4. desember 2022

Sjelesorg og terapi


Sjelesorgen må forholde seg til hele mennesket.

Gud er Herre både over det åndelige, psykiske, sosiale og fysiske.
Det går ingen klare grenser mellom sjelesorg og terapi
verken i innhold eller metode. Sjelesorgen er, og bør være, mest opptatt av det åndelige, terapien av det psykiske, sosiale og fysiske. Sjelesørgeren bør kunne oppmuntre til å ta kontakt med en terapeut, og terapeuten bør likedan kunne oppmuntre til å ta kontakt med en sjelesørger.
I sjelesorgen er frelse alltid viktigere enn helse.
Selv om det er viktig å lindre fysisk og psykisk smerte, er det enda viktigere å gi hjelp til å komme i et rett forhold til Gud. Synden er det eneste problemet som er stort nok til å føre oss i fortapelsen.
Likedan er det viktigere å leve rett enn å leve godt.
Sjelesorgen skal gi hjelp til å få det så godt som mulig. Men det er viktigere å leve rett enn godt. Dessuten, i syndefallets verden blir livet aldri smertefritt.
Nøytralitet er umulig.
Sjelesorgen formidler aktivt, Bibelens verdier, etikk, virkelighetsoppfatning og menneskesyn – også når den beveger seg inn på terapiens område. Den er ikke, og kan ikke være, livssynsmessig nøytral! Terapien er heller aldri nøytral ! – selv om den ofte gir seg ut for å være det.
Sjelesorgen er kirkens tilbud, og skal også være et alternativ til terapi.
Sjelesorg er ikke mindreverdig i forhold til terapi.  Sjelesørgeren bør heller være stolt av å ha noe annet og noe mer å tilby enn psykologen.
Sjelesorgen regner med at Gud hører bønn og griper aktivt inn
med frelse, fornyelse, trøst, helbredelse – og at han kan skape noe nytt både for individet, familien og fellesskapet. Terapien må begrense seg til å bruke menneskelige ressurser.
Det er forskjell på det åndelige og det menneskelige.
Både sjelesorg og terapi kan oppmuntre til å bruke sin vilje og sine ressurser maksimalt innenfor det psykiske, sosiale og fysiske området. Innenfor det åndelige området er det imidlertid umulig å gjøre noe selv. Sjelesørgeren må vite forskjellen på disse områdene.
Dårlig sjelesorg er ikke mindre farlig enn dårlig terapi.
Verken sjelesorgen eller terapien kan overlates til hvem som helst. Det er ikke mindre farlig å bli ledet vill åndelig enn å utsettes for lite hensiktsmessig terapi. Skaden kan bli stor i begge tilfeller.

Forskjell på sunt og usunt.
Religiøsitet kan noen ganger være et resultat av flukt, kompensasjon, nevrotiske trekk, en vanskelig barndom eller et usunt miljø. Sjelesørgeren må vite å skjelne mellom sunn og usunn åndelighet.
Tro og terapi.
  • Det er viktig å skjelne mellom det åndelige og det psykiske.
  • Sjelesorgen skal være fri til å benytte seg av både åndelig og psykologisk rådgivning, men den skal vite når den gjør hva.
  • Det åndelige og det psykiske skal ikke blandes sammen.

 

    Ingen terapi er livssynsmessig nøytral.
    Ulike retninger tar utgangspunkt i ulike menneskesyn, ulike verdier, og har ulike målsetninger for terapien.
    Det er derfor naivt å tro at en kristen og en ikke-kristen terapeut alltid vil stå for det samme (selv om de i mange sammenhenger faktisk kan gjøre det).
    Den som søker hjelp trenger ofte å korrigere sitt gudsbilde.
    Det er ofte en sammenheng mellom a) gudsbildet, b) bildet av viktige omsorgspersoner (særlig foreldre) og c) selvbildet.
    Der en har negative erfaringer i forhold til omsorgspersoner og et negativt syn på seg selv, blir Gud lett kritisk og fordømmende – eller den eneste aksepterende instans det går an å ha trygg kontakt med.
    Det betyr ikke at hele kristentroen må forkastes.
    Troen viser seg i praksis – og praksis viser hva vi tror på.
    Den religiøse praksisen, både i forhold til Gud (f. eks. bibellesning, bønn) i forhold til menigheten (f. eks. regelmessig deltakelse, tilhørighet, tillitsverv) og i forhold til andre (livsførsel) er viktige deler av livet. Det sier noe om hvor vesentlig troen er i hverdagen og hvordan det sosiale nettverket fungerer.
    Troen kan virke forløsende, eller skape fysiske, psykiske og sosiale spenninger.
    Dersom dette siste skjer, kan en bli stiv i kroppen og i bevegelsene, begynne å benekte eller åndeliggjøre følelsesmessige reaksjoner, eller oppleve andre mennesker som noen en bør unngå, være redd for, oppdra eller synes synd på. Dette må en få hjelp til å løse opp i.
    • Troen kan virke positivt på samspillet med andre mennesker, eller den kan føre til isolasjon og åndeliggjøring.
    • Det er en hyppig sammenheng mellom et nært gudsforhold og et fjernt forhold til mennesker. “Many people believe that they are attracted by God, or by Nature, when they are only repelled by man” (William Inge, 1860-1954).

     

    Usunn skyldfølelse
    Usunn skyldfølelse kan gi behov for å sone eller straffe seg selv i forhold til Gud eller medmennesker.
    Den religiøse tvil
    Tvilen sier ofte noe om de viktigste eksistensielle utfordringene et menneske har opplevd, f. eks. sykdom, tap, katastrofer, savn.
    En usunn tro er en hindring for terapeutisk framgang.
    • En usunn tro benekter, bagatelliserer, bortforklarer eller åndeliggjør de virkelige smertene i livet.
    • En sunn og ærlig tro uten rigid forsvar eller sterk kompensasjon kan derimot fremme behandlingen.

     

    Viktige problemstillinger.
    (Tor Johan S. Grevbo, Tidsskrift for Sjelesorg 4/95)
    • Hva kan vi lære av klassisk sjelesorg og sjelesorgens historie?
    • Hvordan er det mulig å stille en teologisk diagnose i sjelesorgen, en diagnose der dens teologiske og kirkelige særpreg blir tydelig?
    • Hvordan kan de bibelske fortellinger og andre religiøse kilder få en adekvat anvendelse i dagens sjelesorg?
    • Hvordan kan sjelesorgen bli til sunn åndelig veiledning og ikke bare en dublering av psykoterapi i menneskelige livskriser.
    • Hvordan kan sjelesorgen få et nærmere forhold til nyansert etisk refleksjon og andre systematisk-teologiske elementer?
    • Hvordan bryte ut av en individualistisk innsnevring og gjøre alvor av sjelesorgens kirkelige, menighetsmessige og samfunnsmessige kontekst?
    • Hvordan kan sjelesorgen utnytte verdien av symboler, ritualer og en liturgisk tilnærming?
    • Hvordan kan sjelesorgen supplere nøds-fokuseringen med hjelp til livsbejaelse og vekst?
    • Hvordan skal sjelesorgen skaffe seg et gjennomtenkt teoretisk grunnlag og ikke drukne i ren pragmatisme.

     

    Moderne sjelesorg  preges av
    • En tro på at det er sunt å gi alle følelser fritt løp. Selv om det er viktig å innrømme følelser, er det ikke galt å styre dem.
    • En tro på at det er svært viktig å bli mer synlig (tydelig) for hverandre. Men vi kan bli så tydelige at vi stiller andre i skyggen.
    • En overbevisning om at vi ikke skal søke mening i de slag som livet gir oss – i alle fall ikke de hardeste. Gud må ikke gjøres uansvarlig for det vonde som skjer.
    • En tro på at følelser eller opplevelser er viktigere enn tanker. Men selv det som oppleves som godt, kan være høyst ubibelsk.
    • Lite syn for bibelske verdier som ydmykhet, selvoppofrelse, nøysomhet, avholdenhet. Slike bibelske dyder kan ofte forklares som forsvarsmekanismer.
    • Dogmatisk og etisk rettroenhet forklares fort som et forsvar for angst. I stedet anbefales lett at en danner seg sitt eget bilde av Gud og finner sin egen måte å leve på.
    • Det vi ikke vedkjenner oss, reagerer på og snakker ut om, gjør alltid noe med oss.
    • Det vi derimot vedkjenner oss, reagerer på og snakker ut om, kan vi gjøre noe med.
    • Det er ikke bare våre egne synder som skader oss. Andres synder kan også påføre oss store smerter.
    “Sjelesorg og terapi”. Utarbeidet av Gunnar Elstad.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *