store forandringer siden vekkelsens begynnelse, og kanskje særlig fra 1870-tallet. Synet på de grove ytre syndene som drukkenskap, hor, utroskap, vold, tyveri etc. har neppe forandret seg så mye. Men så representerer jo ikke disse syndene svakhetssynder som kristne i sin uårvåkenhet faller i. Derimot er disse ytre syndene noe som tilhører et liv i vantro til. Ved vår vekkelses begynnelse levde absolutt størstedelen av befolkningen som ikke-kristne, et liv etter kjødet og kjødets lyster. Og derfor var alle disse syndene åpenbare, altså synlige og merkbare for alle. Selvsagt var det behov for alvorlig å forkynne loven og omvendelse fra disse syndene. Og dette var helt spesielt Læstadius’ kall og oppgave, siden han opplevde seg selv som en Moses og som døperen Johannes i Lappmarkens åndelige ørken. Og mot dette kallet var han tro inntil sin død. I ca 20 år forkynte han Moses og loven i Karesuando, fra 1825-1845, uten nesten noen angret sine synder eller å omvendte seg til Gud. Årsaken var at Læstadius ensidig hadde forkynt loven og omvendelse fra ytre og grove synder. Men først etter møtet med samepiken «Maria», ble det annerledes, for da begynte det en forandring i hans forkynnelse. Og særlig etter at Raattamaa og hans medhjelpere våget å forkynne et frigjørende evangelium, helt uten vilkår, skjøt vekkelsen fart. Og særlig ble dette tilfelle etter Læstadius død. Vekkelsen spredte seg som en kraftig brann over store områder, og ingen var i stand til å slukke denne brannen. For det var Guds ild som virket vekkelse og tente hjertene i brann. Og denne vekkelses brann spredte seg snart til store deler av Sverige, til Finland, delvis til Russland og til Estland, til Norge og til Amerika.
Ulike syn på anger, synd, syndsbekjennelse og forkynnelse av syndenes forlatelse i tiden 1850-1900 tallets begynnelse og noe etter den tid
I løpet av de 180 årene fra vekkelsens begynnelse til nå, har svært mye forandret seg. Selv om vi mennesker er de samme og Guds ord ikke har endret seg, møter vi stadig nye og ukjente utfordringer i samfunnet som også vi kristne og våre menigheter må ta stilling til. I vekkelsens begynnelse fantes ikke noen form for massemedia, slik som påvirkning gjennom radio, tv, internett, filmer, videoer, Facebook, Instagram eller andre plattformer, og gjennom smart-telefoner etc. Slikt var derfor ikke tema på den tiden, og derfor ble ikke slike spørsmål behandlet i forkynnelsen. Derimot hadde de rikelig med andre utfordringer, og andre fristelser som Læstadius og hans medhjelpere advarte for og som de skulle vokte seg for, slik som drukkenskap, utroskap, horeri, verdslige fester med alkohol og dans, uærlighet, egenrettferdighet, falsk kristendom, stas og andre kjødelige utskeielser. Den syndige menneskenaturen var den samme da som nå, det samme var også storhets- og maktbegjæret blant menneskene på den tiden, inklusiv de kristne. Allerede i 1852, da Læstadius var på kirkevisitas i Karesuando etter tre år i Pajala, klaget han over at ukjærligheten og partisinnet allerede da hadde fått innpass blant de troende, og at de hadde vanskelig for å kunne samles samtidig i samme bedehus. Selv om det ikke ble noen splittelse da, var det som han advarte for den største virkelighet 50 år etter den tid da vekkelsen ble splittet i fire helt uavhengige grupperinger – østlæstadianerne, Kittilä-fraksjonen, de førstefødte og Lyngen-retningen. Og allerede lenge før den tid var det partidannelser og splittelse i Vadsø hvor bedehusdøra flere ganger ble stengt for visse predikanter.
Hvem av oss er størst? Hvem av oss skal være vår åndelige leder? Hvem av oss har den opprinnelige lære som Læstadius hadde?
Spørsmålet om hvem som var størst og mest betydningsfull av predikantene og menighetslederne, hvem som i størst grad holdt fast ved den opprinnelige Læstadius’ lære – noe som det fortsatt strides om etter 180 år – , ble særlig etter Læstadius’ død en åpenbar kilde og en direkte årsak til alle de vonde og unødvendige splittelsene som kom like etter Raattamaas og Erkki Anttis død. Jesus var helt tydelig på at alt slikt er synd, og intet mindre! Å opphøye og å ære mennesker på bekostning av menighetens Herre, har aldri ført noen velsignelse med seg. Og det har heller ikke alle de vonde og opprivende splittelsene i læstadianismen gjort, til sammen nesten 30 fra vekkelsens begynnelse. For Gud tåler ikke at noen mennesker tar æren fra ham, det gjelder både menighetsledere, predikanter, biskoper eller andre med stor åndelig autoritet.
Slik jeg tenker, hadde mange predikanter og menighetsledere i vekkelsen problemer å klare å se at Læstadius, og Raattamaa og hans nærmeste medarbeidere var et tett sammensveiset team som samarbeidet meget godt uten å konkurrere, men som fremsnakket og verdsatte hverandres gaver og tjeneste svært høyt som Guds medarbeidere, på tross at de var så forskjellige og hadde så forskjellig fokus. Faktisk var deres store respekt for hverandre, noe som de tydelig ga uttrykk for, på en meget eksemplarisk og god måte et godt eksempel for ettertidens predikanter og menighetsledere, men noe som man dessverre ikke har vært villige til å ta lærdom av senere i vekkelsens historie. Dette er noe som tydelig kommer fram gjennom alle de titalls splittelsene vekkelsen senere har måtte gjennomgå, faktisk i hele 180 år. Og dette ser dessverre ikke ut til å ta noen ende!
Synet på synd, på syndsbekjennelsen og på hvordan syndenes forlatelse ble forkynt, bidro til å splitte vekkelsen i fire helt uavhengige grupperinger i løpet av noen få år
Resultatet av denne konflikten som gjaldt synet på synd, på anger, på syndsbekjennelsen og på forkynnelse av syndenes forlatelse – og som startet allerede tidlig i vekkelsens historie på andre halvdel av 1800-tallet – ble etableringen av Kittilä-fraksjonen «De nyvakte». Men elementer fra den samme konflikten var også med på å bidra til splittelsen med de førstefødte og med Lyngen-retningen. Altså ble vekkelsen bare noen få år etter Raattamaas død splittet i fire totalt uavhengige grupperinger, uten noen form for samarbeid.
Kittilä-retningen hadde sterk fokus på dyp anger, på sann bot, på stort alvor, på grundig syndsbekjennelse, på sterke rørelser og på helliggjørelsen som en viktig del av de kristnes liv. Dessuten beskyldte de «Raattamaa-retningen» for å være alt for evangeliske, faktisk ultra-evangeliske. Videre mente de at «Raattamaa-retningen» ikke tok synden i alle dens former på stort nok alvor, at de ikke i stor nok grad krevde sann anger og bot, og at de dessuten var alt for raus når gjaldt forkynnelsen av syndenes forlatelse. Og da sammenlignet de «Raattamaa-retningen» med hvordan de mente det hadde vært på Læstadius tid i vekkelsens første tid. Noe rett i det hadde de muligens, dersom man kan tro alt som er skrevet?
Mye av den samme kritikken kom dessuten predikant Erik Johnsen fra Lyngen-retningen med angående øst-læstadianerne, særlig når det gjaldt Læstadius’ «krav» om anger og om offentlig syndsbekjennelse innfor hele menigheten som et vilkår før syndenes forlatelse skulle bli forkynt. Ifølge Erik Johansen forandret mye seg etter Læstadius’ tid, noe han selv skriver han selv hadde vært vitne til. Ifølge Erik Johnsen skjedde dette særlig etter Raattamaas død. Denne kritikken kom han med særlig etter at de læstadianske predikantene som lenge virket i Lyngen-området og som hadde vært med helt fra vekkelsens begynnelse, Antin Pieti og Matti Naimakka/Siikavuopio var død. Disse to begynte sin virksomhet i Lyngen-regionen så tidlig som i 1848, og var begge nære medarbeidere av Erik Johnsen.
På 1930-tallet var prest og historiker Martti E. Miettinen to somre i Nord-Norge for å intervjue de ulike læstadianske grupperingene i Norge, og også han skriver en god del om disse lærespørsmålene. Siden han hadde bakgrunn fra Kittilä-retningen, hadde han godt innsyn i hele denne problematikken. Slik jeg vurderer det, valgte han muligens bevisst å ha fokus på dette, og å løfte fram betydelig mange konkrete eksempler på moralske svakheter og synder blant en del øst-læstadianske predikanter, muligens som en bekreftelse på at det innen Øst-læstadianismen hadde skjedd en moralsk utglidning, også blant flere av predikantene. Miettinen nevner flere av predikantene ved navn, og helt konkret hvilke synder det var snakk om. Siden han i vide kretser var anerkjent som en pålitelig historieforsker og har tatt dette med i sin 190 siders lange skriv om læstadianismen i Norge fram til 1932, skulle man tro at det han skrev, var fakta.
- Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse
- Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann
- Antin Pieti talte sammenhengende i 15 timer
- Antin Pieti: «Golgata er mitt hvilested»
- Oberst Melander: «Antin Pieti var svært begavet, forklarte Guds Ord rett og sant, og ikke noe strider mot Kristi lære!»
- Antin Pieti: «Samvittigheten må være ren som brilleglassene, uten smuss»
Synet på synd og på syndsbekjennelsen i dagens Altaretning
Når jeg skal skrive om dette ømtålige temaet, vil jeg gjøre det sett med mine øyne og hvordan jeg opplever det.
I vår tid har vi derimot nye utfordringer…
Å våke kun i visse saker og med fokus på samme syndene som rådet på Læstadius’ tid, vil nødvendigvis ikke være nok til at vi som dagens kristne vil bli bevart fra synd eller at de synder som dagens ikke-kristne mennesker lever i, er de samme syndene som de levde i som på 1800-tallet.
Synden forandrer hele tiden sin skikkelse, og opptrer stadig på nye og nye måter ikledd stadig nye klær, uten at vi nødvendigvis oppdager slikt egentlig er nye former synden opptrer i, før den allerede har gjort stor skade. Derfor hjelper det ikke så mye bare å kjempe mot en felles fiende i vår samtid eller bare ta opp kampen mot visse synder, siden djevelen lokker, angriper og forfører fra alle kanter, og ofte mest der vi aller minst venter det. At Satan er en tusenkunstner, er et fakta vi må kunne konstatere. Lykkes han ikke på den ene måte, er han ikke rådvill.
Å oppdage et generelt frafall Guds ord og sannheten, klarer også et ytre øye og en ikke-kristen oppdage. Til det behøves ikke den Hellige Ånd eller åndens åpenbaring. Det samme gjelder også frafallet og liberaliseringen i statskirken og i andre kirkesamfunn, Bibelens syn på to kjønn, kirkelig vielse av par med samme kjønn, ansettelse i kirkelige stillinger av personer som åpent lever som homofile og lesbiske og annet tilsvarende. At slikt se synd mot Gud og hans ord, er Bibelen tydelig på. Men ikke engang felles syn i disse spørsmål forener Guds folk. Og i disse spørsmål tenker alle som tilhører vår vekkelse og andre konservative menigheter likt. Slik jeg vurderer situasjonen, er ikke dette og andre spørsmål knyttet til ytre synder læstadianismens svakeste ledd. Men så kan vi da spørre oss: Hva er det da som splitte og ødelegger?
Når det gjelder hva som skader og splitter Gud folk, kan det til å begynne med være «noe så uskyldig som ukjærlighet», selv om det i virkeligheten er «alle synders mor». Gjennom denne synder «vokser» kristne fra hverandre, og etter hvert dannes det interne usynlige grupperinger i menigheten som ikke er så lett å se og oppdage med det ytre øye. Sterke menigngsfeller finner som oftest hverandre, og disse «nettverk» vokser seg stadig sterkere. Etter hvert begynner man å unnlate å ha fellesskap internt mellom de ulike gruppene. Så spres halvsannheter og negativ omtale seg i miljøet, slik at avstanden mellom tidligere kristne brødre og søstre vokser, inntil kontakten er helt brutt. Og så lever man – med aller største frimodighet – som helt selvstendige enheter, på tross av at man tilhører samme gren av vekkelsen. Felles arena er kanskje bare begravelser, bryllup, visse «nødvendige» selskaper og storforsamlinger i utlandet. Sett med mine øyne er slikt dypt beklagelig, men samtidig et fakta.
ff
,
