Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert

Tilbud om å bli velsignet av SRK
Siden Gud var nådig også mot meg,  inviterte de meg til å ta imot velsignelse av dem, slik at jeg kunne bli et rett Guds barn og få del i den Hellige Ånd. Hadde jeg takket ga til tilbudet, hadde de uten tvil velsignet meg, og da ville jeg blitt inntatt i det rette “Guds rike” med alle de privilegier som det hadde ført med seg. Men de hadde ett klart vilkår før de ville gjøre det: Jeg først måtte først innrømme at jeg hadde tilhørt en gal menighet, og så måtte jeg fordømme alle kristne i min hjemmemenighet og alle som tilhørte vår gren av vekkelsen. Dette kunne  jeg selvsagt ikke gjøre, og verken ønsket eller våget det. For jeg holdt jo også dem for å være sanne kristne. Også de forkynte kjernen av evangeliet. Først omvendelse, og deretter syndenes forlatelse for alle som angret sine synder og som ville tro. Dette gjaldt først og fremst mine kristne foreldre, søsken og slektninger. Men også alle andre kristne venner både i Norge, Sverige og Finland som jeg hadde lært å kjenne og blitt glad i. Hvordan skulle jeg kunne fordømme alle disse, og ekskludere dem fra Guds menighet. Og alt dette bare etter et kortvarig møte med noen SRK-kristne med en meget dømmende ånd. Nei, dette var jeg helt klar på at jeg ikke kom til å gjøre. Derfor sier jeg til dem: Et viktig vilkår for en rett omvendelse må alltid være at man virkelig kjenner det som synd som man vil omvende seg fra, ellers er alt bare hykleri. Og da svarte de meg: Ja slik er det med alle som ikke har den Hellige Ånd. De klarer ikke å se at de har vært en del av en sekt, derfor blir heller ikke slikt synd for dem. Og med det var de tydelig på at heller ikke jeg hadde den Hellige Ånd.

Du slipper ikke til himmelen!
Derfor kunne predikanten selvsikkert svare meg, da jeg bekjente at også jeg trodde meg som et Guds barn, og at Jesus en dag vil komme for å hente meg også hjem til himmelens herlighet. Predikanten satte da sin hånd på min skulder, og sa til meg: “Du slipper ikke til himmelen!”

Jeg var i over to timer i intensivt forhør hos dem, men jeg stilte også dem spørsmål som var vanskelige for dem å gi noe godt svar på. Men på tross av det, de stod på sitt, og var helt overbevisste om at de hadde rett, og bare de. For det fantes kun ett Guds rike på jorden. Og siden jeg ikke hørte til dem, kunne jeg heller ikke bli frelst. Så enkelt var det!

Syndenes forlatelse blir forkynt
Før jeg dro derfra, ba alle de som hadde hilste på meg med Guds fred, om tilgivelse av den eneste av dem som var “ren”. Og villig forkynte predikanten dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Nå behøvde ikke den synden plage dem mer, den var tilgitt og glemt for deres vedkommende. Men hva med alle de stakkars unge kristne som også hadde hilst på meg med Guds fred, og som dro på hytta. Mon tro om også de måtte be om tilgivelse ved en senere anledning?

Da jeg tok farvel med dem, ønsket jeg dem Guds fred. Men de svarte at det hadde ikke de rett til å gjøre. Men tros det var de meget vennlige, og ønsket meg lykke til i mitt nye arbeid som jeg skulle begynne i dagen etter. Og slik skiltes våre veier.

Les videre på side 6!

Sterk opplevelse for en ung, nyomvendt kristen…